I skyggen av al-Andalus

Vigdis L’Orsa

I SKYGGEN AV AL-ANDALUS

2014

Š Lyst Forlag 2014 / Forlagshuset i Vestfold as Trykket hos Printon Trukikoda, Estland Papir: Munken Print Cream 80 g Satt av: jummel designstudio Satt med: Garamond 10,5 / Herculanum 18 Omslagsdesign: Beta Grafisk as Foto: Shutterstock ISBN: 978 82 93349 15 0

Kjære leser,

Handlingen i denne romanen er lagt til siste halvdel av 900-tallet i det som i dag er Portugal og Spania - et land som var delt mellom muslimer, kristne, jøder og hedninger. Øverst i nord regjerte kristne konger, mens resten av landet var dominert av maurerne som de spanske muslimene ble kalt på den tiden. De regjerte i landet som de kalte alAndalus, i nesten 800 år. I 300 av dem kom vikingene og herjet.

Jeg har skrevet en fortelling som viser hvor sterkt religionene preget samfunnet og hvordan vold, kjærlighet og gudstro fører de to hovedpersonene sammen. Erik er den sterke vikingen som i løpet av livet lærer å leve blant både kristne konger og muslimske kaliffer. Emble er en kristen pike som blir tatt til fange. Du følger henne på den tunge veien fra det gode livet i Galicia til et harem i Córdoba og videre til et kloster i León. Emble og Erik treffer mange kjente personer som har satt sitt preg på spansk historie. Det jeg forteller om dem er sant. Bakerst i boken finner du mer om dem. Jeg har forsøkt så godt det lar seg gjøre å skrive slik at historien faktisk kunne ha hendt.

Med begynnelsen av 1000-tallet slutter min fortelling. Da begynte det å gå sakte nedover med det store mauriske riket al-Andalus. Det er en helt annen, men også usedvanlig spennende historie.

La Nucía, november 2014 Vigdis L’Orsa

Til Erik, Elise og Andreas

I Han kunne ikke se hvor mange det var som kom. Han kunne heller ikke se hvordan de var kledd, men det var ikke vanskelig å se at fjorden var dekket av fremmede skip og at det lå mange døde kropper på stranden.

Andreas prest snudde seg forskrekket opp mot fjellet der vardebålene allerede var tent for å varsle den bølgen av vold alle visste ville komme.

De varslet at det ikke var mauriske soldater som kom, men en stor flokk hylende vikinger.

– Herre min Gud, hvorfor kommer de igjen hit til oss, sa han til seg selv mens han så opp mot de tre klokkene som hang over døren i den lille steinkirken.

– Du får ringe med klokkene så hardt du kan, ropte han til messegutten. Han håpet at gutten ikke hørte at han holdt på å miste kontrollen over den skjelvende stemmen.

Den mørke klokkelyden runget over byen og inn mellom trærne i skogen og langt opp mot fjellene. Det var som det verste dommedagsvarsel. Fuglene visste også hva som var i vente, for de fløy sin vei.

Andreas hørte hvordan livredde naboer slamret med dører og vinduer mens de stengte dem med lemmer og bolter. Han visste også så altfor vel at mennene rustet seg til kamp så godt de kunne. Mange hadde ikke fått laget nye våpen etter det siste vikingangrepet og hadde bare møkkagreip, øks og sigd. Noen få hadde sverd, men ingen av bøndene i byen hadde fått våpenopplæring. Med disse sløve og enkle våpnene skulle de forsvare familien og de gamle og syke som ikke kunne rømme, men måtte bli værende i hjemmene sine. Jammer og gråt hørtes fra hvert eneste hus. Kvinner og barn løp i redsel på veien inn i skogen hvor de kunne gjemme seg i dalsøkk og huler. Gutter løp med beskjeder om hvor stor flåten var og hvor mange mann som kom til å angripe.

Andreas skyndet seg mot kirkedøren. Han måtte hjelpe folk å komme 7

inn. Det tok ikke lang tid før det lille rommet var fullt, og da det så ut til at ingen flere kom, stengte han med en solid bom. Denne gangen hadde vikingene kommet så overraskende at det ikke var tid til å rømme opp til den store, solide borgkirken som hadde beskyttet dem så mange ganger før.

