Angitt av mamma – En smakebit!

ODDVAR SCHJØLBERG

Angitt av mamma

Maria «Mitzi» Gabrielsen og hennes seks søsken ble angitt av mamma og sendt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt.

© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2023

Trykk: Scandbook, Sverige

Papir: 70 g Holmen Book cream

Sats: Garamond 12/14 pkt.

Grafisk utforming: Terje Nielsen

ISBN: 978 82 8330 389 6

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering

Forord av forfatteren

For Maria «Mitzi» Schwarz – i dag Gabrielsen – og hennes seks søsken var ikke krigen bare en tid med usikkerhet og mangel på de mest nødvendige ting. Familien opplevde også en tragedie som savner sidestykke i europeisk historie.

I en skakende rettssak i Wien etter krigen, ble tragedien rullet opp i all sin gru. Her kom detaljene fram om hvordan moren innledet et forhold til en glødende nazist, anga sin jødiske ektemann til Gestapo og senere fikk plassert sine eldste barn i arbeidsleir. De yngste fikk hun anbrakt i et jødisk barnehjem, noe som i realiteten bare var det første stoppestedet på veien mot den planlagte jødeutryddelsen. I et nazistisk Østerrike var det bare én skjebne som ventet dem: De skulle utryddes! Grunnen var at de ikke tilfredsstilte kravene til nazistenes idealbilde av den overlegne, ariske rasen.

Ektemannen ble sendt til Auschwitz, hvor han ble myrdet i gasskammeret. Senere ble hennes barn – fem jenter og to gutter –sendt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt i Tsjekkia.

Cirka 15 000 barn ble sendt til Theresienstadt. Bare 132 av dem overlevde. Maria Schwarz og hennes søsken var syv av dem.

Man kan undres over hvordan hun har kunnet leve med sine dramatiske opplevelser i konsentrasjonsleiren, uten at hun har blitt «en fange» av fortiden. Hvordan klarer man å bygge opp en tilværelse etter en barndom så fullstendig knust av en mor som overgir sine egne barn til naziregimets forgodtbefinnende?

Hva er det som gjør at hun gang på gang reiser av sted som tidsvitne for Aktive Fredsreiser?

Maria tror bestemt at ingenting er mer effektivt mot rasisme, fordommer og nynazisme enn det at mennesker møter hverandre til dialog. Hun synes det er et stort privilegium å få være med på å gi de unge kunnskap om en tid i Europas historie som vi ikke må glemme – en tid vi må ta lærdom av.

For Maria er det viktig å formidle sin historie, slik at fortiden og de vonde tingene i hennes liv skal kunne være med på å bygge opp en bedre framtid for de neste generasjonene. Med dette som utgangspunkt fortalte hun meg sin historie. I nesten 60 år hadde hun ikke orket å fortelle om sine opplevelser med moren og tiden i Theresienstadt.

Da den første versjonen av boken ble utgitt i 2006, fortalte Maria i et avisintervju at det hadde vært terapi for henne å fortelle sin historie. I dag har hun fått bearbeidet de vonde traumene og følelsene. Selv om hun i sene nattetimer fortsatt er tilbake i leiren igjen, har årene lært henne at det å hate ikke er noen løsning for å kunne bygge opp en bedre verden. Samtidig har hun åpnet andre rom i livet sitt, som hun nå lar oss få ta del i gjennom denne helt ajourførte utgaven.

I 2018 ble boken utgitt i Tyskland og Østerrike. Høsten 2021 ble hun invitert av organisasjonen Israelitische Kultusgemeinde (IKG) i Wien for å fortelle sin historie på et større arrangement.

Samtidig ble det lagt ned en minnestein (Stolperstein) utenfor huset i Zirkusgasse 11, hvor hennes pappa bodde før han ble myrdet i Auschwitz.

Møtet med Maria er et sterkt møte med et varmt menneske, med en barndom så dramatisk at den savner sidestykke. Siden 2004 har Maria deltatt som tidsvitne på en rekke tematurer til Polen, Tsjekkia og Tyskland.

Sammen med ektemannen Asbjørn har hun gjennomført rundt 175 temakvelder med norske skoleklasser i Auschwitz. I tillegg har de reist på en rekke fly- og bussturer sammen med elevene til Polen, Tyskland og Tsjekkia.

I løpet av disse årene har hun villig delt av sine erfaringer i møte med flere tusen norske ungdommer.

