Page 1

Nr 1, 2015, årgang 2.

Litteraturmagasinet.no

Ingvar Ambjørnsen

De nye stemmene

Jan Mehlum

Den hårløse katten

Isabell Guldbrandsen

Maler seg frisk av kreften

Steinar Engeland

Gleder seg til det braker løs Novelle

G-string str. 46

GRAT IS!

KRIMNOVELLE

FORFATTERINTERVJUER

ANMELDELSER


Innhold Forlagshuset i Vestfold …

s2

Morsomme minner fra Stavern

s 62

Ingvar Ambjørnsen: Fremtidens fortelling

s7

No kan du sove vesle gut

s 64

Årets utgivelser fra Liv forlag

s8

Til barnets pris

s 65

Frode Eie Larsen: Fra hemmeligheter til englefjær s 10

Osebergskipets hemmelighet

s 66

Kommende krimforfattere

s 12

Tar magien tilbake

s 67

Ingen nåde fra gammel fengselsbetjent

s 14

Årets julebøker

s 68

Debuterer som forfatter

s 16

Krimnovelle av Jan Mehlum

s 70

Størst av alt til filmen?

s 17

Familiene som forsvant

s 76

Historien startet i huset

s 18

Årets utgivelser fra Lyst forlag

s 78

Ny krimforfatter fra Stavern

s 20

Spor i sand

s 80

Dobbel boklansering i eget hus

s 22

Den perfekte strandboka

s 82

Strålende anmeldelser for Anja

s 24

Dikt som gjør sterk

s 84

Angrer nesten ingenting

s 26

Opptatt av kjærlighet. Og grusomme mord.

s 86

Med håp om fred

s 27

Blodfersk krim

s 88

En nyfrelst hykler krysser sine spor

s 28

Betroelser på topp hundre liste

s 89

Fullt hus på diktlansering

s 31

Dampende erotikk

s 90

Levende litteraturfestival

s 32

Kjærlighet og sorg

s 92

Hvor ble det av kjærlighetsbrevene?

s 34

I vikingenes fotspor

s 93

Når spørsmålene blir flere enn svarene

s 36

Produktiv forfatter med blodnoter

s 94

Hvis bokbransjen hadde vært rettferdig …

s 37

Novelle: G-string truse str. 46

s 96

Nå kan du bli dikter!

s 38

Utgivelser fra Forglemmegei forlag

s 98

Ingvar Ambjørnsen: De nye stemmene

s 39

Prestefruens tøffe barndom

Lykkelig uten pappa

s 40

Oppsiktsvekkende bokslipp, utsolgt etter

Steinar Engeland: Gleder seg til det braker løs

s 42

to uker

s 102

Prins Godhjerta og Froskeballetten

s 44

Når superhelter dør

s 104

Skriver som terapi

s 47

Lang kamp for ei lita jente

s 106

Maler seg frisk av kreften

s 48

Små føtter setter også spor

s 108

Frekke Frida Flue

s 51

Gylne toner fra gamle strenger

s 110

To skriveglade damer

s 52

Tyskerunge nummer 110

s 111

Liv laga for boken

s 54

Alene med tankene

s 112

Den gylne dalen

s 56

Vingård i Provence

s 113

Jesus og Maria Magdalena i ny bok

s 58

Jubel forlag

s 114

Når noen du er glad i får kreft

s 59

Vestfoldfestspillene

s 116

Med blikket mot havet

s 60

Jubileum i Kodal

s 117

Telefon: 33 11 45 55 Adresse: Skreppestadveien 46 3261 Larvik post@forlagshusetivestfold.no www.forlagshusetivestfold.no

s 100

Litteraturmagasinet.no Nr 1, 2015, årgang 2. Ansvarlig utgiver: Forlagshuset i Vestfold as Redaktør: Myriam H Bjerkli Design / Layout: Terje Nielsen ISBN 978 82 8330 020 8 LITTERATURMAGASINET.NO 1


Forlagshuset i Vestfold

VEBJØRN ROGNE 0

Fortell litt om historikken og tanken bak det hele. Det begynte med LIV og har utviklet seg til fire imprints? Tanken bak disse? Dere er aktive på flere fronter? Da jeg startet i 2010 var det med LIV forlag, først og fremst for å gi ut en bok om Gambia der overskuddet skulle gå til en Gambisk skole. Men manusene strømmet på, og det utviklet seg derfor fort videre til et forlag som utga bøker av Vestfoldforfattere. Deretter rullet snøballen videre, og etter hvert som forlaget ble kjent fikk jeg også gode manus fra andre steder i Norge. Og det følte snart litt urettferdig å si nei til gode manus bare fordi forfatteren ikke var så heldig å være tilknyttet Vestfold. ( Selv om mange av de håpefulle skribentene var kreative og påberopte seg en onkel med hytte i Stavern og slikt… ) I tillegg så jeg raskt at jeg fikk en del uferdige manus med potensiale, som jeg mente at det var verd

2 LITTERATURMAGASINET.NO

å jobbe videre med, men som jeg også så at det kunne være vanskelig å ikke gå i minus på. Debutanter er jo dessverre sjelden god butikk. Derfor startet jeg Lyst forlag i tillegg, et talentutviklingsforlag, der forfatterne selv bidrar økonomisk til utgivelsen. Men også her er kravene til utgivelse høye, og de får grundig oppfølging underveis og så god oppfølging etterpå som et lite forlag som vårt er i stand til å gi. Flere av forfatterne som i utgangspunktet fikk kontrakt på Lyst, er i dag LIV-forfattere, andre har fått utgitt bøker hos andre forlag i ettertid. Jeg drev Lyst forlag selv i det første året, før jeg overlot det til en av redaktørene jeg hadde hatt med meg på LIV nesten fra starten av, Marte Østmoe. Hun er i tillegg til å være en svært dyktig redaktør, også selv forfatter og har i flere år holdt faste skrivekurs i Larvik.


For et par år siden, fikk jeg to manus på samme dag, som egentlig ikke passet inn i noen av de to forlagene over, men som allikevel rørte meg til tårer. Begge var manus skrevet av avdøde personer, der de etterlatte veldig gjerne ville ha dem utgitt. Det var forløperen til Forglemmegei forlag, et forlag der vi gir ut sterke personlige historier. Alt fra helt personlige historier, til mer allmenne historier som treffer mange. Dette er bøker der selve historien ofte er viktigere enn det skjønnlitterære, det kan for eksempel være sterke oppveksthistorier. Forfatterne av flere av disse bøkene har senere også vært intervjuet av ukeblad, radio og Tv… Dette forlaget overlot jeg nylig styringen av til Anita Berglund, og hun har allerede felt sine første tårer over flere av manusene hun har fått inn … Og siden det etter hvert er blitt nærmere 100 bøker, så har vi jo tilgang til alt av kompetanse, vi har

tilknyttet oss mange dyktige redaktører, språkvaskere, korrekturlesere, grafikere, trykkerier etc, så da vi fikk forespørsler om å hjelpe et par firmaer om å utgi bøker, kom Jubel forlag til som en naturlig følge av det. Jubel forlag er styrt av Kristin Remøe, og det er et rent oppdragsforlag. Det gir ut årbøker og jubileumsbøker og yter all den hjelp kunden måtte ønske, alt fra å skrive boken for dem og intervjue dem som skal være med, slik Remøe nylig gjorde i forbindelse med utgivelsen av Vestfoldfestspillenes jubileumsbok, til å trykke boken til en rimelig penge. Vi holdt i utgangspunktet til i noen ganske små lokaler i Larvik, men da vi etter hvert satt tre på et rom på kanskje 30 kvadrat, ble det behov for større plass. Derfor flyttet vi i fjor høst, og har nå fått langt større plass. Så nå er alle fire forlagene samlet som imprintforlag under fellesparaplyen Forlagshuset i Vestfold as. Her er vi fire

LITTERATURMAGASINET.NO 3


redaktører (jeg driver fremdeles LIV forlag), en forlagsassistent (Anne Berg) og en markedsansvarlig (Frode Eie Larsen.) Og vi har mange planer framover, for her har vi plass og mulighet til å ha bokbad, avholde skrivekurs, i det hele tatt gjøre mye morsomt som har med litteratur å gjøre. I tillegg så har jo Vestfold Fylkeskommune nylig bestemt at det skal jobbes for å gjøre Larvik kjent som Norges Poesihovedstad, og det forplikter jo. Noen ord om utviklingen i omsetning? Vi er et lite forlag, og kommer nok aldri til å bli veldig store, selv om det etter hvert er blitt mange bøker. Og vi har ingen rike onkler til å hjelpe oss, ingen sponsor i baklommen, ingen kommunale støttekroner. Siden vi også stadig har brynet oss på nye utfordringer, så regner jeg oss fremdeles som et forlag i oppstartsfasen, selv om det faktisk har gått fem år siden Gambiaboken startet det hele nå til høsten. Men hvis ønsket er å tjene penger fort, så vil jeg nok neppe anbefale noen å starte forlag, og, for min egen del så er det i hvert fall ikke hoveddrivkraften. Men jeg er selvfølgelig veldig glad når bøkene våre selger, og vi har vel omtrent doblet omsetningen og fortjenesten for hvert år, så det går absolutt riktig vei. Dere markedsfører dere som det lille forlaget med det store hjertet. Hvordan merker forfatterne og omgivelsene dette? Hva skiller dere fra andre forlag? Vi prøver å være noe mer enn en bedrift, vi ønsker å ha en nærhet til forfatterne. Og både vi fire redaktørene og markedsansvarlig er selv forfattere, så det gjør oss det kanskje litt ekstra viktig for oss at de er fornøyd? Vi får i hvertfall mange hyggelige tilbakemeldinger fra forfatterne, som nettopp går på det at de føler seg sett og hørt, vi involverer dem tett i hele prosessen med å skape boken, vi prøver å svare på forfatternes mailer raskest mulig, samt også å unngå at de skal vente for lenge på å få tilbake manus mellom hver redigering osv. Vi er et forlag som gir ut mange debutanter, prosentvis kanskje flest av alle, og jeg tror vi er flinke til å gi klare tilbakemeldinger i forhold til forbedring av manus, og vi gir gjerne konkrete eksempler istedenfor å komme med svevende, litterære setninger og ord som de stakkars debutantene må google for å finne ut hva betyr… Jeg tror nok også at det er nok lettere å føle seg som en litt usynlig og liten fisk i en veldig stor dam hos de store forlagene enn det er hos lille oss. Men det kommer inn to – tre manus hver eneste dag, og det er jo selvfølgelig langt fler enn vi har mulighet til å gi ut. Så også hos oss blir langt de fleste refusert, og tanken jeg hadde den gangen jeg startet LIV om at alle som sendte inn også skulle få en konsulentuttalelse slik at de kunne få hjelp videre, har jeg vært nødt til å gi opp. Så for all del, vi er langt fra perfekte, og kan helt sikkert bli enda bedre på det aller meste.

4 LITTERATURMAGASINET.NO

Er det en bok og/eller et arrangement du spesielt vil trekke frem hos dere fra de siste par årene? Vi har barnebokserien om Frekke Frida Flue som har solgt godt, det samme har krimbøkene til Frode Eie Larsen. Jeg er også stolt av at vi tok oss råd til å gi ut boken med Gunnar Lundes samlede noveller, som blant annet fikk en sekser i Varden, og jeg er veldig stolt av boken til debutant Anja Hagelund, «Med himmelen under oss», som kom nå i vår. Men skal jeg trekke fram mine egne favoritter så har jeg et spesielt hjerte for bokserien som vi kaller Våre viktigste barnebøker. Det er bøker for og om barn som ikke lever et helt vanlig A4-liv, fortalt med en positiv vinkling. Den første boka het Cornelia flytter i fosterhjem og har foreløpig blitt spredd i nesten 10 000 eksemplarer, den andre het Pappa sitter i fengsel, og nå nylig kom «Wilma har to mammaer». Til høsten kommer «Tante Milla har kreft i puppen.» Dette er selvfølgelig bøker du aldri vil finne på bestselgerlistene, men i velstandslandet Norge har man


så lett for å glemme at ikke alle har det like enkelt. Jeg tenker at det er viktig å vise at det finnes mange forskjellige virkeligheter også for barn, og at man faktisk kan greie seg godt selv om utgangspunktet er annerledes eller i noen tilfeller litt ekstra vanskelig. Alle trenger å vite at de ikke er alene i verden, og alle trenger håp. Spesielt små barn. Hvis du skulle velge deg en eller to titler fra årets bokhøst hos dere som du spesielt vil anbefale? Egentlig så hater jeg å plukke ut noen spesielle, markedsansvarlig Frode Eie Larsen kjefter stadig på meg for det. Han sier at det er umulig å fronte alle i enhver sammenheng, at jeg må velge… Og siden jeg må det, så tror jeg at Krigsseilernes barn av Oddvar Schjølberg som komme ri september blir en sterk og viktig bok. Schjølberg har i en år-rekke skrevet bøker som har satt fokus på krigens mange skjebner, og Krigsseilernes barn

viser at det fremdeles lever mange som er direkte og hardt påvirket av det som skjedde under krigen. Ellers så har jeg store forhåpninger til Frode Eie Larsens neste krimbok, Englefjær, og Moderplaneten, skrevet av debutant Audun Støren, en merkelig og ganske annerledes bok som jeg er veldig spent på hvordan blir mottatt. Og så kommer det en ny bok i Flue-serien og noen veldig sterke historier på Forglemmegei og «Regnbuedalen», en vakker liten eventyrbok der en skjønn liten jente som har vært veldig alvorlig syk står for illustrasjonene og … Kanskje det er det som gjør at forfatterne kanskje føler seg litt ekstra sett hos oss? At vi ikke har noen store stjerner eller bøker som vi ønsker å trekke fram i enhver sammenheng, men helst vil dele oppmerksomheten broderlig mellom alle?

LITTERATURMAGASINET.NO 5


ILLUSTRASJON: KARI-METTE ASTRUP

6 LITTERATURMAGASINET.NO


Fremtidens fortelling INGVAR AMBJØRNSEN 0

E

n sommerkveld sitter jeg og spiser middag på et av våre gamle trehoteller langt oppe i Telemark. Kveldssola gir skogen og vannene en rødlig lød. Ute på hellene tripper en rev forbi rett under vinduet. Jeg er i eventyrland. Bokstavelig talt. Ikke så langt herfra satt jeg på fanget til bestefaren min for snart en mannsalder siden. Han gjenfortalte Asbjørnsen og Moes folkeeventyr på nærmest hypnotisk vis. Det var som om trollkjerringer og vrange kongsdøtre gikk gjennom rommet. I hele mitt liv har det vært Telemarks skoger jeg har sett for meg når jeg har lest disse eldgamle litteraturskattene. Det var her Espen Askeladd strøk inn over myrene med skreppa på ryggen. I den gamle spisesalen snakkes det lavmælt rundt bordene. Hvor mange tusen fortellinger og skrøner har blitt utvekslet i dette rommet? Sant og usant, drømt og diktet? Vi mennesker har holdt på på det viset siden vi satt rundt bålet med steinøks og bjørnefell. Selv har jeg hatt fortellingen som profesjon siden jeg var femogtjue. Nå er jeg åtteogfemti. Jeg har løyet i romanform i over tre tiår. Og jeg har ikke tenkt å gi meg med det første. Men hvor går romanen? Papiravisene er på full fart inn i glemselen, men vil det samme skje med boken? Jeg blir av og til litt forundret når jeg følger debattene om dette i avisene og på sosiale media. Særlig over enkelte kollegers tillitsfulle lalling om hvor godt det er å bla i en bok, og hvor fint den gjør seg i hylla på veggen. Ikke fordi jeg er uenig med dem, men fordi det er liten nytte å lytte til en utdøende rase. Morgendagens lesere vil kunne velge mellom et uttall måter å laste ned tekst på, og på vår hjemlige arena gir de unge allerede blanke blaffen i om de leser disse tekstene på norsk eller engelsk. Jo da, papirboken vil ganske sikkert overleve. Men den vil være der som et tilbud for spesielt interesserte. Tidligere var det å eie boken, gjerne innbundet, ofte et must for den leseglade. Slik er det ikke lenger. Her er et eksempel: Jeg frekventerer årlig en liten øy i Nordsjøen. Der finnes det en bokhandel med et ganske brukbart utvalg. Eieren lever av de tilreisende turistene som i likhet med meg selv raker opp for reiselektyre under oppholdet. Hvor mange påskekrimmer jeg har rasket med meg der ute i den vindblåste bokhandelen, aner jeg ikke. Nå er ikke det lenger nødvendig. I leiligheten du leier vil du

ganske sikkert finne et helt bibliotek av bøker som de før deg ikke har giddet å ta med seg. Og hvis ikke, kan du oppsøke stedets informasjonskontor, der det ligger en pall med alt fra Thomas Mann til Anne B Ragde. Gratis. Ta med en bærepose hvis du vil. Hvor lang tid det tok å etablere denne nye trenden? Ett år. Og det finnes ingen vei tilbake. Bokhandelen er selvsagt dømt til døden. Hjemme i Hamburg ligger det stabler med bøker i kneiper og egne ”gratisutsalg”. Er du villig til å betale noen cent, er tilbudet gigantisk. Men den nyutgitte boken da? Den som er skrevet av yndlingsforfatteren din? Vel, jeg ga selv ut en roman for bare noen uker siden. I den anledning spurte en leser hvorfor jeg ikke like godt kunne gi ut billigboken med det samme. Han var lei av å gå i ett år og vente. Til det svarte jeg at det er lenge siden han måtte vente ett år. Og at de fleste lesere har forstått dette for lengst. Forleggerne har systematisk arbeidet for å forkorte den innbundne bokens levetid. Og det er den innbundne boken forfatteren lever av. Enn så lenge, får jeg vel legge til. Etter at de sammen med bokhandelkjedene innførte prisdumping på den allerede skadelidende førsteutgaven, kan løpet være kjørt. Dersom jeg gir ut en ny roman i november, vil den gi meg full inntekt til den 1. mai neste år. Seks måneder. Det spiller ingen rolle om jeg har arbeidet med teksten i to eller ti år. Morsomt valg av dato for angrep på egne grunnarbeidere, forresten. Men ingen ting er dummere enn dårlige tapere og furtne forfattere. Alt er i endring, som buddhistene sier. Og nye muligheter åpner seg. Selv har jeg satt av ca ti prosent av egen kreativitet til å fundere på hvordan jeg best mulig skal ta vare på verdien av fremtidige tekster. Når nå Elling vender tilbake etter femten års fravær, er det derfor som muntlig overlevering fra meg selv til mine lesere. Ellings meldinger til allmenheten vil i utgangspunktet verken være tilgjengelig som papirbok, e-bok, eller på nett. Akkurat som rundt bålet i steinalderen. Når bokutgaven kommer? Jeg har vært i kontakt med hovedpersonen selv, som sier at det ikke er så nøye om utgivelsesåret blir 2016 eller 2017. Bare lanseringsdatoen blir lagt til 1. mai.