Barbarene myldret inn i landsbyen som snart var omringet. Nå var det ikke lenger noen som kunne rømme. Kvinnene rundt Andreas kastet seg ned i bønn. De ba for barna sine, for de gamle foreldrene som satt igjen hjemme, for medsøstrene som var gravide eller ammet, og de ba for de urene kvinnene som ikke fikk komme inn i kirken så lenge blødningene varte. De ba satan ta vikingene som brøytet seg vei med tunge økser og lange sverd som de slo larmende mot de runde skjoldene.

Det var som selve helvete ville inn da de dundret på kirkedøren, og det tok heller ikke lang tid før den knakk sammen under vekten av mannfolkene som kjørte store tømmerstokker foran seg som rambukker. Barnegråt skar den tette luften i filler. Ungene trykket seg inntil mødrene og gråt og gråt. Andreas sto rådløs midt på kirkegulvet. Han var smertelig klar over at han ikke kunne beskytte noen eller forsvare kirken. Han kunne bare se på hvordan de kastet seg over kvinnene og truet alle med våpen i hånd. Han var prest og kunne ikke gjøre annet enn å se på at de kom stormende inn og rev ned helgenbilder, tok verdifulle vievannskar og lysestaker, gullfat og tunge messehagler med gull- og sølvbroderier. Han hadde ikke fått tid til å gjemme noe av det under den store steinhellen i gulvet som alltid hadde vært det sikreste stedet. En kvinne skrek da en viking tok tak i hostieskrinet. Hun forsøkte å ta det fra ham mens de andre ropte at hun ikke måtte gjøre det. Alle visste hva som skjedde med den som protesterte.

En svær mann med skinnhette og en brynje som gikk ned til midt på låret, kom ridene inn i kirken. Han styrte hesten rett mot en av messeguttene som sto som fastfrosset og skrek hysterisk.

8

– Den helvetes guttungen får oppføre seg som et mannfolk og ikke sippe som en jentunge, ropte han mens han trakk sverdet ut av sliren og stakk det tvers gjennom den tynne, unge kroppen.

– Fandens djevler, mumlet en av Andreas’ trofaste kirkegjengere.

Han sjanglet avgårde med to piler i ryggen og snublet over en annen som hadde fått armene hugget av. Ut av munnen gurglet skummende blod.

En kvinne lå på gulvet og tviholdt på sine to døde barn. Hun hadde lagt seg over dem slik at ingen skulle få slå dem mer. Et par vikinger tok fatt i en mann og kastet ham gjennom døren slik at han havnet på kirketrappen. Andreas hørte det lille kneppet da nakken brakk.

De hadde funnet biskopen og rev og slet i kappen han alltid bar ved høymesse. Den var rikt brodert med gulltråd og kunne sikkert gi god fortjeneste betalt med gullpenger.

– Hold opp, bønnfalt han og foldet hendene omhyggelig og hardt.

– Hvis dere holder opp skal dere få Guds tilgivelse, sa han på folkespråket. – Jeg kan gi dere hellige ord av gull. Det er mer verdifullt enn gull av denne verden. Men jeg vil også si at hvis dere ikke omvender dere nå, venter den evige pine i helvete på dere.

Han så strengt på hver og én av dem, men vikingene hadde ikke forstått et ord av det han sa, så de tok fatt i ham, holdt ham nede med et kvelertak, bandt hendene hans, slo og sparket ham hardt før de satte ham utenfor kirken.

– Nå vil vi ha vin, ropte de, det var et ord de hadde lært på folkespråket. – Gi oss vin, gi oss vin, skrek de flere ganger, og kastet store steiner slik at den stakkars gamlingen falt sammen på bakken tilgriset av blod. Han så opp mot himmelen for å søke etter hjelp. Nådestøtet kom raskere enn han kunne vente for en stor kar gikk mot ham og stakk kniven i ham flere ganger.

Andreas sto inne i kirken og hørte biskopens ralling i det han døde.

Han sank sammen og gjemte ansiktet i hendene. Hvordan kunne Gud la

9

noe slikt skje? Gang etter gang?

Vikingene enset ikke Andreas der de løp forbi ham og inn i sakristiet.