Ungdommene har ikke bare møtt et tidsvitne, en som selv har fått kjenne jødehatet, i ordets rette forstand, på sin egen kropp, både fysisk og psykisk. De har også blitt kjent med et raust og inkluderende menneske, som har omsorg for dem og kommer dem i møte.

Takk for at du har delt din historie med oss, Maria!

Oddvar Schjølberg

Forord av Arne J. Moen

Vi dro av gårde med ett tidsvitne og kom tilbake med 90

Maria, tankene går tilbake til 2006, da vi planla den 12. turen for Bamble videregående skole med Aktive Fredsreiser. Vi skulle denne gangen ha med oss et nytt tidsvitne med en historie jeg bare delvis kjente på forhånd, men som jeg mente var viktig å formidle til elevene. Den ga et innblikk i hvordan et barn opplevde jødeforfølgelsene. Det ville gi ungdommene en ny dimensjon i historien om leirene – hendelser sett gjennom barneøyne.

Maria hadde tidligere vært tilbake i leirene, men ikke med skoleklasser. Oddvar (forfatteren) hadde nettopp skrevet en bok om Marias historie, og den ble lansert på skolen i forkant av reisen. Elevene ble dermed på forhånd kjent med henne og hvordan hun som barn hadde opplevd jødeforfølgelsene i Wien i Østerrike.

Med to busser, der forfatteren og jeg var reiseledere, dro 90 elever med Maria som tidsvitne til leirene i Polen, Tsjekkia og Tyskland. Marias møte med Theresienstadt sammen med alle elevene ble spesielt gripende. Vi gikk sammen med henne og gjenopplevde mange hendelser hun var vitne til under oppholdet der – hendelser som barn ikke burde ha vært vitne til.

Var det bitterhet å spore i hennes stillferdige fortellinger? Var det hat? Nei, hun var opptatt av at elevene skulle lære å ta vare på hverandre i fellesskapet de hadde og ikke plage andre.

Men sin egen mor kunne hun aldri tilgi – det var det ultimate sviket. Ikke engang sine foreldre hadde hun å støtte seg til i denne dramatiske tiden. Med en mor som anga sin jødiske ektefelle og sine barn til Gestapo, hadde hun og hennes søsken få som de virkelig kunne stole på i oppveksten i Wien. Der florerte antisemittismen, og den sparte verken barn eller voksne.

Elevene fikk et innblikk i en historie de knapt trodde kunne vært mulig. At et barn hadde vært utsatt for så mange traumatiske opplevelser i sin oppvekst, og i ettertid kunne gjenfortelle dette på en stillferdig og gripende måte – det virket i utgangspunktet uforståelig.

På en slik reise kommer man tett på hverandre, og elevene lærte Maria å kjenne som et varmt menneske med omsorg for alle hun møtte. Hun og Asbjørn, mannen hennes, som også var med på reisen, var som en oase av trygghet og vennlighet. Elevene fikk stor tillit til dem. Det at Maria kunne gjenskape tankene sine som hun hadde som barn midt oppi disse ufattelige hendelsene, gjorde at elevene kunne identifisere seg med henne. Alt hun fortalte ble så virkelig og nært. Samtalene ble mange og inderlige.

Vi besøkte Auschwitz, der Marias far ble drept. Historien om masseutryddelsen i denne leiren ble nå personifisert gjennom hennes far. Elevene kunne forstå hvilke ufattelige lidelser og savn menneskene ble utsatt for der – de var ikke lenger bare et tall i en historiebok. Det Maria opplevde skjedde mens hun var barn, og det var tydelig at elevene lettere kunne identifisere seg med hennes historie enn med andre tidsvitners historier. Satt i en kontekst med en familiesituasjon, ble Marias beretning fra dagliglivet mer virkelig. Urettferdigheten vakte både harme og empati hos elevene. Maria fikk mange spørsmål om hva hun tenkte om det de voksne gjorde og ikke gjorde. Noen kunne også identifisere seg med ting de selv hadde opplevd i sin

oppvekst. Maria ble derfor et viktig tidsvitne for oss på de turene vi gjennomførte i årene etter. Forfatteren har siden førsteutgaven fått tilgang til mye nytt materiale samt gjennomført mange samtaler med Maria for å få på plass nye detaljer. Det er derfor både riktig og viktig med en ny utgave av boken for å male hele bildet av Marias historie. Da kan den føres videre til nye generasjoner. Budskapet er dessverre blitt viktigere enn noensinne i dagens Europa, der vi igjen ser at ondskapen fortsatt har stort spillerom.

