Giljotin by Forlagshuset i Vestfold as

Carl Christian Laugen

En varm sommermorgen forandres livet til Cornelius Ramm. En forsikringssak ligger og venter i innboksen hans. En tilsynelatende enkel sak, viser seg å skjule en mørk virkelighet, fjern fra dagliglivets rutiner og harmoni. Med livet som innsats, kaster utrederen seg inn i samfunnets dype hull og ukjente avkroker. Vil han finne veien ut av fellesskapets moralske labyrint før giljotinen faller og hoder ruller? Dette er hans svenneprøve, nå gjelder det bare å bestå.

Carl Christian Laugen (f. 1980) kommer opprinnelig fra Rørvik i Vikna kommune, Nord-Trøndelag. I dag er han bosatt i Tønsberg med samboer og to barn. Han har tidligere utgitt to diktsamlinger, Tanker i nuet i 2013 og To steder tett i tett i 2014. Giljotin er hans debut som romanforfatter.

ISBN 978-82-93349-18-1

9 788293 349181

Giljotin

Giljotin Carl Christian Laugen

Carl Christian Laugen

Gil otin

Carl Christian Laugen

Giljotin

2015

© Lyst Forlag 2015 / Forlagshuset i Vestfold as Trykk: Scandbook, Sverige Papir: 80 g Holmen Book cream Sats: Adobe Garamond Pro 11/17 Omslagsdesign: Dig It Asia Satt av: jummel designstudio ISBN: 978 82 93349 18 1 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Forsøk fra helvete Alt er gjort klart. Det er i dag det skal skje. I dag får han bevist om han duger. Sansene er skjerpet, injeksjonen har pirret ørene, nesen, musklene. De er i helspenn, bobler som brusende champagne. Kompisene har ført ham ned i et rom fylt av ekko. Lukten av tidligere forsøk henger fortsatt igjen. Klor … Penetrerer nesegangen, voldtar hjernecellene. De har sagt de har troen på ham. Det har han selv også. Ingen andre har klart det, men han skal. De som har blitt ført bort tidligere, har aldri kommet tilbake. Frykten forsøker å titte frem i bakhodet, men presses tilbake like fort. Sjefen liker ikke å bli observert av forsøkskaninene sine, derfor har han fått bind for øynene. Helt greit, trenger ikke se så mye. Hørselen, nesen, er gode nok. De fester ham til en stol som virker stødigere enn mur. Strips rundt håndleddene, gnager inn i huden. Et smil brer seg om munnen hans, han har kommet til det punktet i livet der meningen blir fullbyrdet. Årsaken til at akkurat hans sædcelle vant, er her nå, rett foran ham. Selv om millioner forsøker, er det svært få som oppnår akkurat det. De lar føttene være, slik at han skal ha en mulighet. De skrur lyset på, og et massivt hvitt teppe fyller rommet. Idet de forlater ham alene på stolen, klapper de ham kameratslig på skulderen. «Lykke til», sier stemmen som har beroliget ham så mange gang-

er i det siste. Bindet for øynene knytes opp, og det hvite lyset slår mot ham. Blender ham. Han myser, ser ingenting. Ikke før hornhinnen har blitt vant til det skarpe lyset. Når det skjer, er han mutters alene. Han ser seg kjapt rundt. Memorerer alt. Hjernen arbeider på høygir, før en stemme fra et høyttaleranlegg bryter stillheten. «Velkommen. Du er forsøk 112. Vi er her for å se hva du er i stand til. Målet med operasjonen er at du skal komme deg løs, finne en måte å åpne døren på og forlate øvingsområdet.» Stemmen er krystallklar. «Du vil bli møtt av hindringer som må overkommes, men du kan også finne hjelpemidler. Lykke til, la forsøket begynne!» Han har fått synet på rett kjøl nå. Idet høyttaleranlegget slås av, åpnes en luke i den hvitmalte veggen og vann strømmer inn i det lille rommet. Klorvann. Den karakteristiske lukten renner inn i nesen. Faen, nå må han jobbe på! Øynene svinser rundt. Ingenting å se, annet enn en sliten benk med tre skuffer. I en av de skuffene er det noe som kan brukes til å komme seg ut herfra. Det må ligge der, finnes ikke annet gjemmested. Hender vrikkes, rokkeres for å komme seg ut av stripsen, samtidig fylles rommet av det lunkne vannet. Må holde konsentrasjonen oppe, kan ikke la frykten vinne. Han reiser seg opp på beina, bøyd, med stolen hengende på ryggen som en sekk. Går rolig bort til benken, samtidig som stemmen i høyttaleren maner ham fremover. «Bra jobba! Fortsett sånn!» Han får dratt av seg den høyre skoen ved å sette den venstre foten på hælen, lirker skoen av. Bruker tærne til å åpne den nederste skuffen. Forsøker å jobbe hurtig. Kjenner nervecellene strømmer rundt i kroppen. Injeksjonene har gitt næring til sultne små. Stolen henger fortsatt på ryggen, som et blylodd presser den kroppen hans nedover. Inne i skuffen ligger hjelpemiddelet. Et brekkjern.

Hvordan i helvete skal han få det opp? Hendene må løs, men de er like fastbundet som tidligere. Vannet kryper lenger og lenger oppover veggen. Snart midt på nå. I løpet av noen minutter er rommet fylt til randen. Hva faen skal han gjøre? Kommer han til å feile som de andre? Vil noen savne ham da de merker at han ikke kommer tilbake? Nei, bort med disse menneskelige tankene! Om han så dør, er det for en god sak. Det er det som er det viktigste. Han setter beinet oppi skuffen. Mellomrommet mellom stortå og langetå brukes til å feste brekkjernet i. Kjenner på tyngden. Meningen er at foten skal fungere som en heisekran som skal løfte brekkjernet opp av skuffen. Kanskje det kan gå? Vannet gjør det vanskeligere å få feste. Han dukker hodet lenger ned, innunder vannet. Prøver å se bedre. All kraft fokuseres på dette lille området på foten. Alle andre muskler setter sine oppgaver på vent. Han presser stortåa inntil det kalde jernet samtidig som tåa på den andre siden også legger seg inntil. Sakte løfter han foten, brekkjernet henger fast. Det går! Hvis han klarer å unngå å kakke borti noe, kan det gå hele veien! Halvveis ut av skuffen, begynner musklene i foten han står på å resignere for tyngden fra stolen som fortsatt henger på ryggen. Melkesyren siver inn i lårene. Akkurat i det han skal til å løfte brekkjernet helt ut av skuffen, gjør en av rykningene til at jernet kakkes borti kanten på skuffen og redningen forsvinner ut i løse luften. Drømmen brast. Da vannet har kommet opp til halsen, smyger resignasjonen seg inn i hodet og fyller hvert eneste hulrom. Han blir ikke den første til å klare oppdraget. Det loddet tilfaller tydeligvis en annen. Han strekker halsen i et siste desperat forsøk på å holde munnen over vannivået. «Godt jobbet, bra forsøk. Hvil i fred», sier stemmen i høyttaler-

