Mordene på Verdens Ende – En smakebit!

Page 1

Mordene på Verdens Ende

EN KRIM I KURT STILLE-SERIEN

Så var han der. Hva i helvete er nå dette? Nede i strandkanten. En menneskelignende sak – lik en utstillingsfigur. Duvende i dønningene, som en havarert seilbåt. Han raste ned en skråning.

Så tar livet brått slutt for en av vennene, samme sted, år 2019. Da etterforsker Stig Motland går av toget på Tønsberg stasjon virker løsningen på gåten klar, men svaret kan vise seg å være noe helt annet.

Ansiktet! Knust! Kun en blodig, blåhvit flate. Som om noen hadde visket det ut.

Kjell Arvid Nilssen

Kjell Arvid Nilssen er oppvokst i Sørreisa i Troms, men har bodd i Tønsberg i en årrekke. Han har tidligere utgitt Kjærlighet og død på boreriggen Oil Finder (2007) Venninnepakten (2009) Antatt skyldig. (2020)

Kjell Arvid Nilssen

En kropp – halvveis uti den varme sjøen. På magen. Med beina opp mot land. Ansiktet, halve hodet og halsen var under vann. Herregud – et menneske! Han vasset ut, fikk snudd liket over på rygg. En av ørepluggene falt ut uten at han merket det. Trying to connect …

En vennegjeng er i ferd med å brytes opp av indre stridigheter. Bare rester av uskyldige barndomsminner, og fortellingen om et bestialsk mord som fant sted på Verdens Ende over fem hundre år tidligere, binder dem fremdeles sammen.

Mordene på Verdens Ende

Det ligger noe der borte – i strandkanten du akkurat løp forbi. Noe annerledes, som ikke passer inn. Noe … galt. Joggeren ble usikker – sjekke? Faen- dette kommer til å ødelegge hele økta! Han gikk tilbake, motvillig, med avmålte skritt, redd for hva han ville finne.

ISBN 978-82-8330-406-0

9 788283

304060

«Noe av det bedre jeg har lest på lenge!» Simen Ingemundsen, Randaberg24



Mordene på Verdens Ende Kjell Arvid Nilssen


WIKIPEDIA: «Verdens Ende er navnet på sydspissen av øya Tjøme i Færder kommune i Vestfold og Telemark fylke, 26 km fra Tønsberg» FORSKNING SIER: «Om lag 7,5 prosent av befolkningen hører stemmer som ikke finnes. Tre av fire som hører stemmer har ikke en psykisk diagnose. Stemmene hos personer som ikke har diagnose er ofte mindre negative i sin kommentar, og personene klarer bedre å undertrykke lydene ved å tenke på eller gjøre noe annet» Men … Hva med den ene, som ikke får være alene i hodet sitt? «Schizofreni er en alvorlig psykisk lidelse som kan utløse vrangforestillinger og hallusinasjoner»

©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2023 Trykk: LivoniaPrint, Latvia Papir: Holmen Book cream 80 g Sats: Garamond Pro 11.5/15 pkt. Grafisk utforming: Terje Nielsen ISBN: 978-82-8330-406-0


PROLOG År 1536. Et skjebneår for Tunsberg (Tønsberg). Byen brenner, og reformasjonen er i ferd med å tvinge folket ut av det romerskkatolske favntaket Ansiktet – det måtte bort. Han grep steinen som jenta fortsatt holdt i hånden. Måtte rive den ut av de lange, tynne fingrene. Løftet den opp mot himmelen. Begynte å slå den inn i ansiktet hennes. Viske bort syndene.

