Page 1

Nr 1, 2016, årgang 3.

Litteraturmagasinet.no FOTO: LISBETH MICHELSEN

Ingvar Ambjørnsen

Elling er tilbake!

Fotokonkurranse

Ny krim fra Frode Eie Larsen Krimnovellekonkurranse

Kr 10.000 i førstepremie!

Sommerlesning: 3 noveller

GRAT IS! NOVELLER

FORFATTERINTERVJUER

Harald Rosenløw Eeg Gunnar Lunde Liv Hege Refsdal

ANMELDELSER


Fotokonkurranse Send inn et bilde der en av våre bøker er med, gjerne sammen med deg, naboen, hunden, katten …

Vinneren får valgfri bokpakke verdi kr 2.500,- , fritt valgt i nettbokhandelen vår på www.forlagshusetivestfold.no Ved alle andre bilder som vi publiserer, får fotografen tilsendt valgfri bok i posten.

Konkurranseregler: Send inn bildet i minimum 1 mb til post@forlagshusetivestfold.no. Skriv «Fotokonkurranse» i emnefeltet. Fortell oss gjerne hvor og når bildet er tatt, samt navn på evt. personer som er med på bildet. Husk og påfør navn, adresse og email, samt hvilken bok du ønsker tilsendt hvis bildet ditt blir publisert. Ved å sende inn aksepterer du samtidig at bildene kan brukes på våre nettsider og i annet publisert materiale. Du bekrefter også at evt. mennesker på bildet har godkjent publisering.


Innhold Full fart for forlagsfolket Årets utgivelser fra LIV Forlag Parforcejakten, en historisk krim Bryllup, bok og vannliljer Trekkfuglene Så det går deg godt Krimkonkurranse Novelle av Harald Rosenløw Eeg. Gutten på stranden Tause ofre Karins far åpnet seg til slutt Lillian B – I skyggen av egne erfaringer Sommerfuglringen Under eksotisk himmel Stengetid Begynte på boken for 15 år siden Elling er tilbake. Kjell Bjarne er død Vi gratulerer … Lyset i snøen Nedlukket engel Villmann og lam Hvem skal ta opp arven etter Anne Karin Elstad Hvordan gi litt mer f*en Novelle av Gunnar Lunde: Postbudet Pistis Maria; Tredje bok. Hovedbok i Energica Bokklubb Mer fantasy fra Anniken Ønsker å trigge leselysten hos gutter Osebergskipets forbannelse Nye Sandefjord Håpets forfatter Lanserer sin egen sjanger Skriver fordi hun må Jakter på porten til Helvete Velkommen til julebokmesse Debuterer i barnebok Eksplodera-serien Lammet som ikke kunne si Æ Tilbake til røttene Kufiolilla og Flu Filla

s2 s4 s6 s8 s 10 s 13 s 14 s 15 s 18 s 20 s 26 s 28 s 30 s 32 s 34 s 36 s 38 s 40 s 41 s 42 s 44 s 45 s 46 s 49 s 50 s 51 s 52 s 53 s 54 s 56 s 60 s 62 s 64 s 66 s 68 s 69 s 70 s 72

Når pappa sitter i fengsel Lyriske Larvik Velkommen til Stavern Litteraturfestival Program Stavern Litteraturfestival Hvordan min lille strektegning ble til Novelle av Liv Hege Refsdal: Overfallet

s 74 s 76 s 78 s 76 s 80 s 82

Årets utgivelser fra Lyst Forlag Forfattertips: Fra manus til ferdig bok Hanskene – og motorsyklisten som forsvant Spenningsbok om legemiddelindustrien Jakter på rettferdighet Når ondskapen smitter Kjærligheten og lidelsen En elv av drømmer Over dørstokken, inn i erotikken Verden blir aldri den samme igjen Kristendommen mot undergangen Den fremmede Vampyrer, blod og evig liv Hater Simen eventyr? Tvillingmor og debutant

s 84 s 86 s 88 s 90 s-91 s 92 s 93 s 94 s 96 s 98 s 101 s 102 s 104 s 106 s 108

Årets utgivelser fra Forglemmegei Forlag Tyskerungen Ingvar Ambjørnsen: Nå er det min tur Usannsynlighetens seier Vil du alltid være der? Med vilje til sang Hvordan vil du leve? Mediaklipp Skiver bok om livet som blind Inspirert av Fritjof Nansen Sorg er en ensom ting

s 110 s 112 s 115 s 116 s 117 s 118 s 119 s 120 s 122 s 124 s 126

Telefon: 33 11 45 55 Adresse: Skreppestadveien 46 3261 Larvik post@forlagshusetivestfold.no www.forlagshusetivestfold.no

Følg oss på: Facebook - forlagshusetivestfold Twitter - @forlagshuset Instagram - #forlagshuset

Litteraturmagasinet.no Nr 1, 2016, årgang 3 Ansvarlig utgiver: Forlagshuset i Vestfold as Redaktør: Myriam H Bjerkli Design / Layout: Terje Nielsen ISBN 978 82 8330 107 6 LITTERATURMAGASINET.NO 1


Full fart for forlags Krimkonkurranse, Poesifestival, Litteraturfestival, en drøss nye bøker og en egen poesibok for Larvik. Det er fart i forlagene på Skreppestad. PER ALBRIGTSEN ØP 0

Det er nok ingen andre forlag som satser så mye for å få debutanter fram i lyset som Forlagshuset i Vestfold. Nå for tiden er de ute med en konkurranse for nye krimskribenter. – De tre siste årene har vi gitt ut «Årets krim» der vi har invitert nye skribenter med krimnoveller til å bli publisert sammen med profesjonelle, forteller Myriam Bjerkli. Planen er hvert år å gjøre plass til fem debutanter. – Men de siste årene har det blitt seks, smiler Bjerkli, som innrømmer at det har vært vanskelig å begrense

2 LITTERATURMAGASINET.NO

seg. Tidligere debutanter i denne serien har i ettertid kommet ut med bøker, også på et av de store forlagene. Deltakere har fram til september på å finpusse og skrive. Så kommer neste samling til påske i 2017. Poesifestival Det å løfte debutanter er viktig. – Vi er i gang med et samarbeid med Poesifestivalen. Der håper vi å få til noe vi kaller «Speed-date med en redaktør», forteller Marte Østmoe. Poesifestivalen er en nyskapning som


folket dukker opp i regi av Poesihovedstad Larvik i sommer. – På denne speed-daten kan man ta med sin egen tekst. Jeg leser den kjapt og gir tilbakemelding med en gang. Det er tøft å få tilbakemelding, men jeg skal ikke ha boksehansker. Bare ærlig tilbakemelding, lover Østmoe. – Det er også snakk om at det blir «Åpen scene» på denne festivalen. Der vil det være naturlig at vi involveres med noen av våre debutanter, legger Bjerkli til. Og byr det seg flere muligheter, vil nok forlagshuset benytte seg av disse også. Litteraturfestival Stavern har gjennom et par år etablert en liten, men spennende litteraturfestival. Der er selvfølgelig den lokale forlagsvirksomheten med. – Der skal vi ha skrivekurs for ferske forfattere. I

tillegg har vi noen debutanter som skal få slippe til sammen de mer profesjonelle forfatterne våre, sier Bjerkli. Lokal poesibok I løpet av året skal det også serveres en lokal poesibok. Dikt sendt inn til Østlands-Posten gjennomgås denne våren av en jury. Tanken er at boken med en mengde lokale poeter skal lanseres på Kulturnatt i november. – Kanskje kan det gis noen smakebiter på hvem noen av disse debutantene er i løpet av sommeren, sier Marte Østmoe, som allerede midt i mars skal vise fram to av sine krimdebutanter på en egen krimkveld på Skreppestad.

LITTERATURMAGASINET.NO 3


Årets utgivelser fra Liv Forlag KRIM s6 Parforcejakten - Ulf J. S. Bersvendsen s8 På overflaten flyter vannliljene – Frode Eie Larsen s 10 Trekkfuglene – Erling Greftegreff s 18 Tause Ofre - Anette Moe ROMANER s 20 Far og Sachsenhausen - Karin Kinge Lindboe s 44 Før himmelen roper deg hjem – Eva Mjøen Brantenberg s 49 Pistis Maria, tredje bok – Anne Gjeitanger

BIOGRAFI / FAKTA s 42 Villmann og lam - Grete Marie Johnsen s 53 Nye Sandefjord – Simen Gjerseth s 45 Hvordan gi litt mer faen,– antiselvutvikling for helt vanlige mennesker – Geir Wigtil / Karianne Kalseth UNGDOM Elementdragene, Falon – Anniken Hansen Haga s 54 Tarantelle – Inger Lise Haukø

s 52 Osebergskipets forbannelse – Steinar Høiback s 56 Isilds vrede – John Olav Oldetrøen

s 26 Lillian B – Lise Marie Johansson

s 60 Drømmevokteren – Ellen Fossum

s 28 Sommerfuglringen – Anne Gro Gulla

s 51 Ferrarimysteriet – Anne G. Sæther

s 30 Aprikosblomsten – Espen Villseth

s 62 Domens port – Lene Eriksen BARN

s 13 Så det går deg godt – Elen Egeland s 34 Fra Borro til Hel - Lisbeth Lysell s 32 Stengetid - Erlend Pape Nordtorp

POESI / NOVELLER s 41 Nedlukket engel – Margaret Solberg s 76 Lyriske Larvik – Diverse poeter fra Larvik s 40 Lyset i snøen Novellesamling – Heidi Hjorteland 4 LITTERATURMAGASINET.NO

s 68 Eksplodera. Den lille heksa som alltid er sint Eksplodera og den grønne steinen som ikke er en stein Eksplodera og latterkula – Nina Bay / Jonas A. Larsen

s 79 Martin og Maja hos mormor og bestefar – Lillian Wirak Skow / Kari Halvorsen s 69 Lammet som ikke kunne si Æ – Anna Aanderaa Løymen s 79 Kufiolilla og Flu Filla – Silje Sirnes Winje s 74 På utsiden – Elisabet Omsén / Jenny Wik ANNET s 80 LIVsVISDOM – Liv Hege Refsdal

Endringer på cover og utgivelsestidspunkt kan forekomme.


LIV Forlag ble etablert høsten 2010 og målsetningen vår er å være et lite breddeforlag med vekt på høy kvalitet. Vi har gitt ut cirka 120 bøker så langt, i de aller fleste sjangre. Vi samarbeider med en rekke dyktige konsulenter, korrekturlesere og andre ressurspersoner for at hver eneste bok og forfatter skal få den oppmerksomhet og bistand

som er nødvendig for at resultatet skal bli best mulig. Våre bøker er tilgjengelige for alle landets bokhandlere via Sentraldistribusjonen, og vi samarbeider med et utenlandsk agency for å få solgt bøkene våre også utenfor Norges grenser. LIV Forlag er medlem av Forleggerforeningen.

LITTERATURMAGASINET.NO 5


Parforcejakten – en historisk krim Da forfatter Ulf J. S. Bersvendsen flyttet fra Tromsø til Oslo, var kofferten full av historiske verk. Nå er hodet minst like fullt. Forfatteren flørter med egen dekadanse, og tar oss med inn i Englands borgerskap på 1800-tallet. MARTE ØSTMOE 0

Sist vi hørte fra deg var med Blodnoter, er Parforcejakten nummer to i samme serie?

J

oda, etterforskningstoget John Hensler damper videre på en blanding av cognac, laudanum og Java-tobakk. Dette er den andre boken om etterforskerne Hensler og Zapffe. Det begynner å ta form som en serie, men kan leses som selvstendige bøker. I de fremtidige bøkene mine vil nordmannen Zapffe ta mer plass. Det er han som har fortellerstemmen i bøkene, men alltid havner han i skyggen av mentoren, sir John. Zapffes ego kan ikke måle seg med John Henslers, og det er derfor duket for fremtidige konflikter dem imellom. I rammefortellingen møter vi Johan Herman Zapffe i 1957, som 95-åring. Da ligger han på dødsleiet, og det er til barnebarnet, Elida, han forteller om sin ungdom i England på 1880-tallet Kan du fortelle litt hva tittelen sier, alle har kanskje ikke kjennskap til en slik jakt ... ”Par Force” kommer av fransk og betyr noe i retning av ”med vold.” Jaktformen har vært kjent fra middelalderen av og ble først og fremst utøvd av de kongelige og adelige. Det nærmeste vi kommer i dag er vel britenes hundejakt på rødrev. Jaktformen var sterkt ritualisert. Et kobbel av hunder jager byttet, ofte en hjort, til byttet styrter av utmattelse. Den mest noble, som regel kongen, følger etter på hesteryggen og har som oppgave å drepe dyret, ofte med et flott våpen som en dekorert dolk. Avlivningen symboliserer Jesus lidelser på korset. Selv om parforcejakt døde ut, eller ble forbudt, som på de britiske øyer, grunnet dyreplagingen, ser vi fremdeles spor av den i dag i hestesporten. Sprangridning og dressurridning har sitt utspring fra parforcejakt. Uniformen rytterne bruker er lik den som ble brukt under jakt, og hindrene de skal forsere vitner om falne trær og stubber i skogen mens de jager det stakkars dyret. Med andre ord: Tittelen henviser til handlingsforløpet i boka. Du har tidligere sagt noe slik som at du, i motsetning til Sir John, har evnen til å holde kjeft hvis det er ting jeg ikke vet noe om eller skjønner meg på.

6 LITTERATURMAGASINET.NO

Dette betyr altså at du har god kunnskap om det du skriver om. Samtidig skriver du ikke om en tid du selv lever i … Hvordan forklarer du dette? Brødrene Goncourt skrev at du bare kan skrive godt om det du ikke har opplevd. Ifølge Ernst Jünger kan du bare skrive bra om det du har erfart. Bjørneboe, på sin side, mente at begge parter har helt rett. Colin Dexter har sagt at han ikke visste noe om politiarbeid og etterforskningsmetoder da han begynte å skrive om inspektør Morse, og at dette er en av grunnene til at Morse er så populær. Ingen liker en som følger læreboka til punkt og prikke. Jeg har lagt handlingen til 1800-tallet på grunn av en livslang kjærlighet til historie. En undring og en nysgjerrighet på hva, hvor, hvordan og hvorfor ting skjedde. Jeg kjøpte mitt første leksikon som 15-åring, før-wikipedia-tid, og vi ble uadskillelige. Samtidig som du vever inn intriger, konflikter og blod er du kanskje av den romantiske typen? Jeg nok er en romantiker, men det betyr ikke at jeg ville levd i den tiden jeg skriver om. Selve drivkraften ligger i et evig søk om å forsøke å forstå ting, rasjonalisere en vanskelig fortid, så vel som en kaotisk nåtid. Hvordan ser venner og bekjente, slekt og kjæreste på deg – er du «forfatteren» for dem? Eller er det andre egenskaper de heller forbinder med deg. I så fall hvilke? Det var da et farlig spørsmål å stille! Jeg tviler på at noen ser på meg som en forfatter. Det de derimot kan mene om meg er at jeg ofte er «mye», ikke ulikt en engasjert forfatter med mye på hjertet. Jeg er en høysensitiv person med emosjoner over i det patetiske. Å være høysensitiv betyr at jeg har veldig lite filter for omverdenen. Alt av inntrykk blir tatt inn, og når det skal prosesseres, blir det av og til for mye, derfor har jeg et stort behov for å være alene og trenger avkobling. Her er musikk viktig for meg: Richard Wagner.


Du jobber i Det norske Veritas, med sertifisering av båter, har jeg skjønt. Ser du på deg selv som dobbeltarbeidende, og hvordan får du tid til begge deler? Det er to jobber, og til tider føler jeg at det går på helsa løs. Samtidig er det mange forsakelser, helger og ferier går som regel med til å skrive. Drømmen er jo privilegiet av tid, den dagen man ikke trenger å tenke på deadlines og slikt. Jeg er evig takknemlig for de jobbene jeg har hatt, og er glad for opplevelsen av hvor autopilot det går an å bli i livet. Jeg tror det er derfor jeg har funnet overskudd til å skrive. Rutinen ved å stemple inn hver dag kl. 7. Gleden ved å stemple ut kl. 15:00. Det er en jobb like rutinepreget som skrivingen er, som begynner ca. 30 minutter etter at jeg kommer hjem fra jobb, kl. 15.45. Alt for å ha hodet tømt innen min kjære kommer hjem et kvarter over seks. Søndag står i latskapens tegn. Alt koster, men tror det ekstra arbeidet jeg legger ned i skriving etter 40 timers arbeidsuke, er tilsvarende det enkelte bruker på gym eller på å lese børsnoteringer.

FOTO: MARTE ØSTMOE

der forfatteren flørter med egen dekadanse

Ingenting er gratis her i livet, vil man noe, må man kjempe for det. Og ingenting er viktigere enn å kjempe om man vil noe. Å skrive er som sagt hardt arbeid, men skjønt og nydelig når det glir.

0 ULF J. S. BERSVENDSEN Blodnoter Parforcejakten

LITTERATURMAGASINET.NO 7


Etter å ha levert fra seg manus på fjorårets storselger, «Englefjær», sa Frode Eie Larsen til forleggeren sin at det ikke kom til å bli noen ny bok i 2016. Så feil kan man ta.

P

å tur med hunden, Sita, fikk nemlig Frode en idé, og den slapp ikke taket. Det begynte med noen vannliljer, og i løpet av tyve minutter hadde grunnstammen til et nytt krimplott fått feste. - Det er ikke alt man kan planlegge. Heldigvis, sier forfatteren selv. Han sitter inne blant løsark, kaffekopper og en oppslått Mac, ivrig opptatt med siste finpuss på høstens bok, «På overflaten flyter vannliljene». - Tittelen var det første som kom til meg, og jeg elsket den umiddelbart. Dette bare måtte bli en bok, smiler han. Og skal vi tro både forlegger og redaktør, er det forfatterens soleklart beste. Vi blir presentert for en klassisk Eie Larsen gåte, med uventede vendinger og tvister underveis. - Det hele starter med at Larvik Håndballlubbs hovedtrener blir funnet druknet i Bakkanetjønn, røper Frode. Men stort mer vil han foreløpig ikke si om handlingen. «På overflaten flyter vannliljene» er den sjette krimboken fra den produktive forfatteren, og som en oppkjøring mot årets nye historie, har også de tidligere bøkene med Eddi Stubb i hovedrollen fått en visuell oppdatering, og er nå ute i pocket. Særlig debutboken, «Hemmeligheten», har fått en real ansiktsløftning, da den er en sammenslåing av Frodes to første bøker, «Hemmeligheten» og «Frostrøyk», med flere nyskrevne kapitler og passasjer. Tre av bøkene kom før sommeren, og i juni er «Englefjær» ventet mellom myke permer. - «Englefjær» åpnet en hel drøss av dører for meg, forteller forfatteren. Han forteller om signeringsferden før jul, som tok ham med til over 30 bokhandlere over hele Norge, og Frode var med det en av Norges mest aktive forfattere den måneden. Boken ble trykket i nytt opplag, og den har også ligget høyt oppe på bibliotekenes utlånsliste. «Du skal lide» har også gjort det skarpt på listene, og boken lå som høyest på en 9. plass på den offisielle e-boklisten i Norge. - Surrealistisk, mener en ydmyk og takknemlig forfatter. – I løpet av høsten vil faktisk serien med Eddi Stubb runde 30.000 bøker, og det er ganske stort for en enkel fyr fra Larvik.

8 LITTERATURMAGASINET.NO

Bryllup, bok Men 2016 bringer ikke bare litteratur for Frode, for 18. juni skal han gifte seg med Line. De to traff hverandre på et bokarrangement på Tolvsrød i fjor høst, flyttet sammen sommeren etter, og nå skal de altså love hverandre resten av livet. - Bøker har skapt bare positive ting i livet mitt, og at jeg gjennom litteraturen også skulle få treffe min store kjærlighet, er helt utrolig, avslutter forfatteren. Før han gir seg i kast med ordene som snart blir til boken «På overflaten flyter vannliljene».

Vi gratulerer Line og Frode

0 FRODE EIE LARSEN På overflaten flyter vannliljene


og vannliljer

Hemmeligheten

Frostrøyk

Jordtårer

Du skal lide

Englefjær

LITTERATURMAGASINET.NO 9


Trekkfuglene «Trekkfuglene» er en roman som foregår både i Norge og i Afrika. Norge er forståelig, men hva har fått deg til å velge Afrika? Jeg er etterforsker med økonomisk kriminalitet som arbeidsfelt, og opplever hvordan sporene i større kriminalsaker stadig går ut av Norge, og gjerne til eksotiske steder i verden. Dette har både med at verden har blitt mindre pga. elektronisk kommunikasjon og nettverksbygging på tvers av landegrensene, men også med økt immigrasjon / migrasjon. Nordmenn reiser til og jobber andre steder i verden, og mennesker fra andre steder i verden reiser til og jobber i Norge. Dette er en ønsket og god utvikling, men den har også en pris. Når en næringsdrivende for et par tiår siden kanskje bare hadde et kontaktnettverk i sin by / sin landsdel, har han nå kanskje et internasjonalt nettverk. Og dersom denne næringsdrivende driver næring innen kriminalitet, har han plutselig hele verden som sin potensielle arena. Min personlige erfaring som etterforsker er oftest knyttet til penger som flyttes over landegrensene som utbytte fra straffbare handlinger, og jeg opplever stadig hvordan denne internasjonaliseringen av kriminaliteten har vanskeliggjort etterforskningen. Et godt eksempel er det vi populært kaller Nigeriasvindel, der mennesker blir svindlet av internasjonale nettverk, og utbyttet blir hvitvasket i mange forskjellige land, via flere ulike konti, før det hentes ut. Det hadde kanskje sitt utspring i Nigeria, men er for lengst blitt et globalt nettverk, og er et skoleeksempel på de utfordringene politiet står overfor internasjonalt. Min tanke bak dette manuset var: Hva om det ikke bare dreide seg om penger? Hva om det dreide seg om et kriminelt miljø, med tunge, kriminelle aktører som kommer til Norge, gjør en jobb, for så å forsvinne sporløst? Hvilke utfordringer vil politiet møte da? Og for ordens skyld, denne utfordringen er det mange av mine kollegaer som møter daglig, om enn ikke ofte i så alvorlige forhold som jeg har skrevet om. Mye av vinningskriminaliteten i Norge i dag styres av kriminelle nettverk fra andre deler av Europa, nettverk som norske, kriminelle nettverk selvfølgelig knytter kontakter med. Du er jo selv politimann, hvordan tror du at leseren vil merke det i boken? Tror du at det er en fordel? Både og. Dersom jeg skulle skrevet en tvers gjennom autentisk fortelling om etterforskning, ville leseren sovnet etter noen få sider. Jeg er selv en dedikert leser

10 LITTERATURMAGASINET.NO

av krim, ofte med politietterforskere i hovedrollen, men jeg priser meg lykkelig over at verden oftest ikke er slik som den skisseres i krimromanene. Vi blir ikke så ofte utsatt for drapsforsøk som Harry Hole, og vi løser ikke hver eneste sak med fare for våre egne liv, men ingen ønsker å lese tre hundre sider om en etterforsker som sitter på kontoret og leser gjennom dokumenter, tar avhør som oftest foregår på politihuset, foretar registersøk, setter opp tidslinjer osv., osv. Leserne vil ha handling. Jeg tror at min styrke ligger i at jeg kjenner politietaten, etter å ha tilbragt nesten hele mitt yrkesaktive liv der. Jeg kan derfor beskrive dette miljøet med stor realisme. Jeg kjenner kommandolinjene, kulturen og sjargongen, og har selv massevis av opplevelser, både fra årene i patruljebilen og som etterforsker, som jeg kan bygge på i manus, uten at det allikevel noensinne blir en sann historie. Dette er historiefortelling, og en virkelig god historie er sjelden helt sann. Så altså, en solid dose realisme, iblandet en god porsjon dramatisering og fantasi. Jeg håper det har blitt en bra blanding. Hvor mye av deg selv vil de som kjenner deg finne igjen i romanen? De vil ikke kjenne igjen meg, men enkelte av kollegaene mine vil kjenne igjen trekk fra enten seg selv eller andre kollegaer. En av dem er faktisk presentert i boka under sitt rette navn, Jens Hval, en mangeårig innsatsleder og utrolig dyktig operativ politimann, som jeg har hatt gleden av å kjøre patrulje sammen med i mange år. Det nærmeste man kommer meg i manuset, er nok Wilhelm Grans aversjon mot nymotens teknologi og elektroniske duppeditter. Jeg har en aversjon mot dette selv, og den har jeg overført til Wilhelm. Jeg er en dinosaur, og da kan jaggu han være det også. Hovedpersonen, Wilhelm Gran, er en karakter som er bygd på flere av de gamle hundeførerne jeg har blitt kjent med i etaten opp gjennom årene. Hardføre, slagkraftige, fargerike menn, som ofte var fysisk store, direkte og handlingsorienterte, men ofte ikke så glade i skrivearbeidet etterpå. Snille, medfølende menn overfor


de som trengte hjelp, men med et voldsomt potensiale dersom det dro seg til. De som ikke selv utgjorde noen trussel overfor dem, kollegaer eller uskyldig tredjepart, hadde aldri noe å frykte. Det er dette jeg har prøvd å gjenskape i Wilhelm, en slags hard rettferdighet. Jeg sier ikke at dette var noe ideal, men at de var fargerike, det kan ingen ta fra dem. Mange av de beste politihistoriene som fortelles på «piketten», pauserommet, handler fortsatt om disse gutta. Wilhelm er altså et produkt av en annen tid, en tid som er passert, men Wilhelm er for gammel til å endre seg etter tidens krav. Wilhelm er selv gammel bokser, og en av karakterene jeg har lånt egenskaper fra, er en pensjonert hundefører og tidligere norgesmester i boksing. Han vil kunne kjenne seg igjen, dersom han gidder å lese boka. Dette var altså fargerike personligheter, mennesker utenfor boksen, som jeg ønsket å ha som rollemodell for min hovedperson. Selv er jeg altfor kjedelig til å være rollemodell for noen av karakterene. Hvis du skal sammenfatte boka di med få ord, hva tenker du at den handler om? Det er først og fremst, og forhåpentligvis, en spennende historie, med en utvikling som ikke er gitt etter de første sidene. Den har sitt utgangspunkt i en brutal og voldsom hendelse langt tilbake i tid, og beskriver hvordan ringvirkningene fra denne slår kraftig ned i et lite lokalsamfunn mange år etter. Vi følger de som har som oppgave å nøste opp i disse sammenhengene, altså politietterforskerne på den ene siden, og de som står bak volden på den andre. Jeg har forsøkt å skape en historie som viser spenningen i at disse to miljøene gradvis nærmer seg hverandre, og hva som skjer når de møtes. Hvilke forfattere inspirerer deg? Av krimforfattere: De som klarer å lage et skikkelig plot. Man kan formulere seg så fint man bare vil, man kan koke ihop karakterer med de utroligste egenskaper problemer / utfordringer, men klarer man ikke å koke ihop et skikkelig mysterium, så hjelper det ikke. Av norske forfattere er Jo Nesbø og Jørn Lier Horst mestere i å koke sammen plot, man catcher aldri hele sammenhengen før man har lest hele historien, hvert fall ikke jeg. Jeg har også veldig sans for Harlan Coben og danske Jussi Adler Olsen. Jeg tenker på forfattere som etterkommerne etter historiefortellerne rundt leirbålet. Det moderne mennesket er ca. 200 000 år gammelt, og vi har hatt TV de siste femti av dem. Gjennom uminnelige tider har underholdningen bestått i spennende og dramatiserte historier rundt leirbålet, under en åpen himmel. Disse forfatterne ville hatt mye å bidra med rundt det bålet. Ellers leser jeg ikke bare krim. Jeg har kjempesans for forfattere som Lars Saabye Christensen og Ingvar Ambjørnsen. Bøker som Beatles, Halvbroren og Hvite niggere er fantastiske. Så velskrevne, og så morsomme

å lese. Og så vil jeg nevne Sturle Brustad, og Anarchy in Åmot. Liker man Beatles og Hvite niggere, vil man elske Anarchy in Åmot. Fantastisk morsom. Hvordan har skriveprosessen og ideprosessen vært? Du jobber jo fulltid, hvordan og når finner du tid til å skrive? Hva var den største overraskelsen underveis? Nå skal ikke jeg blaske rundt meg med gode skriveråd, jeg har i all selvransakelsens navn fått utgitt ett manus. Det ville blitt som om disse dansekjendisene fra «Skal vi danse» på TV2, hadde åpnet danseskole. Men kona mi jobber turnus på fødeavdelingen på Ringerike sykehus, og når ungene er i seng, og mor sjøl er på nattevakt … Da tilhører verden far! Da starter jeg med å se på TV, ting som kona ikke orker å se på, og siden hun er sjefen, heller ikke blir sett på, så lenge hun er hjemme. Det må inneholde akkurat passe doser med drap og vold, og det trenger på ingen måte å være av særlig høy kvalitet. Og så, når hodet er tømt, ingen lyder sniker seg inn i hodet, da får jeg plutselig lyst og overskudd til å skrive. «Trekkfuglene» begynte som en ide, så fortsatte jeg å spinne på selve hovedhistorien, og etter hvert som flere momenter falt på plass, begynte jeg å lage en plottliste der begivenhetene ble satt i rekkefølge. Når jeg så begynte å skrive på selve historien, hadde jeg skjelettet på plass. Deretter ble det selvfølgelig en del endringer, forbedringer og nye momenter, men til slutt, når jeg hadde et manus som jeg selv syntes var veldig bra, kom konsulenten i LIV Forlag, Egil Birkeland, inn fra siden og plukket det – satt litt på spissen - helt fra hverandre igjen, og satte det sammen på nytt. Jeg er evig takknemlig overfor Egil, han har kommet med masse inputs og ideer til forbedringer. Uten ham hadde manuset ikke vært egnet for utgivelse i det hele tatt. Jeg er veldig takknemlig for denne muligheten Myriam H Bjerkli og LIV Forlag har gitt meg, og jeg er både stolt og beæret over at de har brukt så mye tid og ressurser på meg og mine skriblerier. Nå har jeg i skrivende stund hatt fire lesere (Myriam og Egil, samt en kollega, Ulf, takk Ulf, og kona hans, takk til kona til Ulf), så hver solgte bok vil bli ny personlig rekord. Selv setter jeg meg ikke høye mål, jeg er en ukjent, tidligere upublisert forfatterspire, men jeg håper for Myriams og LIV Forlags skyld at jeg kan vise meg tilliten verdig. Dette blir uansett utrolig spennende, og noe helt annet enn noe jeg har vært borti før. 0 ERLING GREFTEGREFF Trekkfuglene

LITTERATURMAGASINET.NO 11


Les starten på «Trekkfuglene» Kapittel 1 Onsdag 16. juli 2014, Hønefoss “Du holder vakt. Si fra hvis du hører eller ser noe. Skjønner?” Han satte øynene i henne, og hun møtte blikket hans. Det alvorlige fjeset hun satte opp, fikk ham plutselig til å le. Han førte den svarte, lille skiven inntil den tynne stålbøylen på hengelåsen. Den plutselige, iltre lyden og gnistregnet som fulgte, fikk hjertet til å hoppe i brystet på henne. Hun så seg raskt omkring, som for å forberede seg på å ta imot de som snart ville komme løpende.“ Så var de inne. Hun kjente eimen av gammel luft. Eldgammel, innestengt, støvete luft. I neste øyeblikk hadde han tent lommelykten.” Hun var akkurat i skjæringspunktet mellom stor pike og ung kvinne, sytten år. Han var to år eldre. Hun lot ham lede seg videre innover i mørket, og mens de beveget seg lenger og lenger inn, tenkte hun at akkurat nå var hun helt i hans vold. At han kunne gjøre hva han ville med henne her inne, og ingen ville noensinne finne det ut. Med ett slukket lyskjeglen, og det ble bekmørkt. Hun fornemmet at de befant seg i et stort rom, der det var høyt under taket. Veldig høyt, som i en kirke. “Denne veien.” Den hviskende stemmen hans var med ett tilbake. Hun strammet ubevisst grepet i hånden hans idet de fortsatte innover i det beksvarte, ugjennomtrengelige mørket. Med ett kjente hun de sterke armene hans rundt livet. I neste øyeblikk ble hun løftet opp, revet overende og kastet ned i noe mykt. Hun skrek forskrekket til og hørte i det samme latteren hans, helt inntil øret. “Du slo deg ikke?” “Nei.” Hun sa ikke mer. Hun skjønte at de hadde kommet dit nå, at det var nå det skulle skje. Hun merket at sitringen i kroppen hadde gått over i en vill, hemningsløs forventning. Et snev av panikk, men mest av alt forventning. Så kjente hun hendene hans under T-skjorta. Først litt famlende, deretter mer målbevisste. Hvordan de fant brystene hennes, strøk dem, først forsiktig, så hardere. Ubevisst begynte hun å puste tyngre og vred på seg for å slippe ham bedre til. Lot hodet bevege seg bakover, rettet blikket oppover, mot mørket som omsluttet dem. Først skjelnet hun den ikke, den karakteristiske konturen. Den fløt sammen med alt det andre, med mørket og opphisselsen. Hjernen hennes var på vei et annet sted, et sted man ikke trengte øyne. Det var imidlertid et lite område langt der bak i hjernen hennes som ikke hadde hengitt seg helt. Som registrerte omrisset der oppe, det som hang helt urørlig rett over hodet på henne. Så skrek hun. Et skingrende, skjærende skrik. Han prøvde å få øyekontakt med henne, men det var umulig i mørket. Han kunne se det likevel, at hun ikke fokuserte på ham i det hele tatt. I neste øyeblikk var han på bena, rev tak i henne og dro henne med seg gjennom mørket, mot utgangen. Kun en uåpnet pakke med et kondom lå igjen i støvet og vitnet om at det i det hele tatt hadde vært mennesker her siden sagbruket stengte dørene mange år tidligere. Det, og den døde mannen som hang ned fra en av bjelkene i taket.

12 LITTERATURMAGASINET.NO


Så det går deg godt Elen Egelands forfatterdebut er en nydelig, skjønnlitterær roman om lille Ina som opplever psykisk vold fra sin mor gjennom forsømmelse, kulde og beskyldninger.

D

ette er en vakker tittel på et svært alvorlig tema. Hvorfor valgte du denne tittelen? Da jeg skulle begynne på realskolen, bodde jeg rett ved Kristelig Gymnasium. Min mor ville jeg skulle begynne der, og min beste venn begynte der. Jeg var mottagelig for påvirkning, ville jo gjerne finne en støtte i livet. Jeg tok alt veldig alvorlig, og særlig fjerde bud ble en stor knute for meg. Inger Wesche, fra Det Gule Huset, skriver i forordet at boken først og fremst handler om kjærlighet. Hvordan vil du forklare det? Jeg ble veldig glad da hun vinklet det slik, det var ikke slik jeg hadde tenkt på det. Ett sitat har gjort inntrykk på meg: «Et barn som blir krenket, slutter ikke å elske sine foreldre, det slutter å elske seg selv.» Synes det er fint at boken også kan oppleves slik, et barns søken etter kjærlighet. Hva har vært drivkraften din bak å skrive denne boken? Hva ønsker du med romanen din? Jeg har sett at denne historien er spesiell. Barn kan vokse opp i så mange slags hjem - men ofte er det en annen nær voksenperson, en mor eller far, som tar den største støyten, og er støtte for barna. Her er barna helt alene, prisgitt en mor, et «border-line-kasus», som Gordon Johnsen på Modum sa da jeg pratet med ham. Det er den skjulte volden barn utsettes for som jeg ville skrive om, den som er vanskelig å se for folk utenfra. Jeg tenkte at det finnes fagbøker, men få i romans form om temaet. Du har jobbet med barn i flere år. Vil du kort beskrive din bakgrunn? Etter artium tok jeg lærerhøyskolen på Hamar. Jeg har vært lærer hele mitt yrkesliv, avbrutt av enkelte studieår. Jeg har vært veldig glad i yrket mitt, og ofte fulgt elevene lenger enn læreplanene bestemmer, for eksempel ved forestillinger vi har vist utenom skolen og formingsarbeider som har omfattet lokalmiljøet. Siden 1983 har jeg hatt eget rom / verksted for å kunne holde på med billeduttrykk. Nå er jeg pensjonist, bor på Eidsvoll, er gift og har to voksne barn. og fire barnebarn. De bor så nær at vi har jevnlig kontakt.

Hvordan har du opplevd skriveprosessen? Har den forandret deg på noen som helst måte? Mens jeg skrev på min første lærebok, begynte jeg i en skrivegruppe utgått fra Norsk faglig forfatterforening. Vi leste fagtekster for hverandre. Så kjente jeg en lyst til å utbrodere språket, uttrykke tanker og følelser «så det grep tak i en.» Jeg begynte med et barndomsminne, og fikk respons om at dette burde jeg fortsette med. Jeg har skrevet på dette manuset i hvert fall i ti år, sannsynligvis mer. I perioder i livet har det ligget, modnet kanskje, mens livet hadde andre utfordringer. Om det har forandret meg - jeg har siden ungdomstiden hatt gode venner og samtalepartnere, jeg har mine søstre, og vi har bearbeidet, støttet og hjulpet hverandre underveis. Jeg har også søkt profesjonell hjelp. Så kunnskapen om det romanen handler om, hadde jeg ervervet meg før jeg begynte å skrive. Skrivingen har vært en glede for meg. Jeg har kjent at jeg får brukt meg selv, mine erfaringer og mine evner. Det ligner litt på det å skape et bilde, du har det inne i deg, og du ser at du greier å gi det et fysisk uttrykk. Skrivingen har nok vært med på å gi meg større tro på meg selv. Lært meg at styrke kan være så mangt, at min styrke holder, selv om selvtilliten ellers til tider kan være nokså liten.

LITTERATURMAGASINET.NO 13


Krimkonkurranse KONKURRANSEREGLER Du kan sende inn max 2 bidrag. (Kun ett kan vinne.) Lengde max 10 A4-sider, 12 pkt. Times New Roman, 1,5 linjeavstand. Bidraget må ikke ha vært publisert i papirform tidligere. Bidrag sendes til post@forlagshusetivestfold.no Viktig: Skriv «Krimkonkurranse» i mailens emnefelt. Alle som ikke tidligere har utgitt egen krimbok, kan bidra. Bidragene blir vurdert anonymt av en jury bestående av redaksjonen på Forlagshuset, samt eksterne forfattere / litteraturkjennere. Frist for innsending: 01.09.2016. Vi forbeholder oss retten til å avlyse eller utsette konkurransen ved mangel på gode nok bidrag.

Førstepremie: Kr 10.000,2. - 5. premie: Bokgavekort pålydende kr 2.000,-

FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

Hele seks av bidragene i LIV Forlags krimnovellekonkurranse 2015 nådde opp til premie. Og novellene viser at det er mange forfattertalenter der ute.