De visste hvor vinen var, og det gikk ikke lang tid før det hørtes ut som et vertshus der inne. De sang og brølte og var åpenbart fornøyd med både angrepet og vinen. Da de kom ut igjen var mange av geiteskinnsekkene allerede tomme. Dørvakten fikk slengt til seg en halvfull bota som han løftet høyt opp så den røde strålen traff der den skulle. Han slurpet og gurglet vinen i seg helt til det ikke var mer igjen.

Like ved kirkemuren lå det et vedlager sammen med en veltet vogn og mye tørt høy. Vikingene gikk dit bort mens de drakk vin og pratet muntert, de diskuterte hva de skulle finne på nå.

– Det er ikke vanskelig å få fyr på haugen der, sa én av dem. Han tok opp en flintstein, tente på og snart ble alt en eneste stor ildkule.

Da flammene var blitt nesten hvitglødende på sin vei opp langs muren, jaget vikingene alle ut av kirken slik at de skulle se hvor fint det brant og hvor stor haug de hadde laget av verdisakene som hadde vært i kirken.

Alt som var kjært for menigheten lå hulter til bulter på bakken. Brannen nådde klokketårnet og snart sto hele kirken i brann. Bærebjelkene i taket tok fyr og blyet kom rennende nedover de glohete veggene. Ilden spredte seg fort, flere hus ble antent og stabburene og utløene som lå nederst i byen ble redusert til aske. Men det verste var lukten av brente lik som lå som et teppe over byen.

– Gull, vi vil ha mer gull, skrek vikingene mens de ravet blodige omkring. ”Gull” var også et ord de hadde lært seg og hadde god bruk for. Samtidig moret de seg med å sparke bort noen hunder som ville nappe og snuse på de livløse kroppene som lå utenfor den brennende kirken.

– Hjelp meg, Erik, å laste varene ned i skipet!

Det var ikke bare Andreas som snudde seg. Det var så overraskende å høre en normal stemme som hverken skrek eller hørtes full ut.

10

Erik? Andreas så bort på han som het Erik. Skulle han snakke til ham? Vikingene visste jo ikke at han var norsk og forsto alt de sa. Navnet hentet frem mange fjerne minner om lillebroren som var blitt igjen i Norge.

Denne gutten var lys i håret og hadde blå øyne akkurat som broren. Den unge vikingen var en vakker gutt som ikke var eldre enn at han hadde lyst dunskjegg som skinte mot den solbrune huden.

– Vi ber til Gud og det Hellige Kors om at dere må spare oss for de små barnas skyld, sa Andreas på norsk til han som hadde ropt på Erik.

– Din gud kan ikke beskytte noen. Den guden som ingen kan se, kan ikke hjelpe noen, ropte vikingen tilbake.

– Måtte Gud likevel være med dere og opplyse dere og gi dere fred så dere ikke gjør flere illgjerninger, sa Andreas høyt.

Det ble helt stille. Alle snudde seg og så på ham.

– Hvor kommer du fra?

– Jeg heter Andreas og er prest. Alle her, både de døde og de levende, er min menighet.

– Men du er jo norsk, slik som oss?

– Ja, jeg kommer fra Vestfold og het Askr den gangen. Jeg er sønnesønnen til en frillesønn av kong Olaf Geirstadalf. Jeg dro også i viking da jeg var ung og var i vesterled både i England og Irland før jeg kom hit og fant Hvitekrist.

Det oppsto forvirring blant vikingene.

– Hva skal vi gjøre med ham? Har vi forresten ikke sett denne presten før? Var det ikke ham vi sparte livet til da vi var i det lille klosteret ved elven Ulla?

– Var det deg? De kikket nysgjerrig på ham.

– Joda, jeg var ved elven Ulla. Dette er dessverre ikke første gang jeg treffer dere på plyndringsferd.

– Han ser fattig ut, men han kan være grei å ha, sa han som åpenbart var høvdingen med hånlig stemme. – Vi tar ham med. Han kan hjelpe

11

oss med å snakke med folk. Han virker veik, men bind ham likevel fast og gi ham en lærepenge så han ikke glemmer hvem vi er, sa han og lo buldrende.