en da det er tydelig hvilken vei det kommer til å gå. Fastbundet til stolen står han staut oppreist idet vannet kryper over hodet hans. Kan holde pusten en stund, kanskje et par minutter eller mer. Men så er det slutt. De menneskelige følelsene kommer strømmende igjen. Vil noen savne ham? Kommer de til å undre på hva som har skjedd? Nei, faen. Drit i dem. Oppdraget er uansett fullført. Idet han ikke orker å holde seg lenger, puster han dypt inn, og lungene fylles med vann. Kroppen gjør noen rykninger før den faller til ro. Noen minutter senere, i rommet ved siden av, åpner sjefen slusen som tømmer naborommet for vann. De ser hvor raskt det minker mens de rister oppgitt på hodet. «Forsøk nummer 112 også mislykket. Kanskje det er for vanskelig for dem? Kanskje det ikke er noe som kan hjelpe dem til å klare det?» Sjefen rister på hodet. «Visst faen er det noen som skal klare det!» Sjefens stemme skjærer gjennom rommet og ekkoet svarer flere ganger. «Hvem er neste?»

En joggetur og en sms Klokken har bikket ti på sommerkvelden. Det nærmer seg årets første tropenatt. Søndagen går mot slutten, men fortsatt er Tønsberggatene livlige. Særlig den landskjente brygga myldrer av folk i shorts, skjørt, og t-skjorte med viriliteten i orden. På veiene cruiser den ene kabrioleten etter den andre. De tar seg ekstra god tid når de kjører gjennom Nedre Langgate for å se, og bli sett. Ved brygga ligger utestedene tett. Skumfylte pils og duggvåte hvitvinsglass lokker. Mennesker er veldig ofte enkle sjeler. Fortøyd til brygga ligger båter i alle størrelser på rekke og rad. Her stjeler misunnelige forbipasserende noen blikk på farkostene, og drømmer seg bort i millionærdrømmen. Unge mennesker dominerer gatebildet. Som en sildestim vet de nøyaktig hvor de skal. Menneskene fordeler seg automatisk på de ulike utestedene. De fleste av dem tar turen inn på Havariet og Esmeralda, mens noen sjekker ut livet på Harbour, Conradis, Paparazzi og Peppes. Bråket fra mylderet av menneskene på de ulike serveringsstedene, fyller opp kanalen mellom brygga og Kaldnes. I denne menneskemengden befinner Cornelius Ramm seg. 33 år og i sin beste form er han ute og jogger i junikvelden. Vel, kondisjonen kunne nok vært bedre, men det er jo tross alt derfor skoene knytes og beina forflyttes ut. På øret runger System Of a Down, et heavy metal band fra USA. Med rock på øret blir ikke melkesyra så

vanskelig å takle. De tunge gitarriffene og den heftige trommespillingen nærmest løfter ham fremover. Volumet stenger ute all støy fra verden utenfor. Det er det han liker. Høre det han selv velger i sin lille boble. Noen mennesker har gjerne ulikt treningstøy til ulike aktiviteter. De synes det viktigste er å ha det nyeste. Se bra ut, ha de rette merkene. Status. Sånn er ikke Cornelius. Den røde treningsskjorten har han hatt siden politiskolen, og de slitte hvite og blå fotballsokkene siden han patruljerte midtbanen til det daværende tredjedivisjonslaget Tønsberg Fotballklubb. Det er for faen ikke tøyet som er det viktigste, men det du gjør i det. Fotballproff ble han for øvrig aldri, selv om det en gang hadde vært den store drømmen. Den brast da jenter og venner lokket mer enn egentrening i kullsvarte januarkvelder en gang i slutten av tenårene. For det var det som skulle til. Viljestyrke til å ofre noe av det vennene hadde. Det er viljestyrken som har fått ham ut i dag, men han ofrer ingenting. Treningen er rett og slett nødvendig. Cornelius begynner nemlig å merke at ikke alt kommer av seg selv lenger. Skal formen vedlikeholdes, eller til og med forbedres, er fingrene nødt til å knytte de fordømte skolissene og kroppen geleides ut i fri luft. Nye, pene sko har han faktisk kjøpt seg også. De skal visstnok være tilpasset foten hans, hans løpestil. Den hyggelige butikkdamen kunne like gjerne tilføyd «uortodokse.» Tilpasset eller ei, skoene herjer med hælen – støvsuger foten for det ytterste hudlaget og etterlater et kjøttsår på størrelse med en tommelfingernegl. De gamle fotballsokkene klistrer seg fast i blodet, og den uortodokse løperen er nødt til å finne nærmeste benk. Svetten siler fra pannen etter en mange kilometers løpetur. Han forsøker forgjeves å slette sporene med ermet på skjorten, men dråpene pipler like raskt ut igjen. Cornelius ønsker å holde seg i form,