14 LITTERATURMAGASINET.NO


Gutten på stranda Harald Rosenløw Eeg. KRIMNOVELLE hentet fra DØDEN VED VERDENS ENDE

H

immelen var full av tunge uværsskyer som tårna seg opp ute i fjorden. De så ut som skumle fisker på vei mot land. Sola lå bak der et sted, som et digert agn ingen av dem beit på. Skyene strøyk videre innover og lagde nye mønstre av skygge og lys på veien foran han. Simon prøvde å kvitte seg med den forferdelige følelsen. Det var noe som ikke stemte. I den begravelsen. Noe i han ville at han skulle dra tilbake. Snakke med alle en gang til. Resten av han ville bare så langt bort derfra han kunne komme. Hvis døden velger dager, hadde den valgt helt feil. Han fant en ledig plass mellom bilene som var parkert langs veien ned til stranda. De små haugene med sand og siv skygga for sikten, men han skimta den lange stranda bak der et sted. Han parkerte bilen og tok likegodt av seg skoa mens han satt i førersetet. Og sokkene. Han bretta dem og la dem ned i skoa. De var fuktige. Han bretta opp skjorteermene, før han steig barbeint ut av bilen. Sanda var glovarm. Det var som om han gikk på gløde- nde kull. Lufta var fuktig og lummer. Typisk bakholds- angrep fra sommerens side. Først nå, da alle hadde skrapa sammen ekstra ferie og kjøpt billetter til ei stekende strand i Hellas, nå da vanlige folk uten flexiliv hadde begynt å jobbe igjen, da kom varmen over dem. Simon gikk mellom sanddynene ut mot området hvor sanda var fuktig og hard av de lave bølgene som sleika innover grunna. Han gikk utover på langgrunna til dressbuksa subba vannflata, og han blei stående en evighet og se utover. Prøvde å finne horisonten. Men det var tydelig uvær ute på fjorden, for punktet hvor havet møtte himmelen var fullstendig oppslukt i mørke. Noen av fami- liene som hadde dradd på stranda i dag hadde allerede begynt å pakke sakene. Mange av fedrene speida opp mot himmelen. Sånn som han? Nei. Han så ikke på himmelen. Han så på havet. Himmelen var han ferdig med for lengst, men han blei aldri ferdig med å se på havet. Varmt. Deilig. Spennende. Lunefullt. Ondt. Sjøl om vinden begynte å tilta og fikk tak under skjorta hans, og vannet skylte inn over føttene, hjalp det ikke noe særlig. Det var så lummert. Varmen lå liksom og stanga på innsida av panna. Ingen vei bort. Han la merke til at folk stirra på han, men han brydde seg ikke. Havet ville hjelpe han. Og Simon stirra seg blind på uværet som samla seg i en svart front der ute. En bølge slo inn og nådde han til langt opp på leggen. Han snudde seg for å bøye seg ned og brette opp buksene også. Da sto han der. En gutt. Han var kanskje ni eller ti, det var vanskelig å si, han kunne være eldre også. Han hadde store øyne og kortklipt hår, kanskje barbert. I singlet og en alt for stor shorts med et surfemotiv. Simon prøvde å smile lett til gutten, men han

hadde ingen slike jobbsmil igjen, så han skulle bare gå forbi, men da var det en ting som slo han. Det hadde riktig nok vært en dårlig sommer, men denne gutten var så ufattelig bleik. Ikke bleik som om han ikke hadde vært på stranda hele ferien. Drittvær liksom. Nei, bleik som om han aldri hadde vært ute før. I hele sitt liv. Og skyggene fra skyene over dem, vokste i ansiktet hans. Da slo gutten plutselig ut handa mot han i en keitete bevegelse. Simon hadde bare lyst til å passere. Han hadde lyst til å la det ligge. Han burde ikke gått ut. Ikke sånn. Det var alltid folk som ville snakke, som hadde noe på hjertet. Men gutten bare sto der. Som for å sjekke. Var Simon et medmenneske eller ikke, også når han gikk av vakt? Kunne han passere denne gutten, uten å være sikker på at han hadde det bra, uten å si noen velmenende ord? Selvfølgelig kunne han det. Han tok noen skritt for å vasse rundt gutten. Men i det han passerte, stakk guttungen til han en lapp. Simon så ned i vannet, for å unngå å se de store øya til gutten. Han ville bare gå forbi. Da så Simon føttene hans. Han hadde sko på ute i vannet. Høye basketsko. Som om han bare hadde løpt rett ut i sjøen. Simon stoppa. - Vanskelig å svømme med sko på, sa han. - Så du bør nok ta av deg på beina før du skal bade. Han var fornøyd med seg sjøl. Det var en grei mellomting. Om han ikke tok ansvar og brydde seg om det hele mennesket, brydde han seg i hvert fall om guttens svømmetur. Han så ned på papirlappen fra gutten. Kunne bare være noe søppel. Reklame. Kunne være en tegning gutten ville vise. Han klarte ikke å kaste den fra seg. Og til slutt bretta han ut lappen. Der sto det bare ett ord. Med snirklete, hakkete bokstaver. “H J E L P” Gutten speida over skuldra. Som om han var redd for noen der inne på stranda. Og da fikk han følelsen av at guttungen ikke hadde sprinta utover på grunna med skoa på fordi han var så ivrig etter å bade, men fordi han rømte fra noe. Gutten nikka skremt mot lappen. Simon prøvde å smile mot han. Han prøvde å legge godvilja til. Da tok gutten plutselig handa hans. Den lille bleike handa i Simons store brune. Og aldri hvor mye Simon ville gå fra dette, hva det enn måtte være, spøk eller blodig alvor, en desperat fyr eller resultatet av en elendig sommer, så kunne han ikke svikte. Ikke denne gangen. Nå skulle han gjøre alt riktig. Gutten kasta et kjapt blikk over skuldra, før han dro Simon med seg. De gikk sammen bortover på grunna, parallelt med stranda et stykke. Simon og gutten hånd i hånd. Simon følte seg plutselig som en blind. Og denne gutten var den eneste som kunne lede han vei. Enda han visste at det var omvendt. LITTERATURMAGASINET.NO 15


Da de nærma seg enden av stranda, hvor den lange murmoloen strakte seg ut i sjøen og sperra veien, leda gutten dem inn mot land. Han begynte å småløpe, og Simon fulgte på. Han prøvde å spørre gutten, men han var tydeligvis bare oppsatt på en ting, å komme seg inn mellom de store sanddynene. Først når de kom inn i ly av dem stoppa han opp. Strakte hals. Som om han så etter noen, men han var for lav. Så Simon reiv handa si løs fra guttens og skritta opp på sanddyna. Han blei stående og speide. Han så folk som sakte rømte opp mot bilene sine på grunn av uværet som nærma seg. Han så barn som fortsatt lekte. Han så hvordan iskøen i kiosken omtrent hadde gitt seg. Han så parasoller som blei lukka. Saftflasker som blei tømt. Engangsgriller som blei fylt med sand. Ikke noe gutten skulle trenge å rømme fra? Mellom sanddynene kom det gående et par. Hun hadde en sort kjole med høye støvler som rakk til over knærne. Sjøl om sola ikke lenger skinte hadde hun store solbriller. Mannen hadde brun skinnjakke og ei fillete t-skjorte og ei panne full av rynker eller arr. Begge var nesten like bleike som gutten. Sjøl om Simon ikke hørte hva de sa, var det tydelig at de gikk og krangla, samtidig som de stadig stoppa og speida utover stranda. Så etter noen. Søkte noe. Tonen blei stadig hardere dem mellom, og idet de så mot Simon, dukka han. Men det skulle han kanskje aldri gjort? For i det øyeblikket var han medskyldig. Men i hva? Simon glei ned fra sanddyna igjen, så seg rundt, men gutten var borte. Simon blei stående noen sekunder. Foran han i sanda lå det en lapp til. Han plukka den opp, bretta den ut. “De skal ta mei,” sto det. “Hjelp mei.” Da skimta han hodet på gutten mellom sanddynene. På vei ut på gresset, mot veien og bilene hvor han ville være fullstendig synlig igjen. Gutten snubla bortover. Om ikke mange øyeblikk ville de to kranglende paret oppdage gutten. Den første regndråpen traff Simon i panna. Et iskaldt kyss. Så ett til. Regndråpene lagde mørke kulehull i den tørre sanden. Over alt rundt han. Han tok noen lange skritt i retning av gutten. Simon løp ikke, men han bevega seg som en tiger i sivet. Kjapt og målretta tok han gutten igjen. Og omtrent i det Simon var på vei rett ut i det åpne lendet, la han armene rundt ham. Gutten hadde et flakkende, livredd blikk, svære svarte fugler i øya. - Hysj, sa Simon. - Jeg skal hjelpe deg. Han kjente hvor kald gutten var. Gutten hutra og skalv, hakka tenner. Han måtte ha vært iskald allerede før dette regnet hadde kommet. Simon tok gutten i armene sine og langa ut bort til bilen. Regnet plaska rundt dem. Hver dråpe limte skjorta til kroppen. Han fomla i lommene etter bilnøkkelen. Han måtte sette gutten ned på den lille asfaltstripa til slutt, men gutten var så svak at han så vidt klarte å stå på beina. Så han lente seg mot bilen. La seg nesten mot døra. Mens regnet pøste ned. Simon hørte stemmer bak seg. Det var de to som krangla. Han måtte ikke se på dem en gang til. Han måtte ikke snu seg. Bare late som om alt var vanlig. Han fant nøkkelen, og åpna bilen som slapp fra seg et høyt pip. De hadde garantert hørt pipet. Han åpna døra inn til bak16 LITTERATURMAGASINET.NO

setet og lempa gutten inn. Det regna tett. Flere løp mot bilene, så han skilte seg ikke ut. Han var ikke den eneste som kjempa seg inn. Han satte seg inn i forsetet. Starta motoren og klimaanlegget slo overraskende iskaldt mot dem. Han hadde skrudd det på det kaldeste da han var på vei hit. Nå trengte han bare varme. Vindusviskerne slo vekk den første regnbølgen over frontruta, men det kom kjapt en ny. Han rygga en halvmeter, slik at han fikk lirka bilen ut. Han så skygger mellom sanddynene. Han så mennesker som flykta med parasoller og kurver, strandstoler og poser. Han så regnet stå som en mur foran bilen da han kjørte ut fra parkeringsplassen. Det dunka i bilen. Som om noe slo mot bakskjermen? Noen smell. Så traff haglet. Flere klumper i panseret. Han kjørte videre. Ut i veien. Det hadde regna så kraftig at det hadde rukket å samle seg flere vanndammer allerede. Han kjørte bort fra stranda. I speilet så han bak på gutten som satt helt stille i baksetet. Nesten som fjetra. Ansiktet ganske uttrykksløst. Nesten pregløst. Nese, øyne og munn, men ingen klare kjennetegn. Simon så ned på gulvet. Rundt føttene til gutten danna det seg en vanndam. - Hvem er det du er redd for? spurte Simon. Gutten svarte ikke. - Det var de to på stranda? Gutten satt der med de oppspilte øynene. Blunka. Han var ikke sikker på hvordan han skulle tolke svarene fra gutten. Var det et ja? - Er det mora og faren din? Mamma og pappa? Gutten svarte ikke. - Er de slemme med deg? Gutten blunka. - Hva gjør de? Slår de? Gutten svarte ikke. Han la plutselig henda foran ørene. Simon kjørte innover mot byen uten å ha fått noe mer ut av gutten. Guttungen blunka og rista på huet, stirra og nøys, men Simon var ikke sikker på om gutten svarte eller ikke. Gutten satt liksom og pressa fingra sine inn i kinna, tinningene. - Du har skrevet lappene? spurte Simon. Gutten blunka. - Hvorfor ba du meg om hjelp? Gutten svarte ikke. Satt bare helt apatisk. - Er du sulten? spurte han gutten. Pekte på munnen. - Mat? Gutten svarte ikke nå heller. Som om mat ikke betød noe for han. Bare en ting. “H J E L P.” “De skal ta mei.” Med den hjelpeløst barnslige skrifta som minna han om en annen lapp hadde fått. Før. Store og små bokstaver om hverandre. Simon kjørte litt rundt i byen. Regnet gjorde at ingen var ute. De kjørte rundt i en tom by, en tom sommerhovedstad uten innbyggere. Bare de to i bilen. Med varmeapparatet på fullt. Gutten skalv fortsatt. De burde kanskje vært på legevakta? Simon kjørte inn på en McDonald’s, men gutten ville ikke være med inn. Samtidig hadde han følelsen av at han ikke måtte forlate gutten. Så Simon kjørte rundt på drive-in. Bestilte litt av hvert, men gutten rørte det ikke. Øynene hans fulgte med på hver eneste ting Simon gjorde, men apatien fortsatte.


Etter at gutten hadde tatt handa hans ute på grunna, hadde han ikke tatt noen tydelige initiativ. Og først da Simon fikk maten inn i bilen, forsto han hvor sulten egentlig han var. Han hadde ikke tatt medisinene sine heller. Hvor lenge var det siden han hadde spist? Han forsikra seg om at gutten ikke ville ha noe. Apna posen med take-away. Til slutt tok han selv. - Noen dager har jeg det på følelsen, sa han mens han spiste og gumlet det i seg. - Men jeg var sikker på at . feilen, eller utfordringa lå i det som skjedde tidligere i dag. Ikke i at noe skulle skje ute på stranda. Gutten lytta. Men han var helt taus. - Det var noe i den begravelsen som gjorde meg helt utafor. Ikke i selve begravelsen. Den var så fin den kunne få blitt. Det var en gutt som var død. Jeg kjente ham. Såvidt. Foreldrene hans var. Simon rista på huet. - Han ba meg om hjelp, en gang, men . han ble borte. Og så fant de han. Det var ikke min skyld. Gutter faller, ikke sant. Det er sånn som skjer. Men så var det en som sa noe til meg. Da begravelsen var nesten over. Det var ikke en ulykke, sa han. Ikke noe mer. Så gikk han. Gutten i baksetet lukka plutselig øya. Han bare satt der med lukka øyer. Blei gutten søvnig av det han fortalte? Ville han stenge det ute? Var det for mye? Det var jo snakk om en begravelse. Simon ville trekke det tilbake. Virkelig. Men gutten hadde lukka øyne. En politibil kjørte opp bak dem ved McDonald’s og parkerte. Simon kjente en ulmende spenning. Han forsto at han ikke kunne deale med dette aleine. Ikke denne gangen. Det var ikke riktig. - Vi må snakke med politiet, sa Simon rolig. - Politiet? Gutten snudde seg, så politibilen i bakvinduet og da f6r han sammen og kjente på bildøra. Prøvde å finne ut hvor- dan han åpna den. Men Simon hadde satt på barnelåsen, for sikkerhets skyld, men gutten forsto det nok ikke, for han reiv og sleit i døra. - Hør her. Ikke vær redd. Det er det beste. Det, prøvde Simon. Han snudde seg i setet og blei sittende og se på gutten. Utmagra. Bleik. Kald og desperat. Det slo ham hvor mye han ligna. På han andre. Gutten slo i setet foran seg flere ganger, så det rista. Så ga han opp. - Du blir med meg ut til dem? De vil hjelpe. Nå rista gutten på hodet. Ingen tvil om det. - Okey. Da går jeg bort? Er det greit? Gutten svarte ikke. Simon åpna forsiktig døra på bilen. Gikk ut. Gutten fulgte han vaktsomt med blikket. Simon låste bilen og gikk sakte inn på McDonald’s. Han kjente blikket fra gutten i nakken. Han snudde seg en gang. Møtte blikket hans. Umulig å lese hva som sto skrevet der. Simon gikk opp til politimennene inne på McDonald’s. Fortalte dem det som hadde skjedd. Han hadde med seg en gutt han hadde funnet. På en offentlig badestrand? Midt på formiddagen? Den ene politimannen stilte noen kontrollspørsmål. Som for å sjekke historien hans. Sikkert naturlig, men Simon likte det ikke. Det var som om politimannen tvilte på han. Til slutt spurte politimannen hvor gutten var. Og Simon fortalte at

gutten satt i bilen. Men at han virka redd for politiet. Politimannen nikka og tok en kjapp telefon. Den andre politimannen blei med han ut. De sto og så på bilen. Bilvinduet på bakdøra var åpent, og det regna inn i baksetet. Simon kunne så vidt skimte nakken til gutten som hadde krypi sammen i forsetet. - Hvor er han? spurte politimannen og så bort på Simon. Han svarte ikke og politimannen gjorde ingenting. Blei bare stående og se. Først på bilen. Så på Simon. Til slutt på McDonald’s-posen. - Har gutten spist av den? spurte politimannen og nikka mot McDonald’s-posen. - Nei, svarte Simon. - Han ville ikke ha mat. Den andre politimannen kom ut. De to snakka litt med hverandre. Speida over mot han. Før de snakka lavt sammen igjen. - Vi har bare fått inn en forsvinningssak tidligere i dag, sa politimannen plutselig. - En forsvinning? gjentok Simon. - Hvor? - Fra en begravelse. - Hvilken? spurte Simon. Men politimannen ville ikke svare. Simon kjente uroen fra tidligere i dag komme smygende. Han trodde hele tida dagen hadde nådd sitt verste punkt, men det kom stadig nye. - Det var en gutt som skulle begraves. Men. presten forsvant, sa politimannen. - Før jordpåkastelsen. - Du må bli med oss, sa politimannen. - Til vi får orden på dette. - Jeg må av gårde, sa Simon. - Jeg har en jobb å gjøre her. - Er ikke jobben din over for i dag? spurte politimannen. - Min jobb er 24/7, svarte Simon. - Legg bort jobben din litt nå, sa politimannen mildt. - Bli med oss. - Nei! ropte Simon. - Jeg må hjelpe gutten. - La oss finne gutten. Det er vår jobb. Du blir med. - Men se på ham, han er jo likbleik. Han har kanskje vært låst inne et sted i evigheter, sa Simon og nikka mot gutten. Men nå var han ikke sikker på at gutten satt i forsetet lenger. Hadde gutten lurt seg ut? Simon kunne ikke glippe nå. Ikke denne gangen. - Vi skal hjelpe deg, sa politimannen og smilte. - Sett deg inn i bilen vår, så kjører vi ned på kammeret. - Okey, sa Simon så rolig han klarte. Stirra politimannen i øya. Han kjente et plutselig raseri. Voldsomt. Han kjente seg som en vulkan. En stor utblåsning nærma seg. Den hadde nærma seg i hele dag. I hele sommer. Politimannens mobil ringte. Han tok den. Snudde seg bort et kort øyeblikk. Den andre politimannen satte seg i bilen. Da snudde Simon seg, tok noen skritt rundt hjørnet av bygningen. Han blei stående. Før han reiv av seg prestekragen. Det stive, hvite halsbåndet han hadde under skjorta fikk han til å føle seg fanga. Fikk han til å føle seg falsk. Han reiv den av og kasta den fra seg på den våte asfalten. Han skulle aldri tatt den på seg. Han lot bilen stå. Og så begynte han å løpe.

LITTERATURMAGASINET.NO 17


Tause ofre

– og hemmelig MARTE ØSTMOE 0

Du skriver i presentasjonen av deg selv som forfatter at du er opptatt av å synliggjøre mulige bakenforliggende årsaker til råskapen i samfunnet. Er du ute etter å unnskylde eller forklare? Skal vi eksempelvis tolerere onde mennesker fordi de eksempelvis har hatt en vond barndom?

M

ennesker er ikke født onde. Erfaringer og opplevelser helt fra fødsel av og gjennom livet, er med på å påvirke et menneskes utvikling, eksempelvis de kognitive og følelsesmessige utviklingsområdene. En som ikke har lært andre måter å håndtere sinnet på enn å sloss, vil naturligvis fortere havne i trøbbel enn en som har hatt en stabil oppvekst der han eller hun har lært andre strategier for å få utløp for eksempelvis frustrasjon og sinne på. Vi mennesker kan ofte møte situasjoner som reaktiverer vonde følelser knyttet til lignende erfaringer fra tidligere, og da er våre reaksjonsmønstre avgjørende for hvordan vi håndterer dette. Samtidig påstår jeg ikke at alle som begår kriminelle handlinger, har hatt en vond oppvekst. Jeg velger snarere å snakke om onde handlinger, ikke onde mennesker. En vond barndom eller lignende er ingen unnskyldning for grusomme handlinger, men det kan være en forklaring. Er det noe vi mennesker har et enormt behov for, så er det nettopp å finne en forklaring på ting, motivet. Slik vil vi ofte lettere kunne akseptere. Du har tidligere skrevet to kriminalromaner, Dødssynd og Skjebnens harde hånd, hvilken sjanger vil du si at Tause ofre havner inn under? Dødssynd og Skjebnens harde hånd kan nok sies å være delvis inspirert av kriminalserien Criminal Minds. Tause ofre fokuserer også mye på det psykologiske aspektet bak handlingsmønstre. Forskjellen mellom de to første bøkene og denne er at politietterforskning og profilering av gjerningsmenn ikke står sentralt i Tause ofre. Jeg forsøker i stedet å se en sak fra flere perspektiv, altså hvordan de ulike karakterene i boka oppfatter en situasjon. Jeg vil si at boka tilhører både krim- og thrillersjangeren.. 18 LITTERATURMAGASINET.NO


hetene bak naboens dør Når man ser deg, lys og fager og dertil tvillingmamma til barn på tre år, skulle en ikke tro at du kunne skrive om noe som er stygt og vondt. Hvorfor velger du å gå inn i det groteske, grusomme, vonde? Jeg kan forstå at enkelte lurer på hvordan jeg orker å skrive om så mørke skjebner når jeg selv er mamma til to skjønne små. Sannheten er at jeg synes det er interessant å undersøke nærmere hvorfor enkelte mennesker kan utføre så groteske og kalde handlinger, å gå tilbake i tid for å se hva disse personene har opplevd gjennom livet. Hvordan erfaringer kan ha bidratt til valgene de har tatt. Hva som er motivet for at de har handlet som de har gjort. Når jeg legger fra meg skrivearbeidet, er alt dette glemt, og jeg går tilbake til rollen som mamma og kone, men innrømmer at jeg lenge har vært fascinert av det skumle og uhyggelige. I ungdomstiden synes jeg det var spennende å oppsøke forlatte hus det visstnok skulle spøke i, sammen med venner. Da jeg gikk på ungdomsskolen, skrev jeg flere detektivhistorier, og mamma og pappa var ikke veldig fornøyde da jeg leste disse for småsøsknene på sengekanten. Jeg har nok alltid hatt en litt vel livlig fantasi. Du har flere perspektiv og flere hovedfigurer i din bok. Hvordan har du klart å skrive fra så mange vinkler? Kan du utdype utfordringer / vanskeligheter og – evt. fordeler med dette? Jeg er interessert i å belyse en sak fra ulike vinkler, og mener jeg har en god evne til å sette meg inn i andre menneskers situasjon. Det som er utfordrende er å få de ulike karakterene til å komme tydelig nok frem, noe jeg håper jeg har lykkes tilstrekkelig med i denne boka. Videre er det utfordrende å lage handlingen oversiktlig nok, for slik å holde leserne engasjert og i stand til å følge den røde tråden. Fordelene er imidlertid, slik jeg ser det, mange. Det er interessant å se hvordan ulike mennesker kan oppfatte én og samme situasjon totalt forskjellig. Igjen handler dette trolig mye om hva vi har med oss av erfaringer fra tidligere som påvirker hva vi fokuserer på, og

hvordan vi tolker det som skjer, og ikke minst hvordan vi reagerer / handler i situasjonen. Det er spennende å kunne gå mer i dybden i en handling, og se en hendelse gjennom flere øyne. Til dem som lurer på om dette er en bok for dem: Hva ønsker du å si? I Tause ofre ønsker jeg å se nærmere på bakenforliggende årsaker til råskapen, altså fokuserer jeg på det psykologiske aspektet fremfor politietterforskning. Til andre mødre som har en yrkeskarriere: Hvordan har du ryddet tid til Tause ofre? Og hvorfor velger du å bruke den lille fritiden din til å skrive – fremfor å slappe av? Å skrive er synonymt med å slappe av for meg. Men hverdagen med små barn og full jobb er selvsagt travel, så det handler om prioriteringer. Jeg må innrømme at jeg har jobbet en god del med meg selv for å kunne lukke øynene for alt annet som skulle vært gjort i huset. Jeg burde kanskje brettet litt tøy, tatt ut av oppvaskmaskinen og ryddet bort noen leker for kvelden. Jeg liker å ha det rent og ryddig rundt meg, men man kan ikke rekke alt, og husarbeidet løper dessverre ikke fra meg. Det er viktig å bruke tiden på det man liker, og det som gir en energi.

0 ANETTE MOE Tause ofre

LITTERATURMAGASINET.NO 19


Visste ikke om farens redsler

Karins far åpnet seg til slutt hadde holdt ham oppe og sannsynligvis gjorde at han overlevde, fikk han meg og søsknene mine til å tro at han hadde hatt det fint i tysk fangenskap, sier datteren Karin i dag.

FOTO: SVEND EINAR HANSEN

Karin Kinge Lindboe (68) hadde en far som var i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Han mente selv at det var hans medfødte gode humør og optimisme som reddet ham fra å dø. SIIRI WALEN SIMENSEN / UKEBLADET HJEMMET 0

D

a hun var liten, pleide faren, Steff Kinge, å fortelle spennende og morsomme historier om vennskap, glede og samhold. Den gangen trodde hun at han var heldig, han som var en av dem som hadde opplevd å være i Sachsenhausen. – Han pakket pent inn hva det ville si å være fange i en konsentrasjonsleir. Ved å fortelle om de tingene som

20 LITTERATURMAGASINET.NO

Utelot grusomhetene Gode foreldre beskytter barna sine mot det som kan skremme dem. Vi sitter i hjemmet til Karin på Nordstrand i Oslo. På det store spisebordet ligger gamle album med bilder fra et lykkelig familieliv. Pappaen Steff var en munter og leken mann, aktiv i idrett, alltid åpen for å ha det morsomt og hyggelig. På gamle fotografier kommer dette fram. Han står på hendene med lille Karin, som klamrer seg fast i bena hans. «Faren din har sittet i Sachsenhausen?», sa en lærer med alvor i stemmen. «Ja!!!!», sa hun og ga henne verdens bredeste smil. Den gangen visste hun ingen ting om de lidelsene han hadde blitt utsatt for, både mentalt og fysisk. I dag vet hun at han var en av dem som ble satt til å teste ut nye marsjstøvler. Arbeidet gikk ut på å gå fire mil uten stopp, uavhengig av gnagsår og smerter, kulde, slitenhet og sult, i åttetall, i minst åtte timer, dag etter dag. Han nevnte aldri dette da hun vokste opp. – Han fortalte ikke oss barna om det som var grusomt. Når pappa snakket om krigen, kom han inn på det fantastiske kameratskapet som vokste fram mellom de norske fangene. Han fleipet om hvor fælt det var å ligge som den midterste av tre. To køyesenger var slått sammen og sideplankene sto opp i midten. Han måtte bøye hoften over planken, noe han greide etter hvert. Det var lett å tro på de fine historiene, for mennene han snakket om fortsatte å møtes etter krigen, og når de var sammen fant de på mye gøy og det var glede og latter, husker Karin i dag. I fine album limte faren inn glade bursdagskort, som han hadde fått av medfanger. Hun kunne ikke ane at de også var minner om grusomhet. «Han nyanserte ikke bildet» Moren Mia var flink til å fortelle, og la ut om hvordan hun forelsket seg i Steff da han flyttet inn i nabohuset, og om hvordan de hadde skrevet brev til hverandre da han ble arrestert og etter hvert sendt til Sachsenhausen. – Jeg ble eldre og leste om andre verdenskrig på


skolen, men far nyanserte ikke bildet og fortsatte å holde fast ved de historiene han hadde delt med oss. Verken han eller mor snakket om lidelsene, tapene og sorgene. Han gikk ut av arbeidslivet fordi han fikk problemer med å huske, og fikk krigspensjon, men heller ikke da sa han noe. Jeg var voksen da og ante årsaken. I mange år hadde jeg båret med meg en frykt for at han ikke hadde hatt det så greit som han ga uttrykk for, men det ble ikke snakket om, sier forfatteren. Mange av dem som opplevde andre verdenskrig, har valgt å la være å fortelle, for så å åpne seg når de blir eldre. Steff ble pensjonist og sa ja til å være tidsvitne for Hvite Busser. Gang på gang dro han til Tyskland for å gi sin personlige historie fra Sachsenhausen. – Fra da av snakket han veldig ofte og mye om andre verdenskrig. Han påtok seg et slags ansvar også privat, om å fortelle om alle lidelsene og all fortvilelsen som fulgte krigshandlingene. Selv så han på seg selv som heldig, og han understreket hele tiden at han ikke var en helt, minnes datteren. Hun ble med ham på flere av reisene med Hvite Busser. Da hun første gang så ham stå midt i konsentrasjonsleiren, kledd i anorakk, litt lut i ryggen, brast det for henne, da kom tårene. På det tidspunktet visste hun at han i fangeleiren fikk dysenteri. Han hadde forstått at om han ikke fikk stoppet sykdommen, så var det første vei til pipen. Til døden. Mer og mer kom fram Steff ble etter hvert gammel og syk, og Karin, som er forfatter og har gitt ut flere barne- og ungdomsbøker, innså hvor viktig det var å få skrevet historien hans ned. Hun begynte å intervjue ham, og stilte spørsmål hun aldri hadde stilt. – Mor døde i 2012 og far var allerede litt dement. Han snakket fremdeles om gromguttene, de han hadde delt seng med i leiren. Da de kom hjem, opptrådte de for Kong Haakon. Han likte å snakke om dette, husket alt ned til hver minste detalj. I albumet med alle de morsomme kortene de hadde laget til hverandre, hadde han også limt inn fangenummeret sitt, forteller Karin. Foreldrene ble kjærester da de var bare 16 år gamle. I 1942 avsluttet moren forholdet og faren ble arrestert. Han ble først sendt til Nr. 19, så til Grini, og så med fangeskipet Monte Rosa til Schuprüfen, der han var i to uker. Disse dagene var de verste. De sto og ventet på hengninger etter endt arbeidsdag på appellplassen. I timevis kunne de bli stående tynnkledde; sultne, trøtte og kalde. Steff fortalte at han kastet opp første gangen han så en mann bli hengt, men senere tenkte de bare at tiden skulle gå fort, slik at de kunne komme inn til brødskalken og suppe. Han sa at forferdelighetene gjorde dem avstumpet og likegyldige. Da Steff endelig åpnet opp og fortalte hele historien, var det nesten femti år siden andre verdenskrig tok slutt. Han var i midten av 60-årene. – Vi fikk vite at han var sikker på at han kom til å

dø på Grini. En tysk soldat viste dem et avisutklipp om at illegalt arbeid skulle straffes med døden. De ble tatt i illegalt arbeid for motstandsorganisasjonen Milorg. Han hadde kjærlighetssorg fordi forholdet til mor var slutt, men da han satt i fangenskap tok de opp kontakten igjen og skrev brev til hverandre, og hun fridde til ham. På et vis er krigshistorien også deres kjærlighetshistorie. Far var opptatt av at hun skrev i en kameratslig tone, og gjorde det til et poeng at han ga henne kjærlighetserklæringer mens hun var mer tilbakeholden. Forholdet deres var ikke bare lett, forteller Karin. «Det må ikke skje igjen». «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Faren Steff minnet om Øverlands ord hele tiden. Han mente at det var hans medfødte gode humør og optimisme som reddet ham, slik at han kunne komme hjem til sin Mia. Noen hadde ikke framtidshåp og ga opp. De døde. – Men heller ikke far gikk helt fri. Da han fikk krigspensjon, var det på grunn av posttraumatisk stress. Jeg vet at han hadde søvnløse netter, og at det han hadde sett, hørt og opplevd merket ham for livet. Det utrolige er at han var slik en fantastisk far, en kjekkas, ofte veldig glad, en som danset og torde å kysse moren min på munnen i all offentlighet, sier datteren. Til slutt åpnet faren Steff opp og fortalte om årene i fangenskap. Karin skrev boken Far og Sachsenhausen. Karin ønsker at andre også forsøker å få de eldste til å snakke om hva de opplevde i krigsårene. – Still spørsmål. Når den eldste generasjonen er borte, er det for sent. Ennå tar jeg meg i å tenke på ting jeg glemte å spørre om. Jeg er glad han åpnet seg til slutt, for vi trenger å kjenne historien. I fortsettelsen er det vi, barna deres, som må fortsette å fortelle, minner forfatteren om. Faren Steffen døde i 2014, 95 år gammel.

0 KARIN KINGE LINDBOE Far og Sachsenhausen LITTERATURMAGASINET.NO 21


Les starten på «Far og Sachsenhausen»

Jeg har tenkt å skille meg fra moren din. Far snur seg mot meg idet jeg kommer inn på rommet hans. Håret er blitt litt langt i nakken. Far, du vet hva jeg kommer til å svare nå. Jeg setter meg ved siden av ham. Ja, at hun er død, jeg vet det. Hun har vært død i over to år, far. Ja, sier far, men jeg synes hun følger meg opp så dårlig. Hun kommer aldri inn til meg mer, spiser ikke frokost med meg heller. Av og til ser jeg den røde anorakken hennes, men hun kommer ikke inn til meg. Aldri. Solen treffer øreflippen idet han snur seg. Jeg tror ikke hun var glad i meg. Han rister på hodet. Jeg tror ikke det, Karin. Hun elsket deg, far, sier jeg. Det er jeg sikker på. Hun kysset deg på munnen helt til det siste. Husker du ikke hvordan ansiktet hennes lyste opp hver gang du kom inn i rommet hennes på sykehjemmet? Jo. Ser du hakkespetten, sier far. Han smiler nå. Jeg ser på den svarte flekken på ospetreet utenfor. Den ser ut som en hakkespett. Den ser nesten ut som en hakkespett. Jeg nikker, sier at jeg ser den. Den har rede like over. Ganske stort også, sier far. Jeg nikker og kysser ham på kinnet. Den svarte hakkespettflekken i barken rører seg ikke. Jeg gidder ikke å si at hakkespetter ikke har sånt rede. Far har knallblå øyne og sterke, hvite tenner, en bestemt, glattbarbert hake, stor munn og bustete, markerte bryn, er nittifem år gammel og har ikke åreknuter på beina. Han er på skjermet avdeling på pleiehjemmet fordi han forsvinner til nærmeste buss hvis han kommer seg ut. Han vil reise hjem. Men han klarer ikke å bo alene lenger. Ikke uten henne. Ikke uten oss, barna. Ikke med hjemmehjelp. Far rynker brynene. Skal vi gå en tur, far? Vi går bortover veien. Far har hendene på ryggen, går fremoverbøyd, som om han gransker bakken. Atten, nitten, nitten og en halv, sier jeg. Han ser spørrende på meg. Du er jo gammel skihopper, nå ser du ut som om du ligger bra an til et langt hopp. Han rister på hodet uten å rette seg opp. Moren din har alltid vært en flirt, sier han. Hun likte å være beundret. Da Kari hadde selskap, fortalte moren din hvordan hun ropte det ut, fritt for å ha David til bords! ropte hun. Hvorfor inviterte Kari denne David i selskap? Og hvorfor måtte moren din fortelle meg hva hun ropte? Vi var

22 LITTERATURMAGASINET.NO


jo forlovet. Du spurte henne aldri om dette? Nei, jeg gjorde ikke det. Hun hadde sine sider, moren din. Han har tydeligvis glemt at han vil skilles fra henne. Han smiler plutselig, snur seg mot meg og smiler. Et sånt ungt smil. Skulle ikke du skrive om meg? Ble det ikke noe av? Jo, jeg er i gang, far, er ikke helt ferdig, bare. Jeg har lest for deg, tenker jeg, leste for deg og mor, du sa at du kjente deg igjen. Får håpe du får det til, sier han. Ikke så veldig interessert. Far har nesten sluttet å snakke om krigen. Far fortalte ikke om det vonde og vanskelige han opplevde i de to og et halvt årene i fangenskap i Sachsenhausen. Far fortalte om gutta han bodde i brakke med, om latteren, historiene, at de sang for hverandre, fleipet, tegnet bursdagskort og leste brev hjemmefra høyt om kvelden. Vi, søsteren min, broren min og jeg, trodde at Sachsenhausen var et hyggelig sted, i mange år trodde vi det. De hadde en klubb, fangekameratene hans og far, etter at de kom hjem, etter krigen. Gromgutta, kalte de seg. Hver vinter hadde de Grompiade, og hvert år hadde de fester hos oss, bråkete, gøyale fester, med høye latterbrøl og mye sang. Vi lå i køyesengene, Anne og jeg, vi lå og lo, lykkelige. Begge tenkte på at nå lo de også og snakket om hvor glade de hadde vært i Sachsenhausen, Bjørn, Stig, Birger, John, Rolf, Per og far. De hadde nummerskilt og fikk 10 premier på skidagene, de hoppet på ski, gikk langrenn og vant grompiske medaljer. Hvordan var det i Sachsenhausen, far? Jeg husker at vi spurte. Husker at vi var så trygge på at vi ville få disse lette, rare svarene og fars rolige stemme. Dere vet at vi gutta var mye sammen der nede, sa far. Vi sang om kveldene, og øvde oss på å opptre. Vi opptrådte for kongen da vi kom hjem. Vi visste om det, Hjemreiseprogrammet, på Nationaltheatret, dikt, sanger og faren vår som sydde i knappen, en stumsketsj som han aldri tok helt ordentlig for oss, men som vi var stolte av likevel. Kong Håkon hadde ledd. Gromgutta sa at han hadde ledd så mye at han holdt på å dø av latter. Steff Kinge skulle vise seg å være et geni på stumsketsjens område, sto det i Aftenposten etterpå. Hvis jeg først skulle være mor til et geni, sa farmor, skulle jeg ønske det ikke var på stumsketsjens område. Han kunne dødd, sa Gromgutta, kong Håkon, kongen kunne dødd av latter, du kunne ha blitt kongemorder, Steff. Så lo de igjen. Vi lo også. Disse tullete og tøysete Gromgutta som hadde så mye morsomt sammen, som alltid var glade for å se hverandre, klemte, brølte og slo hverandre på ryggen. Vi var alltid litt opphisset og spente når de kom på besøk, de hadde jo vært i Sachsenhausen med faren vår. Sachsenhausen, dette ordet som smakte så godt og annerledes, som gjorde oss så forskjellige fra dem som ikke hadde dette ordet som vi kunne rulle rundt i munnen. Dette ordet som var rart å si, og enda rarere å skrive. Det hendte at en lærer spurte meg på skolen, spurte med alvor i stemmen: Jaså, faren din har sittet i Sachsenhausen? Ja,

LITTERATURMAGASINET.NO 23


svarte jeg, og smilte. Jeg ble så glad og lett av å kunne si det høyt. Kjente meg heldig. Vi så i albumet hans, fangenummeret og de flotte kortene gutta hadde tegnet til ham på fødselsdagene i Sachsenhausen. Vi syntes det var fint. Kort med tegninger og dikt, fargelagte blomster, glede og begeistring. Og Mia tenker på Steff i lenker, på Steff i bur, sto det på et av kortene, på melodien Du grønne glitrende tre, så Anne og jeg sang den sammen: på Steff i bur, på Steff i bur. Fangenummeret var også der, limt inn på en egen side. Vi syntes ikke det var så skummelt. Far utdypet aldri noe når han viste oss albumet. Ikke da. Jeg vet ikke når han begynte å fortelle om krigen. Kanskje det var da han startet som tidsvitne, reiste med De hvite bussene, tilbake til Sachsenhausen, til Auschwitz og Birkenau, og jeg ble med. Jeg hadde lest bøker, jeg hadde sett filmer fra krigen, men å se far, der han sto i den slitne brakka, den trange, mørke brakka, med bord og senger stuet sammen, se ham i den blå allværsjakken og hvit skyggelue, se ham lene seg litt frem mot elevene og fortelle. De var så stille, ungdomsskoleelevene. Jeg også. Han var et tidsvitne, en reisende i tid, en som hadde bodd i denne brakka i to og et halvt år, og de unge ansiktene løftet seg mot ham. Jeg så at de gjerne ville ta på ham, klappe ham på kinnet, kanskje. De gikk inntil ham etterpå, en tett gruppe med unge mennesker, og snakket, spurte ham med lave stemmer. Lærere og jeg, noen foreldre litt bak. Unge, alvorlige mennesker som ville vite mer. Jeg ville også vite, far. Og samtidig ville jeg ikke vite. Det lykkelige Sachsenhausen. Vi gikk forbi galger, gasskamre og underjordiske celler. Forbi Revier, sykehusbrakka, forbi plassen for strangulering. Det var ikke trær da, sa far, den gangen jeg var fange her, ikke gress, bare leire. Det blåste bestandig og vi hadde ikke noe å gjemme oss bak. En jente plukket en gul blomst og satte den i brystlommen. Og heller ingen blomster, sa far, og smilte til henne. Han fikk album etterpå, med bilder, hilsener og gaver fra elevene. De takket ham for det han hadde gitt dem, fordi han hadde vært der, for alt han fortalte. De skulle ikke glemme, skrev de. Heller ikke jeg skulle glemme. Vi satt i hagen, i Stavern for noen år siden, far og jeg. Mor lukte skvallerkål. Far fortalte om krigen. Han snakket mye om den tiden nå. Nesten bestandig. Jeg vil skrive ned din historie, far, sa jeg. Jeg vil ikke glemme den. Får jeg lov til det? Far nikket. Det var sommer, solen skinte, roser blomstret mellom epletrærne, og en liten vind lekte med to hvite laken på klessnoren. Jeg elsker denne hagen, sa far, dette huset, svabergene der ute og den høye himmelen over Stavern. Og svalene, ropte mor fra solbærbuskene. Husk at når jeg dør, skal jeg bli en svale! Far smilte mot henne. Husk bare at jeg var ingen helt, Karin. Det var så mange som hadde det redselsfullt i konsentrasjonsleirene, mye verre enn meg. Far la hendene bak nakken og vippet solhatten lenger ned i øynene. Mye verre, jenta mi.

24 LITTERATURMAGASINET.NO


Fra en virkelig stemningsfull lansering av Karin Kinge Lindboes ferske bok, «Far og Sachsenhausen», for absolutt fullsatt bar “Nr 19” i Oslo.

Tidsvitne – allment og personlig FINN STENSTAD TØNSBERGS BLAD 0

M

ed den familiebiografiske boka ”Far og Sachsenhausen” henter den anerkjente barne- og ungdomslitterære forfatteren Karin Kinge Lindboe denne gangen handling og stoff fra sin aller nærmeste familie. Med tilknytning til Stavern der hennes far tilbrakte sine siste år som gryende dement, har hun skrevet hans smertefulle krigshistorie som fange i KZ-leiren Sachsenhausen i de to årene fra 1942 og fram til freden i 1945. Tematisk en sjanger vi kjenner fra mange bøker der tidsvitnene skildrer hva de opplevde i nazi-Tysklands konsentrasjonleire under krigen. Tidsvitnelitteraturen er en viktig del av vår felles historie, og ethvert bidrag betyr noe både i kartlegging av denne delen av okkupasjonshistorien og som personlig dokumentasjon. Gjennom disse bøkene har vi fått inngående kunnskap om det uhyggelige og skakende som rammet så mange, ikke bare den enkelte som opplevde KZ-leirene, men også hvordan dette fikk følger for familie, venner og lokalmiljøer. Nye bøker knyttet til temaet kan tidvis lett få preg av repeterende skildringer, men Karin Kinge Lindboe makter å gjøre sitt verk til en original, fornyende og gripende skildring . Sentralt står beretningen om fangenskapet som faren, Steff Kinge, opplevde som KZ-fange i Sachsenhausen, men like viktig blir bildet av ham som far og person etter at han først mange år etter krigen åpner seg for sin datter, forfatteren, som vil skrive om hans liv.

I likhet med mange av dem som overlevde årene i fangenskap, holdt Steff Kinge lenge inne med hva han opplevde av ondskap, fornedrelse og smerte i Sachsenhausen. For datteren og den øvrige familie la han de første årene etter krigen vekt på å fortelle om samhold og kameratskap som oppstod blant de norske KZ-fangene, ja, så sterkt vektla han dette at Karin Kinge Lindboe skildrer det slik: «Vi, søsteren min, broren min og jeg, trodde at Sachsenhausen var et hyggelig sted, i mange år trodde vi det. De hadde en klubb, fangekameratene hans og far, etter at de kom hjem, etter krigen. Gromgutta, kalte de seg….» Først etter at forfatteren selv ble voksen, forsto hun hva KZ-årene virkelig innebar for dem som overlevde. Det som etter min mening løfter verket til Karin Kinge Lindboe er den vare veksling i skildringen mellom faren i fangeskap og som pleietrengende dement. Det blir et helstøpt portrett, båret av beundring og kjærlighet. Kompositorisk og fortelleteknisk har forfatteren løst utfordringen på best vis, gjennom vekslende synsvinkelbruk, balansert vandring mellom fortids- og nåtidsplan og klok anvendelse av kursiverte avsnitt og kapitler. Slik sett opplever jeg ”Far og Sachsenhausen” både som allment interessant og svært personlig. LITTERATURMAGASINET.NO 25


Lillian B

– i skyggen av egne erfaringer MARTE ØSTMOE 0

0 LISE MARIE JOHANSSON Lillian B

26 LITTERATURMAGASINET.NO


H

va er det med Lillian B? Hun kommer stadig ut for nye utfordringer. – Lillian møter flere utfordringer enn de fleste. Det er nettopp i utfordringer vi mennesker blir formet til den vi er og hvilke valg vi tar. Historien om Lillian B er ganske enkelt en historie om en kvinne preget av sine opplevelser og erfaringer i livet. I den forstand kan boka settes i hylla sammen med Herbjørg Wassmo, Inger Frimansson, Hanne Ørstavik eller Sofi Oksanen. De skriver i alle fall om samme tematikk.

Det er mye psykologi flettet inn i handlingen, er dette et felt som du selv har forsket på eller vet mye om? Jeg har jobbet en del år innen psykisk helse-feltet og kjenner derigjennom til dette fagområdet. En viktig del av arbeidet mitt var å være med å samle inn erfaringer fra mennesker med psykiske helseplager og deres møter med hjelpeapparatet. Deres egne tanker rundt hva som skaper bedring og tilfriskning. Et svært spennende arbeid, hvor jeg møtte mange flotte personer som hadde klart å omsette vonde og vanskelige erfaringer til en ressurs og en styrke i eget liv. Jeg har lært mye av disse møtene. I tillegg er egne livserfaringer en uuttømmelig kilde til bruk i litterær sammenheng. Nettopp mine erfaringer gjør at det bare er jeg som kunne skrive denne historien. Uten at den på noen måte er selvbiografisk, kunne jeg vært Lillian, og hun kunne vært meg. Handlingen foregår i ulike tider. Vi er her og nå mens Lillian er voksen, men får stadige tilbakeblikk på hennes barndom. Er dette et bevisst grep fra forfatterens side? Hvorfor? – Det å hoppe i tid mellom barndom, ungdomstid og voksenliv er helt klart et bevisst grep fra min side. Det skaper spenning. Samtidig forsøker jeg å vise en forbindelse mellom hendelsene i barndom og ungdom til Lillian B’s valg og handlinger i voksen alder. Ved å ikke røpe for mye, for tidlig, håper jeg at leseren blir interessert i å få svaret på hvorfor hun er som hun er og agerer som hun gjør. Hva har skjedd med henne? Litt etter litt avsløres sammenhenger, og helt til slutt vil forhåpentligvis svarene gi mening. Kanskje til og med gi lyst til å bla tilbake for å se forskjellige hendelser i nytt lys. Hvis du hadde møtt Lillian på et seminar eller et kurs: Hvilken type kurs hadde det vært? Og ville dere blitt venninner? Hvis jeg skulle ha møtt Lillian på et seminar, tror jeg det ville ha vært to muligheter: Enten et seminar for videreutdanning, hvor den profesjonelle Lillian hadde hovedrollen. Den effektive, flinke Lillian. Da ville jeg nok ikke likt henne, og heller ikke blitt venninne med henne. Men hvis Lillian hørte på sin indre stemme, ville hun valgt et kurs innenfor selvutvikling. I så fall ville jeg antagelig ønske å bli kjent med henne.