LITTERATURMAGASINET.NO 7


Årets utgivelser fra Liv Forlag S. 10. Englefjær. Frode Eie Larsen

S. 50. Frekke Frida flue får 44 fluebarn. Jon Håkon Aulie

S. 12. Årets krim 2015. Diverse forfattere S. 52. Liv Hege Refsdal. Boletta og himmelske mormor S. 14. Ingen nåde. Stig Smedrud S. 16. Steady. Jarle Sten Olsen

S. 53. Lillian Wirak Skow. Martin og Maja i verdens beste hage

S. 18. Adrians hemmelighet

S. 56. Den gylne dalen. Monica Døvle

S. 20. Et mørkt sinn. Anniken Hansen Haga

S. 58. I kamelens øye. Anne Gjeitanger

S. 21. Aerith. Elementdragene. Anniken Hansen Haga

S. 59. Tante Milla har kreft i puppen. Guri Heggland

S. 24. Med himmelen under oss. Anja H. Hagelund.

S. 60. Med blikket mot havet i 11. 000 år. Per Nyhus

S. 26. Angrer nesten ingenting. Åge B. Vassdal.

S. 61. Stavernsminner. Rune Sørlie S. 62. No kan du sove vesle gut. Jens Haugan

S. 27. Sadako. Kåre Kompelien S. 63. Til barnets pris. Audhild Hjellup Lønne S. 28. Moderskipet. Audun Støren. S. 31. Jeg tenker på øksens nødvendighet. Margaret Solberg

S. 64. Osebergskipets hemmelighet. Steinar Høiback

RG

ODDVAR SCHJØLBE

KRI GSS EILE RNE S BAR N

S. 34. Det kom et brev. Diverse forfattere.

S. 65. Trollridderen. Barbro Skifjell og Bernt H. Gjone

S. 36. Krigsseilernes barn. Oddvar Schjølberg

S. 66. Jul i Nasseby. Meidel Eriksen

S. 40. Wilma har to mammaer Lone Halvorsen og Maria Therese Olsen

S. 67. Desemberreisen. Marit Fadum Storaker

KRIGSS

ODDVAR

EILERN ES ERG BARN

SCHJØLB

S. 68. Musse Musegutt feirer jul. Sissel Bergan S. 44. Prins Godhjerta og froskeballetten S. 74. Familiene som forsvant. Thomas Nilsen S. 47. Ut av byen. Anna-Eline Bolstad S. 48. Regnbuedalen. Ann-Charlott Gulbrandsen

8 LITTERATURMAGASINET.NO


– 5 ÅR I ÅR! Liv Forlag ble etablert høsten 2010 og målsetningen vår er å være et lite breddeforlag med vekt på høy kvalitet. Vi har gitt ut i underkant av 100 bøker så langt, i de aller fleste sjangre. Vi samarbeider med en rekke dyktige konsulenter, korrekturlesere og andre ressurspersoner for at hver eneste bok og forfatter skal få den

oppmerksomhet og bistand som er nødvendig for at resultatet skal bli best mulig. Våre bøker er tilgjengelige for alle landets bokhandlere via Sentraldistribusjonen, og vi samarbeider med et utenlandsk agency for å få solgt bøkene våre også utenfor Norges grenser. LIV Forlag er medlem av Forleggerforeningen.

LITTERATURMAGASINET.NO 9


Høsten 2011 realiserte Frode Eie Larsen en drøm, da boken «Hemmeligheten» kom på LIV Forlag. Fire år er gått, og i september er den produktive forfatteren klar med sin femte krimroman, «Englefjær.»

V

i sitter på terrassen, beskyttet av florlette grå tekstiler, i forfatterens nyoppsatte paviljong. - Min kanskje beste investering i sommer, slår han fast. Og mer snakk blir det ikke om det. Vi er tross alt her i helt annet ærend, men først. - Kaffe? Han nikker bydende mot kannen. Selv røper han at den mørke drikken er det kanskje viktigste drivstoffet under sene skriveøkter. Ikke helt ulikt Frodes hovedkarakter, Eddi Stubb, som også setter stor pris på en kopp. - Eddi er en fin fyr, og han trenger kaffe. Dog mener den fiktive etterforskeren at alt annet enn en beksvart variant er jukse-kaffe. - Der er ikke Eddi og jeg helt på bølgelengde, humrer Frode. – Selv ”jukser” jeg gjerne litt, med en skvett melk oppi. Han nipper en slurk, og blir sittende med koppen i hendene. Skuer over mot naboen, som akkurat nå holder på å male huset. - Det er en av tingene som har lidd under skrivingen, forteller han. – Vedlikehold av hus og slikt, for døgnet har tross alt bare 24 timer. Til nå har jeg vært alene om alt, men forrige måned ble jeg samboer. Under et bokarrangement på Tolvsrød, hvor Frode presenterte ”Du skal lide”, traff han Line. Det begynte med noen forsiktige meldinger, og nå er de samboere og skal gifte seg neste sommer. - Ord, altså, smiler han lykkelig. Og ord er viktige for ham, og nå er han klar med 75.000 nye, som er blitt til boken ”Englefjær.” - Jeg er selvfølgelig langt fra objektiv, men synes selv det har blitt min hittil beste roman. Frode berømmer både redaktør og forlag, som ikke bare med denne boken, men nå gjennom fem bøker, har utfordret ham, veiledet, gitt gode råd og utviklet ham til å bli en bedre forfatter. - Jeg har fortsatt mye å lære, men føler at både plott og formidling blir bedre og bedre for hver gang. Og dette får han bekreftet av både lesere og anmeldere. Forrige bok fikk en rekke 5’ere på terningene, og flere mener han er i ferd med å skrive seg inn blant de fremste krimforfatterne her i landet. - Det er selvsagt hyggelig at folk liker bøkene mine, men i utgangspunktet skriver jeg fordi det gir meg mye. Det er terapi, mestring og ikke minst veldig gøy.

10 LITTERATURMAGASINET.NO

Fra hemmel til englefjær

0 FRODE EIE LARSEN Englefjær ”Englefjær” starter med at en eldre dame blir funnet død på Rekkevik Sykehjem utenfor Larvik, men det som øyensynlig virker å være et helt naturlig dødsfall er ikke det. - Eddi får litt av en utfordring i ”Englefjær”, forteller forfatteren. - Det blir et kappløp med tiden, og spørsmålet er om han og kollegene ved Larvik Politistasjon klarer å finne ut av ting, før flere personer dør. Og hva tenker forfatteren selv, hvilke forventinger har han til den nye boken? - At den skal engasjere og berøre den som leser.


igheter

FOTO: FINN B HANSEN

0 FRODE EIE LARSEN Hemmeligheten

Frostrøyk

Jordtårer

Du skal lide

LITTERATURMAGASINET.NO 11


Kommende krimforfattere? Hele seks av bidragene i LIV Forlags krimnovellekonkurranse 2015 nådde opp til premie. Og novellene viser at det er mange forfattertalenter der ute.

FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

SVEND E. HANSEN Østlandsposten 0

A

lle de seks prisvinnerne var nylig invitert til Historiehuset i Oslo for å feire utgivelsen av antologien «Årets krim 2015», hvor også de seks premienovellene er representert. Redaktør for boken, Glenn Johansen, hadde fått hjelp av Christian Klaffmo, og sammen loset de en fullsatt sal gjennom et program hvor det blant annet var et «hurtigbokbad» der noen av de etablerte forfatterne som har bidratt i boken ble intervjuet. Bjørn Bottolvs, Lene Lauritsen Kjølner, Ørjan N. Karlsson, Anita Berglund og Frode Eie Larsen fortalte om sine forfatterskap. Stolte prisvinnere Kveldens hovedattraksjon ble presentasjonen av de seks vinnerne i novellekonkurransen, hvor premier for over 20.000 kroner ble utdelt. For de stolte prisvin-

12 LITTERATURMAGASINET.NO

nerne var nok likevel den største premien å få sin historie presentert mellom permer, sammen med historier skrevet av etablerte forfattere som Jørn Lier Horst, Anne B. Ragde og Knut Nærum, for å nevne noen. Førstepremien i årets konkurranse gikk til Tone Wasbak Melbye, som med sin novelle «Og ute faller sneen» imponerte juryen mest. Hakk i hæl fulgte Øyvind Eriksen fra Larvik, som med sin novelle «Eleanor» klatret opp på andreplass, etter å ha erobret fjerdeplassen i fjorårets konkurranse. Tredjeplassen gikk til Per Morten Wiig, mens juryen valgte å plassere bidragene fra Jarle Natland, Geir Jensen og Vidar Olav Haraldsen-Jupskås på delt fjerdeplass. Det er tydelig at det er mange skriveglade mennesker med sans for mystikk og mørke gjerninger, og blant


prisvinnerne i LIV Forlags årlige konkurranse er det nok også en del framtidige kriminalforfattere. Og novellekonkurransen for 2016 er allerede utlyst fra forlagets side, så her er det bare å gripe til pennen. Årviss satsing Utgivelsen av en krimnovelleantologi er blitt en årviss satsing for det lille Vestfold-forlaget med hovedsete på Skreppestad. «Årets krim 2015» er den tredje i rekken av antologier på like mange år, og er med sine i alt 20 noveller den foreløpig mest omfattende. De aller fleste av novellene som presenteres er tidligere ikke publisert. I tillegg til prisvinnernes noveller, rommer boken

bidrag fra i alt 14 kjente krimforfattere, blant dem Larvikforfatterne Jørn Lier Horst, Anita Berglund og Frode Eie Larsen. Innlagt leserkonkurranse Som i kriminalhistorier flest, blir leserne presentert for en oppklaring, ofte av den overraskende sorten, slik kriminalnoveller gjerne skal være. Unntaket er imidlertid leserkonkurransen som forlaget har lagt inn. I en av novellene – Jan Mehlums «Ringen» - blir nemlig leserne selv oppfordret til å løse kriminalgåten og sende løsningen til forlaget, for dermed å bli med i konkurransen om bokpremier.

SPENNENDE OG FORTETTET KRIM I SMÅFORMAT SVEND E. HANSEN Østlandsposten 0

For tredje år på rad byr det lille Larvik-baserte forlaget LIV Forlag på en herlig krimnovelleantologi til glede for en stadig voksende skare av krimlesere. Som vanlig inneholder boken vinnernovellene fra forlagets årlige forfatterkonkurranse. I tillegg finner man i alt 14 underfundige og spennende historier signert flere av våre fremste krimforfattere. Det i seg selv gir grunn til å rose utgiveren. Bak en slik utgivelse ligger det utvilsomt et relativt stort løft for et lite forlag. At forlaget også makter det år etter år, er i seg selv prisverdig. Årets utgave er trolig den beste i den årvisse serien så langt. Så har man da også fått inn bidrag fra kritikerroste forfattere som Larviks egen Jørn Lier Horst, Knut Nærum, Tore Oksholen og ikke minst Anne B. Ragde, som viser at hun også behersker krimsjangeren. I tillegg har forlaget fått den svenske suksessforfatteren Mons Kallentoft med på laget. «Årets krim 2015» rommer nærmere 300 sider med spennende lesning, utgitt i pocket-format, velegnet til å ta med i ryggsekken under påsketuren eller til nytelse under rolige stunder ved peisilden eller i godstolen hjemme i stua. Som seg hør og bør i en antologi, byr forfatterne på et bredt utvalg temaer fra tilværelsens mørkere sider. Her finner man både kjærlighet og hat, ondskap og rene tilfeldigheter som ramme for alt hva kriminalitetsbegrepet rommer – fra simple tyverier til utpressing og godt planlagte drap. Denne sjangeren passer godt for novelleformen, som – når det hele er godt skrevet – med fortettet historiefortelling og underfundige sluttpoeng – griper tak i leseren.

De seks prisbelønte novellene fra årets forfatterkonkurranse viser også at det er mange talenter som vi nok får lese mer fra i årene som kommer. Når det gjelder rangeringen av vinnerne, må herværende anmelder imidlertid si seg uenig med juryen. Vinnernovellen framstår for meg ikke som den beste. Til det er den for løs i formen, virker lite gjennomarbeidet og preget av språklig usikkerhet. Ett eksempel er at mens tittelen er «Og ute faller sneen», så famler forfatteren i løpet av de få sidene novellen fyller vekselvis mellom skriveformene «sneen» og «snøen». Alt i alt kan imidlertid «Årets krim 2015» anbefales for alle som liker kriminalhistorier – her er det mye spenning i det lille formatet.

0 DIVERSE FORFATTERE Årets krim 2015

LITTERATURMAGASINET.NO 13


Ingen nåde fra en gammel fengselsbetjent FOTO: JOAKIM FOSSAN

Stig Smedsrud har sett mer av den mørke siden av Norge enn mange andre. Fra å ha jobbet som fengselsbetjent på lukket avdeling i nesten tre tiår, har han nå satset på forfatteryrket på fulltid. «Ingen nåde» kom ut i mars og er hans debutroman. JOAKIM FOSSAN Byavisa Tønsberg 0

J

eg prøvde å lage denne krim thrilleren veldig realistisk, fordi dette er ting som godt kan skje. Og mye av det har skjedd. Men det er ikke verre enn virkeligheten. Uansett hva du skriver i den fiktive verden, er det alltid verre i virkeligheten, sier Smedsrud. Debutromanen «Ingen nåde» handler om politiførstebetjent Christian Brink og teamet hans. De blir satt på saken om en økning i overdosedødsfall, der man begynner å lure på om ikke satte sprøytene selv. Samtidig forsvinner en mann i sekstiårene sporløst fra jobben som begravelsesagent. Parallelt med dette dør en av Bergens rikeste menn av naturlige årsaker. Datteren som forventet å overta forretningsimperiet finner ut at hun har en halvbror som også har rett på en del av arven. – Det er nok en slags påskekrim. Det var en av grunnene til at jeg ville ha den ut nå før påsken. Påskekrim er jo et veldig særnorsk konsept. Det er ingen andre land som har det, og det startet vel i 1923 med «Bergenstoget plyndret i natt» av Grieg og Lie, forteller han. Fjelltur og støvsuger – Vi har alle våre egne måter å klekke ut ideer på, og jeg klekker ut det beste mens jeg går rundt og støvsuger. Og det er kona veldig glad for, smiler Smedsrud, som også tar lange turer på fjellet eller andre folketomme steder for inspirasjonens skyld. – Det å være forfatter er et ensomt yrke, og jeg er av typen som må isolere meg når jeg skal bygge historien min. Men så er jeg heldig, for jeg har verdens flotteste kone som forstår dette og støtter meg helt. Også barna hans, som nå har vokst opp og flyttet ut, støtter han fullt i den nye veien han har valgt. En vei som ikke har vært uten humper. – Det er jo vanskelig å komme inn i dette. Det er et trangt nåløye. Men det er veldig moro når du først kommer gjennom. Det er når man blir antatt at jobben

14 LITTERATURMAGASINET.NO

egentlig begynner. Da kommer ekspertisen fra forlaget. For du tror jo at når du har skrevet en bok, da blir det snart litteraturpris. Så får man manus tilbake og de sier at de tar den inn, men må jobbe en del med den. – Det er fordelaktig å ha talent, og jeg tror man trenger litt av det og masse livlig fantasi, men jeg tror det man trenger mest av er rett og slett tålmodighet, mener forfatteren. Flinke folk på laget Det er viktig å omgå med dem du ser opp til, så når Morten Harry Olsen inviterte til å bli med på et halvt års workshop sammen med noe få andre forfattere, takket han selvfølgelig ja. Dette var tilbake i 2011, og er en av de største inspirasjonskildene hans. – Morten har lært meg veldig mye og har vært veldig fl ink. Det samme har forlagssjefen min, Myriam Bjerkli. De er begge fantastisk flinke, og jeg har lært veldig mye av dem, sier Smedsrud. Han forteller også at barna og kona har vært til stor hjelp med objektiv


FOTO: LINE EMILIE GJØRTZ

konstruktiv kritikk gjennom skriveprosessen. – Det å være forfatter er som å gå på et livslangt skrivekurs. Du lærer noe hele tiden. Jeg skriver bok nummer to nå, og jeg syntes det er lettere å skrive den. Jeg vet mye mer om prosessen nå, sier han. Krim inn med morsmelka Allerede som guttunge var Stig Smedsrud glad i krimens verden. Hardygutta var blant det første han leste. – Jeg har alltid lest veldig mye krim. Siden jeg kommer fra Bergen, er det Gunnar Staalesen jeg har lest mye av. Henning Mankell er også en av mine store forbilder. Begge bygger opp bøkene sine på en fin måte, syntes han. Samfunnskritisk «Ingen nåde» tar opp fravær av empati, hvor langt enkelte mennesker kan gå, og hvilke metoder de er villige til å ta i bruk for å erverve seg penger og makt. Smedsrud forteller hvordan dette er realiteten mange

steder, også her i vår glade oljenasjon. – Jeg setter litt samfunnskritiske øyne på noe av det som skjer, blant annet narkotikaproblematikken. Det er jo noe de diskuterer opp og ned og i mente på Løvebakken. Men de får jo ikke gjort noe. Det bare eskalerer. Er man ute på gata i Oslo, er det lett å se. Jeg husker hvordan det var i fengselsvesenet. Det er veldig trist, og man føler seg hjelpesløs, sukker Smedrud, men forstår at det dreier seg om prioritering, og at det alltid er en kamp om ressursene. 0 STIG SMEDRUD Ingen nåde

LITTERATURMAGASINET.NO 15


Debuterer som forfattar Jarle Sten Olsen kan endeleg halde boka Steady i hendene. Han kan nå kalle seg forfattar. ØYSTEIN AKSELBERG Bø Blad 0

Å

gje ut bok er som å klatre opp eit høgt fjell, seier Jarle Sten Olsen (51) med eit smil. Bergensaren som bur på niande året i Bø debuterer som forfattar med thrilleren om kameramannen Erling Verner som viklar seg inn i eit spennande spel med forsvinningar og dramatikk. Noko av handlinga skjer i Bø. Boka var klar mellom to permar 14. november. Ein lang prosess Olsen skildrar dei fem siste åra som ein artig og lærerik prosess. Det har vore ein lang veg frå han hadde det første utkastet til Steady klar, til at boka no blir gjeve ut på forlaget Liv i Larvik. – Manuset har vore innom fleire forlag. Fleire fatta interesse utan at me kom i mål. Det var først når Liv forlag kom på banen at ting fall på plass, seier den nybakte forfattaren, som av fleire forlag fekk høyre at han hadde skrive ei spennande historie. Olsen slår fast at det å gje ut bok er «å stikke hovudet fram», men han er ikkje uroleg for kva anmeldarar og andre vil seie om boka. – Det får gå som det vil, men eg er sjølvsagt spent på kva slags anmeldingar boka får, seier han. Når Jarle Sten Olsen ser seg tilbake ser han at han har halde på med historieforteljing i mange år, men som forfattar er han ein fersking. – Eg har tenkt på ein oppfølgjar og har ein grov struktur klar for denne boka, men først må eg kome i mål med eit masterstudium i pedagogikk, seier han, og innrømmer at lysta er der til å skrive fleire bøker. Til vanleg jobbar han som lærar i medieproduksjon ved Hjalmar Johansen vidaregåande skule i Skien. Handling i Bø Olsen er godt kjend med miljøet handlinga i boka uspelar seg i. Steady er ein thriller som handlar om kameramannen og TV-produsenten Erling Verner. Som frilansar tilknytta NRK arbeider Verner med to store TVproduksjonar, utdeling av Nobels fredspris 2014 og ein dokumentar om fleire påtente brannar i Oslo. – I dette arbeidet dukkar namnet hans opp på ei dødsliste. Samtidig slit han litt heimebane og det påver-

16 LITTERATURMAGASINET.NO

kar han på jobb, seier forfattaren. Verner kjem i sentrum av ei etterforsking som handlar om dei to oppdraga han arbeider med, og på kort tid skjer det dramatiske ting. Han blir vikla inn i eit internasjonalt spel der også hans eige liv kjem i fare. Handlinga skjer i tidsrommet 9. september til 11. desember i år. Det betyr at me nå er midt i tidsepoken i handlinga. – Tidleg i handlinga blir ein sjukepleiar i Bø bortført. Sahra Bakås bur i Bøgata og jobbar på Bø sjukeheim, seier Olsen, og legg til at bokas hovudperson derfor dreg til Bø fleire gonger. Forfattaren kan også røpe at ein person til i Bø er ein del av handlinga, og at det blir ein dramatisk episode i ei hytte på Gvarv. – Erling Verner brukar også Bø blad som kjelde sidan lokalavisa har ein omtale av forsvinninga av sjukepleiaren, seier han, men vil ikkje røpe meir av handlinga. Olsen har sjølv tjue års erfaring frå TV-produksjon, i NRK, TV 2 og fleire produk sjonsselskap, der han har vore fotograf, redigerer, produsent og prosjektleiar. Han har blant anna produsert «Midt i Smørøyet» (NRK) og «Silje & Sigurd – et slags reiseprogram» (TVNorge), som vant Gullrute for beste underholdningsprogram i 2001. Steady er hans debut som forfattar.