men jogging er ikke akkurat favoritten. Det er i det minste bedre å gjøre det ute i frisk luft, der han kan se på andre mennesker som driver med sine sysler, enn på en sliten tredemølle. Han plukker frem en tyggegummi fra den lille rumpetasken på korsryggen, samtidig som det dunkende gnagsåret gjør at ansiktet sprekker i en skjærende grimase. Sokken rives løs fra såret, og et par forbipasserende smiler mot den klagende joggeren. Kan like gjerne ta en liten pustepause før ferden går videre. Idet øynene hviler på den blikkstille vannskorpen, driver tankene bort til dykkingen. Den siste tiden har han virkelig forsømt favoritthobbyen. Pulsen slår med det samme roligere. Drømmer seg bort til følelsen av vektløshet under vann, der han sitter utslitt og lenket fast i tyngdekraftens jerngrep på benken. Den dårlige samvittigheten sniker seg nærmere magesekken. Skulle jo ha brukt det kostbare utstyret mer! Gjort det han virkelig ønsker, hatt perfekt oppdrift og bare sett på det vidunderlige livet under vann. Han er nemlig ingen jeger på havets bunn. Å nei, da. Han er der bare for å observere. Cornelius følger en streng «bare se, ikke røre»-regel. Dykker for å være stille … slappe av … bare lyden av regulatoren ved pustingen og boblene som stiger mot overflaten lager bølger i hans undervannsharmoni. Egentlig burde han jo dykke hver kveld etter jobb. Gjort det han elsker å gjøre. Det er imidlertid ikke like fort gjort å presse på seg en våtdrakt, ruste opp kroppen med bly, abc-utstyr og luftflaske, som det er å snøre på seg joggeskoene og lett treningstøy. Det trengs bedre tid, mer planlegging. Jobben har ikke gitt rom for det i det siste, og den må tross alt komme først. En Nimbus av ukjent modell klapper til kai og eieren nærmest løper til nærmeste vannhull idet han har fortøyd doningen. Noen forbipasserende jenter som Cornelius anslår kan være i midten av

tjueårene, smiler forsiktig mot ham. Han smiler tilbake. Cornelius har alltid fått mange smil fra damer, men de nøttebrune øynene hans stirrer fortsatt bare på sitt eget speilbilde hjemme. Kroppen rager 189 centimeter over bakken, veltrent og muskuløs, uten bruk av boler. Bare mange timer med fokus på vekter og neglisjering av kondis. Med en ørliten, ravnsvart hanekam ser han både tøff og litt barnslig ut. Han gnir seg i tredagersskjegget. Jo, han må klargjøre dykkerutstyret når han får tid. Musikken på øret avbrytes av ringelyden fra iPhonen som ligger i den lille rumpetasken. Jobben til Cornelius innebærer at han nesten alltid har vakt og må være tilgjengelig på telefon, men denne gangen er det en venn som ringer. «Hei, Steffen! Hva skjer?» Cornelius har ikke snakket med kompisen på hele helgen, noe som er forholdsvis uvanlig for de to bestekameratene. En oppriktig glede over at det er kompisen som tar kontakt og ikke omvendt, fyller brystkassen. Ingen svarer. Det er stille i fem sekunder og Cornelius biter seg i leppa. «Hallo? Hva er det som skjer, Steffen?» Det spraker litt i telefonen, som om det kommer fra bakgrunnen … så pipetonen. Den uortodokse joggeren blir med ett den overengstelige kompisen. Blikket går fra side til side. «Ligner ikke Steffen å kødde sånn», sier han lavt til seg selv. Steffen Abrahamsen har han kjent fra de vokste opp sammen på idylliske Solvang i Tønsberg. De fant fort tonen rett etter at Steffen og foreldrene flyttet inn i nabohuset i Enggaten. Cornelius, broren og foreldrene bodde i nummer 23. Steffen og foreldrene flyttet inn i nummer 25. Foreldrene til Cornelius flyttet vekk fra Enggaten da ungene ble store, kjøpte seg leilighet i de nye, lekre kompleksene på Jarlsø. Steffen og foreldrene ble boende i den lille blindgaten. For et par år siden skjedde noe som knyttet de to kompisene enda nærmere

hverandre: Steffen mistet foreldrene i en forferdelig bilulykke på Hortensveien, og den romslige eneboligen han arvet, ble fylt av en massiv, trykkende tomhet – en tomhet Cornelius den gang ønsket å hjelpe Steffen med å takle. Han så det som sin fordømte plikt. Det var jo bare Steffen igjen av den lille familien. Cornelius er i ferd med å ringe tilbake da det tikker inn en sms fra kameraten. «Fikk besøk. Måtte bare legge på. Ringer deg opp igjen.» Han slår seg til ro med det, knytter på seg joggeskoen igjen, skjærer nok en grimase, og sender et siste lengtende blikk mot vannet idet han setter fart mot Oseberg Kulturhus. På tide å komme seg hjem. De tunge skrittene dunker kraftig i treverket under ham. Selv ikke musikken overdøver det. Nei, er jaggu ikke like lett i steget lenger. Han setter kursen hjem mot leiligheten på Trelleborg.

Et rop om hjelp Neste morgen er Cornelius på jobb halv åtte. Han er utreder i forsikringsselskapet Sikkert, der arbeidet består i å finne årsaker til skadetilfeller forsikringsselskapet er usikre på. Praktisk talt skal Cornelius avklare om kundens forklaring på skaden er sann. Utredere jobber oftest etter tips fra takstmann som først har vært på skadeplassen, eller skadebehandleren som har oppdaget noe merkelig når han har vært i kontakt med kunden. Noen ganger kommer tipsene fra politiet, hvor Cornelius også har sin bakgrunn. Det begynner å nærme seg halvannet år siden han skiftet beite, og lengselen etter sin gamle jobb kommer stadig oftere på besøk. Etter politiutdannelsen holdt han ut i fire år som politibetjent i ordensavdelingen. Den gangen følte han seg skikkelig heldig som fikk hjembyen som arbeidsplass. Mange av dem han studerte med fikk stillinger i Kautokeino, Vadsø og Ytre Enebakk. Ikke et vondt ord om disse stedene, men sjansen til å bli politi i egen by ville vært dumt å takke nei til. Etter fire år som patruljerende i gatene han trafikkerte som ung, var det nok. Belastningen med å holde styr på mange av kompisene sine, gjorde sitt til at han søkte seg videre når muligheten bød seg. Da fulgte tre år som etterforsker på Tønsberg Politistasjon, men en rastløs sjel ville videre. Han husker fortsatt hvordan stillingsannonsen lyste mot ham som et neonskilt. Landsdekkende jobb som utreder i forsikringsselskapet Sikkert. Stor frihet, bestemme sin egen