De surret hendene til Andreas og leide ham mot brønnen utenfor kirken der de dyttet hodet hans ned i vannet. Det hjalp ikke hvor mye Andreas kjempet imot. Han ble holdt nede i et jerngrep. Den siste luften ble presset ut av lungene da noen slo ham over ryggen. Den voldsomme smerten gjorde at hele kroppen ville sprenges samtidig som vannet kom inn gjennom nesen og fylte munnen. Alt ble mørkt.

Han hadde latt seg fange så lett, så lett. Var det fordi han manglet mot til å sloss og dø med sverdet i hånd? Eller var det fordi han ville overholde budet om ikke å drepe? Han sank ned i et bunnløst mørke der han gjenopplevde alt som hadde skjedd det siste døgnet.

Han hadde trukket seg tilbake for å skrive brev. Det svake lyset fra oljelampen ga nok lys, men rakk ikke ut til hjørnene i det lille rommet.

Han trivdes med å ha det slik. Selv om veggene av og til kunne være fuktige så nær havet, hadde han alltid vært fornøyd med bøkene og sitt enkle leie. Den eneste luksusen han hadde tillatt seg, var å ha et ildsted som ga både lys og varme i de iskalde vinterkveldene når han oversatte gamle skrifter fra latin til det romanske folkespråket. Det var så godt å tenke på nå som han sikkert var død. Likevel husket han klart hvordan han hadde spisset en ny fjær i går. Han likte så godt å høre hvordan den skrapte over pergamentet, hvordan den sang fint mot den ru flaten.

I går hadde han villet finne de riktige ordene for å forklare detaljert om hvordan livet hadde artet seg for ham, og om hvilke farer han levde under nå. ”Hvorfor kommer de hit?” hadde han skrevet. ”Hva får barbarene til å fortsette å komme hit til Galicia? Disse hedningene fra nord som har så stor hærmakt over havet. De kommer som stikkende vepser og farer til alle kanter som ville ulver. De røver og slår ned prester, diakoner, munker og nonner. Noen dreper de og andre sleper de med seg i lenker.

12

De stormer inn i kirkene og ødelegger alt. De tramper på de hellige stedene med urene føtter, river alteret og røver våre velsignede, hellige skatter. De sprer djevelskap og etterlater seg land som ligger brakk.

Etter dem er det ingen sterke armer til å arbeide med Guds jord og alt ligger åpent for ulykke”, skrev han.

Han hadde blitt overveldet av følelser da han tenkte på de døde.

Hånden hadde ristet slik at han hadde vært redd for å få mange blekkflekker. Han ville at brevet skulle være perfekt. Han hadde dyppet fjærpennen i det store sorte blekkhuset. Nå, i sin bevisstløse tilstand, husket han hvordan det snart var tomt og hvordan han hadde skyndet seg å skrive for det hadde bare vært de siste restene av dagslys som kom på skrå inn fra det lille vinduet oppe på veggen. Han hadde måttet gjøre seg ferdig med brevet før det ble helt mørkt.

Han visste at faren måtte gå til skriveren for å få det lest, for han hadde hverken kunnet lese eller skrive da Andreas reiste hjemmefra.

Han hadde sikkert ikke lært det nå heller. Han hadde aldri forsonet seg med at Andreas var blitt igjen i Galicia og blitt kristen. Andreas hadde i sine årlige brev forsøkt og forsøkt å få faren til å forstå at han ville noe mer med livet enn å være en uopplyst hedning, men de to hadde aldri kommet overens. Det var lenge siden han hadde mistet håpet om at de noen gang skulle bli det. Han forsøkte å huske hvordan moren hadde sett ut. Når han tenkte på henne, ble han alltid i bedre humør.

Han hadde både elsket og hatet faren, mens moren hadde vært øm og god både mot ham og lillebroren, selv om han måtte innrømme at han nok hadde vært sjalu mange ganger. Han hadde ikke tenkt så mye på morens uglade ansikt da han var barn. Det var bare slik hun var. Varm og alvorlig. Hun lo aldri, men kunne av og til smile forsiktig og kjærlig.