Tidsvitner fra andre verdenskrig ønsket at deres historier kunne være et bidrag til forsterket innsats for fred, frihet og økt samarbeid i verdensdelen. Der er vi nok ikke ennå.

Derfor er det fortsatt viktig å fortelle denne historien, for å minne oss på at det kan gå riktig galt hvis det politiske budskapet blir destruktivt og menneskefiendtlig.

Én elev sa det på denne måten på en av de tidligere turene: «Vi dro av gårde med ett tidsvitne og kom tilbake med 90.» Da skjønte jeg at budskapet hadde nådd fram og at det ikke vil bli glemt.

Krigsgenerasjonen håpet nok at marerittet var over for alltid i 1945, i hvert fall for Europas del. Kontinentet kunne ikke tåle en gjentakelse av slik ufattelig lidelse som menneskene på den tiden ble utsatt for. Multilaterale avtaler om folkerett og menneskerettigheter skulle sikre at slikt ikke skulle gjenta seg. Samarbeid gjennom ulike organisasjoner skulle sikre stabile økonomiske forhold og ivareta sikkerheten for menneskene i denne delen av verden. Etterkrigsgenerasjonen har hatt en tilbøyelighet til å tro at det faktisk ble virkeligheten for Europa. I 2022 så vi at det ikke var tilfelle. Respekt for folkerett og menneskerett har ikke nådd alle nasjoner, selv ikke i et Europa med sin lange, blodige historie.

Jødiske samfunn og minoriteter er utrygge i Europa, og de opplever angrep med jevne mellomrom. Selv i Norge finner man fortsatt antisemittisme i befolkningen.

Åtti år med fred ble unntaket i beskrivelsen av Europas blodige historie, en fredsperiode som nå ser ut til å være over. Krigsretorikken er den samme som den gang.

Folkemord og forbrytelser mot menneskeheten har vi også nylig sett knyttet til krigshandlinger i Midtøsten. Der har folkegrupper blitt systematisk forfulgt og forsøkt utryddet.

Minoriteters sårbarhet i en krigssituasjon gjentar seg. Alle kjenner i dag til hva jesidiene i Nord-Irak ble utsatt for av terrorgruppen IS. Det er ikke umulig at det kan blusse opp igjen i Europa. Det er allerede kommet meldinger om ufattelige voldshandlinger og overgrep mot sivilbefolkningen i Ukraina.

Budskapet i Marias historie er derfor fortsatt svært aktuelt.

«Turen i 2007 kommer vi aldri til å glemme.» Det sier elevene som deltok den gang. Tilbakemeldingene fra de andre elevene har vært de samme. Når jeg møter tidligere elever som var med den gang og senere, er de fortsatt svært opptatt av dette. De spør om Maria fortsatt reiser med elever fra Bamble.

Reisene ble videreført helt fram til 2017. Maria og Asbjørn var begge med. Flere hundre elever fikk kunnskap om det Maria hadde opplevd. Etter 2017 fikk vi imidlertid en del praktiske utfordringer knyttet til opplæringslov og forskrift.

Vi måtte legge reisene på is, og så kom koronaen …

Denne viktige historien lever imidlertid videre i boken – samt hos alle elevene som fikk oppleve den gjennom reisene med Aktive Fredsreiser.

Bamble videregående skole, januar 2023.

Arne Johan Moen avdelingsleder pedagogisk støtte

Datteren til skredderen

– Jeg ble født i Østerrike, nærmere bestemt i Wien, 3. januar 1934, forteller Maria. – Det var en iskald vinterdag. Gjennom min inntreden i verden var Schwarz-familien utvidet til syv personer. Pappa Michael (Mischko) var jøde, født i 1897, og sønn av Josef og Katharina Schwarz (f. Grünbaum). Mamma het Rosa og kom fra familien Schantl. Hun var født i Wien i 1895, og var av tysk avstamning.

Da foreldrene mine giftet seg i 1922, klarte de å skaffe seg en liten leilighet i Hasenleitengasse i bydelen Simmering. Det var et typisk arbeiderstrøk, og leiligheten var spartansk utstyrt.