FOTO: PRIVAT

LITTERATURMAGASINET.NO 27


Sommelfuglringen Anne-Gro Gullas debutroman handler om Liv som flytter til Kenya i 1969. Liv er eventyrlysten og søkende etter kjærlighet, og forelsker seg raskt i Frank som drar henne inn i en grusom diamantsmuglerliga. Livet hennes tar brutale vendinger som får konsekvenser utover flere landegrenser og generasjoner. Som gammel dame blir Liv kjent med Sara, en kvinne i 40årene som kjeder seg i sitt tilsynelatende vellykkede liv. De to kvinnene utvikler et nært forhold som er lærerikt og givende for dem begge. Og snart viser det seg at de to kvinnenes historie er knyttet sammen … MYRIAM H. BJERKLI 0

F

orfatteren forteller at hun selv har opplevd mesteparten av det hun skriver om. - Jeg har riktignok ikke smuglet diamanter, men Kenya er kjent og kjært for meg. Hovedpersonen, Liv, er

28 LITTERATURMAGASINET.NO

sterkt inspirert av min nå avdøde gudmor som flyttet til Nairobi i 1969, og var bestyrer på nettopp det barnehjemmet som jeg skriver om i boken, og den delen av romanen som foregår i nåtid, bygger på personlige erfaringer. Jeg er veldig glad i å reise og har besøkt alle stedene jeg beskriver. Jeg har blant annet intervjuet en ung kikyo i Nairobi for å lære mer om deres syn på kvinner og ekteskap. Moren til en god venninne av meg bodde i Øst-Afrika på slutten av 1960-tallet, og hun hadde mye interessant å fortelle. Jeg har også intervjuet en tidligere ansatt i De Beers, verdens største diamantselskap, og har lest flere bøker om diamantgruver. Så det er ingen tvil om at alle mine reiser og interesser har gitt næring til historien. Men selve historien har oppstått underveis. Hun smiler litt. - Etter hvert i skriveprosessen har personene i romanen også begynt å leve sine egne liv, og de har ofte overrasket meg. Selv om «Sommerfuglringen» er hennes debutroman, så har Anne-Gro Gulla skrevet helt siden hun var jentunge.


siden har jeg skrevet i alle ferier, samt reist til Kenya for å gjøre research. I starten planla jeg overhodet ikke hva som skulle skje videre, det bare kom mens jeg skrev. Senere i prosessen har det vært nødvendig med både struktur og orden. Hun ler og slår ut med armene. - Og jeg hoppet selvsagt i fallskjerm! Når Anne-Gro Gulla ikke skriver eller hopper i fallskjerm, jobber hun som internasjonal markedsdirektør for Telia. Hun har i det siste halvannet året vært bosatt i Stockholm. Der har hun blant annet startet noe som heter Stockholm Sharing, en gjeng med venner hun har fra ulike sammenhenger. De føler seg alle privilegerte, og ønsker derfor å gi noe tilbake til samfunnet. I tillegg har hun en sønn, Jakob, på 20 år, som bor i Oslo sammen med sin Marie. Han har vært hennes reisepartner i over 40 land, og ble tidlig vant til at mamma forsvant for å skrive. - Han har bestandig vist stor forståelse for skrivingen min, forteller hun. – I tillegg er jeg nok i overkant sosial, og jeg finner alltid tid til et glass champagne med gode venner. Jeg er veldig glad i å reise og har mange venner verden over. Det er i det hele tatt et høyt tempo i mitt hverdagsliv, og for å få balanse mediterer jeg hver dag og gjør yoga. Hun smiler. - Jeg spiller også golf, men har det laveste handikappet som er mulig! FOTO: PRIVAT

- Jeg har alltid vært en lesehest og elsker å skrive. Min storesøster, Lillian, ertet meg i barndommen med å synge: Det blir dikter av deg når du blir stor, når du blir stor. Som tenåring tjente jeg lommepenger på dikt som ble publisert i Det Nye. Å skrive er den ultimate måten å være alene på i en vidunderlig verden som jeg skaper selv. Manuset blir på mange måter som en venn. Tiden forsvinner når jeg skriver. Hun ler. - Hvis jeg starter å skrive om morgenen iført pysjamas, glemmer jeg å skifte. Hun var allikevel fylt femti år før hun bestemte seg for å skrive en roman. - Da jeg ble 50 år, bestemte jeg meg for å gjøre to ting: Hoppe i fallskjerm og skrive en roman. Jeg tok 5 uker fri i sommerferien og leide et hus på Mallorca. Men da jeg satte meg ned for å skrive, kom en helt annen historie enn jeg hadde planlagt. Jeg mediterer hver morgen, og når jeg skriver, noterer jeg stikkord etter meditasjonen. Det blir mitt skrivekart den dagen. Jeg skrev de første 100 sidene den første sommeren, og

- Som de fleste forfattere finner hun også tid til å lese. Favorittene er mange. Ian McEwan, Nadine Gordimer, Dorris Lessing, J.M: Coetzee, John Irving, Anne Tyler, Ingvar Ambjørnsen, Isabel Allende … Boken hun selv har skrevet tror hun vil passe for alle som setter pris på spennings- og kjærlighetshistorier, og som vet at livet byr på overraskelser. - Det viktigste nå er at «Sommerfuglringen» når frem til lesere som har glede av den, sier hun. – Men jeg vil garantert fortsette å skrive, og jeg har lyst til å skrive enda en bok om Liv og Sara. I fjor sommer var jeg uheldig og fikk brystkreft, og jeg har også skrevet en liten bok om hvordan det var. Kontrakten til «Sommerfuglringen» fra Forlaghuset kom i nettopp denne perioden. Hun smiler. -Det var et kjærkomment lyspunkt.

0 ANNE-GRO GULLA Sommerfuglringen

LITTERATURMAGASINET.NO 29


Under eksotisk himmel

30 LITTERATURMAGASINET.NO


Espen Villseth debuterer med boken Aprikosblomsten, som både er en kjærlighetsroman og en reiseskildring satt til Thailand, hvor en ung lærer / adjunkt strever med å finne seg selv og kjærligheten, alt i løpet av en vinterferieuke. ANITA BERGLUND 0

D

u er selv lektor. Hva inspirerte deg til å skrive denne romanen? Jeg var med samboeren min og familien min til Thailand for noen år tilbake, og det ble en tur som ga mersmak. Det er noe med spenningen og forventningene som bygger seg opp når jeg sitter på flyet. Jeg vet at jeg kommer til å oppleve noe nytt, se noe nytt, kanskje noe skremmende eller mistenkelig. Og vakker natur. Hav. Så det er klart at omgivelsene og omstendighetene inspirerte meg. Når folk passerer på gaten, klarer jeg ikke å dy meg med å dikte opp en bakgrunnshistorie. Hvem de er, hva de har i kofferten. Men da jeg så de mange enslige i Thailand, begynte jeg å tenke på hvorfor de befant seg på akkurat dette stedet. Noen ønsket kanskje selskap, noen ville vel være alene. Noen virket truende, noen forsøkte kanskje å rømme fra en annen virkelighet, mens de fleste tror jeg innerst inne var selskapssyke mennesker, som ønsket å komme i snakk med noen, hvem som helst, så lenge noen satte seg ned ved siden av dem. Disse menneskene, kombinert med en reise til det ukjente, hvor så mye uventet kan skje, var det som ga meg lysten til å skrive romanen. Hvor mye av deg selv har du lagt i karakterene dine? Da jeg startet å skrive … ingenting. Men så har jeg skjønt at det er umulig å ikke ta av seg selv. Man kan ikke dikte opp en karakter uten å trekke inn selvopplevde situasjoner, egne tanker om hvordan man opplever verden, gleder, tvangstanker og irritasjonsmomenter, samt at jeg sikkert har noen sære detaljer som viser seg i karakterene. Hovedkarakteren i romanen gjennomfører noen ritualer når han sitter på flyet, noe jeg kan ha en tendens til å gjøre selv. Men måten karakteren ter seg på i utlandet er ikke helt meg, men en sammensetting eller blanding av kamerater, kollegaer, hva jeg har sett og en form for vandrehistorier. Lar du deg inspirere av andre forfattere, i tilfelle hvem og hvordan? «Shantaram» av Gregory David Roberts har inspirert meg. Han har en helt spesiell kreativitet i skrivingen. Det er en spenning og et driv i romanen som fikk meg til å dra til India og vandre i Shantarams fotspor i Mumbai. Slummen. Gatene. Maten. Luktene. Jeg liker ellers Khaled Hosseini og Paulo Coelho, som er dyktige når det kommer til å kombinere mennesker, kultur, oppvekst og

gode tanker. Jeg liker krim. Jeg liker Nesbø og Läckberg. Jeg liker Lars Saabye Christensen og Karl Ove Knausgård på grunn av historiene, alle hverdagsfortellingene. Ettersom jeg er norsklærer, kjenner jeg også godt til de eldre, som Øverland og Hamsun. Ellers leser jeg alt. Jeg leser bøker til ende, til og med bøker jeg ikke liker. Så det er umulig å ikke la seg inspirere av andre, kanskje få noen ideer som kan gjøre fortellingen mer levende. Hvordan og når finner du tid til å skrive? Jeg skriver mest i helgene og feriene. Og av en eller annen grunn skriver jeg bedre når det er høst og mørketid. Og noen ganger skriver jeg om morgenen, hvis de andre i huset sover. Med kaffe og brødskiver, da går alt fint. Ellers har jeg en datter som er litt over ett år, så når jeg kommer hjem fra jobb, er det viktigste å leke og tilbringe tid sammen med henne. Men når hun har lagt seg, og hvis det ikke er noe spesielt som skjer, kan jeg fint sette meg for å skrive. Du er glad i å både reise og skrive. Betyr det at vi kanskje får flere bøker som er satt til fremmede land fra din kant? Ja, det håper jeg. Reisene inspirerer, det er vel sånn man ser andre kulturer, får nye sanseinntrykk og får høre historier man ellers aldri ville hørt. Det ukjente fenger. Akkurat nå holder jeg på med en fortelling om Murmansk, en roman som utspiller seg i mellomkrigsårene, en tekst jeg tror nærmer seg siste kapittel. Jeg er også i startfasen av en annen bok, hvor hovedpersonen setter kursen mot Belgia. Av ulike årsaker.

0 ESPEN VILLSETH Aprikosblomsten

LITTERATURMAGASINET.NO 31


Stengetid Stengetids hovedperson er en fraseparert advokat og tobarnsfar som prøver å finne ut hva som har skjedd med en tidligere klassekamerat som har forsvunnet. Under letingen blir hovedpersonen også bedre kjent med seg selv … MYRIAM H. BJERKLI 0

H

ovedpersonen i romanen sliter med både forhold og jobb, og er vel sånn passe misfornøyd med livet. Kanskje en figur mange kan kjenne seg igjen i, men hvorfor valgte du å skrive om han? Det er ikke alltid lett å vite hvorfor man velger å skrive om noe, men jeg syntes det var interessant å bygge en historie rundt livet til en advokat. Du er jo selv advokat. Tror du at det er en fordel? Det er min erfaring at det er lettere å skrive troverdig og med innlevelse om noe man selv har erfart. Jeg har jobbet som advokat med strafferett, barnefordeling og lignende. I tillegg har jeg jobbet flere år som politiadvokat. Det å jobbe med slike saker gjør at man kommer i kontakt med mennesker som står midt oppe i eksistensielle kriser. Det kan det spinnes interessante fortellinger rundt. Hvorfor skriver du, istedenfor f.eks. å spille fotball eller nøye deg med bare å lese bøker? (Du spiller kanskje fotball også?) Det enkle svaret er at jeg føler en sterk trang til å skrive, at det er noe jeg må gjøre. Men hvorfor det er slik, er ikke så lett å forklare, og jeg vet ikke helt om jeg vil forsøke heller. Jeg har spilt mye løkkefotball i oppveksten og en del bedriftsfotball som voksen. (Jeg var han som trodde han var bedre enn han egentlig var og som alltid holdt litt for lenge på ballen …) Ellers følger jeg med på favorittlagene mine Liverpool og Barcelona, sistnevnte skuffer meg langt mindre enn førstnevnte, men heier man først på et lag, så holder man fast ved det, og Liverpool har jeg holdt med siden 70-tallet. Hvordan har skriveprosessen og ideprosessen vært? Hva var den største utfordringen? Jeg liker å la historien utvikle seg underveis i skriveprosessen. Hvis for mye av handlingen er lagt på forhånd, forsvinner mye av spenningen ved skrivingen. Ikke dermed sagt at jeg ikke, bevisst eller under-

32 LITTERATURMAGASINET.NO

bevisst, har en ide om hva jeg skal skrive om. Den største utfordringen har nok vært å gi slipp på alle digresjonene som jeg gjerne skulle spunnet videre på, men som ikke passet inn i historien. Det har blitt tatt liv av en del darlinger ja … Motsatt har det tidvis vært slitsomt å måtte skrive noe som var nødvendig for historien, men som jeg har gjort mer av plikt enn av lyst. Samtidig er jeg ikke i tvil om at disse «pliktløpene», som vel og merke kun utgjør mindre deler av romanen, har gjort boken bedre. Hvem er du når du ikke er forfatter? Hva gjør du / hva trives du med å gjøre? Jeg har jo familien min som jeg liker å være sammen med. Ellers er jeg veldig glad i å lese, høre på musikk og gå på konserter, gå i teateret, se på gode tv-serier, fiske og gå tur, reise, diskutere politikk Du jobber jo fulltid, hvordan og når finner du tid til å skrive? Det blir mest i helgene og på trikken, på vei til og fra jobb. Ofte skriver jeg ned ideer eller gode formuleringer i farta som jeg bearbeider / videreutvikler senere når jeg har tid. Jeg skriver alltid på et eller annet, og det kommer jeg garantert til å fortsette med. Nå har jeg 3-4 noveller som er mer eller mindre ferdige, en håndfull dikt og et par begynnelser på noe som kanskje kan bli til en roman (eller to). 0 ERLEND PAPE NORDTORP Stengetid


Les starten på «Stengetid»

Jeg hadde ikke planlagt å dra i begravelsen. Jeg var egentlig på vei tilbake til kontoret da jeg på ren impuls svingte av mot den hvite kirken som lå på toppen av en bratt bakke. Det var en dirrende varm fredag i midten av juni og jeg hadde kjørt med begge vinduene nedrullet siden jeg satte meg inn i den gamle Saaben halvannen time tidligere. Jeg hadde vært i et fengslingsmøte i Valdres tingrett, hvor jeg etter beste evne hadde forsøkt å få klienten løslatt. Jeg var der fordi han hadde krav på forsvarer, men alle var innforstått med at han ville bli varetektsfengslet. Han var siktet for drapsforsøk på en drikkekompis, og jeg var i grunnen godt fornøyd med at sorenskriveren hadde begrenset fengslingsperioden til to uker, til tross for at påtalemyndigheten hadde argumentert sterkt for fire. Mitt forsøk på å forhindre brev- og besøksforbud hadde riktignok strandet, men noe annet ville ha vært overraskende og, i rettferdighetens navn, uriktig. Tor Arne selv hadde tatt kjennelsen med fatning. Livet hans hadde vært en sammenhengende tragedie siden hans aller første skrik ga gjenlyd mellom veggene på fødeavdelingen. Både moren og faren var såkalt godt kjent i rusmiljøet, og Tor Arne hadde tidlig måttet venne seg til en massiv omsorgssvikt. Hadde noen oppsøkt familien i det lille huset nede ved elva, ville de ha sett at gutten gikk rundt med stinkende bleier, at han var radmager, og hvordan han kunne skvette til av plutselige bevegelser. Senere, da han ble større, ville denne noen som tilfeldigvis stakk innom, kunne ha sett alle blåmerkene eller øynene som sa alt, om man bare så inn i dem, ordentlig. Men ingen gjorde det, i hvert fall var det ingen som gjorde noe med det. Han var en av dem som burde ha vært hentet av barnevernet i det øyeblikket han så dagens lys. Da hadde kanskje livet hans vært annerledes. Nå var det for sent. Altfor sent. Da barnevernet omsider skjønte alvoret, etter at faren hadde skutt seg i garasjen, og politiet fant moren hans virrende rundt i en tilstand av ambivalent sorg og sterk pillerus, hadde Tor Arne allerede gått på skolen i nesten et år. Og heldigvis var det der han var den formiddagen, trygt plassert i klasserommet, riktignok med skitne klær, uflidd hår og en sekk som på sedvanlig vis manglet både mat og drikke, men i hvert fall ikke hjemme, hvor faren med skjelvende abstinenshender stakk geværet så langt inn i munnen som han maktet, og trakk av. Men livet til Tor Arne måtte jo gå sin skjeve gang, også denne formiddagen, etter å ha fått lest opp fengslingskjennelsen. Han hadde strukket frem den gørrskitne, lett skjelvende hånden og sagt: «Tar du med en pakke rullings neste gang du kommer?» Og jeg hadde nikket til svar, selvfølgelig hadde jeg det. Det hørte med til jobben å «smøre» klienter med røyk, blader og lignende. Dessuten hadde jeg sympati for Tor Arne, til og med en obskur form for respekt for at han midt oppi all elendigheten hadde bevart en slags verdighet. Likevel, da fengselsbetjenten hadde ført ham ut av rettslokalet, hadde jeg tatt meg selv i å tenke at jeg fortest mulig måtte få vasket hendene.

LITTERATURMAGASINET.NO 33


Begynte på boken for 15 år siden. Nå er den endelig klar! MYRIAM H. BJERKLI 0

Borre har en rik tradisjon når det gjelder vikinger. Hver sommer er det vikingmarked. I den forbindelse møter forfatteren av «Fra Borro til Hel» ekte vikinger, på butikken, gående på sykkelstien og på stranda. Dette trigget nysgjerrigheten hennes, og tanken om å skrive en bok tok til å modne.

D

a jeg først begynte med research, var det mye som forundret meg, Hvor mye menneskene egentlig visste og kunne. At de manglet kun poteten og gaffelen, ellers så spiste de omtrent det samme, og på den samme måten som vi gjør i dag. En annen ting var hvor jålete og pyntesyke de norske vikingene var. På film ligger det alltid et mørkt, grått slør over tilværelsen, der tråkker de i gjørme og møkk. I virkeligheten badet de i badstu på laugardagen, derav lørdag. Lisbeth Lysell smiler og ser ut av vinduet. – Og jeg tror at de så soloppgangene, blåveisen og gullstjernene med akkurat de samme øyne, hjerte og farger som vi gjør i dag. Lisbeth bestemte seg tidlig for at hun ikke ville skrive om de store og veldokumenterte krigene. Snorre Sturlasson og mange andre forfattere hadde allerede gjort det på en glimrende måte. – Jeg bestemte meg for å legge lista litt lavere – ned på et bondesamfunn. Men, noen uroligheter kommer jeg ikke utenom. Konger og geistlige gjester Borre i min historie. Snorre skriver at kong Erling var litt drikkfeldig. Derfor vipper Krokryggen, med glisende rødvinstenner, rett og slett av pinnen på et ting nede på Borrehaugene en sen kveld. Borro til Hel starter i år 1100 e. Kr. Historien åpner med husbonden Gudvin Reier på marked i Borro. Der kjøper han seg to treller, Helle og Ener. Hjemme på gården Skopheim lever Gudvin Reier med sin husfrue Martha og deres fire barn, deriblant minstetulla, Live. Vi følger Live i oppveksten. Til tross for foreldrenes advarsler gifter hun seg med sønnen til lendmann Bjørnsønn. Hun møter en nådeløs verden ved å gifte seg med ham. Sønnen Robert får grunnet sine opprørske meninger til kirken, dratt på seg en umenneskelig bot. Dette innebærer at han må seile i farens skuter i viking om vintrene, med alt av krig, blodsutgytelser og intriger dette innebærer.

34 LITTERATURMAGASINET.NO


Husfrue Live styrer hjemme med barn og nøkler. Han møter dragkampen mellom det å være husbond og viking. Ekteparets angst og lengsler, og ikke minst kunsten å bevare kjærligheten. Vi møter overtro og troen på Hvitekrist i en skjønn forening. Krig, intriger og hat gjennomsyrer en skjør verden. Forfatteren innrømmer at hun og hovedpersonen, Live, nok har en del likhetstrekk. – Som skrivende tror jeg nesten det er umulig at ikke ens egne livserfaringer gjenspeiler seg i noe av det man skriver. Hovedpersonen er nok den som er mest lik meg selv. Siden det er meg som har skapt henne, har hun i tillegg fått alt det som jeg skulle ønske at jeg var. På mange måter har jeg nok tilegnet henne en mye sterkere personlighet enn det jeg noen gang kommer til å få. Og så hun er fysisk sterk. Barnedødeligheten var på denne tiden stor. Jeg var ikke klar over det selv, ikke før jeg leste manus ferdig, men oppdaget da at det lå som et bakgrunnsteppe til langt ut i boken. Men jeg har selvfølgelig hatt et valg om hvor mye jeg vil utlevere av meg selv. Og noe har jeg faktisk valgt å dele, jeg lot det stå. Det som ung å miste et barn ved fødselen, og det å ikke ha noen grav å gå til. Det å heve hodet og gå videre, og at det går forholdsvis greit uten å dyrke sorgen. Men allikevel, hvordan en slik hendelse henger ved deg resten av livet. Etter førti år sammenligner jeg det med å miste en arm eller et bein, en fantomsmerte, som at en legemsdel er borte, men er der likevel. Og hvordan man med dette har lært at det ikke er en selvfølge å få velskapte barn, og takker og setter ekstra pris på dem man får beholde. Dette tror jeg nok de som kjenner meg, vil kjenne meg igjen i. Lisbeth forteller at hun begynte å skrive på boken allerede for 15 år siden. Etter et års tid var den «ferdig». - Da jeg var ferdig med å skrive, kopierte jeg det opp, 500 A4 sider, bandt dem sammen med rosa silkesløyfe og ga det i julepresang til familien min. Samtidig fortsatte jeg å skrive på manuset. Ting og tang som ble publisert i avisene, hadde stor verdi for meg. Det ble funnet et havneanlegg på Borrestranden, noe som var av stor betydning siden jeg hadde lagt Borrohavnen et annet sted. De fant Eikstranda med markedsplass og en stor gildehall nede ved haugene. Så fant de kongsgården rett før jeg var ferdig. Den hadde jeg lagt surrealistisk til Borre, siden Snorre bare nevner Holtar. Etter enda et par år tok hun mot til seg og sendte manuset til et forlag. Det ble refusert. Hun skrev videre, ventet et par år, og sendte det til et nytt forlag. Nok en refusjon. Dette gjentok seg flere

ganger, hun rettet og skrev og sendte på ny. Den femte gangen fikk hun en litt annerledes refusjon. – Jeg fikk et hyggelig brev om at her var det noe, og at jeg måtte stå på, men at de dessverre ikke ga ut bøker i den sjangeren. De ønsket meg allikevel lykke til. Neste gang sendte jeg det til Liv Forlag, hvor jeg endelig fikk et positivt svar. At hun dermed var antatt av et forlag, betydde allikevel ikke at boken var klar til å utgis. Det er gått ytterligere tre år med kutting, rettelser og endringer før boken nå er klar til å møte leserne. – Jeg er oppvokst på landet, på et sted hvor det første bud i janteloven står høyest av alle lover, og det kom slett ikke som noen stor overraskelse at jeg hadde en god del å redigere og stryke i et manus på nærmere 700 sider. Læringskurven ble bratt, men jeg var heldig, og fikk dyktige og tålmodige redaktører til å veilede meg. En stor takk til Myriam H. Bjerkli og Lene Westeraas. Lisbeth Lysell er gift, hun har to barn og fire barnebarn. Hun elsker å reise og å være sammen med familien. I tillegg har hun en rekke hobbyer, hagearbeid, maling. Skrivingen har hun allikevel greid å strukturere. – Jeg står opp ved sjutiden og begynner å arbeide. Egentlig så har jeg min egen skrivehule. Et eget hobbyrom med skrivebord, bokhyller og det hele. Sannheten er at jeg ender som regel opp i godstolen i stuen med pc på fanget og en haug med oppslagsverk gjemt bak puffen. Hun smiler. – Jeg kjenner at ved å skrive og lese, har jeg rotet meg inn i et utrolig spennende univers, som jeg sikkert aldri vil ønske å komme meg ut av igjen. Jeg begynte å skrive seint i livet, og har vel ikke mer enn tida og veien. Jeg har hele tiden i skriveprosessen ønsket meg et skrivekurs, men har ikke hatt tid. Hun smiler mot meg. – Men nå som den første boka er ferdig, så skal jeg nå endelig på kurs til sommeren.

0 LISBETH LYSELL Fra Borro til Hel

LITTERATURMAGASINET.NO 35


FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

Elling er tilbake.

MYRIAM H.BJERKLI 0

N

år Elling, etter 15 års fravær, valgte å gjenoppstå, skjedde det i et for anledningen sparsomt opplyst kjellerlokale på Grand Hotell i Larvik. Og omgivelsene syntes å passe både Elling og skaperen hans, forfatter Ingvar Ambjørnsen, bra. Skjønt hvem som har skapt hvem, og hvem den langhårede personen som satt under lampen bak skrivebordet egentlig til enhver tid snakket på vegne av, fløt tidvis over i hverandre. Kvelden på Grand viste at hadde ikke forfatteren hatt en allerede en vellykket karrierevei å følge, så kunne han

36 LITTERATURMAGASINET.NO

garantert fått seg ny jobb i radioteatret. Så fortalte også Ambjørnsen at han ofte spiller sine karakterer når han skriver dem, og når han i tillegg også tidvis lot Elling iføre seg Per Christian Ellingsens stemme, var illusjonen om gjenoppstandelse komplett. Skjønt gjenoppstått er selvfølgelig ikke helt rett ord, Elling har aldri vært død, selv om selv ikke forfatteren har det helt klart for seg hvor den selvbevisste surkålpoeten har tilbragt de siste femten årene.


Kjell Bjarne er død En arena som kameraten Kjell Bjarne helt sikkert også kunne hatt store gleder av, men dessverre får vi ikke gleden av å følge verken den tanken eller andre av Kjell Bjarnes eskapader videre. For selv om kameraten riktignok fremdeles er høyst levende i Ellings bevissthet, så er Kjell Bjarne, ifølge forfatteren, ugjenkallelig død. En nødvendighet, i følge Ambjørnsen, for at han selv skulle kunne gjenopprette kontakten med Elling, måtte Kjell Bjarne ofres. Skjønt heller ikke Ellings tilbakekomst var på noen måte planlagt, og da han først insisterte på å dukke opp igjen, trodde Ambjørnsen at han skulle kunne skrive «ham av seg » med en 60-70 sider. Men Elling lot seg selvfølgelig ikke avskrive, og nå som kontakten er gjenopprettet, er den – i følge forfatteren – nærmest uuttømmelig. Faktisk såpass uutømmelig at resultatet kan føre til minst to nye bøker. Men først skal altså Elling ut på veien, rett til folket, dersom folket fremdeles viser seg å ville ha ham, noe undertegnede etter denne kvelden i kjelleren på Grand, virkelig håper de vil. Nært, personlig, avslappet og åpent, sjeldent har jeg møtt en forfatter som, sine fysiske begrensninger og manglende pust til tross, byr så mye på seg selv. I tillegg er det forfriskende å se en etablert forfatter våge seg på nye veier, i en forlagsbransje som ellers blir stadig mer ensrettet.

For Elling er helt klart i live, med meninger minst like bestemte som i tidligere bøker. Fremdeles sosialdemokrat, men ikke lenger med like blind tiltro til sine politiske helter – heller ikke til sin politiske heltinne og våte drøm, Gro Harlem Brundtland – som tidligere. Og bosatt i sin kjellerleilighet, eller som han selv insisterer på å kalle det, en sokkelleilighet, har han også oppdaget internett og ikke minst fenomenet blogging. Selvfølgelig en fantastisk arena for en mann med langt større utrykksbehov enn sosiale ferdigheter.

Så er også Elling-turneen nettopp et stunt rettet mot forholdene i norsk forlagsbransje og en måte for Ambjørnsen å holde kontroll over eget verk noe lenger enn det som er vanlig i dagens litterære virkelighet. Og siden forfatteren uansett mister kontrollen over eget stoff idet det er utkommet i bokform, så velger altså Ambjørnsen å forlenge perioden fra stoffet er skrevet, fram til eventuell utgivelsesdato. Dette er dog et stunt som forfatterens nåværende forlag neppe har store motforestillinger imot, tvert imot vil stuntet antagelig skape en reklame-effekt de vil ønske hjertelig velkommen. For dersom kvelden på Grand er en start på videre turnevirksomhet, minsker neppe publikums lengsel etter en ny bok når den engang måtte være klar… Men når det skjer – og i hvilken form – er selvfølgelig opp til Ambjørnsen å avgjøre. Eller kanskje det heller er opp til Elling?

LITTERATURMAGASINET.NO 37


Vi gratulerer Hiam Al-Chirout med Jobzones flyktningepris Hiam Al-Chirout mottok prisen på kr. 10 000 i forbindelse med sitt utrettelige engasjement for flyktningene fra hennes opprinnelige hjemland, Syria.

Selv har vi gleden av å bidra til et av hennes mange prosjekter. Sammen med boken «Musse Musegutt» selger vi heklede mus, der hele betalingen for musene går uavkortet til kvinnene som hekler dem, flyktningekvinner fra Syria, som nå bor i en flyktningeleir i Mersin i Tyrkia. Foreløpig er det kommet - og solgt - tre sendinger med småmus, og den fjerde er på vei. Noen ganger kan selv små mus gjøre en forskjell, alt takket være driftige Hiam Al-Chirout, som både står bak ideen og gjennomføringen. Vi gratulerer med prisen og er stolte over å få lov til å samarbeide med henne!

38 LITTERATURMAGASINET.NO


Vi gratulerer Berit Marianne Gabrielsen med Kongens fortjenstmedalje Tidligere i år overrakte fylkesmann Erling Lae Kongens fortjenstmedalje til Berit Marianne Gabrielsen. Selve overrekkelsen skjedde på Becks Brasserie og Bar, hvor hun feiret sin 93 års bursdag sammen med familie og venner.

B

erit Marianne Gabrielsen bidro i 2014 til boken «Drøm og virkelighed». Der skrev hun en grundig presentasjon av Nicoline Thaulow, ga en grundig innføring i Thaulows forfatterskap og satt henne inn hennes samtid og i forhold til hennes samtidige. Som en foregangskvinne i arbeid for å fronte kvinner i litteraturen, var Berit Gabrielsen et naturlig valg da redaktør Ragnar Aamodt bestemte seg for å utgi «Drøm og virkelighed» under Nicoline Thaulows eget navn, noe hun som gift kvinne ikke fikk mulighet til den gangen hun skrev boken for rundt 155 år siden. Helt siden hun skrev sine første dikt for cirka 80 år siden, har Gabrielsen nemlig arbeidet for kvinners lyst til å lese, skrive og bli kjent med litteratur fra andre land.

Hun har holdt foredrag, skrevet og deltatt i paneldebatter, hun har oversatt 90 bøker og deltatt i flere frivillige organisasjoner. Hennes kulturleveranse har hatt uvurderlig betydning for både kvinner og menn i samfunnet. For dette er hun nå hedret med Kongens fortjenstmedalje. Vi gratulerer!

Vi gratulerer vår forfatter Reidun Brunvatne med Annette Thommessens hederspris Lege Reidun Brunvatne har gjennom hele sitt yrkesliv vist et sterkt engasjement for flyktningers og asylsøkeres psykiske helse. Hun har arbeidet for og blant flyktninger både i Bosnia og i Norge, arbeidet i mange år med migrasjonshelse på psykososialt senter for flyktninger og ved ressurssenter for internasjonal helse ved Ullevål sykehus i Oslo. Senere var hun initiativtaker til Vestfold migrasjonshelsesenter. Brunvatne arbeidet for Norsk Folkehjelp som lege

for flyktninger under Bosniakrigen og seinere i et mottak for bosniske flyktninger i Norge. Her utviklet hun en metode for psykososialt arbeid, publisert i heftet «Flyktninger i primærhelsetjenesten». Senere har Brunvatne arbeidet ved poliklinikken til Psykososialt senter for flyktninger i Oslo og ved Senter for internasjonal helse (SIH) på Ullevål Sykehus. Etter at hun gikk av med pensjon, har Reidun Brunvatne bidratt til veilederen for helsetjenester for asylsøkere og flyktninger, og hun var en av initiativtakerne til Vestfold migrasjonshelsesenter. – Annette Thommessens minnefond ønsker med denne prisen å hedre Reidun Brunvatnes mangeårige engasjement og innsats, og samtidig sette søkelyset på betydningen av psykososial helse blant flyktninger og asylsøkere, sier Ingrid Annette Thommessen i Annette Thommessens minnefond.

LITTERATURMAGASINET.NO 39


Lyset i snøen FOTO: JAN NORDTVEIT

Heidi Hjorteland debuterer på LIV Forlag denne høsten med novellesamlingen «Lyset i snøen», men er ingen forfatterdebutant da hun tidligere har utgitt en novellesamling og en roman. «Nydelige noveller», lød det i anmeldelsen i Aftenbladet, mens Nationen slo fast i sin anmeldelse at «Hjorteland er årets forteller», da hennes første samling ble utgitt. Etter 11 år er endelig frilansjournalist Hjorteland klar med en ny samling. For øvrig gikk Hjorteland til topps i vår krimnovellekonkurranse Årets krim 2014.

GLENN JOHANSEN 0

H

va vil du si er den røde tråden i «Lyset i snøen»? Den raude tråden i mange av novellene i novellesamlinga er jakta på den store kjærleiken, eller fleire små kjærleikar, som kan gjera tilværet vårt litt meire meiningsfullt. Gjennom vekeblad og filmar blir me jo tuta øyrene fulle av soger om stor kjærleik. Men kor mange opplever eigentleg dette underfulle? Mange av dei eg skriv om lever i ganske skrinne landskap, men draumen ber dei med seg, og til tider er det draumen om det store som kanskje ein dag skal skje som får dei gjennom dagane. Andre tema eg er innom i novellesamlinga er å finna seg sjølv og å gjennomskoda vedtekne sanningar om livet og lagnaden sin. I tillegg har eg med nokre forteljingar frå journalistverda, kor mellom anna klikkjag og misunning er ingrediensar. Hvor lenge har du jobbet med samlingen? Lyset i snøen har eg arbeidd med i eit par år. I 2013 blei eg mor, og permisjonstida blei nytta til å skriva, mellom anna ei krimnovelle som kom ut på LIV Forlag. Året etter tok eg sluttpakke i Stavanger Aftenblad, og har sidan drive for meg sjølv som frilansjournalist. Heile tida har eg hatt ein draum om å få gi ut ei ny bok. Frå før har eg ei novellesamling og ein roman på samvitet. Novellesamlinga «Vranglås» kom i 2005, og romanen «Utstøytt» kom i 2009. Som frilansjournalist har eg betre kontroll med mi eiga tid, difor bestemte eg meg tidleg i mitt nye liv at nå var det på tide å setja seg til å skriva skjønnlitteratur

40 LITTERATURMAGASINET.NO

igjen. Som fast tilsett følte eg det var vanskelegare å finna tid til mi eiga skriving. Og inspirasjonen finner du? Inspirasjonen kjem ofte berre som kasta over meg. Det kan vera ei formulering som får meg i gang. Men også observasjon av mellommenneskelig åtferd kan gi meg idear. Somme vil nok lura på om eg skriv om meg sjølv. Til det kan eg seie: Alle er i meg, og eg er i alle. Det tyder at eg trur alle menneske deler ein grunnleggjande lengt etter å bli sett og å høyra til ein stad. Har du selv noen novellefavoritt? Alice Munro er min favoritt blant novelleforfattarar, eg har lese mange av hennar bøker. Annie Proulx er også bra. Blant dei norske peiker Merethe Lindstrøm seg ut. Hvorfor LIV Forlag? Mine to første bøker kom på eit forlag i Stavanger. Grunnen til at eg valde LIV denne gongen var først og fremst at eg sende inn ei krimnovelle til ein konkurranse på LIV Forlag i 2014. Novella fekk bli med i ei krimnovellesamling. På den måten fekk eg kontakt med forlaget, og dermed tenkte eg at eg kunne sende nokre fleire noveller til redaktør Glenn Johansen. Hva driver Heidi med når hun ikke skriver? Når eg ikkje skriv, er eg frilansjournalist. Eg jobbar ein del for vekebladet Hjemmet og Foreldre og Barn, men har også gjort ein del jobbar for min gamle arbeidsgivar, Stavanger Aftenblad. Lokalavisa Suldalsposten og eit magasin kalla Mitt Ryfylke står også på kundelista.


Elles går mykje av tida med til å vera småbarnsmor til ei jente på tre år. Totalt har eg fem barn, dei fire eldste er gutar. Den eldste guten er 22, og den yngste er 14 år. Hvordan vil du beskrive Heidi Hjorteland? Heidi Hjorteland er ein grublande pessimist, med sterke tendensar til svartsyn. Går noko godt, er det som bonus å rekne. Ho likar godt å sitja i morgonkåpa og skriva om kvardagsmenneske som slit. Feelgood er ingenting for denne forfattaren, men ho ser jo at livet kan ha glimt av lukke i seg, sjølv om det faktisk finst mange menneske i verda som må overleva på fint lite, anten det gjeld mat eller kjærleik.

0 HEIDI HJORTELAND Lyset i snøen

Nedlukket engel D enne boka åpner og slutter med anrop av det som lever. Vi som kan anrope, og la andre bli til. Den er inspirert av og skrevet under og etter en reise til Israel og Vestbredden. Et land og en konflikt mange har innganger til, politisk, religiøst, kulturelt. Boka ønsker å gå inn i noen sider av hva okkupasjonen medfører både for jøder og palestinere. Hvilke brudd på demokratiske og menneskerettslige verdier som krenkes. Heldigvis fins det alltid mennesker som jobber for en bedre verden, og dette håpet må vi ta i bruk og overlevere. Jeg har reist i mange land, også fattige land. Aldri har jeg vært noe sted der alvoret lå så tett under overflaten, og kom så raskt inn i samtaler, uansett med hvem. Den har bakteppe av Israel slik det har utviklet seg fra 1948. Den forsøker å bringe oss inn i sorgen og håpet begge folk har erfart. For meg er det som for Odd Karsten Tveit når han skrive: Vi må støtte den svakeste part. Bokas temaer er like gyldig for undertrykkelse andre steder, noe vi så tydelig ser med det store antall flyktninger i verden nå: 62 millioner, ubegripelig.

Årsaken til at jeg skrev denne boka er rystelsen jeg satt tilbake med og et ønske om å være med på å holde interessen og engasjementet for denne konflikten oppe. Dypt bekymra jøder som ikke vil være del av undertrykkelse og forskjellsbehandling, som føler skyld og skam over hvordan landets myndigheter utøver handlinger i deres navn. Palestinere med en erkjennelse av hvor vanskelig livet for dem er. Angst som møtte oss forkledd i mange former. Å skrive er en form for erkjennelse, ta vare på hendelser, utforske og gir dyp glede. Jeg er glad i poesien fordi den ikke utsier alt, men lar et rom være tilbake til

Margaret Solberg, fotografert under lanseringen av hennes forrige diktsamling. noe uutsagt som skal forbli det, eller gi leseren rom til å dikte videre. Jeg tror litteratur er svært viktig for å gi oss utvidet erkjennelse, kunnskap om forhold vi ikke visste om, nysgjerrighet som kan vekke interesse for noe. Litteratur generelt gir oss tilgang til andres liv og tenkemåter, og det er noe av det spennende ved å leve. 0 MARGARET SOLBERG Nedlukket engel

LITTERATURMAGASINET.NO 41


Villmann og lam - en bok om å reise seg, selv om du ikke kan stå MARTE ØSTMOE 0

D

ette er din fjerde bok, og du har skiftet sjanger fra barnebok til voksenroman. Hvilken type bok er dette? Kort fortalt vil jeg si at det er en biografisk roman, en fortelling som skildrer en kort, men avgjørende periode i Steinars liv. Fra han står på to bein til han blir sittende i rullestol.

42 LITTERATURMAGASINET.NO

FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

Det er ikke en selvhjelpsbok, men kan kanskje brukes som det? På hvilken måte? Er den også relevant for oss som ikke sitter i rullestol? Og på hvilken måte tror du? Dette er ikke en selvhjelpsbok i den forstand at det er praktiske tips om hvordan man steller en syk kropp, eller veiledning om hvordan man finner ut av skjemaveldet. Meningen er å spre mot. Kanskje kan historien om Steinars vilje til et verdig liv stå som en fortelling som også kan løfte andre.


Boka handler om en person som ble lam i løpet av få timer. Den kunne like gjerne vært skrevet om en som fikk hjerteinfarkt, kreftdiagnose eller ble utsatt for en bilulykke. Det å havne i en akutt situasjon er de færreste forberedt på. Boka er skrevet for dem som blir rammet, men bør også leses av pårørende og helsepersonell. Denne fortellingen viser at det går an å ha et godt liv med funksjonsnedsettelse. Hvis denne boka ikke hadde blitt skrevet, hadde Steinars stemme og historie da aldri blitt hørt? Eller er han typen som uttaler seg uansett? Steinars opphold ute i villmarka er en unik historie. Likevel hadde den ikke blitt fortalt, for han vil absolutt ikke ha oppmerksomhet rundt egen person. Jeg som forfatter var på rett sted til rett tid. Steinar fikk muligheten til å opparbeide tillit, dessuten flere år med mimre- og tenketid, noe han trengte for å venne seg til tanken om å bli «kjendis». Uten Steinar hadde dette ikke blitt noe av, var det du eller han som tok initiativet og tenkte at dette var stoff til en bok? Det var både Steinar og hans familie som nevnte for meg at historien burde komme ut. De hadde ikke lest om andre som hadde klart noe lignende som ham. Fra tid til annen tenkte de, men gjorde ikke noe framstøt. Jeg foreslo at jeg kunne påta meg oppdraget. Var det lett for han å bli med på dette prosjektet? Kan du fortelle litt om prosessene her? Vi pratet rundt muligheten for å publisere fortellingen. Steinar mente at hvis hans strabaser og stahet kunne hjelpe andre, ville han være med på prosjektet. Historiene, og ikke han, måtte være i fokus. Modningstiden gikk over flere måneder. Flere ganger dro vi til hytta for at han skulle gjenoppleve den første tiden som lam. Å forme de muntlige fortellingene inn i en litterær tekst ble følsomt. To mennesker som lever sammen, to måter å se historiene på, tilpassing av sannhet til et manus som skal forståes av lesere, var en spennende og krevende prosess for begge. Hvordan strekke grensene mellom hva som var privat og hva som var personlig? Ifølge Steinar måtte alt være sant. I vårt tilfelle var også forfatteren kjæreste med hovedpersonen. På et tidspunkt måtte dette med i fortellingen. Skillene mellom privat og personlig ble derfor vanskelig. Måten jeg løste det på, var å skrive boka i metafortelling. Forfatteren av boka, Grete Marie Johnsen, lar journalisten Marie intervjue Steinar. Slik blir det private skjøvet vekk, fortellingen handler også om det å intervjue, samle fortellinger og gi ut ei bok. Marie binder historien sammen og gir også et bilde av nåtid, for at leseren skal se at Steinar fungerer

ut over de to første årene, at han etter tolv år fremdeles lever det livet han selv ønsker. Marie får i oppdrag å skrive Steinars historie. Men selv om hun er en dreven journalist, er hun skeptisk. Hvorfor? Hun tenkte kanskje: Hvordan formidle en personlig historie, men vinkle det slik at leseren ser seg selv i en vanskelig periode? Boka bør nå både helsepersonell og alle samfunnslag, hvordan skrive for et så bredt publikum? Marie vinkler det som et intervju. Hun får etter hvert et personlig forhold til objektet og skriver med en kjærlig penn. I metafortelling holder hun likevel distansen for å unngå det private. Og for å beholde fokuset på historiene om vilje og mestring. .

0 GRETE MARIE JOHNSEN Villmann og lam

LITTERATURMAGASINET.NO 43


Hvem skal ta opp arven etter Anne Karin Elstad? Egentlig hadde Eva Mjøen Brantenberg tenkt å skrive en bok beregnet på sine egne barn og barnebarn. Den skulle handle om stedet hun elsket, Medø Gård på Tjøme, hun ønsket å formidle noe om gårdens historie til etterslekten. Men etter hvert som hun skrev skjønte, hun raskt at dette var en historie som slett ikke egnet seg for barn LINE EMILIE GJØRTZ 0

M

en da var det allerede for sent å snu, forteller forfatteren. – Maria Haakonsdatters liv hadde allerede tatt tak i meg. Hun smiler og legger til: – Men også barnebarn blir jo voksne en gang. En gang blir hun forhåpentlig like gammel som jeg selv, og begynner kanskje å interessere seg for fortiden. Om ikke før, så vil hun kanskje lese boken da … Ønsker å hylle de ukjente - Jeg har vel alltid, siden den gang jeg jobbet i landbruket, hatt en stor respekt for de som levde og lever av å dyrke jorden og skaffe mat til alle oss andre. De gjør det uten mye heder og ære, og de jobber hardt og har lange dager de fleste av dem. Mjøen Brantenberg forteller om livet hun selv har levd Medø, dyr og dyrking, jobben i landbruket og senere utdannelsen til både sykepleier og jordmor. Å se tilbake i tid og minnes tidligere tiders slit har alltid vært en naturlig del av tankegodset hennes. - Men når det er sagt, vil jeg si at jeg fikk sjokk, mer enn en gang, mens jeg gjorde min kildegransking til historien om Maria, og oppdaget realitetene. Etter hvert som faktagrunnlaget for skildringen økte, ble det mer og mer maktpåliggende for meg at historien om Maria måtte nå ut til flere, fordi jeg tror at vår tid trenger det. Vi trenger kunnskap i sjelen om våre formødres liv, og vi trenger å få tilbake respekten for jorda vi lever av. – Romanen handler om hverdagsmenneskene som har gått foran oss, forteller hun videre. – De som har bygget landet med sitt slit og sine liv. Vi har all grunn til å ære dem, med et epos, større enn mitt bidrag. Min respekt for dem er nærmest grenseløs etter å ha satt meg inn i deres livsvilkår, og karakterene mine følger meg hver dag. Hun smiler. – Jeg er rett og slett blitt glad i dem. Vi hyller gjerne de offentlig kjente, de som har gjort «noe stort», mens vi glemmer at i alles liv finnes noe stort. I alles liv finnes en roman verd en leserskare. Jeg ønsker å hylle disse ukjente.