0 JARLE STEN OLSEN Steady


«Størst av alt» kan bli film! FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

På høsten 2014 tok TV Vestfold kontakt og lurte på muligheten for å lage spillefilm av Lillian Wirak Skows bok «Størst av alt.» Vi var selvfølgelig positive og takket være støtte fra Medietilsynet er prosjektet nå godt i gang. Frank Lie Fra Thesbiteateret har fått jobben med å skrive om manus slik at det passer for tv-ruta, og dersom økonomien ikke setter en stopper for prosjektet, kan snart Børre Husmann befinne seg på en tv-skjerm svært nær deg! MYRIAM H. BJERKLI0

I

deen til filmen var det Rune Nordseter i TV Vestfold som kom med, etter å ha lest og likt den spennende slektsromanen.

- TV Vestfold intervjuet Lillian Wirak Skow etter at hun kom ut med en diktbok, og fikk da nyss om «Størst av alt.». Etter å ha lest den, syntes jeg at det både var en intens historie om nære relasjoner, samtidig som den sa mye om en tid hvor absolutt alt var veldig annerledes enn vår tid. Og det at tårene trillet når jeg leste historien, tok jeg som et tegn på at det var godt drama, forteller Rune Nordseter. – Dessuten er jeg generelt «historienerd», så det hadde vært gøy å lage et skikkelig drama med Vestfoldtilknytning. Fremdeles er det selvfølgelig skjær i sjøen, men siden forprosjektet er støttet av Medietilsynet, har Rune Nordseter god tro på at prosjektet kan bli virkelighet. - Manus blir nå skrevet av Frank Lie Fra Thesbiteateret, han har 40 års erfaring med manus og teater så han burde være rette mann. Men for å få til en slik filmatisering er det mye som må på plass, ikke minst det økonomiske. Selve filmen skal lages av oss her på huset, selvfølgelig med god hjelp fra lokale krefter. Her er det snakk om bidrag fra teaterfolk, musikere, filmfolk, historielag osv. «Størst av alt» er en bok på nesten fire hundre sider. Å filme alt ville vært et i overkant voldsomt prosjekt. TV Vestfold velger derfor å fokusere på den første delen av slektsromanen. - Vi kommer først og fremst til å fokusere på første del av historien, den om Børre Husmann, forteller Rune. - Veien videre nå er å bli ferdig med manus, samt gjøre en masse research når det gjelder steder vi kan filme. Håpet er å finne locations her i Vestfold, slik at vi kan gjøre det til et fullstendig Vestfoldprosjekt.

Tanken er at selve filmingen skal være ferdig om et par års tid, deretter følger redigeringsjobben. Det ferdige resultatet - planlagt som tre episoder på rundt 40 minutter hver, skal selvsagt vises på TV Vestfold. Men tanken er også å gi den ut på DVD, samt å forsøke og selge den til for eksempel NRK. Men som Rune Nordseter presiserer: - Det er en lang vei fram før det blir film. Vi er avhengig av både økonomisk støtte og at nok folk har tro og vilje til å bli med på prosjektet. Og selv om det altså fremdeles kan dukke opp skjær i sjøen, er selvfølgelig forfatter Lillian Wirak Skow svært begeistret over tanken. - Kan dette være sant? jubler hun da hun får høre om de spennende planene. – Kan det hende at det blir film av «Størst av alt»? Ja, det er en gladnyhet av de helt store for meg. Og det selv om det kanskje ikke skulle bli noe av også. Da Rune Nordseter fra TV-Vestfold.

LITTERATURMAGASINET.NO 17


Historien startet i huset FOTO: FINN B HANSEN

Grete Marie Johnsen debuterer som romanforfatter i vår. Historien om den polske hovedpersonen presset seg fram når historien om hennes egen bolig ble kjent. MYRIAM H. BJERKLI 0

H

un sitter i sin lille skrivestue tett oppunder taket i boligen på Odberg i Hvarnes. Hun har tidligere gitt ut to barnebøker, men føler seg ekstra spent når hun nå kommer med romanen «Adrians hemmelighet. – Jeg var veldig fornøyd med responsen på barnebøkene og solgte den første ganske raskt. De har begge små fortellinger. Klart den første var morsomst å få gi ut. Og det var mye mer nysgjerrighet fra folk, smiler Grete Marie Johnsen. Historien fra huset Hun har bodd i to år på Odberg, og det er her historien om den polske krigsfangen Adrian ble skapt. På flere måter. – Historien begynte med en virkelig historie. Det huset jeg bor i ble bygd av en polsk krigsfange. Han het Julian, var 25 år da han kom hit og giftet seg med enken Elida som var 52. Den historien har fått meg til å stille noen spørsmål. Samboeren til forfatteren er overbevist om at Julian selv fremdeles er til stede i huset. – Det trigget historien min, smiler Johnsen. – Den første eieren av dette huset tok vare på alt. Absolutt alt. Jeg begynte å spinne en historie. men Julian som bodde her og Adrian i boken er helt forskjellige personer. Mange i Hvarnes kjente Julian og Elida så det er viktig å si at boken er fiksjon. På et tidspunkt i skiveprosessen ville hun ikke vite for mye om de som hadde bygd huset. – Jeg var redd for at jeg blandet de inn. Hverdagshistorie Unggutten Adrian, som er hovedpersonen i boken, kommer til Norge og blir her i fem år. – Dette er hans kamp for å leve i fred og ro og ønske om frihet, er rammen i historien. Samtidig kommer det folk fra fortiden, men han vil bare leve et godt liv, forteller Johnsen. Det er hans historie og hans hemmelighet hun forteller om. – Om hvordan mennesker rundt blir berørt av de valg han har tatt. Det er spennende. Dette er litt hverdagshistorie, men med litt dramatikk. Det er det jo lite av

18 LITTERATURMAGASINET.NO

0 GRETE MARIE JOHNSEN Adrians hemmelighet i hverdagen for de fleste, ler hun. Det kommer mer Hun betegner skriveprosessen som interessant og røper at hun har flere ideer. –Jeg skriver på noe nytt, men det er en helt annen historie som jeg håper det blir noe av. En mer biografisk historie, røper hun. At den også har tilknytning til huset hun bor i kan røpes. men da handler det ikke om unge Julian som bygde det. – Så har jeg en idé om en ny barnebok. En barndom sett fra en voksen, avslutter hun. Men først skal Adrians hemmelighet avsløres.


FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

Torsdag 23. april lanserte Grete Marie Johnsen sin siste bok «Adrians hemmelighet», og det var helt fullt på Forlagshusets lokaler i Larvik. Det ble en stemningsfull og fin kveld, med bokbad ved redaktør Marte Østmoe og musikk av Per Carolus Wathne. “Adrians hemmelighet” fikk også en veldig hyggelig anmeldelse i Østlandsposten, der kulturjournalist Svend E. Hansen konkluderer med: «Spennende og solid romandebut!»

FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

LITTERATURMAGASINET.NO 19


Ny krimforfatter fra Stavern - Jeg har alltid likt å skrive. Nå håper jeg å kunne gjøre skrivingen til et levebrød i framtida. SVEND E. HANSEN Østlandsposten 0

A

nniken Haga (22) er den nye kriminalforfatteren fra Stavern. Om hun med årene kan ta kampen opp mot Jørn Lier Horst i popularitet hos leserne, gjenstår å se. Nå er hun imidlertid klar med sin debutbok – «Et mørkt sinn». Ville bli skuespiller - Jeg hadde egentlig planer om å bli skuespiller og flyttet til Oslo for å ta utdanning. Så ble jeg rammet av sykdom som satte en stopper for en eventuell skuespillerkarriere og også for mange andre jobbmuligheter. Jeg kunne imidlertid ikke sitte uvirksom, så da ga jeg meg skrivingen i vold igjen, forteller hun. Nå bor hun i landlige omgivelser på Gui i Brunlanes sammen med sin forlovede. Her får hun både tid, ro og inspirasjon til å skrive. Krim for unge voksne - Jeg har hatt mange historier liggende. En har jeg skrevet og flikket på helt siden ungdomsskolen. Jeg sendte den til et forlag, men fikk da beskjed om at dette måtte jobbes mer med. Når jeg leser historien i dag, ser jeg at den ikke holder mål. Romanen jeg nå debuterer med er imidlertid av et helt annet kaliber. Det er ei spenningsbok for unge voksne – folk i alderen 16-25 år. - Hva skiller spenning for unge voksne fra tilsvarende bøker for folk over 25 år? - Først og fremst språket, tror jeg. Stilen er litt muntlig – jeg skriver omtrent som jeg snakker. Jeg håper imidlertid å nå ut til en stor lesergruppe, selvsagt også gjerne mer voksne lesere, sier Anniken Haga. Lokal handling Hovedpersonen i «Et mørkt sinn» er Marita, som en dag finner sin bestevenninne drept. Hun og den dreptes bror Sondre stoler ikke helt på politiets etterforskning og derfor går de selv i gang med å nøste opp drapsgåten. - Jeg gjør som de fleste forfattere, henter litt fra egne tanker og erfaringer og fra steder jeg kjenner. Handlingen foregår derfor i Larvik-distriktet – i Larvik, Stavern og litt i Brunlanes, sier krimdebutanten. En lang prosess Den unge forfatteren har fått erfare at det ligger en

20 LITTERATURMAGASINET.NO

FOTO: SVEND E. HANSEN

lang prosess bak det å få utgitt en bok. - Jeg jobbet lenge med historien før jeg sendte den til forlaget for om lag ett år siden. I januar fikk jeg beskjed om at de kunne tenke seg å utgi den og i hele år, fram til boken ble sendt til trykkeriet i september, har jeg jobbet i nært samarbeid med redaktør og folkene i forlaget med å bearbeide historien fram til ferdig bok, sier hun. Hun er allerede godt i gang med en oppfølger – nok en gang med Marita som hovedperson – som hun også håper forlaget vil bifalle. - Er du spent på anmeldernes terningkast? - Det er jeg selvsagt, men jeg prøver ikke å tenke på det. Jeg har gode venner som har kommet med kritikk og oppmuntret meg underveis, og jeg vet selv hva jeg står for. Jeg håper imidlertid selvsagt at også andre vil like boken og at leserne vil synes den er spennende og leseverdig, sier Anniken Haga.


LOVENDE DEBUT FOR UNG KRIMFORFATTER SVEND E. HANSEN Østlandsposten 0

Kriminallitteraturen står sterkt i Norge, og fra tid til annen dukker det opp nye forfatternavn som raskt får en stor leserkrets. 22-årige Anniken Haga fra Stavern, nå bosatt i Brunlanes, burde ha alle muligheter til å nå mange. Hennes debutbok «Et mørkt sinn», nylig utgitt på LIV Forlag, lover i hvert fall meget godt. - Krim for unge voksne, var betegnelsen den unge forfatteren selv ga sin debutbok da hun for en tid siden ble intervjuet av ØP i anledning utgivelsen. Boken beskriver da også et miljø og et tenkesett som nok vil appellere spesielt til lesere i nettopp aldersgruppen 18-25 år, men den er i høy grad også leseverdig for krimelskere i alle aldre. Boken starter med at hovedpersonen, 24-årige Marita, finner sin venninne Emilie død i en stol hjemme, tilsynelatende som følge av selvmord. Både Marita og politiet finner imidlertid raskt ut at det dreier seg om et drap. Marita er imidlertid ikke fornøyd med politiets innsats, og sammen med den dreptes bror Sondre setter hun i gang sin etterforskning. Vi får etter hvert innblikk i en kjærlighetshistorie og en familiehemmelighet som kan bli farlig for de to unge «detektivene», inntil det hele får sin dramatiske oppløsning og oppklaring. Hele handlingen er lagt til Larvik og distriktet, og lokale lesere vil dermed kjenne seg godt igjen i miljøer og steder som beskrives. Anniken Haga har skapt en spennende og klassisk oppbygget kriminalhistorie hvor de første trådene til løsningen faktisk møter den observante leser allerede i løpet av bokens aller første sider.

0 ANNIKEN HAGA Et mørkt sinn Hele historien er strammet inn, uten unødige krumspring eller sidehistorier, en fortettet fortelling med god framdrift, men dermed også en relativt kortfattet roman, nærmest en utvidet novelle. Haga viser imidlertid sans for plottet og fortellerevne nok til å kunne skape en mer omfattende kriminalhistorie ved neste korsvei. Forfatterspråket er enkelt og levende, tidvis nesten muntlig i formen. Vekslingen mellom et relativt radikalt bokmål i dialogen og et tilnærmet riksmål i fortellerdelen virker imidlertid tidvis litt malplassert. Noen av nåtidens vanligste språkfeller går hun også i, særlig den tiltakende og unødige bruken av bindestreker. Anførselstegnene i dialogen kunne også med fordel vært skiftet ut med sitatstreker – det ville gitt en enda bedre leseflyt. Alt i alt er det imidlertid et godt og spennende stykke skriving Anniken Haga har levert, så godt at det vil forundre oss mye om det ikke ganske raskt kommer flere bøker fra hennes hånd.

Anniken skriver også for ungdom! Aerith: Elementdragene Saga skjønner ingenting da hun en dag våkner et helt annet sted enn i sin egen seng. I en verden hvor mennesker blir solgt som slaver, hvor årstidene aldri endres og rødhårede jenter som henne selv blir tatt for å være hekser og brent på bålet. Bare det å overleve i denne nye verdenen er utfordring nok, men snart får hun en enda større oppgave. Saga har alltid vært en dagdrømmer, og merkelig nok drømmer hun seg alltid til det samme stedet. Til planeten Caeli, et sted med drager og magikere og guder, en plass helt ulik noe sted hun har besøkt i den virkelige verden. Men er drøm er jo bare en drøm, eller er det ikke? 0 ANNIKEN HAGA Aerith, Elementdragene

LITTERATURMAGASINET.NO 21


Dobbel boklansering i F

orlagshuset i Vestfold, bestående av LIV Forlag, Lyst Forlag, Jubel Forlag og Forglemmegei Forlag flyttet før jul inn i nytt hus på Skreppestad i Larvik. sist uke arrangerte de for første gang bokbad i eget hus, og da startet de like godt med en dobbel boklansering. Debutant Anja Hansson Hagelund fra Oslo lanserte sin første bok «Med himmelen under oss» og ble bokba-

22 LITTERATURMAGASINET.NO

det av Frode Eie Larsen. Larviksmannen Åge Baste Vassdal lanserte «den vanskelige andreboka», «Angrer nesten ingenting», bokbader der var Jan Ivar Nyquist. I tillegg til bokbadene, ble det selvfølgelig servert noe sprudlende i glassene, kaker, kaffe, samt musikalske innslag av Dag Michael Bjerkli.


FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

eget hus

FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

LITTERATURMAGASINET.NO 23


Strålende anmeldelser FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

I disse dager, hvor færre og færre aviser velger å bruke ressurser på seriøse bokanmeldelser, er vi svært glade for at vi har bibliotek i Norge. Og at det der finner så mange litterært dyktige og beleste personer som bruker både deler av arbeidstiden og mye av fritiden sin på å lese bøker som befinner seg utenfor bestselgerlistene. Og ikke minst, at de tar seg tid til å anmelde noen av bøkene etterpå. Uansett om konklusjonen deres er negativ eller positiv, så er det de har å melde bestandig gjennomtenkt, godt begrunnet og redelig. Så selv om vi nok hadde merket det bedre på salgstall om VG, Aftenposten eller VG hadde tatt seg tid til å anmelde noen av bøkene våre positivt, så er det ingenting vi blir gladere for enn når et bibliotek liker en bok vi utgir. Derfor fryder vi oss virkelig når vi oppdager hele tre anmeldelser - skrevet av nettopp bibliotekkarer - av Anja Hagelunds debutbok “Med himmelen under oss”. På Deichmanske bibliotek er det Hege Bergravf Johnsen, som under overskriften “Humoristisk og troverdig om tvangslidelser”, blant annet skriver dette om romanen: “Å skrive om psykisk sykdom kan være vanskelig, men Med himmelen under oss kan bidra til innsikt. Hagelund har klart å gi Erika en troverdighet og en egen stemme. Hun har en direkte væremåte som gir assosiasjoner til andre litterære figurer som Ambjørnsens Elling og Pippi Langstrømpe.” Oddveig Kværnes Bakkom ved Rendalen bibliotek har også gode ord å si om boka: Man finner både humor og tragikomikk, og jeg kan ikke annet enn å le av spydighetenes hennes, som ofte går på bekostning av de rundt henne. Språket er enkelt, og rensket for klisjeer, litt som Erika selv. Hun har en herlig måte å beskrive omgivelsene på. Boka har blitt sammenlignet med Ingvar Ambjørnsens Elling, noe jeg godt kan forstå. All honnør til debutant Anja H. Hagelund. Ei fin bok å kose seg med i sommer! Og for å gjøre dagen komplett. også ved vårt “nesten lokale” Sandefjord bibliotek har de lest og likt boka. Kirsten Falch Muhle har sendt oss denne grundige og positive bokanmeldelsen:

24 LITTERATURMAGASINET.NO


FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

Bokomtale av ”med himmelen under oss” Alle kan ha tvangstanker, ikke alle har tvangstanker som eier deg, men det har skikkelsen i Anja H. Hagelunds debutbok ”med himmelen under oss”: ”Jeg har ligget her veldig lenge. Jeg har blant annet rukket å telle alle de sorte prikkene i taket. Det er nøyaktig nittito. Nesten hundre prikker. Jeg teller dem på nytt. For å forsikre meg. Kanskje jeg talte feil den første gangen. Man vet jo aldri.” Slik åpner Anja H Hagelunds bok ”med himmelen under oss”, og omtrent slik har 20 000 nordmenn det, så jeg vil gå hardt ut og si at Anja H. Hagelund har skrevet en viktig bok. En tvangstanke er en uønsket tanke eller impuls som trenger seg på, og som vi ikke blir kvitt ved egen vilje. En tvangshandling er en handling vi utfører uten at vi ønsker det, og som vi stadig må gjenta. Dette lider Erika, ei 25 år gammel jente. Dagene hennes styres av   rituelle handlinger som gjøres om og om igjen i bestemte situasjoner, og handlingene tar ofte mye tid.  Så mye tid at det blir lite tid og krefter til andre ting. Og dermed blir symptomene til Erika en så stor belastning for henne at hun legges inn på et sted der ”ingen egentlig ønsker å være” for behandling. ”Vi her på sykehuset har bestemt oss for at du skal være her i syv måneder, Erika. Kanskje åtte. I første omgang”. På sykehuset treffer hun Ole. Vi blir kjent med terapeuten og mennesket Ole gjennom pasienten og mennesket Erikas øyne. Forfatteren skriver frem forholdet mellom Erika og Ole i en lett og animert form, som også beskriver Erikas enorme sårhet og behovet for å beskytte seg mot livet og forandringer. Under lesingen trekker vi på smilebåndet av alt Erika gjennomgår og tenker, sam-

tidig som vi hele tiden aner den mørke strengen som ligger under og vibrerer. Vi får sympati med hovedpersonen, på samme måte som vi får med Elling i Ingvar Ambjørnsens bøker, og som kan minne oss om denne. Da tidspunktet for permisjon og utskrivelse kommer treffer Erika et nytt menneske som kommer til å spille en rolle i livet hennes, det er Sigarmannen. Sigarmannen er også en som ikke er som alle andre, en som opplever at det er han og ”dem” – og det er nok kanskje i dette disse to finner hverandre, to outsidere som strever med å finne sin plass. Igjen skriver forfatteren frem dette i Erikas ånd, en god blanding av naivitet og klokskap. Erika og Sigarmannen blir venner, de lærer hverandre sakte å kjenne og viser hverandre en rørende empati og interesse som kanskje hjelper dem begge på veien til å ta tilbake livet sitt. Dette var en bok jeg likte godt og absolutt anbefaler! Også lurer jeg på hvordan det går med Erika og Sigarmannen. Kirsten Muhle, Sandefjord bibliotek

