Vaktmannen by Forlagshuset i Vestfold as

© Lyst Forlag / Forlagshuset i Vestfold as 2015 Omslagsdesign: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: Shutterstock Ombrekking: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Satt med: Adobe Garamond 10,5/15 Trykk / Innbinding: Livonia Print, Latvia Papir: 80 g Holmen Book Cream 2,0 ISBN: 978 82 93349 25 9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Jeanette Stenberg

VAKTMANNEN

2015

Prolog Det er nødvendig og det finnes ingen vei utenom. Noen må sørge for at Guds vilje skal skje. Gud ser alt og vet alt, men kan ikke gjøre alt selv. Det er derfor han trenger hjelp. Valgene har de selv tatt, og nå må de betale dyrt. Fokus, hold fokus på målet. De får som fortjent. Deres handlinger har følger, og nå må de ta konsekvensene. Det er på tide å sette dem fri. Det er en grotesk ting, og det er skremmende, men på en pirrende måte, og grusomhetene som følger med kommer man ikke utenom. Det er en stor ære å være utvalgt av Gud til å være hans tjener. Når en rettferdig vender seg bort fra sin rettferd og gjør urett, da legger jeg en snublestein i veien for ham; han skal dø. Om du ikke advarer ham, skal han miste livet for sin synd, og hans rettferd skal ikke bli husket. Og hans blod skal jeg kreve av din hånd. (Esekiel 3:20) På tide å gjøre rett.

6. august Første dagen på jobb etter ferien. Maya satt med lukkede øyne med viften blåsende i ansiktet. Blikket falt ned på klokken på armen. Det var en time til møtet skulle starte. Hun sukket tungt. «Tilbake til hverdagen», tenkte hun. Etter at hun var blitt politiførstebetjent, hadde hun fått større ansvar og flere oppgaver ved voldsavsnittet. Hun hadde tatt etterforskningslederkurs via Kripos, og det gjorde at hun fikk lede større saker. Maya likte det, hun elsket jobben sin. Hun var kjent for å trekke paralleller til eget liv og egne erfaringer mens hun jobbet. På denne måten så hun løsninger og konklusjoner som ingen andre så. Kanskje var det fordi det ikke fantes noe skille mellom hennes privatliv og jobb. Som singel og ingen andre å tenke på enn seg selv, ble det lett slik. Hun gløttet opp da det banket på døren. «Hei! Velkommen tilbake.» Det var Lars som sto der med det hvite, brede smilet sitt. «Ser at du ikke har vært i Norge. Her har det jo bare regnet.» Han dro opp buksebeinet og viste frem et kritthvitt bein.

Lars Simonsen, hennes trofaste partner og gode venn. De hadde jobbet sammen i fire år og kjente hverandre godt. Men det hadde ikke vært så mye kontakt mellom dem denne sommeren. Et par tekstmeldinger og et par samtaler via Facebook, så hun hadde ikke fortalt ham om den spontane turen hun hadde bestilt. Maya lo. «Kypros», opplyste hun. «Kan jo ikke satse på at sola kommer til Norge.» Håret hennes var brunt, men solen hadde gjort det en anelse lysere. Huden var gyldenbrun, noe som sto i stil til hennes nøttebrune øyne. «Gratulerer med vel overstått.» Han smilte. Kun en gratulasjon fra ham på Facebook hadde skuffet henne. «Du holder deg bra til å være 35 år.» Øynene hans vurderte henne som et bytte og Maya ristet på hodet. Han var seg selv lik. «Håper du har masse krefter, for det blir lange dager fremover.» Hun kikket på han med spørrende øyne. Lars pekte på klokken. «Bli med inn, så blir du briefet.» Walter nikket da de kom inn, men sa ingenting. Han sto og fiklet med pennen i hånden, noe han pleide å gjøre hvis han var stresset. Walter Hansen var 58 år og hadde jobbet som stasjonssjef ved Holmestrand politistasjon de siste 15 årene. En snodig skrue, snill, men snodig. Han kremtet og rensket halsen nøye slik at han var sikker på at alle hørte etter. «Alle her? Godt å ha deg tilbake, Maya. Vi trenger deg nå. Som de fleste har hørt, har det skjedd et grusomt drap i en leilighet på Kleiverud. I går ble et par, Paul og Rakel Hosnes funnet drept. Kvinnen ble funnet liggende i badekaret. Kroppen var vasket med Plumbo, så liket var ikke et pent syn. Mannen ble funnet liggende i sengen.

