Dorthea Bjørk – En smakebit!

Page 1

BJØRN BOTTOLVS DORTHEA BJØRK KRIM

DORTHEA BJØRK Bjørn Bottolvs

4 © Liv Forlag/Forlagshuset i Vestfold 2022 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: Munken Premium Cream 90 g Sats: Garamond Pro 11 / 15 pkt. Grafisk utforming: Terje Nielsen Omslagsdesign: Henrik Koitzsch / Koitz animation & graphics Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering. ISBN: 978 82 8330 362 9

5 Ho tenkte på rom etter rom i et grønt Is-slott, og at ho måtte inn i kvar av dei. Tarjei Vesaas

og utover hver gang en ny spiker bryter vannflaten.Jeg lukker øynene. Tar opp den siste spikeren fra jakkelommen. Klemmer hardt. Som et håndtrykk, et håndtrykk som gis til en person som jeg vil skal huske meg. Se meg. I tiden som er nå kan en ikke gi hverandre håndtrykk. Ikke klemmer. Jeg liker å ha det sånn. Kan ikke si det til noen, men det er akkurat sånn jeg liker å ha det. 1

Mest Ringenevondt.utover

Jeg ble skremt, og løp fra hytta og hit ut på brygga. Ennå kan jeg kjenne hjertet som hammerslag i brystet. Det er over førti år siden jeg våknet for siste gang i hytta som ligger der bekken gjør en sving. Jeg våknet av at far gråt. Da jeg kom ut til ham, satt han på gulvet foran peisen. Jeg spurte om hvorfor han gråt. Han så på meg med det tristeste blikket jeg hadde sett, sa han måtte selge hytta, hadde ikke noe annet valg. Jeg har vært her flere ganger i det siste. Det har gjort godt å komme hit. Jeg står helt ytterst på den smale brygga og kjenner at hjerteslagene sakte roer seg. Jeg ser ut over det stille vannet, lytter til ploppet når den første spikeren bryter vannflaten. Ser ringene som brer seg i vannet. Ser at de får en kongle til å vugge. Svakt. En furukongle. Vet ikke hvorfor, men jeg liker furukongler bedre enn grankongler. Jeg tenker på en mor, en god mor som vugger det lille barnet sitt. Bildet treffer noe i meg, noe som er godt. Og vondt.

6. mai 2020

6

Tjue spiker i dag. De sa det skulle holde. Kjenner at spikeren er kald i hånden. For noen minutter siden plukket jeg ut alle spikrene fra fuglekassen rett bortenfor brygga. Mannen som holder til på det lille bruket på den andre siden av bekken ringte i går kveld. Han sa at han ikke kunne komme hit i dag, fortalte hvor jeg kunne finne spikrene. Jeg kaster. Øynene fortsatt lukket. Hører ploppet. Og når jeg skal til å åpne øynene for å se konglen vugge …

–StemmenHallo!

7

er høy, men likevel rolig. Som om hjertet stopper opp i brystet mitt. Jeg sperrer opp øynene og ser konglen. Nå er det som om den ikke vugger lenger. Som konglen skjelver. Stemmen kommer fra en mann, en mann med grov røst som står rett bak meg. Jeg hører at stemmen ikke kan tilhøre mannen fra bruket, han som kaller seg Orm. Jeg skal til å snu meg, må vite hvem denne mannen er som står rett bak meg og roper. Tar et skritt til siden. Brått ligger jeg i vannet og kaver. Kjenner på sinne. Et stort, altoppslukende sinne. Som jeg ikke forstår. Jeg hiver etter pusten. Så, plutselig forstår jeg likevel. Det var ingen som var der – selv om jeg ønsket det aldri så mye, så var ingen der for meg. Ingen som så meg. Ingen som tok meg i hånden og leide meg på stien ned til det store vannet like bortenfor der vi bodde. Vasset sammen med meg ut over grunna, helt til vannet rakk meg til over livet. Ingen som var der for å lære meg å svømme. Holdt en hånd under haken min. Jeg går under. Kan ikke puste. Så er angsten. Bare den overveldende angsten. Vet at jeg ikke må trekke pusten. Vann vil fylle lungene. Tungt, kaldt vann som vil dra meg ned, vil la meg forsvinne i mudderet. Bli slukt av mudderet, som Robert ble slukt av mudderet og ble borte for all tid. Være sammen med ham og ikke bli funnet. Som Robert aldri ble funnet.