44 LITTERATURMAGASINET.NO

Mange som inspirerer – Jeg traff Anne Karin Elstad ved et par anledninger, og hun er en av de få jeg virkelig beundrer. Da hun døde, tenkte jeg: Hvem skal ta opp arven etter henne? Ellers har jeg mange forfattere på min liste over gode, leseverdige forfattere, uten at jeg vet om jeg har latt meg inspirere, annet enn muligens av «Markens grøde» som jo også handler om det enkle hverdagsmenneske, midt i sitt eget livsdrama, «Først elske - siden dø» av Erich Maria Remarque og «Dinas bok» av Herbjørg Wassmo. Tungt å skrive om tap Siden jeg har skrevet en roman fra virkelige hendelser i virkelige menneskers liv, var det ekstra tungt de gangene jeg visste at jeg måtte beskrive Marias smertelige erfaringer av tap, forteller Eva. - Men kom jeg først i gang, gikk tiden fort, og det føltes alltid meningsbærende. Jeg leker nok derfor med tanken om å skrive mer, selv om jeg begynner boken med å si jeg ikke er forfatter. Fremtiden vil vise om det bor mer forfatter i meg enn jeg trodde da jeg startet opp dette prosjektet. Jeg merker at 1700-tallet fascinerer meg. Kanskje vil jeg prøve å finne ut mer ... 0 EVA MJØEN BRANTENBERG Før himmelen roper deg hjem


Hvordan gi litt mer fQen Geir Wigtil og Karianne Kalseth har skrevet boken Hvordan gi litt mer fQen - antiselvutvikling for helt vanlige mennesker som er en antiselvutviklingsbok om hverdagspsykologiske plager som perfeksjonisme og overtenking, og viser deg hva du helt sikkert kan gi mer blaffen i. ANITA BERGLUND 0

H

vem er målgruppen? Alle som har erfaring med overtenking, tankestress, perfeksjonisme, grubling og bekymring, og som i tillegg er interesserte i å lære mer om hvordan dette kan håndteres i hverdagen. Hvorfor har dere skrevet denne boken? Ambisjonen har vært å ta for oss gode teorier om stress og psykologi, og formulere disse på en måte som gjør stoffet mer tilgjengelig og forståelig. Mange av våre klienter og kolleger har etterspurt lettfattelig lesestoff om dette temaet, og det er på bakgrunn av dette som manuset har blitt til. Hva er bokens hovedbudskap? Hovedbudskapet i denne boken er at livet ikke er symptomfritt, og at dette gjelder lettere, psykiske hverdagsplager i like stor grad som det gjelder hverdagslig ryggvondt, hodepine og trøtthet, for å nevne noe. Å ha psykiske symptomer er mer regelen enn unntaket i menneskers liv, selv om vi kanskje ikke snakker så mye om dette ennå. Vi har en sterk selvutviklingskultur i vårt samfunn, og i tillegg har vi media som oppfordrer deg til å følge godt med på om det knirker i kroppen eller toppen. Vi ser at holdningen til for eksempel ryggplager har endret seg over tid: Før trodde man at man skulle hvile bort den vonde ryggen, mens de fleste nå vet at aktivitet og bevegelse i de aller fleste tilfeller er gunstig. Når det gjelder en plagsom psyke derimot, er vi kanskje ikke kommet like langt. Men for å kunne være trygg på at det vi kan kalle hverdagspsykologiske smerter ikke er farlige, er kunnskap nødvendig. Det er vår ambisjon å formidle denne kunnskapen, samt å inspirere til debatt rundt dette temaet. Vi ønsker å kunne bidra til det vi håper er et gryende paradigmeskifte når det gjelder hverdagspsykologiske plager, i likhet med det man har vært vitne til i smerte- og muskel- / skjelettfeltet.

Har dere planer for flere bøker, i tilfelle om hvilke temaer? Ja, det er planer om både en barnebok og en ungdomsbok om samme tema som denne boken handler om. Teoriene som denne boken hviler på, er velkjente, og det finnes gode muligheter for å skrive lignende, men kanskje mer spesialiserte, bøker om temaer som for eksempel slitenhet, helseangst og sosial angst. OM FORFATTERNE: Geir Wigtil er terapeut og teamleder i NAV Senter for jobbmestring i Vestfold, hvor han jobber med lettere psykiske plager og stressproblematikk. Han er utdannet psykiatrisk sykepleier og kognitiv terapeut, og har treårig videreutdanning i metakognitiv terapi fra Manchester. I tillegg holder han foredrag om psykisk helse, stressmestring og metakognitiv terapi både gjennom jobb og eget firma. Karianne Kalseth er utdannet psykolog fra NTNU i Trondheim, og jobber ved NAV Senter for jobbmestring i Vestfold. Her bistår hun personer som opplever at lettere psykiske plager er til hinder for jobbdeltagelse. Hun er nå i sluttfasen av sin femårige spesialisering i klinisk arbeidspsykologi. 0 GEIR WIGTIL OG KARIANNE KALSETH Hvordan gi litt mer fQen

LITTERATURMAGASINET.NO 45


POSTBUDET Novelle av Gunnar Lunde

J

eg sitter og venter på postbudet. Svaret skulle komme i dag. Det er nemlig åtte dager siden jeg sendte novellen tilbake til avisa. La meg forklare ordet «tilbake» nærmere. Først sendte jeg denne novellen til avisa for seksten dager siden. For åtte dager siden fikk jeg den igjen, refusert. Men redaktøren stilte seg meget positivt til den. Det var imidlertid en setning på

slutten av novellen han mente ødela mye av dens effekt. Jeg strøk da over denne setningen og sendte novellen tilbake til avisa. Det var pussig han ikke ba meg gjøre det. Men det lå mellom linjene. At jeg skulle stryke ut den uheldige setningen og så sende novellen tilbake til avisa. Derfor gjorde jeg det. Så nå tror jeg redaktøren vil anta den. Og i dag kommer svaret. For nå er det gått 46 LITTERATURMAGASINET.NO

åtte dager. Det har vært åtte lange dager. Selv om jeg vet han vil ta novellen, ligger det en liten usikkerhet og gnager nedi magen. Men nå skal jeg snart få visshet. Når postbudet kommer. Postbudet pleier å komme mellom klokken halv elleve og halv tolv. Nå er den fem over halv elleve. Så han kan komme når som helst nå. Jeg liker ikke å stå i vinduet og kikke etter ham. Derfor gjør jeg ikke det. Det kan virke noe barnslig. Eller gammelmodig. Stå og vente åpenlyst på postbudet, slik at naboene kan se det, hver dag. Nei, jeg har laget meg et speilsystem. La meg forklare nærmere: Utenfor vinduet mitt, godt kamuflert, har jeg hengt opp et slags sladrespeil. Jeg kan se alle som kommer fra byen i det. De viser seg i speilet når de er omtrent femti meter fra huset mitt. Da kommer de liksom sprettende inn i speilet mitt. Kamufleringen er et tøystykke som jeg har hengt på baksiden av speilet. Så jeg tror ikke noen har merket hva det egentlig er som står ut fra veggen min like i nærheten av vinduet. Det ser vel nærmest ut som et plagg, en strømpe kanskje, som er hengt på en krok til tørk. Iallfall på lang avstand. Jeg stoler ikke helt på dette postbudet. For et par måneder siden sendte jeg en novelle til et tidsskrift. Jeg vedla svarporto. Likevel har jeg ennå ikke fått svar. Det skulle ikke forundre meg om dette postbudet driver og underslår en del post til meg. Han kan være den misunnelige typen. Som tar brevene mine og åpner dem og leser de hyggelige ordene fra redaktørene og drømmer det er ham de er stilet til. Jeg kunne selvfølgelig skrive et purringsbrev til dette tidsskriftet. Men det byr meg imot. Jeg liker ikke å virke påtrengende. Jeg stirrer inn i speilet mens hendene mine stryker de glatte armlenene på stolen min. Jeg tilstår gjerne jeg er spent. I løpet av noen minutter, senest en halv time, skal jeg få visshet. En herlig spenning. Nå får du komme, da, Postbud. Klokka er


kvart på elleve. Kom, kom. Øynene mine begynner å bli trette. Kommer du snart? Fem på elleve. Konvolutten er hvit med grønne bokstaver. Kommer du ikke? Står du bak et hus og åpner brevet mitt, din slask? Da skal jeg … Hvis du ikke legger brevet i postkassa mi. Da skal jeg ta deg. På en eller annen måte. Han spretter inn i speilet mitt. Jeg kjenner jeg blir tørr inni brystet mens kroppen begynner å skjelve. Spennende. Herlig spenning. Han kommer nærmere. Han legger forskjellige papirting i noen av postkassene bortenfor huset mitt. Andre postkasser går han forbi. Stakkars dem som bor der, tenker jeg. Nå. Nå kommer han til min postkasse. Han blar i en bunke med brev. Hva? Han går forbi. Forbi? Ja. Forbi. Et par sekunder kjenner jeg magen sparke opp mot mellomgulvet, mens jeg svelger vekk en barnegråt som er tåpelig, men likevel bittert plagsom i halsen. Så løper jeg ut. Jeg løper etter ham. Hiss deg ned nå, sier jeg til meg selv. Vær forsiktig. Snakk rolig til ham. Han ser forundret på meg da jeg stanser gispende ved siden av ham. Pusten min har alltid vært dårlig. Jeg forsøker å få den dempet mens pulsen hamrer mot ribbeina. Etter hvert dempes hele organismen min. Jeg rensker stemmen. Han ser fremdeles forundret på meg. Jeg ber ham bli med meg inn på en liten drink. Han blir et lyst smil, men sier så at han må videre med posten. Bare ti minutter, du trenger det, ber jeg, og han nikker og vi går inn. Han setter seg selvfølgelig i min yndlingsstol. Jeg henter en flaske konjakk og to glass. Jeg setter det ene glasset på bordet foran ham og det andre på bordet foran sofaen. Så tømmer jeg konjakk opp i glassene og løfter mitt. Han løfter sitt. Skål for slagordet: Posten skal frem, sier jeg. Han smiler. Meget godt, sier han fort. Så stryker han en hånd over postsekken som han har slengt ved siden av stolen han sitter i. Min yndlingsstol. Meget godt, sier han ettertenksomt. En stund tier vi begge. Du skulle ikke ha et brev til meg, sier jeg halvt i spøk, men jeg hører at stemmen min er tynn og ivrig. Til forfatteren meg? Nei, sier han. Er du sikker? Ja. Jeg husker det da jeg sorterte posten. Det var ikke noe til deg. Dessuten så jeg for sikkerhets skyld etter da jeg gikk forbi huset her. Det er dessverre ikke noe brev til deg i dag. Kanskje det er falt mellom noen av de andre brevene, sier jeg. Kan du ikke se etter en gang til? Det har ingen hensikt, sier han og flirer litt. Jeg er helt sikker på at jeg ikke har noen brev til deg. Kanskje kommer det med ettermiddagsposten. Plutselig får han øye på speilet mitt utenfor vinduet og et fort smil spretter frem i ansiktet hans og forsvinner med en gang. Jeg så tydelig det nedlatende i det smilet. Jeg kjenner raseriet fosse ut i kroppen min, mens jeg tenker: postbudet nedlatende mot meg, postbudet nedlatende mot meg, mot en forfatter. Se etter en gang til, sier jeg hardt og kaldt. Han fingrer litt nedi sekken sin, og det går opp for meg at han bare later som om han leter. Altså har han noe å skjule, tenker jeg.

Jeg går bort til ham og smeller til ham i ansiktet med venstre knyttneve. Han reiser seg fra stolen og ser rart på meg og strekker hendene ut mot meg mens jeg drar til ham fire-fem ganger til. Jeg kjenner det er voldsom kraft i slagene og blir ikke forundret da han siger sammen på gulvteppet mitt. Jeg slår hardt, tenker jeg med en blanding av angst og en slags lykke. Jeg har slått en mann i svime. Så tømmer jeg sekken hans og ser på hvert eneste brev. Ingen er til meg. Jeg går gjennom hele innholdet en gang til. Nei da. Så kommer jeg på noe. Jeg undersøker alle lommene hans. Ikke der heller. Faen og. Altså ikke brev til meg i dag. Men det er jo den åttende dag. Jeg blir lysere inni meg. Ettermiddagsposten. Kanskje det kommer da. Jeg henter en vaskeklut og stryker den over ansiktet til postbudet. Etter et par sekunder åpner han øynene, og jeg holder glasset hans foran munnen hans. Han drikker det ut. Jeg gir ham glasset mitt. Han drikker det ut. Jeg fyller glasset hans igjen. Han drikker det ut. Så setter han seg i yndlingsstolen min igjen. Jeg setter meg i sofaen. Han stirrer på meg. Et skulende blikk. Jeg beklager meget, sier jeg. Det var virkelig sørgelig. Føler du deg bra igjen nå? Ja, ja, sier han og rister på hodet. Du skjønner, jeg får slike anfall. Jeg forsøker å få stemmen min til å lyde troverdig. Black-out, kalles det. Som om noe klikker i hjernen min. Som om hendene mine begynner å slå uten at jeg kan stanse dem. Jeg står liksom ved siden av og bare ser på uten å kunne gjøre noe. Ja, ja, sier han og hiver på seg postsekken og går mot døra. Jeg håper du tilgir meg, sier jeg. Jeg mente det ikke. Jeg kunne ikke noe for det. Ja, ja, sier han og går. Jeg setter meg i yndlingsstolen min og tenker at det var det. Det var det. Hva nå? Ettermiddagsposten kommer ikke før klokka to. Og det er sjelden jeg får post med ettermiddagsutbringelsen. Jeg greier ikke vente så lenge. Jeg bestemmer meg for å gå på postkontoret i halv ett-tiden. Da kommer posten til postkontoret. Jeg har jobbet der et par sommerferier for noen år siden. Så jeg kjenner de fleste ansatte der. Lenge sitter jeg og stirrer på veggene og ser på klokka, og så sovner jeg. Jeg våkner ti over halv ett. Jeg slenger på meg frakken min og løper ned trappen og hiver meg på den gamle sykkelen min. Jeg trør alt jeg makter og kjenner jeg får trøbbel med pusten igjen. Som om en lys smerte romsterer i brystet mitt. Det kommer vel av den kalde lufta. Sykkelen slenger jeg inntil posthusveggen. Jeg går inn bakdøra. Kjente fjes over alt. Hei, sier jeg. Noen svarer hei. Andre ser rart på meg. Har postbudet fortalt noe? Jeg tror ikke det. De ser vel litt rart på meg fordi jeg har skjegg. Det hadde jeg ikke tidligere. Jeg går bort til sorteringsplassen. Posten fra Oslo? spør jeg. En fyr peker på en uåpnet sekk på gulvet. Jeg vil gjerne være med og

LITTERATURMAGASINET.NO 47


sortere litt, sier jeg og klipper opp sekken. Hei, hva gjør du? roper en fyr jeg ikke kjenner. Han har jobbet her før, svarer en annen. Den nye ser surt på meg. Jeg tar opp en bunke med brev fra den åpnete sekken. Blar gjennom dem. Ikke der. Ny bunke. Ikke der. Ny. Nei. Selvfølgelig. Jeg får sjelden post med ettermiddagsposten. Jeg prater litt med et par fyrer jeg kjenner, men finner liten glede i det, for hele kroppen min skjelver og stemmen min er høy og tørr. Jeg sier ha det og går ut til sykkelen min. Jeg sykler hjem og drikker et par glass konjakk. Jeg bestemmer meg for å skyte postbudet neste dag. Men etter et glass til synes jeg det er tåpelig. Han har ikke gjort meg noe. Jeg drikker enda et par glass. I tydelige bilder ser jeg hvordan han river opp brevene mine. Han må ha en hel samling av dem nå. Jeg vil skyte fyren. Så kanskje jeg kan få alle mine brev heretter. Så sovner jeg. Jeg våkner i ni-tiden. Jeg er tung i hodet. Men beslutningen er like fast. I morgen skal jeg skyte fyren. Jeg henter mauseren min. Hvordan var det nå jeg ladet den? Har jeg glemt det? Skuffelsen siger over meg. Jeg blir meget trett. Skal også dette mislykkes? Men så husker jeg at jeg har en instruksjonsbok. Jeg henter den. Veiledningen er grei. Jeg forstår den. Jeg drar ladearmen tilbake og skyver den frem igjen. Sikter. Trekker av. Et fint lite klikk. Et par skudd har jeg også. Jeg setter dem på plass. Jeg trekker ladearmen bakover, skyver den fremover igjen, sikrer, legger mauseren under vinduet. Så drikker jeg et glass konjakk for å ha noe å sove på. Etterpå legger jeg meg, det sviver litt i hodet, jeg presser det mot puta og sovner. Jeg drømmer at postbudet kommer. Han stanser foran postkassa mi. Han griper ned i postsekken og haler opp en stor bunke med brev med strikk rundt. Hele bunken stapper han ned i postkassa. Jeg løper ned til den, drar opp alle brevene, løper opp trappen mens jeg sliter av strikken og kaster den fra meg. Så setter jeg meg i yndlingsstolen min og begynner så se på brevene. Det er brune og gule og hvite konvolutter. Jeg blar fort gjennom bunken for å se om en hvit konvolutt med grønn skrift er der. Da jeg er nesten gjennom bunken, uten å finne brevet, våkner jeg. Jeg står opp, vasker meg, spiser og begynner å rigge til mauseren. Jeg lar bare et par centimeter av løpet stikke ut av vinduet. Så setter jeg en stol under mauseren, slik at skjeftet støttes mot rygglenet til stolen. Tilslutt henger jeg en strømpe over munningen. Den vil selvfølgelig bli skutt i filler, men såpass får jeg ofre. I to timer sitter jeg i yndlingsstolen min og venter. Tiden går sent. Jeg legger kabal en stund. Da går tiden fortere. Klokka blir halv elleve og jeg begynner å kikke i sladrespeilet. Jeg støkker. Postbudet skvetter inn i speilet med en gang. Og et annet postbud er sammen med ham. Jeg legger meg ned og sikter. Nå har jeg ham. Begge kikker opp mot vinduet mitt. Jeg vil gi ham en sjanse.

48 LITTERATURMAGASINET.NO

Dersom han har med brevet i dag, skal jeg spare ham. De kommer nærmere. Jeg må reise meg litt for at løpet skal peke mer nedover etter som de nærmer seg huset mitt. Jeg har selvfølgelig fortrekksgardinene trukket for vinduene mine, slik at de ikke kan se meg. Jeg ser dem hele tiden i speilet. Postbudet gir et brev til den andre, mens han skynder seg over på motsatt side av veien. Den andre går bort til postkassa mi og stapper brevet nedi. Jeg så det. Hvitt med grønn skrift. Jeg legger mauserens skjefte på ryggstøet på stolen igjen. Så venter jeg et par minutter mens kroppen min dirrer og banker og jeg tenker endelig. Nå må de vel ha kommet seg forbi huset mitt. Jeg går ut. Langt der borte ser jeg dem. Postbudet snur seg. Jeg vinker til ham. Han begynner å løpe. Jeg ler litt og går bort til postkassa og henter brevet. Så går jeg inn igjen, setter meg i yndlingsstolen, griper en fruktkniv på bordet og skjærer opp brevet. Novellen er vedlagt. Redaktøren skriver at han ikke tåler slike provokasjoner og at jeg, liksom andre, må finne meg i å bli refusert. Jeg blir helt tom. Han liker meg ikke, redaktøren. Jeg som trodde han likte meg. Jeg er helt ferdig nå. Jeg ser på mauseren min. Ja vel. Jeg griper den, setter munningen mot tinningen min. Men dessverre. Jeg når ikke ned til avtrekkeren. Det går ikke an å skyte seg med en mauser. Hva skal jeg gjøre nå?

Les denne og flere noveller i:


«Pistis Maria; Tredje bok» blir hovedbok i Bokklubben Energica!

V

i er strålende fornøyd med å ha inngått avtale med Bokklubben Enerigca om at Pistis Maria Tredje bok blir en av deres hovedbøker i høst. Med denne boken sluttfører Poiana Issopo Anne Gjeitanger sitt formidable prosjekt, å skrive kanaliserte historier, fortalt av bibelhistoriens viktigste personer. I disse kanaliserte tekstene møter vi både Jesus og Maria Magdalena på en annen måte enn slik religionene vanligvis fremstiller dem. Her gir de selv sitt syn på både det som skjedde for to tusen år siden og det som er skjedd siden. Bøkene handler også om av hva vi kan gjøre i dag for å tjene menneskenes utvikling. Vi befinner oss i den delen av menneskehetens historie hvor foreningen av det mannlige og det kvinnelige i hver enkelt kan bidra til større forening og mindre konflikt i det vi ser rundt oss. Og et imperativ for disse tre bøkene er at vi først og fremst må endre hva vi oppfatter som mulig for oss selv, for å kunne gjøre det spranget som sikrer en lysere fremtid på jorden. Bare inni oss endres den mekanismen som gjør at det ikke er det samme som får telle, i dag, som dagen før, i forrige uke eller i fjor. Inni oss vil vi gi liv og kraft til den typen tanke som kan endre verden; den som bryter barrierer ned mellom mennesker, den som holder kjærligheten høyt – ikke som en form, men som en tilstand, uavhengig av hvem som fremkaller den i deg. Derfor kan bøkene leses, ikke bare som et tilbakeblikk på det som skjedde for 2000 år siden, men også som en pekepinn og veiledning for det livet man ønsker å leve framover.

0 ANNE GJEITANGER

Pistis Maria

I kamelens øye

Pistis Maria tredje bok

LITTERATURMAGASINET.NO 49


Mer fantasy fra Anniken FOTO: PER ALBRIGTSEN

Anniken Haga i Brunlanes produserer en serie bøker i en sjanger som ennå ikke er stor i Norge. Nå er den andre boken klar for leserne. Hun debuterte med en krimroman på LIV Forlag i 2014. Så begynte hun å skrive for barn og unge. - Krim har et stort marked i Norge, og det er mange som skriver det. Ved å skrive for barn og unge kan man håpe at leserne vokser med serien. PER ALBRIGTSEN / ØSTLANDSPOSTEN 0

U

tfordrende sjanger Med samlebetegnelsen «Elementdragene» på serien skjønner man fort at det kan handle om en litt annerledes verden. Anniken Haga skriver i sjangeren fantasy. Denne sjangeren viser fantastiske univers der en kan finne oppdiktede vesen og magi. Sjangeren kan overlappe science fiction som stil. - Det er veldig vanskelig å være original i denne sjangeren, men det må man klare for å slå igjennom, sier Haga, som vet at markedet her i Norge ikke er så stort. - Men det skjer litt nå, etter at Siri Pettersen kom med Ravnering-serien, sier hun. Hennes egen serie «Elementdragene» kom med første bok «Aerith» for et år siden, og oppfølgeren «Falon» kom i mars. En levende fantasi - Jeg har fokus på eventyr, utvikling, selvinnsikt og underliggende kommentarer på samfunnet i dag, forklarer Haga. I serien følger vi hovedpersonen Saga. En ung jente fra Oslo som kjeder seg og som skaper sin egen fantasiverden. - I første bok våkner hun plutselig opp i sin egen fantasiverden. Den verdenen hun selv har skapt. Men den har gått videre og utviklet seg annerledes og blitt til noe verre. Det er mørket som har tatt over, forteller forfatteren. Gjennom bøkene i serien leter Saga etter fire drager. De som styrer sesongene. Hun må finne disse for å få verden til å gå normalt igjen.

ekstra spennende å se hva som skjer i den aller siste i serien. Men den må man vente på. God respons Allerede først bok ga gode tilbakemeldinger til den unge forfatteren. - Relativt god respons med tanke på at jeg er en ukjent forfatter. Gode anmeldelser, sier hun og ser for seg at det er naturlig med en bok i året fremover. - Så får vi se hva som skjer etter denne serien, smiler hun.

Historien som sakte takset ut på rullebanen i den første boka, har virkelig kommet seg på vingene i denne bok nummer to. Haga holder sitt fantasyunivers interessant og leseren nysgjerrig. Hun evner også å overraske underveis i boka, spesielt mot slutten. Jeg er allerede svært spent på neste bok ut i denne serien. Bokbloggen Bokvrimmel

En jaget heltinne I den andre boken er Saga blitt 14 år og utvikler seg som jente med alt det innebærer. - Det har gått seks måneder, og hun har levd delvis i fred, selv om hun er jaget. Hun velger å dra alene når hun går ut for å lete etter neste drage, forteller forfatteren. Med en dragejakt i fire bøker, blir det kanskje 50 LITTERATURMAGASINET.NO

0 ANNIKEN HAGA Elementdragene Aerith og Falon


Ønsker å trigge leselysten hos guttene MARTE ØSTMOE 0

E

r du spesielt bilinteressert, Anne-Gro? – Nei, tvert imot må jeg innrømme. For meg er bilen først og fremst et framkomstmiddel. Men som de fleste andre, blir jeg helt bergtatt når en superbil som en Ferrari kommer kjørende. Med skinnende lakk og grom motorlyd er den et sant blikkfang man ikke kan unngå å legge merke til. For meg representerer en ny Ferrari både skjønnhet, styrke og rikdom på én gang. Det er den ultimate drømmebilen mange er villige til å gå langt for å eie. Derfor synes jeg at forsvinningen av syv slike biler var et kult utgangspunkt for et skikkelig mysterium.

Som mamma og tante til barn fra 11-15 har jeg kanskje lettere for å fange opp hvilke tema som engasjerer. Ut fra inspirasjon fra egne barn har jeg skapt de tre hovedpersonene mine: Kim er en ledertype med mye energi. Han er nysgjerrig, direkte og uredd, og har bestefaren sin som tidligere var politietterforsker som sitt forbilde. Ludvig er Kims trofaste venn som bor bare et steinkast unna ham. Ludvig er litt vimsete og glemsk av natur, men det er nettopp disse egenskapene som fører til at trekløveret snubler over mysteriet med Ferrariene. Ludvig er i tillegg litt av en datanerd, noe som skal komme til å bli en god hjelp for å finne ut av spørsmålene som dukker opp underveis. Luna kommer flyttende til nabolaget. Hun er liten og spe av vekst, men mye tøffere enn man skulle tro og overrasker stadig guttene – og kanskje leserne. Hvilke bøker leste du da du selv var i tenårene? Jeg likte å lese Fem-bøkene og Frøken Detektiv. Hadde allerede den gang sansen for spenning og mysterier og kastet meg over enhver stiloppgave med mye fantasi.

Fredrikstad Mekaniske Verksted: – Ved et gammelt, nedlagt skipsverft kan mye skje. Anne-Gro Sæther har fått mange ideer og påfunn til Ferrarimysteriet fra det nedlagte skipsverftet i Fredrikstad.

FOTO: PRIVAT

I boka treffer vi tre hovedkarakterer. Kan du fortelle litt om dem? – Hovedpersonene er vennene Kim, Ludvig og Luna. Alle på 13 år, og Ferrarimysteriet er en spenningsbok for store barn og unge tenåringer. Den er i utgangspunktet både for gutter og jenter, men jeg håper spesielt at jeg kan trigge leselysten hos guttene med boken. Statistikken forteller sitt tydelige tall. Altfor få gutter liker å lese. De ligger et helt år etter jentene i leseferdigheter. Det er synd, for de går glipp av nyttig lærdom og mye leseglede.

Tenker du boka di må konkurrere mot Ipad-er og dataspill? For mye tidsbruk til data og spill er helt klart en utfordring som har blitt større de siste årene. Det er viktig at vi foreldre begrenser tid og tilgjengelighet til spilling, synes jeg. Klarer man å få til en fast rutine med litt lesing hver dag, er det veldig positivt. Større krav til bøkene og mere action er bra. Bøker skal være underholdning. Side opp og side ned med skildringer og beskrivelser gjør at man lett faller ut. Selv liker jeg best bøker med mye handling og spenning, noe jeg også tilstreber når jeg selv skriver. Ferrarimysteret er en bok der det skjer mye! Garantert!

0 ANNE-GRO SÆTHER Ferrarimysteriet

LITTERATURMAGASINET.NO 51


FOTO: FINN B HANSEN

Osebergskipets forbannelse Til høsten kommer Steinar Høiback med den tredje spenningsromanen om «kodeknekkeren» Sophus Blix. Bakteppet til den nye boken er Osebergskipet som viser seg å inneholde en eldgammel forbannelse og faren for ragnarokk. Høiback er, foruten det å skrive spennende ungdomsbøker, også en aktiv kulturpropell i Tønsberg hvor han også bor. GLENN JOHANSEN 0

O

sebergskipets forbannelse er tittelen. Hva kan du røpe av handlingen? Det handler om en forbannelse som har ligget over Osebergskipet siden det ble hauglagt i år 834. Vikingene gravde sine skip ned i bakken for at de skulle seile over til etter-livet. Ikke at vi skulle grave dem opp igjen og stille dem ut på museum. Fordi vi har forstyrret gravfreden, er vi i ferd med å utløse ragnarok. Sophus må stanse dette i kamp mot en nazistisk organisasjon som ikke skyr noe for å utløse ragnarok. Sophus må løse koder og tyde kryptiske meldinger for å avverge jordens ende.

der musikalske foredrag der jeg skriver egne sanger, er produsent og er frivillig aktiv i mange sammenhenger. Arrangere veldedighetskonserter for Røde Kors er en av hjertesakene mine.

Dette er din tredje bok i Sophus Blix-serien. Kan vi vente flere? Jeg har blitt veldig glad i Sophus Blix, og hadde planlagt en trilogi. Han har egentlig ikke flere oppdrag å løse, men kanskje han dukker opp igjen.

Så du trives med mye å gjøre? Hva gjør du / hva trives du med å gjøre? Absolutt. Jeg trives når det koker litt rundt meg. Når jeg kan jobbe med flere spennende prosjekter samtidig. Men selvfølgelig trives jeg aller best sammen med barna og familien min. Vi finner på mye gøy sammen.

Hvordan har arbeidet med boken vært? Det har vært krevende. Mange omskrivninger og mye tankespinn for å skape et troverdig og spennende plott. Men jeg har hatt gode konsulenter som har ryddet opp i teksten og satt meg på riktig spor. Nå tror jeg at jeg har jobbet med boken i mer enn to år og føler meg ganske sikker på at den blir den beste Sophus Blix-boken hittil.

Med så mye som skjer, hvordan finner du tid til å skrive? Det blir slalåmskriving mellom jobb, husvask, aktiviteter med barna, møter, konserter og alt det andre. Jeg skriver når det er mulighet for det. Gjerne seint på kvelden og natta.

Utover det å skrive, hva annet driver du med? Jeg er lærer på Granly skole i Tønsberg. Har for det meste norsk, og trives godt med det. Ellers er jeg aktiv i flere historiske foreninger, festivaler og kulturelle happeninger i Tønsberg. Er en kulturpropell med beina planta i det aller meste som skjer. Arrangerer konserter, hol0 STEINAR HØIBACK Gutenbergs hemmelighet Evolusjonens voktere

52 LITTERATURMAGASINET.NO

Osebergskipets forbannelse


Ny bok fra nye Sandefjord Tre kommuner skal bli en, og derfor har Simen Gjerseth samlet sine beste bilder fra den nye storkommunen. Resultatet kommer i salg før jul!

Simen Gjerseth (f. 1958) har fotografert siden en han var tjue år, de siste årene i hovedsak naturfoto. De siste tolv årene har han gitt ut den populære Sandefjordkalenderen. Nå har han, i forbindelse med kommunesammenslåingen, samlet sine beste bilder fra Sandefjord, Andebu og Stokke i boken «Sandefjordbilder». De fleste bildene er nye, og har aldri vært publisert før.

0 SIMEN GJERSETH Nye Sandefjord

LITTERATURMAGASINET.NO 53


FOTO: PRIVAT

HÃ¥pets forfatter

54 LITTERATURMAGASINET.NO


Inger-Lise Haukø Johansen tror hun må være Norges barnsligste lærer, til tross for at hun har passert førti år. MYRIAM H. BJERKLI 0

J

eg er ungdomsskolelærer og sosiallærer ved Alsvåg skole. Stortrives blant ungdommen, og kan egentlig ikke helt forstå at jeg er en dag eldre enn dem. Hun ler. - Jeg elsker tegnefilm og animasjon, og må av og til argumentere for å få lov til å se Barbie. I tillegg er jeg en ihuga fotballmamma og lokalklubbenes blodfan. Jeg er henne som står på sidelinja mellom alle, og roper og heier like mye om de scorer eller ei. I tillegg digger hun fantasysjangeren, ønsker å formidle og liker gjerne å gjøre det på utradisjonelt vis. Skrivingen har alltid vært viktig for henne. Alt fra små dikt til lange historier. Allikevel ble hun voksen før forfatterdrømmen våknet. - Det er helt surrealistisk, sier hun. Men utrolig kult. Skriveprosessen startet etter at hun hadde introdusert sine egne elever for fantasysjangeren. De hadde en spennende reise i klasserommet, med stearinlys og rare lyder i rommet. Mens elevene var «på reise», startet prosessen med Tarantelle inni Inger-Lises hode. - Tarantelle handler om Tiril, som opplever at hennes hverdag byr på altfor mange utfordringer, forteller Inger-Lise. - Hun vokser opp sammen med en rusavhengig mor. Hverdagen hennes byr på utfordringer som er altfor store å takle for et lite barn. Tiril opplever flere traumatiske hendelser, og er på randen av å gi opp. I det øyeblikket blir hun berget av en usynlig venn. Vennen tar henne med på spennende utfordringer og uforglemmelige reiser. Jeg ønsker å formidle at man kan få det bedre, hvis man tør å snakke om de vonde hemmelighetene i magen. Selv om en er tvunget til taushet. Det finnes håp. Haukø Johansen er i det hele tatt veldig opptatt av håp. - I jobben som sosiallærer og livets skole kan det være mange utfordringer. Jeg har min ryggsekk, som mange andre, men det som ikke tar livet av deg, kan gjøre deg sterkere som menneske. Ikke minst kunne utruste deg til å hjelpe andre som trenger det. Mange er redd for det ukjente og kanskje også det bedre. Jeg ønsker å formidle at det faktisk finnes hjelp å få, til tross for at verden kan virke håpløs. Det er nok det som er mitt hjertebarn. Spre håp til dem som har et sluknet blikk. Selv om selve skriveprosessen startet i en skoletime, var ikke Tarantelle noe nytt bekjentskap for Inger-Lise. Ifølge forfatteren har han eksistert i mange år.

- Da jeg var barn, var Tarantelle – eller El-Daar som han heter i denne boken - en høyst reell kamerat i vennegjengen. Jeg har til og med vært med på å gå tur sammen med ham. Han hadde på seg et tøft, rødt halsbånd og var veldig høflig, men det var ingen som så ham. Det beste av alt var at vi måtte gå forsiktig, slik at vi ikke tråkket på ham. Inger-Lise ler igjen. – Det er trolig de eneste gangene jeg har gått rolig i hele mitt liv. Så blir hun alvorlig. - Men Tarantelle var høyst nødvendig for denne jenta som hadde han som en av sine nærmeste. Alle trenger en venn man kan snakke med, som kan hjelpe en i trengselens tider. Dette er det mange barn og unge som kan identifisere seg med, en usynlig venn. Uansett form og skikkelse. Hun skriver vanligvis to dager i uka, og tar i tillegg gjerne natten i bruk. - Jeg opererer med to helligdager i uka. Søndag og fredag. Fredag har jeg permisjon fra lærerjobben for å være forfatter. I tillegg er jeg og sommernatten uatskillelige. Når midnattssola melder sin ankomst, blir det nesten umulig å sove. I de mange, sene nattetimer sitter jeg under pleddet i solskinnet, med fingrene lekende over tastaturet. Fantastisk, helt til dagen derpå! Selve bokutgivelsen ser hun fram til med skrekkblandet fryd. - Jeg er visst litt for lik Tiril. Selvtillit er vel min største utfordring. Hele veien har jeg startet og sluttet som forfatter, uten helt å tro at jeg en gang virkelig skulle realisere min store forfatterdrøm. Det er nesten så jeg ikke tror det er sant. Uten min største fanklubb på tre, mine barn, vet jeg ikke om jeg hadde klart det. Jeg er dem høyst takknemlig. Ikke verst å få kommentaren: «Mamma eller Roald Dahl? Æ syns dine bøker e best». Herlig! Jeg gleder meg som et barn til boken kommer ut, men på samme tid er det utrolig skummelt. Håpet er å hjelpe mange. Drømmen er at denne boken skal inn i klasserommene. På den måten kan man få revet ned tabuene rundt dette temaet jeg skriver om, slik at flere våger å søke hjelp. Det er nettopp det jeg ønsker å være: Håpets forfatter. Hun ler. - Ikke store vyer med det, nei.

0 INGER LISE HAUKØ JOHANSEN Tarantelle

LITTERATURMAGASINET.NO 55


Lanserer sin egen sjanger

John Olav Oldetrøen har vært glad i litteratur siden han var barn. Han foretrakk allerede den gangen fantasy, thrillere, eventyr og grøssere. Så da er det ikke annet å vente enn at romandebuten hans er nettopp en fantasyhistorie. Dog ikke en vanlig fantasy, forfatteren insisterer på et egenoppfunnet begrep: Økofantasy. MYRIAM H. BJERKLI 0

D

et er med en viss ærefrykt jeg har skapt et nytt begrep som dekker Isilds vrede; jeg kaller den en “økofantasy”. Romanen er en intrikat lek med norrøn mytologi, norsk folketro og besk samtidskritikk, alt sett gjennom øynene til hovedpersonen, en gutt som heter Trym og er 12 år gammel. Romanen er en fantasyfortelling i en noe annerledes drakt, det er en fortelling om brytninger, vennskap, mot og kjærlighet. Leserne vil forhåpentligvis finne mange budskap. Tittelen på boken viser til en viktig urkraft som er

56 LITTERATURMAGASINET.NO

essensiell i fortellingen. En urkraft som på en måte er reell, men som jeg har besjelet og pakket inn i et noe mer merkverdig univers. Smak på navnet «Isild» - kan du kjenne hvordan frosten brenner deg? Jeg synes det er en herlig tittel. John Olav begynte å skrive på fortellingen som en slags terapi, etter at livet hadde tatt en alvorlig kuvending. For å takle dette, måtte han lære seg å snu det vonde til noe godt, og erkjenne at et oppbrudd ikke nødvendigvis behøver bety at alt ble verre. Slik ble førsteutkastet til Isilds vrede født. - Manuset ble liggende brakk en god stund mens jeg flyttet, pusset opp, og skrev på andre prosjekter, forteller han. - Da jeg så tok manuset frem igjen, hadde fortellingen endret seg dramatisk i hodet mitt. Nye scener hadde kommet til, flere budskap ville være med, karakterene mine hadde plutselig fått sjel og ikke bare skall, de insisterte på at jeg skrev om og gjorde store forandringer, og jeg etterkom naturligvis ønskene. Da først begynte jeg å få stadig større tro på prosjektet.


I tillegg til å skrive er han en ivrig leser. Det har han vært helt siden han var liten, og foreldrene leste for ham. Håper Isilds vrede vil engasjere gutter - Da jeg var liten, leste mor og far eventyr for meg fra bokserien «Mitt skattkammer». Jeg elsket historier om troll og skrømt, og jeg har ikke tall på alle turene jeg tok innover skogen for å se om jeg kunne finne alt fra troll til underjordiske! Senere, når jeg lærte meg å lese, gikk det først i Donald, før jeg gjøv løs på Bjørneboe! Og så Tolkien. Da jeg var tolv, bestakk jeg storebroren til en kamerat og fikk ham til å stjele samtlige «Midnattsgrøssere» som faren hans hadde gjemt på stabburet. Jeg leste til øynene ble såre og tørre: Jeg simpelthen elsker fantasy, thrillere og grøssere, og det sitter fortsatt i meg. Jeg har alltid vært en søkende sjel, og jeg har opplevd mye merkelig. Mysterier gjør livet virkelig verdt å leve. Man er ikke fri før man tør å slippe sinnet fri. Jeg registrerer at det dessverre er så altfor få gutter i forhold til jenter som leser bøker. Det er dypt tragisk, siden litteraturen har så mye lærdom å gi om selve livet. Derfor hadde jeg en opprinnelig kongstanke om å skrive noe som også kunne engasjere gutter. Intet ville glede meg mer enn det. Jeg håper jeg har lykkes med dette i Isilds vrede. Nå, som voksen, leser han fremdeles mye, og med hovedfag i sosialantropologi – med spesialisering i fysisk mediumisme (spiritistiske miljøer) i Storbritannia – er det ikke så rart at han har en lekende fantasi. I tillegg til fantasy, thrillere og grøssere leser han mye populærvitenskap, og har abonnert på Illustrert Vitenskap i over 20 år. - Og tro meg, sier han, desto dypere man går inn i alle hemmelighetene vitenskapen avslører, desto mer gåtefull og forunderlig blir verden. I den norrøne mytologien og i gammel, norsk folketro finner vi nydelige univers. Det er så mye å hente fra, en utømmelig skattkiste! Jeg oppsøker bevisst steder som er beheftet med sagn, mysterier, grøss og gru, og jeg har den lykkelige egenskapen av å kunne gi meg helt over til den deilige følelsen av å sige inn i og bli en del av noe større. Jeg kan ikke tenke meg noe mer meningsfullt å gjøre enn å skrive. Når jeg setter meg ned for å skrive, forsvinner jeg helt og holdent inn i en herlig verden av fantasi. Det er heller ingen ulempe at jeg elsker å jobbe med ord og språk. Asiatisk mat og store mengder kaffe Når han ikke leser eller skriver, jobber han som kommunikasjonsrådgiver i NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi på Ås. Han er pappa og ektemann, som venter på at hans thailandske kone skal få lov til å komme til Norge til jul. Men selv om det føles lenge til, så har han mye å fylle tiden med. - Jeg elsker asiatisk mat og bruker minst en time på

å lage smakfull middag hver dag, også når jeg er alene. Videre har jeg jaktet småvilt siden jeg var 15 år gammel, så det er svært vanskelig å dra meg bort fra høstfjellet. Og når det er sommer, da elsker jeg å sitte ute i hagehuset jeg har laget, henslengt med en god rødvin og en god bok med kardemommeloven mildt i sinne: Man skal ikke plage andre, men være grei og snill, Siden han deler på foreldreansvaret for sønnen sin, bruker han all tid til å skrive når sønnen ikke er hos han. Ettermiddager, kvelder, netter, helger og i ferier. - Jeg har en stasjonær PC på kontoret mitt hjemme, sier han. - I et rom fullstappet av minner, skrivebøker, rot opp og i mente og lilla vegger! Lilla er sagt å være den beste fargen for inspirasjon, og det tror jeg gjerne på. Så der sitter jeg, i skrivehulen min, ved mitt selvsnekrede skrivebord, og klimprer av gårde på tastaturet til alle døgnets tider. Når jeg er midt inne i en fortelling og ikke klarer å gå fra den, når jeg bare må finne ut hva som skjer videre, hender det altfor ofte at jeg blir sittende hele natten. Derfor konsumerer jeg store mengder koffein på dagtid. Ble refusert første gang som 17-åring Han er for lengst i gang med en oppfølger til Isilds vrede. I tillegg til en krim / thriller for ungdom samt en kullsort, dystopisk thriller for voksne. Og et påbegynt krimmanus ... - Jeg jobber naturligvis ikke med alt samtidig, forsikrer han. - Jeg skriver på de fortellingene som insisterer kraftigst. Det fungerer utmerket for meg. Jeg har hatt skjønnlitterære ambisjoner hele livet, men da holder det ikke bare å ha god fantasi. Man må også lære håndverket. Man må ta litteraturen på alvor. Min første refusjon fikk jeg som 17-åring, og da ble passet påskrevet med blod. Det nytter ikke å skrive om livet hvis man ikke har levd, og i bunn og grunn er det det all litteratur handler om: Livet.

0 JOHN OLAV OLDETRØEN Isilds vrede

LITTERATURMAGASINET.NO 57


Les starten på «Isilds vrede» KAPITTEL 1 Bare én dag igjen, tenkte Trym mens han syklet av gårde. I morgen var det siste gang han skulle våkne opp i sengen sin i Gautelia. I rommet han hadde hatt hele livet. I tolv år! Uvirkelig. Trym sladdet inn oppkjørselen til Herman, satte fra seg sykkelen og gikk rundt huset. Herman satt under en parasoll og spilte Minecraft på iPaden. Han var blitt litt brunere, virket det som. Det blonde håret hans var bleket enda lysere av solen. Trym snek seg lyd-løst bort og stilte seg bak ham. Stine, Hermans storesøster på femten, stod ved stuedøren og frydet seg. Trym samlet fingrene på hver hånd i en spiss og stakk dem hardt inn i siden på ham. Herman skrek og hoppet ut av stolen. Trym og Stine lo rått. – Ååå! Det var ikke morsomt, sa Herman morskt og stam-pet med foten. – Ha ha, jeg måtte bare! lo Trym. – Herman, hvis du ikke er snill fremover, så kommer jeg til å legge ut filmen, flirte Stine og viftet med mobiltelefonen sin.10 Trym satte seg i en av de ledige kurvstolene. Herman klap-pet igjen nettbrettet og la det på bordet. – Jeg hadde tenkt å komme innom deg, men mamma og pappa ligger og sover ennå. Vi kom sent hjem, sa Herman. – Fin tur, eller? Herman nikket. – Mm, Legoland er bra. Vi skulle ha vært der sammen en gang. Men det var supervarmt og så mye vind at vi holdt på å blåse bort. Bare å glemme å bade. En periode med stillhet fulgte. Ingen av de to besteven-nene klarte å se hverandre i øynene. Det var elleve dager siden Herman hadde dratt på ferie. Normalt pleide de å henge sam-men nesten hver dag. Det hadde de gjort så lenge de kunne huske. De siste årene hadde de snekret en trehytte sammen, som de kalte Eikeslottet. Den hadde to etasjer og var bygget to og en halv meter over bakken, oppe i en gammel eik med tykke grener et lite stykke inne i skogholtet i utkanten av boligfeltet. På avstand var det ikke lett å se den, og i alle fall ikke nå på sommeren, med det tette løvverket som omkran-set den. Hytta kom ikke til å bli høyere. Selv om det var helt ufat-telig, skjønte de det så altfor godt, begge to. De hadde visst det i over et år, helt siden Trym fikk høre at mormor hadde bestemt seg for å flytte til en leilighet i Lyngset sentrum. Så langt han visste, var han den eneste som hadde en mormor som hadde funnet en ekte skatt. Det ble stor ståhei i avisene, for skatten var stor og et mysterium. Alt hadde vært gøy, helt til han skjønte at mormor hadde gitt dem gården sin, og mamma og pappa bestemte at de skulle selge huset og flytte dit.11 Han og Herman hadde prøvd å forberede seg på det som skulle skje, men de endte alltid opp med å prøve å late som de hadde glemt det, at det aldri skulle skje, at det var langt inne i fremtiden. Men nå var fremtiden her. Det var ingen ting de kunne gjøre for å endre på det. Trym kremtet og svelget en stor, tørr klump i halsen. – Skal vi ta en tur til slottet, eller?