Ingen tegn på ytre skader. Han lå ovenpå dynen med alle klærne på. Hendene hans var foldet på magen.» Walter kremtet. «Det var ingen tegn til kamp i rommet. Tekniske undersøkelser viser at de døde for cirka to dager siden. Begge er sendt til obduksjon, så vi må vente på resultatene. Men de har lovet oss at denne saken har førsteprioritet. Nyheten vil nok komme i alle aviser i løpet av dagen. Den nærmeste familie er informert.» Rett på sak og presis, som alltid. Det var en av tingene Maya likte med Walter. Det var mange rariteter med han, og de siste årene hadde hun satt spørsmål ved hans lederskap. Walter fortsatte å informere, og Maya kjente at hun ble uvel. Ønsket hennes om en rolig start etter ferien, kom ikke til å bli oppfylt. Hun visste at alle huslige gjøremål som hun hadde bestemt seg for å gjøre i ferien, men ikke hadde gjort, ikke kom til å bli gjort med det første heller. «Dette er straffen for at jeg alltid utsetter ting jeg ikke liker å gjøre», tenkte Maya. Etter briefingen hadde de fått tildelt forskjellige jobber som de skulle arbeide med de neste dagene. I starten av en drapsetterforskning gjaldt det å innhente så mye informasjon om ofrene som mulig, samt lage en tidslinje over ofrenes siste dager. De kunne via tekniske funn og informasjon lage hypoteser eller scenarioer over hendelsesforløpet. Det kunne være at de hadde god kjennskap til den drepte. Hvis de for eksempel fant ut at personen hadde tilknytning til narkotikamiljøet, visste de hvor de skulle begynne lete. Det var drapene som ikke hadde noe innlysende motiv som var de aller verste å løse. Denne saken var både bisarr og grotesk. Drapet var utført på en makaber måte og virket planlagt og rituelt. Ett av ofrene var torturert på en grusom måte, mens ektemannen tilsynelatende hadde for-

latt denne verden uten smerter. Det kunne være at drapet hadde et seksuelt motiv. Det var ikke mange slike saker i Holmestrand. Maya pleide å etterforske innbrudd og tyverier. Men sakene hadde blitt større med årene hun hadde vært her. Grove voldsepisoder, voldtekter og selvmord hadde preget Mayas saksfiler de siste årene. Holmestrand er en by med cirka 10 000 innbyggere, og nesten alle kjenner hverandre. Men ingen på politistasjonen visste noe om de to døde i denne saken, noe som strengt tatt var merkelig. Det var ikke ofte de fikk inn saker som inneholdt navn som ingen hadde hørt om tidligere. Det var en stund siden politistasjonen hadde etterforsket drap, men det var ikke første gangen. Mayas tanker gikk tilbake til 2011, og en drapssak som hadde vært innenfor narkotikamiljøet. Blikket til den unge 18-åringen de hadde pågrepet, og som fikk maksimumsstraffen på seks år for uaktsomt drap, hadde brent seg fant i hjernen. Det hadde vært et basketak som hadde fått verst tenkelig utgang. Maya har alltid sagt at det ligger i blikket. Hun følte liksom at hun kunne se sinne og ondskap i blikket til mennesker. Men denne gutten hadde vært på feil sted til feil tid. I 2013 hadde Maya etterforsket en annen drapssak, der en sjalu mann hadde drept kona si. Hans øyne var ikke snille, tvert imot oste de av ondskap og arroganse. Maya visste at omtrent en fjerdedel av drap blir begått av nåværende eller tidligere ektefeller eller samboere. Så én teori om de avdøde på Kleiverud var selvsagt at mannen hadde drept kona og deretter tatt sitt eget liv. Det var nok der de måtte starte. De måtte starte i initialfasen. Den taktile etterforskningen var viktig. Ofrene måtte kartlegges, slik at de fikk en bedre forståelse av dem. Walter kom inn på Mayas kontor. Han var alvorlig. «Pentobarbital», sa han stille. «Toksikologirapporten viser til at de