5


Tidligere, morgen, samme dag. Tunsberg Olav stod midt på det nesten sirkulære kirkegulvet. Så seg rundt. Det var tidlig morgen, dunkelt, og svetten rant. Han gikk bort til veggen av tykke tømmerstokker. De luktet tjære. Strakte en hånd opp mot raden av hornlykter, flammene fra stearinlysene blafret i trekken. Hektet ned et av lysene. Snudde seg brått rundt, følte noen stirre. Nei. Han var alene. Viste hva han måtte gjøre. Med bestemte skritt gikk han bort til prekestolen mens han kastet et raskt blikk opp på altertavla. Følte blikket fra den korsfestede trefiguren på seg. Vantroen. Forskrekkelsen. Olav sank ned på kne, plasserte flammen under et av de nederste trinnene. Det tørre treverket tok øyeblikkelig fyr. Tvilen fløy gjennom ham en siste gang, før sinnet var tilbake. Hellige Far, dette gjør jeg for din skyld. Bare se – akkurat nå skulle det vært morgenmesse her. Nå er alt – borte. De har allerede begynt å rive det du har bygget. Olav reiste seg, måtte ta noen raske skritt bakover, det

6


var like før lendekledet hadde tatt fyr. Flammene malte lange tunger oppover den utsmykkede trappen, lyste snart opp hele kirkerommet. Følelsen av ikke å være alene var tilbake. Han snudde seg og så noe i skjæret fra flammene, der lyset så vidt rakk frem. En jente slo han fast, på grunn av det side skjørtet som rakk helt til gulvet. Hun bar en hette over hodet, slik at ansiktet var skjult. – Jeg så hva du gjorde, sa den spede stemmen. Olav trampet over gulvet. Rev hetta bak hodet hennes. Han ravet bakover i avsky. Halve ansiktet var dekket av store og små kratre som mørkla huden. Kun øynene lyste, grønne og trassige. Hun er bare en jente, men like fullt: Et vitne. – Kom nå! Olav tok et fast grep rundt overarmen hennes, trakk henne etter seg mot utgangen. Lot seg ikke merke av de høylytte protestene. Kikket over skulderen – flammene hadde vokst seg lengre og tegnet levende skyggefigurer på kirkeveggene. Så var de ute i grålysningen, og den velkjente stanken av avføring fra dyr, mennesker og råtne matrester slo mot dem. Han gikk med lange skritt nedover fra Stræti, langs den trange passasjen mellom raden av toetasjes trehus. Måtte hele tiden dra i jenta, som småsnublet på nakne føtter bak ham. En bonde hadde krysset kanalen fra Njotarøy og kom opp den slake bakken fra brygga. Mannen trakk på en

7


håndkjerre lastet med alskens grønnsaker. Det ble trangt, så Olav og jentungen måtte trekke seg inntil husveggene. Fra en tverrgate hørtes kaklingen fra en hønseflokk. De hastet videre på et sporete jordtråkk, holdt på å løpe inn i en skokk fulle fiskere som vaklet ut fra et smug, skrålende av full hals. En dør ble slått opp på vidt gap, og en rufset skikkelse med en ølkagge under armen snublet ned trappen, tett fulgt av en kvinne med hevet feiekost. – Du kan sove med de andre grisene, der du hører hjemme! Den illsinte kona jaget mannen sin rundt hushjørnet og inn i grisebingen i bakgården. Dyrene protesterte med iltre skrik da den nye leieboeren landet blant dem. Olav følte blikket fra kvinnen med feiekosten i ryggen, der hun ble stående og stirre etter det umake paret. Flere vitner – ikke bra. Nede på brygga satte Olav kurs for klaffebrua, fortsatt med et fast grep i jenta. – Hva er det du gjør? Slipp meg! Hører du! Slipp! Jeg lover å ikke si noe … Han lot seg ikke merke med protestene hennes, lyttet etter andre alarmerende rop om brann og katastrofe. Hørte bare den jevne summingen fra en by som tok fatt på dagens gjøremål. Godt. Langs bryggekanten lå en lang rad av småbåter, og fiskerne gjorde seg klare for dagens arbeid. Noen av dem hadde allerede vært ute på sjøen. Nå lempet de fangsten i korger og satte kurs mot markedet.