0 ANJA H. HAGELUND Med himmelen under oss

LITTERATURMAGASINET.NO 25


Rett før jul i 2012 debuterte Åge Baste Vassdal med boken «Vinhandleren». Nå har han sin andre roman, «Angrer nesten ingenting» i hånden. PER ALBRIGTSEN Østlandsposten 0

D

enne boken har jeg nok brukt mer tid på, men den har likevel kommet lett. Historien ligger nært og både den, miljøet og guttene hadde jeg veldig klart for meg tidlig, forklarer Vassdal som selvfølgelig er spent på mottakelsen. - Den første boken fikk ikke så overveldende mottakelse, men det handler nok litt om at det var et relativt nyetablert forlag med lite ressurser til markedsføring. Mye har skjedd med forlaget siden den gang, påpeker han. Jobber best på hytta En oppvekstskildring fra et fattig og møkkete strøk i Oslo, er den korte rammen for boken som nå foreligger. - Jeg er ikke oppvokst i Oslo selv og har ikke engang vært i nærheten av å møte utfordringer som guttene i boken. Men jeg tror jeg generelt har lett for å sette meg inn i situasjoner, sier forfatteren. Han har en skrivestue hjemme, men sier selv at hans mest kreative og produktive tid er på hytta i Fyresdal. - Det er som å komme inn i en annen verden. Stillheten, skogen, vannet og dyrene som lusker der ute. Ikke rart han bruker mer og mer tid der oppe. Han jobber hele tiden parallelt med flere manus. - Det er ikke dermed sagt at jeg har tro på at alle kan bli bok, men det er spennende å se hvordan historiene utvikler seg, og om det er mulig å fullføre dem. Akkurat nå jobber han med to helt forskjellige manus. - Det ene er ferdig skrevet, men det gjenstår en kraftig redigering før det er ferdig. Det andre er godt påbegynt, men om det blir bok av noen av disse, gjenstår å se. Hva de handler om, holder jeg for meg selv inntil videre, smiler han lurt. Lokalt forlag Ikke alle smeller til med en bestselger umiddelbart, eller starter med å bli plukket ut av store forlag i hovedstaden. - Jeg tror man fort drukner i et stort forlag blant mange kjente forfattere. Derfor er det flott å kunne starte med å gi ut på et mindre forlag som LIV Forlag.

26 LITTERATURMAGASINET.NO

At forlaget i tillegg er lokalt er heller ingen ulempe, mener Vassdal som skryter av de dyktige menneskene som jobber der og som hjelper forfatter ram til et godt sluttprodukt. - Der blir man godt ivaretatt, slår han fast. 0 ÅGE B. VASSDAL Angrer nesten ingenting

0 ÅGE B. VASSDAL Vinhandleren

FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

Åge Vassdal angrer nesten ingen ting


Historien om Sadako gir håp om fred MARTE ØSTMOE 0

D

u er ikke den første som har skrevet historien om Sadako. Hvordan har du klart å likevel gjøre den til din? Jeg er langt fra den første som skriver historien om Sadako, men jeg har bygget den opp på min egen måte og laget den til min. Jeg hadde her en unik historie om en jente som fikk livet sitt snudd helt på hodet av en rystende hendelse som vi ennå i dag ikke helt klarer å ta inn over oss. Enkeltskjebner som historien om Sadako, gir oss et innblikk i hvilke enorme konsekvenser atombomben over Hiroshima fikk, ved å bruke en kombinasjon av fakta og fri fantasi har klart å gjøre den til min egen fortelling. Hvor eller fra hvem fikk du kjennskap til denne fortellingen? Inntil for tre år siden var denne historien ukjent for meg. Da ble jeg gjort oppmerksom på den av en bekjent av meg som var blitt fortalt historien om Sadako under en tur vedkommende hadde til Sør-Korea. Hva er det med denne historien som du syntes var så viktig å formidle? Og hvorfor tror du at du er den rette personen til å gjøre dette? Dette er en historie som er viktig å formidle til nye generasjoner. Jeg tror at spesielt ungdom kan ha lettere for å identifisere seg med Sadako. Dessuten lever vi i en verden med en lang rekke trusler. Mitt ønske er at denne historien også kan bidra til å tenne et håp hos unge folk om at fred i verden, faktisk er mulig. Hvis så, er denne boka et beskjedent bidrag fra min side. Du har tidligere skrevet hele ni bøker der handlingen foregår på dine hjemtrakter Valdres og Land. Hvordan føltes det som forfatter å bevege seg ut over sitt eget lokalmiljø? Hvilke utfordringer møtte du på underveis i skriveprosessen? Selv om historien utspiller seg i et annet land og langt utenfor min komfortsone, føler jeg ikke at den skiller seg veldig mye ut fra det jeg tidligere har tatt for meg i bøker. Jeg ser på meg selv som en formidler av historier uansett ståsted, og da spiller det ingen rolle hvor det skjer. Det har selvfølgelig likevel vært utfordrende å skrive om hverdagslige ting som kleskodeks, mat, sykdom og andre elementer som det var naturlig å benytte i historien. Jeg håper imidlertid at jeg har klart å formidle disse tingene på en tilnærmet korrekt og respektfullt måte. Vil du fortelle litt om samarbeidet med Nei til Atomvåpen og hvordan dere fremover har tenkt å

lansere boka? Og hvem tenker du kan ha nytte av en slik bok? Jeg mener det er en styrke ved boka at Nei til Atomvåpen sa seg villige til å bidra med etterord. Det vil ikke minst ha mye å si for målgruppen på ungdomsskoletrinn og videregående skole som ønsker å fordype seg i denne historikken. Jeg tror ungdom vil ha stor nytte av å lese historien om Sadako, men også for en mer voksen leseskare vil denne boka kunne være opplysende og lærerik. Historien om Sadako kan, forhåpentligvis, mane fram det beste i oss mennesker. Har historien forandret ditt liv og i så fall hvordan? Det er en sterk historie som jeg tror rører ved noe vesentlig hos alle mennesker som leser den. Den ufattelige skjebnen som ble Sadako til del, drømmene hennes, de store evnene hun hadde og livsgnisten hennes. Alt dette ble knust som følge av en hendelse som lå utenfor det hun rådde over. Likevel klarte hun å formidle et håp både for seg selv og for menneskeheten som jeg tror alle blir rørt av, meg selv inkludert. Jeg vil si at Sadako har opplyst meg som menneske og gitt meg både mer ærefrykt for livet og at jeg setter større pris på de små gleder som livet har å by på nesten hver dag.

0 KÅRE KOMPELIEN Sadako

LITTERATURMAGASINET.NO 27


En nyfrelst hykler krysser Audun Støren debuterer med romanen ”Moderskipet” i høst. En drøm ?som går i oppfyllelse

MYRIAM H. BJERKLI 0

N

ei. Jeg ville helst vært dikter, men klarer ikke å fatte meg i korthet, sukker han. - Jeg er et surrehue som skulle ønske at jeg kunne dikte. Den 44-åringen er slett ingen uerfaren skribent. Han har levd av å skrive i over 20 år. Først som journalist – inkludert flere år i Aftenposten – og siden som PRrådgiver og oppdragsskribent. Men hvorfor en roman? - Jeg var ganske syk en stund, og trengte å holde fingrene i gang med tekstarbeid. Det er jo levebrødet mitt, det eneste jeg kan litt, og jeg var redd for å miste teken. Enhver skribent vet at daglig skrivearbeid må til for å holde håndlaget ved like. Litt som en treskjærer. - Og så ble det til en roman? - Ikke til å begynne med. Det var en samling historier og mennesker oppi huet mitt som kranglet om å få komme ned på papiret. Jeg er et surrehue, så de kom i rykk og napp, flettet inn i hverandre. Mange, mange flere historier enn de som endte opp i sistemanuset. For å få litt orden i galskapen skrudde jeg dem inn i en fiktiv rammefortelling og en tematikk. Tematikken – det gode

28 LITTERATURMAGASINET.NO

mot det onde – vet jeg ikke hvor kom fra. - Hvorfor tittelen Moderskipet? Det kan jo gi mange assosiasjoner til Science Fiction, mens dette i aller høyeste grad er realisme, for ikke si skittenrealisme? - Ordet Moderskipet brukes et stykke ut i handlingen, men jeg kan ikke si så mye uten å avsløre for mye. Men jeg kan si at mens ordets faktiske første anvendelse er en referanse hos en romanfigur til et romskip, er assosiasjonen jeg prøver å vekke hos leseren kanskje mer til største skipet i en marin flotilje, trygghet, ledelse, tillit – men at den symbolske betydningen av ordet peker langt, langt utover dette i romanens grunntematikk. Bestialske Støren kaller selv «Moderskipet» for en dannelsesroman uten dannelse. Oslo er åstedet for en episk kamp der det gode barker sammen med det onde på mange plan. Der drivkreftene er sterke, sugende og skiftende. Og der hovedpersonene gjennom sine egne valg, og andres, uunngåelig konvergerer mot et voldsomt klimaks.


FOTO: BÅRD GUDEM

sine spor

igende troverdig. Hvorfor valgte du å skrive om nettopp dette miljøet? - Det var de historiene som ville ut. Enkelt og greit. - Fordi? Støren ser lenge på meg. – Jeg hadde, inntil rett før jeg skrev den boka, periodevis vært tung misbruker i mange, mange år. Mest skapmisbruker, ved siden av gode jobber, fine klær og en tilsynelatende ordnet tilværelse. Men de senere årene også på gata. Rusfri - Men nå er du rusfri? Hvordan greide du å slutte? - Ja, si det. Jeg har vært rusfri i fem år nå, med unntak av et mindre tilbakefall. Men det var ikke egentlig jeg som sluttet. Det var noe som sluttet inni meg. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte, så jeg har ikke lyst til å si så mye mer om det. Det er ikke min fortjeneste. Jeg hadde flaks. Også fikk jeg barn, det var en veldig sterk motivasjon til å klare å kutte ut. Jeg har en gutt som er fem, og en som er tre. Jeg er veldig glad i dem, og vil være en god pappa, sier Støren.

0 AUDUN STØREN Moderskipet Romanen omhandler – blant annet – bestialske forbrytelser og ridderlig mot i et knallhardt narko- og krimmiljø i Oslo - og opptredener av Gud og Djevelen. Her er gatebarn, en ambisiøs journalist. En barmhjertig hjelperinne. En korrupt purk. Og for øvrig et rikholdig menasjeri av dophuer, horer, skakkjørte straitinger, kyniske avisfolk og finansfyrster. - Sanne historier om virkelige mennesker? Det er jo sterke saker du skildrer? spør jeg, og håper Støren skal svare nei. - Grensen mellom objektiv virkelighet og fantasispunnet fiksjon er ikke bare elastisk, men også porøs. Det jeg kan si er at jeg har skapt nye skikkelser basert på egenskaper hos folk jeg har truffet opp gjennom årene. Bare en eneste skikkelse er helt og holdent basert på en person jeg har møtt. Personen var så klar og tydelig at det ikke gikk an å dempe eller vanne vedkommende ut. Narkomiljøet - Skildringene dine av Oslos narkomiljo er forurol-

Gud, Djevelen og misforståelser I et litterært velkjent grep lar Støren Gud og Djevelen starte et veddemål som kickstarter hendelsene i romanen. Gud? Ikke akkurat trendy – så hvorfor? - Folk, også Kirken, har misforstått hele greia med Gud, Kristus og Djevelen. Det spiller ingen rolle om Gud ”finnes”. Det spiller ingen rolle om Jesus ”har eksistert”. Det gode er her. Det onde er her. Alt vi gjør, også her oppe i luksus-Norge, koker ned til godt eller ondt. Man kan registrere avleiringer, konsekvenser, av godt eller ondt, hvert sekund, overalt, og i hele vår historie. Symbolsk og arketypisk finnes det ikke fnugg av tvil: Gud finnes. Like sikkert er det at Djevelen finnes. Men enda sikrere er det at vi alle kjenner det onde og det gode rive og slite i oss. Og siden det er slik, må vi velge om vi vil leve etter innskytelser, eller etter en moral som gjør ting litt lettere for oss når vi klør oss i huet og lurer på hva vi skal gjøre i en tvilssituasjon. - Hva med deg selv, tror du på Gud? - Jeg har møtt så mye oppofrelse, mot og varme fra desperate mennesker, mennesker i den ytterste nød, at jeg vet at inni menneskets sjel finnes noe som inspirerer oss til å gjøre det gode. Og noe som oppfordrer oss til å gjøre det onde. La dem drukne - Fremmede ord, dette? Er du ikke redd for å bli oppfattet som en outsider? - Vi lever i et samfunn der justisministeren bruker bevæpnet politi til å sende norske livredde barn ut av landet til fattigdom, tortur og død, uten at han blir straffet for det. Uten at avisene minner folk om at denne forferdelige forbrytelsen er en gjentagelse av deportasjonen

LITTERATURMAGASINET.NO 29


av jøder under krigen. De norske jødene ble ikke arrestert av nazister, men av nordmenn. Og vi lever i et samfunn der stupid, heslig rikmannsdekadanse fører til at høyresiden vil forby tigging. Der Arbeiderpartiet er for feige til å slå tilbake når de politisk blåbrune massakrerer ungdommen deres, og der frp’ere får lov til å si ”la dem bare drukne” offentlig om båtflyktninger uten at noen gir dem en helsikes omgang med juling. Takk som spør, men jeg har det helt fint langt, langt utenfor dette asylet. - Forstår du om noen vil kalle deg en nyfrelst hykler? - Jeg er en nyfrelst hykler. Bulgakov Støren er dypt litteraturinteressert, og studerte litteratur på Universitetet. Hva har satt spor? – Hvor skal jeg begynne? Klassikerne, særlig russerne, blir jeg aldri ferdig med. Alt – alt - av Dostojevski berører det guddommelige samtidig som han er høyst sosialt og menneskelig-sjelelig engasjert. Bulgakov gjorde noe med ”Mesteren og Margarita” som få har fått til senere. Den magiske realismen er viktig for meg. Og Graham Greenes åndelige ting som ”The End of the Affair” var dypt rørende. Franz Werfels to hovedverk slo meg fullstendig i bakken, ”Musa Dagh” fordi den var så spennende, ”Bernadette” fordi den var så kjærlig og så åndelig. I det hele tatt tyskerne fra mellomkrigstiden skrev mye flott. ”Trolldomsfjellet” av Mann… Herregud, hvilken kunst… ”En landsbyprests dagbok”, kanskje den mest vare, rørende roman jeg har lest. Samtid: Murakami, Pamuk, Saramago. Morrison. Toni Morrison skriver så tindrende, dirrende, bevrende sterkt! - Og i Norge? Falkberget, Norheim og en spyende Ibsen - I Norge har Falkberget vært viktigst for meg. Duun. Ibsens enorme kunstneriske prosjekt kommer ingen utenom: sylskarp, dypt sarkastisk samfunnskritikk. Han var den største. Jeg synes bare det er trist at han er blitt domestisert som ei jævla veskebikkje. Ibsen ville vært nådeløs i sin kritikk av den fisefine eliten som besynger ham i dag: Grådige, vemmelige og hjerteløse på dagen, kombinert med estetisk fremfor etisk kulturkonsum på kvelden, vaklende rundt halvfulle på dyr vin. Sitter der og ser på ballett i Operaen med botox i leppa og silikon i puppene mens de trader aksjer i New York på smarttelefon, ikledd Pradaklær sydd av fastlenkede niåringer i Bangladesh – men i all denne overfloden passerer livet dem uten at de skjønner en dritt, og uten at de er inne på tanken at de kanskje burde begynne å gjøre noe med livene sine. Ibsen ville spydd. - Du nevner ikke Hamsun? - Hamsun var en helvetes nazistmedløper som støttet å sende barn inn i gasskamrene. Bøkene hans bør brennes og han bør glemmes for alltid.

30 LITTERATURMAGASINET.NO

- Hva med samtidslitteratur i Norge? - Kjærstad har gjort ting som vil bli stående. ”Det store eventyret” er trolig det mest ambisiøse norske verk siden Falkbergets ”Nattens Brød”, med unntak av Borgens Lillelordbøker. Ambjørnsen fordi han er en tekniker av rang, og fordi han har et så stort hjerte for de utstøtte. Nygårdshaug er jo en virtuous iblant. Jan Erik Vold, bøkene, ikke diktene først og fremst. Og Jørgen Norheim. ”Ingen er så trygg i fare” av Norheim er en den mest intense norske romanen siden krigen. Jon Fosse. Ravatn, hun er veldig, veldig god. Skulle ønske jeg hadde en penn som henne! - Hva leser du på nå? - Proust. Dag ut og og dag inn. Endelig har det løsna. Jeg har prøvd mange ganger i 15 år og aldri orket mer enn en halv side. Den er jo dørgende kjedelig, det er jo ingen handling, bare overklassesladder. Men så løsnet det for meg. Språket. Språket, menneske. Det er av en annen verden. Det han ikke får til å beskrive med sitt voldsomme ordforråd, gjør han med grammatikalske krumspring som gjør meg helt varm i magen. Jeg nyter hvert sekund, men det blir ikke mer enn maksimalt en time av gangen. Man må være svært konsentrert for å lese Proust. - Drømmer du om å skrive som en av disse forfatterne en gang? - Nei. Jeg drømmer om å klare å skrive dikt. Som Olav H. Hauge. Bjerke. Hofmo… Tenk den ærligheten hos Hofmo! Ikke den hardeste, barskeste elitesoldat er så tøff som hun var! Prøysen skrev såre, lengtende sangtekster. Bull, til og med Garborg og Collett Vogt, men også nyere norske diktere. Haugen. Nygard. Det er mye bra innen norsk diktning nå, mye mer energi i poesi enn norsk prosa. Jeg følger også med på en ung dikterske som heter Kirketeig. Jævla sterke, sugende saker. - Så neste bok fra deg er en diktsamling? - Jeg klarer ikke å skrive dikt. Jeg prøver, men det blir bare tull. Rytmen er det viktigste for meg, og det får jeg nesten aldri til. - Kan vi få en prøve? Støren ler, og resiterer et dikt han spant en gang han falt ned en fjellside i Alpene: Datt i bånn Vondt i rompa Aldri mere actionsport.