8

Kjenner at jeg har mye å ta igjen, ser inn i to oppspilte, lyseblå øyne. Ja, det er en mann, men det er ikke Orm.

– Bare ta det helt rolig. Han tar tak i jakkekragen min og drar bestemt. Jeg blir liggende på ryggen. Føler meg så hjelpeløs, som et lite barn. Hodet hans tett ved mitt, kan kjenne den varme pusten hans kile meg i øret. Som om det gjør godt. Tenker ikke på noe virus. Svak lukt fra munnen hans. Snus. – Nå kan du trå ned. Jeg nøler, så gjør jeg som han sier. Det er noe ved stemmen hans som forteller meg at han ikke vil meg noe vondt. Han tar tak om overarmen min og jeg ser at han har uniform, ser at han er klissvåt som jeg er klissvåt, og at han er politimann. Han peker mot land. Det står en kvinne der, en politikvinne med lys hestehale som stikker ut fra bak på uniformslua. Så har det skjedd noe der inne likevel. Tenker på hva jeg så da jeg kom til hytta som ligger på sletta ved bekken, hytta som jeg måtte selge for to år siden. To mennesker i hvite kjeledresser med hette. Polititapen. Alt dette skremte meg. Skremte meg så mye at jeg løp derfra.

Et plutselig rykk. Noen som tar tak i håret mitt og drar.

Drar meg hardt opp mot lyset, så hardt at det gjør vondt i hodebunnen. Endelig våger jeg å trekke inn luft. Jeg puster raskt.

– Hvordan går det med deg? Hvordan går det med deg? Hva i all verden skal jeg svare? Jeg svarer ikke.

Før jeg går inn i politibilen spør politikvinnen om jeg vil ha munnbind. Jeg rister på hodet. Jeg har aldri brukt munnbind. Hun har munnbind rundt haken. Jeg får et teppe om meg. Ser at det mørkeblonde håret til han som kjører er klissvått, ser at det har krøllet seg i nakken. Som fars hår når det regnet.

Jeg tenker på ekornet som lå på stien da jeg gikk opp til vannet. Hvor lenge det hadde ligget der, vet jeg ikke. Det ene øyet var borte, en fugl må ha vært der og hakket ut øyet som var vendt mot himmelen. Da vi gikk ned mot parkeringsplassen, var ekornet borte. Jeg skal til å spørre disse politifolkene om det var de som hadde fjernet ekornet, men tenker at det blir for dumt. Kanskje et rovdyr har vært der og tusket det til seg.

Politimannen som fikk meg opp av vannet. Han må fryse.

– Det ligger et lite bruk på den andre siden av bekken, kjenner du til de som oppholder seg der? Jeg kan ikke fortelle om disse menneskene. De er snille mot meg, vil hjelpe, sier de forstår. Kanskje har de gjort noe ulovlig, at det er derfor politiet vil snakke med dem, men likevel kan jeg ikke fortelle om dem. Mange mennesker er snille selv om de har gjort noe ulovlig. Alle mennesker har gjort noe ulovlig. En eller annen gang. Selv jeg har gjort noe ulovlig. Jeg rister på hodet.

9

Selv om jeg har fått et teppe rundt meg, fryser jeg. Han hoster. Jeg hører at han hoster hult flere ganger, så sender han meg et blikk i speilet og det er som jeg kan se et smil rykke i munnviken hans. Jeg prøver, men får ikke til å smile tilbake. Hun som sitter ved siden av meg spør om hva jeg gjorde ved det vannet. Det var hun som tok et teppe rundt meg før jeg gikk inn i bilen – som en legger et teppe rundt et barn som fryser, tenkte jeg. Trolig er jeg dobbelt så gammel som henne. Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg svarer ikke. Hun blir taus. Vi blir sittende tause.

Jeg rykker til når politikvinnen legger teppet bedre til rette over skulderen min.