8


Så var de borte ved kanalbroa, og en uniformert mannsperson stilte seg bredbent i inngangen. Olav merket hvordan jenta forsøkte å skjule seg bak ryggen hans. – Hvorfor slikt hastverk? Mannen betraktet dem gjennom smale øyne. – Stikker du av fra noen, kanskje? – Vi må over til den andre siden på arbeid. – Det blir to skilling. Olav grov i lomma, og hadde forståelse for iveren han leste i mannens øyne: For tre tiår siden, under et angrep der Tunsberghus ble plyndret og brent, hadde noen sperret kanalen for store skip ved å senk en skute fullastet med stein. Ingen fartøy av størrelse kunne lenger seile gjennom leia, og inntektene hadde gått betydelig ned. Før Olav rakk å reagere, gikk bromannen bort til jenta, røsket hetta av henne. – Nei, men er det ikke Anna! Har du funnet deg en ny venn, igjen? Eller stjålet noe? Olav gikk ut på brua, og denne gangen fulgte jenta villig med. Halvveis over kanalen hørte de høye rop fra landsiden. – Kom igjen! Vi må vekk! Han klarte så vidt å motstå trangen til å springe. I løpet av den tiden det tok å komme over til øya, hadde stemmene vokst til en vegg av panikkslagne skrik. Over på den andre siden fortsatte de opp en bratt, ujevn kjerrevei. Sola hadde klatret langsomt oppover himmelhvelvingen, og skyggene var ennå lange da de nådde toppen av terrenget og stanset. De hadde holdt et høyt tempo, og hev

9


etter pusten. Den ramme lukta fra tettbebyggelsen rundt kanalen var nesten borte. Olav snudde seg, og jenta gjorde det samme. Tunge, sorte røykskyer veltet opp fra den brennende byen. Vinden hadde økt og forsøkte å rive røyken opp i tynne strimler. Han smilte, med ansiktet vendt opp mot himmelen. Takk. – Det var du som gjorde det derre, jeg så at du gjorde det, gjentok jenta. Han skottet bort på den skitne fillehaugen på toppen av de nakne, såre føttene. Den ene hånden hadde hun stukket inn under klærne. Olav tok tak i armen og trakk i den – man kan jo aldri vite … Fingrene hennes klemte rundt en filledukke. Jenta hikstet da han rev den ut av hånden. Han kvakk til. Hele dukkeansiktet var innsmurt med et tykt lag svart tjære. Olav ristet på hodet, slengte leken tilbake i armene hennes. – Er hun en slektning av deg, kanskje? Har dere begge blitt smittet av samme sykdom? Hun svarte ikke, bare presset dukka mot brystet. Han tok et nytt tak i henne. – Vi kan ikke bli stående her. De beveget seg videre. – Hvor skal vi? Jeg vil tilbake til byen, det er der jeg alltid har vært. Alle kjenner meg. Det er akkurat det som er problemet. Olav fortsatte med lange, seige skritt. – Bromannen kjente deg igjen, han kalte deg Anna og kommer til å huske oss begge to. 10


Jenta sa ikke noe. – Vet du hva de gjør med sånne som deg? Jenter som brenner ned kirker? – Men, det var jo ikke jeg som – – De brenner dem på bålet. De skriker selv etter at kjøttet har falt av leggbeina. Du har vel ikke tenkt å ende opp slik, Anna? Han kjente den vevre skikkelsen rykke til og så henne kaste et forskremt blikk over skulderen. Nå var nesten hele himmelen bak dem dekket av tykk, svart røyk. – Derfor må vi komme oss bort, så langt vekk vi klarer. Nå forstår du vel? Jenta nikket. Sola stod nå høyt på himmelen, skyggene var korte. Det brede tråkket var blitt smalt og kronglete etter hvert som bondegårdene de passerte, ble mindre og mindre. Varmen drev svette ut av kroppen, og de drakk vann fra bekker som fløt langs stien. Da jenta klaget på at hun var sulten, trakk Olav henne bort til en åker med halvmodent korn. Han ba henne fylle lommene, mens han holdt utkikk. Hun protesterte voldsomt, dro hetta bak hodet og løftet på det skitne, lange håret. – Se her da! skrek hun hysterisk. Begge ørene var skåret av. Han forstod protestene – ett tyveri til, så ville hun miste nesen. Da ville folk kunne kalle henne Nuve. Anna klødde seg i hodebunnen, det flokete håret slapp ut et par sorte prikker.

