Nomader i livet - Debutant!

Page 1

Mona Elisabeth Brøther (f. 1952) har en lang karriere bak seg i utenrikstjenesten. Hun har vært Norges ambassadør til Chile, Venezuela og Canada. Hun er født og oppvokst i Oslo, der hun nå bor i sitt barndomshjem. Hun har tidligere hatt flere noveller på trykk i antologier. Dette er hennes debutbok.

ISBN 978-82-8330-393-3

9 788283

303933

Nomader i livet

I disse novellene møter vi personer på randen av tilværelsen, både levende og døde. Flere av dem er skrevet med mørke politiske virkeligheter som baktepper. Inspirasjonen fra sør-amerikansk magisk realisme skinner igjennom i historiene i denne boka.

Mona Elisabeth Brøther

Nomader i livet er en samling noveller inspirert av et omreisende liv. En gammel, senil klovn blir tvunget til å være en diktators dobbeltgjenger. Hvordan vil det gå? En blomsterselger møter en død poet. Og en vakker kvinne. Gartneren til ambassadøren til Chile har en mørk fortid. Hva skjuler han? Et ektepar besøker ungdommens drømmeland, men alt er forandret. Selveste Henrik Ibsen hjemsøker en dame ved navn Nora.

Mona Elisabeth Brøther

Nomader i livet NOV E L L E R



Mona Elisabeth Brøther

NOMADER I LIVET Noveller


©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2023 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: Munken Print Cream 80 g. Sats: Garamond Pro 11.5/15 pkt. Grafisk utforming: Terje Nielsen ISBN: 978 82 8330 393 3


Innhold Klovnen Blomsterselgeren og poeten Villa Grimaldi Hundene i Puerto Montt Shangri-La Iluminada Bambus Cuba Alene i byen Brannen Muren Peter’s Land Isbjørnhotell Victoria Terrasse

7 21 29 41 51 63 73 81 89 99 111 123 137 149



Klovnen

7


8


Den gamle mannen våkner brått, han har drømt. Livlige drømmer var det. Det var grønne gressmarker der, en vogn, en dame med langt mørkt hår, sleipe tømmer i hendene. Bildene forsvinner raskt foran øynene hans, som nå er halvåpne. Snart har han glemt alt. Hodet kjennes som et tomt egg. Juan ser seg rundt. Det er hvite vegger som liksom skråner mot ham, lysstripe bak en gardin som vifter lett i en bris. Lukk vinduet, tenker han, før han skriker ordene ut. Han er redd for trekk. Ved enden av sengen sin ser han en stol med fire hjul. Hva er det, tenker han, hvem bruker den? Men han er jo alene her. Lakenet har krøllet seg mellom beina hans, han ser nedover brystet, fjoner av gråhvitt hår lyser mot ham i morgenlyset. Ingen hører ropet hans. Pleierne på aldershjemmet sitter med morgenkaffen og går gjennom sitt vanligste tema. – De er jo for det meste helt borte, alle her på demensavdelingen, sier oversykepleieren. – Men det vi skal huske er at de har følelser. Vi skal ta på alvor det de sier, og høre på ropene deres. De er for det meste engstelige, fordi de ikke forstår det som foregår rundt dem, eller hvor de er. Godt vi har lås på døren ut av avdelingen.