Som voksen hadde Andreas lagt skylden på den strenge faren som aldri fant noen glede i livet. Dagene hans var fylt med hardt arbeid slik han også forlagte av alle i husstanden. Det var morens stemme han husket

13

best. Den hadde vært så lys, men sjelden glad. Moren hadde ofte sett trist ut, og da guttene hennes ble eldre var det unge ansiktet allerede furet av bekymring fordi hun visste at sønnene en dag skulle reise fra henne. Det var så mange som reiste i viking om sommeren, og mange kom aldri kom tilbake. Foreldrene fikk sjelden vite om sønnene deres hadde falt i kamp, eller om de hadde blitt igjen i et fremmed land av fri vilje, slik som Andreas. Han husket med vemod hvordan moren hadde strøket ham over håret og fortalt hvor glad hun var i ham før hun døde.

Han var bare åtte år da faren fikk en ny kone, og etterhvert kom det flere barn som Andreas aldri hadde fått noen nærhet til. Det hadde vært en slags befrielse da faren sa at nå er du voksen, nå skal du ut i verden.

Faren hadde aldri forstått at Andreas ikke hadde ønsket å komme hjem igjen etter den første sommeren, og heller ikke at han hadde skapt seg et nytt liv etter å ha blitt døpt. Han hadde møtt Gud i Frankrike og gått inn blant benediktinerne i klosteret i Samos i Galicia. Da han ble døpt hadde han skiftet navn fra Askr til Andreas, etter Den hellige Andreas, broren til apostelen Peter og en av Jesu første disipler. Han hadde likt seg i Samos, hvor han følte at han vokste under den kloke veiledningen fra abbed og biskop.

– Alt har blitt til velsignelse ved Guds nåde, tenkte han.

Særlig hadde hadde han likt den unisone sangen i kapellet der tonene så lett hadde funnet veien inn i alle hjørner og kroker og listet seg langs veggene der det var malt engler og martyrer, profeter og jomfruen med barnet på fanget. Han hadde også fått være så nær biskopen i Santiago de Compostela at da han avga sitt presteløfte, fikk han arbeide som hans sekretær og være med på reiser og bli kjent med mange av kirkens ledende menn. Han hadde så mye å være takknemlig for.

Hodet hans var som et stort, sort, vått hull der det bare var plass til følelser. Han ble beveget ved tanken på alt som hadde skjedd i livet og hadde lyst til å gråte, men fikk det ikke til. Han frøs. Han hadde vært så

14

fornøyd med sitt kall, med sin lille menighet og kirken som lå så vakkert til ved havet. Der var det lett å bli kjent med folk for det var ikke så mange som bodde i landsbyene omkring. De var fattige, men hadde til det daglige brød siden de var velsignet med grønt beiteland, rent vann, mye fisk og honning, fe og hester. Naturen var gavmild og kunne fø et sterkt folk som altfor ofte hadde vært offer for inntrengere og gudløse pirater. Fremdeles var det noen i landsbyen som ikke var døpt, og det var mange som holdt seg til gammel overtro i menigheten hans. De gikk i kirken, men hver gang de fryktet et nytt angrep, løp mange opp til de gamle offerplassene der de kunne holde på med de hedenske ritualene i dagevis. Det var vanskelig å få folk til å fornekte de falske gudene.

– Jeg må få frem kjærlighetsbudskapet for min flokk, lære dem budene og vise veien mot lyset og frelsen, sang det i hodet hans.

I brevet til faren hadde han nok en gang følt sterk trang til å forklare hvor viktig gjerningen hans var i et land som var delt mellom tre religioner.

– Jeg bor i et land der det er mange religioner, hadde han skrevet.

– De som følger profeten Muhammed har erobret så og si alt land.

Jødene holder seg stort sett i ro i de store byene, mens vi kristne holder til lengst i nord. Vi håper og tror at kristendommen til slutt skal vinne folks sjel over hele landet.

Til slutt hadde det blitt så mørkt at han måtte avslutte med en ærbødig hilsen og ønske om Guds fred og gode avlinger i de kommende årene. Han hadde strødd sand flere ganger på det siste arket slik at blekket skulle tørke fortere før han brettet sidene sammen og skrevet farens og gårdens navn på forsiden, dryppet voks på baksiden og forseglet det med kirkens segl. Han hadde gått gjennom brevet én gang til i tankene for å være sikker på at han ville sende det. Han håpet at faren, som sikkert fremdeles trodde på de gamle gudene, skulle forstå at han kunne dø i fred hvis han lot seg døpe. Faren måtte vel være en gammel mann på snart femti år nå?