11


– Bruker du ikke lusekam? – Den er borte, noen stjal den for lenge siden. Noe stakk Olav i brystet, og han speidet rundt seg. Kornaksene bølget i sommervinden. – Stå her og pass på. Kommer det noen, gjemmer du deg. Jenta nikket lydig, og han forsvant i åkeren. Det tok ikke lang tid før han var tilbake med bugnede lommer. – Flink jente, skrøt Olav, overasket over at hun ikke hadde stukket av. Antallet forbipasserende hadde forandret seg gradvis utover dagen. I starten hadde de flere ganger måttet hoppe i veikanten da hester med vogn passerte i stor fart, men den siste tiden hadde de bare møtt en fattig búandi. Mannen hadde kommet løpende bak en liten saueflokkflokk, men hadde stanset og gått til side ved synet av de to. Der hadde han tatt lua av seg og blitt stående og stirre i bakken til Olav og jenta hadde passert. Olav betraktet Anna gjennom skjulte blikk under vandringen. Hun hadde snøret sammen midjen, og han skjønte at hun var eldre enn han først hadde antatt. Selv om hun var liten og sped, var hun nok 17–18 vintrer, kanskje. – Har du alltid vært slik? spurte han. – Hvordan, slik? – Jeg mener … i ansiktet? Jenta svarte ikke først. Bet seg i underleppen, og han så at hun kjempet med gråten. Så kom det, mellom raske åndedrett: 12


– To somre siden. – Hva skjedde? Hun vendte ansiktet bort, stirret mot et steingjerde som løp langs tråkket. – Det vil jeg ikke snakke om. De korte skyggene hadde skiftet side, og nå var de komme til havkanten, igjen. Olav myste over sundet. Det var nok tusen alen over til den andre øya, og ingen bro. – Så langt som dette har jeg aldri vært, betrodde jenta. Olav så henne kikke rundt seg med barnslig nysgjerrighet. Samvittigheten stakk på nytt i ham. Hun hadde satt seg ned på bakken, masserte de såre føttene. Olav tok et overblikk. Et stykke unna lastet en fisker utstyr om bord i robåten. Han gikk bort til mannen. – Hvor mye skal du ha for å skysse oss over? Fiskeren stanset i bevegelsene, skottet mistenksom bort på de to. Svarte med et spørsmål. – Vet dere noe om det som skjer der borte? Mannen pekte i en retning der himmelen var sort. Olav trakk på skuldrene. – Jeg kan betale. Fiskeren så hardt på ham. – Tre skilling – to for deg og én for henne. – Greit. Olav ga ham myntene, de klatret opp i båten og satte seg på den bakerste tofta. Han følte hvordan den spede skikkelsen lente seg inn mot ham, så henne trykke dukka tette mot brystet. Som om hun ville skjule det sortmalte ansiktet. 13


Fiskeren skjøv ifra land og hoppet om bord. Rodde med seige tak, og det knitret i slitte tollpinner. Det var en kort overfart, og da de hadde steget i land, ble Olav stående et øyeblikk mens han vurderte situasjonen. Det gikk to tråkk videre innover denne øya. Ett til høyre og ett til venstre. Han tenkte seg om et øyeblikk før han valgte det venstre. – Kom. Hun protesterte ikke, bare kikket over skulderen, som sist. – Hvorfor gjorde du det? Olav sendte et skrått blikk ned i de spørrende øynene. – Jeg gjorde som Gud befalte meg. – Så … du kan snakke med … Gud? Jenta stanset brått. – Ja, jeg hører stemmen hans i hodet hele tiden. – Hva sier han, da? – At jeg må hindre det som holder på å skje. – Hva er det som holder på å skje? – De holder på å rive ned alt Gud har bygget. De glemmer hans lover, som vår hellige far i Roma har forsvart i mange generasjoner. – Hellige far? Roma? Jeg skjønner ikke de rare ordene dine. Jenta ristet oppgitt på hodet, og Olav stanset på den smale stien. Han satte seg på kne foran henne og dro hetta bort fra ansiktet hennes. Sollyset boltret seg i teppet av sorte hull i ansiktshuden, og jenta løftet den ene armen beskyttende foran hodet.