58 LITTERATURMAGASINET.NO


Hermans hake skalv. Det var ikke lett å se, en nesten umer-kelig bevring, men den skalv. Han så bort. – Ja, klart det. Vi drar! De gikk rundt huset til gårdsplassen. Det var ennå gan-ske tidlig på dagen, og Herman måtte vekke foreldrene og spørre om lov mens Trym satte seg på sykkelen. Han satt med én fot på pedalen og støttet seg med den andre, da han plutselig ble svimmel. Det var som om gårdsrommet og nabo-husene begynte å flyte sammen til en slags fargerik guffe. Så ble sollyset fryktelig sterkt, og i neste øyeblikk føltes det som om et kraftig vindkast tok tak i ham og sendte ham rett opp i luften. Trym sjanglet, før han falt ned på brosteinen med sykkelen over seg. Det gjorde ikke vondt, men det var flaut. Han kikket rundt seg. Ingen i gaten. Herman var fremdeles inne. Raskt kom han seg på bena og satte sykkelen på støtten. Svimmel-heten var borte, men alt rundt ham virket så mye … klarere? Fargene, lyset, luktene; det var som om han plutselig hadde dukket opp i en helt ny verden! Så hørte han det. Det var Herman og Stine. De stod inne i huset, men han kunne høre alt de sa, nesten som om de stod ved siden av ham! – OK, det er greit. Jeg skal si fra til mamma og pappa.12 – Fint. Vi drar ingen andre steder. – Det er like før han skal flytte nå, ikke sant? Taushet. – Ja. De drar i morgen. – Er du lei deg? Taushet. – Men dere skal jo besøke hverandre, vet du. – Jada, jeg … ja. Ikke si mer om det. Herman kom ut på trappen, satte på seg hjelmen og kom mot ham. Trym ristet raskt på hodet. Hva i all verden var det som hadde skjedd? Han hadde hørt dem så tydelig … Stine vinket fra døråpningen. Trym vinket tilbake og rød-met, for selv om hun ikke beveget leppene, hørte han henne: Uff, så trist. Dette kunne han ikke fortelle noen. Kanskje han var i ferd med å bli sprø? – OK, Trym, da drar vi. Ååå, nei! Sykkelnøkkelen! Den har sikkert falt ned, for den ligger i den venstre, lilla støvelen til Stine i gangen, tenkte Trym. – Sjekk skoene i gangen. Kanskje den har falt ned? sa han og holdt pusten. Herman snudde på hælen og trasket inn. Ikke lenge etter stod han forundret på trappen igjen med nøkkelen i hånden. – Hvordan visste du det? Trym trakk på skuldrene og kjente at nakkehårene reiste seg. – Aner ikke, jeg tippet bare. – Wow! Bra tippet. Herman låste fri sykkelen og la nøkkelen i lommen. Få sekunder senere var de nede i hovedveien, girte opp og hadde stø kurs mot Eikeslottet.13 Trym sugde grådig til seg inntrykkene, luktene, fargene og lydene. Kanskje dette var stedets måte å si adjø på, å la ham se og føle alt så uendelig mye klarere? Merkelig.

LITTERATURMAGASINET.NO 59


Skriver fordi hun må! MYRIAM H. BJERKLI 0

For Ellen E. Fossum er det å skive en måte å holde hodet over vannet på, i en ellers voldsom og hektisk verden. Gjennom skrivingen kan hun sette galskapen innenfor rammer som hun selv kontrollerer. I tillegg elsker hun å formidle, både gjennom skriving, kunst og muntlig kommunikasjon

60 LITTERATURMAGASINET.NO


S

elv beskriver hun seg gjerne som «Jack of all trades, master of none». Eller rett og slett som en «potet»… - Jeg har jobbet med mye forskjellig, forteller hun, – men trives aller best med å skape. Jeg driver med tegning, søm, design, baking, hekling, for å nevne noe. Jeg elsker å lese, være ute i naturen, være på eventyr, tilbringe tid med dem jeg er glad i. Det er ikke nok timer i døgnet. Det har det aldri vært. Jeg skriver både på dagen og om kvelden. Glem lønnet arbeid og mat på bordet – det kan mannen min ta seg av. Her skal det skrives! Drømmevokteren begynte etter en drøm en sensommernatt i Kirkenes, etterfulgt av en iherdig skrivestund belyst av midnattssol. At det ble en fantasyroman var en selvfølge. – Det finnes ingen sjanger jeg har større kompetanse på enn fantasy, ingen litterær verden som inspirerer meg mer. Om man lever i et (fantasy-) univers der alt er mulig, får man større tro på mulighetene i den virkelige verden også – slik sett er fantasy det motsatte av virkelighetsflukt – det er et middel for å møte virkeligheten med mot og håp. Jeg laget først et synopsis, før jeg begynte på begynnelsen og skrev til slutten. Ideene kom pressende på, så den største utfordringen var å fokusere på én ting om gangen og holde styr på alt sammen – ikke minst å luke ut det som ikke egentlig er nødvendig for å drive historien frem.

Bokutgivelsen er planlagt høsten 2016, og Ellen kan ikke fri seg for å føle at det er litt skremmende. – Å utgi bok er som å la noen se inn i det innerste, som å gi bort en del av den man er, og de som kjenner meg, vil nok finne mye av meg i karakterene i romanen. Orian er nysgjerrig og glad i mennesker slik som jeg er; Ilveriennas ærlighet og lidenskap kjenner jeg meg også igjen i. Det er også en karakter i boka som er med i alt jeg har skrevet, hvis navn er ensbetydende med mitt – men hvem det er, får være en liten hemmelighet (inntil noen med litt språktekke finner ut av det). Handlingen i «Drømmevokteren» foregår stort sett i et land kalt Emineo. Deler av romanen foregår i «vår» verden, men hovedhandlingen finner sted i en verden fylt med magi, kjente og mindre kjente fantasy- og myteinspirerte figurer, og en klassisk, tilsynelatende umulig kamp mot mørke krefter. Hovedpersonen heter Celon, som har glemt hvem han er og hvor han kommer fra. Hans søken etter svar vil være avgjørende for Emineos skjebne. Men som så ofte med fantasybøker, så har Drømmevokteren også et dypere budskap. - Romanen handler om å finne seg selv når det knapt er noe igjen av den man var, forteller Ellen. Den handler om hvordan de største evner kommer til kort, når man ikke vet hvor man kommer fra eller hvor man skal. Og så handler den om utrettelig håp, selvoppofrelse, svik, hemmeligheter, frykt, kjærlighet – og mye mer.

FOTO: PRIVAT

0 ELLEN E. FOSSUM Drømmevokteren

LITTERATURMAGASINET.NO 61


Lene Eriksen bor sammen med mann og tre små barn i Porsgrunn, hun jobber for et anleggsgartnerfirma og kaller seg selv for «hagegal». I tillegg driver hun og en venninne et firma som sitter med patentrettighetene til en spesiell type kork, i både USA og Europa. Legg til at hun alltid har kjørt motorsykkel, er med i motorsykkelklubb for jenter, bygger sykkel og liker amerikanske veteranbiler. I høst debuterer hun i tillegg som forfatter. Med et slikt tidsskjema, hvordan finner hun tid til å skrive? LINE EMILIE GJØRTZ 0

D

et er en utfordring å finne nok tid til å skrive, innrømmer Lene. – Men jeg klarer rett og slett ikke å la være, jeg har et behov for å formidle det som dukker opp i hodet mitt. Jeg har ingen faste rutiner, men bruker tiden effektivt så fort muligheten byr seg. Skriving er alltid førsteprioritet, og jeg ser veldig lite på TV. Min mann sier at jeg til tider lever i min egen alve-verden, og det er nok ingen vits i å nekte ...

Du debuterer med «Domens port», en fantasyfortelling for ungdom. Hva handler den om? – Det er en fortelling om en havfrues skjebnepålagte oppgave med å beskytte de fire elementæråndene ild, luft, jord og vann mot onde makter. Det er en oppgave som har fulgt havfolket i tusener av år, fra den dagen disse energiene ble sperret inne i fire edelstener. Men Lucifer får nyss om at de urgamle åndene har blitt fanget og sender sine undersåtter ut gjennom Helvetes port for å finne åndene. Hvem er i besittelse av de mektige kreftene som kan frigjøre ham fra det fangenskap Gud har kastet på ham? I Helvete bor også Herulv, Lucifers forhatte sønn. Han vil gjerne delta i jakten, men må isteden ta dramatiske valg for å få sin fars oppmerksomhet. Samtidig oppdager den sanndrømte havfruen Boa at Ylva, hennes arvtaker til elementæråndene, har forsvunnet. Hun søker etter svar, og et drømmevarsel, en heksesabbat og en ung hulder bekrefter det hun frykter mest av alt. Ylva har blitt bortført av Lucifer. Boa står overfor et vanskelig valg. Skal hun reise til farvann langt borte for å beskytte De fire eller skal hun forsøke å finne Ylva? Er det i det hele tatt mulig å finne porten til Helvete? Det høres ut som en ganske kompleks og spennende historie dette? Før du satte deg ned og skrev, hadde du tenkt ut plottet på forhånd, eller kom det til deg mens du skrev? – For mange år siden drømte jeg om å kunne skrive, men trodde ikke at jeg skulle få det til. Så en dag leste jeg en ufattelig kjedelig bok, og jeg tenkte, at har denne forfatteren klart det så kan jaggu jeg klare det også. For

62 LITTERATURMAGASINET.NO

Jakter på å legge press på meg selv (er nok over gjennomsnittet sta og egen) fortalte jeg til mine arbeidskollegaer på bokbinderiet hvor jeg jobbet den gang, at nå skulle jeg skrive bok jeg også. Jeg satte meg ned og skrev et manus. Historien kom til meg der og da, men det har blitt noen runder med endring og justering i etterkant. Selv er forfatteren inspirert av forfattere som Margit Sandemo, Laini Taylor og Philip Pullman. Favorittserien er Sagaen om isfolket, og den


FOTO: JØRN STEEN

porten til Helvete enkeltboken hun har likt best er «Mørk engel» av Laini Taylor. Og hun har fremdeles mye på hjertet. – «Domens port» er tenkt å bli en trilogi, og manuset til bok nummer to er allerede «grovskrevet». Jeg har også masse notater og ideer til bok tre, så vi får bare se hvor dette bærer av sted ... Og hun har et klart råd til alle som skriver: Gi aldri opp selv om veien kan være vanskelig.

0 LENE ERIKSEN Domens port

LITTERATURMAGASINET.NO 63


Julegavebøkene For tredje år på rad kommer vi også i år til å starte desember med å arrangere julebokmarked på Forlagshuset i Skreppestadveien. I fjor var flere hundre mennesker innom oss i løpet av disse tre dagene, vi håper på enda flere i år! Vi tilbyr flotte bøker fra 10 kroner, og alle som handler for over kr. 500,- får fyldig goody-bag på kjøpet.

64 LITTERATURMAGASINET.NO


kjøper du her! Her kan du gjøre unna årets julegavehandel, kose deg med kaffe og småkaker, og selvfølgelig gjerne slå av en prat med noen av våre forfattere. Velkommen! Årets julemarked blir første helgen i desember: 1.-3. desember 2016. (Følg med på våre internettsider og på Facebook / Instagram for eksakt tidspunkt.)

LITTERATURMAGASINET.NO 65


Debuterer i barnebok PER ALBRIGSTEN / ØP 0

Jonas A. Larsen utvider stadig sitt tegnede univers. Nå debuterer han som illustratør for en barnebokserie om Eksplodera, en liten, sint heks.

H

an har utgitt sitt eget tegneseriealbum, bidratt med illustrasjoner i mange sammenhenger, og holder egne tegneseriekurs for ungdom. Nå sitter Jonas A. larsen også med en barnebok i hendene, der han er illustratør. - Dette er den første boken jeg illustrerer, og det er skikkelig gøy, smiler Jonas.

Passer mange - Dette er en bok for flere aldersgrupper. Fin å bla i samtidig som noen leser for de minste, samtidig er den grei å lese for dem som har lært det, forklarer Jonas. Handlingen er både enkel og morsom. - En liten heks som stort sett er sint og sur. Det verste hun vet er noen som ler. Spesielt drager som ler, forklarer Jonas. - Så er det selvfølgelig en drage med i boken. Han elsker små hekser som er sinte, fortsetter han. Denne første boken er en introduksjon, både til heksa, og hva som finnes i området rundt henne. - Den neste boken utvider universet hennes, sier Jonas. Lokal utgivelse Denne bokserien kommer ut på det lokale Forlagshuset i Vestfold gjennom LIV Forlag, men forfatteren er bosatt i Sandnes. - Da jeg fikk teksten ble det fort et spørsmål om hvem man skulle koble inn som illustratør, forteller forlagssjef Myriam Bjerkli, som har flere illustratører knyttet til virksomheten. - Vi valgte Jonas og han satte i gang med å tegne utkast til hekser. De første ble litt for sinte, ler Bjerkli som til slutt fikk en litt snillere, sint heks. - Det klaffet med en gang mellom forfatter og tegner, sier hun. Hvor mange bøker det til slutt blir i denne serien, er ikke godt å vite. - Vi har kontrakt på fire i første omgang. Og det vil kanskje bli flere,

66 LITTERATURMAGASINET.NO

FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

Utfordrende - Her har jeg vært nødt til å lære meg å tegne på en annen måte. Enkle tegninger som likevel skal ha mange detaljer. Jeg liker at man kan oppdage nye ting i tegningene etter hvert, forteller han. I dette prosjektet har han tegnet digitalt. - I begynnelsen måtte jeg øve litt for hånd. Det er veldig gøy å tegne dette. En krevende historie med nye plasser, dyr og miljø, forklarer han. Denne boken er veldig mørk og tegnet på svarte sider. - Det er fordi den foregår på natten. Den neste boken har en handling på dagtid, så den er lys. Dermed er det sagt at det kommer flere bøker. Bok nummer to er ventet allerede i mai.

Dette er den første boken jeg illustrerer og det er skikkelig gøy.

avslutter forlagssjefen, som stadig utvider virksomheten med nye, spennende utgivelser innen de fleste sjangre.


BLOGGEN «MY CRIMINAL MIND» HAR BÅDE LEST OG LIKT «EKSPLODERA» En ny heks er i skuddet! En skikkelig artig bok syns både jeg og sønnen min på 6 år. Boken er flott illustrert av Jonas A. Larsen med tegninger av både av heksa, dragen og katten. Ekstra morsomt syns vi det var med sorte ark med hvit skrift. Anbefales på det varmeste av oss to.

LITTERATURMAGASINET.NO 67


Debuterer som barnebokforfattar Sandneskvinna Nina Bay (35) er ute med si fyrste barnebok «Eksplodera».

FOTO: BORGHILD GUDMESTAD

BORGHILD GUDMESTAD SANDNESPOSTEN 0

D

EBUTANT: Nina Bay har alltid vore interessert i bøker, lese mykje og hatt bokprosjekt på gang. Nå er ho endeleg ute med eiga bok i ein serie som skal bli til fem bøker.

Fem bøker – Den andre boka kjem ut i mai. Den tredje boka redigerer eg nå. I tillegg kjem det to bøker til, fortel ho. Bay bur på Trones og arbeider i helsevesenet i tillegg til å skriva. Små og vaksne lesarar kan nå møta ei lita heks som alltid er sint. Heksa bur bak dei høgaste fjella. Og kan ho eksplodera?

som kjem, vil lesarane bli kjent med fleire karakterar. Bay meiner at dei som liker Harry Potter sitt univers kan lika universet ho har skapt. – Min draum er å halda fram med å skriva bøker, fortel ho fornøgd, og vil skriva fleire bøker. Jonas A. Larsen har illustrert bøkene.

Magisk univers – Det er eit fantasifullt univers, eit magisk univers. I dei andre bøkene 0 NINA BAY Eksplodera - Den lille heksa som alltid er sint

68 LITTERATURMAGASINET.NO

Eksplodera og den grønne steinen som ikke er en stein

Eksplodera og latterkula


Lammet som ikke kunne si Æ «Lammet som ikke kunne si Æ» handler om det å være annerledes, men også om fellesskap, vennskap, det å stå sammen og hjelpe hverandre, og om å se at noe som i utgangspunktet er vanskelig for oss, kan bli vendt til noe positivt, forteller debutant Anna Løymen. IRJA THORENFELDT 0

H

vor kom ideen fra? Det var mannen min som foreslo at jeg skulle skrive barnebok, og det første jeg tenkte på var at jeg hadde lyst til å skrive om noe som var relatert til småbruket der jeg vokste opp. Jeg har alltid likt sauer og hadde lyst til å skrive om en sau som var annerledes, og så kom ideen om at den ikke kunne si æ. Hvor mye av deg selv vil de som kjenner deg finne igjen i romanen? Er det noen av personene du tenker er mest lik deg selv? Jeg tror folk vil kjenne igjen ordspillhumor og sans for litt vanskelige ord. De som kjente meg som barn vil kanskje også kjenne igjen noe av meg i lammet, som også er den karakteren jeg identifiserer meg mest med. Jeg ble ikke ertet så mye, men jeg husker at jeg ofte følte meg ensom og annerledes. Slik som lammet fikk hjelp av de andre dyra, har jeg også hatt mennesker i livet mitt som har hjulpet meg. Hvorfor tittelen? Jeg synes den oppsummerer fint hva boka handler om, og jeg synes også den lyder bra Hvis du skal sammenfatte boka di med få ord, hva tenker du at den handler om? Den handler om det å være annerledes, men også om fellesskap, vennskap, det å stå sammen og hjelpe hverandre, og om å se at noe som i utgangspunktet er vanskelig for oss, kan bli vendt til noe positivt. Hvorfor skriver du? Jeg er veldig opptatt av at fortellinger er viktig for oss. For meg er historier ikke bare underholdning, men noe som hjelper oss å utvikle oss som mennesker. Bøker kan være et godt utgangspunkt for å lære å sette ord på tanker og følelser og kan bidra til en god dialog både i hjemmet og på skolen. Jeg har alltid vært glad i å skrive og liker å leke med ord, og jeg ønsker å bidra med fortellinger som både voksne og barn kan ha glede av.

Hvordan og når finner du tid til å skrive? Jeg skriver innimellom alt det andre som skjer, som oftest når jeg får en ide eller blir inspirert. Da jeg jobbet for alvor med manuskriptet til denne boka, ble jeg litt oppslukt og gikk rundt og tenkte og drømte på rim. Det er gøy å være inni en sånn kreativ prosess, men litt slitsomt, også. Hvilke forfattere inspirerer deg? Julia Donaldson er den forfatteren som har inspirert meg mest når det gjelder rim og rytme. Jeg har også veldig sansen for måten hun bruker ord på. Jeg blir også inspirert av Sven Nordquist og elsker illustrasjonene hans, selv om han både tegner og skriver veldig ulikt den stilen jeg har lagt meg på. Hvem er du, når du ikke er forfatter? Det er viktig for meg å være til stede for mennesker rundt meg, og jeg bruker mye av tiden min sammen med familie og venner. I tillegg liker jeg alt som er kreativt. Jeg liker å være effektiv og holde på med flere ting samtidig, så jeg ser gjerne film mens jeg maler eller trener (til min manns frustrasjon), men jeg prøver å lære å slappe av og gjøre ingenting innimellom, også. Mannen min er sjømann på fritiden. Han er flink til å fikse båt, og jeg er flink til å nyte båt, så det passer fint.

0 ANNA LØYMEN Lammet som ikke kunne si Æ LITTERATURMAGASINET.NO 69


Tilbake til røttene FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

Hvor mye av deg selv vil de som kjenner deg finne igjen i disse bøkene? Er det noen av personene du tenker er mest lik deg selv? Tja, jeg er redd for at det (kanskje) kan være det. Det må i tilfelle være «Mormor». Hun har greie på dette med skjærer og sånt. Og så baker hun og lager neslesuppe med litt av hvert oppi. Hvis du skal sammenfatte serien med få ord, hva tenker du at den handler om? Martin og Maja-serien handler om nysgjerrige unger som spør, og voksenpersoner som kan svare. Sammen finner de ut litt av hvert om det som skjer i naturen rundt dem. Bøkene handler om det å være søsken, og å oppleve ting sammen med foreldrene og besteforeldrene sine.

Lillian Wirak Skow har skrevet en rekke bøker, både for voksne og barn. De siste årene har hun skrevet for voksne, men nå er hun igjen tilbake til å skrive for barn. Den første «Martin og Maja»-boka kom i fjor, i vår kom nummer to, «Martin og Maja hos mormor bestefar.» MYRIAM H. BJERKLI 0

M

ed Martin og Maja-serien er du tilbake til barnebøker igjen. Hvorfor det? Ja, si det. Jeg har jo tre ganger så mange voksenbøker som barnebøker på lista mi. Tobias og Maria-serien (4 bøker) gjorde stor lykke da den kom for noen år siden. Kanskje er det dette som frister? Denne gangen er det ikke bare skrivelysten som driver meg, men også lysten til å bruke faget mitt naturfag - på en ny og spennende måte. Dette er nummer to i noe som vi har skjønt er tenkt som en lengre serie. Hvor mange bøker har du lyst til å skrive i denne serien? Lysten kan nok være der, men det spørs på evnen... Om dette kan bli noe som fenger barna. Nr. 3 er så godt som klar fra min side: «Martin og Maja setter sjøbein». Og så skal jo Martin begynne på skolen. Men den boka har jeg bare i bakhodet. Kanskje det kan bli fire i denne serien også?

70 LITTERATURMAGASINET.NO

Hvordan har du fått ideene, er alt hentet fra virkeligheten? Hovedideen er at dette skal være mitt «stunt» mot duppedittene som unger er blitt så avhengige av og opphengt i. Med lett språk og nydelige illustrasjoner håper jeg dette kan bli bøker barna blir glade i. Det faglige er hentet fra virkeligheten, men nesten alle scenene er oppdiktet. Menneskene i denne serien er også oppdiktet. Men de «bor» i Larvik, og «ferierer» i Sandefjord, steder jeg kjenner godt. Hvorfor skriver du? Jeg har skrevet bestandig. En bitte liten forfatter har visst bodd i meg fra jeg var ganske lita. Og jeg leser (dessverre) altfor lite selv. Kommer jeg til side tre i en bok uten å like den, legger jeg den vekk. Hardt og brutalt. Hvilke forfattere inspirerer deg? Jeg startet opp som lyriker med mine fire diktsamlinger. Er nok det, innerst inne, fremdeles. Så da blir det i første rekke: Arne Garborg, Herman Wildenvey, Rolf Jacobsen, Inger Hagerup + diverse andre ... I romanene mine holder jeg meg nærest mulig virkeligheten - slik Frid Ingulstad og Sigrid Undset gjør. Livet kan være vel så spennende som fiksjon og fablerier. Hvem er du, når du ikke er forfatter? Hva gjør du / hva trives du med å gjøre? Jeg er pensjonist. Det burde alle glede seg til å bli. Før i tida var jeg lærer. I barneskolen, ungdomsskolen, videregående og til sist på Høgskolen i Vestfold. Det var hyggelig det, òg. Skolekjøkken og naturfag. Nå trives jeg


med å gå tur sammen med mannen i huset og i livet mitt. Tenk at det er mulig midt i beste soltida! Vi tar med oss matpakke og termos og finner et lunt sted for lunsj. Så strikker jeg en del. Skriver brev, og prøver å holde kontakt med barn og barnebarn og ikke minst de fire søskena mine. Og så er det veldig hyggelig å besøke og få besøk av dem. Går gjerne på Vise-Versa i Stavern, er med i Poesiparkens venner og LOT + i Utdanningsforbundets senioravdeling og litt sånt småtteri. … trivelig fortelling, en «bestemorsbok» av godt gammelt merke, velegnet for høytlesning for barna. Velskrevet og lærerik. Svend Einar Hansen, Østlandsposten

Hvordan og når finner du tid til å skrive? Når jeg er i skrivemodus, starter jeg på morgenkvisten. Lister meg ut av senga mens jeg har dagen for meg selv. Og så elsker jeg å bli ropt ned fra loftsrommet mitt til frokost. Om kvelden og utover natta duger jeg ikke. Hvordan ser du for deg veien videre, er du allerede i gang med å skrive noe nytt? Jada! Jeg har jo allerede bok 3 i Martin og Majaserien nesten klar til bruk! Dessuten har jeg tatt et par intervjuer med tanke på å skrive en bok med kvinner i hovedrollen. Fra krigen. Men dette begynner vel å bli en veldig ferdigskrevet periode? Forresten begynner åra mine å bli litt mange ... «Trygghet, kunnskapsutvidelse og menneskelig stabilitet basert på samspill over generasjonsgrensene, vel verdt å ta med seg.» Finn Stenstad, Tønsberg Blad

0 LILLIAN WIRAK SKOW / KARI HALVORSEN Martin og Maja i verdens beste hage Martin og Maja hos mormor og bestefar

FOTO: BENTE-LINN BERGENE HUSEBY

Den andre boken i serien om Martin og Maja, «Martin og Maja hos mormor og bestefar» ble lansert på Pakkhuset i Larvik, tirsdag 24. mai. De oppmøtte kunne glede seg over forfatter Lillian Wirak Skow og illustratør Kari Halvorsen i samtale med redaktør Irja Thorenfeldt.

LITTERATURMAGASINET.NO 71


Kufiolilla og Flu Filla FOTO: LISBETH MICHELSEN

H

vorfor tittelen? Boken min heter «Kufiolilla og Flu Filla». Da jeg var liten brukte min mor ordet «kufiolilla» for å beskrive klær eller ting som hadde en litt rar eller underlig farge. At noe var «kufiolilla» har vært et begrep i vår

72 LITTERATURMAGASINET.NO

familie og noe vi har tullet mye med. Jeg har alltid likt det ordet. Jeg forbinder ordet med noe som får oss til å le og smile. En av hovedkarakterene mine i boken min er nettopp den lilla kuen Kufiolilla. En ku som jeg håper vil få leserne mine til å smile. Navnet på den andre hoved-


karakteren kom til etter at jeg hadde bestemt meg for å bruke ordet Kufiolilla. Flu Filla rimer på Kufiolilla. Jeg ville at de to karakterene skulle oppleves som nært knyttet til hverandre. To gode, annerledes, underlige og fine venner. Hvor kom ideen fra? Jeg fikk lyst til å skrive boken om Kufiolilla og Flu Filla da jeg var hjemme i permisjon med min 1 år gamle gutt. Han var i en periode veldig opptatt av kyr og andre dyr. Jeg hadde derfor lyst til å skrive en litt humoristisk historie om en ku og en flue som utvikler et vennskap og finner på morsomme ting sammen. En historie som forteller at selv om du er liten, så kan du få til de utroligste ting. Særlig når du har både små og store venner rundt deg som heier på deg. Er det noen av personene du tenker er mest lik deg selv? Ha, ha, ja, jeg kan vel ligne litt på både Kufiolilla og Flu Filla. Som Kufiolilla så er jeg nok ofte en løsningsorientert optimist. Kufiolilla er nok også en litt utålmodig type som vil at ting skal skje raskt. Slik kan jeg også være. Flu Filla er en munnrapp type ... litt sånn som meg :) Hvis du skal sammenfatte boka di med få ord, hva tenker du at den handler om? Den handler om et underlig og fint vennskap mellom en stor og en liten. Et vennskap som viser at om bare en bryr seg om hverandre og hjelper hverandre, så kan en få til de utroligste ting sammen. Hvorfor skriver du, istedenfor f.eks. å spille fotball, strikke eller nøye deg med bare å lese bøker? (Du spiller kanskje fotball også?) Jeg har alltid vært utrolig glad i å skrive. Min interesse for å skrive var en av grunnene til at jeg ville ta en utdannelse innen journalistikk. Ved hjelp av penn og papir, et kamera eller et tastatur får en mulighet til å skape noe som kan bety noe for mottageren. Jeg har jobbet med alt ifra seriøs nyhetsjournalistikk til historiefortellinger for barn, både innen tv-mediet og skriftlige medier. Jeg synes begge deler er like spennende. På hver sin måte får en mulighet til å være med på å formidle og skape noe som kan få betydning for mottageren. Det synes jeg er utrolig givende. Men først og fremst så synes jeg nok bare at det er utrolig gøy å skrive, særlig for barn. Ellers så gjør jeg ganske mye mer enn å skrive. Jeg har stort sett alltid mange baller i luften. Jeg jobber med kreative prosjekter innen tv. Jeg lager musikk. Jeg reiser rundt og holder konserter og leder store eventer. Jeg tegner og skriver og trives best med flere prosjekter på en gang.

Hvilke forfattere inspirerer deg? Da jeg var liten, husker jeg at jeg deltok i flere «lesehest»-konkurranser hvor målet var å lese flest bøker på et år. Lesegleden har jeg fortsatt og koser meg veldig når jeg får mulighet til å sette meg ned med en god bok. Av «voksen-bøker» så er jeg veldig glad i bøkene til Frank McCourt og Dave Eggers. Av barnebøker så er det mange flinke forfattere som inspirerer meg. Nå leser vi mye «Bø og Bæ» (Olof Landström og Lena Landström) og «Bukkene Bruse på badeland» (Bjørn F. Rørvik) her hjemme. Men min store forfatterfavoritt vil nok alltid for meg være Astrid Lindgren. Jeg gleder meg veldig til jeg blant annet kan lese den nydelige boken Sunnaneng for min lille gutt, Sixten. Hvordan har skriveprosessen og ideprosessen vært? Den har vært utrolig morsom og lærerik. Historien har endret seg flere ganger underveis og nye karakterer har meldt sin ankomst. Jeg har også kost meg veldig med å skape dette universet ved hjelp av tegneblyanten min. Hvem er du, når du ikke er forfatter? Hva gjør du / hva trives du med å gjøre? Jeg er mamma, artist, programleder, journalist, forfatter, kone, livsnyter og mye mer. Når alle disse tingene er kombinert, og jeg får lov til å utfolde meg kreativt på flere områder, da har jeg det veldig bra!! Hvordan og når finner du tid til å skrive? Jeg skriver en del på kveldstid når sønnen min er lagt. En dag sammen med gutten min hvor vi leker og tøyser inspirerer meg til å skrive og tegne. Hvordan ser du for deg veien videre, er du allerede i gang med å skrive noe nytt? Ja, jeg har både ideer til og skriver på nye historier. Jeg håper at jeg er så heldig at jeg får mulighet til å gi ut flere bøker for barn.

0 SILJE SIRNES WINJE Kufiolilla og Flu Filla

LITTERATURMAGASINET.NO 73


Når pappa E

lleveårige Thea skriver dagbok om hvordan hun føler det da faren hennes blir arrestert av politiet og dømt til fire år i fengsel. Boken bygger på virkelige hendelser og barns egne beretninger og erfaringer. «Hei Dagbok! Sofie lurte på hvorfor jeg oppførte meg så rart. Jeg vil fortelle henne det, men tenk om hun sladrer til alle i klassen? Tør jeg fortelle at pappa er ettersøkt av politiet»?

74 LITTERATURMAGASINET.NO

0 ELISABET OMSÉN / JENNY WIK På utsiden Elisabet Omsén jobber som forfatter og journalist. Hun er bosatt i Gøteborg i Sverige. Illustratør Jenny Wik (f. 1962) bor i Gøteborg og arbeider som kunstner, illustratør og barnebokforfatter.


sitter i fengsel

LITTERATURMAGASINET.NO 75


Lyriske Larvik Liv Forlag og Østlandsposten inviterte i fjor Larvikskribenter til å sende inn sine egenskrevne dikt. Mange av diktene ble presentert i lokalavisa, og høsten 2016 vil de beste diktene også bli presentert i bokform. Diktene er plukket ut av en jury, bestående av Marte Østmoe og Myriam H Bjerkli fra Forlagshuset i Vestfold as, Per Albrigtsen fra Østlandsposten og Mette Kristin Gjerdrum fra Larvik Bibliotek. Resultatet – over 100 forskjellige dikt av mer enn 50 Larvikspoeter, presenteres i boken «Lyriske Larvik» under kulturnatta i Larvik høsten 2016. Se meg, hør meg, forstå meg! Les meg, føl meg, elsk meg! Jeg roper det så høyt jeg kan lydløst til ethvert menneske jeg møter. Så opptatt av bekreftelse er jeg, at jeg ikke enser at du roper akkurat det samme, like høyt, like lydløst.

0 SKRIBENTER FRA LARVIK Lyriske Larvik

Gro Helen Aalgard

På fantasiens vinger Jeg vil reise langt i dag til de milelange strender vekk fra hverdagslitets jag til det sted hvor verden ender

Jeg vil seile over havet i en gammel klassisk båt bo i slott og dø som slave høre englekorets gråt

Under solens varme blikk vil jeg sorgfritt leve livet nyte mat og gylden drikk sløvt la dagene fordrive

Jeg vil elske eller hate være kvinne eller mann Uten grenser er mandatet i mitt eget lille land

Opp i luften vil jeg fly sveve i vår atmosfære leke barn igjen på ny fri som fuglen vil jeg være

for i mine fantasier finnes ikke frykt og tvil uansett hva andre sier kan jeg gjøre ALT jeg vil!

76 LITTERATURMAGASINET.NO

Myriam H. Bjerkli


LITTERATURMAGASINET.NO 77

FOTO: NILS ERIK KVAMME/ ØSTLANDSPOSTEN

Velkommen til Stavern Litteraturfestival


VELKOMMEN TIL STAVERN 1-3 JULI

LITTERATUR – MUSIKK – FREDAG 1. JULI Kl. 18.00

Kl. 18.30

Velkomsttale: Øyvind Ludvigsen. Offisiell åpning ved fungerende kulturrådleder i Larvik kommune Bård Jacobsen.

Historiker og forfatter Hans Olav Lahlum i samtale med forfatter Jørn Lier Horst.

alle : ng til Innga ter fredag n e m e g 0,arran kr. 20 Totalt

Kl.19.30

Skagerrakerne, Magnar Vegger og Olaf Lundheim sørger for festivalstemning, visesang, latter, skjemt og alvor.

LØRDAG 2. JULI

IS GRAT

M!

A Kl. 12.00 – 15.45 ROGR RNEP

Kl. 12.00

BA

0,Kr. 10

Kl.17.00

0,Kr. 20

BUSSTUR: I William Wistings blodspor. Vi gjentar de tidligere årenes kjempesuksess og lar Jørn Lier Horst ta publikum med på busstur og besøke åsteder i hans kriminalserie.

12.00 Møt Silje Sirnes Winje fra NRK super. 13.00 Anna Løymen leser fra sin bok, Sauen som ikke kunne si Æ. 14.00 Erik Johansen alias Prins Godhjerta alias Onkel Snurretulleball spiller og leser. 15.00 Nina Bay og Jonas A. Larsen presenterer Eksplodera, den lille heksa som alltid er så sint.

Kl. 18.30 0,Kr. 10

Kl. 20.00

0,Kr. 20

TRE KRIMINELLE DAMER Møt krimforfatterne Merete Junker - Kristine Storli Henningsen - Lene Lauritsen Kjølner.

Bokbader Myriam H Bjerkli.

78 LITTERATURMAGASINET.NO

Forfatter Lars Saabye Christensen bokbades av Sigurd Ohrem.

Krimforfatter Gunnar Staalesen blir bokbadet av Nils Erik Kvamme.

Kl. 21.00 0,KR. 10 LASS ET G INKL. LENDE SPRUD LITTERATURFEST I SELMAS HAGE Møt forfattere og andre literaturinteresserte. Smakebiter fra Forlagshusets høstbøker, goodybags og mingling. Musikk ved Roy Einar Dreng.


LITTERATURFESTIVAL 2016

– BOKBAD – BOKSIGNERINGER! SØNDAG 3. JULI EN HEL DAG MED LITTERATUR, INSPIRASJON OG BØKER – ALT ER GRATIS! Kl. 12.00

Kl. 13.00

Kl.14.00

Bokinspirator Liv Gade reiser Norge rundt for å dele, inspirere og presentere bøker hun har latt seg begeistre av. Nå er turen endelig kommet til Stavern!

Frode Eie Larsen presenterer sitt forfatterskap og bøkene sine. Kanskje får vi også en smakebit av høstens kommende utgivelse. Bokbader Glenn Johansen.

«ALLE» ELSKER FANTASY. Møt de tre fantasyforfatterne Annikken Hansen Haga, Nina Regine Aasvang og Ellen E. Fossum. Bokbader Frode Eie Larsen.

Kl. 15.00

Kl. 16.00

D IS LOD GRAT LLE. TIL A OKEB MANG IER! PREM

Kl.17.00

uiz aturq Litter otte med fl ier! em bokpr Karin Kinge Lindboe bokbades av Irja Thorenfeldt om sin helt ferske utgivelse «Far og Sachenhausen.»

Kåseri ved ANTISUPERMAMMA Kristine S. Henningsen er kvinnen bak den populære Antisupermammabloggen og det er nettopp den Antisupre Kristine vi møter denne søndagen. Vi lover både latter og ettertanke!

HELE DAGEN: Mulighet for kjøp av signerte bøker! Jørn Lier Horst ønsker velkommen til ÅPEN SKRIVESTUE.

De fleste arrangementene foregår på Det Gule Galleriet i Stavern. Billetter kjøpes på ticketmaster. no Ledige billetter selges i døra. Ønskes nærmere informasjon, så ta kontakt med Litteraturutvalget. Dette består av: Svend Johansen, Rune Sørlie og Øyvind Ludvigsen. Mer informasjon finnes også på vår nettside: www.litteraturstavern.no

HOVEDSPONSOR

LITTERATURMAGASINET.NO 79


Hvordan min lille strek

E

tter at jeg oppdaget Instagram, må jeg ærlig innrømme at jeg har brukt en del tid på å titte innom en masse forskjellige kontoer. Mye synes jeg etter hvert er ganske likt, men én sommerdag i fjor kom jeg over en bitte liten tegning som traff meg midt i hjertet. Jeg husker ikke nå hva tegningen formidlet – men energien husker jeg! Et eller annet må ha brent seg fast i underbevisstheten min, uten at jeg kan sette ord på hva det var … Dagen etter hadde jeg vært ute i skogen og tatt med meg litt kvist og kvast hjem, som jeg alltid gjør når jeg er ute i naturen. Jeg hadde funnet en liten klase med røde hyllebær, og tenkte at den så da ut som et lite epletre. Jeg satte meg ned på hobbyrommet mitt, la bærene på papiret og tegnet ei lita jente ved siden av. Tegning har jo aldri vært min greie, har jeg tenkt. Jeg har formet, malt og skrevet, men ikke tegnet. Men denne lille tegningen la jeg ut på Instagram, for «det var liksom epletreet som var greia». Men responsen jeg fikk, overrasket meg. Så tegnet jeg et par, tre tegninger til og kombinerte med litt naturmaterialer, og da begynte folk å skrive at dette var morsomt, og at dette måtte jeg gjøre mer av. Samtidig hadde min far fått snappet opp et par av tegningene, og han spurte min mor hvem det var som hadde tegnet dem. Selv om jeg hadde lagt dem ut, så trodde han ikke det var jeg som hadde tegnet dem, for jeg tegnet jo ikke! Da han forstod at det var jeg som sto bak den lille

80 LITTERATURMAGASINET.NO

streken, var oppfordringen fra ham klar og tydelig: «Du har jo talent! Du kan få fram sjarmen i det enkle.» Jeg kunne ikke skjønne at han virkelig mente det. For å «teste» det han sa, tegnet jeg et par enkle tegninger og la ut på Facebook. Responsen jeg fikk, var overveldende. Det ga meg skikkelig energi, og jeg grep etter tegneblokk og penn hver gang jeg satte meg ned i sofaen. Så jeg noe på TV – for eksempel sport, som jeg selv ikke er så opptatt av, så skriblet jeg ned en øyeblikksfigur rundt temaet – og skrev en liten refleksjon til. Så begynte ballen å rulle. Jeg tenkte på alle mulige slags situasjoner. Jeg tegnet ned en tegning «fort og gæli» (begynte jeg å finpirke, ble det liksom feil – og tegningen ble «kjedelig», og heller ikke bra nok, følte jeg). Jeg la ut tegninger rundt hverdagssituasjoner som folk kjenner seg igjen i – og folk begynte å oppfordre meg til å gi ut tegningene. Men jeg som ikke var noen tegner, hadde ingen ambisjoner om det. Helt til jeg en kveld fikk en gladmelding fra LIV Forlag. De ville ha tegningene mine! Jeg tok ikke lang betenkningstid, for å si det sånn! Dette ville jeg gjerne være med på. Jeg har troen på at det som gir gode følelser, gjør en godt. Det som gjør en godt, gir energi. Disse små tegningene fryder jeg meg over å tegne – og hvis jeg kan glede andre med dem også – så er jo delt glede – dobbel glede. Så dette er starten på noe nytt for meg. Og om noen måneder skal mine små skriblerier og refleksjoner bli til en liten bok kalt LIVsvisdom. Så … sosiale medier og en oppmerksom pappa gjorde at nye dører åpner seg …


tegning ble til

Årets julegave? 0 LIV HEGE REFSDALS bok: LIVsVISDOM, med sjarmerende tegninger og ord til ettertanke kommer før jul.

LITTERATURMAGASINET.NO 81


Overfallet Liv Hege Refsdal

U

tenfor lavet snøen ned, mens stemningen inne i stuen var lun og god. Temperaturen var ikke for varm, ikke for kald. Den var akkurat slik at kvinnen i huset verken frøs eller svettet. Ektemannen stod et øyeblikk på stuegulvet, før han satte seg ned på sofakanten. ”Er det noe du trenger, elskling?” Han bøyde seg over sin kone, så på henne med kjærlig blikk. Kvinnen lå med en tykk pute under hodet. På bordet foran henne stod et fat med smørbrød, et glass vann og en kopp te, samt noen tabletter. ”Du steller sånn for meg, at jeg ikke rekker å trenge noe!” smilte hun, og klemte rundt hånden til sin mann. ”Hva skulle jeg gjort uten deg?” Hun leet litt forsiktig på seg under det røde ullpleddet. ”Du vet jeg er her. Jeg vil alltid være her for deg, elskling. Det var et under at du kom fra det med livet i behold.” Han strøk og strøk henne over håret. Også han var lykkelig akkurat nå. Hun reiste seg litt opp. ”Faktisk så er det noe jeg trenger,” sa hun og tittet seg rundt, som hun så stuen for første gang. ”Hva vil du jeg skal hente?” spurte han med den samme varmen i stemme og blikk. ”Ingenting. Kan du ikke bare sitte her ved siden av meg og snakke med meg? Kanskje jeg kommer på noe. Kanskje jeg husker noe fra før det skjedde. Legen sa jo det til meg. Før eller siden kan det dukke opp noe som får en til å huske fra tiden før et slikt overfall. Det kan jo hende det hjelper å snakke.” Han flyttet seg til stolen ved siden av sofaen. Han bøyde seg mot henne, grep hånden hennes og la den mellom begge sine. ”Jeg er bare så lykkelig for at du er tilbake hos meg, så fortell meg hva du vil snakke om,” sa han. ”Jeg vet ikke helt. Bare at jeg vil ha hukommelsen min tilbake.” ”Du husker jo det meste. Du vet hvem du er. Du vet at du er gift med meg. Og du vet at du bor i dette huset som vi er så glade i.” Han smilte oppmuntrende. ”Ja, jeg vet. Men det er noe som ikke stemmer, liksom... Fortell meg hva han gjorde! Det kan være noe jeg har oversett.” ”Er det så lurt, da? Legen sa at du trengte mye hvile. Du må komme deg ordentlig til hektene igjen.” Han slapp hånden hennes og skjenket seg en kopp kaffe. En rynke viste seg i pannen og han ble stille. ”Vel,” sa han. ”Det var forrige onsdag kveld. Vi hadde akkurat spist en av dine deilige kyllinggryter. Du oppdaget at du var gått tom for sigaretter, og du ville gå bort til kiosken på hjørnet. Jeg sa jeg kunne kjøre og

82 LITTERATURMAGASINET.NO

kjøpe dem, siden det regnet og hadde begynt å mørkne, men du insisterte på at du hadde godt av en luftetur etter maten. Så jeg lot deg gå. Dessverre...” Kvinnen lyttet til alt mannen sa. Hun kunne ikke huske noe av det. ”Og så?” Hun ventet på fortsettelsen, selv om hun hadde hørt den mange ganger. Det kunne jo være noe viktig hun hadde oversett. En bitte liten detalj som kunne utløse et svar. ”Ja, så skjedde det som du allerede vet. Du hadde tatt på deg den sorte regnfrakken og gikk de to kilometerne bort til kiosken. Du hadde gått omtrent halvveis, da du ble slått ned. Politiet har en teori om at gjerningsmannen slo deg ned for å rane deg. Du ble heldigvis ikke voldtatt, men lommeboken og mobiltelefonen du hadde i lomma, ble tatt. En bilist ringte politiet da han kom kjørende og så du lå i veien. Du var fremdeles bevisstløs da du ankom sykehuset, men etter nærmere to timer våknet du. Det var et under at du overlevde i følge leger og politi. Men fra da av husker du vel alt?” ”Jeg husker at jeg våknet i sykehussenga, at jeg hadde en hodepine av en annen verden. De spurte meg om hva jeg het og hvor gammel jeg var. Det greide jeg å svare på. Men da jeg ble spurt om hva jeg hadde gjort noen timer tilbake, husket jeg ingen ting. Bare at jeg kom hjem fra jobb.” Hun gned fingertuppen forsiktig langs tinningen. ”Kommer hodepinen igjen?” spurte han urolig. ”Ja, den kommer og går hele tiden,” sa hun og tok hendene vekk. Han bøyde seg over bordet og trykket ut en tablett fra esken med smertestillende. ”Jeg må huske! Det er noe viktig jeg må huske,” sa hun. Hun svelget pillen med litt vann. Han reiste seg og gikk fram og tilbake på gulvet. ”Du vet jo at politiet gjør hva de kan,” sa han og klødde seg i bakhodet. ”Ja, den jobben får de ta seg av. Men jeg må gjøre min jobb.” Hun slo pleddet tilside og satte føttene på parketten. ”Nå må du slappe av. Ikke gjør for mange brå bevegelser, da! Du husker vel hva legen sa? Eller?” Han kikket bort på henne, og hun undret seg et øyeblikk om han var spydig eller bare grenseløst omsorgsfull. Så slo hun tanken vekk. Han visste ikke hva godt han skulle gjøre for henne. Hun visste at han bare ville henne vel. Han elsket henne over alt på jord. Hun visste det. ”Jeg skal ta det med ro. Men nå er det snart to uker siden,og jeg trenger å lee meg litt.” Med forsiktige skritt beveget hun seg rundt i stuen.