har funnet store mengder av pentobarbital i systemet på begge ofrene. Pentobarbital blir solgt som sovemiddel under navnet Nembutal.» Han dikterte fra et ark han hadde i hånden. «Det brukes også ved avliving av dyr», svarte Maya. Walter kikket på henne med spørsmålstegn i øynene. «Jeg datet en dyrlege for noen år siden», mumlet hun som forklaring. «Jeg vil at du skal lede etterforskningen, Lars og du. Lise vil nok gjerne være med, men vi trenger henne her på stasjonen også. Så hun kan assistere deg, når det er mulig. Vi andre er tilgjengelige, men jeg vil at dere danner en liten etterretningsgruppe og finner ut av dette.» Lise Nybø var ganske ny på avdelingen, men også relativt ny innenfor politifeltet. Men Maya hadde jobbet med henne ved en tidligere anledning, og likte henne. Walter la en bunke med papirer på pulten hennes og ventet ikke på svar, men marsjerte ut med bestemte skritt.

7. august «Hvor står vi nå?» sa Maya. Lise, Lars og Maya sitter inne på Mayas kontor. Det var ganske logisk at de benyttet hennes kontor som base. Kontoret til Lars så ut som et bøttekott, men Lars så ut til å trives i rotet. Mayas derimot var minst dobbelt så stort. Ikke det at hun hadde det så mye mer ryddig, men hun hadde større plass til å fordele rotet på. «De pårørende er varslet og vi har innhentet informasjon fra dem. Vi har avhørt naboer og vi har noen navngitte personer, som er omtalt som deres venner. Problemet er at vi bare har fornavnene, så vi har ikke kartlagt dem enda. Dere skal avhøre personene på jobben til Rakel i dag, eller?» Det siste var ment som et spørsmål fra Lise, men hun fikk ikke svar. «Så, hva vet vi egentlig om ofrene?» avbrøt Maya. Lars kikket på Lise som pliktoppfyllende begynte å fortelle. «Rakel og Paul Hosnes. Begge var 33 år, vært gift i to år, ingen barn. De har bodd i Holmestrand siden 2008. Han jobbet som salgskonsulent og hun som frisør. Ifølge familien møtte de hverandre mens begge studerte i Oslo, og de har vært sammen i nesten ti år.»

«Det er fortsatt litt tidlig å lage noen hypoteser, men har vi noen tanker?» Maya likte å leke med hypoteser. Hun fant hjelp i å drodle rundt informasjon de hadde og ikke hadde. «Jeg tror at Rakel har gjort noe som gjorde Paul sint. Så tok han livet av henne, deretter seg selv. Han var så sint på henne at han dopet henne og badet henne i Plumbo. Så tok han selvmord ved å ta overdose av medikamentet selv», sa Lars bestemt. «Kanskje det. Har vi funnet noe som kan indikere at de hadde problemer i ekteskapet?» «De pårørende fortalte at de var godt likt og hadde et stabilt og godt forhold.» svarte Lise raskt. «Men vi kan jobbe ut i fra den teorien og se om vi finner noe. Vi reiser opp og snakker med de ansatte på jobben til Rakel og hører hva de har å si.» Rakel Hosnes hadde vært ansatt ved Tango frisør i fem år. Tango frisør har lokale på Hvitstein. Det store bygget som de fleste i Holmestrand trodde skulle bli et stort kjøpesenter, ble en skuffelse for mange. Det var bare tre butikker i bygget; Meny, Buketten, og Tango frisør. Butikkene har en god beliggenhet, tenkte Maya. Alle må kjøre forbi for å komme seg til byen. Dessuten er Meny den butikken som har flest kunder i løpet av en uke. De ansatte satt sammen med Maya og Lars på pauserommet. Tre typiske frisører. Den yngste, et sted mellom 20- og 25 år gammel, og med mange forskjellige farger i håret, som var klippet helt kort på den ene siden og lenger på den andre. Den mellomste hadde lyst langt hår og mørke tupper. Den eldste hadde introdusert seg som daglig leder, hadde kort lyst hår med og en moderne klipp. De to eldste hadde ingen kunder og god tid, mens