Over 100 på diktlansering på Eldorado

I vår lanserte vi boken «Jeg tenker på øksens nødvendighet», skrevet av Margaret Solberg. Lanseringen foregikk i Eldorado Bokhandel i Oslo, og i tillegg til presentasjon og smakebiter fra boken var det også musikalske innslag og servering av sprudlende dråper. Over 100 stykker fant veien til Eldorado denne hverdagskvelden, hvilket selvfølgelig gleder oss og gir oss håp om at diktets varslede død er sterkt overdrevet.

D

ette er en bok om økser, ulver, noen fine øyer, om verden og hvordan overleve i den. Om det tvetydige i å være menneske i en konfliktfylt verden, og hvordan vi alle angår hverandre og med en drøm om et sted vi alle kan være uten fare.

Margaret Solberg er født i 1956 og bor på Skjetten. Hun jobber som klinisk spes. psyk.spl. på Akershus universitetssykehus. Forfatteren har tidligere utgitt Tårnet, fragmenter», deltatt i Signaler og er publisert i Vagant og Vinduet, samt flere ulike publikasjoner.

Jeg tenker på øksens nødvendighet. Treslaget i skaftet. Eggens katastrofale mulighet. Tyngden. Stammen ligger foran, jeg løfter øksen, armen fram og ned, veden er kløyvet. Beethovens syvende i hodet, damdada damda damdada damda. Hver kubbe til fullt orkester. Denne veden vil brenne til variasjoner i partituret.

0 MARGARET SOLBERG Jeg tenker på øksens nødvendighet

LITTERATURMAGASINET.NO 31


32 LITTERATURMAGASINET.NO


LITTERATURMAGASINET.NO 33


Hvor ble det av kjærlighetsbrevene?

S

om ung hadde jeg brevvenner fra flere europeiske land, jeg fikk kjærlighetsbrev fra Hellas som ble byttet ut med kjærlighetsbrev fra Hamar. Ofte ventet jeg på postbudet, sjekket postkassen iherdig, kjente skuffelsen når det ikke var noe brev der, men også gleden når det endelig lå et brev i postkassa. Brevvennbrevene hvite og luktfrie, kjærlighetsbrevene røde eller rosa og altfor parfymerte. Kjente lukten av henne før jeg så brevet, tok det med på rommet, åpnet det forsiktig, satte meg til rette for å lese. Lo, gråt og savnet på samme tid. Leste det gjerne en gang til og enda en gang, før jeg satte meg til rette for å skrive et brev tilbake, mer latter, mer tårer og mer savn. Det er ingen som sender kjærlighetsbrev lenger, det sendes tekstmeldinger, snapchat eller skypes. Åtte sider brev er byttet ut med forkortelser for følelser, hjerter flyr gjennom mobiltelefonen. De store følelser har ikke så mange sider lenger, har ikke så mange ord. Det går hastig og enkelt fra en uteservering eller fra toget. En annen generasjon, en annen tid, en rastløshet har lagt seg over befolkningen. Ting skal oppdateres, deles, likes, fotograferes, tagges osv. Man har ikke tid til å komponere lange brev, kanskje har heller ikke mottageren tid til å lese lange brev. Og alt som kommer i postkassa er regninger og kanskje noe man har handlet på internett. Som en postansatt litt over middels interessert i litteratur fasinerer det meg hvor fort brevet forsvant. Hvor få som husker hvor gøy det var å få et lengre brev fra en utenlandsfarende enn en kort SMS om at det er varmt og første pilsen drukket. Tanken om postnovelleantologi ble værende i meg. En samling der post skulle være den røde tråden, men ikke den altomskyggende tråden. For det er ikke post i seg selv som er spennende, det er de mellommenneskelige relasjonene. Derfor fikk forfatterne ganske frie tøyler på hvor mye post det skulle være i novellen. Det måtte de få slik at antologien ikke ble for ensformig, for kjedelig. Samtidig var det viktig å få med ulike stemmer av forfattere, for antologien skulle også gjenspeile noe av bredden i norsk novellekunst. Med hånden på hjertet tror jeg at man kan si at man har lykkes med begge deler. Det er en samling som viser noe av bredden i norsk novellekunst. Og selv om antologien handler litt om post, handler den mest av alt om mellommenneskelige relasjoner. God lesning Glenn Johansen Førstepostbetjent og forlagsredaktør

34 LITTERATURMAGASINET.NO


Strålende anmeldelser for «Det kom et brev» T ønsbergavisen Tønsberg Blad og Hortensavisen Gjengangeren har begge anmeldt novellesamlingen «Det kom et brev», skrevet av noen av Norges beste novelleforfattere. Finn Stenstad i Tønsberg Blad trillet en femmer på terningen og i Jon-Terje Grønli i Gjengangeren konkluderer med:

«Vi møter fin og avstemt lyrisk stemning i flere av samlingens noveller. Selv i korte tekster analyseres sider ved livet. Alvor og glede – sorg og savn er elementer som nedfelles i god litterær kunst.»

Å vente på et brev «Den mest personlige og intime skriftlige sjangeren vi har» FINN STENSTAD Tønsbergs Blad 0

D

ET KLASSISKE brevet på papir, lagt i konvolutt, frankert med frimerke, navn, postnummer og adresse er den mest personlige og intime skriftlige sjangeren vi har. Foreløpig har den nye teknologien med mobiltelefonens muligheter åpnet for mange måter å kommunisere på, men den har ennå ikke erstattet papirbrevets egenart.

er allerede nevnt som en fulltreffer, men Levi Henriksens «Oslo, Minnesota» har det gode novellepreget. Den er sår, sorgmunter og med en åpen, tvetydig avslutning som gir leseren mulighet til fundering. Jonny Halbergs «Elvegutt» er også god. Den har på mange måter tone og takt slik lere av romanene hans er preget av. Og Gaute Heivolls nærmest telegrammatiske tekst «Ekko» bærer tematikken med seg, om enn som rekvisitt, i en tragisk historie. Gro Dahles «Everglades» fanger int poenget med postkortet fra Florida med bilde av en alligator. Slik starter en feriereise både på det ytre og det indre planet.

NÅR FORLAGET LIV nå har gitt redaktøren Glenn Johansen mulighet til i bokform å invitere forfattere til å skrive en novelle der temaet på en eller annen måte tangerer brevets form og utfordringer, har det gitt resultater. Utgangspunktet for samlingen «Det kom et brev» er muligens knyttet til forlagets utgivelse for en tid siden av mange av avdøde Gunnar Lundes tekster, der klassikeren «Postbudet» er å inne. Denne burleske novellen er selvfølgelig kommet med, side om side med tekster av Levi Henriksen, Annette Mattsson, Jonny Halberg, Vidar Kvalshaug, Line Berg, Thomas J.R. Marthinsen, Edy Poppy, Gaute Heivoll og Gro Dahle. SAMLINGENS TI tekster varierer etter min mening noe I kvalitet og nærhet til temaet, men de beste gjør samlingen vel verdt å lese. Gunnar Lundes «Postbudet»

0 REDAKTØR GLENN JOHANSEN Det kom et brev

LITTERATURMAGASINET.NO 35


Når spørsmålene er flere enn svarene En krig har mange sider, og noen av dem kommer ikke fram før lenge etter krigens slutt. Dette gjelder ikke minst det som krigsseilernes barn skulle få oppleve i oppveksten. Krigen var slutt, den første fredsrusen hadde begynt å legge seg. Rundt om i landet forsøkte familier å stable tilværelsen på beina igjen. Men en gruppe krigsdeltakere ble uglesett – krigsseilerne. I sjøkrigen hadde de kjempet i første linje, men i Norge ble de ofte satt aller sist i køen. De hadde vanskelig for å få jobb og bosted – noe som igjen gikk ut over kone og barn. Ofte sto de som hjelpeløse tilskuere når krigen dukket opp igjen for ektemann og far. Og spørsmålene var flere enn svarene

burde være forskånet for. Men dette er også historien om barn som ble sterke gjennom motgang og mobbing. Barn som i dag er ressurssterke personer, og som bruker sine vonde opplevelser på en positiv måte ved å hjelpe andre. I boka «Krigsseilernes barn» møter du et knippe krigsseilerbarn. Du får deres egen fortelling, fortalt av dem selv. De er modige, når de uten omsvøp deler sine egne erfaringer. De ikke bare åpnet hjemmet sitt for meg, men de tok meg også med inn i de innerste rom av sin sjel. Det ble en tid med latter når de gode minnene ble hentet fram igjen, men det var også tid for tårer når det skulle settes ord på traumatiske barneår. En av dem sendte meg noen ord etter vår samtale: Å berøre barndommens lojalitet er en skikkelig konfliktjobbing. Kjenner kroppens reaksjoner komme, det velter seg rundt inni meg. Roter jeg i pappas historie? Utleverer jeg ham? oss? Bryter jeg lojaliteten nå? For mange lesere er det helt ukjente ting som her presenteres, mens det for krigsseilerbarna blir en reise tilbake til en barndom mange av dem kjenner seg igjen i. Møtene med krigsseilernes barn har vært spesielt, og de har bidratt med opplysninger både fra sine personlige opplevelser, og mye annen verdifull informasjon. ODDVAR SCHJØLBERG

KRIGSSEILERNES RG BARN

ODDVAR SCHJØLBE

KR IG SS EIL ER NE S BA RN

K

rigsseilerbarnas historie er historien om barn som opplevde angst og redsel hjemme, barn som tumlet med spørsmål som barn ikke bør gjøre, og barn som fikk med seg opplevelser i ”bagasjen” som de

36 LITTERATURMAGASINET.NO

0 ODDVAR SCHJØLBERG Krigsseilernes barn


Hvis verden (les bokbransjen) hadde vært rettferdig …

Oddvar Schjølberg 0 ODDVAR SCHJØLBERG Krigsseilernes evige krig … så hadde denne boken vært trykket opp i tredje opplag nå. Her er det ikke fantasi, ikke et ord om hvordan det «kunne ha vært», ingen tredjeperson som har prøvd å finne ut hva som «egentlig» skjedde. I denne boken finner du bare faktahistorier, akkurat slik VAR det. Godt fortalt. Illustrert med bilder. Fortalt av de siste gjenlevende krigsseilerne selv. Der de beskriver ikke bare hvordan de hadde det under krigsårene, men også hvordan de har hatt det etter at de kom hjem. Etter at de fleste andre kunne feire freden. «Krigsseilernes evige krig» er antagelig en av de viktigste bøkene om krigen som har kommet ut de siste årene. Derfor er vi overstrømmende glade for at magasinet Maritimt Magasin / Historie har anmeldt boken. Og faktisk likt den så godt at de har spandert hele seks – 6 - sider på bokomtalen! Anmeldelsen, skrevet av Kim Idar Giske, starter

Birger Helge Kolstad - som i dag er 92 år – var bare en ung gutt da han i 1939 reiste til sjøs for første gang. Båten var en rusten holk, men jomfruturen gikk allikevel ganske greit. Så heldig var han ikke senere. I 1940 mønstret Kolstad på en båt som ble bombet i Liverpool, og den neste båten ble også torpedert og senket av tyskerne. Etter å ha svømt i brennende sjø, omgitt av skadde og døende kamerater, kom han seg omsider ombord i en av livbåtene. I den skulle han tilbringe flere uker… Hjemkomsten til Norge etter krigen var heller langt fra enkel, sviktet og neglisjert av norske myndigheter, og med nerver som lå utenpå kroppen. Som mange andre krigsseilere hadde han derfor vanskelig med å finne seg til rette med livet på land. Da var det lett å ty til alkoholen …

med: Vi følger Birger Helge Kolstad- som i dag - fra han som ung er 92 år gutt reiste ut første med en gammel rusten holk. I 1940 gang i 1939 mønstret han på en båt som ble bombet i Liverpool, båten ble også torpe den neste mirakuløst nok livet, dert og senket. Helge reddet han overlevde blant uker i en livbåt. I annet i flere land gikk han ikke av slagsmål eller to når de besøkte baren veien for et i konvoihavnene, e rundt om og resultatet var at han havnet i trøbbel og i engel sk arrest.

ODDVAR EN SCHJØLBERG KRIGSSEILERS LOGGBOK

GBOK

EN KRIGSSEILERS LOG

Han er forøvrig en god venn og “slagb Ingvald Wahl, som ror” av også Jon Michelet om, og de to havne har skrevet t også i kasjotten Hjemkomsten var sammen. langt fra enkel, med utenpå kroppen. Som mange andre nerver som lå krigseilere hadde han vanskelig med å finne seg til rette med en tilværelse på land.

ODDVAR SCHJØLBERG

Krigsseilernes evige krig er tittelen på Oddvar Schjølbergs nye bok, utgitt på Vestfoldforlaget LIV. I sin bok lar Schjølberg krigsseilerne selv komme til orde. Det er sterke og spennende historier, som her er satt på papiret. Og Giske avslutter sin seks siders bokomtale med: BOKEN ER ET FUNN. Hva sjøfolkene måtte gjennomgå etter krigen er en grusom fortelling. Heldigvis har Oddvar Schjølberg med sin bok latt sjøfolkene selv komme til orde, og det er en spennende og gripende fortelling. Stor heder til Schjølberg og LIV forlag for å ha grepet tak i dette stoffet og disse historiene. Boken er et funn for enhver med interesse for norsk og maritim historie. Anbefales på det varmeste. www.forlag.no

0 ODDVAR SCHJØLBERG En krigsseilers loggbok

LITTERATURMAGASINET.NO 37


Østlands-Posten samler inn dikt fra Larviks innbyggere. Disse kan fort havne i en egen samling utgitt av LIV Forlag. PER ALBRIGTSEN ØP 0

A

rbeidet med å få etablert Larvik som poesihovedstad er i gang, og her i Østlands-Posten har vi oppfordret folk i kommunen til å sende inn dikt de selv har skrevet. Mange har kommet på e-post, men det finnes sannsynligvis en mengde ute i skuffer og skap. Forlaget er klart LIV Forlag, som holder til på Skreppestad, er klart for å gi ut en samling av de innsendte diktene. - Vi i forlaget vil i første omgang gjøre en siling av materialet, så får en jury velge ut det som skal være med, sier forlagssjef Myriam Bjerkli, som har stor tro på at det vil komme inn masse dikt fra innbyggerne. - Dette bør bli en samling der det ikke bare er sære, rare og vanskelige dikt. Vi bør kunne gjenskape Larviks befolkning i samlingen, sier hun og påpeker samtidig at limericks og vitser ikke får plass. - Lista for å bli med bør ikke være høy, men vi skal sikre at det blir en god bok, lover Bjerkli. Dikt er noe for alle Mange opplever poesi og dikt som vanskelig å selge og å få andre til å lese. - Samtidig er det mange som skriver, påpeker biblioteksjef Mette Gjerdrum, som sitter i styringsgruppen for Poesihovedstad Larvik. - De som er interessert, er alltid veldig interessert, legger hun til.

38 LITTERATURMAGASINET.NO

- Denne boken skal bli en gave til Larvik. Vi som forlag satser på å gi den ut selv, men vi jobber med ideer til ekstern finansiering, forklarer forlagssjefen. Bok blir det uansett. En bok fra Larviks befolkning til poesihovedstaden. Poesien må vises - Skal vi bli en poesihovedstad, så må det synes, og det er kjempegøy å være med på dette når vi er et lokalt forlag, mener Bjerkli. Og vises skal den. Kanskje boken kan være en offentlig gave til innflyttere. Kanskje diktene kan leses høyt et sted i Larvik. - Terskelen for å sende inn bør være lav. Det er rom for de korte, små diktene også, påpeker biblioteksjefen, som hinter til twitter-formatet. Mange unge er dyktige på å fortelle med få tegn. Forfattere har gitt ut egne bøker med begrensninger på 140 tegn på hvert dikt. Håpet er at folk i alle aldre og med all slags bakgrunn finner fram sine dikt eller skriver nye og bidrar til at man gjennom en felles bok kan markere at det i Larvik bor poeter.

SEND INN DITT DIKT • Dikt sendes på e-post til paa@op.no • Et tilfeldig utvalg av diktene dukker opp i papirutgaven av Østlands-Posten og på op.no underveis i innsamlingen. • En jury bestående av representanter fra kommunen, forlaget og lokalavisen vil velge ut de dikt som kommer med i boken. • Boken skal gis ut på Kulturnatt 2016.


De nye stemmene INGVAR AMBJØRNSEN 0

J

eg har vanskelig for å forestille meg at fremtidens forlag vil ha den nødvendige tålmodigheten til å bygge et 
forfatterskap. I desember går «De store debutantdagene» av stabelen på Litteraturhuset i Oslo. Det er en årlig begivenhet som er vel verdt å få med seg for alle som har et hjerte for ny norsk litteratur. I løpet av de to kveldene en rekke ferske forfattere lese fra sin aller første bok. Dikt. Noveller og fortellinger. Romaner. Aldersspennet er stort – fra under tjue til godt over seksti. Slik er det hvert år. De stiene som fører frem til ferdig bok, er ytterst forskjellige, men ett har de aller fleste av disse folka felles: Drømmen om en dag å stå der og bla i den trykkferske boken. Med ens eget navn på forsiden. For de fleste av dem har denne drømmen for lengst blitt en besettelse. Det var Terje Vallestad og undertegnende som startet det hele i 2003. Vi ville gjøre stas på debutantene, og fant egnede lokaler på Smuget. Vi ringte rundt til godt etablerte forfattere og spurte om de ville være med å presentere ferskingene. Alle sa ja. Og alle debutantene kom tilreisende fra sine skrivekroker. Fra Finnmark i nord til Solastranda i sør. De store debutantdagene ble en årlig happening som alle hadde utbytte av. Det var en stor lettelse at dyktige folk på Litteraturhuset tok over roret da Terje og jeg slapp etter fire, fem år. En særlig glede er det at de nye stemmene ønskes velkommen i et fellesskap fra starten av. For enten de forstår det selv eller ikke, har de valgt seg en stor ensomhet som de skal måtte hanskes med videre. Hvem er det som frivillig trer inn i dette særeste av alle yrker? Alle mulig slags folk. Med de forskjelligste bakgrunner. Lærere, industriarbeidere og postfunksjonærer. Leger. Politikonstabler. Jordmødre. Unnasluntrere og banditter. Rundt om i hele landet sitter det folk som er villige til å velge bort sikre inntekter og pensjonspoeng for å følge forfatterdrømmen. Og andre som rett og slett ikke vil noe annet, og aldri har forsøkt å finne seg til rette i en vanlig jobb. Av de innsendte manuskriptene som samler seg i store stabler rundt omkring på de norske forlagene i løpet av et år, blir det bøker av mellom en og to prosent. Det er altså omtrent like vanskelig å bli tatt opp i gjengen vår som i de kjente motorsykkelklubbene.