Hun lot blikket fare over alle ting og bilder som var i rommet. Brudebildet på veggen, bildene av henne på peishylla, bildene av dem da de var på ferie i Paris i fjor. Hun snudde seg mot ham, da hun merket at han stod bak henne. ”Så mange bilder det er av meg, da!” sa hun overrasket. ”Det er ikke så mange av deg.” ”Det er fordi jeg ikke kan la være å ta bilder av deg. Du er så fotogen!” Han lo og kysset henne i nakken, mens hendene hans smøg seg rundt midjen hennes. Plutselig rykket hun til og så igjen på alle tingene på peishyllen. ”Hva skjedde?” spurte han og rygget litt tilbake. ”Et minne, tror jeg,” sa hun. Intuitivt lot hun være å snu seg. Hjertet hennes banke merkbart fortere. ”Jeg så plutselig deg for meg. Du kysset meg i nakken som du gjorde nå, da jeg stod og lagde middag. Kyllinggryten. Stemmer det?” ”Jeg kan ikke akkurat huske om jeg kysset deg i nakken mens du lagde middagen. Men jeg kysser jo på deg hele tiden.” Han hørtes nesten irritert ut. Hun vred seg litt vekk igjen, snudde seg og møtte blikket hans. ”Hvorfor sier du det sånn? Vil du ikke at jeg skal huske?” ”Selvfølgelig, elskling. Jeg vil bare ikke at du skal gå for fort frem slik at hodepinen blir verre.” Han skulle til å kysse henne på kinnet, men hun rygget unna igjen. ”Jeg vil ikke bli dullet med! Du skal høre på meg! Jeg vil...” Hun bråstoppet seg selv, da hun så øynene hans. De var blitt fremmede. ”Hør her, elskling! freste han nesten nå. ”Jeg gjør alt for deg! Du har fått alt du har villet ha, pluss mye mer. Du har et hus som enhver kan misunne deg. Du mangler ingenting, verken kjærlighet eller materielle ting.” Så gjenkjente hun noe som gjorde at det gikk rundt for henne. Blodet holdt på å forlate hodet og hun kjente at hun var nær på å besvime, men han var der og reddet henne. ”Jeg holder deg, min elskede. Og jeg slipper deg aldri,” hvisket han inn i øret hennes. Han kysset henne på nesetippen. Hun åpnet øynene og smilte blekt til ham. ”Takk, vennen min. Det går bra nå, men jeg må på toalettet,” sa hun spakt. Han lot henne gå. Med nølende skritt gikk han og stilte seg foran stuevinduet. Han så at snøen dekket til det meste, men det ville ikke vare lenge før naturen viste sitt sanne jeg. Han knyttet hendene hardt nedi bukselommene. Han lurte på hva som ville skje nå. I det kvinnen i hans liv hadde gått ut av stua, hadde hun tatt med seg noe fra peishylla. Nå satt hun inne på toalettet og prøvde å få igjen pusten. Hun husket! Alt stod klart for henne, det var som en film ble vist. Da han

hadde sagt ordene: “Og jeg slipper deg aldri”, husket hun. Hun slo hendene for ansiktet, kjente den stormende hodepinen, men den skulle ikke stoppe henne. Hun måtte klare dette. ”Jeg husker den middagen!” sa hun med høy puls, da hun kom inn i stua igjen. Han stod fremdeles med hendene i lomma og stirret ut av vinduet. Han snudde seg ikke, beveget seg ikke, sto bare helt stille. Hun så den anspente holdningen hans. Nakken, skuldrene, ryggen. ”Jeg husker jeg sa at jeg ville gå fra deg. At jeg ville skilles. At jeg følte meg som din fange i det flotte hjemmet og blant alle de flotte tingene. Og jeg husker at du sa: ”Jeg slipper deg aldri.” Nå først snudde han seg mot henne. Han hadde et blikk hun gjenkjente. Blikket fra den skjebnesvangre kvelden. Hjertet hennes banket om kapp med hodepinen. ”Nå husker jeg mer...” sa hun. ”Jeg husker jeg sa jeg skulle gå og kjøpe sigaretter, og at vi måtte prate mer når jeg kom tilbake. Og det du sa, var: - Jeg dreper deg hvis du går ut den døra.” Før han fikk svart, fortsatte hun. ”Jeg gikk ut den døra.. Du hadde vel ikke trodd at jeg skulle overleve de slagene. Men du klarte ikke å drepe meg. Og når jeg først overlevde, trodde du at vi kunne fortsette å leve lykkelig sammen, fordi jeg ikke husket noe... Du er jo gal!” Ektemannen kom stille mot henne. Han smilte kjærlig, mens han strakte ut hånden for å stryke henne over håret. ”Kjære elskling, nå fabler du fælt. Du har bare fått noen alvorlige smell i hodet ditt. Og du tror vel ikke at noen vil tro på den historien? Noe sånt kan du ikke bevise.” ”Har jeg ikke bevis?” sa hun og svelget. ”Jeg har nettopp ringt politiet fra den mobiltelefonen som du sa at gjerningsmannen tok fra meg. Den som lå bak bildet på peishylla.”

Novelle hentet fra boken Kjærlighet, løgner og ølglass Forfatter er Liv Hege Refsdal

LITTERATURMAGASINET.NO 83


Årets utgivelser fra Lyst Forlag KRIM s 105 En liter blod – Gry Kristin Karlsson

ESSAYS s 101 Kristendommen mot undergangen - John Einbu

s 104 Blå måne – Mårten Havre

UNGDOM

s 90 Umbra – Morten R. Aasen

s 108 Prins Neo og Solporten – Nina Regine Aasvang

s 88 Hanskene – Ådne Frestad

ROMANER s 98 Litt bortenfor - Wenche R. Nilsen / Latif Ahmadi s 94 Drømt virkelighet, virkelig drøm – Kari Elisabeth Svare s 96 Forført – May Britt Stendal

s 93 Bruden – Torild Gusland

s 91 Rettferd – John A. Ness

s 92 Direktøren – Katharina Holt

POESI s 102 Den fremmede – Trond Hageberg

84 LITTERATURMAGASINET.NO

s 104 Eventyr suger – Simen Meisdal

Endringer på cover og utgivelsestidspunkt kan forekomme.


Lyst Forlag er vårt talentutviklingsforlag

Lyst Forlag utgir forfattere vi ser har et tydelig talent, samt manus med temaer vi finner interessante. Lyst Forlag er et forlag der alle forfatterne selv bidrar økonomisk til utgivelsen, noe som gir oss muligheten til å satse på både debutanter og smalere utgivelser. Vi tilbyr dyktige redaktører og konsulenter, språkvask, korrektur og profesjonell hjelp til alt det grafiske, både omslag og innmat. Etter utgivelsen kan du også få hjelp til markedsføring.

Lyst Forlag er allikevel ikke noe rent selvpubliseringsforlag. Vi jobber grundig med hvert eneste manus, og siden vi er et lite forlag med få ansatte, betyr det at vi refuserer ca. 80 prosent av manusene vi får inn. Lyst Forlag bidrar også med talentutvikling for LIV Forlag, og flere av forfatterne på Liv Forlag har gitt ut sine første bøker på Lyst Forlag.

LITTERATURMAGASINET.NO 85


Fra manus til ferdig bok

TIPS FRA FORFATTERSKOLEN

Hvordan er prosessen fra råmanus til ferdig bok? Det er det mange av våre elever og følgere som lurer på. Og ettersom jeg begynner å få noen titalls bøker på samvittigheten, kan jeg si litt om nettopp det. Prosessen er ulik fra gang til gang - og med noen tydelige fellestrekk. Her kommer de, helt ærlig og i kronologisk rekkefølge: 1. Etter å ha drømt og svettet i en lang periode, får du endelig belønning: Et brev eller en telefon fra forlaget om at de liker det de leser. De har tro på manuset ditt. Det har potensiale, sier de, og nå vil de gjerne ha et møte med deg for å diskutere videre fremdrift. Åh? Du trodde du skulle bli genierklært, og at boken din ville bli trykket i 100 000 eksemplarer, nærmest ubearbeidet, dagen etter? Å nei. Prosessen er lengre og mer omstendelig enn som så, enten du er en fersking eller veteran i forfatterverdenen. Uansett skal du gi deg en diger klapp på ryggen. Og helst et glass sjampis også. Du har kommet deg gjennom et nåløye som man må ha forstørrelsesglass for å se. Forlagene mottar 1000-1500 manus i året, og kun 10-12 av dem blir antatt. Så hurra for deg! Gjør deg fortjent til boblene - og lanseringsfesten må vente. Nå gjenstår det en god del jobb med manuset for at det skal bli best mulig. Vær glad for denne kvalitetssikringen, selv om den kan være krevende. Du vil ha mange lesere og gode kritikker, ikke sant? 2. Nå begynner samarbeidet mellom redaktøren og deg. Det er minst like viktig å kunne bearbeide din egen tekst som å skrive godt. Og redaktøren vil definitivt ha sine meninger og ønsker for boken. En god redaktør gir motstand, samtidig som hun aldri slutter å være oppmuntrende. Hvordan kan boken gjøres enda bedre? Nå trenger du en sunn distanse til egen tekst, og en god dose profesjonalitet, for å kunne se klart og bearbeide stoffet. Det som ikke er relevant for fortellingen skal ut «kill your darlings» med hard hånd. Så er det denne viktige balansen, da - mellom å lytte til redaktørens profesjonelle (og subjektive) mening, og samtidig ikke gå på akkord med seg selv. Som debutant er dette ekstra krevende, fordi du verken har erfaring eller makt. Første gang jeg ga ut bok, skrev jeg den fullstendig om etter forslag fra forlaget, selv om 86 LITTERATURMAGASINET.NO

jeg både var enig og uenig. Ved andre utgivelse var jeg sikrere på meg selv, min stemme og mitt budskap, og var tydeligere på hva jeg ville og ikke ville skrive om. Tredje gang var jeg krystallklar. Det førte blant annet til at jeg måtte bytte forlag. I stedet for å følge en sjanger, har jeg nå funnet opp min egen. Det er jeg stolt av - og jeg ville aldri ha turt det for noen år siden. Vil du lese og se hva jeg mener? Her er min nyeste bok, rykende fersk fra pressa, og med en særegen stil: Irma Dahl! Det positive med å ha en redaktør er at du ikke er alene. Å skrive manus er ensomt, og det er ofte mye tvil og frustrasjoner underveis. Nå har du fått en profesjonell sparringpartner. Mange sier riktig redaktør (for deg) er langt viktigere enn «riktig» forlag. Har du god kjemi med redaktøren, og hun gir deg passe doser motstand og oppmuntring, er det gull verdt. Ellers er det lov å bytte. Det samme gjelder forlag. Forlagsbransjen er business, som alt annet, og forlaget er ikke din familie. Du er aldri bedre enn din siste bok. Punktum. 3. Endelig ferdig? Nei da. Når redaktøren og du endelig er enige, er det tid for språkvask. Knut Faldbakken uttalte en gang at denne prosessen er verre enn å gå til tannlegen. Det er jeg enig i. Og samtidig: Det skal gjøre litt vondt før det blir bra. Nå blir hver setning kikket grundig på, hver logiske brist skal oppdages, tidslinjen skal stemme, alt skal henge sammen og samtidig fenge. Det er lett å bli overveldet over de røde markeringene på hver eneste side, men vær glad for dem. Noen har jobbet hardt for å perfeksjonere manuset ditt. Det gjør fortellingen bedre rustet mot kritikerne som skal bedømme manuset ditt, og det øker muligheten for at leseren vil tro på og bli fengslet av historien. 4. Er det nå tid for å få boken ut i butikkene, da? Hold dine hester litt til. Nå er det tid for korrekturlesning. Det er vanligvis ikke en like stor jobb for deg, men


korrekturleserne ser ofte ting som språkvaskeren eller redaktøren har oversett. Og det skal du være glad for. Selv om jeg på dette stadiet er nær ved å slenge PC-en ut av vinduet. Hver eneste gang. Kanskje kan det sammenlignes med å fysisk føde et gigantisk leksikon? 5. Heldigvis er det mye moro også. Innimellom alt dette skal det velges omslag. Noen ganger kan du som forfatter komme med føringer her. Ofte blir du bedt om å velge mellom 1-3 omslag, som illustratøren har tegnet. Så skal det skrives baksidetekst, som du ofte gjør i samråd med redaktøren. Forfatterbilder skal taes. Og oppi rusen ved snart å være ferdig, og se at dette faktisk blir en bok, kommer premierenervene. Snart skal bokbabyen ut i verden og klare seg helt på egen hånd. Hvordan i all verden skal det gå? 6. Nå begynner også jobben med å markedsføre boken. Den selger seg nemlig ikke selv. Faktum er at det er vanskeligere å selge bøker enn noen gang. Det er slutt på de tider da forfatteren kom ned fra et loft, ble blåst

støv av og plassert som et geni på rød løper. Viktigere enn noen gang er det at forfatteren evner å bruke de kanaler han har og kan være en stor del av markedsføringen. (Introvert? Lat som du ikke er det). Derfor er det viktig med en god markedsplan. Hvordan kan boken selges inn til media? Hvordan bruke lokalpressen? Aktuelle bloggere? Selge boken inn til bokhandlere? Bokbad? Foredrag? Leseringer? Alt sånt. Siste punkt skal vi kommer nærmere tilbake til i neste blogginnlegg: Hvordan selge en bok? Krimforfatter Unni Lindell sier at hun er kunstner når hun skriver, og transformeres til en forretningsdame så snart boken skal ut på markedet. For selvsagt vil du at fortellingen din skal nå ut til flest mulig. Hvorfor ellers skrev du den? Alt godt, Kristine Henningsen Rektor ved Forfatterskolen

LITTERATURMAGASINET.NO 87


FOTO: LARS BRY

88 LITTERATURMAGASINET.NO

Hanskene


- og motorsyklisten som forsvant MARTE ØSTMOE 0

S

tore deler av boka di er hentet fra bikermiljøet, hvorfor? Bikermiljøet er et av mange sentrale elementer i boka, men sannheten er at jeg aldri har eid en motorsykkel, ikke en gang en moped. Bikermiljøet i boka er et verktøy og et lim. Den binder deler av handlingen sammen og skaper driv. La meg nevne torpedobesøk, en spennende reise til Estland som inkluderer en biljakt osv. osv. Rutiner og vaner er sentrale elementer i handlingen. Er dette noe du er spesielt interessert i / opptatt av? – Vi mennesker er vanedyr og setter som regel stor pris på forutsigbarhet. I så måte avspeiler den forfatterens holdninger, men like viktig er stedet handlingen foregår. Jevnaker er et lite sted med cirka 5.000 innbyggere. Små steder er meget gjennomsiktige. Alle kjenner alle, og vet mye om rutinene til hverandre. Det ligger ikke noe negativt i det. Noen påstår at det skyldes nysgjerrighet. Jeg tror det har noe med at folk som bor i små miljøer bryr seg mer om naboen fordi de lever tettere sammen og kjenner hverandre godt. Jeg ønsker å hverdagsliggjøre handlingen, slik at man kjenner seg igjen i de forskjellige episodene. Boka er kjemisk renset for science fiction og overnaturlige ting. Hendelsene kunne like gjerne skje deg og meg, og karakterene i boka er vanlige mennesker. Ofte består en stor del av hverdagen til vanlige mennesker av rutiner, man jobber fra åtte til fire, spiser middag, handler og ser på TV. Handlingen i boka harmonerer i så måte med hverdagsmennesker og viser at dette kan skje alle mennesker. Har du selv noen viktige rutiner – kanskje knyttet opp mot skrivingen og den prosessen? Rutiner kan være effektivt, men bare til en viss grad. Enkelte ganger tar rutinene overhånd og kveler initiativ og lyst. Det er uheldig. Boka er bygget opp som et prosjekt med de rutinene som et prosjekt gjerne krever. Det vil si at man må ha en overordnet plan, eller kall det gjerne en veiviser for gjennomføringen av prosjektet. Det går på stadiene i prosessen som ide, skisse av handlingen, skriving av manus, korrektur, trykking av boka og lansering. Rent praktisk har det også vært viktig å ha en tempoplan som jeg har forholdt meg til, hvor jeg satte av daglige økter i forbindelse med boka.

Hovedpersonen i romanen din, Roger, gir seg ikke, men står på sitt og tror tidlig at han er på rett spor, men flere er skeptiske til teoriene hans. Er dette en egenskap du selv verdsetter? Hovedpersonen er som havet. Bølgene gir seg ikke, bare hamrer mot strandlinjen igjen og igjen. Uansett motbøren og skepsisen han møter, bare maler han videre. Det er viktig. Er det noe du tror på, må du stå på. Men også her er det et men. Man skal alltid være åpen for andres meninger og lytte. Det er jo ikke alltid man har rett. Videre må man vurdere om det er verdt innsatsen. For Rogers vedkommende er det naturlig å stille det spørsmålet. Er det verdt det? Hvordan fletter du egne verdier og holdninger inn i historien? Min kriminalroman er skrevet for å underholde. Verdiene og holdningene er ikke bevisst lagt inn, men vi forfattere vil vel alltid legge igjen mye av oss selv i teksten, og derfor gjenspeiler bøkene i stor grad forfatternes holdninger. Det er også mulig at forfattere trosser eller tester egne holdninger. I «Hanskene» kommer dette frem i holdningen til politiet. Jeg har fremstilt politiet som ganske tafatte. Hovedpersonen nøster opp det meste, mens politiet spiller annenfiolin. Slik tror jeg ikke det er i virkeligheten. Jeg oppfatter politiet som arbeidsomme og effektive, hvor etaten består av oppegående mennesker. Grunnen til at jeg har fremstilt politiet på en pasifiserende måte, er å skape rom for Roger, og at hans arbeid går mot en løsning.

0 ÅDNE FRESTAD Hanskene

LITTERATURMAGASINET.NO 89


Debuterer med spenningsbok om legemiddelindustrien Morten Aasen er 29 år gammel, oppvokst i Løten, utdannetsiviløkonom ved Norges Handelshøyskole i Bergen. Til daglig jobber han i Gjensidige Forsikring. Nå debuterer han med Umbra, en spenningsbok med handling fra legemiddelindsutrien.

G

ründeren av legemiddelselskapet Novastar, Fredrik Caspersen, blir funnet drept med armbrøst i sitt eget hjem i Holmenkollen. Den erfarne drapsetterforskeren Lars Lindqvist og hans nye partner, Sofia Blix, en nyansatt kriminaltekniker, får i oppdrag å oppklare saken. Etterforskningen gir dem et innblikk i den høye bruken av lykkepiller, bringer dem til skyggesiden av finansbransjen i Oslo og et møte med foreldre som har opplevd det verst tenkelige. Lindqvist er av den oppfatning at hvis han forstår den kriminelles natur, så kan han også klare å hindre at flere ugjerninger blir begått. Innsikten som han opparbeider seg i løpet av etterforskningen skal vise seg å bli viktigere enn han kunne ha forestilt seg.

Utgangspunktet for handlingen i boken er bindingen mellom legestanden og legemiddelindustrien. Et dagsaktuelt tema er legemiddelindustriens misbruk av forskningsresultater og de mulige konsekvensene av dette, som han ønsker å sette fokus på i denne boken. Et annet tema i boken er Lindqvists søken etter svar på hva som har drevet gjerningspersonen til å ta det gale valget, nemlig å krysse linjen og begå kriminelle handlinger. I så måte har han prøvd å legge vekt på det psykologiske aspektet ved forbrytelsen og motivet som ligger bak.

0 MORTEN AASEN Umbra Morten Aasen har vært glad i å skrive fortellinger helt siden barndommen. Dermed har han også hatt en drøm om å gi ut bok en dag. I høst blir det virkelighet!

Skriver du? Trenger du hjelp? Vi samarbeider med dyktige redaktører og konsulenter Norge rundt. Noen av dem tar også på seg andre oppdrag, så hvis du trenger hjelp med eget manus, ta gjerne kontakt for å høre om en av dem har tid til å hjelpe deg. (Send mail til forlaget, så videresender vi. Pris avtales direkte med konsulent.) Glenn Johansen er en erfaren redaktør som tilbyr redaktørhjelp eller manuscoaching i Oslo. Alle typer skjønnlitterære romaner (voksen og ungdom) samt novellesamlinger. Egil Birkeland har mangeårig bakgrunn fra radio, TV, film og reklame. Han har jobbet som journalist, tekstforfatter, regissør, skuespiller, programleder, redaktør og forfatter. Han tilbyr konsulenthjelp og språkvask. Marte Østmoe er tekstforfatter, journalist og redaktør. Hun hjelper deg gjerne med reklametekster, skrivekurs, disposisjon av større skoleoppgaver, søknader og konsulenthjelp. Hun holder også skrivekurs. 90 LITTERATURMAGASINET.NO


Rettferd John Andreas Ness er opprinnelig fra Stokmarknes i Vesterålen, men bor i dag i Malvik. Inspirasjon til romanen fikk han på fisketurer i Snåsafjellene, godt hjulpet av stor fantasi, fortellerevne og et ønske om å dele tanker og historier med andre.

E

llen Margrethe Neila, er barnebarn til Jacob Neila, en av de mektigste reineierne i Tjielome. Den mørke ungjenta bærer på en nærmest umulig drøm om en gang å bli den største kvinnelige reineieren i Tjielome. En dag, under reinskillingen på høsten, dør moren under merkelige omstendigheter. Et brev moren etterlater seg viser at bestefaren helt frem til sin død svarte skatt for nesten 5000 rein. Langsomt går det opp for Ellen Margrethe at sannheten om rikdommen er blitt fortiet. Dyrene er som sunket i jorden, og vissheten om at arven kunne oppfylt drømmen, gjør jakten på de forsvunne dyrene til en besettelse. Etter fire års tjeneste i den franske Fremmedlegionen vender Jan Kiberg hjem til Norge. Han har fått nok av krigens brutale virkelighet og lengter etter de fredelige fjellturene i Tjielome med ørretfiske og late dager. En dag, dypt inne i Tjielomefjellene ser han Ellen Margrethe som bader i et lite tjern. Trollbundet står han og ser på denne svarthårete og vakre jenta. Noen dager senere tar fisketuren en dramatisk vending for Jan, og i møte med fredløse banditter og svenske tyvfiskere utvikler det som skulle bli en fredelig fisketur seg til et mareritt! Da det ser som mørkest ut for Jan, kommer redningen fra et hold og på en måte han ikke i sin villeste fantasi kunne forestilt seg.

Ikke endelig cover.

0 JOHN ANDREAS NESS Rettferd

Nils-Petter Enstad / Enstad media har 40 års erfaring som journalist og forfatter. Han tilbyr journalistiske og litterære konsulenttjenester. Vurderer manuskripter, språkvasker, korrekturleser, produserer blader, brosjyrer og annet informasjonsmateriell. Nina Grove Hansen er frilansredaktør og manuskonsulent med dramaturgi som spesialitet. Hun hjelper deg med å spisse innhold og språk, gir konkrete tilbakemeldinger å arbeide med og sørger for at manuskriptets potensial kommer frem. Kaja Heilo / Bulb design tilbyr ombrekking / setting, grafisk design / layout / cover, korrekturlesing, språkvask, oversetting (dansk, svensk, engelsk til norsk / norsk til engelsk) og vurdering av tekst / veiledning. Anita Berglund er krimforfatter og redaktør. Hun tilbyr konsulenthjelp, og har et helt spesielt hjerte for å hjelpe ferske forfattere. Hennes spesialitet er personlige historier og krim. Lene E. Westerås jobber som litterær konsulent og veiviser. Hun tar redaktørarbeid og konsulentoppdrag, og kan i tillegg holde skrivekurs spesialtilpasset ulike grupper. LITTERATURMAGASINET.NO 91


Direktøren - når ondskapen smitter MARTE ØSTMOE 0

E

r det sannheten som står sentralt i spenningsromanen «Direktøren»? Jeg vil nok heller si at den handler om makt og misbruk av makt. Dette er egentlig et av mange temaer i boken, men roten til ingrediensene i historien. Det som underbygger de psykopatiske særtrekkene hos et menneske. Jeg, som mange andre, har vært vitne til episoder der mennesker i toppstillinger misbruker sin posisjon, utøver hersketeknikker og kontrollerer omgivelsene. Det kan handle om alt fra familie, venner, kollegaer til forretningsforbindelser. Det er nok flere enn vi aner som blir utsatt for disse sjefene eller ektefellene. De fremstår kanskje som sjarmerende og vellykkete, men er tyranner bak fasaden. Dette er et tema som er både skremmende og fascinerende på en uforståelig måte, et tema som fortsatt får lite oppmerksomhet.

historiens gang falt det seg naturlig. Jeg liker å skape spenning, og tar utgangspunkt i aktuelle temaer som gjerne berører litt ekstra. Gjerne det som får frem en annen side i oss mennesker når vi lever under press. Jeg ønsker å ha en egen skrivestil og er opptatt av at det jeg skriver faktisk, og dessverre, kan skje i virkeligheten.

Hva skjer med et menneske som ikke blir trodd? Alle mennesker ønsker å bli trodd, uansett hva det gjelder. Blir du ikke trodd, får du gjerne en følelse av ydmykelse og undertrykkelse! Hovedpersonen i boka er i psykisk ubalanse. At hun ikke blir trodd, kveler siste rest av verdighet og vekker en egen ondskap i henne.

Hvorfor er det nettopp du som måtte skrive denne boka? Jeg leser mye, spesielt krim, og har vært en hobbyskribent i mange år. Jeg engasjerer meg og får ideer i hverdagen. «Direktøren» var vel egentlig ikke tenkt som en psykologisk thriller i utgangspunktet, men under 92 LITTERATURMAGASINET.NO

FOTO: MARI ANDREA BERGER

Har hovedpersonen din gjort eller sagt noe som du som forfatter ikke har vært enig i, eller noe som har overrasket deg? Ja, helt klart. Forandringsprosessen hos hovedpersonen er uhyggelig. Vi snakker om et menneske som har vært utsatt for manipulering, hensynsløshet, psykisk og fysisk nedverdigende episoder. Tilfeldighetene underbygger og skaper en person som utfører hevn på en utspekulert og skremmende måte. Selvsagt er mange av handlingene overraskende, samtidig som jeg enda kan forstå hvorfor. Hovedpersonen skjønner ikke selv at hun egentlig har full kontroll over det hun utfører etter hvert. Hennes måte å overleve på, kanskje? Det har vært utfordrende å skape hovedpersonens karakter og tydeliggjøre hvordan hun ødelegges mentalt, bit for bit. Følelsen er en sammensatt blanding av spenning, empati og frustrasjon.

0 KATHARINA HOLT Direktøren


Bruden – kjærligheten og lidelsen MARTE ØSTMOE 0

H

vit kjole, slør og skyhøye forventninger. Likevel ligger det noe annet innbakt i dette ordet. Noe skjørt. Føringer? En tvang? – Tittelen «Bruden» rommer helt klart forventninger, slik det gjør å være brud nå og slik det var for Eva. Ja, når vi tenker på barnebruder, ligger ufrivillighet i kortene. Det er som regel en bakenforliggende grunn til at du gifter deg veldig ung. Eva blir gravid, er oppdratt i kristen tro, og måtte gifte seg. Fremtidsdrømmer brast, og lydighet seiret.

Når du skriver at hun måtte gifte seg, er det kanskje ikke så mange som kjenner seg igjen. I hvilken tidsperiode foregår handlingen? – Handlingen spenner over et tidsrom på cirka 25 år. Fra slutten på 60-tallet til begynnelsen på 90-tallet. I dette tidsrommet skjedde det store sosiale forandringer.

Hvorfor var det akkurat du som måtte skrive denne historien? Fordi jeg er et sannhetsvitne. Historien baserer seg på et levd liv som det er viktig å formidle. Målet er å belyse hovedelementene i boka, for om mulig å gi hjelp til selvbevissthet i eget liv. Samtidig ønsker jeg å formidle mot til å forandre på egen livssituasjon og gi håp for framtida. Hvis du skulle sette «Bruden» i bokhylla – hvilke bøker skal den da settes ved siden av? Anne Karin Elstad (bøkene om Julie), Herbjørg Wassmo (Dina-bøkene), Isabel Allende (En lykkens datter) og Clarissa Pinkola Estés (Kvinner som løper med ulver).

Er dette da en roman for dem som nå er mellom 50-60? – Nei, ikke bare dem. Situasjonene Eva kommer i, er dagsaktuelle. Fra påvirkning av barn i religiøse miljøer, hvor ofte skam, skyld og redsel for straff kan bli konsekvenser, til Evas angsthelvete gjennom årene, som begrenser livet, men som samtidig medførte at hun kom tettere på følelsene sine. Ikke minst volden, både den fysiske og psykiske, hører vi nesten daglig referert i media. Spesielt vold i nære relasjoner. Har du noen tanker om hvordan det skal gå med Eva? Får vi vite mer etter «Bruden»? Planen er at vi skal følge Eva videre i livet gjennom minst to bøker til. Neste bok er påbegynt, de andre ligger på den biologiske harddisken. Historien forteller også om Eva i dag, som gjennom bevisstgjøring og mot til å gjøre egne valg, har fått et godt liv. Du, den ikke-navngitte personen i boka, representerer kjærligheten og friheten. Forholdet mellom dem er bokas kjærlighetshistorie. Hvis du hadde møtt Eva på et seminar eller et kurs. Hvilken type kurs hadde det vært? Og ville dere blitt venninner? Jeg kunne møtt Eva på et kurs for pårørende av mennesker med psykiske lidelser. Men også kurs av alternativ art hvor vi eksempelvis kunne jobbet med selvtillit og egenverd, yoga- eller pilateskurs for å finne indre balanse og lære seg å puste riktig.

0 TORILD GUSLAND Bruden

LITTERATURMAGASINET.NO 93


En elv av drømmer MARTE ØSTMOE 0

Dette er en luftig tittel. Hva legger du i dette?

I

boka veves drøm inn i virkelighet og omvendt: Vi drømmer eller drømmes, vi lever eller leves, vi beveger oss eller beveges. Med dette aspektet utvides verden og vi gjenskaper mysteriet, undringen, livsgåten. Som Beth drømte jeg like levende om natten som om det skjedde på dagtid, og som henne tenkte jeg: «Drømmer snakker til meg i et språk jeg ikke forstår. Jeg vil lære meg det språket.» Kan du si noe om ditt personlige forhold til drømmene – hvordan du har tolket dem og tatt dem på alvor? Da jeg oppdaget dette med selvutvikling, trodde jeg først det var mulig å bli helt ny og slik jeg selv ønsket å være. Uredd og modig, sterk og klar. Jeg har lært meg selv bedre å kjenne, men perfekt blir jeg aldri. På et tidspunkt snublet jeg over denne drømmeskolen. Over tid oversatte jeg både nattens og dagens drømmer til handling. Jeg tør si at arbeidet med drømmer har ført meg ut på reiser, store og små, og siden sommeren 2003 har jeg skrevet og skrevet. Det gjelder å leve kompromissløst, lytte innover og gi rom for det som kommer der ifra. Vi følger Beth gjennom tykt og tynt, på en lang indre reise, og gjennom mange år. Mange vil nok også si at dette burde være hennes beste år. Men for Beth oppleves ikke livet lett. Hva er det som plager henne? Og hvorfor har hun disse plagene? Vi møter Beth på begynnelsen av 90-tallet og følger henne over tusenårsskiftet. Ensomheten har flyttet inn, en av vår tids samfunnssykdommer. Vond å leve med. Hun lengter etter en mann, eller kanskje det bare handler om omsorg, varme, nærhet til seg selv og andre. Beth vil leve fullt og helt, men overlever bare periodevis. Jeg tror det gjelder mange. Beth sliter litt med disse mennene. Er drømmen om en mann den sterkeste i henne? Beth behøver en partner. Alene er hun ikke nok. Så drømmer hun om et gyllent eple, og der starter jakten på Kjærligheten og Mannen med stor M. Jo flere nederlag, jo viktigere blir det å lykkes, noe Beth forbinder med helbredelse. Bare fullbyrdet kjærlighet kan lege alle sår

94 LITTERATURMAGASINET.NO

hun påføres / påfører seg selv. Det er hva hun tror til langt uti boka. Hvis du som forfatter skulle gi Beth et råd underveis - hva ville du da sagt til henne? «Å, hvilken farlig drøm. Å lengte etter løftet, at noen skal heve henne opp av og over hverdagsligheten ... Forelskelsens formular er mangelfull på realitet.» Eksemplene er hentet fra boka, og det finnes flere. Elven som metafor brukes flere ganger i boka. Kan du tydeliggjøre dette bildet for oss? Enhver elv har et utspring og et løp, slik ethvert liv også har. I siste instans renner elver ut i oseaner, de blir oppslukt av noe større. Opprinnelig var boktittelen: «Jakten på det gylne eplet». Eplet er et gjennomgående symbol. Likeledes elva og kjøkkenbordet, som ikke slipes, men får beholde sine hakk og sår. Det handler om å leve med både gode og såre minner. Du skriver også om Kvinnen med stor K. Hva mener du med dette? Kvinnen med stor K er summen av alle kvinner som var og er, altså Kvinnen som arketypisk fenomen, og det dreier seg tross alt om drøm og virkelighet som går over i hverandre. Hvilke andre bøker tror du dine lesere har i bokhylla si? Siden ethvert individ befinner seg i sitt univers, vil boka helt sikkert oppleves forskjellig. Vi fatter og forholder oss ulikt til alt som skjer oss og omgir oss. Derfor vet jeg bare hva jeg har i egen hylle, eksempelvis Marianne Fredriksson og Doris Lessing. Det er forfattere som kaster forståelse over menneskets sinn og samfunn.

0 KARI ELISABETH SVARE Drømt virkelighet – virkelig drøm


Kari Elisabeth Svare (f. 1954) er pedagog. I 2003 avsluttet hun som klasselærer på Lillehammer Steinerskole. Avskjedsgaven var filmen «Kari Elisabets liv». Filmen minnet henne på hva hun egentlig ville bli når hun ble stor. Forfatter. Samme sommer satte hun seg ned ved tastaturet. Siden har hun skrevet.

LITTERATURMAGASINET.NO 95


Over dørstokken med MARTE ØSTMOE 0

M

ange mener at det er ok å stoppe leseren ved dørstokken inn til soverommet. Du er av en annen formening – hvorfor? Hvorfor ikke? Hva er så farlig med å trå over dørstokken og bevege seg inn på det andre rommet? Er det slik at mennesket skal utøve høy moral og gi uttrykk overfor andre hvor tabubelagt det er å like erotikk? For er det noe mennesket finner pirrende og føler glede over, er det akkurat erotikk. Ved siden av forfatterskapet ditt har du også studert og blitt sykepleier. Hva ville du sagt til Eilin som fagperson? Som fagperson er det ikke så viktig hva jeg sier, men hvordan jeg kommuniserer, at jeg viser interesse og lytter. For det andre er det viktigst hvordan Eilins egne oppfatninger, prioriteringer og forståelser er. Ut fra dette kan jeg få tak i de tanker og holdninger som hun har, og som kan relateres til å styrke de svakheter hun strever med gjennom samtale. For eksempel tilby meg å fortelle hva andes erfaringer og opplevelser har vært på området. I eventuelle samtaler med meg er det viktig at Eilin selv ser løsningene. Er sex hennes redskap til å komme ut av noe annet? Hvis du spør om Eilin har sex for å ha kontroll eller være manipulerende, er det ikke slik. Eilin ser på sex som sensualitet, erotikk, nærvær, ærlighet og kjærlighet. Det gjenspeiler seg i hvordan hun bruker alle sansene og nyter hver eneste øyeblikk, og Leander tenner hennes lyst. På den annen side har nok Eilin nøkkelen som tenner Leander, slik at hun åpner hjertet sitt, og hans, på vidt gap, og dyrker deilig, intens sex. Vet hun selv hva dette handler om? Hun mener det handler om å bli respektert og likt for den man er, trygghet og kjærlighet. Hun eksperimenterer med følelsene når hun elsker med hjertet, og det krever kjærlighet og et bånd mellom henne og Leander. Sex blir et kjærlighetsmøte mellom disse to hvor det er nærvær, intimitet, inderlighet, ærlighet, dyp kontakt og en følelse av å være tilknyttet hverandre. Slik jeg ser det, er hun forelsket og opptatt av å etablere et forhold, men tror hun på kjærligheten? Virkelig? Sånn livet-ut-kjærlighet? Det er slik jeg også ser det. Hun viser at hun har et håp, men stoler ikke helt på seg selv, og det kan skyldes uheldige erfaringer fra tidligere. På den annen siden framstår hun som om hun vet akkurat hva hun vil, og kjemper deretter på sin måte for å nå målet, et forhold livet ut.

96 LITTERATURMAGASINET.NO

Er det egentlig plass til et fast forhold i Eilins liv? Det tror jeg. Til tross for hennes ambivalens og liten selvtillit, klamrer hun seg fast til troen på mannen i sitt liv. Hun viser at hun tør å være til stede der og da, med ham. Er i så måte Eilin et typisk menneske av vår tid – som vil ha alt, karriere og evig kjærlighet, et nært forhold til venninnene og mye fritid og nærhet til naturen – nær sagt ALT! Regnestykket går kanskje ikke opp? Du som forfatter lever også et hektisk liv med store ambisjoner. Har du noen tanker rundt dette? Er dette et typisk menneske av vår tid? Eller opplever man det slik fordi man sammenligner seg med andre som tenker likt? Handler det kanskje om hvordan man legger kabalen og prioriterer det som er viktigst for en selv? Kanskje Eilin og jeg er like der? Store ambisjoner, strekker meg alltid for mer, tar steget ut i det store intet og håper det finnes noe å stå på der. Jeg liker tanken på at jeg prøvde, fremfor å angre på at jeg aldri tok sjansen. Som alle andre kvinner med jobb, studier, barn og leilighet har jeg et hektisk liv i perioder. Til tross for et liv som krever veldig mye av meg, kommer barna i første rekke, selv om de nå har blitt store. Jeg har ingen anelse om hvordan jeg kommer meg igjennom de tøffe tidene. Antakelig bor det krefter i oss mennesker som vi ikke aner at vi har! På den annen side legger jeg lista for hva som er viktigst for meg. Kanskje organiserer jeg hverdagen min strengere enn gjennomsnittet, hva vet jeg? I likhet med Eilin, gir venner meg en lykkelig reise gjennom livet. Det er de som støtter og oppmuntrer meg, som jeg kan dele gode og dårlige dager med, og som gjerne vil se meg glad. Hvem vil vel være foruten det? Kanskje det å tørre og nyte livet mellom slagene, være med venner og oppleve naturen nettopp er det som gir meg styrke og håp?

0 MAY BRITT STENDAL Forført


forfatter May Britt Stendal

ER KOMM 7 1 i 20

LITTERATURMAGASINET.NO 97


Verden blir aldri den samme igjen MARTE ØSTMOE 0

Wenche Råbu Nilsen, du jobber som lærer og koordinator for nyankomne minoritetsspråklige elever. Hvordan kom du på å skrive bok?