den yngste kikket støtt på klokken. Hun var midt i en behandling og var livredd for at kunden skulle sitte for lenge med fargen i håret. «Vil dere ha kaffe?» Maya og Lars nikket begge to. Lars kunne forresten ha trengt en klipp, tenkte Maya. Lars er velsignet med et barneansikt, så selv om han snart fyller 38 ville mange ha tippet at han var nærmere 30 enn førti. Men sjarmen ble liksom litt borte når håret ble for langt. Lars smilte da øynene hans møtte blikket hennes. «Det er helt tragisk, det som har skjedd. Vi har snakket sammen her og …» Det var daglig leder, Vibeke Haugen, som snakket. «Rakel har jobbet her i fem år og vi kjente henne nok mest som kollega. Blid, hyggelig og en god lytter. Hun vet … visste» rettet hun. «Hun visste nok mer om oss, enn det vi vet om henne. Hun kunne fortelle om ting, men gav oss aldri detaljer.» Hun virket skamfull i det hun kikket på de andre. Hun skjenket seg enda en kopp kaffe. Maya kunne nevne flere på jobben sin som hun hadde det samme forholdet til. Det falt seg ikke naturlig å dele alt med alle bestandig. «Vi har noen navn her: Hanna, Lillian, Veronica, Ole Henrik, William, David og Filip. Sier disse navnene dere noe?» De kikket litt på hverandre. «Jeg har hørt at hun nevnte de navnene, i alle fall Hanna. Jeg tror at det var noen menighetsvenner.» «Menighetsvenner?» «Ja, både Rakel og Paul var veldig religiøse. Det var nok også derfor vi ikke «klikket» så godt. Vi har … hadde … litt forskjellige syn på livet, kan man si. Jeg ba henne med ut på byen, julebord, bursdagsfester og så videre … men hun ble jo selvsagt ikke med.» Det var den yngste, Anita het hun, som snakket.

Resten av samtalene gav ikke så mye. Det eneste nye var at de var religiøse og tilbrakte mye tid i Botne menighet. De bestemte seg for å kjøre nedom kirkekontoret og innhente opplysninger derfra. På veien ned hadde de ringt til Kirkekontoret og fått beskjed om at kontoret ikke var betjent. «Stengt? Holder Gud noen gang stengt?» Lars prøvde å være morsom. «Klokka er nesten halv fire, bare en halv time igjen. Skal vi gi oss for i dag, og så tar vi turen nedom i morgen?» Maya kunne se på Lars at han håpet på det beste, men forventet det verste. «Hvorfor ikke!» svarte Maya, og smilte da hun så hvor overrasket han ble.