arbeidsdag. Like forlokkende som fire uker i Thailand i februar. Blant 35 søkere var det ham selskapet ville ha. Han slo til med en gang, og har ikke angret seg så altfor ofte. En bedre lønn var hovedgrunnen til skiftet, men om jobben fortsatt er like fristende som ferie i fjerne strøk, er vel heller tvilsomt. Det er nemlig ikke risikofritt å være utreder heller. Flere drapstrusler vitner om det. Sikkert har kontorlokaler på Stensarmen industriområde sammen med flere andre private selskaper. Avdelingen i Tønsberg inneholder, i tillegg til utrederne, både kundeserviceavdeling, industriselgere og takstmenn. Dette gjør avdelingen til den nest største i Norge, bare slått av hovedkontoret i Stavanger. Stensarmen er et område i kraftig vekst. Kødannelsen etter jobb på de dårlig utviklede trafikkårene kan tirre selv den roligste sjel. Hvor ofte har han ikke sittet i bilen sin, snerret mot biler som blokkerer og sniker seg frem? Klasket nevene i rattet i vilt raseri, men blitt blid som ei lerke når han mot formodning kommer seg ut tidligere enn fryktet? Er det noe som kan vekke like store følelser som infrastruktur og bruken av denne? Hjerteinfarktet kan forhåpentligvis avlyses nå når vegvesenet har startet utbedring av ferdselsårene her? Nå er det altså morgen, og Cornelius har nettopp hentet seg en kaffe før det sedvanlige morgenmøtet. Kaffen er ikke mye å skryte av, men den er nå i det minste brunsvart. På mandager har de alltid morgenmøte der alle informerer om hvordan sakene de holder på med går, samtidig som sjefen beretter om eventuelle nye saker som har kommet inn. I Tønsberg har to utredere og sjefen deres sine kontorlokaler. I tillegg til Cornelius jobber Sondre Wang som utreder, mens den overordnende er Gregor Hansen. Sondre sitter henslengt på kontoret og

tygger sakte på en eller annen tyggegummi da Cornelius kommer inn. Hårrestene som har klamret seg fast som to fjellklatrere på begge sider av skallen, blafrer i vinden når Sondre retter seg opp. Stolen knirker og virker å være i ferd med å gi etter. De hilser kort på hverandre, samtidig som Cornelius skynder seg til plassen sin. «Nå, har du hatt en bra helg, Sondre?», spør Cornelius og begynner den langdrøye prosedyren med å få satt i gang datasystemet. Sondre nikker så dobbelthaken gynger. «Ja, det får jeg si. Prøvde meg på en ny matrett på lørdagen. Noe asiatiske greier jeg serverte min gamle mor. Selv om hun er veldig tradisjonstro og helst vil ha norsk mat, tror jeg hun likte det. Hun spiste rubb og stubb.» Cornelius ser for seg Sondre sammen med moren sin – sammen denne helgen også – sittende ved kjøkkenbordet å slurpe i seg thaimat. Han trekker litt på smilebåndet. Sondre mistolker det og ler høyere. Den irriterende latteren som gjerne inneholder spytt i munnviken og skulderristing som en parkinsonpasient. «Ja, det er hyggelig med familie. Viktig å ta vare på den», svarer Cornelius. Timeglasset spinner fortsatt på skjermen. Hvordan er det mulig for denne maskinen å bruke så inn i helvete lang tid på å starte? Teknologiske fremskritt, ja vel. Men til hvilken pris? Oppjagede mennesker med stressede hjerter. Nei, får spinne videre på pludringen. «Hvordan går det med datingen, da?» fortsetter Cornelius og angrer seg i sekundet ordene forlater munnen. Nå setter han i gang som han pleier, med å fortelle om den øst-europeiske damen han chattet med i stedet for å pusse opp badet han skulle ha gjort for seks måneder siden. Ja, han kommer ikke til å få stoppet mannen. Idet kollegaen åpner munnen, kobler Cornelius ut, akkurat som datasystemene later til å gjøre ved overbelastning. Det er en over-

levelsestaktikk det har tatt en stund å beherske. Han passer bare på å nikke og si «Ja, ikke sant?» og «Hm» innimellom. Uhøflig? Selvfølgelig. Kald? Så klart! Totalt og uforbeholdent nødvendig? Hm … Cornelius observerer hvordan Sondres mage disser godt over buksestrikken og presser ned kjørebuksen han er kledd i hver eneste dag, mens han forteller. For det må være den samme buksa? Den flekken på låret var vel der på fredag også? Brødsaksa fortsetter. Den går i ett sett. Hadde Sondre hatt mulighet, kunne han holdt det gående fra åtte til halv fire med å fortelle om seg selv og sine forsøk på å endre en singelstatus som virker meislet inn i stein. Han har blåst bort en del kroner på å endre på akkurat det. Uten hell, foreløpig. Klokken bikker åtte og morgenmøtet skal begynne. Gregor er imidlertid forsinket. Det pleier han ikke å være. Klokka blir faktisk både halv ni og ni uten at sjefen viser seg. Sondre har nå vært innom alle mulige kriker og kroker av den altfor kjedelige helgen sin, og irritasjonen svulmer som en godt gjæret bolledeig innvendig. Felles kontorer, lenge leve! Hvorfor skal ansatte absolutt presses til å være sosiale? Hvorfor kan ikke folk få oppsøke kollegaer når de selv ønsker? Hvis de ansatte måtte reise seg og gått inn til en kollega for å spørre om noe, i stedet for å slenge en bemerkning over kontorpulter, ville kroppen i det minste fått et minimum av bevegelse også. Littegrann trim kan da vel ikke skade? Disse såkalte åpne, moderne kontorlokalene. De som fant opp begrepet kunne trykke det opp en viss plass! Det er ingen tvil. Cornelius er en gammelmodig person i en ung kropp. Utrederen begynner å undre veldig på hvor sjefen kan ha blitt av. Han pleier jo alltid å være presis. Samtidig som Sondre snakker