Og hos oss ryker de fleste ut uten nåde etter bare et par, tre år. Av de 36 som står på scenen i Kulturhuset i begynnelsen av desember, vil kanskje seks være igjen om ti år. To av dem skriver på heltid. Slik er loven i jungelen. De aller fleste gir seg etter den tredje boken. Da er de lei av å være blakke, og har kanskje også fått ansvaret for andre enn seg selv. Den drømmen som det kanskje tok ti år å realisere, viser seg for de fleste å bli et mareritt i løpet av relativt kort tid. Og til alle Nettroll som nå gjør dere klare med eventyret om sugerøret og statskassa: Nei. Du kan ikke redde et forfatterskap på den måten der. Den eneste måten å overleve på som forfatter, er å selge bøker. I et lite land som Norge er det ikke plass til flere enn en håndfull forfattere av min type. Unge menn eller kvinner som lever hele sine voksne liv som leverandører av stadig nye romaner, dikt og fortellinger. Vi er en utdøende rase. I bransjen snakker vi om «å bygge et forfatterskap». Det vil si å etablere seg som forfatter med et forholdsvis stabilt publikum. Det krever en forfatter som kan levere varen regelmessig og ofte. Og et forlag som er villig til å følge ham eller henne over tid uten å tjene særlig mye penger. Vanligvis tar en slik prosess ti til femten år. Jeg har vanskelig for å forestille meg at fremtidens forlag vil ha den nødvendige tålmodigheten. Det er ikke engang sikkert at forlagene, slik vi kjenner dem i dag, har verken ti eller femten år på seg. Bare dårlig nytt, altså? Nei. Både fortelleren og lytteren overlever. Vi har dem begge i ryggmargen. En ekstra grunn til å sette av både en og to kvelder på Litteraturhuset i forbindelse med årets debutantslipp, er at en av dem som står der alene og leser for aller første gang, vil være et sentralt navn i norsk litteratur om noen år. Vi gamle proffene har ofte gjettet på hvem. Med ganske gode resultater gjennom en del år nå. Gå flere sammen, og se og lytt etter det bitte lille ekstra som røper gærningen i flokken.

LITTERATURMAGASINET.NO 39


Lykkelig uten pappa!

LINN KRISTIN NORDSETH 0

S

amboerparet Lone Halvorsen (38) og Maria Therese Olsen (35) har laget barnebok om hvordan datteren Wilma (snart seks) ble til. Wilma har fått fri fra barnehagen for å være med på Gaysir-intervju og følger storøyd med på alt som skjer rundt henne. – I dag har jeg fått fri fra barnehagen, men veldig snart begynner jeg på skolen, sier nesten-seksåringen og tripper fornøyd rundt i lokalet. Det klassiske spørsmålet Mamma Lone, mamma Maria, Wilma og lillesøster Hermine (1) bor til daglig i Moss, men har tatt turen inn til Oslo for å snakke om boken sin, Wilma har to mammaer, en historie som begynte med en vitebegjærlig liten fireåring. – Wilma snakket veldig tidlig og spurte om alt mulig. Vi skjønte at det bare var et spørsmål om tid før hun begynte å spørre om hvordan hun ble til og hvorfor hun ikke hadde en pappa. Vi forsøkte å lete etter bøker om temaet på biblioteket og i bokhandelen, men fant

40 LITTERATURMAGASINET.NO

ingenting. Da skjønte vi at vi måtte skrive den boken selv, sier Lone. – Vi sendte ideen til flere forlag og allerede dagen etterpå fikk vi positivt svar fra Forlagshuset i Vestfold, som ønsket å gi ut boken. De skrev til oss at de hadde ventet på akkurat denne boken, sier Maria. Wilma vet godt hvordan hun kom til verden og svarer ivrig når mamma Lone stiller henne akkurat det spørsmålet. – Jeg har ingen pappa, men jeg har en donor. Donoren gir sædceller. Du trenger sædcellen fra mannen og egget fra kvinnen for å lage et barn, sier Wilma. Litt skummelt å bli storesøster Boken Wilma har to mammaer handler om Wilma, ei fire år gammel jente som liker strutteskjørt og som er som fireåringer flest, bare at hun har to mammaer. Så får hun vite at hun skal bli storesøster og er redd for at hun skal bli glemt når den lille babyen kommer til verden. – Det er da Wilma spør om vi ikke kan fortelle historien om hvordan hun kom til verden en gang til, sier Lone.


Da boken ble skrevet lå Hermine i magen til mamma Maria. På det tidspunktet var Wilma litt redd for at hun skulle få en lillebror. – Hvis jeg får en lillebror, så kan vi ikke dra på jentetur, kunne Wilma si. Men så var det Hermine som kom, en blid og bestemt ettåring som sitter trygt i fanget til storesøster Wilma, som ifølge begge mødrene passer godt på lillesøsteren sin. – Hermine lyser opp hver gang Wilma kommer inn i rommet, sier Maria. Hovedpersonen selv legger ikke skjul på at det er ganske stas å være med i en bok. – Det er kult, for da blir jeg kjendis. – Da vi dro hit i dag, så trodde Wilma at hun skulle skrive autografer, ler mamma Lone. Viktig bok Både Lone og Maria syns det er synd at det er så få norske regnbuefamilie-bøker der ute og mener det er på sin plass at det kommer flere etter hvert. – Vi begynner å bli mange som representerer andre familiekonstellasjoner nå. Alle barn bør ha noe å identifisere seg med, sier Lone. – Ikke bare er boken viktig for de familiene den representerer, men også for andre som lurer på hvorfor Wilma ikke har en pappa, legger Maria til. LLH-leder Bård Nylund har skrevet forordet til boken, som allerede har vært utprøvd for en barnehagegruppe og er etterspurt blant flere biblioteker. Selv om boken ikke lanseres før senere i vår, har paret fått mange positive tilbakemeldinger. Håndballspiller Gro Hammerseng-Edin har uttalt følgende om boken: – Jeg tror kunnskap fører til færre fordommer. Tommel opp for ei bok som kan være med å bidra til dette. I tillegg tror jeg barna som vokser opp med foreldre av samme kjønn, vil få stor glede av ei barnebok de kan identifisere seg med. Denne boka gleder jeg meg til å se i bokhylla. – Mange familier som oss har uttrykt støtte og stolthet over at dette teamet endelig tas tak i, og lokalavisen har praktisk talt kastet seg over oss, sier Lone. Vurderer oppfølger Lone jobber til daglig som barnevernspedagog mens Maria er sykepleier. Skrivingen har definitivt gitt mersmak, for nå lurer paret på om de skal skrive en oppfølger. De vet bare ikke hva den skal handle om ennå. – Det hadde vært spennende å skrive videre på noe nytt, men vi må tenke videre på tematikken, sier Lone. – Hvis det kommer et barn til, så kanskje vi har materiale til en bok til, humrer Maria. – Det får vi nå se på, svarer Lone kryptisk.

VÅRE VIKTIGSTE BARNEBØKER 0 ELISABETH OMSÉN Pappa sitter i fengsel

Pappa i fengsel. Allerede solgt i over 3000 eks!

0 GURI HEGGLAND Tante Milla er syk i puppen

Tante Milla – Kommer i oktober!

0 RIYVA FYHN-PETTERSEN Cornelia flytter i fosterhjem

Cornelia - Over 10 000 eks!

0 LONE HALVORSEN / MARIA THERESE OLSEN Wilma har to mammaer

Wilma – Første opplag nesten utsolgt!

LITTERATURMAGASINET.NO 41


Gleder seg til det braker løs FOTO: VESTFOLD FYLKESKOMMUNE

Det er sen ettermiddag og regnværet sildrer fra en tilsynelatende utømmelig himmel. De fleste søker inn til varme og inneliv, men Steinar Engeland har ikke tid til kos foran peisen i disse ukene. Litteraturuka nærmer seg faretruende fort, og det er fremdeles mye som skal ordnes. Den 2. november braker det løs. MYRIAM H. BJERKLI 0

N

år festivalen først er i gang, går det i ett i sju dager. Da skal alt være på plass, så da fungerer jeg mest som vert og pressekontakt, forteller Steinar Engeland. – Passer på at forfatterne har det bra og kommer seg dit de skal, ser til at dere journalister får den informasjonen dere trenger, ordner ting som må ordnes. Det er like spennende hvert år. Litteraturfestivalen startet opprinnelig i 1997, den gangen var det et samarbeid mellom blant annet Tunsberg Litterære Selskap, Vestfold fylkesbibliotek og Olafsen Bog- og Papirhandel. I 2008 overtok Vestfold Fylkesbibliotek ansvaret, og deretter har Steinar Engeland sittet ved roret. - Det er mye jobb, men jeg synes det er fantastisk morsomt.

42 LITTERATURMAGASINET.NO

Dialekten røper at han er vokst opp på det blide sørland, nærmere bestemt i Arendal. Men han flyttet derfra som tenåring, og siden 1999 har han vært bosatt i Stavern. Det røde håret matcher løvet på Bøketrærne over oss, men til tross for entravel hverdag det er ingenting som tyder på at temperamentet er like glødende som hårfargen. Det brennende engasjementet er derimot på plass. - Jeg er gammel norsklærer og har bestandig vært glad i litteratur, forteller han. – Så jeg føler at jeg har havnet på rett plass, og jeg er stolt over programmet vi kan tilby i år. Selve åpningsforestillingen foregår på biblioteket i Tønsberg, det har den vært fra det aller første året. Men vi ønsker oss selvfølgelig publikum fra hele fylket, det er viktig for oss å involvere hele Vestfold. Derfor er arrangementene også spredt utover hele fylket, det foregår noe på omtrent alle bibliotekene i fylket. Bredde er i det hele tatt viktig for litteraturuka. Her skal det være noe for alle, unge som eldre, og for de aller fleste litteraturpreferanser. - Litteraturuka har bestandig vært et ujålete arrangement, sier Steinar Engeland, - og det skal det fortsette å være. Selv er jeg gammel norsklærer og har stor glede av å lese det meste. Han ler. - Jeg tilhører den


stadig minkende gruppen som fremdeles synes Ibsen er gøy. Dessuten er jeg født på et tidspunkt som gjorde at debuten til Ambjørnsen klaffet godt, så han er litt spesiell for meg. Men Litteraturuka skal ha noe for alle, og for oss er det viktig å vise at bredde og kvalitet faktisk kan gå hånd i hånd. Arrangementene foregår stort sett på fylkets biblioteker, i tillegg er det et godt samarbeid med flere andre arenaer. I alle ender av fylket stiller bibliotekkarer og frivillige opp, setter fram stoler, sørger for bevertning og kaffe, og gjør sitt beste for at de mange tusen litteraturinteresserte skal få en god opplevelse.

- Det er det det handler om, sier Steinar Engeland engasjert. – Å gi folk gode opplevelser. Og heldigvis, publikum er veldig positive. Hvis noen klager, så er det gjerne fordi de ønsker seg mer av noe, at deres yndlingsforfatter skal holde på lenger, eller delta på flere arrangementer. Engeland smiler. - Og den slags klager er jo egentlig bare hyggelig. Den 2. november ønsker Litteraturuka i Vestfold igjen velkommen til åpningsforestilling i Tønsberg. – Knut Nærum er årets konferansier, avslutter Engeland.

FAKTABOKS Litteraturuka i Vestfold ble startet i 1997 i samarbeid mellom blant annet Tunsberg Litterære selskap, Vestfold fylkesbibliotek og Norli bokhandel i Tønsberg (tidligere Olafsen Bog- og Papirhandel). Fra og med 2009 har Vestfold fylkeskommune eid litteraturuka og samarbeider med bibliotekene i fylket om innhold og program.. Litteraturuka i Vestfold har siden starten delt ut Vestfolds litteraturpris til en skjønnlitterær forfatter med tilknytning til regionen. Prisen er på 25 000 kroner og overrekkes under åpningsarrangementet i Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i Tønsberg. Litteraturuka i Vestfold samarbeider med Østlands-Posten og Ingvar Ambjørnsen om utdelingen av Ambjørnsenprisen.

MALERI: KARI-METTE ASTRUP

LITTERATURMAGASINET.NO 43


Prins Godhjerta og froskeballetten FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

MARTE ØSTMOE 0

P

rins Godhjerta og Froskeballetten er 2. bok om prinsen med det varme navnet. Kan du fortelle litt om hvordan du ble kjent med han? Vi er alle mer eller mindre prinser, eller prinsesser i våre egne liv. I følge eventyret, skinner det ”et vidunderlig vakkert lys ut i gjennom brystet hans” og med et glimt i øyet som gjør at de rundt ham får lyst til å vokse. Jeg ser ham derfor glimtvis i oss alle. Hver gang det mannlige egoet må tre til siden fordi det er viktigere å ta ansvar for helheten. Hver gang vi transcenderer en vanskelig og kritisk situasjon og omfavner og løfter fram livet, ser jeg Prins Godhjerta i aksjon. Fordi jeg til daglig arbeider i helsesektoren, er dis-

44 LITTERATURMAGASINET.NO

0 ERIK JOHANSEN Prins Godhjerta og froskeballetten se godhjerta-glimtene noe som gir meg en sterk tro på mennesket og menneskets vekstmuligheter. Samtidig er jeg velsignet med livlig fantasi og på min vei gjennom eventyrskogen (Mærradalen i Oslo) til og fra jobb får disse egenskapene en form og boltre seg i. Slik ble Prins Godhjerta født. Prinsen møter stadig mennesker, dyr og andre vesener som kanskje ikke er like snille som han. Blir han preget av dette, eller vil han alltid fortsette å være Godhjerta, tror du? Det er vanskelig å spå om fremtidens Godhjertaeventyr. Det skal jo være et spennings-eventyr for de


aller minste. Utfordringer gjør noe med oss. Det viktigste er ikke nedturene og krisene, men beslutningene om at vi alltid skal reise oss igjen. Og hvordan vi gjør det, er jo selve livseventyret. Denne beslutningen er for meg den magiske gnisten som fyller våre hoder med fargesprakende drømmer og sitrende skaperkraft. Det er da den hårreisende gåsehud-musikken og den levende dansen kan entre våre liv. Det er da vi kan vokse. Jeg ønsker også at Prinsen ved å by på menneskeligheten i seg selv skal være et eksempel på hvor viktig det er å ikke lukke seg. At han fortsetter å være prins i sitt eget liv til tross for alle ”gode” grunner til det motsatte. Det samme gjelder selvfølgelig for prinsesser. For eksempel i ”Prins Godhjerta av Huttentuttentei” da Solstråle reddet hjertet hans etter at han var blitt bergtatt av Vrælefæl. Da hun løftet det lykkeboblende hjertet ut av den dype brønnen i Huttemegtu-dalen, ble hun i dobbelt forstand prinsesse i sitt eget liv. Det er gjennom å løfte andre at du løfter deg selv, for bare livet kan løfte livet. I denne historien møter prinsen en baby med tre hoder. Hvis vi skulle overføre denne metaforen fra eventyr og over til det virkelige livet – hvilke type barn er det du her egentlig skriver om? Ikke bare tre hoder men tre ulike emosjonelle tilstander. Jeg snakker nok om trollunger generelt. Alle barn har et stort register av menneskelig uttrykkspotensiale. Det er først når vi må holde noe hemmelig for oss selv eller andre at trollene blir skapt. Misunnelsestroll, Mobbetroll, Sutre og Smisketroll osv. Følelsene vi ikke kan eller tør vedkjenne oss, sannheten om oss selv blir ofte bergtatt av et egna troll, og troll tåler som kjent ikke dagens lys. De føler seg provosert av den glade latteren din og vil helst isolere den helt innerst i den mørke hula si. Det er når Trollprinsen blir omfavnet av Prinsesse Dingelinge-ling´s uforbeholdne kjærlighet at han kan romme alle følelsene i ett hodet og forvandles til et menneske. Vi pleier å si at ”For et barn er det ikke langt fra latter til gråt”. Men vi som voksne har ansvar for å etablere det hjerte-rommet som kreves for at hele den emosjonelle skalaen kan oppleves og gjennomleves slik at barnet får lov til å eie og uttrykke sine sanne følelser innenfra og ut, nær sagt uten skam eller blygsel. Det å kunne romme alle våre følelser uten å la oss dominere av de tunge mørke Troll-vibbene gjør oss til levende hele mennesker. Prins Godhjerta skaffer en ny mamma til den ensomme trollprinsen, men er prinsesse Dingelinge-ling, hans biologiske mor? Hva er det med dette barnet som gjør at hun kan elske han så inderlig?

Dette er vel et forsøk på å eventyr-forklare at ting henger sammen uten at jeg skal begi meg inn på å besvare eksistensens mysterium. Hun er både og… Pasienter som har gjennomgått en organtransplantasjon kan også rapportere om nyervervede egenskaper og lyster som samsvarer med donorens personlighet. Det er også nok av historier om kvinner som har kunnet sette i gang melkeproduksjonen uten å ha vært gravide i forkant. Fordi et barn trengte det. At hunder kan amme katter, eller griser kan amme tigre går også an. Hvorfor? Fordi bare livet kan ta ansvar for livet. Vi kan også ha drømmer som kan videreføres og realiseres av og gjennom et annet menneske. Hvorfor? Fordi bare Livet kan elske Livet. Trollkjerringa visste selvfølgelig at alle hjerter har en usynlig navlestreng som går like inn i himmelriket, så da hun rev hjertet ut av kroppen sin og lot det fly av sted som en fugl under himmelen så var det i trygg forvisning om at livet selv ville finne en løsning. Eller som trollkjerringa selv synger:.. et elskende hjerte kan fly, og dukke opp i horisonten, bak nye øyne, klar til å skinne på ny. Da trollhjertet forsvant inn i en kvekkeglad kropp, var det bare å vente på det magiske kysset som har kickstartet så mange kjærlighetssøkende drømmer. For hva er vel mer magisk enn selve livet? Mye tyder på at du har et spesielt forhold til ordtak, kan du fortelle litt om denne interessen? Joda, jeg har sans for litt freske munnhell, og særlig ordtak som inneholder rim, rytme og som er behagelig for øret rent fonetisk. for eksempel ”gammel vane, vond å vende.” ”Gjemt men ikke glemt” osv. En fasinasjon jeg boltrer meg med når jeg dikter barnesanger. Ordtak inneholder som regel også gammel og god visdom og gamle kjerringråd som man ikke skal kimse av. Det å kunne se et livsfenomen fra en felles synsvinkel gjør det lettere å kommunisere og sveiser oss sammen. Dessuten ”Jeg bøyer meg i hatten” for de som frivillig eller ufrivillig klarer å slå sammen gamle ordtak. En innsikt vi eier sammen er jo ikke å forakte, så ordtak er allrighte litterære dyr. Du ser ut til å like eventyr som sjanger. Kan du fortelle litt om hvorfor? Fordi jeg tror på eventyret. Eventyret har et magisk forteller potensiale i seg. Ordene vibrerer gjennom rommet og gir barna en mulighet til å skape egne bilder inne i hodet. Ordene som vibrerer på en skala av emosjonelle bærebølger. Ord, følelser og mentale bilder som får vinger og skaper en atmosfære. Et rom der barna i trygghet kan få kjenne på og utforske sitt eget følelsesliv. Kalde gufs, skrekk og gru, og skumlerier i alle avskygninger i en salig blanding av lykkelige drømmer, håp og forventninger. Drager som spiser livredde og

LITTERATURMAGASINET.NO 45


sprellende prinser og prinsesser så det knaser mellom tennene. Troll som koker suppe på yndlingskjæledyret ditt eller river kosebamsen din i filler. Men også de utrettelige gode, snille og engleaktige feer, alver og hekser som gir deg magiske ønsker og superkrefter. Kjenne på en sitrende spenning sammen, forvente og ønske noe sammen og til slutt få lov til å oppleve at eventyrkabalen går opp og det gode vinner. At kjærligheten er en levende sann realitet i deres liv. For barn skal ikke sitte alene med sine følerier, men føle sammen med andre og på denne måten få oppleve en felles emosjonell virkelighet. Eventyret vil således være et magisk redskap, en emosjonell berg og dalbane i miniformat og kan fungere som byggeklosser i deres emosjonelle utvikling. Slik at barnet etterhvert evner til å leve seg inn i andres følelsesliv. Det som med et fint ord kalles for empati. Slik vil de lettere takle kriser og vanskeligheter i sitt voksne liv. Ved hjelp av eventyrets magi kan vi veve komponenter inn i en åndelig ryggrad. En lysende søyle av selvfølelse og integritet som gjør at barnet kan stå oppreist innvendig. For barn med en sterk selvfølelse har en naturlig kontakt med og tilgang til sine følelser og dermed til sin potensielle skaperevne og kreativitet. Disse vil frimodig, i sin oppvekst og som voksne akkurat som Solstråle i «Prins Godhjerta av Huttentuttentei» oppsøke naturlige utfordringer, mestringsnivåer og omsette sine ønsker i handlinger. Slik kan livet bli et eventyr. og de kan bli prinser og prinsesser i sine egne liv. Det er Synne Helene Hagen som har illustrert bøkene om Pris Godhjerta. Hva synes du om hennes tolkninger? Du har sikkert klare bilder i hodet når du skriver – hvordan er det da å få servert tegninger som kanskje ikke stemmer med dine egne? Første gangen jeg så en av Synnes tolkninger syntes jeg det var som hånd i hanske. Det er som når arrangementet er med og løfter melodien ut og fram. Hun bringer inn en ny energi som gjør at helheten blir mer enn summen av de enkelte delene. Ved siden av at illustrasjonene er fargerike og uttrykksfulle har de også noe av det magiske og eventyraktige over seg. Uttalelser fra barnehager samt mammaer og pappaer vitner om at illustrasjonene er meget barnevennlige. Jeg har også fått høre en historie om en liten tass som måtte åpne ”Prins Godhjerta av Huttentuttentei” og kose bildet av prinsen hver kveld før han la seg. De gangene jeg har følt behov for at illustrasjonen bør utrykke en underliggende intensjon eller filosofi i eventyret, gjør hun det rikere og mer levende enn de bildene jeg selv har produsert inne i hodet. Jeg føler imidlertid at vi er ganske så samstemte. Noen dager etter at jeg hadde fått ideen om at kanskje

46 LITTERATURMAGASINET.NO

cover-illustrasjonen til den første boken burde være Solstråle som forvandlet til en ørn seiler av sted med Prins Godhjerta, fikk jeg en mail fra Synne hvor hun forteller at hun hadde gjort om coverbilde. Ja, til nettopp, det. Du reiser også rundt og besøker skoler, barnehager og sfo. Vi foreldre tenker ofte at barna ikke lar seg fascinere av annet enn filmer og spill med store effekter. Hva er din erfaring? Kan du fortelle litt om responsen de gir? Min erfaring er at barn leser atmosfære slik vi voksne leser bøker. Så lenge vi voksne er respektfullt nærværende og tilstede sammen med barna så responderer de godt på det. Det betyr at vi først og fremst er interesserte og ikke prøver å gjøre oss interessante. Så lenge vi er oppriktig engasjert i deres virkelighet og gir ROM for den. Dette høres kanskje veldig pedagogisk ut, men de voksne har uansett ansvaret for å sette stemningen. Det er her jeg tror eventyret kan være et godt virkemiddel, det skader jo heller ikke om vi i god gammel Prøysenstil krydrer samværet med et par sanger.