Her lå også det gamle Krigshospitalet fra 1915. Noen av bygningene ble i sin tid bygget av bulgarske soldater som var stasjonert der. Etter første verdenskrig ble hospitalet benyttet som rekonvalesenthjem for mange av de østerrikerne som hadde blitt skadet i første verdenskrig. Senere ble bygningen omgjort til leiligheter. I en av disse vokste jeg opp sammen med mine seks søsken.

Erwin Israel var eldstemann, deretter fulgte Hilda, Berta og Grete. Jeg kom som femtemann, og etter meg fulgte Annie og Kurt.

Alle vi jentene hadde Sara som mellomnavn, mens brødrene mine hadde Israel. Dette skjedde etter den tyske innmarsjen i 1938, og ble gjort gjeldende fra 1. januar 1939:

«Alle jøder er forpliktet til å godta tilleggsnavnene Sara og Israel, samt å bære med seg et jødisk identitetskort.»

Familien vår levde i fred og fordragelighet med hverandre og naboene. Mamma hadde konvertert fra katolisismen til jødedommen, men det var ikke slik at de slavisk fulgte de forskjellige påbudene med sabbat eller de andre reglene i jødedommen. Ingen av foreldrene mine var spesielt religiøse, og den jødiske identiteten ga derfor ikke familien noen problemer med naboene i bydelen vår.

Både mamma og pappa gjorde alt de kunne for å skape et harmonisk hjem for barneflokken sin. Vi vokste ikke opp i det vi kan betegne som noen luksusleilighet, men vi hadde en grei bolig med stue, kjøkken og to soverom. Det var riktignok ikke noe eget baderom, men vi vasket oss på kjøkkenet og var fornøyde med det. Noe av det jeg husker best, er at vi hadde flere fine plysjmøbler og et flott gulvteppe.

Marias far, Michael (Mischko) Schwarz, var skredder. Her er han fotografert i Wien i 1940.

Etter hvert som tidene ble vanskeligere, fikk vi det mer spartansk. Med ni munner å mette måtte pappa stå på fra morgen til kveld for å få endene til å møtes. Foreldrene mine måtte hele tiden snu på skillingen. Iblant måtte de også snu på gammelt tøy som pappa sydde om til klær for oss.

Heldigvis hadde pappa mange oppdrag med å sy om tøy for andre i nabolaget. Mamma og pappa var nøkterne mennesker. Selv om det var harde tider rundt om i Europa med mye arbeidsledighet, gjorde de det beste de kunne for å skape et godt hjem for oss. Vi barna syntes vi hadde det veldig fint og trivdes. Jeg kan ikke huske annet enn at jeg var glad og trygg i hjemmet vårt.

Mamma var dessuten flink med mat. Hun klarte å utnytte hver eneste liten ting og lage noe godt ut av det.

Vi barna kom ganske tett, og vi hadde gode lekekamerater i hverandre. I begynnelsen var det gjerne en av storesøstrene mine som passet på meg, men etter hvert fant jeg egne venner. Det var mange familier som bodde i brakka. Selv om vi var den eneste jødiske familien, var det helt naturlig at vi hadde lekekamerater og venninner fra ikke-jødiske familier.

Jeg fikk raskt kjælenavnet «Mitzi». Etter hvert var det bare det som ble brukt, så jeg trodde at det var det rette navnet mitt helt fram til jeg fikk se papirene mine da vi kom tilbake til Wien igjen etter krigen.

Jeg kunne se på pappa i timevis

Pappa fikk sitt utkomme fra sin virksomhet som skredder. Selv om leiligheten vår ikke var så stor, hadde han rigget opp forskjellig utstyr i ett av rommene. Jeg var ofte inne for å se på pappa når han arbeidet.

Jeg kunne sitte lenge i det lille «skredderverkstedet» og studere ham mens han sydde klær på bestilling fra folk i nabolaget.

Han hadde en spesiell symaskin som han tråkket i gang. For en liten, nysgjerrig jentunge som meg var dette både fascinerende og spennende. Jeg skulle så gjerne ha tråkket litt på pedalene, og ikke minst prøvd å klippe litt med en av de store saksene. Det så bare så lett ut når han klippet til tøyet. Drømmen var å en dag kunne sy slike klær som pappa laget.