14


Olav stirret inn i de grønne øynene. – Jeg skal forsøke å forklare, sa han inntrengende. – Hører du etter? Hun nikket. – De andre, de som holder på å ødelegge alt, de tror at det er nok å be om tilgivelse for at det gale de gjør. At de bare behøver å si noen ord – så er alt tilgitt og glemt! Han stirret inn i det uforstående blikket. – Skjønner du ikke? Det er jo bare billige ord som ikke koster dem en skilling! De slipper jo å betale for syndene sine! Tror de kan gjøre som de vil! Olav snakket med høy stemme, og jenta trakk seg unna mens hun klemte rundt dukka. – Er ikke det greit å gjøre som vi vil, da? Det er jo det alle ønsker å – – Nei! Det er bare Gud selv som skal bestemme. Alt som skjer, skal være hans vilje. Da kan ikke mennesket bare glemme hans lover. Olav stirret inn i det vansirede ansiktet. – Hvorfor ser du ut som du gjør, tror du? Hun svarte ikke, men løftet den ledige hånden bak skulderen og tok tak i hettekanten. – Nei! skrek Olav igjen, og hun lot hetta være. Leppene dirret svakt, og tårene spratt i øynene. – Du skal ikke gjemme bort det Gud har gjort – det var en grunn til at han ødela ansiktet ditt. Olav reiste seg brått og tok henne hardt i armen. – Vi må videre.

15


De passerte spredte smågårder, klynger av trær. Etter hvert ble terrenget farget av nakne, glattpolerte steinflater og mosedekke. De så ingen andre mennesker. – Hvor gammel er du? spurte han. – Jeg vet ikke. – Har du en mor eller far? – Nei. – Mannen ved broa kalte deg Anna. – Er det noe galt med det også, kanskje? Han følte det trassige blikket på seg. Hun stanset opp, og han gjorde det samme. – Og du selv, da, hva heter du? – Olav. – Olav. Olav … gjentok jenta, som om hun smakte på navnet. De trasket videre, stien var blitt et sauetråkk. Av og til kastet han et blikk på skikkelsen som gikk ved siden hans. Hun hadde ikke vært en del av planen. Skulle ikke vært der, i kirken. Ikke sett det hun så. Nå var hun blitt en prøvelse. En trussel mot det kallet som ventet. Han hadde ikke noe valg … Den arge kona. Bromannen. Fiskeren. Vitner. Hellige far – gi meg styrke. Skyggene var blitt lange da de igjen stod ved sjøkanten. Denne gangen var det ikke noe som sperret for utsikten, bare noen få holmer og skjær brøt gjennom den endeløse havflaten.

16


– Hele verden er blitt borte, kom det fra Anna, med alvorlig stemme. Hun stod ubevegelig, lot det vansirede ansiktet bade i det rene skinnet. – Hele verden er forsvunnet, gjentok hun og slo ut med armene. Holdt dukka i den ene hånden – det sortmalte tjæreansiktet stirret blindt utover uendeligheten. Så tumlet hun bortover svaberget, før hun stanset noen meter fra en stor, hvit stein. Der stod en måke. Ganske stille, uten å la seg skremme. Som om den har glemt at den har vinger, tenkte Olav undrende. Fuglen var aldeles hvit, med unntak av hodet. Det var sort. – Se Olav – den ligner på meg! Forbløffet så han hvordan jenta gikk helt bort til fuglen uten at den flyktet. Måken hadde lagt det sorte hodet på skakke, uten å vise tegn til frykt. Først da hun holdt ut en hånd for å røre ved de mørke fjærene, strakte den vingene og fløy utover sjøen. Jenta hoppet opp på steinen, speidet utover mens ene hånden skygget for sollyset. Så kikket hun ned i havkanten, pekte. – Åh, se der, en fin liten strand! Så mange fine steiner, slike har vi ikke i byen! Hun gikk ned fra kalksteinen. Klatret ned en skrent og forsvant ut av syne. – Kom, Olav! Kom og se! Han gikk ut på kanten og så at jenta hadde satt seg på kne på det myke teppet av harde, runde steiner. Den varme sjøen vasket rundt leggene og de såre føttene. 17