9


– Vet dere at Juan på nr. 10 tror han har vært klovn, sier en av de yngre. – Han grep etter meg her en dag, ville ha leppestiften jeg hadde i forklelommen. Jeg ga ham den, dumme meg. Så smurte han rødfargen ut over ansiktet sitt, rundt munnen, opp i munnvikene. Før han mistet den på gulvet, så han på meg og så skrek han: «Jeg er en ekte Payaso! Jeg er en klovn!» – Uff, de har så mange fantasier, sa en annen, – Det må ha vært ekkelt, du fikk vel vasket det av. – Ja, jeg fikk roet ham. Han er egentlig ganske søt når han sover. Og han har en flott profil. Han likner nesten på presidenten, smiler en annen, de ler. * Samme morgen, et annet sted i byen, er en gruppe alvorlige menn samlet rundt et ovalt bord. Det er stabsmøte. Utenfor de lange vinduene som går helt til gulvet, ser de plassen foran presidentpalasset langsomt fylles av folk på vei til jobb. Noen skutere er parkert inntil palassveggen, de skinner i morgensolen, ser ut som leketøy. Lederen sitter øverst ved bordet. Han har uniform, på skuldrene sitter stjernene, på venstre side av brystkassen den vanlige salaten av medaljer i forskriftsmessig høyde over hjertet. Han har grått, tilbakestrøket hår, ser distingvert ut, med unntak av haken, som er rund som på et barn. – Hadde du en meddelelse, doktor? sier lederen, ser på personen nederst ved bordet som er kledd i hvit legefrakk. Legen stryker noen hårstrå tilbake over den høye pannen, nøler litt. 10


– Han er verre, sier legen så uten omsvøp. – I natt ble hjerterytmen avbrutt flere ganger, det er mulig han nærmer seg et slag. Jeg så på øynene hans at han var skrekkslagen, de bulte ut, bare de kalde omslagene på pannen roet ham noe. Han har jo, som dere mine eksellenser vet, mistet taleevnen. Etter anfallet lukket han øynene. Han sover nå. Jeg er redd det går mot slutten. – Hvor mye tid har vi? sa mannen ved siden av ham. – Jeg vil tro vi bare har en dag eller to, sier legen. – Det er lite jeg kan gjøre annet enn å roe presidenten ned med smertestillende medikamenter. Som lege vil jeg tro han sovner stille inn. Ingen sier noe på en lang stund. Stillheten rundt bordet er så tung at de kan høre hverandres pust. Så tar lederen av forsamlingen ordet. – Vel, mine herrer, sier han til slutt. – Dette er noe vi har forberedt oss på. Vi må følge prosedyren vi er enige om. Den viktigste avgjørelsen er om dødsfallet skal holdes hemmelig til vi har en plan om hva vi skal gjøre. Det vil være krav blant folk om en ny leder, kanskje til og med valg. Vi vil da måtte stille med en presidentkandidat som følger oss og, ikke minst, beskytter oss. Denne må læres opp i presidentgjerningen og diktaturets jernlover. Vi har jo kandidater, ikke sant, men er noen av dem klare? Han setter blikket i hver og en av mennene. De ser ned, men han ser flere av dem rister tvilende på hodet. – Og hvor lang tid har vi? En tykkfallen mann, yngre enn de andre, løfter på hodet.

11


– Jeg tror vi trenger fire uker, kanskje mer. Men hvis jeg får lov, vil jeg gjerne komme med en idé jeg har tenkt på, når det gjelder denne første fasen. Hva om vi holder fast på et hemmelighold, oppbevarer liket nedfrosset her i presidentpalasset, og setter inn en stand-in som kan spille rollen i noen få opptredener? Den offisielle versjonen vil være at presidenten er meget syk og trenger ro, og siden vi har kontroll på mediene, vil vi instruere dem i å ikke følge sykdommen dag for dag, av hensyn til ro og orden i landet. Igjen blir det stille. Lederen har strukket nakken, ser strengt på den unge, skjuler sin forbauselse bak stramme lepper. En annen tar ordet: – Vi må finne en som ikke kan sprekke, fortelle noe til noen, sier han, – og slike finnes vel ikke, eller hva? I mellomtiden har lederen tenkt i det stille. – Jo , slike finnes jo, tenker han. – Der hvor mor er på aldershjem, finnes det gamle folk som er komplett senile, de har ingen rettigheter, alt de eventuelt forteller høres ut som babbel, jeg har jo sett dem. Nå løfter han hodet, kremter. – La oss tenke på dette, sier han, – jeg vil ha en liste over mulige kandidater, og ikke minst, en plan for hvilke opptredener som er nødvendige og kan utføres av en stand-in. Hvis det verste skulle skje, sier han, – at vår kjære caudillo går bort. Så senker han hodet igjen, stirrer i bordplaten, som de andre. Møtet er over. To kvelder senere trekker presidenten sitt siste sukk. Vi