Skriver som terapi Anna-Eline Bolstad (25) har ikke hatt noen enkel barne- og ungdomstid. Tilværelsen ble gjort uutholdelig på grunn av mobbing, og nå har hun skrevet av seg all frykt i skrekkromanen «Ut av byen». BENTE WEMUNDSTAD Byavisa Tønsberg 0

A

nna-Eline ble mobbet gjennom barneskolen og ungdomsskolen. Hun trøstet seg med mat og flyktet inn i bøker. – Jeg jobbet hardt for å få spiseforstyrrelser som bulimi. Det var ikke noe problem å proppe seg med mat, men jeg klarte ikke den oppkastbiten, sier Anna-Eline sarkastisk. Vekten økte og økte, og på videregående nådde hun bunnen. Hun droppet ut av skolen, satt hjemme, spiste mer og var i grunnen ikke særlig innstilt på å få til noe. Men hun hadde skrivingen. Den har vært med henne helt siden hun fikk skriveblokk og penn som syvåring. Da hun var 19 hadde hun et manus skrevet ferdig på engelsk. På denne tiden var det fugleinfluensa og svineinfluensa som skapte frykt over hele verden, og det var nettopp denne frykten i menneskene hun ville pirre. Frykten for pandemier, flukt fra dødelige sykdommer som drev mennesker til galskap. – Jeg gjorde ikke noe med manuset, jeg trodde ikke det var noe verdt, sier hun. Manuset ble lagt i skrivebordskuffen til hun en dag tok det frem og oversatte det til norsk. Hun sendte det til mange forlag, men fikk ikke aksept. Hun oversatte det til engelsk igjen. Og så til norsk atter en gang. – Under oversettelsene ble det gjort endringer her og der. Da jeg satt med den siste, norske versjonen, lurte jeg på hva jeg skulle gjøre nå. Så traff jeg en gammel lærer av meg, og jeg fikk vite at det fantes et Vestfold-forlag. Da tok jeg sjansen og sendte manuset dit, forteller Anna-Eline. Og det ble full klaff. Liv Forlag i Vestfold ble begeistret for manuset, og har allerede spurt etter mer fra Anna-Elines hånd. – Og det er ikke noe problem, smiler hun. – Jeg har en tjukk mappe liggende med masse ideer som bare venter på å komme i arbeid.

0 ANNA-ELINE BOLSTAD Ut av byen

sakte men sikkert et nettverk. Kampen mot overvekten har startet, og livet er i ferd med å ta den formen hun ønsket. Bak seg har hun flere studier, og fortsetter til høsten. Målet er å bli lærer. – Ikke full stilling, for jeg vil bruke tid på å skrive også. Jeg liker sjangeren med skrekk og science fiction, og håper «Ut av byen» blir en trilogi. Men jeg har en annen, selvbiografisk bok jeg vil skrive først. Den er viktig, sier Anna-Eline Bolstad

Hun har flyttet fra hjembyen Horten til Tønsberg, og bodd her ett år. hun går ut, møter folk og bygger

LITTERATURMAGASINET.NO 47


MYRIAM H. BJERKLI 0

Sent en kveld for i vår fikk jeg en mail med et spørsmål fra en for meg helt ukjent dame. Hun het Astri Pedersen, og forespørselen gjaldt slett ikke henne selv. Men ei lita, kreftsyk jente på ni år… Hei! Mitt navn er Astri Pedersen fra Haugesund Jeg driver med hjelpearbeid på privat basis, og har gjort dette i 13 år. Jeg har i dag organisasjonen Hjerte For Mennesker – www.hjerteformennesker.no - og i fjor mottok jeg Kongens Fortjenstmedalje for mitt virke. Denne henvendelsen dreier seg om muligheten for et eventuelt bokprosjekt med bakgrunn i en utrolig sterk historie! Isabell Guldbrandsen, ni år fra Sarpsborg, har vært gjennom mer i sitt niårige liv enn et voksent menneske kan takle i et helt liv. Først hjertetransplantasjon og så kreft. Som sagt en sterk historie. Men det er også en utrolig sterk liten jente. Hun maler seg gjennom sykdommene, og har et malerisk talent som har fenget flere kunstnere, bl.a. Marianne Aulie og Aune Sand. Henvendelsen til dere, handler om dere kan se mulighet for et bokprosjekt ut av dette, med tanke på mamma Ann-Charlott’s ønsker om å lage en serie bøker ut fra sin datters malerier. Mammaen har nemlig laget små eventyr til hvert maleri. Og hvis et slikt bokprosjekt lar seg gjennomføre, vil familien at en del av inntektene

48 LITTERATURMAGASINET.NO

FOTO: HELLE RIKE

Maler seg frisk!

skal gå til Kreftforeningen og Hjerte- og lungeforeningen. Er dere interessert? Vennlig hilsen Astri (Brevet er litt forkortet) Astri Pedersen hadde også lagt med en link til et intervju TV2 gjorde med den lille jenta. Jeg kikket på intervjuet. Jeg besøkte Galleri Bell på facebooksiden deres. Jeg kikket på maleriene til lille Isabell, fargerike, morsomme klovner i forskjellige situasjoner. Jeg kikket på noen av tekstene som moren, Ann-Charlott Gulbrandsen, hadde skrevet til bildene. Hvordan kunne jeg unngå å være interessert? Jeg burde sikkert ha snakket med de andre i redaksjonen først. Jeg burde sikkert satt opp et regnestykke for å regne på pluss og minus og mulig overskudd. Men isteden lot jeg meg røre og fulgte hjerte. Allerede før midnatt samme kveld sendte jeg mail tilbake. JA! Dette ville jeg gjerne være med på! Så en gang i løpet av høsten – senest før jul – får den lille jenta og mammaen hennes oppfylt ønsket sitt. Det blir bok, den kommer til å hete Regnbuedalen. Og deler av overskuddet kommer til å tilfalle Stiftelsen Sykehusbarn. Vi gleder oss! Noen ganger er det virkelig morsomt å drive forlag!


HELLE RIKE 0

Familien Gulbrandsen på Opsund er tilsynelatende en helt vanlig familie. Fire barn fra fem til 13 år skaper liv og røre. Stuegulvet er dekket til med en stor plastduk. Vi forstår fort hvorfor. Snart dukker også umalte lerreter, maling i alle regnbuens farger og påbegynte malerier opp. Alle barna liker å male, men den ivrigste med penselen er Isabell. Ei blid, skøyeraktig og talentfull jente. Men hennes niårige liv skjuler en historie du knapt vil tro er sann. At et menneske i løpet av sitt korte liv har støtt på så mye motgang, men samtidig er så blid og livsglad, er oppsiktsvekkende. Isabell er Ann-Charlott og Leif Arne Gulbrandsens tredje datter. Allerede fra hun var baby var Isabell mye syk. I nesten to år var hun inn og ut av sykehus. Symptomene var diffuse. Ofte hadde hun høy feber og infeksjoner i kroppen. – Men ingen leger fant ut av hvorfor hun var syk, hva det skyldtes. Vi var konstant urolige, forteller pappa Leif Arne. To og et halvt år gammel fjernet legene mandlene hos Isabell. Da var jenta fin og frisk, men bare for en kort periode. Da hun var fem år, startet problemene på nytt. Nok en gang besto hverdagen av legebesøk og sykehusinnleggelser. Isabell ble gradvis dårligere og dårligere. Da hun kom til fastlegen med oppblåst mage, dårlig pust, blå lepper og hoste, ble det endelig avgjort at jenta skulle undersøkes grundig.

Fastlegen presiserte at han ønsket en ultralyd av hjertet. Det var som han allerede da ante hva som feilet sin unge pasient. Ultralydresultatet var urovekkende. Legene fant en blodpropp i Isabells hjerte.I tillegg hadde hjertet hennes vokst. Fra sykehuset i Fredrikstad ble Isabell og foreldrene fraktet med sykebil - med sirenene på - til Rikshospitalet. Der ble de i tre måneder. Foreldrene fikk beskjed om at både leveren og nyrene var i ferd med å svikte. Det hastet med å gi Isabell hjelp. En hjertetransplantasjon var det eneste som kunne redde henne. Helst i løpet av to år. Diagnosen var så alvorlig at de ikke følte noen lettelse for at legene endelig hadde funnet ut hva som feilet datteren. Men de

kunne ikke tillate seg å knekke sammen. De måtte finne en eller annen måte hele familien kunne overleve på. Støtte hverandre. Ventetiden på et nytt hjerte ble lang. To år ble til nesten fire. I denne perioden var Isabell nesten mer på sykehus enn hjemme på Opsund. Isabell har en sjelden blodtype. Muligheten for at sykehuset faktisk fikk tilgang til et nytt hjerte, som kunne fungere i Isabells kropp, var ekstremt liten. Frykten for at dette kunne ende på verst tenkelige måte lå alltid i foreldrenes tanker. Selv husker ikke Isabell så mye av det som har skjedd de siste årene. Hun nikker bekreftende til at hun har hatt mye smerter. Men det vonde skyver hun gjerne til side. Niåringen har mye heller lyst til å fortelle det som er bra med å være sykehus-pasient. – Alle som jobber der er fantastiske, sier hun - og strekker den ene hånden i været. For å markere meningen sin. Foreldrene forteller at datteren raskt ble en populær pasient. – Leger og sykepleiere nærmest slåss om å behandle henne. Hun er så blid hele tiden. Om de skal stikke henne med nåler eller foreta andre undersøkelser, så ligger bare Isabell i sengen og smiler. Alle på sykehuset har blitt så glad i Isabell, og vet knapt hva godt de kan gjøre for henne, forteller Ann-Charlott. Så endelig kom den etterlengtede telefonen fra Rikshospitalet. Et nytt hjerte til Isabell var på vei inn. De måtte komme så fort som mulig. Dette var i fjor sommer. Hele familien var på ferie i Skåne. I en hytte langt inne i skogen. – Vi fikk fart på oss da. Vi pakket sammen i hui og hast. Vi kjørte luftambulansen i møte. I Varberg, i ei lita lomme ved E6, landet helikopteret. De tok med Isabell og meg, forteller pappaen. Følelsene var kaotiske. Hos Isabell også. Hun forsto godt hva som skulle skje. – Hun lo og gråt om hverandre. Kroppen skalv og hun begynte å blø neseblod. Så gira var hun, minnes Leif Arne. Noen timer senere lå hun på operasjonsbordet på Rikshospitalet. Mamma Ann-Charlott kjørte etter med bil. Hun kom fram akkurat i det operasjonen var overstått. Resultatet var oppløftende. Allerede dagen etter operasjonen sto Isabell på egne bein. Foreldrene merket betydelig framgang på kort tid. Dag for dag ble hun bedre. Dette så ut til å gå veien. Endelig skulle datteren deres gjøre de samme tingene som jevnaldrende gjør. Løpe, leke, gå på skolen hver dag. De fire foregående årene hadde Isabell ikke orket stort annet enn å ligge på sofaen. Og male da. I time etter time. Dypt konsentrert og lent over lerretet finner niåringen sitt fristed. Da slipper tankene om sykdommen. Seks uker etter transplantasjonen var Isabell endelig hjemme. Det nye hjertet fungerte utmerket. Plutselig hadde hun en fysisk utholdenhet som foreldrene aldri

LITTERATURMAGASINET.NO 49


hadde sett hos datteren sin. Men nok en gang ventet katastrofalt dårlige nyheter. Det startet med en forkjølelse. Trodde de. Nok en gang var symptomene diffuse. Isabell måtte ofte hvile på sofaen igjen. Noen dager var gode, andre dårlig. Gradvis ble hun svakere og svakere. Da måtte de dra på Rikshospitalet igjen. – Isabell har bare hatt uflaks. Maks uflaks, beskriver faren. Datteren hadde fått kreft. En sjelden type lymfekreft som noen transplanterte risikerer å få. Men sjelden barn. – Frykt. Det er følelsen som har dominert de siste fire årene. Nå kom den tilbake for fullt, forteller foreldrene. Denne krefttypen kalles PTLD. Det står for Posttransplant Lymphoproliferative Disease. Isabell går på cellegift nå. Kuren varer til april. De kan ikke gi henne en altfor stor dose, siden immunforsvaret er dårlig etter hjertetransplantasjonen. Fortsatt er hun ut og inn av sykehus. Men nå har hun skiftet etasje, fra hjerteavdelingen i andre etasje til kreftavdelingen en trapp opp. Det var nettopp på sykehuset Isabell fant den store inspirasjonen til å male. På Rikshospitalets vegger henger nemlig flere klovnemalerier av Marianne Aulie. Isabell beundrer de bildene så ofte hun kan. – Jeg liker de bildene så godt. Jeg blir glad. De har så mange fine farger, forteller niåringen. Isabell bruker også sterke farger i sine bilder. Som Marianne Aulie er hun glad i klovner. Og lykketroll. De symboliserer henne. Hun bruker gjerne flere dager på ett maleri. Hun maler lag på lag. Isabell holder gjerne på med flere bilder på samme gang. De ligger til tørk rundt i hele huset. Maletubene ligger strødd rundt. Flere ganger i uka må foreldrene ut og handle inn nytt utstyr. De små tubene med maling varer ikke spesielt lenge. – En sponsor av malerutstyr hadde vært helt greit, sier pappaen og ler. Datterens store drøm, forteller foreldrene, er å holde en egen kunstutstilling, på et galleri. – Det var da vi fikk ideen om å lage en Facebook-side, hvor vi viste fram Isabells bilder. Det blir jo også en form for utstilling, sier pappa Leif Arne. Slik ble Facebook-siden Galleri Bell til. Faren hadde ikke forventet all verdens respons. Men der tok han grundig feil. – Bare i løpet av noen dager hadde 50.000 mennesker vært inne og sett på siden. Isabell har fått over 1.000 likes. Det er jo helt fantastisk, forteller faren. De var ikke forberedt på at flere også ønsker å kjøpe bildene. – En mann ringte, han hadde sett etter et spesielt bilde i lang tid, og hadde falt for et av Isabells malerier. Men vi har ikke sagt ja til salg. Ikke ennå i hvert fall. For oss betyr Isabells bilder noe helt spesielt. Du ser vi har hengt dem opp over hele huset. Vi har rett og slett ikke lyst til å gi dem fra oss, sier Ann-Charlott.

Noen familiemedlemmer har selvsagt fått malerier i gave. Og på en av de hvitmalte veggene på Rikshospitalet er det holdt av en plass. Til Isabell. Hun vet allerede hvordan det maleriet skal se ut. – Der skal det være en klovn og et troll. – Og så må du signere det da, skyter storesøster Melissa inn. De tre søstrene har ofte vært med på sykehuset. De er blitt godt kjent der inne. – Vi er utrolig heldige som har så snille familiemedlemmer og venner som stiller opp. De har tatt vare på våre andre barn. Slik at de kan gå på skolen her hjemme. I helgene har de ofte kommet til oss på sykehuset. Da har hele familien bodd der, forteller Ann-Charlott. Hun skryter også at hvordan skolen har stilt opp for Isabell. Sørger for at hun får undervisning. Niåringen kan nemlig ikke være så mye ute blant folk. Hun kan ikke risikere å bli syk nå. Etter transplantasjonen må hun gå på immundempende medisiner resten av livet for å unngå at kroppen avstøter det nye hjertet. Hun får privatundervisning på skolen tre dager i uka. Den foregår på et skjermet rom. Men hun kan få besøk av en venninne der. Det betyr mye. – Jeg tuller mye med vennene mine. De synes jeg er en klovn, kniser Isabell, som også liker å spille gitar og synge i rockekoret. Niåringen er i fin form denne dagen. Hun har gledet seg til besøk og viser gjerne fram sine fargerike kunstverk. Men ikke alle dager er som denne. – Vi har lært oss å sette pris på hver dag. Nyte livet. Våkner Isabell og er i god form, ja, da gjør vi det aller beste ut av den dagen. For oss er det eneste måten å komme gjennom alt dette på. Møter du mennesker med et smil og noen hyggelig ord, får du det samme tilbake. Gir vi opp, har vi jo tapt. Vi nekter å tape, sier Leif Arne. Han gir sin kone æren for at familien fortsatt står støtt og samlet. Men aller mest imponert er han over datteren sin. – Du er så sterk, Isabell. Den aller sterkeste jeg kjenner. Jeg er så imponert over hvordan du har taklet sykdommene. Pappa får en tåre i øyekroken. Isabell svarer med et stort smil. For det er bare sånn hun er.