Han klatret rolig ned skråningen, kom opp bak henne. Var bare en alen bak ryggen hennes da han bøyde seg ned. – Så langt som dette har jeg aldri vært før – havet er jo så stort! Større enn hele verden! Den barnslige stemmen skar ham i hjertet. – Dette stedet er nok helt på kanten av jorda vår, tror du ikke? Han kunne ikke se ansiktet hennes, der hun satt med ryggen til i vennet. Hvordan kan jeg gjøre dette mot henne? – Har du vært så nær kanten at du kunne se hvordan det er under oss, Olav? En av munkene fortalte meg at på utsiden, der koker og bobler det av flammer og røyk og ild! Jenta reiste seg opp av vannet. Det lange skjørtet klistret seg til beina. – Munken sa at dit kommer alle som gjør gale ting mot noen. Hun tok seg til det ene avskårne øret, fortsatte å stirre mot horisonten. – Tror du at Gud vil sende meg til et slikt forferdelig sted? – Nei, det tror jeg ikke. Du har allerede fått din rettferdige straff. Da vendte hun seg brått mot ham, og han rakk så vidt å skjule steinen bak ryggen. Anna rettet en dirrende pekefinger mot ansiktet sitt. – Så du mener at dette er … rettferdighet? – Som jeg allerede har sagt, Gud har straffet deg for en stor synd som er begått. 18


Hun stivnet, ble blank i øynene. – Jeg vet hvilken synd det er, hvisket de sprukne leppene. Stemmen var lav og mild da hun fortsatte. – Vi skulle være sammen hele livet, hadde vi lovet hverandre, men jeg klarte ikke å holde … Den krumbøyde ryggen riste i stille gråt. – Jeg var jo så ung, hadde ikke hatt andre enn kjæresten min og mannen som passa kanalbroa var så barsk og mandig … Bromannen. Nei, men er det ikke Anna! Har du funnet deg en ny venn, igjen? Eller stjålet noe. – Så … jeg gjorde det slutt … Ordene kom i takt med sjøen som rullet oppover den steinete stranden. – Han druknet seg i kanalen samme kveld, og noen dager senere våknet jeg av at det klødde slik i ansiktet … Hun tørket kinnene med filledukka, snudde seg, tok et skritt ut i sjøen. Plukket opp en rund stein. Vannet stod midt på leggen. Ble stående med bøyd hode. Akkurat som om hun vet hva som venter. – Dersom kanten på jorda er der ute, da må jo dette stedet være … verdens ende. Slutten på … alt. Olav hadde valgt den største steinen han kunne holde i én hånd. Den traff henne i bakhodet med en knasende lyd.

19


KAPITTEL 1 Ca. 500 år senere. År 2019. Sommer. Torsdag 18. juli. Tønsberg Medisinske Senter. Tønsberg Psykologen kastet et raskt blikk på pasienten som lå utstrakt på sofaen, før han fortsatte å se ut av vinduet. – Har du merket noen bivirkninger siden du begynte med risperidon? Pasienten svarte ikke. – Slikt som tørrhet i munnen eller forstoppelse? Fortsatt ikke noe svar. – Det er også viktig at vi periodisk sjekker kolesterolnivået og vekten. Personen på sofaen pustet anstrengt. – Jeg tror ikke du skal uroe deg for mye når det gjelder disse stemmene du hører. Ikke bry deg med hva de sier. Studier viser at mellom 5 og 15 prosent av helt normale, friske mennesker også hører slike stemmer. Psykologen tok et skritt nærmere vinduet. – Du skulle heller reflektere mer rundt hva som eventuelt kan være de underliggende årsakene. Han skulle til å runde av, da pasienten hvisket, knapt hørbart. 20