– Men hva med den hytta som ligger rett der oppe? Ja, hva med den? tenker jeg. Det var der jeg fikk øye på disse to i hvite kjeledresser med hette. De sto på knærne og undersøkte noe bak en stein. Det var derfra jeg løp da en av dem

Igjen rister jeg på hodet. Hun bøyer seg frem, prøver å møte blikket mitt.

fikk øye på meg og ropte. Løp på en sti omkranset av hvitveis.

– En av politimennene som var ved hytta så deg da du sto i skogkanten. Hvorfor stakk du da han ropte på deg? Jeg kjenner det suser i ørene, visste bare at jeg måtte bort derfra. Svarer ikke. Vil spørre om hvorfor det var sånn polititape foran hytta som en gang var min. Kan det ha skjedd noe med han som har tilhold der, Vik, som sa at han hadde en drøm om å bli maler? Får meg ikke til å spørre.

10

– Hva gjorde du der inne? Spørsmålet hennes overrumpler meg. Selv om det sikkert er den naturligste ting i verden å spørre om nå, så overrumpler det meg. Jeg slår ned blikket. Føler meg varm. Selv om jeg fryser, så føler jeg meg plutselig varm. Jeg svelger, jeg må svelge flere ganger. Renser halsen. – Jeg matet endene.

Det var i den hytta jeg hørte at faren min gråt for første gang. Sa han måtte selge, han hadde investert i noen aksjer som ble verdiløse. Men så ble det heldigvis sånn at han ikke måtte selge likevel, fikk låne penger av sin bror. Nå er det over to år siden jeg solgte, selv om jeg ikke ville siden jeg hadde så mange gode min ner derfra. Det var Oscar som presset meg, sa vi trengte pengene til å pusse opp huset vi bodde i. Men hva kan ha skjedd med han som kjøpte hytta, han som heter Levi Vik? Jeg skulle til ham i dag for å låne en bok.

11

Etter å ha sett inn til Ole, tar jeg en titt ut av vinduet. De sitter der ennå. I politibilen. Hun har flyttet seg til setet ved siden av ham. De snakker sammen. Hun bøyer seg frem og begynner å søke på noe som må være en PC. Så det er sånn de gjør det nå, tenker jeg, kan sitte i politibilen og søke på nett. De skal finne ut hvem jeg er. Lete etter meg i alle registrene. Det finnes sik kert mange sånne registre. Lete etter Dorthea Bjørk som er født 11. november 1975. Om det er registre for anmeldte saker, så vil de finne meg der. Selvsagt finnes slike registre. Det samme med registre for savnede personer. Jeg føler lettelse ved at jeg ikke tok bilen opp dit i dag. Da ville de ha sjekket og funnet ut at den ikke er EU-godkjent. Matet endene … Tviler på at de trodde meg. Aldri har jeg sett ei and der inne. Men hva skulle jeg si? Angrer på at jeg ikke sa noe om hvitveisen, at jeg var der inne for å plukke hvitveis. Men så var det disse spikrene … Jeg kunne ikke si det som det var, da ville de tro at jeg var gal. Jeg er ikke gal – selv om det har kostet meg noen kroner, er jeg glad for at jeg traff det paret der inne. Og penger … Jeg lever enkelt, og Ole har ikke store krav bare han får mat. Jeg føler meg roligere nå etter at jeg traff disse to fra bruket der inne. Men hva om politiet har jaget dem bort? At de aldri mer vil kunne hjelpe meg? Jeg gir alltid Ole en sovepille før jeg reiser dit opp. Ber ham gå inn på rommet sitt og slappe av litt før han begynner å løfte 2

vektene til Robert. Pillen han får sier jeg er bra for musklene hans. Han vil ha store muskler. Så langt har det fungert. Jeg er glad for at han sover nå. Han er redd for politiet. Ole vet at om politiet finner ham, vil de ta ham med seg. Sperre ham inne. Kanskje for alltid. Jeg er villig til å gjøre alt for Ole. Jeg gjør alt for Ole. Jeg har fortalt ham at Robert har det bra nå. Lenge måtte jeg lyve, si at han helt sikkert hadde det bra, men nå vet jeg at Robert har fått det bra. Takket være de to menneskene der inne, kan det ikke lenger være løgn. Noen ganger, som en slags trøst, kaller jeg ham for Ole Brumm. Når jeg synger visa om Ole Brumm, en liten bjørn i skogen, ser han på meg med de store, brune øynene sine, som etter hvert blir blanke. Og når jeg er ferdig, kommer han med den fine, dype latteren sin og legger de lange, kraftige armene rundtJegmeg.serat