Etter at de forskjellige plaggene var ferdig, måtte de strykes, og pappa var en mester med strykejernet. Jeg passet gjerne på å være der når han strøk og stivet kragene, for da brukte han et strykejern som jeg syntes var en merkelig innretning. Det var gammelt og av jern, med en luke til å åpne. Inn i luken puttet han glødende kullbiter som han hentet i ovnen. Etterpå fuktet han tøyet, og dermed freste det når han begynte å stryke. Det var noe som fascinerte ei lita jente.

Berta var også ofte inne for å titte på pappa. I ettertid var det vel kanskje nettopp Berta og jeg som arvet pappas syferdigheter. Det fikk vi begge nytte av etter krigen.

I dag er det jo slik at mange kasserer klær når de ikke lenger passer eller når motene skifter, men jeg er opptatt av gjenbruk. Vi har altfor lett for å bare kaste ting som er fullt brukelig i stedet for å la andre nyttiggjøre seg av det – folk som kanskje ikke er så godt stilt økonomisk.

Da jeg vokste opp, var det helt andre tider. Folk brukte gjerne plaggene om og om igjen, og de gikk i arv fra far til sønn og fra mor til datter. Derfor var det helt naturlig at plaggene ble sydd om.

Var det en dress, frakk eller kjole som skulle sys om, kom gjerne naboene innom pappa og lot ham vurdere om det lot seg gjøre. Han var en dyktig skredder og en flittig arbeidskar som var godt likt av alle kundene sine.

Jeg kan aldri glemme pappa, og har utrolig mange gode minner om ham. Han var alltid snill mot oss, og hadde milde, gode øyne. Med det ravnsvarte håret var han en staselig kar, og han hadde alltid et godt smil på lur når jeg var inne i «skredderverkstedet».

Maria smiler.

Det er fortsatt som om jeg kan høre den spesielle lyden fra saksen når han klippet og den koselige lyden fra symaskinen. Det var omtrent som om alle lydene var et lite musikkstykke …

Mørke skyer dukker opp

I barndommen merket jeg ikke så mye til de antisemittiske strømningene som dukket opp på arenaen sammen med Adolf Hitler i nabolandet Tyskland. Mamma og pappa var godt orientert om hvordan tingene utviklet seg, men de passet nøye på at vi barna ikke skulle merke noe til usikkerheten.

Men en dag skjedde det noe som endret vår trygge tilværelse. Det var den 12. mars 1938, og tyske soldater marsjerte inn i Østerrike. Etter dette ble det virkelig ille for de østerrikske jødene.

Livet til familien vår endret seg radikalt da Hitler i disse dramatiske marsdagene kunngjorde annekteringen av Østerrike mens store folkemasser jublet.

Her er et tidligere nokså ukjent bilde av Hitler som krysser grensen til Østerrike i mars 1938.

Dette bildet er tatt på Heldenplatz hvor rundt 250 000 østerrikere hadde samlet seg for å høre da Hitler proklamerte Anschluss, annekteringen av Østerrike, til det Storgermanske rike.

Pappa drev fremdeles sin egen skredderstue, men etter at nazistene kom, gikk virksomheten fra vondt til verre. Mange wienere ønsket ikke lenger å bestille varene sine fra jøder. Inntil da hadde vi vært en familie som sto samlet og som hadde det godt – i den grad vi kunne ha det godt i disse kriseårene.

I brakka vår var det en stor gang, og fra denne var det dører inn til de forskjellige leilighetene. Jeg glemmer aldri den dagen da beskjeden kom om at tyskerne hadde marsjert inn i Wien.

Jeg var ute i gangen da en av naboene plutselig kom fykende ut med en nyfødt unge i armene. Han ropte og skrek at nå hadde krigen startet.

Han var helt forvirret, og kastet det lille barnet opp mot taket flere ganger. Heldigvis kom det andre voksne til og fikk grepet tak i ham, mens de raskt jaget oss ungene inn. Denne skremmende opplevelsen har aldri sluppet taket i meg.

Det var vel også første gang jeg hørte ordet «krig», og jeg hadde ikke klart for meg hva krig var. Men det skulle ikke gå lang tid før jeg begynte å forstå hvor mye lidelse og ondskap som gjemmer seg bak dette lille ordet på fire bokstaver.

Jeg var bare fire år, men kjente snart på følelsen av en utrygghet.

Marias familie bodde i en liten leilighet i Hasenleitengasse i bydelen Simmering, som var et typisk arbeiderstrøk.

Vil du lese resten?

«Angitt av mamma» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no