8. august Det var kommet en del rapporter og bilder av åstedet. Hendelsen hadde fått første prioritering, men alt var ikke klart. Maya bestemte at de skulle kikke igjennom dem før de startet dagens oppgaver. «At Rakel og Paul er like gamle, ville jeg aldri ha tippet», lo Lars og kikket på bildet han hadde foran seg. «Jeg ville ha tippet at Paul var minst fem år eldre. På dette bildet er Rakel ganske snasen.» En upassende kommentar, men typisk Lars. «De var i gang med å få prøverørsbarn og hadde legetime på fruktbarhetsklinikken i Skien bare noen dager etter drapene. De skulle allerede da sette inn et embryo, så det var tydelig at de var godt i gang med prosessen. Det gir teorien din et par utfordringer.» Maya kikket på Lars og leste videre i rapporten. De hadde funnet innkalling fra sykehuset i Skien, og klomifensitrat på badet. Klomifensitrat er et stimulerende preparat som benyttes i prosessen av prøverørsbarn. Alt bekreftet at de var godt i gang med forsøket på familieforøkelse. Dette skulle jo være en spennende tid i deres liv, så det var vanskelig å tro at Paul ville ta livet av dem.

Maya begynte å spre bilder fra åstedet rundt på arbeidsbenken. «Vi har kikket på dem tidligere, hva ser vi?» Bildene av Rakel var grusomme. Plumboen hadde etset huden og kjøttet slik at det enkelte steder var mulig å se beinstrukturen. Dette hadde krevd masse Plumbo og en enorm tålmodighet. Kroppen lå i fosterstilling i badekaret. De hadde fått de foreløpige obduksjonsrapportene, og rapporten viste at Rakel hadde svelget flytende Plumbo og var etset opp fra innsiden. De indre organene hadde blitt etset til det ugjenkjennelige, og enkelte organer identifiserte de kun på grunn av plassering. «Det er natriumhydroksid som forårsaker disse skadene. Når natriumhydroksiden reagerer med vann oppstår det en eksoterm reaksjon. Det er det som gjør at det blir varmt og etsende.» sa Maya. «Gassen som blir frigitt må ha vært utholdelig. I tillegg er den giftig, så enten må morderen ha vært utstyrt med en eller annen type maske, eller holdt på med dette over lang, lang tid.» Bildene av Paul var helt annerledes. Det fantes ingen spor av aggresjon eller sinne. Han lå fredelig på sengen, hendene foldet med øynene lukket. Maya strakte seg etter den rapporten fra kriminalteknisk avdeling og leste høyt. «Dødsårsak: overdose av preparatet Nembutal, injeksjon i venstre arm.» Hun scannet siden og stoppet opp. «I høyre hånd ble det funnet en giftering. Den må ha tilhørt Rakel, for inne i ringen står det ”Din Paul”.» «Det er mulig at dette er et drap- selvdrap.» Lars sa det hun tenkte. «Vi fant ingen sprøyte, hvor skal han ha kastet den? Han skal ha satt en overdose på seg selv, kastet sprøyten et sted vi ikke klarer å finne den, for så å legge seg på sengen for å dø. Det er noe som ikke stemmer. Hvis dette ikke er drap- selvdrap, kan ringen ha blitt plassert der. Det kan være at morderens fingeravtrykk finnes på ringen.»

Huset hadde mange fingeravtrykk, men tilsynelatende ingen som ville gi dem noen ledetråd. Men ringen måtte være plassert av morderen. «Ringen er sendt inn til analyse, men det kan ta noen dager», sa Lars. Tid Maya ikke hadde. Plutselig kom hun på en idé. «Straks tilbake», sa Maya og tok med seg mobilen sin. Hun gikk ned i gangen og bort til Wenche. Wenche jobber i resepsjonen, og er en eldre dame som har jobbet på stasjonen så lenge noen kunne huske. «Kan jeg hjelpe deg?» spurte hun med sin vennlige og skarrende Bergensdialekt. To ord Maya ikke trodde hun ville finne i samme setning: vennlig og Bergensdialekt. Wenche Lia smilte smilet som betydde ”alt for deg”. Det var slik hun var. Maya ba om et telefonnummer som Wenche raskt hentet frem og gav henne. Maya takket og gikk inn på Lars sitt kontor, lukket døren etter seg, og tastet nummeret. «Hei, Fredrik. Lenge siden. Kan jeg be deg om en tjeneste?» stemmen inneholdt en blanding av flørtenhet og desperasjon. «Jeg skulle ha kjørt et fingeravtrykk gjennom AFIS.» Maya hadde brukt AFIS før, og den gangen med hell. Automated Fingerprint Identification System, en database som inneholder fingeravtrykkene til nesten 120 000 straffedømte personer og 40 000 åsteder med ukjente gjerningsmenn. Normalt kan fingeravtrykkanalyse ta opptil flere uker. Selve søket hos AFIS tar mindre enn ett minutt, og det er verdt et forsøk. Hvis ikke personen er registrert der, vil de måtte sende fingeravtrykket til videre analyse allikevel, men det kunne spare dem for tid. Fredrik nede på teknisk har bestandig vært for svak for Mayas sjarm, så etter litt overtalelser og et løfte om middag, lovet han å hjelpe henne. Maya gikk inn til de andre og fortalte hva hun hadde klart å utrette. «Vi kan hive oss i bilen og stikke innom kirkekontoret», sa Maya. Kirkekontoret lå i Havnegata og rett ved bryggekanten. Brygga i