12

politimannen kaster et blikk opp mot vinduet der jeg står før han svinger bilen ut i gata. Bare det ikke blir sånn nå at politiet skal ødelegge alt, at politiet gjør det sånn at Robert ikke lenger vil ha det bra der han er. At de to på bruket der inne aldri vil komme tilbake. Orm og Siv. Jeg fryser. Først nå merker jeg at jeg virkelig fryser. Jeg går inn på badet, drar om låsen. Selv om jeg er temmelig sikker på at Ole fortsatt sover, drar jeg om låsen. Jeg kjenner varmen fra gulvflisene, begynner å ta av meg de våte klærne, plagg for plagg. Lar dem bli liggende i en tull rundt beina mine. Jeg står der naken, ser meg selv i speilet. Jeg liker ikke det jeg ser – det er lenge siden jeg likte det jeg så når jeg sto sånn foran speilet og var naken. Egentlig har jeg vel aldri likt det. De små brystene mine er blitt enda mindre. Skrukkete. Jeg

13

MåSkamleppene!jegskamme

meg? Hvem er det som sier at jeg skal skamme meg? Jeg knytter neven og støter den mot mellomgulvet. Stenger krana.

tenker på epler – eplene som far hadde lagt på den innerste hylla i kjelleren og som ikke ble tatt opp derfra før det var jul. En gang struttet brystene mine. Jeg likte at brystene mine struttet og at Oscar var grådig. Jeg likte sitringen i brystvortene når Oscar var grådig på meg. Ville at han skulle være grådig på bare det jeg skulle gi ham, at jeg var den viktigste for ham. Den eneste kvin nen han ville ha. Men sånn var det ikke. Jeg tar beina litt fra hverandre og ser mot kjønnet mitt. Ser bare mørkt, stritt hår og tenker at det er et helt vanlig kvinnekjønn. I alle fall så tror jeg at det er akkurat hva det er, selv om jeg ikke har sett noe annet kvinnekjønn. Ikke siden jeg gikk på skolen og vi sto i dusjen, men det var før vi ble kvinner. Jeg har aldri barbert meg der. Hvorfor skulle jeg det? Faren til Ole sa at jeg hadde et sterkt kjønn. Jeg lukker øynene. Hvor lenge jeg blir stående sånn, vet jeg ikke. Når jeg åpner dem, kan jeg så vidt skimte rødmen som har steget opp i ansiktet mitt. Ja, jeg vil tro at det mest kvinnelige som finnes på meg er sterkt – at faren til Ole mente det da han hvisket det i øret mitt der inne på sofaen hans. Jeg går inn i dusjen og skrur på krana, blir stående noen sekunder og lytte med åpen munn, hører ikke Roberts stemme, håper det skal være sånn for alltid. Da vet jeg at Robert endelig har fått fred. Jeg stryker meg nedover magen med rolige, roterende bevegelser, føler at det varme vannet har fått huden min til å blusse. Lar et par fingre så vidt berøre kjønnet. Helt ytterst.

14

hvorfor. Kunne ikke huske sist jeg tenkte på Alex, som egentlig het Alexander. Da jeg hvisket navnet hans, kom jeg på en bok jeg leste rett etter at jeg traff ham, og da skjønte jeg det likevel. Alex sto utenfor Stortinget og kikket på et kart han holdt opp foran seg. Da han fikk øye på meg, spurte han på engelsk hvordan han skulle komme seg til Holmenkollbakken. Alex, som reiste på interrail, var tsjekkisk, men bodde i Hamburg. Jeg pekte mot Nationaltheatret, sa at rett bakenfor der gikk Holmenkollbanen. Han spurte om jeg ville bli med, og fordi det var søndag og jeg ikke hadde noe spesielt å gjøre, sa jeg ja. Han snakket hele tiden mens banen kreket seg gjennom villastrøkene oppover i åsen. Selv om jeg ikke fikk med meg alt, så likte jeg at han snakket, det fikk meg til å slappe av. Han fortalte om Sovjets invasjon av Praha i 1968. Det var under en demonstrasjon i den forbindelse at foreldrene hans traff hverandre. To år senere ble han født. Jeg var fem år eldre enn ham. Etter at jeg hadde vist ham hoppbakken, gikk vi på en sti innover i skogen, det var i begynnelsen av august og varmt. Plut selig stoppet han og utbrøt veverka. Jeg skjønte først ikke hva han mente, men så pekte han på et ekorn som satt på en gren og 3