ustanselig i bakgrunnen, åpner Cornelius Lotus Notes for å sjekke om det er kommet noen e-poster fra sjefen. Datamaskinen har nemlig omsider kommet seg ut av startblokken. Han skal til å åpne en e-post fra kompisen sin, Steffen, når han ser at det ikke er annet interessant i innboksen, men før han rekker det, kommer imidlertid Gregor gående i raskt tempo inn på møterommet. Han har et alvorlig drag i ansiktet og lukker døren bestemt etter seg. Cornelius lukker Lotus Notes og setter seg opp fra sin litt henslengte stilling i stolen. «Beklager forsinkelsen, men jeg har snakket med takstmann Tor Løkkeberg», sier Gregor og puster tungt ut – like tungt som han pleier å gjøre på sine mange sykkelturer rundt omkring i fylket. «Det er ikke ofte dette skjer, men vi har hatt to saker i nærområdet i helga der selskapet trenger assistanse av oss.» Han kikker bestemt på de to utrederne. En jobb som utreder gir en god del reisedøgn i året, men skal i alle fall denne uka innebære jobbing hjemmefra. «Logg dere på og sjekk ut sakene, så kan dere følge litt med mens jeg informerer mer om hver enkelt av dem», instruerer Gregor. De to utrederne er kjappe med å logge seg inn på Universalnøkkelen, programmet der alt av informasjon lagres. Cornelius får opp saken sin før Sondre. Pupillene hans trekker seg mer og mer sammen jo lenger inn i lesestoffet han kommer. Hvert ord som står på skjermen er som svære knyttneveslag som sender ham utslått ned i den godt brukte kontorstolen. «Brannskadet hus. Totalskadet. Mulig påtent. Enggaten 25, 3117 Tønsberg.» De store bokstavene skriker mot ham. Cornelius sitter apatisk og kikker på skjermen i tretti sekunder, tar seg en slurk av kaffen på

autopilot før han kremter. «Eh, sjef … denne saken …», begynner han. «Jeg kjenner vedkommende som bor her … veldig godt. Vi er barndomskamerater.» Han kan faen ikke fatte det han nettopp har lest! Cornelius sukker tungt og leser det en gang til. ‹‹Brannskadet hus. Enggaten 25.» Tjuefem. Det er jo virkelig huset til Steffen! Engstelsen vokser innvendig som poppende popkorn fyller opp kasserollen. Nå ligger lokket på toppen og rister. «Hva er det du sier?» nærmest roper Sondre og Gregor i kor og skynder seg bort til plassen til Cornelius. Cornelius går inn på linken i programmet for å få vite detaljene. Han leser høyt: «Enebolig i Enggaten 25 totalskadet i brann. Brann meldt klokken 01.45 natt til lørdag av taxisjåfør som slapp av to personer utenfor Enggaten 11, som ligger nærmere Halfdan Wilhelmsens Allé.» Huset til Steffen ligger innerst i blindgaten og dermed lengst bort fra alleen. Tankene til Cornelius farer raskt rundt i hodet hans. Hvorfor var det ingen som av dem som bor nærmest som merket noe? Er alle bortreist? Ville ikke røykvarslere ulende midt på natten vekke hele nabolaget? Hvis Steffen har røykvarslere som virker, da. Akkurat det er han faktisk ikke så sikker på. Hva med herr og fru Mikalsen i det nærmeste nabohuset? Kanskje de har fått med seg noe? Ekteparet var gamle allerede da kompisene var små. Snille som dagen er lang, og de la fort sin elsk på de to guttene. Ute av stand til å få egne, ble det sagt i gaten. Kongen av Danmark fikk bein å gå på når smårollingene freidig tok seg til rette på kjøkkenet deres. Barndomsminnene om de brune, sekskantete dropsene med sin særegne smak av anis trenger seg på og får den tørre, redde munnen til å løpe i vann. Nå er imidlertid ekteparet Mikalsen ute av stand til noe som helst lenger. De går bare rundt i

det gamle, slitte huset og leter etter kaffekjeler og dopapir. Demente som steinblokker, visstnok. Nei, de har nok ikke fått med seg noe av det som har skjedd i nabolaget de siste årene. Cornelius leser videre: «Brannvesenet fikk slukket brannen rimelig raskt, rundt klokken 04.00, men huset var da for totalskadet å regne. Foreløpige søk etter mennesker resultatløst.» Cornelius puster litt lettet ut, men vet jo at det ikke er sikkert at de har fått lett gjennom alle restene. Sånt kan ta lang tid, hvis flammene har fått jobbe lenge nok. Nederst på siden står grunnen til at saken har havnet hos dem. Øynene leser, men forstanden og logikken klarer ikke koble det sammen. «Politiet mener huset er påtent. Mulig at eier står bak.» Cornelius fnyser kraftig. Små bobler av spytt treffer dataskjermen. Han kjenner Steffen bedre enn de aller fleste og finner det helt usannsynlig at han kan finne på å tenne på sin egen bolig. Det huset er jo så kjært for han. Alle minnene om sine foreldre. Alle de gode stundene de hadde hatt der. «Nei, dette har han faen ikke gjort», raser Cornelius og slår hånden i bordet så kaffekoppen hopper, og det skvetter litt lunken kaffe på Sondres mage. «Trenger ikke unnskylde, Cornelius», sier Sondre kjapt. «Ting har en tendens til å treffe det som stikker seg frem vet du.» Han ler ristende. «Det er ikke tid for tull nå, Sondre», sier Gregor som står bak idet han legger en støttende hånd på Cornelius sin skulder. Enkelte har ikke sosial intelligens, tenker Cornelius og reiser seg fra maskinen. Døren smeller igjen etter han. Vel inne på et stille rom fisker han frem mobilen. Må forsøke. Dette kan da ikke stemme? Det må ligge noe annet bak. Han ringer gjentatte ganger uten hell. Faen. Han bestemmer seg for å prøve en

siste gang. Pulsen gjør et høydehopp da han hører noen svare. Fra den andre enden høres bare skrapelyder, dunking og krafsing før en stemme hvisker: «Hjelp! Hjelp meg, for faen!» Cornelius skvetter, lytter intenst. Lyden endres. En annerledes pust rasler nå mot øregangen til utrederen. «Hallo?» prøver Cornelius seg forsiktig med og presser telefonen så hardt mot øret at den nesten penetrerer skallen, i frykt for å gå glipp av noe. Han vil få med seg alt av lyder … en stemme, så krystallklar, så skarp, tvinger seg frem og legger seg på øverste hylle i bevisstheten. «Hvis du går til politiet … Cornelius … vil eieren av denne telefonen dø en særdeles grusom død.» Klikk. Han senker hånden og måper mot telefonen sin. «Hva faen har hendt deg, kompis?» sier han lavt til seg selv idet han kapitulerer av engstelse ned i en ledig stol.