Holmestrand var nylig oppusset og ordførerens stolthet. Kontoret lå i tredje etasje, og hadde fantastisk utsikt over båtlivet. De gikk opp trappene og inn døren til høyre som ledet til resepsjonen. Der satt det en dame med brillene langt ute på nesetippen. Hun satt med hodet lent bakover slik at synet hennes faktisk skulle treffe innenfor brilleglasset. «Kan jeg hjelpe dere?» sa hun vennlig. «Maya Strøm, fra politiet. Vi lurer på om du kan svare på noen spørsmål.» «Britt Aas.» Hun rakte frem hånden og halvveis reiste seg fra stolen. Hun hadde et fast håndtrykk og smilte bredt når hun hilste. «Spør i vei», sa hun og lente seg tilbake i stolen. «Vi lurer på om du har Rakel og Paul Hosnes, gift 03.06.09, i dine arkiver?» Britt tastet det inn på dataen og etter et kort sekund svarte hun. «Paul og Rakel Hosnes, gift 03.06.09, Botne kirke. De har vært en del av menigheten siden de flyttet hit i 2008» Hun kikket over brillene og smilte. «Var det til hjelp?» «Kjente du dem personlig?» «Ja, de var fantastiske personer.» Ansiktet hennes ble tynget av sorgen hun følte. «Sier Hanna, Lillian, Henriette, Filip, Veronica, Ole Henrik, William og David, deg noe?» «Ja. De er venner av Rakel og Paul Hosnes. De er i samme bibelgruppe.» «Har du noen adresser og telefonnummer til dem?» Britt dyttet brillene på plass og tastet noe på dataen. Så hørte de at en printer startet opp i bakgrunnen. Sakte reiste hun seg og tok ut et ark fra printeren. «Dere kan sikkert snakke med Larsen. Han har masse med dem å gjøre.»

«Larsen?» spurte Lars. «Rolf Larsen, presten i Botne Kirke.» De fleste i Holmestrand visste hvem de snakket om når de sa Larsen. Maya dro kjensel av navnet Larsen, men hun var ikke klar over at han het Rolf til fornavn. «Rolf Larsen, hvor finner vi ham?» «Han reiste opp til Botne Kirke.» «Takk for hjelpen, vi kontakter deg om det skulle være noe mer.» De snudde seg og gikk mot døren. De stakk oppom til Lille Holmestrand, og kjøpte seg kaffe og et rundstykke som de gomlet på idet de satte seg i bilen. «Da har vi et sted å begynne» smilte Maya. Hun holdt frem nøklene til bilen. «Skal du kjøre eller skal jeg?» Lars kjørte inn Kirkeveien og etter tre minutter svingte han inn på parkeringsplassen som ligger nærmest kirken. Botne kirke er en steinkirke fra middelalderen, bygget et sted på 11-1200-tallet. Den bar preg av at den skulle renoveres. Utenfor kirken står bautaen til minne om Eidsvollsmennene Hans Hein Nysom og Gullik Madsen Røed, reist av Botne historielag i 1935. Utrolig mye historie her, tenkte Maya. De hadde prøvd Rolf Larsen på hans mobil uten å få kontakt. Derfor hadde de ringt hjemmetelefonen hans. Der snakket de med hans kone, som hadde fortalt at han ville være å finne i kirken frem til klokken åtte på kvelden. Klokken var blitt tre, og de hadde bestemte seg for å snakke med Larsen før de gikk hjem for dagen. Det kunne jo være at han hadde informasjon som kunne lede dem videre, slik at de ville ha et annet utgangspunkt for morgendagen. De åpnet kirkedøren og gikk inn, befant seg i en gang og foran dem