J

eg har alltid likt å skrive, men jeg har liksom manglet en historie. Ved en tilfeldighet, traff jeg Latif. Før vi hadde kjent hverandre i en time, spurte han om vi kunne skrive sammen. Og før det hadde gått ti sekunder, hadde jeg svart ja. Sånn fikk jeg en veldig viktig historie å fortelle. «Litt bortenfor» ble opprinnelig skrevet som en sann historie. Slik ble det ikke. Kan du fortelle hvorfor du valgte å heller skrive skjønnlitterært? Den første tiden skrev vi kronologisk. Barndom og oppvekst, tapet av familien, grenseoverganger med skuddvekslinger, bratte og farlige bilturer i fjellet, kyniske menneskesmuglere, drukningen i Middelhavet og uker innestengt i kjellere. Plutselig gikk det opp for meg at vår erfaring med Roma var totalt forskjellig. Da jeg var der, sov jeg i ei tørr, varm seng på et hotellrom i trygge omgivelser. Han sov på ei papplate under ei bro ved jernbanen. Klærne han stod og gikk i var alt han eide. Ble han våt, måtte de tørke på kroppen. Ble han syk, måtte han klare seg gjennom det på et vis. Han var yngst, og han var alltid redd. Kroppen måtte være klar til flukt, døgnet rundt. De store guttene var farlige for ham, samtidig som han var avhengig av dem. Hvordan fungerer det å være to forfattere med samme prosjekt? Det har vært utrolig spennende å skrive sammen med Latif. Det er han som har kommet med historien om Jawad, og det er han som har lært meg det jeg trengte å vite for å skrive Jawads historie. Ingenting av dette kunne jeg ha forestilt meg selv. Det krevde mye av oss begge. Det han fortalte, måtte jeg ta inn over meg, fordøye og forsøke å skrive med følelse. Det har blitt mange samtaler rundt håp, frykt, tro og tvil. Latif har sagt at det var vanskelig og krevende for ham å fortelle historien. Men han ønsket å la verden få vite om hazara-folkets situasjon og om de unge guttenes farlige reise mot Vesten. Allerede i tittelen kommer det fram at verden består av mennesker med helt ulike forutsetninger

98 LITTERATURMAGASINET.NO

og utgangspunkt. Du skriver også fra tre perspektiv. Hvorfor er det så viktig å vise alle tre? Det er tre parallelle historier i boka. Familien til Herman er svært opptatt av fasade og ting. Jeg valgte å gjøre det sånn for å få fram kontraster. Studenten, som har den tredje synsvinkelen, har et strammere budsjett enn familien. Men i likhet med dem tar hun alt det gode og all tryggheten for gitt. Det var det som plutselig gikk opp for meg, i møtet med Latif. Vi tar alt som en selvfølge. Han har satset livet sitt, flere ganger, for å komme hit. Denne kontrasten ville jeg få fram. Den vimsete studenten har jeg selv en gang vært. Den rike familien kjenner jeg ikke, men vi ser flere eksempler på mennesker som dem rundt oss. Folk som ser på fasade som det viktigste, og som tenker at lykke kan kjøpes i form av ting og klær. Jeg tenkte ikke at Jawad og Herman skulle møtes og snakke. Jeg ville at de bare skulle se hverandre, og at Herman og faren skulle gå videre som om ingenting hadde skjedd etterpå. De lever sitt trygge liv, og trenger ikke engste seg for andre. Studenten, Vivian, og Jawad møtes også nesten. Det er kontraster og likheter mellom dem også. Vivian og venninna opplever en altoppslukende sult. Den varer bare et par timer, men for dem som er godt vant, er det fryktelig. Jawad er sulten nesten hele tiden. Du peker på ulikhetene oss mennesker imellom, men er vi egentlig så ulike? De grunnleggende behovene er nok de samme, men ulike livssituasjoner påvirker og setter spor. I møtet med mennesker som Latif blir jeg slått av hvor forskjellige liv vi blir født til å leve. Jeg tror det er med på å forme oss som mennesker. 0 WENKE RÅBU NILSEN OG LATIF ALMADI Litt bortenfor


Les starten på «Litt bortenfor»

En redd mor Pakistan Det er natt i Pakistan. De eneste lydene i mørket, er litt metallskrammel fra katter og løshunder på evig leting etter mat. Fremdeles ingen stemmer, om litt vil gatene fylles av mennesker. Sammen med eldstedatteren, de fire sønnene og minstejenta komFateme over fjellene fra Afghanistan to, tre måneder tidligere. Dagene kommer og forsvinner, årstider skifter, hodet til Fateme er hele tiden milevis unna. På leting. Taket og veggene beskytter den lille familien mot storm og uvær. Men trygge er de ikke. Menn med tørklekledde hoder kjører rundt med geværer, lusker bak hvert et hjørne. Når som helst kan man risikere å få en geværmunning rettet mot panna. Taliban er treffsikre og dreper uten skrupler. Den siste tiden har det blitt verre. Stadig oftere sprenges gater og torg. Kjente og ukjente blir drept og såret. Sorg og frykt følger hverandre. Denne natten, som kun er opplyst av månen, bråvåkner Fateme og setter seg opp med et rykk. Hun lytter. Lyden som vekket henne forsvinner før hun forstår hvor den kommer fra. Hva var det? Et skrik? Det var helt sikkert et skrik som vekket meg. Et hult og sårt skrik. Ikke noe annet. Så levende og nært. Det må ha vært like i nærheten. Hun flytter blikket raskt rundt i rommet. Det er mørkt, men hun kan ane skygger av vanndunken, vaskefatet, grytene og de få andre tingene familien har klart å skaffe seg. Blikket søker i mørket. Ingen bevegelser. Ungene? Er de her? Fateme famler etter de små byltene, sammenkrøllet under teppene sine på gulvet. Ikke langt fra henne selv. De puster jevnt. Heldigvis sover de alle fire. Men skriket? Hvor kom det fra? Det var så smertefullt. Så fullt av savn og lengsel. Hvem skrek? Det er stille igjen nå. Selv kattene og de herreløse hundene, står nok og lytter med vaktsomme blikk. I tillegg til den duse månen, skinner tusenvis av stjerner på himmelen. Som om mørket er et teppe med tusen små hull som slipper lyset fra himmelen gjennom. Skriket har etterlatt seg en enorm stillhet. En tom stillhet. Og spørsmål. Kalde, klamme fingertupper famler nervøst over ansiktet. Hjertet dundrer. Var det mitt eget skrik jeg hørte? Hun kjenner tårene komme og lar dem trille. I mørket kan hun gråte. Da er det ingen som ser. Savnet som sitter igjen i veggene, er hennes eget. Det er som om lengselen røsker tak i noe langt inni sjelen hennes og vrir rundt. Skal de vonde drømmene aldri ta slutt? Nesten hver natt river de henne ut av søvnen. Bilder flyr over netthinnen hennes. Hun vil ikke se. Det er for vondt. Men de lar henne ikke slippe, presser seg bare på og ruller som en film.

LITTERATURMAGASINET.NO 99


Fateme slår teppet rundt seg. De pakistanske høstnettene er kjølige, og hun hutrer under den fuktige nattkjolen. Hun kan ikke stå for opp å skifte. De andre våkner så lett. Hvis Latifa hører henne nå, vil hun også stå opp. Hvis hun først har slått opp øynene, er det ingen måte å få henne til å sovne igjen på. Men Latifa trenger mer hvile. Fateme også. Dagen vil bli lang hvis de må stå opp nå. Så stille som mulig, legger hun seg tilbake. Prøver å sovne. Men det går ikke. Bildene flimrer hele tiden. Som en evigvarende skrekkfilm, med henne og barna i hovedrollene. Samme hvor hun snur seg, kommer bildene igjen og igjen. Hun presser øynene hardt sammen, forsøker å tenke på noe hyggelig, noe fra barndommen, eller noe morsomt barna har sagt da de var små. Men marerittene sprenger seg gjennom de skjøre veggene av trygghet hun forsøker å bygge. Gode tanker ligger igjen som knust glass på bakken etter et rakettangrep. Det er eldstesønnen, Latif, hun gråter for. Han forsvant i mørket, i folkevrimmelen. Jeg strakk ut armene, men kunne ikke nå ham. Jeg ropte, men han kunne ikke høre meg. Jeg løp, men sterke hender holdt meg tilbake. Sinte stemmer kommanderte oss andre i en annen retning. Hvorfor? Hvordan kunne de? Dette er spørsmål hun ikke får svar på. Tusen ganger, har hun spurt, og aldri fått svar. Hvert minutt, savner hun Latif. Hele tiden er han i hennes tanker. Om nettene blir alt levende igjen. Hun opplever de samme marerittene gang på gang. Gammel redsel vekkes. Vonde drømmer trekker henne med opp langs fjellkanten i Afghanistan, og kaster henne inn i folkevrimmelen. Folk jages rundt i mørket, som en saueflokk. Igjen og igjen skjer det. Håpløsheten legger seg over henne som tett tåke. Frykten slår ned i henne som lyn. Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne han bli revet fra meg på den måten? Kan noe verre skje et menneske? En mor? Jeg tror ikke det. Plutselig sto jeg igjen uten ham. Han forsvant i mørket. Min eldste gutt, både flink og selvstendig, men likevel så liten. Bare tolv år. Han trenger fremdeles trøst og klapp på skuldra. Han trenger fremdeles moren sin. Hvem skal passe på ham nå? Det eneste jeg har igjen av min kjære sønn, er minnene. Min flinke, gode gutt. Hvor ble det av ham? Hvor tok de ham? Hvor er han nå?

100 LITTERATURMAGASINET.NO


Kristendommen mot undergangen FOTO: PRIVAT

John Einbu har gjennom livet gitt ut en rekke bøker som har favnet over et bredt spektrum av emner. To om matematikk, èn om programmeringsteknikker, to om kartautomasjon og èn om bevissthet. Nå har han, som pensjonist, gitt ut en bok om kristendom. Eller, kanskje heller. om kristendommens unødvendighet? MYRIAM H. BJERKLI 0

J

eg har alltid likt å skrive, forteller forfatteren. - Og siden jeg oppdaget at jeg har en tilnærming til religion som ikke er særlig fremtredende i andre bøker om emnet, fant jeg ut at det ville være spennende å gi ut en bok med min religionsforståelse. Jeg ser for meg en fremtid hvor hele Norge er avkristnet, og de emnene jeg tar opp er rettet mot å overbevise leserne om at guder sannsynligvis ikke eksisterer, og å søke etter strategier for raskest mulig å oppnå et Norge fri fra all religiøs innflytelse. Tanken som ligger bak er at hvis vi klarer å frigjøre oss fra all religion, så får vi en fredeligere og en bedre verden. Det er tilstrekkelig å se på tilstanden rundt omkring i verden i dag med krig og andre voldshandlinger, for å innse det. Religionen har til alle tider skapt fiendskap mellom folkegrupper. Til tross for det brennbare temaet er ikke forfatteren ute etter å provosere eller krenke noen. - Etter min mening er ikke boken polemisk, jeg er

ikke ute etter å krenke noen for det de tror på, sier han. - Men religion har alltid interessert meg. Derfor deltok jeg i noen diskusjoner om religion på debattforumet til organisasjonen Skepsis. Der oppdaget jeg at interessen var stor. Etter at diskusjonene døde ut, hadde det samlet seg opp så mye tekstlig stoff, at jeg fant ut at jeg kunne organisere det i en bok. Så det var altså ikke min plan til å begynne med å skrive en bok. Boken forteller på et objektivt grunnlag hvor skadelig religioner kan være. Dette burde ikke provosere noen, men det er klart at mange kristne ikke vil like det de leser. Det jeg frykter mest, er at boken blir møtt med likegyldighet. Siden John Einbu er pensjonist, har han mye tid til rådighet. Deler av året tilbringer han gjerne i Spania, der han lever et aktivt liv, blant annet fylt av lesing og skriving. - Lesing er nok min hovedinteresse, forteller han. Jeg tenker ofte ut ideer og formuleringer til bruk i bøker og artikler når jeg ligger våken utpå morgenkvisten. Jeg skriver da gjerne det jeg har tenkt ut straks etter jeg har spist frokost, og før jeg glemmer det. Ellers skriver jeg når jeg føler behov for avveksling fra lesingen og andre gjøremål. Noen ganger kan jeg skrive flere timer i strekk. Om vinteren oppholder jeg meg på Solkysten i Spania og hver måned skriver jeg da en artikkel i et norsk blad som utgis der. Dette har jeg holdt på med i nesten ti år. Ellers har jeg de siste årene skrevet artikler i årsskriftet for historielaget på mitt fødested, Lesja. Jeg har også en blogg (john.einbu.no) og skriver gjerne et nytt innlegg hver søndag. I mitt yrkesaktive liv som forsker skrev jeg 18 artikler i internasjonale tidsskrifter, og for noen år siden skrev jeg ned min livshistorie som et 50-siders julebrev til mitt eneste barnebarn. Men jeg sitter ikke bare inne, forsikrer han. – Jeg deltar også aktivt i forskjellige uteaktiviteter både på et seniorsenter i Norge og i skandinaviske foreninger i Spania. Jeg liker også å gå turer og velger gjerne sykkel fremfor bil. Ellers har jeg familie og venner som gir meg mange gledesstunder.

0 JOHN EINBU Kristendommen mot undergangen

LITTERATURMAGASINET.NO 101


Feiring med sang og tårer da «Den fremmede» ble lansert på Eldorado bokhandel i Oslo

FOTO: HANS OLAV MUGÅS

T

irsdag 2. februar, på sin egen 46-års dag, lanserte Trond Hageberg diktsamlingen «Den Fremmede» på Eldorado i Oslo. Salen rommet et lydhørt publikum, slekt og venner som både under og etter seansen, levde seg inn i Hagebergs skriveprosess, lyttet til diktene han proklamerte og til og med felte en tåre. Blant disse menneskene var Trond Hageberg langt fra en fremmed, men han synes likevel at bokas tittel ga seg selv: – Flere av diktene mine handler om ensomhet og savn, forklarer jubilanten. Flere av Hagebergs tekster faller inn under kategorien heltedikt. Han roser både Erik Bye, Grete Waitz og

102 LITTERATURMAGASINET.NO

Annette Sagen. Forfatteren selv poengterer at det har vært en minst like stor prestasjon å gi ut en bok som det å gå fem-mila. På sin fødselsdag, kombinert med boklansering, satte Trond Hageberg et skikkelig telemarknedslag som alle de 28 gjestene beundret han for. Bokbadet ble avsluttet av blomsterutdeling, hedersord og gaver. Som en verdig avslutning spilte Roy-Einar Dreng Trond Hagebergs ønskelåt «Blowing in the wind», og hørte man riktig godt etter, kunne en fint høre at de egentlig sang duett. Like etter måtte Trond Hageberg rigge seg til bak signeringsbordet. Kanskje er han ikke lenger «Den fremmede»?


ANMELDELSE FRA BOKSTAVER.NO Det er dessverre ikke så ofte vi opplever at diktbøker blir anmeldt, men det er derfor desto mer gledelig når det skjer, og spesielt når anmeldelsen er så god som denne. Journalist, forfatter og anmelder Jørn-Kr. Jørgensen gir diktsamlingen en femmer på terningen og skriver dette om Trond Hagebergs diktdebut: Oslo-gutten Trond Hageberg er en poet man ikke bør gå glipp av. Nå er han ute med sin første lille diktsamling som bærer den megetsigende tittelen «Den fremmede». Tidligere har Hageberg hatt dikt på trykk i pressen, men dette er hans første samlede fremstilling. Mon tro hva han mener med “den fremmende”? Side for side blir leseren presentert for innholdsrike dikt, ofte såre ord og dype meninger, men også for humor og glede, vett og forstand. Ikke uventet er temaer som går igjen sorg og savn, uttrykk som «fremmed fugl» og «Getsemane». Det tvinger leseren til å tenke, noe som er en avgjort positiv øvelse. Noen av diktene er en hyldest til avdøde kamerater og venner, og det topper seg kanskje med diktet til Nr. 24 – Gunnar Sønsteby. Trond Hageberg fikk ved en anledning mulighet til møte den kjente krigshelten, og i noen få vers tegner han et bilde av møtet mellom de to. Det er meget godt og megetsigende gjort.

0 TROND HAGEBERG Den fremmede

Trond Hageberg, (f.1970), er fra Oslo og har skrevet siden han var i tenårene. Hageberg har fått flere av sine dikt på trykk i landets mest anerkjente aviser, som Dagsavisen, Stavanger Aftenblad og Fedrelandsvennen. «Den fremmede» er hans debutbok.

FOTO: JØRN-KR. JØRGENSEN

Dikt handler ofte om følelser. Trond Hageberg er ikke noe unntak i så måter. Han er ikke på noen måte brutalt utleverende slik andre diktere kan ha en tendens til å være, men han holder seg innenfor rammen av det som er personlig, men ikke privat. Det er lett å bli glad i denne lille diktsamlingen som er gitt ut av Forlagshuset i Vestfold, og det er grunn til å hilse nye dikt og diktsamlinger fra Trond Hageberg velkommen. Han har noe å fortelle, noe å gi, noe å bringe videre som alle tenkende mennesker kan ha glede av å lese. Det handler til syvende å sist om å gjøre leseren rikere i både hjerte og forstand. Det klarer Trond Hageberg.

LITTERATURMAGASINET.NO 103


Vampyrer,

MARTE ØSTMOE 0

D

u skriver om varulver, Mårten: - Sover du da godt om natta? Ja, jeg har et veldig godt sovehjerte, når jeg først faller i søvn vel å merke, men det er når jeg legger meg for å sove at ideene kommer, da må jeg skynde meg å skrive dem ned. I din krim flørter du med det overnaturlige. Er ikke verden skummel nok som den er? Jo, verden i dag er skummel nok , men det overnaturlige har alltid fascinert meg. Jeg er på ingen måte religiøs, men synes det er gøy å kunne leke med virkeligheten. Det overnaturlige er en gullgruve for forfattere som meg, det kreves nesten ikke research, man har så å si frie tøyler. Er det noen likheter mellom det å være elektriker og forfatter? Veldig få! Jeg pleier å si at jeg føler meg litt som en superhelt, elektriker på dagtid, forfatter på kveldstid. I yrket mitt er jeg innom forskjellige steder, som i noen tilfeller kan ende opp som kulisser i bøkene mine. Et eksempel på dette er bokas scener fra Nikkelverket, siden jeg kjenner området, er noe av handlingen i boka lagt dit. Du har også andre interesser, hvilke er disse og hvordan kan du la disse inspirere deg i skrivingen? Musikken inspirerer meg ofte, enten gjennom tekst eller stemninga musikken gir meg. Så skal det nevnes at jeg er litt nerd, jeg kan sitte på Wikipedia eller andre internettleksikon og bare søke på helt tilfeldige ting, og ut ifra det kan det utvikle seg en bokidé. Filminteressen er også med på å holde fantasien i gang.

104 LITTERATURMAGASINET.NO

Er det partier i denne boka som har utviklet seg i en annen retning enn det du som forfatter hadde forespeilet deg? Jeg skrev om deler av manuset flere ganger før jeg selv var fornøyd, det er slik jeg jobber. Jeg vil ikke levere fra meg noe jeg ikke er fornøyd med selv. At boka kom til å inneholde noe om hekseforfølgelse var aldri i mine planer fra starten, men da jeg tilfeldigvis kom over emnet på internett, begynte tankene å rulle. «Blå måne» kunne faktisk blitt noe helt annet enn en krim, jeg gikk lenge og tenkte på hvordan jeg skulle pakke inn grunnideen min; at varulvenes forvandling blir permanent ved blå måne. Hvis du tenker deg din leser, hvilke bøker har han da i bokhylla si fra før? Godt spørsmål. Selv har jeg flest krimbøker i bokhylla. Min leser er nok glad i å lese «Ringenes herre», «Harry Potter», «En sang om is og ild» og krim selvsagt. Er det bøker i din egen bokhylle som du gjerne setter din egen bok ved siden av? ‘ «Åndebrettet» av Tom Egeland, en krimroman som leker med det overnaturlige og okkulte. Jeg vil også trekke frem både «De dødes tjern» og «Døde menn går i land» av André Bjerke. Foretrekker du full eller halv måne? Fullmåne, uten tvil. Den lyser opp natta.

Mårten Juvastøl Havre (f. 1990) bor i Songdalen kommune, har fagbrev som elektriker og har gjennomført førstegangstjenesten ved Hans Majestet Kongens Garde. Havre har alltid likt å skrive, og ved siden av film og TV henter han inspirasjon fra forfattere som André Bjerke og Tom Egeland. «Blå måne» er hans forfatterdebut. 0 MÅRTEN HAVRE Blå måne


blod og evig liv MARTE ØSTMOE 0

K

anskje finnes det vampyrer, filosoferer Gry Kristin Karlson, forfatteren av En liter Blod, og skaperen av vampyrkvinnen Khazeema Nobili.

– Hvis hun fantes i virkeligheten, og om vampyrer fantes, ville jeg faktisk fortsatt sovet godt om nettene, sier Karlson og forklarer: – Vampyrer skremmer meg ikke i den grad. Tvert imot er jeg vel en av dem som har en viss dragning mot disse overnaturlige skapningene. Mest av alt liker jeg udødeligheten deres. Hvis du aldri dør, får du oppleve mye og kan tilegne deg enorme mengder kunnskap. Disse mulighetene skaper spenning. Vampyrer er rovdyr og vi mennesker deres bytte. Ofte blir vampyrer fremstilt som mytiske og sensuelle, og jeg tror at vi mennesker liker tanken på å bli kurtisert av sånne vesener. Dette til tross for at vi vet de er farlige og fantasiverdenens svar på bad-boys eller bad-girls. For min del startet det med at jeg ble introdusert for filmen «Interview with the Vampire». Den vekket interessen og nysgjerrigheten til vampyrenes verden og historie. Etter en tid kom denne Khazeema til meg. Med sitt ville ytre og sin karisma skiller hun seg ut i mengden, men unngår bevisst oppmerksomhet og store folkemengder. I stedet venter hun bak et hjørne eller dukker opp i en mørk park når du minst aner det. Hvis jeg så det var henne, ville jeg selvsagt tatt kontakt! Tror jeg …

FOTO: SVEINUNG HELGELAND

Men faren er jo å bli vampyr selv. Til dem som lurer på hvordan de skal bli det, kan jeg bare anbefale å lese boka mi. Hvis du liker historier som «De utvalgte» – Den magiske trilogien skrevet av Nora Roberts, da liker du også «En liter blod». I «De utvalgte» er det spenning, humor, romantikk og selvsagt også vampyrer.

0 GRY KRISTIN KARLSON En liter blod

LITTERATURMAGASINET.NO 105


Hater Simen eventyr? Simen Meisdal skriver. Og skriver. Og skriver. På jobb i Fjell-Ljom. På fritida. Nå er han ute med sin første roman «Eventyr suger». - Du gjetter aldri slutten, sier han. BJØRN TORE HINDKLEV 0

Den underfundige og stillfarne journalisten du er vant med å se navnet til i Ljomen lever for å skrive. Sitter han ikke på jobb og forteller historier fra lokalmiljøet for våre lesere sitter han hjemme og forteller historier fra helt andre virkeligheter. Så som i hans første bok, «Eventyr suger» som foregår i de aller fleste eventyrverdener som noen gang har eksistert. Elsker å skrive - Jeg elsker å skrive, konstaterer Simen, som om det var noe vi ikke allerede hadde forstått. - Jeg skriver hovedsaklig av tre grunner. For det første at det er utrolig gøy. I tillegg så ønsker jeg å underholde andre, og det får jeg til med å skrive. En annen viktig grunn er at bøkene jeg skriver, og andre sine for den saks skyld, mest sannsynlig vil eksistere om hundre år. Det gir et flott perspektiv, og jeg håper at noen kan glede seg over «Eventyr suger» også langt der framme i framida, sier Simen. Han skriver som sagt på jobb og på fritida, og han har holdt på med det siden lenge før han gikk på journalisthøgskolen. - Jeg skrev min første bok på barneskolen, og den var neppe særlig bra, sier Simen. Etter det har han skrevet mye. Han vokste opp på Nedre Charlottenlund, rett ved Rotvollfjæra, og gikk på Charlottenlund barneskole og ungdomsskole, før han gikk tre år med medier og kommunikasjon på Ringve videregående skole. - Deretter gikk turen til Forfatterstudiet på Danvik Folkehøgskole i Drammen. Det var et fantastisk år med blant annet studieturer til Hollywood og Berlin, forteller 106 LITTERATURMAGASINET.NO

han. Deretter ble det tre år med journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, et av landets mest krevende studier innen journalistikk. Dårlige skurker Tittelen «Eventyr suger» kan antyde at noen ikke er helt fornøyd med eventyr. Og Simens helt i boka farter altså rundt i forskjellige eventyrverdener. - En av bokas hovedpersoner, Max, jobber for alle eventyrskurkene, og jobben hans er å kvitte seg med de gode heltene. Han er sannsynligvis fyren Voldemort burde ha ringt for å kvitte seg med Harry Potter, forklarer Simen. - Men Simen, hvorfor hater du eventyr? - Jeg hater ikke eventyr, jeg er veldig glad i eventyr. Men etter å lest mye som barn ser jeg at det er mye av det samme. Unge mennesker som ikke finner seg til rette i den virkelige verden og ender opp i en magisk verden. Det skjer i så mange bøker. Som liten tenkte jeg at eventyrskurkene gjør en utrolig dårlig jobb. De klarer jo aldri å beseire sine fiender. Da slo det meg at de burde leie inn noen for å gjøre jobben for seg. Og slik vokste Max og hendelsesforløpet i «Eventyr suger» fram. Boka er skrevet med ekstremt stor kjærlighet til alle eventyr, men også en liten dose hat, sier Simen med et smil. Han beskriver boka som en underholdende fantasy-fortelling, og mener at boka passer godt både for ungdom og voksne. - Den passer også godt for de som ikke leser mange bøker. Det skjer noe hele tida og den er meget underholdende. Og du kommer aldri til å gjette slutten, sier han med sitt lureste smil. - Vi må ta nytt bilde i dag, jeg har på meg finskjorta. Det er viktig å se bra ut når man lanserer bok veit du, sier Simen, både spent og glad over at resultatet av mange års arbeid, både på fritid og jobb, endelig foreligger i bokhandelen.


Les starten på «Eventyr suger»

1 I en nær fremtid. Eller noe sånt. Max hevet pumpehagla og skøyt trollmannen i ansiktet. Den gamle mannen med hvitt skjegg og tryllestokk falt i bakken, og gresset rundt hodet ble farget rødt av hjernemasse og blod. Max skøyt trollmannen i ansiktet én gang til. Trollmannshodet eksploderte i tusen biter. Max fnøs. Han var en høy mann med mørke skjeggstubber. Det sorte håret nådde ham til skuldrene, og på hodet hadde han en sort hatt med et mørkerødt bånd. Rundt halsen hadde han et halskjede med en rund, rød stein. Resten av kroppen var dekket av en sort frakk, sorte bukser og sorte støvler. Max sukket. Han snudde seg og så bort på den blonde unggutten, som sto et par meter unna og tviholdt på et sverd. Hele gutten ristet, og øynene var våte. – La meg gjette, gryntet Max og spyttet i bakken. – Du er fjorten år gammel, foreldreløs og blir mobbet på skolen. Plutselig ramler du inn i en magisk verden og blir fortalt at en trollmann skal trene deg opp til kamp mot en ond hersker, og så skal du redde dagen? Gutten tok et skritt bakover med sverdet i hendene. – Jeg skal gi deg et valg, sa Max og dro på skuldrene. – Du kan overgi deg eller slåss. Du kan ikke redde verden uansett. Gutten hevet sverdet og løp mot Max.

Eventyr suger vrir og vender på det kjente, samtidig som den følger oppskriften: Det gode mot det onde, selv om man tidvis lurer på hvem som er god og hvem som er ond. Jeg likte boka, spesielt den overraskende vendingen på slutten. Jeg likte mysteriene og avsløringsdoseringene var bra lagt ut. En bra debutbok. Litteraturbloggen Tulleruskasworld

0 SIMEN MEISDAL Eventyr suger

LITTERATURMAGASINET.NO 107


Tvillingmor og debutant

LINE EMILIE GJØRTZ 0

F

ør du satte deg ned og skrev historien din, hadde du tenkt lenge på den på forhånd? - Historien som jeg skrev, har jeg båret på lenge. Ikke slik den ble, men selve de grove trekkene. En stil på ungdomsskolen skulle handle om en gjeng med ungdommer. Jeg skrev alt for mye, fikk ikke avsluttet historien. Læreren min den gang lot det passere, innholdet var bra skrevet, hun skulle gjerne ha visst hvordan det hele endte. Samme tenkte jeg, hvordan skulle historien min slutte? Mange år senere, da mine to små var knappe 6 måneder gamle, fikk jeg i julegave av en god venninne et skrivekurs på engelsk. År siden sist jeg hadde tatt i en data for så skrive en stil, eller historie. Du vet, en er ung og livet er spennende, når skal en ha tid til å skrive? Men der og da, den romjulen forandret det kurset alt. Skrivelysten kom tilbake, de grunnleggende elementene var blitt servert meg, og jeg så håp, håp om at jeg en dag kunne skrive ferdig en bok, en av mine store drømmer. Hvis du skal sammenfatte boka di med få ord, hva tenker du at den handler om? - He, he, bare noen få ord? En historie om hvordan vennskap kan dannes, tross raseskiller. At ingen ting er umulig, bare du selv vil noe sterkt nok. Du kan hvis du vil. Venner og familie er det viktigste i våre liv, de er der uansett, båndene kan bli slappe med årene, men de vil alltid være der. Det er din plikt å knytte disse knutene stramme, helst med noen flotte speidertriks, slik at de nærmest er uløselige. Prins Neo kunne ha satt seg ned og ventet, sett situasjonen utfolde vingene og holdt fortet. Eller bare stukket hodet ned i et hull og blitt der.

108 LITTERATURMAGASINET.NO

Vi har alle valg, noen er tøffere enn andre å ta. Det er hva jeg tror min historie er. Familie, venner og mot til å stå for dine egne valg, ikke minst inkludere alle og hjelpe om du kan. Har du subtilt implementert mennesker eller hendelser du kjenner til fra virkeligheten i boken din? Vil de det gjelder eventuelt klare å forstå det? - Et farlig spørsmål. Både ja og nei. Hele mitt liv har jeg blitt forfulgt av to svarte, skinnende hester, av rasen Frieser. Senere tror jeg at det var et glimt inn i fremtiden. Jeg fikk to gutter, tvillinger, og kan ikke unngå å dra en linje fra hestene i mine dagdrømmer, og videre til sønnene mine. De både er med i historien, og ikke. Noen trekk fra hovedkarakterer, samt bipersoner er hentet fra filmer, så vel som folk jeg bare har hilst på og andre jeg kjenner bedre. Og dessuten, lenge leve fantasiens grenseløse rike! Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil med dem, tilegne dem egenskaper jeg selv bare kan drømme om. Hva tror du vel han som skapte Supermann tenkte? Lasersyn, muligheten til å fly og nærmest usårbar. Kanskje er noen av karakterene i historiene bare et drømmebilde av hvordan vi selv ville ha sett ut og oppført oss, om alt var mulig? Hvorfor skriver du? - Hvorfor spiser du sjokolade? Jo, jeg elsker det! Akkurat som jeg med sannhet i mitt hjerte kan erklære min kjærlighet til det å skrive. Helt fra tidlig barndom har jeg lest mye. Og sett filmer. Da mine foreldre lot meg ha tv på rommet, ble det mang en sen kveld med serier, så


vel som de lengre filmsnuttene. Fra jeg lærte å skrive, har jeg nytt godt av tidene hvor jeg forsvinner inn i min egen verden, henter frem personer og steder med enten en fortid eller fremtid. Mine egne, private filmer, hvor jeg er regissøren. Hva annet kan man si enn at det er kult? Hvorfor skriver jeg? Because I’m lovin` it! Hvilke forfattere inspirerer deg? (Hvis noen) - Dette spørsmålet liker jeg! Kan nevne tre på rappen. Begynner med han som desidert er både min yndling, og som jeg har lest siden jeg var 9 år gammel: Stephen King! La meg rope det ut, Stephen King! Han får meg til å grøsse, le, gråte og det å sette spørsmålstegn etter endt bok. Er i gang med serien hans «Det mørke tårn». Du kan se på språket hans og verkene hans at dette er noe han virkelig lever og brenner for å gjøre. Han har mer enn nok av penger, men han skriver enda. Han elsker virkelig sitt yrke. Og dermed blir arbeidet hans bedre enn best. Wilbur Smith er en annen bra forfatter. Verkene hans er ofte lange, tettpakket med action og vakre historier. Ørkensletter badet i fiolett lys, kjærlighet mellom mann og kvinne og historier så godt formulert og skrevet at du nesten føler deg som en baby med bleie hva skrivingen angår, og han er mesteren, en av mine mange Sensei. Og ved en tilfeldighet, (boken bare lå der, «Skatten, i kottet», hvem vet hvor den kom fra?), Clive Cussler. Arkeologiske funn, action James Bond verdig, og en fantastisk fortellerstemme. Disse tre gir meg ideer og lyst til å skrive grunnet deres evne til å formildle tekster på en ekstraordinær måte. Synd jeg ikke nevner noen mindre kjente, men det er sannheten. Hvordan har skriveprosessen og ideprosessen vært? - Skriveprosessen har, takket være det engelske kurset gitt i gave fra en av mine beste venninner, vist meg veien fra begynnelse til slutt med sine gode punkter. Før kunne jeg ha satt meg ned og bare begynt. Og der lærte jeg en viktig lekse, sett en gruppe mennesker i et rom og send inn maskerte personer med gevær. Hva nå? Alltid tenk ut hele fortellingen, ikke bare begynn uten å vite stoppestedene underveis. Ikke minst destinasjonsmålet. Deretter, spør deg selv hvorfor underveis, bygg opp et plott uten hull eller brister, skap to motpoler (f. eks. det gode mot det onde), og bli kjent med dine egne karakterer ned i den minste detalj selv om du ikke bruker alle detaljene. Skrivekursets mange råd og vink var som en mal, da manglet bare ideen. Og den kom, som tidligere nevnt, nedstammende fra en av mine første, virkelige lange forsøk på å skrive ned en hel historie. Den var født allerede da, men trengte litt hjelp til å bli voksen. Jeg la meg ned på gulvet i stuen, stirret opp i taket på gipsplatene, og fra der vokste min «baby» seg større og fetere. Som jeg antar de fleste opplever kom det perioder hvor

jeg ble for ivrig, kjørte raskt igjennom uten å ta hensyn til verken trafikklys eller humper i asfalten. En overraskelse for meg var den enormt store prosessen fra en ide til et ferdig manus. For å ikke nevne arbeidet med en profesjonell redaktør, hvor jeg lærte minst like mye som fra skrivekurset. Utfordringen var først og fremst å få tid. I en allerede travel hverdag, med jobb, barn og husarbeid (som må repeteres hver bidige uke), fantes det lite tid. Kveldene ble fordelt mellom min mann og min datamaskin for å skrive. Og når og hvor jeg kunne finne noen ekstra timer. Skrive og lese hver dag. Tving deg selv, og selv de største hindrene kan overstiges med rett porsjon vilje og enorm mengde stahet. Det verste er noen ganger bare å sette seg ned foran dataen og begynne. Bare den første setningen tar form, er jeg landet trygt innenfor mitt fantasirike, og derfra går det av seg selv, til noen drar meg ut eller en plagsom blære trygler om å bli tømt. Hvordan og når finner du tid til å skrive? - Kveldene. Helger. Fridager. Når jeg ser en tidslomme, griper jeg den og setter meg ned. Døren lukkes bak meg, gardinene stenger utsikten, og da er jeg klar. Må skrive på mitt faste sted. Ved mitt eget skrivebord og stol. Kan gjøre det andre steder, korte ting som noveller, men den lengre historien, den må skje på mitt private sted med omverdenen stengt ute. Har en forståelsesfull ektemann som gir meg tiden jeg trenger og passer våre barn den timen eller to jeg bruker. På kvelden sover de. Noen ganger gir besteforeldre meg ekstra tid, hvor jeg utnytter den til det fulle med å skrive. Har du ikke tid? Skaff deg tid, jeg tror man får til det man vil. Kanskje hoppe over gulvvasken en dag og heller skrive? Noe annet du har lyst til å fortelle, som jeg ikke har spurt om? - Jeg vil avslutte med en kopp kaffe i hånda (kaffe, å du herlige salighet og lovlige drikke som gir lykke, energi og feelgood-følelse), høyt hevet til en skål! Takk for all hjelp, den er dum den som ikke innser at sammen er vi sterke, uten ville ikke manuset blitt en bok. Venner, min kjære ektemann, foreldre, arbeidskamerater, folk som trodde på ideen nok til å gi den en sjanse og en talentfull redaktør som viste meg veien videre! Skål!!

0 NINA REGINE AASVANG Prins Neo og solporten

LITTERATURMAGASINET.NO 109


Årets utgivelser fra Forglemmegei Forlag

s 112 Tyskerungen – Karin Grødahl s 116 Usannsynlighetens seier – Rolf Kåre Håland s 117 Vil du alltid være der? – Espen Lund s 118 Vilje til sang – Reidun Brunvatne s 119 Det handler ikke om å overleve Det handler om å leve – Elisabeth Holt s 122 På innsiden av et litt annerledes liv – Thomas Rannstad Haugen s 124 Det ukjente eventyrlandet – Richard Bærug s 126 En søster for lite – Ingrid Kjelstrup

Endringer på cover og utgivelsestidspunkt kan forekomme.

110 LITTERATURMAGASINET.NO


Forlaget med de personlige historiene Forglemmegei Forlag Har du en historie du ønsker å dele med din egen etterslekt, eller en sterk historie hele Norge bør høre om? Redaktør Anita Berglund kan hjelpe deg, enten du ønsker opplag på 50 eller 10 000 bøker.

LITTERATURMAGASINET.NO 111


Tyskerungen Karin Grødahl (72) i Horten kom til verden på en fødeklinikk for fattige piker 2. desember 1943. Moren fikk ikke beholde henne, for barnefaren var en tysk soldat. – Ordet tyskerbarn har forfulgt meg gjennom livet, sier hun i dag. SIRI WALEN SIMENSEN FAMILIEN 0

I

arkivet over barn født i Norge med tysk soldat som far, er hennes sak beskrevet under tittelen «Barn nr.110 — Sak nr.6054». Karin er en av Norges rundt 12 000 «tyskerunger.» Først nå deler hun sin triste og traumatiske oppvekst. Det skjer gjennom boken «Tyskerungen — En historie fra virkeligheten», som kommer ut på Forlagshuset i Vestfold i april. – Da jeg var sytten år gammel, bestemte jeg meg for å skrive bok en gang. Jeg ville at alle skulle få vite hvor uønsket jeg følte meg i verden, og hva jeg måtte tåle på grunn av mitt opphav, sier hun rolig. Nesten seksti år er gått, og nå er historien hennes samlet mellom to stive permer. Hun innrømmer at det har vært en lang og vanskelig prosess å sette ord på alt. Ingen barn velger sine foreldre. Ingen barn kan stå til ansvar for hva en mor eller far har gjort. Ingen barn har gjort seg fortjent til å bli hatet. Alt dette vet vi. Alt dette visste også voksne den gangen, for mer enn sytti år siden. Men likevel ble de såkalte tyskerbarna hetset og mobbet, holdt utenfor, behandlet dårlig. – Min biologiske mor fikk ikke lov av sine foreldre til å beholde meg. Jeg ble plassert på et barnehjem og kort tid senere kom et barnløst par og adopterte meg, forteller hun. Frem til hun var syv år, følte hun seg elsket — av sin adoptivfar. Han ville gi henne det beste av alt. Han var glad i henne. – Da far døde var jeg syv år gammel, og etter det, fikk jeg stadige påminnelser om at jeg ikke var et ønsket barn. Min adoptivmor klarte ikke å være glad i meg, sier hun. På bordet står nysmurte rundstykker og kaffe — og gamle album fra en barndom hun helst ønsker å glemme. «Øynene kan smile og munnen kan le, men sorgen i hjertet kan ingen se», skrev man i minnebøker til hverandre en gang for mange tiår siden. Hun henter frem verset, håndskrevet på et stykke papir, og sier at det beskriver hennes liv godt. Hun har smilt, gitt inntrykk av at hun har hatt det greit, men inni seg har hun følt seg uønsket og usikker. – Fra tiden da far levde, har jeg noen gode minner, men etter hans død, startet den psykiske mishandlingen, som dessverre fortsatte til jeg var godt voksen. Jeg husker

112 LITTERATURMAGASINET.NO

at mor etter begravelsen fikk et brev fra vår hjemkommune. «Du er adoptert. De spør om jeg fortsatt vil ha deg, eller om jeg skal sende deg tilbake, siden din far er død», sa hun. Jeg ble redd, husker hun. «Jeg følte skam» Moren fortalte at hennes egentlige far var tysk, og at hun derfor ikke tilhørte hennes familie. I mange år gjorde hun det klart at det fantes muligheter for å få Karin sendt tilbake. Det lå en trussel i luften til enhver tid. «Oppfører du deg ikke slik jeg vil at du skal, får du ikke være her lenger!» – Det fæleste hun gjorde, var å hente en NITEDALS fyrstikkeske, som hun la på bordet. «Vet du hva det betyr hvis du leser skriften baklengs?», spurte hun. Svaret ble sagt med klar stemme: «Slik Løp Alle Damene Etter Tyskerne I Norge.» Jeg visste at en tysk soldat var min far. Jeg visste at min kjødelige mor hadde vært kjæreste med fienden under krigen. Alle visste det der vi bodde. Og selv om jeg var et uskyldig barn, følte jeg skam, sier hun og blir stille. Kanskje visste ikke moren bedre. Heldigvis hadde Karin tre venner, som lot henne være i fred. Ute i gaten sammen med dem, hadde hun det fint. Men skolen var et mareritt. Der var hun det unevnelige; barn av en tysker, også der uønsket. – Jeg møtte en dame for noen år siden, som gikk på samme skole som meg. Hun husket meg fra skolegården. «Du stod bestandig ved vannfontenen uten å delta i leken», sa hun. Jeg husker bare at jeg ble trakassert og mobbet i klassen. Ordet tyskerunge ble hvisket bak ryggen min. Hver 17. mai gikk jeg spissrotgang for å komme meg unna blikk og kommentarer fra andre. «Hun, tyskerbarnet, har da ingen ting her å gjøre på en dag som dette», var omkvedet. Kjærlighetsløst Karin riser på hodet. Hun husker at hun hele tiden tenkte på sine biologiske foreldre. Hun visste ingen ting om dem, men fantaserte og laget søte drømmer. Bare hun fant dem, ville hun få kjærlighet og trygghet, hun var sikker på at det var slik.


LITTERATURMAGASINET.NO 113


– Jeg følte veldig sterkt at min adoptivmor ikke likte meg, eller var glad i meg. Alt jeg gjorde, var galt i hennes øyne, og straffereaksjonene hennes var ubeskrivelige. En dag kom jeg tilfeldig borti min egen fødselsattest, som lå i øverste skuff i skjenken i stuen. Der stod navnene på de ordentlige foreldrene mine; Marie og Kurt. Det var så rart, for i samme øyeblikk ble de virkelige for meg. Jeg sendte et brev med navnene deres til Frelsearmeens Ettersøkelses kontor, som var kjent for å spore opp familiemedlemmer, men svaret jeg fikk var nedslående: «Du er for ung og må bli myndig før vi kan hjelpe deg», skrev de. Myndighetsalderen var 21 år den gangen. Hun fortsatte å bo hjemme hos sin adoptivmor i det hun kaller et kjærlighetsløst og kaldt hjem. Karin hadde ingen selvtillit og turte ikke å opponere. Skolegangen ble avsluttet etter syv år og hun begynte å jobbe. Lønnen fikk moren; hun fikk ikke engang lommepenger. – Takket være en tante, som stod på for meg, fikk jeg lov til å gå Handelsskolen til slutt, og jeg kom meg hjemmefra da jeg flyttet til Oslo, 21 år gammel, hvilket var bra for meg, oppsummerer hun. Hun fikk struma og ble alvorlig syk, men så møtte hun mannen hun giftet seg med og fikk to barn sammen med. En dag leste hun i Verdens Gang at mødrehjemmet EC Dahl i Trondheim, som hun var født på, skulle legges ned, og de la ferien til Trondheim og dro dit for å finne papirene hennes. Karin ble henvist til fylkesmannen, for så å bli sendt videre til Møre og Romsdal, der hun hadde vokst opp. – Det endte med at jeg skrev et brev til min biologiske mor, som ble videresendt fra kommunen til henne. Straks etterpå fikk jeg et svar og en stor eske med gaver og bilder. Hun hadde tenkt på meg. Vi ble enige om å ringe hverandre, og jeg glemmer aldri da jeg hørte stemmen hennes første gang. Det viste seg at hun var gift og hadde fire barn. Mannen hennes hadde hele tiden visste om meg, forteller hun. Var ønsket — det er en trøst Karin og moren møttes sommeren etter og det føltes som om de var gamle kjente. Karin fikk vite at Marie hadde ønsket å beholde henne, at moren hennes også ville det, men at faren sa nei. I fem år holdt de god kontakt før moren døde. – På et tidspunkt i prosessen bestemte jeg meg for å lete etter min biologiske far. Gjennom en forening som hjalp tyskerbarn med å spore opp fedre i Tyskland, fant jeg faren min tilslutt, men dessverre var han død. «Men du har en søster som har visst om deg hele livet, og som vil ha kontakt», fikk jeg vite. Slik fikk jeg møte min tyske halvsøster, som jeg ble svært glad i og knyttet til, sier Karin. Hun nevner ingen søsken med navn. Det skyldes at hun vil beskytte dem.

114 LITTERATURMAGASINET.NO

– Jeg vet i dag at min tyske far flere ganger søkte tyske og norske myndigheter om å få reise til Norge for å søke meg opp, men de nektet ham det. Det er godt å tenke på at jeg tross alt hadde foreldre som tenkte på meg, og som var glad i meg. Det tar ikke bort smerten over å ha vært et uønsket barn, men det lindrer det såre savnet og gjør min historie litt lettere å bære, sier hun. Karin mener at myndighetene først og fremst må klandres for den stemoderlige behandlingen såkalte tyskerbarn fikk. Det var de som gjorde dem til fritt vilt. Det var de som tillot at nordmenn så på dem nærmest som dyr. – Begrepet løvetann barn fantes ikke da jeg vokste opp, men barn som meg ble løvetannbarn. Vi stod utenfor alt. På et vis var det ikke lov å være glad i oss. Det ble sagt at vi var som rotter i kjelleren, sier hun og blir stille. – Det fine i mitt liv, var at jeg ble mor selv. Da kunne jeg gi mine barn all den kjærligheten jeg ikke selv fikk. Ungene mine ga meg en grunn til å ville fortsette å leve, og så har jeg hele veien hatt Gudstroen, den er til trøst fremdeles. Men sorgen over egen barndom, har jeg aldri klart å kvitte meg med. Den gir meg ikke fred, ikke før jeg dør, sier tyskerbarnet Karin. Bakgrunn: I landssvikeroppgjøret etter krigen, var det mange krigsprofitører som slapp lett unna. Jentene som hadde forelsket seg i tyske soldater, derimot, ble straffet knallhardt, og barna deres ble kalt «tyskerunger», hvilket ble til et slags skjellsord. Barn av tyske soldater ble utsatt for mobbing og sosial fordømmelse og ble tatt fra flere av sine grunnleggende rettigheter som norske statsborgere. Enkelte av barna ble fratatt norsk statsborgerskap. Arkivet om tyskerbarna har en taushetsplikt på ett hundre år. Innen den tid er de og historiene deres døde. Men «Barn Nr.110 — Sak nr.6054» er nå åpnet. Den handler om stigmatisering og fordømmelse, ensomhet og utestengning. Den handler om Karin.