En småkriminell Da Cornelius kommer tilbake har Sondre sjekket saken sin. Fortsatt oppskaket etter den alarmerende telefonsamtalen, går han hvileløst rundt i rommet. Han setter seg ned i stolen med et tomt blikk klistret i ansiktet som gjenspeiler hjernens totale mangel på forståelse. Lyttemodus er ikke fullt ut aktivert da Sondre forteller. «Det er best å holde dette for seg selv foreløpig.» Sondre lukker øynene samtidig som munnvåpenet fortsetter skuddsalven. Stemmen til kollegaen surrer et sted langt i bakgrunnen. I forgrunnen ligger engstelsen for kameraten som et tett skydekke, og Cornelius er flyet fanget midt inni det. Sondres munnklang er som en eneste lang, perifer motordur. Etter hvert stiger han sakte oppover, og kommer akkurat over skydekket når Sondre har skravlet ferdig. «Hva mener du?» spør Sondre og kikker spørrende på kollegaen med hevete øyebryn. Cornelius rister litt på hodet og setter seg opp i stolen, tydelig brydd over at han ikke har fått med seg hva Wang har snakket om. «Ja, nå fikk jeg ikke …» starter Cornelius, men han blir avbrutt av en ivrig kollega som nekter å ta et ja for noe annet enn det det faktisk er. «Fint! Da jobber vi sammen om dette», smiler Sondre. Han får et høflig smil tilbake. Cornelius får skumlest saken til Sondre mens kollegaen er på do.

Den gjelder en bilbrann natt til lørdag der eieren meldte bilen stjålet dagen før, men som tilsynelatende ble tatt av politiet nærmest med fyrstikk og bensin i hånd. Han parkerte bilen på grusbanen ved Greveskogen som ligger ved Hortensveien på vei ut av Tønsberg. Der hadde han blitt observert av en jogger som så mannen helle bensin over bilen. Joggeren ringte politiet etter at han kom seg ut av syne. En politipatrulje som var i nærheten, var på åstedet bare minutter etter oppringingen. Mannen med bensinkannen rakk ikke å fullføre før patruljebilen kom. Ilden hadde begynt å få tak i bilen, før den ene politibetjenten slukket brannen raskt, mens den andre forsøkte å innhente gjerningsmannen. Det klarte han imidlertid ikke, og mistet ham inne i løypene i skogen. Foreløpige søk etter mannen har vært resultatløse. «Nå skulle det bare være å plukke han på hjemstedsadressen, men …», sier Sondre da han kommer tilbake og ser at Cornelius leser etter beste evne. Gregor avbryter Sondre idet han prøver å fortsette å snakke. «Dere skal nå jobbe parallelt med begge sakene», kommanderer han. «Ja, det ble vi enige om selv», sier Sondre fornøyd. Cornelius himler oppgitt med øynene. De bestemmer seg for å avslutte. Tiden er knapp, nå gjelder det å komme seg ut av det klaustrofobiske kontoret og snu hver stein. Idet Cornelius skal lukke døren vinker Gregor ham til seg igjen. «Jeg kunne tatt deg av hele greia og innkalt noen fra Oslokontoret, vet du», sier Gregor. «Men på grunn av dine kontakter i det lokale politiet føler jeg at du må være med i saken. Prøv å holde deg så profesjonell som mulig. Ditt personlige engasjement må ikke overskygge sakens fakta.» «Har jeg noen gang sviktet?» svarer Cornelius og går ut av rom-

met før Gregor får svart. Cornelius rasker med seg den lille fjellrevsekken han pleier å ha med seg ut i felten, kikker oppi og konstaterer raskt at den inneholder det den skal. «Hva var registreringsnummeret på den bilen i Greveskogen, Sondre? Jeg fikk det ikke med meg», spør han mens han lukker sekken. Rundt halsen henger han det røde nøkkelkortet de trenger for å komme inn på kontoret. «KZ45612, en svart Toyota Urban Cruiser», svarer Sondre og kikker avventende på kollegaen. Cornelius stopper opp. Er det ikke noe kjent med det nummeret? Jo, stemmer det! «Det er jo bilen til Steffen», utbryter han og løper ut til sin sølvgrå Nissan X-Trail som er parkert rett utenfor. Han kjenner etterforskeren i seg blomstre idet han setter seg i bilen og tuter febrilsk på den overvektige kollegaen som peser etter.

De 15 kiloene for mye kjennes ekstra tunge akkurat nå. Han tar på smertepunktet i pannen der han har blitt slått veldig mange ganger i løpet av de siste dagene og skjærer en grimase. En konstant hodepine, breddfull av smerte, låser mottakeren fast til murgulvet.. Han orker ikke reise seg opp uansett. Blod fra pannen renner nedover et oppbanket ansikt. Det treffer strømmende elver av blod fra nesen, ører, munnviker. De samles og blir én stor. Ved hakepartiet drypper blodet taktfast, og murgulvet har absorbert det opp i en stor, mørk ring. Ved siden av den tatoverte, hvite enhjørningen på armen, har de laget et krater av svimerker. Lyden og lukten av svidd kjøtt henger fortsatt langt fremme og dingler i hukommelsen hans. I det svake lyset i det lille rommet ser han mange av sin egne smågule tenner ligge strødd utover gulvet. Hendene er ikke bundet lenger, men de kan heller ikke yte noen

motstand. Med det ene øyet klistret igjen, registrer han at den høyre foten er lenket fast med en kjetting til en krok i gulvet. Håpløsheten er i ferd med å overskygge alt. Han vet ikke hvor mye mer han klarer. Steffen Abrahamsen tenker at livet er i ferd med å ebbe ut fra hans korte, runde kropp. Han prøver å se seg rundt idet han hører lyden av noen som kommer inn i rommet utenfor det han selv befinner seg i. De er skilt med sterk hønsenetting og Steffen skimter så vidt en stor mann i dress som henter noe fra benken der ute. Han kjenner igjen det mannen plukker opp, og prøver å reise seg for å få det tilbake. Idet han prøver å formulere en setning, svartner det for øynene hans og Steffen svimer av i forsøket på å nå mannen. Lyden av kinnbein som deiser i murgulvet fyller de to rommene idet den dresskledde mannen går ut i dagslyset. Hassan Rahmi kikker seg over venstre skulder idet han åpner inngangsdøren til leilighetskomplekset i Stoltenbergs gate 34. Skjelvingen i hendene skyldes ikke den trafikkerte gaten utenfor, heller ikke abstinensene etter noe å roe nervene med, men følelsen han har av at nå har han virkelig køddet det til. Hvilke konsekvenser skal dette få? Bygningene i gaten er neddynket i eksosstøv. Spesielt de små, gamle trehusene ser forferdelige ut. Hassan Rahmi har tålt tidens tann nesten like dårlig. Et hardt liv levd i et av Tønsbergs styggeste områder – et område som huser mange narkomane og andre slitere i samfunnet. Veien opp til torget utenfor Farmandstredet er kort, og er et samlingssted for mange narkomane. Kort vei til jobb. Kort vei til mat. Kort vei til dop. Hassan skjelver da han går inn i bygget. Lurer på om stanken av piss som presser seg vei inn i nesegangen er hans egen eller sine naboers.