var en dobbel dør. Den ledet videre inn i kirken. Til høyre for dem var en trapp som ledet opp til galleriet. De fortsatte inn og hørte stemmer som syntes å bli sterkere etter hvert som de gikk oppover midtgangen. Da de rundet altertavlen i koret, hørte de at Larsen ikke var alene. Det var mange stemmer. De var opprørte, sinte, og Maya syntes hun kunne høre noen gråte. «Vent», sa Maya da Lars holdt i dørklinken til rommet til sakristiet. «Kanskje vi skulle vente til i morgen?» «Vi banker på. Hvis det ikke passer, så kan vi snakke med ham i morgen. Men nå er vi her.» Maya rakk ikke svare før han forsiktig banket på døren. Det ble stille og de hørte et svakt: «Kom inn.» Inne satt det en gruppe mennesker og kikket på dem med øyne som raskt fortalte de at de ikke var velkomne. Larsen var på vei opp for å møte dem. Det var tydelig at ordene «kom inn» hadde vært en refleks, og han hadde angret på dem i det samme han sa dem. «Det passer litt dårlig nå.» Han gikk mot dem og presset dem tilbake ut i gangen. Da de var kommet ut, lukket han døren bak seg. Maya og Lars forklarte hvem de var og hvorfor de så gjerne ville snakke med ham. «Vi sitter i et møte her nå og snakker om hendelsene. Rakel og Paul Hosnes var en del av denne menigheten. De var spesielt knyttet til gruppen som sitter der inne. Som dere forstår er mye fortvilelse der inne nå. Men kanskje dere vil komme inn og opplyse litt mer om situasjonen?» Stemmen hans lød optimistisk og hadde en anelse av lettelse i seg. Det kunne ikke være lett å være prest i en slik situasjon. «Det er ikke så mye vi kan si om saken. Så vi kan nok ikke være

til hjelp. Det er for tidlig i etterforskningen. Men det vil hjelpe oss stort om vi kan få navnene på alle i gruppen. Så kan du informere dem om at vi kommer til å ta kontakt.» Larsen nikket og gikk inn igjen, men denne gangen lot han døren stå litt på gløtt. Det var ingen vits i å gå inn til gruppen. Maya hadde dårlig erfaring med å bli gitt opplysninger i store grupper. Hun hadde rett og slett ikke tro på å snakke med mennesker i store grupper. Enkelte kan ”plutselig huske” eller være enige med andre. Ideer og synspunkter som ikke er deres egne blir adoptert og gjort om til sannheter. Det var alltid viktig å få synspunkter og meninger fra hver enkelt. I slike situasjoner ville de risikere at viktig informasjon ville gå tapt. Maya kikket inn og kunne se at de fortsatt satt i ring og diskuterte heftig. Hun telte ni personer, fem kvinner og fire menn. Mer rakk hun ikke å se før Larsen var tilbake med navn og telefonnummer på et ark. De tok imot arket med takk. Maya skottet ned på navnene på arket. Det var de samme navnene som de hadde fått fra Britt Aas på Kirkekontoret.

Vil du lese resten? Vaktmannen bestilles der du vanligvis kjĂ¸per bĂ¸ker, eller direkte fra forlaget pĂĽ www.lystforlag.no