Rett før jeg sovnet, var det som om et ansikt dukket opp på netthinnen. En mann – det lange, mørke håret hans var gredd rettSkjønteAlex.bakover.ikke

kikket nysgjerrig ned på oss. Veverka var det eneste tsjekkiske ordet han sa på hele turen. Vi skilte lag da vi kom ned til byen igjen. Jeg sa, som sant var, at jeg var ventet hjem. På den tiden leste jeg mye, de fleste bøkene fikk jeg av mor. Den boken jeg tenkte på da jeg så for meg Alex var en bok mor sa jeg bare måtte lese. Den var akkurat utkommet på tysk, og het Austerlitz. Hvorfor jeg husket tittelen var trolig for at det var den første boken jeg leste på tysk. Og det skjedde bare et par uker etter møtet med Alex.

Boken handlet om en jødisk gutt som bodde i Praha, og på slutten av trettitallet ble han fem år gammel sendt til Wales av foreldrene sine, hvor han kom i fosterhjem. Da han etter femti år vendte hjem til fødelandet, hadde han glemt morsmålet sitt. Traff ukjente mennesker i leiligheten der han hadde bodd sammen med foreldrene. Etter en del leting lyktes han å oppspore sin gamle barnepikes adresse i Praha, og det viste seg at hun bodde der fortsatt. Det ble et hjertelig gjensyn, og selv om han hadde glemt språket og barnepiken kunne lite engelsk, klar te de greit å kommunisere med hverandre. Hun var blitt dårlig til beins, likevel ble de enige om at de skulle gå i gatene han lekte i som barn. Så, helt tilfeldig, kikket han inn vinduet til en butikk som solgte utstoppede dyr, og da han fikk øye på et ekorn utbrøt han veverka. Han kikket forbauset på barnepiken før ansiktet hans sprakk opp i et stort smil. Hun smilte tilbake og ga ham en stor klem. Jeg ble nummen i hele kroppen da jeg leste dette, måtte legge fra meg boken, kunne ikke forstå at sånne tilfeldigheter var mulig. Men det var det altså. En bok mor sa jeg måtte lese. Jeg fortalte aldri noen om Alex. Han skulle være min hemmelighet. Det eneste ordet han sa på tsjekkisk, var da han fikk øye på et ekorn i skogen innenfor Holmenkollbakken – veverka – og så viste det

15

Og hva med oss – vi som kaller oss mennesker? Plutselig åpnet ekornet munnen og begynte å skrike. Et hjerteskjærende skrik, og jeg så at øyet forandret seg, så at det ble fylt av angst. Da jeg våknet, var fortsatt skriket. Det var Ole som skrek. Jeg summet meg noen sekunder før jeg gikk inn til ham. Måtte riste ham våken. Da hikstet han frem noe om Robbe, at Robbe bare ble borte for ham. Jeg prøvde å trøste, si at Robbe hadde det bra nå, at jeg var sikker på at Robbe nå endelig hadde det bra.

Jeg la en hånd på magen hans og begynte å synge sangen om Ole Brumm, en liten bjørn i skogen. Jeg merket at han hadde reisning og tok til meg hånden. Ole var en ung mann på nitten år. Jeg begynte å stryke ham over håret. Følte en lettelse da han sovnet etter få minutter. Jeg har aldri skjønt at han kunne ha overlevd i over et døgn ute i skogen. Temperaturen på natten hadde vært godt under null, noe han absolutt ikke var kledd for. Ikke rart at han var sterkt forkommet da føreren av en tømmerbil fikk øye på ham der han satt sammenkrøpet under en gran like ved en skogsbilvei. Han kunne ikke gjøre rede for seg, bablet bare i vei om noen som var blitt borte for ham. En han kalte Robbe.