Hassan Rahmi er en 25 år gammel småkriminell som desperat prøver å jobbe seg oppover i Tønsbergs underverden. Som andregenerasjons innvandrer fra Pakistan hadde foreldrene håpet han skulle bli noe stort i Norge, men Hassan falt tidlig utenfor og kom borti kriminalitet. Kanskje var det tilfeldigheter som førte til at han havnet på sidelinjen, som for eksempel at han takket ja til å prøve hasj første gang som 13-åring, eller kanskje det bare var hans lodd i livet. Fortsatt nederst på rangstigen tar han alle småjobber han kan få, men i natt hadde det gått til helvete. Igjen. Onsdag fikk han et ufrankert brev i postkassen sin der det stod instrukser for et biltyveri han skulle begå. Hvis han gjorde som han ble bedt om, skulle han bli rikelig belønnet. Belønning var noe Hassan ville ha mye av. Han må jo finansiere misbruket sitt. Rett etter at fredag ble lørdag skulle han ta med seg bilen til et bestemt sted og tenne på. Det var viktig ikke å bli sett, men det var her det hele gikk skeis. Alt gikk så fint, helt til politiet kom. Hvor kom de fra? Hvorfor kom de så raskt? Hassan observerte ikke noen som kunne ha sett ham, men så hadde han jo vært full av adrenalin og fullstendig fokusert på oppgaven sin. I forbløffelsen av å bli oppdaget midt på natten, kastet han fra seg fyrstikkesken han brukte til å tenne på bilen. Han var ikke sikker på hvor den landet, bare at den lå i nærheten av bilen. Særdeles idiotisk i og med at han ikke husket å bruke hansker. Etter flukten gjennom Greveskogen tilbrakte han natten hos en kompis på Robergrønningen. De hadde fylt natten med hasj, øl, småjenter og annet godt. Uansett hvor mange jointer han tok, ble han likevel ikke kvitt den uroen som hang over ham som styggen på ryggen. Natten gjennom så han seg over skulderen, kikket nervøst på telefonen. Bare ventet på at døra til kompisen skulle bli sparket opp … men det skjedde aldri noe. Egentlig ville

han de skulle komme mens han var hos kompisen. Så slapp han å møte frykten alene. Det må han nå. Han regner med det. Nå står han og skjelver i trappeoppgangen, inntullet i pissestank og vonde tanker. En av naboene farer forbi, sikkert ut for å kjøpe stoff, og legger ikke merke til at det står en mann midt i veien. De kolliderer nesten, men Hassan får kastet seg til høyre og unngår sammenstøtet. Han slenger noen gloser til naboen mens han skjelvende låser opp døren. Endelig inne lukker han øynene og legger hodet mot døren. Tryggheten av å være inne i sitt eget hjem strømmer gjennom ham, men forsvinner like raskt som snø på varmt bilpanser idet han åpner øynene og ser at leiligheten er endevendt. Hassan trår noen varsomme skritt over uttatte skuffer og klær som ligger slengt på gulvet. For ikke å tråkke på noe av verdi, løfter han hælen opp og tripper sakte på tå over gulvet. Som om han skulle ha noe verdifullt. Leiligheten er liten. Fra døren kommer man inn i en trang gang. Veggene er tapetsert med striglete, blå nittitallstapet. Inn første dør til høyre ligger det et lite bad, der det akkurat er plass til en do, vask og dusjkabinett. Innredningen er fra siste gang oppussing fant sted på begynnelsen av nittitallet. På venstre side er det et lite soverom med en dobbeltseng, nattbord og et lite skap. Inn hit prøver Hassan å lokke med seg noen av de mange fjortisene som henger nede ved bussterminalen på det store kjøpesenteret. Lokkemiddelet kan være hasj, røyk, øl, tabletter av ymse slag, eller bare trusler. I enden av gangen kommer man til kombinert stue og kjøkken. Kjøkkenet er ikke mye brukt, kun til steking av diverse frossenpizza. Stuen er overfylt av rester fra diverse fester han har hatt. På de tre årene han har bodd her, har Hassan definitivt ikke prioritert oppussing. Nå ser det verre ut enn noen gang. Hassan løfter blikket etter å ha kommet seg velberget over hauger med klær i gangen og står ved

døren til badet. Idet han løfter blikket, hører han det. Høye lyder av skuffer og skap som slamres i høyt tempo. Nærmest som pistolskudd støtes de inn i gangen. Ingen av hans bekjente lager så mye støy. Han er ingen stor matematiker, men to pluss to blir faktisk fire i hans hode også. Livredd lister Hassan seg stille bakover igjen. Han vil ut, ut til frisk luft, veggene her inne blir plutselig så massive og altoppslukende. Over den siste haugen med uttatte skuffer og utdatert tøy løfter han ikke foten høyt nok, og snubler. Han smeller i gulvet, deiser bakhodet i utgangsdøren, og utbasunerer i refleks et smerterop som kan lokke til seg alle slags farlige krek. Romsteringen fra stuen avtar. Det blir stille. Det eneste bråket Hassan hører kommer fra blodårene som rytmisk banker blodet hardere og hardere rundt i kroppen. Plutselig kommer det en mann ut i gangen og går mot ham. Hvem kan dette være? Mannen kommer nærmere som i sakte film. Inntrengeren er hvit med kort hår, nærmest som en åttitalls-pigg. En svær jævel av en kjempe, som ser ut til å ha knasket mye boler. De mørke øynene skal sikkert utstråle varme, men alt Hassan kjenner er en kulde som brer seg over den sensitive huden sin. Nakkehårene reiser seg som gress mot sola. Blikket til inntrengeren borrer seg vei inn under huden, og frykten omfavner alle vitale organer. Han skjønner det nå. Det er hans tid. Dette må være mannen som har kommet for å sørge for at Hassan ikke kan kødde til flere oppdrag. Kjempen er kledd i en svart frakk av ukjent merke, med pent press i den mørke dressbuksen. Akkurat så fine bukser som Hassan skulle ha kjøpt hvis han hadde steget i gradene. Det er for sent nå. Det skinner i blankpolerte sko som blinker faretruende. Den svære inntrengeren går mot offeret, løfter den høyre hånden og smeller den rett i kjeften på ham. Den siste smak av noe i livet hans, er av læret fra hansken mannen har på som klistrer seg inntil lepper og tunge.