12


var smarte som lot ham sove, tenker staben rundt ham, han kunne gitt forordninger, dødsdommer, tatt hevn på motstandere i siste liten. Nå har han bare ligget der fredfullt, med lette kramper, løftet en tynn arm mot hjertet, åpnet den tause munnen. Legen konstaterer hjertesvikt. Mens de fleste av de ansatte sover på rommene sine, bærer to av de mest betrodde mennene liket, som fremdeles er varmt, ned i palassets kjeller og låser det ned i en fryseboks. * Juan drømmer igjen. Foran tømmene han holder lett i den ene hånden, ser han ryggen på muldyret humpe mellom skjækene. Veien under dem er dekket av sand. Det er spor etter andre vogner, men han må være først i følget, tenker han. Derfor er bakkekammen foran dem synlig, ligger der lokkende. I drømmen undrer han på hva som venter. Han vet det er en landsby der. Der bor Vida med de brede hoftene og tannløse smilet. Det kan bli en fin dag. Nå er han på torget i landsbyen. På den steinlagte trappen opp mot rådhuset er det fint å opptre. Han har på seg drakten nå, og er malt i ansiktet. Han kan se seg selv utenfra: Det brede røde smilet, klovnehatten, ballene han skal sjonglere med som ligger i en pen haug ved føttene hans. Å, han liker draktene sine! De ligger i en kiste bak i vognen, det er harlekin, det er generalsuniformen, og et struttende skjørt han bruker når han spiller ballettdanserinne! Da ler alltid ungene, han spretter omkring

13


med parykk på hodet. Og nå ser han publikum! De står med åpne munner, noen ler og klapper. Helt bakerst står Vida, kan han se, han kjenner en varme stige i kroppen, det ser ut som hun er i godt humør. Dagen er så lys, han må lukke øynene. I drømmen er det en solstråle som treffer ham, han sukker av velvære. – Nå må du våkne, gamle mann, hører han en barsk stemme si. Juan ser forvirret opp, han hadde det jo så fint i drømmen. Den løser seg opp bak øynene hans, snart er det bare flak av et bilde, og følelsen av glede, av velvære, av Vida. Så er følelsen borte. Ved sengen står to menn, en har uniform. – Hva vil dere? – Du skal flyttes nå, du skal bo i et annet hus. Det skal bli bra. Men Juan vil ikke! Vil ikke flyttes, vil tilbake til drømmen. Han stritter imot, men mennene har ingen problemer med å løfte ham ut av sengen, ta på den stripete morgenkåpen og plassere ham temmelig brutalt ned i rullestolen. Juan setter øynene i den ene mannen. – Payaso! skriker han. – Hold kjeft, din olding! er svaret. Så sies det ikke mer. De frakter Juan fort ut av hjemmet, lemper ham inn i en bil. Juan fekter med armene, han vet ikke hvor han er, hvorfor de gjør dette. I bilen roer han seg ned. – Du skal få uniform, sove i en god seng, skal få generalens hatt og sverd, sier den ene mannen til ham. Men jeg har jo en uniform, tenker Juan, et bilde av

14


kisten med draktene detter ned i hodet hans gjennom virvaret der inne. Det er likevel en god følelse å tenke på, han skal få på uniform igjen, teater, tenker han så forvirret, skal jeg spille teater? – Og så skal du lære noen ord som du kan skrike ut, sier de videre. – Det skal gå bra. Mat skal du også få. Juan ønsker han kunne sovne igjen. Og så gjør han det. * På hjemmet så nattevakten at Juan ble hentet. En offiser sa til henne at han skulle undersøkes og måtte flyttes. Hun trakk på skuldrene, strøk ham fra registret. Dette har skjedd så mange ganger før, overalt i hele landet. I gaten der hun bor, har de hentet flere. De kommer som regel om kvelden, når det er få folk ute og lite trafikk. Dersom de ikke finner den mistenkte opprøreren, endevender de huset. Hun har hørt at de tok en slektning en gang der i gaten siden de ikke fant ungdommen de lette etter. Det var en eldre mann som ble slept ut, gråtende, hendene allerede i håndjern. Han kom aldri tilbake, fortalte moren. Soldatene gikk bare rett inn, åpnet døren til rom nr. 10. Nattevakten var glad det hadde gått greit. Det skulle bare mangle, en forvirret olding i rullestol. Men hvordan de skulle få forhørt Juan, så tom i hodet som han var, begrep hun ikke. *