– Det er ikke flere stemmer. Det er bare én. – Da er det jo ikke så ille. Bare be stemmen finne en annen å snakke med … Psykologen trakk på smilebåndet mens han løftet den ene hånden og skjermet mot det skarpe sollyset. – Jeg klarer ikke la være å høre på ham. – Ham? Du er sikker på at det er en mann? Psykologen rynket panna, gikk helt bort til vindusflaten. Fokuserte blikket. Nei, jeg har nok tatt feil, likevel. Hvis ikke hadde det vært en liten sensasjon i ornitologien – den arten har ikke vært observert så langt nord. – Jeg hører jo på stemmen at det er en mann. – Og hva er det han vil deg? – Han vil at jeg skal hjelpe ham med å stille menneskene til ansvar for det gale de gjør mot andre. Psykologen smilte bredere, uten å se på pasienten. Den er ny! – Det var da imponerende ambisiøst. Da blir han nok aldri ferdigsnakket, denne stemmen din! Han hørte pasienten holde pusten noen sekunder, og kikket på klokka. Timen var snart over, og han skulle gjerne tatt en telefon før neste konsultasjon. – Sist spurte du hva som kan være den utløsende faktoren for problemet ditt, tilføyde psykologen og beundret utsikten fra vinduet. Presterødkilen Naturreservat. Her var det akkurat rapportert en sjelden observasjon av en egretthegre. En stor fugl med en totallengde på

21


omtrent 1 meter og et vingespenn opp mot hele 170 centimeter. – Dette er et meget komplekst område innen psykologien. Følgelig er det vanskelig å gi et eksakt svar. Det nærmeste forskningen kommer, er å antyde en kombinasjon av arvelig sårbarhet og ytre påkjenninger. Pasienten hadde ingen kommentarer til det som ble sagt, og noe stjal psykologens oppmerksomhet igjen. En fugl kom seilende mot ham fra sjøsiden, han fulgte den med blikket da han fortsatte å snakke: – Eksempler på slike ytre faktorer kan være stress, sosial isolasjon eller manglende nettverk. Mannen stirret ut av vinduet uten å blunke, kjente pulsen øke etter hvert som fuglen kom nærmere. – Er det noen av disse betegnelsene du kjenner igjen i din egen livssituasjon? Pasienten svarte ikke på spørsmålet, men sa lavt: – Problemet er ikke bare at mannen snakker i hodet mitt, men at han forsøker å overta kroppen min … – Det må du forsøke å forklare nærmere. Psykologen ga fra seg et sukk da fuglen tok en høy bue opp under skylaget. – Jeg får lyst til å gjøre ting som jeg egentlig ikke ønsker, påstod personen på benken. – Det er som stemmen prøver å ta kontroll over meg. Den gjør sine tanker til mine. Og – etterpå er det som alt bare var en ond drøm … Psykologen svarte ikke, forsøkte å ikke miste fuglen av syne. Er ikke det noe vi alle sier, i vår stressede hverdag? Hvor-

22


dan vi møter krav fra alle rundt oss? Hvordan vi lar oss manipulere på alle digitale plattformer? Hvordan andre tar kontroll over livene våre slik at vi er prisgitt likes for i det hele tatt å – Pasientens stemme skar brått gjennom refleksjonene. – Hører du ikke hva jeg sier? Stemmen vil bruker meg til å gjøre det han vil. Jeg later som jeg ikke hører, men den er der. Oftere og oftere. Den vil ha meg til å gjøre … gale ting. Jeg nekter, men er redd for at jeg en gang ikke makter å stå imot. Det skremmer meg! – Nå dramatiserer vi vel en smule, sa psykologen, beroligende, mens han fortsatte å følge fuglens flukt. Den hadde lagt om kursen og lot seg falle nedover luftlagene. Han kjente hjertet hamre. Nei, det er ikke den arten, det er feil farge og feil form på vingene. Faen! Da sanset han en bevegelse bak ryggen, snudde seg. I en blanding av forbauselse og forferdelse observerte han at pasienten ikke lenger lå på benken, men sto oppreist, mindre enn en meter fra ham, med en tung bokstøtte hevet over hodet. – Hva er det du – Pasienten tok et skritt bakover. – En slik steinsak kunne jeg tenkt meg, husker du hvor du kjøpte den? Psykologen svelget. Dette mennesket begynner å gå meg på nervene. – Nei, det husker jeg virkelig ikke.