Jeg drømte om ekornet i natt, drømte at det lå rett ut foran meg på stien. Da jeg bøyde meg for å stryke det over den gul brune pelsen, var øyet på plass. Pliret opp på meg og blunket. Og det var som om jeg kunne se at sjelen hadde kommet tilbake. Om ekorn da har noe som kan kalles sjel. Eller andre dyr.

16 seg at hovedpersonen i Austerlitz, som jeg leste bare to uker etter møtet med ham, husket kun ett ord fra barndommens språk da han sto på gata i Praha sammen med henne som en gang hadde vært hans barnepike.

17

Jeg skyver tankene om Edel bort. Jeg er blitt flink til å skyve sånne tanker bort. De vonde. Jeg ser på Ole. Jeg er blitt glad i Ole. Ingen skal komme og ta fra meg Ole. Ole og jeg er de eneste som vet hvem Robert virkelig var. Jeg tenker på trøstesangen fra i natt. Kjenner at jeg smiler. En liten bjørn i skogen. Tra-la-la-la-la-bum. Jeg heter Ole Brumm. Og nå … Jeg synger enda høyere: I shot the sheriff, but I swear it was in self-defense. Ole nikker og himler med øynene, gjentar – it was in self-defense. Han har blitt flink til å uttale ordene. Vet ikke om han forstår hva de betyr. Men det spiller ingen rolle. Jeg ser at Ole har det godt. Det er det viktigste.

Jeg kan ikke danse. Ingen har lært meg å danse. Nå danser jeg med Ole. Heller ingen har lært ham å danse. Vi danser reggae. I shot the sheriff. Den gamle CD-en med Bob Marley duger ennå.

Jeg synger med. Ole gjør det samme, på sin måte. Med dyp stemme. Han har en forbausende fin rytme i den store, tunge kroppen. Rolig vugging med hoftene. Jeg kjenner en god varme som brer seg fra magen og rundt i hele meg. Nå og da møter han blikket mitt. Øynene hans stråler. Jeg vet at dette er noe han liker, vet at det gjør godt for ham. Alle vonde drømmer er uendelig langt borte. For mange år siden danset Edel og jeg akkurat sånn. Spilleren sto i vinduskarmen på rommet hennes. Vi hadde på full styrke. Bob Marley var helten vår. Elvis var for bløtfisker. Vi spil te No woman. No cry. Vi kniste. Svetten rant av oss. Det var den vi likte best, No woman. No cry. Spilte den flere ganger. Vi skulle spare penger og reise til Karibia. Danse reggae under palmene med mørke, atletiske menn med dype stemmer og smale, vuggende hofter. Og et sted like nedenfor – rullende bølger som slo mot stranden. Det var bare Edel og meg. Vi var uatskillelige. Lenge.

18

– Passer ikke nå.

Jeg ser inn i stua, ser at Ole står og vugger fra side til side. Øynene vidåpne, rett mot meg.

Da jeg lå i natt og ikke fikk sove, tenkte jeg på polititapen som var satt opp foran hytta til Vik, at det måtte ha skjedd noe der, noe alvorlig. Kanskje hadde det noe å gjøre med Orm og Siv som holdt til på bruket som lå på den andre siden av bekken, de som endelig har gitt meg ro. Forklarte hva jeg skulle gjøre for at Robert nå endelig har fått det bra. – Greit.

– Jeg har besøk. Jeg hører politimannens stemme, oppfatter ikke ord. Så en kvinnestemme, politikvinnen som tok teppet over skuldrene mine før jeg satte meg inn i politibilen.

– Det er meget viktig, så jeg må likevel få spørre om å få en prat. Det vil ikke ta lang tid. Ole synker sammen, blir sittende på huk og holder seg rundt leggene, hodet mot knærne.