15


En uke senere ser menneskene på plassen foran palasset at presidentfølget kjører ut i kortesje. Midt i kortesjen er en van med svartsotede vinduer og store bakdører. De skimter så vidt skikkelsen. Øynene er gjemt bak mørke solbriller, generalens hatt sitter høyt på hodet. Den kjente profilen synes så vidt. I palasset har de fjernet gebisset hans, da er profilen enda flottere, er de enige om der. Tilskuerne ser en hånd som vinker, flatt, med håndflaten ut mot ruten i sidevinduet. Mange vinker tilbake. – Så bra at han er oppe av sengen, sier noen til hverandre. – Kanskje han blir frisk igjen. Kortesjen er på vei til Escuela Militar. Det er parade i dag, for de nye rekruttene. På podiet skal de ha generalene, og så selve presidenten. Rekruttene gleder seg. Nå skal de få se ham, den store sjefen, ham de skal tjene. Kortesjen har stanset ved siden av podiet. Ut av dobbeltdøren bak svinger sjåføren en rullestol, kjører den til høyre bakdør, som allerede står halvt på gløtt. To adjutanter bærer den gamle mannen ned fra setet og setter ham i rullestolen. – Husk ordene nå da, gamle mann, sier den ene lavt. – Hold kjeften din! sier Juan. – Hvilke ord? – Fedreland, plikt, frihet, flagget, sier sjåføren inn i øret hans. – Payaso, svarer den gamle. Han er på vei opp en rampe til en scene. Rundt scenen er det festet girlandere av grønne blader, og krukkene er prydet med små flagg. Han ser et kjempebanner bak scenen, han vet ikke hva det er, men fargene er flaggets. Med

16


den ene hånden prøver han å rive av seg solbrillene, de klør. Men eskorten setter dem raskt på plass. – Så, så, sier han, – sitt rolig, se fremover. Sverdet har de lagt i fanget hans. Så går noen frem til en mikrofon, også den er prydet med grønne blader og rosetter i flaggets farger. Juan hører noen snakker, ordet skingrer, han kjenner igjen ett – rekrutter. Å ja, de var jo rekrutter en gang. Oppe i hjernebarken et sted ser han for seg gjørme, sjefer med spisse støvler som sparket. Han vet ikke hvorfor han husker dette, for resten er borte. Men nå hører han andre ord. Flagget, hører han. Fedrelandet. Å ja. Sånn var det. Gjennom solbrillene ser han en mengde mennesker. Det er publikum, tenker han. De har kommet for å se meg. Snart skal jeg gjøre kunster. Bare så forbasket å måtte sitte i stolen. Han prøver å reise seg. Men beina er borte. Når han ser ned, ser han bare et pledd. Nå runger det en applaus fra menneskene under ham. Men han har jo ikke opptrådt ennå? Kanskje de klapper for den flotte uniformen. Det blir helt stille der fremme. Nå trilles han frem. Bare lyden av hjulene på stolen hans høres for de nærmeste som står oppmarsjert på podiet på hver side av en høyttaler. En ung gutt i kadettuniform løper frem og senker mikrofonen til riktig høyde foran den gamle mannen. Med bøyde knær setter kadetten mikrofonen foran Juans munn. Så følger en kort, skarp introduksjon. – Stillhet! Hans høyærverdige eksellense og Generalissimo skal tale! Juan ser på folkemengden. Mikrofonen ser ut som en stor, svart pære foran munnen hans. Skal han spise den.