0 KARI GRØNDAHL Tyskerungen


Nå er det min tur Ingvar Ambjørnsen

M

in årsrytme er slik skrudd sammen at jeg hver vår setter meg på et tog til Marburg an der Lahn. Grunnen til at jeg foretar denne reisen en gang i året skal jeg ikke plage leseren med, den er uvesentlig for kommentaren. Ikke er det slik at man trenger en grunn til å avlegge Marburg et besøk heller. For selv om byplanleggere fra helvete gikk til betongbaserte arkitektangrep her tidlig på søttitallet, er middelalderbyen ved Lahn fremdeles full av vakre bygninger og pittoreske smug og plasser. Selve Lahn-dalen er dessuten et av mine tyske favorittlandskap, og aller flottest nå når løvet spretter, og glentene leker i liene. Marburg er en liten by, med knapt åtti tusen innbyggere. Samtidig er den en av landets største og viktigste universitetsbyer. Her forskes det innen en lang rekke fag, og i og rundt byen befinner det seg et stort antall sykehus og klinikker av alle tenkelige (og av og til nesten utenkelige) slag. Marburg er for eksempel de blindes by i Tyskland, med en rekke spesialtilbud og behandlingsmuligheter. Her er også et stort utvalg rehabklinikker med spesialkompetanse innenfor en rekke felt. Det samme gjelder forskning og behandling innenfor psykiatrien. Alt dette gjør noe med selve byens uttrykk, når man vet at selve sentrum ikke huser mer enn ca førti tusen. I Marburg er det fullstendig normalt å ikke være helt normal. Og det er det noe befriende med. Jeg tenker som så, at de unge kvinner og menn som tilbringer sine studieår her, får inn et slags ekstra «fag» i tillegg til det studiet de faktisk er påmeldt. De lærer – kanskje aldeles uten å tenke over det – å ferdes blant alle typer avvik fra det som betraktes som et slags «gjennomsnitt». I en tid der ikke engang en normal frisk kropp holder mål i forhold til de idealene mange forgjeves forsøker å leve opp til, innbiller jeg meg at det kan ha en viss verdi. Bokstavelig talt å måtte rekke ut en hånd til andre som befinner seg i ekstremsituasjoner. Å bevege seg rundt i denne byens gater er en konstant påminnelse om livets sårbarhet. Om å være født inn i kropper som er nesten umulig å håndtere. Eller om bilturen som endte her, med pleie og assistanse tjuefire timer i døgnet. De innfødte har det i blodet, og lar seg ikke merke med noe som helst. Taxisjåføren som kommer for å hente rullestolbrukeren som har vært på kino, har alle grep inne, og det er ingen som reagerer på anfall, utbrudd og ticks. På kneiper og restauranter er man vant til det aller meste, og vet når

man skal tilkalle en ambulanse – og når man absolutt ikke skal gjøre det. Det vil si: Det er det personalet der rett og slett må lære seg. Og de er, som i andre universitetsbyer, stort sett studenter. Å jobbe bak ølkrana i denne byen kan være en god skole i både menneskekunnskap, empati og praktisk håndtering andres behov. Opp gjennom årene har jeg skrevet en del epistler fra denne byen til ulike tidsskrifter og aviser. Her faller det lett å gjøre seg refleksjoner og tanker om det sorteringssamfunnet vi for lengst har innført, om menneskeverd, toleranse og fordommer. Og igjen: om den tynne membranen som står og dirrer mellom et liv med alle sanser og funksjoner i orden, og en tilværelse full av begrensninger. I år får jeg meg dessuten en god latter på egen bekostning. For er det ikke sånn at jeg som de aller fleste er litt «de og oss» i hodet? Jeg mener: Her sitter jeg på fortauskafé og gjør meg mine notater til en norsk avis. Med en kald pils, nei kanskje tre. På den andre siden av gaten legger en kar seg ned på fortauet og breker at han vil ha is. To pleiere sitter på huk og forsøker å overtale ham til et eller annet fornuftig, men det nytter ikke. Han vil ha is. Nå. Nedover på min side av gaten kommer en multikulti-gjeng, de er litt brisne, og lekeslåss med blindestokkene. På bordet ved siden av meg sitter tre voksne menn og spiser middag. De har alvorlige brannskader. Søndagsfri fra klinikken. Jeg følger en av dem med blikket når han går for å finne toalettet. Jeg kjenner ikke dette stedet. Jeg må snart dit selv, kan kroppen fortelle. Men da det blir min tur, blir jeg stående og svaie. Toalettet på dette stedet befinner seg i bunnen av en trapp som mine ødelagte sigarettlunger ikke kan takle. Jeg kommer ned, men ikke opp. Ikke med hjelp engang. Da ser jeg det. Handikap-toalettet til venstre for flipperspillet. Det er første gang jeg tar inn over meg at det er plassert akkurat der for nettopp sånne som meg.

LITTERATURMAGASINET.NO 115


– Syklet gjennom Tyskland for å finne retningen Rolf Kåre Håland er vanligvis ikke så pratsom av seg. Unntaket er når samtalen kommer inn på filosofiske temaer. Derfor er det kanskje ikke så rart at nettopp han kommer ut med en essaysamling om livets store spørsmål? Men det hele startet på en sykkeltur …

S

ommeren 2010 var jeg på en eventyrreise på sykkel gjennom Tyskland helt alene med fullt campingutstyr, forteller Håland. - Jeg hadde fått permisjon og hadde allerede syklet i tre og en halv uke med to kompiser gjennom Danmark, østre Tyskland og Tsjekkia til Sveits. Det jeg trengte var å finne ut hva som ennå kunne være fruktbart å gjøre i årene som gjensto av livet mitt. Jeg var gartner med dårlig skulder og rygg og 56 år. Men første del av turen ga ikke noe klarhet, så jeg innså at en «pilgrims-syklist» trengte å være alene. Derfor ville jeg sykle til Frankfurt for å ta toget til Flensburg og sykle derfra til Hirtshals. I dette prosjektet ble jeg satt på prøve både fysisk og mentalt, så jeg kunne møte meg selv våkent. Ideen om å ville samle mine livserfaringer på tankeområdet til en bok, tok litt etter litt form. I årevis hadde jeg skrevet ned egne tanker som modnet fram, i kladdebøker og på små lapper. Tre år senere hadde jeg lagt meg opp penger og mot nok til å be om 50 prosent permisjon for å muliggjøre skrivingen. Velviljen fra arbeidsstedet og venner var stor. Kaoset tok form Første oktober 2013 begynte jeg å sortere lappene, og haugene utkrystalliserte seg til kapitler. Dernest begynte håndskrivingen, og bunken vokste møysommelig fram, og jeg kjente gleden ved å skape en form av det tidligere kaoset. I januar lagde jeg to kopier av kråketærne og fikk to venner til å lese gjennom, for å høre om dette var liv laga. I løpet av vår og forsommer kom det hele inn på data under fortløpende redigering og tilføyelser fra nye ide-lapper. Innholdet prøver å favne veldig bredt og helhetlig ved å gå inn på hvordan verden, utviklingen, mennesket og livet kan forstås og oppleves som noe utrolig storslagent. Sentralt er spørsmålet om materialismens forklaring er holdbar og tilstrekkelig, eller rett og slett ulogisk, selvmotsigende. Uten et spirituelt perspektiv mener jeg alt vi finner av fenomener i oss selv og i verden er totalt usannsynlige. Derfor valgte

116 LITTERATURMAGASINET.NO

jeg denne rare tittelen som vil peke på at virkelighetens mirakel eksisterer mot alle odds. Om vi kan utvide og berike vårt verdensbilde, åpnes dører og vinduer både for mer lys og frihet og indre utvikling. Forståelsen og opplevelsen av friheten er egentlig det sentrale i boken. Alt begynner å henge sammen, og vi selv med vår unike bevissthet veves dermed inn i alt. Alle disse tankebildene er vel og bra, men enda viktigere er at vi lærer å tenke selvstendig, friskt, fritt og kreativt. Da tar vi ikke alt vi får høre som god fisk, enten det gjelder «Big Bang» eller religiøse dogmer. Forberedt på slakt Jeg må tilstå at jeg er miljøbevisst både lokaltglobalt, og i det sjelelig-spirituelle området. Derfor tror jeg disse holdningene må henge sammen om vi skal få verden til å endre kurs. Så lenge vi er langt mer opphengt i «ting» på en grådig måte, enn i det menneskelige kulturelle området, vil vi ta valg som sikrer våre pensjoner, og den økonomiske veksten blir det aller helligste. Vi trenger å våkne kraftig opp til at den egentlige «kapital» ligger i ideene, menneskelige evner og våre innbyrdes menneskelige forbindelser. Våre penger er snart bare digitale signaler som fort blir til intet om systemet kollapser. Langt klokere ville det være å satse på de uforgjengelige sider av oss selv og verden, og innta en respektfull og


pleiende interesse for naturgrunnlaget vårt. Jeg mener mine temaer er av interesse for allmennheten og håper selvsagt at boka kan nå fram til en bredest mulig leserkrets. Problemet er at boken må leses langsomt, og hvem gidder det? Så dels frykter jeg at boken blir oversett, men det ville også være synd om det jeg prøver å si blir misforstått. Dessuten er jeg klar over at jeg uttaler mye som kan virke provoserende på mennesker innenfor både populærvitenskapen og i religiøse kretser, og kanskje til og med i New Age-bevegelsen. Så det er derfor også mulig at boken blir slaktet. Lærte seg data underveis Når jeg skriver er det ikke fordi jeg har ambisjoner om en forfatterkarriere, men jeg føler et slags indre press eller kall om at visse temaer er viktig å belyse og sette ord på. Selve skriveprosessen føler jeg virker rensende for tankelivet mitt, idet jeg kan se på resultatene etterpå utenfra og kritisk. Det er fascinerende at det jeg skriver egentlig aldri kan bli «ferdig», for det vil alltid være et midlertidig resultat som kan bli bedre og må suppleres med modnere tanker. Skrivingen har gitt meg veldig mye, og jeg har ikke angret et sekund. Første prøvelsen var å få manuset inn på data, fordi jeg nesten aldri hadde rørt en sånn maskin. Men jeg kunne jo ikke ansette eller plage noen til å oversette min stygge håndskrift? Redningen ble at min kjære kone og vår yngste datter lærte

meg opp, og jeg kunne rope om hjelp hver gang noe «mystisk» hendte. Langsomt kom jeg inn i det og beholdt kontrollen over den fortløpende redigeringen. Den andre utfordringen var at jeg ti måneder senere hadde skrevet så mange nye idelapper som jeg ville ha inn i frihetskapitlet at jeg måtte skrive om til to kapitler av det ene. Det ble en ny sortering av temaer, og det var anstrengende og tidkrevende. Da manuset endelig var ferdig, sendte jeg inn til to forlag og fikk avslag, før det ble napp på LYST Forlag i september 2015. Og nå, etter nesten ett år og mange redigeringsrunder, er det endelig blitt bok!

0 ROLF KÅRE HÅLAND Usannsynlighetens seier

Vil du alltid være der?

E

spen Lund kommer opprinnelig fra Trondheim, men bor i dag på Kampen i Oslo, der han arbeider som lærer på en barneskole i Oslo. Allerede som student skrev han revytekster til skolerevyen han var med i. Det gjorde at han fikk smaken på å skrive. En høst startet han derfor å skrive små historier fra skolehverdagen, og etter en stund tok han mot til seg og sendte manuset til forlag. Han fikk napp, og i 2008 ga han ut boka «Litt på halv tolv». en bok med småhistorier fra lærerhverdagen.

- Jeg fikk gode tilbakemeldinger fra lesere, forteller Espen Lund og smiler. - Jeg fikk en sms fra en ukjent mann. Han «klaget» over at han ikke fikk sove sist natt, fordi han ikke kunne legge i fra seg boka. Dette ga han blod på tann. I 2012 fikk han gitt ut sin første roman «Rampelys». Den handler om en mann som vil ha berømmelse. - Dette bokprosjekt er nærmere meg, sier forfatteren alvorlig. - Det handler om en gutt som opplever at moren blir syk. Hun får kreft. Hennes sykdom påvirker ikke bare henne, hele familien blir rammet. Jeg ser

sykdommen gjennom guttens øyne. Jeg selv opplevde at min mor fikk kreft og døde for snart 25 år siden. Det har vært både godt og litt vondt å skrive. Men slik er kanskje livet? Både godt og litt vondt. Espen Lund håper boka vil gi gjenkjennelse og forståelse for mennesker som kjenner noen som er syke. Eller kjenner noen som er pårørende til noen som er syk. - Jeg håper også boka gir håp, avslutter han. - Jeg tror at man kommer seg igjennom alt.

0 ESPEN LUND Vil du alltid være der? LITTERATURMAGASINET.NO 117


Med vilje til sang gjennom et liv som lege, kvinne og mor

D

en pensjonerte legen Reidun Brunvatne har skrevet boken, «Vilje til sang», som inneholder betydningsfulle glimt fra forfatterens liv som kvinne, mor og lege. Sentralt er tunge valg som må tas, noen av disse får smertefulle konsekvenser også for andre. ANITA BERGLUND 0

Du har kalt boken din «Vilje til sang». Hvorfor det? «Viljen til sang» er tittelen på et dikt av Hans Børli. Jeg har alltid vært glad i hans dikt, føler meg hjemme i hans tankeverden. Jeg var på leting etter en tittel og satt og bladde i Børlis samlede verker. Da fant jeg dette diktet. Jeg synes at både tittelen og diktets innhold passet på meg. Jeg tenker på sang i overført betydning. Hvorfor ønsket du å skrive denne boken? I starten hadde jeg ingen planer om å skrive bok. Jeg begynte å skrive fordi jeg var blitt pensjonist og ville engasjere meg i noe. På nettet fant jeg fram til et skrivekurs, et distansekurs, i Sverige med kurstittel «Skriv ditt liv». Det besto av åtte weekend-samlinger over et år og skriveoppgaver mellom samlingene. Dette syntes jeg var spennende og passe krevende. Oppgavene var å skrive fortellinger fra våre liv. I løpet av året vokste den fram, min historie. Da vi til siste samling fikk i oppgave å ordne våre fortellinger i kronologisk rekkefølge, begynte det å likne en biografi. Skrivelæreren og andre, blant annet min sønn, oppfordret meg til å arbeide videre med stoffet med tanke på utgivelse. Og slik ble det. Du byr på deg selv i boken, og resultatet har blitt en sterk og vakker bok, men samtidig sart og til tider vond. Hvordan har det vært å bearbeide livet sitt på denne måten? Å bearbeide livet på denne måten har vært engasjerende og godt – men også vondt. Det var vondt å skrive om de tilfeller der jeg selv kom etisk til kort. Men skrivearbeidet har først og fremst vært en prosess, en prosess som har ført meg et skritt videre på veien mot å kunne forstå og godta mitt liv. For at det skal bli prosess, er det nødvendig å være ærlig mot seg selv. Å by på seg selv er å være ærlig også

118 LITTERATURMAGASINET.NO

overfor den andre, som i dette tilfelle er leseren. Det er skremmende, men nødvendig for meningsfull dialog. Har du lært noe om deg selv gjennom arbeidet med boken? Ser du annerledes på deg selv nå? Jeg har fått et slags fugleperspektiv på livet, og en kontinuitet har trådt fram. Jeg ser meg selv tydeligere. Jeg ser meg selv som mer kvinne enn jeg gjorde før. Det føles godt. Når det gjelder feiltrinnene, ser jeg dem kanskje med litt mer distanse. Men sorgen de gir, er der fortsatt. Har arbeidet med boken endret relasjoner til andre? Jeg har fått et nærere forhold til sønnen min. Han har hele veien lest det jeg har skrevet og har kommet med konstruktive innspill. Gjennom å skrive har han og jeg fått en ny arena for kommunikasjon. Dette er jeg utrolig glad for.

0 REIDUN BRUNVATNE Vlje til sang


FULLT, VARMT OG STEMNINGSFULLT UNDER LANSERINGEN AV «VILJE TIL SANG» PÅ STOKKE BYGDETUN.

Hvordan vil du leve? Elisabeth Holt har skrevet Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve, en selvhjelpbok om viktigheten av å ta vare på seg selv, sette grenser og kutte ut dårlig samvittighet.

H

vorfor ønsket du å skrive denne boken? Jeg ønsket å skrive denne boken fordi jeg har fått erfare i mitt eget liv hva god selvtillit har å si for et menneskeliv, og alt godt som kan komme ut av det, blant annet det å sette pris på seg selv, kutte ut dårlige momenter fra livet, sette grenser og la være å tenke på alle andre før en selv. Hva er det viktigste budskapet du ønsker at leserne skal få fra boken din? Det viktigste budskapet må være å begynne å tenke på seg selv og hvilke verdier en bygger livet sitt på. Lever du livet ut ifra deg selv, eller lar du deg styre av andre, både emosjonelt og i ditt daglige praktiske liv? Vil du si litt om deg selv? Jeg er ei dame på 34 år, som oppdaget etter hvert hvor mye jeg lot meg styre av andre menneskers meninger og tanker om meg og mitt liv. Det har jeg alltid gjort, men det tok nesten livet mitt. Jeg mistet alt av mine egne følelser og tanker, og etter å ha levd i hat og bitterhet i flere år, ga kroppen min til slutt også opp fysisk. Jeg måtte ta et valg om å leve eller dø, og for å leve måtte jeg ta et viktig valg. Et valg som jeg ikke hadde kunnet la være å ta, om jeg skulle leve. Jeg bestemte meg for å lytte til meg selv, og jeg har aldri tatt et valg siden som ikke har vært godt for meg. Jeg setter meg selv først, og har dermed overskudd og lyst til å hjelpe når jeg kan.

Veien ut av angsthelvetet var lang og hard, men verdt hvert steg. Jeg har sett verdien av å gjøre endringer i livet, hvor mye ethvert valg jeg tar har å si for hvordan jeg har det, og jeg har valgt å begynne å jobbe med mennesker for å hjelpe alle til et bedre og mer positivt liv, uansett om man sliter med angst, eller har stressuro eller negativitet i sin hverdag. Det er ikke så mye som skal til! 0 ELISABETH HOLT Det handler ikke om å overleve Det handler om å leve

LITTERATURMAGASINET.NO 119


Flere av bøkene og forfatterne til Forlagshuset har vekket journalistenes interesse. Dette er noen av mediaoppslagene.

120 LITTERATURMAGASINET.NO

Forlagshuset


i media

LITTERATURMAGASINET.NO 121


Skriver bok om Thomas Rannstad Haugen mistet gradvis synet i tenårene. Nå deler han innsikt og kunnskap om livet som som blind på en blogg og i en kommende bok. Hvordan er det å ikke kunne se? De fleste har trolig lukket øynene og prøvd å finne veien gjennom stua eller i kjente omgivelser. Den som lekte blindebukk som barn, husker hvor vrient alt virket, og hvor hjelpeløs en følte seg. Men pågikk leken over en viss tid, oppdaget en kanskje at en «spisset ører» og aktiverte andre sanser? MONIKA S. RISNES Ås Avis 0

F

amiliefar i jobb For Thomas Rannstad Haugen er det ingen lek, men en del av hverdagen å finne fram i blinde. Fra huset på Moerfeltet har han tatt beina fatt til Ås stasjon, gått inn og bestilt en kaffe. Ute på perrongen blir løv fjernet med en trykkluftsblåser. Inne er det få ledige bord og høye stemmer fra kafégjestene som inntar lunsjen mandag. En kaféansatt viser vei til et ledig bord. – Jeg fikk det litt travelt til avtalen og valgte stokk istedenfor hund i dag. Med førerhund må en gå teknisk riktig. Med stokk kan jeg ta noen shortcuts, sier han med et smil. 37-åringen fyller rollen som far til to. Han er arbeidstaker i full jobb og nybakt lokalpolitiker. Snart debuterer han som forfatter. Hvordan er det mulig? – At synshemmede er i jobb er ingen selvfølge, sier Thomas. I 10 år jobbet han i Norges Blindeforbund. Han liker ikke begrepet fordommer, men mener det er viktig å bidra til å spre kunnskap om hvordan det er å leve uten syn. I dag har han akseptert utgangspunktet. Han kan også le av pussige episoder som oppstår i hverdagen. Men det har ikke alltid vært sånn. Mistet synet Tilbake til 80-tallet. Thomas er en av 12–1300 personer i Norge som har øyediagnosen Retinitis Pigmentosa, som gjør at en gradvis mister synet. Som barn så han normalt. I 10–12 årsalderen oppdaget at han ikke så like godt som klassekameratene i gymtimen og på fotballbanen, samtidig som han ikke hadde noen formening om hva andre så. Synet forsvant i stadig økende grad da han var i midten av tenårene – i en alder der de færreste ønsker å skille seg ut. Som ungdom ville han flytte fra Ås. – Jeg skjønte hvilken vei det gikk med synet. Jeg ville kanskje ikke rekke å ta et femårig studium, og valgte en kortere utdannelse, forteller han. Han fikk nye kontakter og impulser og opplevde at

122 LITTERATURMAGASINET.NO

folk ble kjent med han som den han var – som synshemmet. Etter utdannelsen søkte han jobb i Blindeforbundet. I dag jobber han som rådgiver i Helsedepartementet og pendler til Oslo. Teknikk i trafikken Han ser skygger og oppfatter lys. Fortsatt har han et indre kart over Ås fra oppveksten. Turen til stasjonen deles inn i flere etapper, automatisk. – Når jeg hører viften fra et hus, vet jeg at jeg skal til venstre rett etterpå. Førerhunden er stort sett alltid med når han skal til Oslo og andre steder han ikke er like godt kjent som i Ås. På bloggen deler han hverdagshistorier som kan bidra til å få øynene opp hos mange. – Noen blir faktisk overrasket over at en blind person kan ringe og bestille tannlegetime. Da jeg spurte om veibeskrivelse, ble jeg bedt om å kjøre helt fram til døra. Men nå hadde jeg ikke tenkt å kjøre bil i blinde ... Historier som denne er med i den kommende boka. Nylig undertegnet han en kontrakt med Forlagshuset i Vestfold som gir ut en bokserie der ulike mennesker forteller sin historie. Da hadde han allerede takket nei til Gyldendal, som viste interesse for deler av prosjektet. – Jeg hadde en klar idé om hvordan jeg ønsket at boka skulle være, innrømmer han. Skriver om livsmestring I militæret kom han ikke videre fra sesjonen da synstapet ble presentert. Han kan ikke kjøre bil eller sykle langs veien. For noen år tilbake telte han hindringer, som hvor mange lyktestolper han hadde gått på. En dag uten fem tabber var en god dag. I dag tenker han ikke slik. – Jeg knytter ikke lenger lykke til hva jeg kan se eller ikke se. Lykke er glade barn og mestring på jobb. Og hva er det verste som kan skje? spør jeg meg. For ikke lenge siden skulle han ut og reise. Med


livet som blind

0 THOMAS RANNSTAD HAUGEN På innsiden av et litt annerledes liv

stor koffert og stokk ventet han med å gå på toget som en av de siste. Da skjedde det: En passasjer sparket til stokken. Den havnet midt under toget. En potensielt dårlig dag. I dag kan han akseptere det som noe som bare skjer. Akseptere og gå videre. – Hva gjør man da? Heldigvis fikk togpersonalet fisket den opp, smiler han. Trolig har han noen personlige egenskaper som bidrar til høy livskvalitet: Som interessen for teknologi og evnen til å lære seg nye dataverktøy. Han bruker iPhone flittig og svarer på Facebook-henvendelser på sekundet. GPS er et annet moderne hjelpemiddel som fungerer. Humor og kjærlighet Kona møtte han i en park der begge luftet hundene. Da kunne han fortsatt se litt. – Jeg spøker med å si at «for meg vil du alltid være 27.» Om han skulle bli far, var en beslutning han brukte tid på å tenke igjennom. I dag har han to sønner som han opplever som robuste. De viste tidlig forståelse og empati – som ved å legge hånden hans over ting, istedenfor å rekke ham gjenstanden. Ofte er det han som henter i barnehagen. Det å møte barn kan være frigjørende. – Barn tør å spørre hvorfor hunden er med, eller hva stokken brukes til.

Potensielt vanskelige situasjoner kan oppleves som komiske. Hverdagen er full av pussige situasjoner og tilfeldigheter. Som en gang for flere år siden da han krysset Bogstadveien: – Det var nesten folketomt, det ble grønt lys og jeg gikk. Midt ute i veien hørte jeg noen nærme seg. Normalt vil en person vike, men vedkommende som kom i møte gjorde det ikke. og vi gikk rett på hverandre. Det viste seg å være en annen person med hvit stokk. Hva er oddsen for det, liksom? Vil bevisstgjøre Det å dele kunnskap, blant annet for å bevisstgjøre de som selv mister synet, deres nære og alle som lurer på hvordan livet uten syn kan leves er et mål med den kommende boka. På bloggen sin og på Facebook deler Rannstad Haugen situasjoner fra en hverdag med allmenngyldig interesse. Han har hjemmekontor, og lunsjpausen er over. På perrongen lar han stokken gli langs kanten av skinnegangen. Et par ganger har han trådt utenfor. – Det er rart med det. Man kommer seg fort på beina, går videre og tenker: Håper ingen så meg. Så går man noen hundre meter, før en tenker: Au! Jeg slo meg jo. En gjenkjennelig situasjon for de fleste?

LITTERATURMAGASINET.NO 123


Richard Bærug er opprinnelig fra Brunlanes utenfor Larvik, men som student jobbet han som reiseleder i Star Tour og fikk en mulighet til å lede vandringsturer i Kaukasus for Star Tour Temareiser. Det ga mersmak, så da han litt senere så et oppslag på Blindern om et gratis språkkurs i georgisk i Tbilisi, meldte han seg umiddelbart på. Som høydepunkt og avslutning på språkkurset hadde universitetet lagt opp til en helikoptertur til fjellområdet Svaneti.

Inspirert

MYRIAM H. BJERKLI 0

J

eg kom riktignok ikke lenger enn til flyplassen, forteller han, for tåke i Svaneti gjorde at helikopteret ikke kunne ta av. Men mens vi ventet, fortalte georgierne rundt meg om hvor vanvittig vakkert, uberørt og isolert Svaneti var. Området lå mer over enn under skyene med topper på over 5000 meter. Interessen ble vekket, men det var først i 2009 at jeg bestemte meg for å dra på en tredagers fjelltur til dette himmelske strøket. Den andre dagen traff jeg en svansk familie, og etter en time hadde vi besluttet å åpne hotell i familiens ødeliggende hus. I dag er Bærug deleier i hotellet som ligger høyt oppe i Kaukasus, i det han selv mener at kanskje er verdens vakreste hotellbeliggenhet. Svaneti er foreløpig ganske ukjent for de fleste, og få utlendinger har vært her på Europas tak. Richard Bærug elsker å være ute i naturen, han løper et par ganger i uka, og har i de siste to årene vært med på NM i friidrett for veteraner og en del andre gateløp. Da han satt og leste en bok om Fridtjof Nansen, slo tanken ham: Hadde noen gått Svaneti rundt til fots eller på ski før? – Jeg fant ut at ingen hadde gjort det før. Den nærmeste vennen jeg hadde fått i Svaneti, Sjakå Margian, en svært dyktig slalåmkjører fra en legendarisk svansk fjellklatrerfamilie, sa umiddelbart “ja” til å være med. Jeg har alltid likt å gå mine egne veier. Og en slik ekspedisjon var nettopp å gå min egen vei og det attpåtil med en god venn. I en fjellverden så vakker og skjønn at jeg av og til følte at fjellområdet var enda vakrere enn det jeg har sett av fjell i Norge. Minnene fra turen er mange. – Foruten den enestående gjestfriheten og den elleville, alltid tilstedeværende, vakre naturen er kanskje historien om det store evangelierøveriet i bygda Hædisj eller dagen da jeg i løpet av et par timer ble tatt av snøras og møtte to bjørner på vei til den hyperaktive frua Nino, og senere hennes like imponerende foreldre Valer og Maria, som er de eneste som fortsatt bor i den 124 LITTERATURMAGASINET.NO

It is an exceptionally beautiful book. By the quality of the paper, the binding and the high-quality photographs, it would be a perfect coffee table book. What’s more, the text is remarkably insightful and well written. The book describes two expeditions, one summer and one winter expedition, and provides daily accounts of the adventures. Together with the detailed maps, this really brings the astonishing geography of avsidesliggende bygda Kitsjkhøldæsj, kanskje det jeg husker best. «Eventyrlandet Svaneti» er allerede oversatt til engelsk, utgitt av et av Georgias største forlag, og det er den aller første boken om Svaneti som er gitt ut i Norge. Boken handler like mye om folk i Svaneti og dette unike fjellområdet som den gir en beskrivelse av dagsetappene med kart, tekst og bilder.


av Fridtjof Nansen

the Caucasus to life. Moreover, and that’s the aspect I like most, the encounters and conversations with the Svans are described in such a nice way that, after reading them, one has the feeling of just having heard a few stories about some good old friends. Daniel Seiderer, Deutchland    – Det ble av og til litt «spagatfølelse» å skulle beskrive dagsetappene slik at opplysningene kunne være nyttige for andre som ville legge ut på en slik ferd, og samtidig dykke ned i portretter og beskrivelser av mennesker og særegenheter ved det svanske samfunnet, forteller forfatteren. – På en måte var det mye mer spennende å skrive om menneskene og det som var annerledes og særpreget ved Svaneti enn selve dagsetappene, samtidig som det ene av og til fløt over i det andre.

0 FORFATTER: RICHARD BÆRUG FOTO: SHAKO MARGIAN Det ukjente eventyrlandet i Europa LITTERATURMAGASINET.NO 125


Sorg er en ensom ting For syv år siden ble en kvinne brutalt skutt og drept av sin ekskjæreste, som var politimann. Ingrid Kjelstrup (51) mistet sin ene lillesøster. SIIRI WALEN SIMENSEN / UKEBLADET HJEMMET 0

Side opp og side ned er blitt skrevet og sagt om drapet på Kristin Kjelstrup på en parkeringsplass på Kvaløya i januar 2009. Gjerningsmannen begikk selvdrap på stedet. Han var politimann og fordi han brukte sitt tjenestevåpen til ugjerningen, var saken betent, sensitiv og spesiell.

J

eg vet ikke hvor mange ganger jeg i tankene har gått tilbake til da jeg ble ringt opp av onkelen vår, som også var politi. Det hele var uvirkelig — sjokket var umulig å forstå, sier storesøsteren Ingrid. Hjemme i sitt eget kjøkken, har hun akkurat avsluttet boken om søsteren og sin egen sorg. ”En søster for lite” er tittelen. – Det aller viktigste for meg, er at Kristin ikke blir glemt. Når det er sagt, kan det kanskje være noe å lære av vår historie, både om sorg, sorgbearbeidelse og sorghjelp, sier hun fast. Som sykepleier med spesialutdannelse innen psykiatri, og flere år som koordinator for kommunens krise- og katastrofearbeid, har hun også et profesjonelt perspektiv. Men historien handler om to søstre, som vokste opp sammen i en søsterflokk som etter hvert telte tre jenter. Kristin ble født da Ingrid var tre år gammel, og hun har mange minner om oppveksten de fikk. Hun husker at hun følte et ansvar for sin første lillesøster. – Som barn lekte vi mye sammen og var gode venninner, men så ble jeg tenåring og det var i noen år en distanse mellom oss. Da Kristin ble gammel nok til å gå på fest, ble vi igjen nære venninner. Gjennom alle år hadde vi denne vekslingen mellom nærhet og litt avstand, avhengig av hvilke faser vi var i, men gjennom alt hadde vi sterke bånd, utdyper Ingrid. Kristin var den kunstneriske i familien; hun malte og tegnet. Da de var små, løp søstrene rundt i klær som moren deres hadde sydd. De gikk på dans sammen og var med i skolekorpset, Kristin som tamburmajor og Ingrid med klarinett. Mens lillesøsteren var opptatt av å være ren og pen bestandig, var Ingrid mer uvøren. De utfylte hverandre. – Da vi etter hvert ble voksne, hadde vi en felles interesse for å være ute i naturen. Vi vokste opp i en kjernefamilie som ofte var ute på tur, så det var naturlig for oss. 126 LITTERATURMAGASINET.NO

Ingrid støtter haken i hendene. Det brune blikket er alvorlig når hun forteller om år med stor fysisk avstand. Hun bodde i Bærum og Kristin flyttet rundt med sin daværende samboer, som jobbet i Forsvaret. – Vi besøkte hverandre og hadde det så morsomt sammen. Kristin var ”livat” og blid — hun hadde et humør som smittet, minnes hun. Kristin var forlover I deres relasjon ble Ingrid den som tok ansvar og ledet an; det ”hang” ved rollen som ansvarsfull storesøster. – Da både Kristin og jeg flyttet tilbake til Tromsø, var vi begge i tjueårene, og takket være henne, møtte jeg mannen jeg har to barn med og fremdeles er gift med. Da vi giftet oss, var Kristin forlover. Hun skjøttet oppgaven på en fantastisk og engasjert måte, forteller Ingrid. De var to søstre som kjente hverandre så godt at de ikke trengte å si så mye bestandig. Begge visste hva den andre tenkte. – Jeg etablerte meg og fikk barn mens Kristin reiste til sjøs på en cruisebåt. Hun var en flott dame; pen, kvikk, glad og munter, sier søsteren. Halvannet år før drapet, møtte Kristin en fraskilt politimann, som hun holdt sammen med. De ble et par, men flyttet ikke sammen. I etterpåklokskapens lys ser Ingrid at det var ting i dette forholdet, som var langt mer komplisert og faretruende enn de klarte å fange opp da. Kjæresten til søsteren følte et voldsomt behov for å snakke med dem om Kristin, bak hennes rygg. Det lå et kontrollbehov i hans væremåte, ser hun nå. – Selv om jeg tidlig tenkte at jeg aldri kunne ha vært i et slikt forhold som de hadde, blandet jeg meg ikke inn. Det var min tanke at hun selv måtte velge hvordan hun skulle ha det. Hun var en sterk dame og jeg ville gi dem en sjanse. Nå i ettertid vet jeg mye om drap og selvdrap, men den gangen visste jeg ikke. Det var ting der, som ikke var sunt, men Kristin sa lite til oss. Først da forholdet tok slutt, åpnet hun seg mer, og jeg fikk høre hennes versjon, forteller Ingrid. I dag tenker hun at forsmådde menn som sliter med selvfølelsen og utøver en alt for stor grad av kontroll, må få hjelp raskt. Kristin ble drept bare noen dager etter at hun avsluttet forholdet hun var i.


Sjokket Ingrid var på jobb som koordinator for på akuttpsykiatrisk avdeling på Åsgård sykehus da livet hennes ble snudd på hodet. Hun husker at kolleger satt og så på et nyhetsinnslag på fjernsynet; noe forferdelig hadde skjedd i Tromsø. Hun gikk bare fordi. Det hadde vært så kaldt og mørkt da hun gikk på jobben den morgenen, og hun var bekymret for Kristin og moren, som begge var alene. – I underkant av en time etter at Kristin ble drept, ringte min onkel, som var politimann. ”Du skal bare avslutte arbeidet og komme hit, hjem til meg”, sa han. ”Hva er det, hvem handler dette om?”, spurte jeg. Absurd nok ble mitt problem tanken på om jeg bare kunne dra fra jobb, sånn uten videre. Da sekretæren vår fortalte meg om dobbeltdrapet, sa jeg. ”Men dette har ikke noe med meg å gjøre”. Alle slags scenarioer gikk gjennom hodet mitt da jeg gikk rolig hjem til onkelen min. Intuitivt forstod jeg at det ikke var snakk om sykdom eller skade, for da hadde det hastet med å komme seg til sykehuset, minnes hun. Da Ingrid fikk vite hva som hadde skjedd og så et nyhetsinnslag om drapet på fjernsynet, datt hun sammen. Føttene sviktet. Hvordan kan man gå videre med en slik historie? Hvordan bærer og håndterer du noe så brutalt og vondt? De var mange rammede og flere i nær familie. – Kanskje tror noen at sorg bringer mennesker sammen, men det er ofte ikke slik. Savn og sorg oppleves vidt forskjellig fra menneske til menneske, og man blir sittende alene med sine tanker. Sorg er en ensom ting, resonnerer Ingrid. Hennes måte å overleve på, var å kartlegge og finne ut hva drapet handlet om. Hun forsket for å finne forklaringer. – Jeg leste om tegnene vi burde ha sett, om forebygging og dårlige parforhold. De første to årene etter at Kristin ble drept, våknet jeg om kvelden, natten og grytidlig på morgenen og hadde mareritt. Jeg var sint på drapsmannen, på kvinner som fant slemme menn, på hjelpeapparatet — på alle, egentlig, sier hun ærlig. Hun skrev en bok hun aldri har gitt ut. Plutselig forstod hun at alt hun hadde hengt seg opp i, var fjernt fra Kristins historie. – Men skrivingen har vært en form for terapi for meg. Fortvilelsen fikk komme til uttrykk, forklarer hun. Kristin ville ha blitt 48 år i år. Ingrid har forsonet seg med tapet av en kjær og umistelig lillesøster. Men det tok tid før hun forstod at de aldri igjen kan gå i fjellet sammen, reise på ferier, snakke om livet og dele tanker. – Vi var kommet til et punkt i livet da vi igjen hadde

LITTERATURMAGASINET.NO 127


stor glede av hverandre. Kristin var mamma til en skjønn jente og hadde funnet tilbake til sine interesser. Hun hadde begynt på lærerhøyskolen og hadde fått praksisplass. Hun blomstret på alle måter. Ingrid stopper opp. Igjen minner hun om at sorg er en individuell ting. Noen vil dele den, andre ikke. Noen føler behov for å snakke, andre ikke. Hun tror at alle i sorg kjenner på ensomheten; at de føler seg alene og liten. – Er du bitter? – Jeg jobbet med sorg- og katastrofearbeid da vår familie ble rammet av det verst tenkelige. Jeg spiste ikke sunn mat, sov ikke nok og klarte ingen ting. Likevel skulle jeg hjelpe de andre. Det ble en ekstrabelastning. Min bitterhet er rettet mot den hjelpen vi ikke fikk i form av krisepsykiatri. Heldigvis innså jeg at jeg måtte gå veien selv, sier hun. Psykisk førstehjelp er et begrep hun er opptatt av i dag. – Det enkle er ofte det beste. De små grepene, som å sørge for at personer i dyp sorg får riktig og nok mat og nok søvn, er undervurdert. For å ha energi til å gå videre må de grunnleggende behovene være dekket. Mitt råd til de rundt, er å være tilstede og sørge for disse tingene. Når du er i sjokk og sorg, er det å gå i butikken en stor utfordring. Da trenger du hjelp til noe så enkelt, minner hun om. Det som var vanskeligst å forstå i tiden etter drapet, var at verden for øvrig gikk videre. Flagg ble heist, mennesker lo og hadde det gøy. ”Hvordan kan de være så uberørt?”, tenkte hun.

– Da jeg fylte 40 år, hadde Kristin laget et fantastisk bilde til meg, en tegneserie hun kalte ”Ingridsatire”. Hun hadde brukt masse tid på dette og det rørte meg veldig. Jeg tenkte at en dag, så skulle jeg gjøre tilsvarende stas på henne. Det fikk jeg ikke gjort, men gjennom å skrive en bok, bidrar jeg til at hun aldri blir glemt. Hun fortjener å bli husket, sier storesøsteren. En søster for lite 23. januar 2009 ble Norge rystet av en drapssak. Kristin Kjelstrup (40) ble skutt og drept av ekskjæresten, som var politimann. Straks etter, skjøt politimannen seg selv. Tilbake stod en hel familie i sorg og sjokk. Ingrid, storesøsteren, er psykiatrisk sykepleier opplevde sitt eget fag fra innsiden, og ikke alt var bra, tvert imot. Nå har hun skrevet en bok, som sannsynligvis blir en brannfakkel, men som også beskriver sorgens mange ansikter. «En søster for lite» kan lære oss alle noe om livet når det usannsynlige og ubegripelige skjer.

0 INGRID KJELSTRUP En søster for lite

Forlagshuset i Vestfold fattet med en gang interesse i den sterke historien til Ingrid Kjelstrup I Tromsø / Lena Verås Eriksen 26. mai 2016 var det lansering av boka «En søster for lite» av Ingrid Kjelstrup. Etter syv og et halvt år er alle dokumentene, tankene og følelsene til søsteren samlet. - Vi leste selvfølgelig om historien da det skjedde i 2009. Da vi så manuset, var vi interessert med en gang, sier Bjerkli. - En av grunnene til at vi ønsket å gi ut denne boken, er at denne saken dessverre ikke er unik. Det har vært mange slike saker, der eksisterende eller tidligere partnere tar livet av den de ofte hevder å elske. Hva er det som gjør at noen velger en slik «løsning? » Kan man se det komme, forhindre det, hjelpe de involverte - både gjerningsperson og offer - på noe vis? Kan man ved å sette søkelys på problemet - utover medias store oppslag når det allerede har skjedd - kanskje forhindre at det skjer igjen? spør Bjerkli. Hun forteller videre at det ikke kun er handlingen som er interessant, men hvordan Ingrid Kjelstrup i ettertid har bearbeidet sorgen og hvordan man lever videre etter en slik tragisk hendelse. Vinklingen på historien er jo hvordan man kommer seg gjennom en slik krise. Boka plasserer ikke noe skyld, men det handler om hvordan man lever etterpå. Det er det som gjør boka så interessant, sier hun. - Vi har prøvd å holde boka nøytral. De fleste vet hva som skjedde, og historien er kjent, legger hun til. - Innholdet i boka går på forholdet til de to søstrene, den dagen Ingrid fikk beskjed og om livet etterpå. Vi ønsker ikke å legge sten til byrden for noen, sier hun.

128 LITTERATURMAGASINET.NO


Fra busskur til bokskur Busskuret på Skreppestad i Larvik fikk seg en liten ansiktsløftning i løpet av fredag. BJØRN-TORE SANDBREKKENE ØP 0

Det ble satt ut bokhylle med både voksen- og barnebøker som de reisende kunne ta med seg gratis, og det vanligvis ganske så kjedelige og grå busskuret fikk et pyntet med bord med blomst, bilde, pute og gardiner. Tar på seg «skylden» - Siden vi liker både gjenbruk, kollektivtransport og lesestoff, tenkte vi at det kunne være litt morsomt å muntre opp et av busskura vi kjører forbi hver dag, forteller Frode Eie larsen, som er markedsfører i Forlags huset i Vestfold AS. - Vi har snakket om det lenge, at vi skulle finne på noe morsomt med de litt kjedelige bussskurene som står langs veien. Vi håper det kan være til glede for de som reiser kollektivt, og gjør ventetiden deres litt hyggeligere. Og siden vi hadde Sara Nielsen som utplasseringselev denne uken, tenkte vi at det kunne være en litt morsom oppgave for henne, forteller han. Morsom dag på jobb Skoleelev Sara Nielsen og kontormedarbeider Lene har vært på Evas Brukthandel og plukket ut møblene til

skuret. - På Evas Brukthandel tente de også på ideen, og lot oss få møblene til en veldig hyggelig pris, forteller Sara. - Tidligere denne uken har jeg blant annet vært med på bokhandlerrunde, lest manus, og gjort mer vanlige «forlagsting», men det her var nok den morsomste dagen på jobb. Pynter gjerne flere Frode Eie larsen håper at pynten får stå, slik at flest mulig kan få glede av det. - Hvis det får stå, så pynter vi gjerne opp flere busskur i kommunen også, men vi valgte å begynne med skuret på Skreppestad, siden det er såpass nære forlaget og dermed lett for oss å holde det pent. Hvis vi får lov å ha det stående en stund, så satser vi på å fylle på med lesestoff etter hvert som de reisende tar med seg bøkene de vil lese underveis. - De tilbakemeldingene vi har fått så langt, har vært utelukkende hyggelige, og vi ser jo at veivesenet også har vært positive de andre stedene i Norge der folk har gjort noe lignende før. Men om noen har noe imot at vi har pyntet opp, så fjerner vi det selvfølgelig, sier han til slutt.


Årets pocketslipp 2016

«For en leseopplevelse!»

Gunnvor Bognæs, Biblioteksjef

«Befriende og saftig!»

Fia Fjordholm, Hobøl bibliotek

«Fantastisk bra krim!» «Boka er et funn!»

Kim Idar Giske, Maritimt Magasin

«Boken er blant høstens beste!» Tvedestrandsposten

«Viktig dokumentasjon og boklig hyllest til krigsseilerne!» Østlandsposten, Larvik

«Englefjær er en helstøpt krim, en studie i krimdramaet!»

Geir Tangen, Krimforfatter og bokblogger

«En samling som vil falle i smak hos alle som liker krim! Høy kvalitet både når det gjelder innhold og språk!» ReadingRandi

W W W. L I T T E R AT U R M A G A S I N E T. N O

W W W. F O R L A G S H U S E T I V E S T F O L D. N O

Litteraturmagasinet.no 2016  

Litteraturmagasinet inneholder noveller, kåseri, konkurranser, informasjon om alle Forlagshusets utgivelser i 2016, skrivetips, forfatterin...