For meg er det nå det aller viktigste. Jeg holder inne. Lyden av dørklokken skjærer i ørene. Noen står og ringer på gatedøra. Jeg kan ikke huske sist noen ringte på her. Ole åpner munnen, lukker den og åpner den igjen, som om han skal si noe, men det kommer ingen lyd. Jeg går ut i entreen og trykker på høyttaler. Hører at stemmen min skjelver når jeg svarer et ja.

– Det er fra politiet. Det var vi som kjørte deg hjem i går. Kan vi få komme opp og snakke litt?

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg svelger. Skal jeg si at jeg er blitt syk, frykter at jeg har fått viruset?

– Hallo. Kan du høre meg?

– Kan vi komme tilbake om en halvtime?

Det er politimannen som spør etter at de har satt seg. Jeg kaster et blikk mot døra ved skatollet. Vet at Ole ligger der inne under dyna i sengen sin, la seg i fosterstilling da jeg bredde over ham. Jeg strøk ham over håret og sa at han måtte ligge stille, at alt skulle bli bra om han bare ble liggende musestille. Jeg nikker, ser at politimannen suger inn rommet med blik ket, som om han ikke tror meg. Leter etter tegn på at andre også kan ha tilhold her. Føler meg trygg på at han ikke vil finne noe – det lille Ole har, er inne bak den lukkede døra.

som også har munnbind, skal til å legge en hånd på skulderen min, men vegrer seg. Jeg gjør tegn til at de skal følge etter inn, sier at jeg ikke har anskaffet meg munnbind. Nikker dem ned i sofaen ved salongbordet.

– Håper det går bra med deg etter dukkerten i går.

– Ja Politikvinnen,da.

Kanskje ville det være riktig å by dem noe, det er vel hva en skal gjøre i sånne situasjoner – by dem på kaffe eller te. Jeg blir stående rett opp og ned på stuegulvet. Tenker at det ikke er jeg som har bedt disse politifolkene inn til meg. Jeg liker ikke at de er her, de får meg til å føle meg uvel. 4

– Bor du her alene?

Jeg kjenner ham igjen selv om han har munnbind, politimannen som hoppet ut i det iskalde vannet og dro meg opp på land. De lyseblå øynene. Nå står han på dørmatten. Jeg ser på øynene hans at han smiler. Jeg prøver å smile tilbake.

19

bare falt om? All form for servering vil bare få besøket deres til å vare lenger. Og hvor sikker er jeg på at Ole vil holde seg i ro der inne? Hva om han brått må på do. Ole har urolig mage. Plutselig kan han rive opp døra og komme stormende.Men

20 HvaSvimmel.omjeg

likevel … det er en stemme som sier meg at jeg bør tilby dem noe, sånn at de vil forstå at jeg er et dannet menneske, for det er hvordan jeg vil fremstå som for disse politifolkene. Et helt vanlig dannet menneske. Som bor her alene. Mange mennesker bor alene i denne byen. Det er ikke noe galt i å bo alene.

– Kan jeg få tilby … Jeg holder inne når politikvinnen hever hånden.

– Nei takk. Selv om vi jobber operativt, som betyr at vi kjører patrulje og ikke som etterforskere, har vi fått i oppdrag å snakke litt med deg siden vi hadde kontakt i går. Hun ser på meg og skakker på hodet. – Så, for å gå rett på sak, grunnen til at det var polititape og at du så krimteknikere ved hytta ved bekken der oppe, var at han som hadde tilhold der ble funnet drept av en turgåer. Denne turgåeren hadde hørt noen voldsomme skrik og tatt seg forsiktig bort til hytta. Han observerte da en mann som lå i fosterstilling rett utenfor, gikk nærmere og så at blod hadde rent ut fra et stort kutt i magen. Ingen andre personer ble ob servert. Ifølge melder, som vi kaller ham, døde vedkommende der og da. Noe som også ambulansepersonell kunne bekrefte da de kom til stedet cirka en halv time senere. Vi ble sendt dit opp fordi en av disse krimteknikerne observert deg der. Ja, vi spurte om det i går, men må få spørre igjen: Hva gjorde du egentlig der, og hvorfor stakk du av da du ble anropt? Funnet drept … Jeg kjenner at beina begynner å skjelve. Jeg drar frem en stol

Jeg våger ikke å spørre om kone.