17


Han åpner leppene, suger. Det smaker ikke godt. Den vislende lyden høres bare av de nærmeste. Adjutanten hvisker: – Nå skal du tale. Og nå kommer ordene. – Flagget! skriker Juan. – Fedrelandet! Han mumler en lang setning for seg selv, uforståelig. Men gjennom høyttaleren høres det ut som ord, det også. Når han tar en pause, gjaller applausen fra den store forsamlingen. – Generalissimo! roper de. Hva var de andre ordene igjen? Oppi kaoset i hodet stiger de frem, som varsler. – Frihet! roper han. – Demokrati! Blant rekruttene er det noen som ser spørrende på hverandre. Snakker presidenten om demokrati? Applausen er likevel overveldende der nedenfra. Juan ser ned mot dekket på plattformen og synes han har opptrådt bra, sagt det riktige. Men hvor er sjonglørballene? Dem skulle han gjerne hatt. Så hever han hendene, lar profilen komme til sin rett med hodet vendt svakt mot høyre, håndflatene mot publikum, han lar seg hylle. Aldri har han vel gjort det så bra som nå. Han ser publikum tydeligere, det er mange uniformer, ansiktene trer frem. Han leter etter kvinnefjes, nei, etter ett bestemt, han vil så gjerne se henne, kunne smile til henne der nede. Juan lener seg mot mikrofonen igjen, nå har han tatt sverdet i den ene hånden og veiver det mot scenegulvet. Sverdbladet sender en stripe av lys ut mot publikum. Den ledige hånden har han senket og klamrer fingrene rundt stativet.

18


– Vida! roper han. – Hvor er du? Jeg vil se deg! Vida! Adjutanten river ham løs fra mikrofonen og snur rullestolen så brått at den gamle kroppen skjener ut mot siden og ser ut til å falle. Med høyre hånd retter han mannen opp og triller raskt mot rampen ned fra scenen. Blant rekruttene er det bare noen få som har hørt de siste ordene. Vi hørte vel ikke riktig, tenker de, kanskje han bare sa Viva, ikke uvanlig, leve. – Leve presidenten, ropes det fra plassen, mange stemmer i. – Viva! Men Juan er veldig trett. Kan det være andre som roper etter henne. Hun er jo så vakker. Han har funnet ut at han er god til å vinke. På veien tilbake til palasset tar han stadig hånden opp med håndflaten vendt mot bilvinduet, veiver den svakt fra side til side. De likte nok godt opptredenen hans, de som vinker tilbake. Men det blir godt å få av uniformen. Neste gang vil han bruke klovnedrakten.

19


Vil du lese resten? «Nomader i livet» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no


20


Mona Elisabeth Brøther (f. 1952) har en lang karriere bak seg i utenrikstjenesten. Hun har vært Norges ambassadør til Chile, Venezuela og Canada. Hun er født og oppvokst i Oslo, der hun nå bor i sitt barndomshjem. Hun har tidligere hatt flere noveller på trykk i antologier. Dette er hennes debutbok.

ISBN 978-82-8330-393-3

9 788283

303933

Nomader i livet

I disse novellene møter vi personer på randen av tilværelsen, både levende og døde. Flere av dem er skrevet med mørke politiske virkeligheter som baktepper. Inspirasjonen fra sør-amerikansk magisk realisme skinner igjennom i historiene i denne boka.

Mona Elisabeth Brøther

Nomader i livet er en samling noveller inspirert av et omreisende liv. En gammel, senil klovn blir tvunget til å være en diktators dobbeltgjenger. Hvordan vil det gå? En blomsterselger møter en død poet. Og en vakker kvinne. Gartneren til ambassadøren til Chile har en mørk fortid. Hva skjuler han? Et ektepar besøker ungdommens drømmeland, men alt er forandret. Selveste Henrik Ibsen hjemsøker en dame ved navn Nora.

Mona Elisabeth Brøther

Nomader i livet NOV E L L E R


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.