15

Andreas husket hvordan han i går hadde tatt rosenkransen slik han pleide når han ble trist. Fader Vår du som er himmelen, hadde han bedt ved den første perlen og han hadde måttet be tre Ave Maria før han hadde blitt roligere og helt sikker på at han ville sende brevet med første skip til frankernes rike. Der hadde han trosbrødre som ofte dro nordover til Norge. De ville ta det med seg slik de gjorde hvert år.

Han hadde sovet så godt i det lille kammeret hvor det bare var en liten brisk og et enkelt kors på veggen. Det var en gave fra en blind, snekkerkyndig mann i menigheten. Andreas hadde satt pris på den enkle gaven, som hver dag minnet ham på at intet var umulig for Gud. Han hadde sovet og gledet seg natten igjennom med drømmen om de få kjærlige ordene han husket fra moren. I grålysningen hadde han følt seg opplagt og i godt humør. Han kunne ikke vite noe om grusomhetene som lå foran ham. Han hadde rolig måkt ut skitten etter sauen og den lille grisen som han delte hus med i den kalde årstiden.

De hadde vært inne om natten for ikke å bli skremt av et tordenvær som fór over himmelen. Han hadde strødd aske og friske furukvister på gulvet for å få bort den verste lukten før han han hadde gått langs de små kjøkkenhagene der grenene på epletrærne bøyet seg til jorden like fristende som den forbudte frukten i paradiset.

Han hadde tatt seg god tid og gått sakte over til kirken for å gjøre i stand til messe. Det hadde vært stille i landsbyen. Folk der i trakten snakket lite og lavt, og han var sikker på at det hjalp dem til å høre Guds stemme bedre. Han var overbevist om at folk som laget mye bråk gjorde det fordi de var redd for hva himmelen hadde å fortelle. Messegutten hadde allerede kommet og sto og tok sadelen av hesten til biskopen.

– God dag og Guds fred.

Andreas hadde tatt gutten i hånden slik han pleide. De var gode venner og samtalte ofte om både kirkelige og verdslige ting.

– Jeg får gå inn og stelle istand, for det kommer sikkert mye folk

16

nå som biskopen er kommet til vår lille kirke.

– Han ligger og hviler inne i sakristiet, hadde gutten sagt. – Han er litt sliten etter rideturen.

– Ja, jeg skal ikke forstyrre, hadde Andreas svart idet han snudde seg mot fjorden og forskrekket så at den var dekket av fremmede skip og at det lå mange lik på stranden.

Da Andreas kom til seg selv, sto han fastbundet med armer og ben utstrakt. Han var både tørst og sulten og forsøkte å huske hvorfor han var fange, men greide det ikke. Han var lenket til en stolpe som et annet kreatur og greide såvidt å snu seg litt. Ingen sa noe, ingen så på ham, alt var stille. Det var ikke mulig å få vite hvordan dette skulle ende, hvordan skulle han dø. Han sto og frøs og forsøkte å forestille seg hva som skulle skje videre. Han fikk for seg at det var viktig å være forberedt, men visste ikke riktig på hva eller hvordan. Kommer de til å hugge hodet av meg?

Det ville være det beste, å dø hurtig.

Der fikk han se Erik. Det var som han hadde sett ham i et annet liv.

Han forsøkte å bore øynene inn i unggutten, men Erik gjengjeldte ikke blikket. Han unngikk å se Andreas inn i øynene.

– Vi skal bort til de andre fangene, sa han og så ned mens han løsnet på lærremmene som bandt Andreas hardt fast til stolpen.

Andreas falt sammen som en tom sekk, han hadde mistet følelsen i lemmene. Hodet var like tåkete som øynene, han greide hverken å holde orden på tankene eller holde kroppen oppe. Det var såvidt han registrerte at Erik brukte remmene til å surre sammen hendene hans og slepe ham avgårde.

Hadde skammen fått taket på Erik? Andreas syntes i et glimt at det så ut til at han ønsket å be om tilgivelse.

17

Vil du lese resten?

I skyggen av An-Andalus bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.lystforlag.no