– Ja, og de er selvsagt varslet. Det er politikvinnen som svarer.

– Men du sa at han kjøpte hytta av oss? fortsetter politikvinnen.

– Jeg har snakket med ham et par ganger. Han kjøpte den hytta av oss for over to år siden.

– Jeg … Jeg klarer ikke å fullføre, vet bare at jeg ble skremt, fryktet at noe forferdelig hadde skjedd, men ville ikke vite hva.

– Jeg mener av meg. Jeg arvet den av far.

– Da vi kjørte deg hjem i går, sa du at du var der inne for å mate endene, er det riktig?

– Ja. Og så var det hvitveisen … som dere vel la merke til, så var det så vakkert med all hvitveisen der inne.

– Hadde han familie?

– Nei, men siden jeg først var der inne … ja, jeg skulle låne en bok av ham.

21 fra spisebordet, snur den mot politifolkene og setter meg. Så har noen drept denne vennlige mannen som søkte fred der inne for å kunne male, noe han imidlertid hadde gitt opp. Ville heller

forsøke å skrive. Vik, som han het, syntes å være en klok mann, men da jeg fortalte ham om hva dette paret gjorde for meg, at de endelig fikk meg til å føle fred, ristet han på hodet og et mørkt drag dro over ansiktet hans. Og at jeg attpåtil betalte dem. Fire hundre kroner for tjue spiker. Han mente at de lurte meg. Jeg likte ikke at han sa akkurat det – at de lurte meg, at jeg fremsto som naiv og dum. Det er ikke sånn jeg ønsker å være.

– Så det var ikke for å treffe denne mannen?

– Ja? undrer politikvinnen.

Politifolkene veksler blikk. Jeg ser for meg Vik, det lune smi let hans, de nysgjerrige øynene.

22

– Er du ofte der inne? Det blir for dumt å si det som det er – at jeg er der fast hver onsdag. Da vil de skjønne at det er noe annet som drar meg dit, at det neppe har noe med ender å gjøre. Eller hvitveisen.

Det synes som om politimannen forsøker å skjule et gjesp under munnbindet.

strekker den lange overkroppen sin. Jeg ser igjen på øynene hans at han smiler.

– Ganske Politimannenofte.

– Må si at de endene som holder til i det vannet er heldig som har deg. Jeg kikker ned på hendene mine. Jeg føler meg dum, tenker at de neppe tror på dette med endene likevel, at de bare skal prøve meg, se hvor langt jeg våger å strekke en usannsynlig løgn. Det er sånn politiet jobber. Begynne forsiktig. Jeg trekker pusten, forsøker å rette meg opp. – Ja, sier jeg, – det er i hvert fall sant.

– Den har jeg aldri hørt om. Er det en kjent forfatter? – Jeg vet ikke. Han er amerikaner, husker ikke navnet hans. Jeg kommer på at Vik også hadde en annen bok av samme forfatter. Han trodde ikke at den var oversatt til norsk. No Country for Old Men. Han mente at den boken ikke var noe for meg. Den var ganske rå, men samtidig vakker.

– Hvilken bok? Som du spør, tenker jeg, hva har det med saken å gjøre? Men uansett, det spiller jo ingen rolle om politiet får vite det. – Veien.

Vil du lese resten? «Dorthea Bjørk» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget www.forlagshusetivestfold.nopå

Handlingen i denne romanen foregår i Oslo, med en dramatisk hendelse under en snøstorm på fjellet som Hovedpersonenbakteppe.

er den middelaldrende Dorthea Bjørk. Dorthea opplever å bli sveket av ektemann og venninne, og foretar seg besynderlige handlinger, under desperat leting etter sin bortkomne sønn. Ubehaget kommer krypende etter hvert som hennes mørke side kommer mer og mer til syne. Hun utvikler også et besynderlig forhold til sønnens kamerat. En misforståelse får fatale følger da hennes venninne uventet dukker opp hjemme hos henne. Etter en dramatisk hendelse en natt ved Monolitten i Frognerparken, er det som om Dorthea forsoner seg med sin skjebne. Nå har hun ikke mer å miste …

Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.