Over grensen Han hadde planlagt denne turen i lang tid. Kompisen advarte ham mot å gjøre det, men behovet for pengene seiret over sunn fornuft. Arbeidsledig som han er i et område som ikke akkurat kryr av jobber. Jo da, penger må han ha. Fornuft kan han skaffe senere. Jobben var enkel nok. Dra over grensa, hente den fullastede bilen i Murmansk, og kjøre den tilbake til Norge. Selv om han bor såpass nært, har han aldri vært i Russland. Han gledet seg faktisk litt. Han kom seg greit til Murmansk. Grensevisumet hadde gjort jobben sin. Det grønne kortet han anskaffet fra forsikringsselskapet ble sjekket ved overgangen og funnet prikkfritt. Reisebeviset på russisk fikk vaktene til å dra på smilebåndet. Ja, gjengen i Sikkert vet hva de gjør! Bare så jævlig synd de skal være så forbanna dyre her i nord. Vel fremme i Murmansk blir biler byttet. Varene er godt skjult i bilsetene, i bagasjerommet, i skroget. Ferdig rigga. Turen tilbake skal gå som en lek! Alt han må gjøre, er få ulovlighetene helskinnet til Kirkenes. Da venter femti tusen blanke kroner som han tenker å bruke omhyggelig. En suksess kan også føre til flere jobber siden. Kanskje har Mikkel Anti Sara funnet sin jobbkarriere likevel? Før avreise kommer den relativt hyggelige russeren som han henter bilen hos, med to små glass og en stor flaske vodka. Med et gedigent smil om munnen heller han raskt i begge glassene. Dette er en skikkelig dårlig ide. Mikkel forsøker høflig å takke nei, men russere

vet ikke om kombinasjonen vodka og negativ respons. Den smilende russeren hever hånden, nikker mot Mikkel og utroper noe uforståelig på en særdeles jovial måte. Skitt au, en drink får gå. Bare en … Det klirrer i glass og to tomme flasker da mobilen til samen ringer. To personer travelt opptatt med å diskutere på et språk oppfunnet for anledningen, ler da Mikkel slamrer den ivrige mobilen i bordet. På tide å dra. Nervøsiteten forsvant en gang halvveis ned i den første flaska. Nå er han kongen! Ingen kan kødde med ham. Nå gjelder det bare å jobbe seg oppover. En skikkelig bamseklem mellom to svirebrødre avslutter seansen. Russeren legger til slutt nistemat for samen i passasjersetet. Et latterbrøl runger i bygget. Mer vodka, det er faen meg mer vodka! Med slørete blikk manøvrer Mikkel bilen sakte ut på veien mot moderlandet. Den lyse sommernatten gjør sitt til at pulsen er høyere enn den ville vært ved stummende mørke. Øde veier, lite trafikk og vodkarus holder den likevel fra å nå maks. Planen er at han skal holde seg på hovedveien frem til den svinger nordover mot norskegrensen. Der går en mindre vei ned mot den finske grensen som han skal ta inn på. Vel 15 kilometer inn på denne veien er det en liten grusvei inn mot norskegrensen og Langvatnet. Der skal bilen tømmes for varene og legges i en båt som står klar til å kjøres over til Norge. Mikkel kikker lengselsfullt på vodkaflaska som ligger og vugger i passasjersetet. Nistematen. Skal han åpne den? Eller vente til han er vel hjemme å ta den som en feiring etter alt psykologisk slit? Det er kanskje best og ikke røre den … Etter hvert som kilometerne tilbakelegges og målet kommer nærmere, blir det for fristende. For skummelt. Han trenger påfyll av mot. Korken åpnes og nisten tømt. Stemningen i bilen blir umiddelbart bedre. I stummende ensomhet joiker samen så bilen gynger mens han slår hendene på rattet som om han hører på den hardeste

rocken som finnes. I vodkarus tar Mikkel av for tidlig, inn på en vei som ikke er markert på GPS-en hans. Uvitende fortsetter han å kjøre. Som lange fyrstikker står trærne æresvakt for samen, snorrett på begge sider av veien. Den ukjente, strake veien. Skiltene som er plassert på begge sider, med tydelige henvisninger om at uvedkommende trafikanter gjør lurest i å snu, enser han ikke i det hele tatt. Etter en lang kjøretur på humpete grusvei, der sjåføren med sitt berusede hode har lett forgjeves etter vann, kryper en guffen eim av frykt oppover kroppen. Den sprer seg til fingrene som knuger rattet hardt, føttene som tramper på brems og clutch, og sentreres inni brystkassen. Den presser den verste rusen ut av kroppen da Mikkel ut av det blå kommer til det som virker som en vaktpost. Midt ute i ingenting. Vaktposten er omringet av høye piggtrådgjerder til høyre og venstre. Bakenfor vaktposten kan Mikkel skimte flere bygninger. Bilen triller sakte fremover, mens han gjør store øyne. Hva i helvete er dette for et sted? I det øyeblikket forstår han at han skulle ha hørt på kompisen sin. Aldri i verden om han skulle tatt denne jobben. Siste rest av alkoholrus slettes som blyantstreker med viskelær da Mikkel Anti Sara til sin store forskrekkelse ser en militærkledd mann komme gående mot bilen. Blikket til vakten er limt på den ukjente føreren. I hendene holder han maskingeværet sitt pekende rett mot den livredde samen.

Vil du lese resten? Giljotin bestilles der du vanligvis kjĂ¸per bĂ¸ker, eller direkte fra forlaget pĂĽ www.lystforlag.no

Carl Christian Laugen

ISBN 978-82-93349-18-1

9 788293 349181

Giljotin

Giljotin Carl Christian Laugen

Carl Christian Laugen

Gil otin