23


Han rekte frem hånden, grep bokstøtten og satte den tilbake i hylla. – Det er jo kun en enkel stein, sa han. Du har akkurat skrevet deg selv ut av listene mine – bare et par avtaler til for å underbygge diagnosen, så skilles våre veier. – Problemet ditt er mer alvorlig enn jeg først antok. Vi må nok gå dypere inn i problematikken. Derfor ønsker jeg at du noterer hva stemmen sier, slik at jeg kan analysere og systematisere dataene. På den måten kan vi kanskje avdekke hva som gjemmer seg bak problemene dine. Pasienten vendte ansiktet bort. – Da kan det være for sent. – Skal du reise bort? spurte psykologen. – Nei. – Da setter jeg deg opp samme tid om en uke. Greit? Personen svarte ikke, var allerede på vei mot utgangen. – Har han sagt hva han heter, denne mannen i hodet ditt? – Olav, svarte pasienten, uten å snu seg. – Han heter Olav. *** Jeg er OLAV. Jeg leste redselen i ansiktet hans da du stod der. Så hvordan leppene skalv. Som om han et kort sekund fattet hvor nær døden han hadde befunnet seg.

24


Kanskje det får ham til å skjerpe seg i fremtiden. At han begynner å ta yrket sitt alvorlig – ikke bare lire av seg pjatt mens pengene renner inn. Du sier du angrer på det du akkurat gjorde. At du ikke ønsket å skade mannen. Nå skuffer du meg – skulle han ikke måtte stå til ansvar for sin uakseptable væremåte? Sitt hovmod? Sin arroganse? Du skal ikke angre på noe som helst – alt du ønsket, var å gi ham den straffen han hadde fortjent.

25


Vil du lese resten? «Mordene på Verdens Ende» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no



Mordene på Verdens Ende

EN KRIM I KURT STILLE-SERIEN

Så var han der. Hva i helvete er nå dette? Nede i strandkanten. En menneskelignende sak – lik en utstillingsfigur. Duvende i dønningene, som en havarert seilbåt. Han raste ned en skråning.

Så tar livet brått slutt for en av vennene, samme sted, år 2019. Da etterforsker Stig Motland går av toget på Tønsberg stasjon virker løsningen på gåten klar, men svaret kan vise seg å være noe helt annet.

Ansiktet! Knust! Kun en blodig, blåhvit flate. Som om noen hadde visket det ut.

Kjell Arvid Nilssen

Kjell Arvid Nilssen er oppvokst i Sørreisa i Troms, men har bodd i Tønsberg i en årrekke. Han har tidligere utgitt Kjærlighet og død på boreriggen Oil Finder (2007) Venninnepakten (2009) Antatt skyldig. (2020)

Kjell Arvid Nilssen

En kropp – halvveis uti den varme sjøen. På magen. Med beina opp mot land. Ansiktet, halve hodet og halsen var under vann. Herregud – et menneske! Han vasset ut, fikk snudd liket over på rygg. En av ørepluggene falt ut uten at han merket det. Trying to connect …

En vennegjeng er i ferd med å brytes opp av indre stridigheter. Bare rester av uskyldige barndomsminner, og fortellingen om et bestialsk mord som fant sted på Verdens Ende over fem hundre år tidligere, binder dem fremdeles sammen.

Mordene på Verdens Ende

Det ligger noe der borte – i strandkanten du akkurat løp forbi. Noe annerledes, som ikke passer inn. Noe … galt. Joggeren ble usikker – sjekke? Faen- dette kommer til å ødelegge hele økta! Han gikk tilbake, motvillig, med avmålte skritt, redd for hva han ville finne.

ISBN 978-82-8330-406-0

9 788283

304060

«Noe av det bedre jeg har lest på lenge!» Simen Ingemundsen, Randaberg24


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.