0 ANN-CHARLOTT GULBRANDSEN Regnbuedalen

50 LITTERATURMAGASINET.NO


FOTO: FINN B HANSEN

Frekke frida Flue får 44 fluebarn Jon Håkon Aulie (1959) er født og oppvokst i Sandefjord. Han bor nå i Stokke, der han jobber som lærer i barneskolen. Han debuterte med ”Frekke Frida Flue” høsten 2011. Høsten 2012 kom oppfølgeren ”Frekke Frida Flue forelsker seg”. Begge bøkene har fått strålende kritikker, og den første er trykket opp i foreløpig to opplag. Barna elsker bøkene og Jon Håkon Auli mottok Stokke kommunes kulturstipend 2012 for sine to første bøker i «Frekke Frida Flue-serien.» Frekke Frida flue feirer jul I ”Frekke Frida Flue feirer jul” møter vi på ny den elleville flua og hennes spanske kjæreste, Frez. Julen bringer med seg mange overraskelser for det forelskede flueparet. Skrekkfluepepperkaker? Et grantre midt i stua? Og det tar helt av da de to fluene tar på seg to bittesmå nisseluer og blir med på gudstjeneste i kirken på julaften. Det blir en gudstjeneste helt utenom det vanlige, med fluesprell og fluestreker. Her skånes verken prest eller julenisse. Men julenissen kommer kanskje på besøk allikevel? Frekke Frida Flue på sirkus Frekke Frida Flue på sirkus er bok nummer fire i Frekke Frida Flue-serien, den kom våren 2014. Her følger vi med Frekke Frida Flue på sirkus, der hun og hennes spanske flue-kjæreste, Fernando Frez, snart får forestillingen til å ta helt andre retninger enn det som var planen. Det viser seg snart at selv store elefanter kan være redd for ei lita flue med røde sko..

0 JON HÅKON AULIE Frekke Frida Flue

- Forelsker seg

Frekke Frida Flue får 44 fluebarn blir utgitt oktober 2015. Her får de to fluene barn, noe som fører med seg en rekke utfordringer, både for fluene og ikke minst for familien de bor hos. Men livet som småfluer er langt fra trygt. Her møter de både slemme småjenter, edderkopper og en skummel tyv. Og ekstra spennende blir det når to voksne og 44 småfluer bestemmer seg for å feire halloween … Alle Frekke Frida Flue-bøkene er beregnet på små barn som liker å bli lest for, og barn som akkurat har lært å lese selv.

0 Frekke Frida flue får 44 fluebarn

- Feirer jul

- På sirkus

LITTERATURMAGASINET.NO 51


To skriveglade damer!

PER ALBRIGTSEN / ØP 0

T

o lokale forfattere med flere bøker bak seg sitter med hver sin nye bok i hånden. Liv Hege Refsdal (51) med sin sjette bok, i tillegg til lydbok og musikalbok. «Boletta og himmelske mormor» er tittelen. – For to år siden døde min egen mormor. Hun satte i gang denne boken to dager før, forteller Refsdal. Det finnes lite litteratur om døden, og voksne blir ofte svar skyldig. – Jeg ville berøre temaet og tenke litt utenfor boksen og liker tanken på at det fortsatt er eksistens. Er vi mottakelig for det? Hva skjer da? Kjærlighet dør aldri. Er vi glad i noen så slutter vi ikke med det når de dør, forteller hun engasjert. Hun har hjerte for barnelitteraturen som hun ofte opplever fungerer for voksne også. – I utgangspunktet skriver jeg for barn, men flere voksne mener dette også er for voksne. Kan godt lære noe Lillian Skow (76) sitter med sin 14. bok. Tidligere har det kommet både poesi, romaner og barnebøker fra hennes hånd.

52 LITTERATURMAGASINET.NO

«Martin og Maja i verdens beste hage» er den nye tittelen. – Jeg er som en unge og veldig spent. Siden jeg har vært naturfaglærer synes jeg ikke det gjør noe at unger lærer når de blir lest for. Sist jeg skrev en serie for barn så fotfulgte jeg mine egen barnebarn. Denne er ren diktning, forteller hun og må nevne sin illustratør Kari Halvorsen fra Tønsberg. – Det er så fine tegninger. Jeg har nok blandet meg mye inn i jobben hennes også, smiler Skow. Refsdals illustratør er Kari Mette Astrup fra Larvik. – Det er jeg veldig fornøyd med, slår hun fast. Lokalt forlag Begge gis ut på LiV Forlag med base her i Larvik. Lilian Skow røper at hun har neste bok i serien klar allerede. Kollega Refsdal venter sammen med forlaget på reaksjonen fra leserne, før en oppfølger eventuelt dukker opp. – Det er fint med et forlag det er kort vei til, sier Refsdal. – Jeg er veldig fornøyd med det de gjør der, legger Skow til.


VIKTIG OG VAKKER BOK Etter noen års «voksen»pause, er Liv Hege Refsdal igjen i gang med å skrive for barn. Nå kommer hun med boken: «Boletta og himmelske mormor» Boletta er ei ni år gammel jente som alltid har hatt hemmeligheter sammen med mormor. En dag dør mormor og Boletta blir veldig lei seg. Hun kan ikke skjønne at mormor er borte for alltid. Men den dagen begravelsen skal være, begynner ting å skje … Boletta skjønner snart at de voksne verken vet eller kan alt, og hun oppdager at hun og mormor og hun fortsatt kan ha hemmeligheter sammen. Mormor lærer henne den største av alle hemmeligheter, og den får hun attpå til lov til å dele med hvem hun vil! I tillegg til mormors himmelske sprell får Boletta to nye fantastiske venner. Den ene takket være mormor…’ Anmeldt av bokinspirator Liv Gade Barn og sorg er et vanskelig tema, og det kan være godt å få litt hjelp. Vi møter Boletta 9 år gammel, som opplever at hennes elskede mormor blir syk, og dør. Mormor har alltid vært der, men hvor er hun egen-

tlig nå? Boken beskriver alle Bolettas følelser som sorg, savn og sinne. Så skjer det et mirakel. Mormor åpenbarer seg for barnebarnet, men det er bare Boletta som kan se henne. Mormor sitter der oppe i himmelen – og passer på. Hun vil alltid være en del av Bolettas liv, og dette gir trøst og dyp ro. Jeg synes dette er en viktig og vakker bok. Den beskriver livet, sorgen og ikke minst veien videre.

0 LIV HEGE REFSDAL Boletta og himmelsk mormor

LÆRERIK «BESTEMORBOK» SVEND E. HANSEN Østlandsposten 0

Lillian Wirak Skows nye barnebok «Martin og Maja i verdens beste hage» er en trivelig fortelling, en «bestemorsbok» av godt, gammelt merke, velegnet til høytlesning for barna. Lærerik er den også, nærmest for en liten naturfagtime å regne. Her er det nok pedagogen Wirak Skow som slår gjennom og på en lettfattelig måte forklarer hverdagslige fenomener som hvordan regn oppstår, hvordan trær vokser, om skjærer og katters liv og instinkter, sommerfuglenes liv fra larve og puppestadier til fullvoksen sommerfugl. Sågar den innfløkte fotosyntesen forklares enkelt og greit som «luftrensking». At Wirak Skow har plassert hagen i Storsteinveien på Valby, gir historien en ekstra dimensjon for herværende anmelder, som selv har adresse i denne lille gatestumpen. Utfordringen ligger i å få dagens barn interessert i boken og historien. Selv testet jeg den på et barnebarn i riktig alder. Spenningen og begeistringen over å lese om en hage i bestefars vei måtte imidlertid etter hvert vike

for Disney og historier om prinsesser. Velskrevet og lærerik er den, og lesebøker har forhåpentligvis ennå sin plass, også i konkurranse med data og nettbrett.

0 LILLIAN WIRAK SKOW Martin og Maja i verdens beste hage

LITTERATURMAGASINET.NO 53


LIV LAGA FOR BOKEN «Det vil komme mange og nye utfordringer for forlagsbransjen. Jeg tror imidlertid bestemt at den tradisjonelle papirboken vil overleve i overskuelig framtid, selv om digitaliseringen og bruken av digitale medier brer stadig mer om seg.» SVEND E. HANSEN Østlandsposten 0

B

okentusiast og forlagssjef Myriam H. Bjerkli tør ikke spå for langt inn i framtida. Hva som er situasjonen om for eksempel 20 år, er hun usikker på. Men enn så lenge er boken liv laga. Det er hun overbevist om. Og optimist på bokens vegne må hun nødvendigvis være når hun sitter i førersetet i Forlagshuset i Vestfold AS, hvor LIV Forlag er ett av i alt fire underselskaper. Bare i år regner LIV Forlag med å presentere rundt 30 nye bøker, flere av dem skrevet av debutanter. - Digitale bøker er for lengst en realitet, men e-boksalget har flatet ut, ikke bare her hjemme, men også ute i Europa. Det viser seg at de som er glade i å lese og som leser mye, fortsatt sverger til papirboken. Høsten er høysesongen for boksalg, noe som blant annet henger sammen med at det er sesong for julegaver. Og e-boken egner seg ikke spesielt godt som julegave, konstaterer Bjerkli. Utfordringer ser hun imidlertid mange av. - Noe av problemet er bokbransjen selv. De store forlagene styrer og eier hele bransjen. Ikke bare er de utgivere, men de eier også de store bokhandlerkjedene og distributørene Forlagssentralen og Sentraldistribusjon. Dermed får vi distribuert våre bøker til hele landet, men vi har ikke markedsføringsressurser på linje med de store. Våre bøker blir derfor sjelden synliggjort i bokhandlerhyllene og utstillingsvinduene – og kundene må spørre etter dem, sier Myriam H. Bjerkli. Forlagssjefen er selv ei dame med skrivekløe, selv om det er blitt stadig mindre tid til egne skriverier de senere årene. Men det var nettopp egne skriverier, eller snarere fotografier, som førte til etablering av LIV Forlag i 2010. - Jeg hadde da fått utgitt to ungdomsbøker på Gyldendal – «Cyprianus» og «Mickel i mål». I den forbindelse ble jeg intervjuet av en journalist som merket seg en del bilder fra Gambia som jeg hadde hengende på veggen, og som jeg hadde tatt under en reise i landet. Journalisten mente bildene var så gode at jeg burde samle dem i en bok. Ideen vokste i meg, og jeg bestemte meg for å lage bok av dem, for så å gi hele overskuddet til en skole i Gambia som jeg hadde et nært forhold til og hadde støttet før. For at det i det hele tatt skulle bli et

54 LITTERATURMAGASINET.NO

overskudd, fant jeg ut at det ville være best å stå for utgivelsen selv. Bare med det formålet å utgi denne egne boken ble forlaget etablert, forteller hun. Det tok ikke lange tiden før det begynte å komme manus i posten fra håpefulle forfatterspirer. Dermed var det hele i gang. - Jeg hadde etablert nettsiden «Litteratur i Vestfold» og gjennom den blitt kjent med mange skrivende mennesker. De første bokutgivelsene var vel litt tilfeldige, og det ble et beskjedent antall utgivelser første halvår 2011. Fra 2012 har det imidlertid ballet på seg. - Jeg synes det er gøy å utgi egne bøker, men faktisk har jeg enda større glede av å utgi andres. Det er rørende å oppleve gløden og gleden som bokdebutanter utstråler når de endelig står med sin egen bok i hånden. LIV Forlag er kjent for nettopp å slippe til debutanter, og det er en bevisst linje fra forlagets side. - Det er ytterst få som slipper gjennom nåløyet i de store forlagene. Særlig vanskelig er det for unge forfattere eller «godt voksne» debutanter. Da må man gjerne ha kontakter for å nå fram. Det er de færreste forfattere forunt å skrive den perfekte boken allerede i debuten, men man ser som regel talentet. Så venter det hard jobbing for å utvikle talentet videre gjennom kommende bøker. Om noen tror at forlagsvirksomhet er den raske veien til rikdom, må de tro om igjen. - Jeg har drevet forretningsvirksomhet i over 25 år. Å drive forlag er imidlertid noe helt spesielt – og ikke så rent lite av en risikosport. Selv lever jeg av å selge safer og tar ikke ut noe lønn fra forlagsvirksomheten. Jeg kunne tillatt meg å ta ut noe lønn i fjor, men valgte i stedet å bruke midlene på å styrke kompetansen i forlaget. - Dere satser spesielt på forfattere og litteratur med tilknytning til Vestfold? - Hjertet banker definitivt for hjemfylket, men vi har etter hvert også fått en videre horisont og utgir også bøker av andre enn Vestfold-forfattere. Hyggelig er det også å registrere at stadig flere av våre bøker når lesere også andre steder i landet. Eksempelvis Frode Eie Larsens kriminalromaner når stadig lenger ut og har fått lesere over hele landet.


Å drive forlag, vel vitende om at det i utgangspunktet er lite penger å tjene, må bety at det er kjærligheten til litteratur og bøker som er den viktigste drivkraften. - Jeg har hatt boken med meg og i meg praktisk talt hele livet. Allerede som 11-åring var jeg bestemt på at jeg skulle skrive, bli journalist og/eller forfatter. Med mor som journalist, ble jeg tidlig «husvarm» i avisredaksjoner. Og selv om jeg har drevet med forskjellige ting, har boken vært der hele tiden. I barndommen flyttet vi mye, og jeg måtte stadig forholde meg til nye miljøer, nye skoler etc. Bøkene ble imidlertid et fast punkt i tilværelsen. Trolig er det også derfor jeg har en spesiell forkjærlighet for barnebøker, noe som også gjenspeiles i forlaget. Barnebøker er viktige. Man gir barn en stor gave når man leser for dem og lærer dem å lese. Det viktigste er ikke hva de leser, men at de leser og at de blir glade i bøker. Det er der et livslangt forhold til bøker starter. - Jeg liker å skrive selv, har fått utgitt noen bøker og jobber fremdeles som frilansjournalist for aviser og magasiner. Jeg skriver blant annet fast for Labos «Bomagasinet», som kommer ut fire ganger i året. - Får du tid til å skrive egne ting ved siden av forlagsvirksomhet og salg av safer? - Dessverre blir det altfor lite tid både til egen skriving og til å lese andre bøker enn de forlaget utgir. Tanken er jo å kunne leve av forlaget, og jeg håper å få bedre tid til egen skriving etter hvert. Jeg har mange uferdige manuskripter liggende på PC-en. Slik det er nå, jobber jeg minst 12 timer daglig. Da blir det ikke tid til så mye annet. Jobben er på mange måter en livsstil, og jeg synes det meste av det jeg driver med er gøy. Jeg er også glad i å fotografere. Det skal jeg gjøre mer av – når jeg blir pensjonist, sier Myriam H. Bjerkli.

LITTERATURMAGASINET.NO 55


Den gylne dalen MARTE ØSTMOE 0

56 LITTERATURMAGASINET.NO


Du er egentlig helsesekretær og har studert akupunktur ved Naturmedisinsk fagskole. Er dette kompetanse du også utnytter som skjønnlitterær forfatter – og i så fall hvordan? Jeg er glad i helse og alternativ medisin. Det forsøker jeg å gjenspeile i Den Gylne Dalen. Kunnskapen man en gang hadde om bruk av medisinske planter, mener jeg på mange måter har druknet i den vestlige formen for medisinsk praksis. Nå er ikke Den Gylne Dalen en bok som hovedsakelig handler om planter og blomster. En god miks av eventyr, trolldom, heksekunstner, godhet vs ondskap, samspill og båndene mellom det levende og det overnaturlige, er essensen i serien. Moralen i boka er at man står sterkere sammen, men at man også kan komme styrket ut på andre siden hvis man blir nødt til å løse et problem på egenhånd. Hovedpersonene i boka di har navn knyttet opp mot naturen. Kan du fortelle hvordan du fant fram til disse navnene og hvorfor du valgte dem? Mange planter og blomster som vokser rundt oss, har egenskaper vi ikke lenger har kjennskap til. Jeg hadde lyst til å fremheve dette ved å gi personene i boka navn etter planter som har de samme egenskapene som jeg ønsket personene skulle ha. Timian for eksempel, er urtemaker. Han har store kunnskaper om helbredelse av sykdom, akkurat som urten timian er en av de mest brukte medisinske plantene i gammel og moderne tid. Tyrirot, som kommende lyskvinne, er myk og mild, men med en hard kjerne. Hun utvikler seg over tid til å bli den sterke lederen halvmenneskene trenger, og hun brenner for å fullføre oppdraget hun har fått. Du har store ambisjoner med den Gylne Dalen og tenker deg en hel serie. Hvis du tar utgangspunkt i din egen kompetanse og erfaring, hvorfor er du den rette til å skrive disse bøkene? Det er lett å svare på. Jeg er uttømmelig. Når en historie først har slått rot, da utvikler den seg gjerne i det ustoppelige. Skrive er noe jeg alltid har drevet med, og er antagelig en av de tingene jeg aldri kommer til å slutte å gjøre. Jeg elsker å bære rundt på en historie som får lov til å gro til noe stort. Kan du hjelpe leseren litt og fortelle han eller henne hvilken sjanger du skriver i og for hvem? Den Gylne Dalen er en fantasyserie for ung ungdom og eldre barn, med lovlig innsyn av foreldre, besteforeldre og alle som liker å lese. Det er ikke en forutsetning at man må like planter og urter for å lese disse bøkene. I ”Reisen til Den Ensomme” legger et følge på syv, ut på en lang tur for å redde dalen sin fra mørket. Det var da datteren min Hedda, begynte å interessere seg for Harry Potter, Kattejegerne og fantasy sjan geren for et par år siden, at vi sammen begynte å leke med historien om Den Gylne Dalen. Hedda har vært en

ivrig kritiker, korrekturleser og ideskaper gjennom hele skriveprosessen. Hun har mye av æren for at boka har blitt slik den er i dag. Hvilke bøker leser du selv? Jeg er glad i samtidsromaner og gode fantasy bøker. Ingvar Ambjørnsen topper forfatterlista mi. Ellers er jeg glad i Lars Saabye Christensen. Tror jeg har lest Beatles elleve ganger jeg? Det er jo nesten litt sykelig. John Irving eier også en plass i bokhyllene her hjemme. Han har en fantastisk sjarmerende, direkte og sarkastisk humor. Illustrasjonene til boka er tegnet av Tone Larsen. Kan du fortelle litt om det samarbeidet? Utfordringer og fordeler? Samt litt om din egen skriveprosess? Samarbeidet med Tone har vært veldig interessant og inspirerende. Hun fikk tidlig innblikk i manus, noe som har vært både en fordel og en utfordring. Vi måtte gjøre et par justeringer på illustrasjonene underveis, fordi figurene i boka hadde det med å leve sitt eget liv av og til. De valgte rett og slett å gå sin egen vei, uavhengig av hvilke planer jeg hadde lagt for dem. Alvenes Dronning Lilje f.eks, begynte plutselig en dag å snakke på rim. Dialogene hun er med i, har vært umåtelig artig å formulere. Selv om å skrive samtaler på rim, var lang i fra noe jeg hadde planlagt på forhånd! Etter hvert som illustrasjonene ble ferdige, var det veldig spennende å få de første utkastene tilsendt! Å se figurene og stedene jeg selv har skapt, tegnet så detaljrikt på et stykke papir – det var virkelig spesielt. ”Reisen til Den Ensomme” er den første av i alt fire planlagte bøker i serien Den Gylne Dalen. Så gjenstår det å se om Tyrirot, Timian og de andre hovedpersonene ser seg enige i at fire er nok.

0 MONICA DØVLE Den gylne dalen

LITTERATURMAGASINET.NO 57


Jesus og Maria Magdalena i ny bok FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

I KAMELENS ØYE er en frittstående fortsettelse av Pistis Maria - Arven etter Maria Magdalena (2014), og forteller om forholdet mellom de historiske personene Jesus fra Nasaret og Maria Magdalena, om deres oppgave og misjon, sammen og hver for seg, og om hvordan man fra deres ståsted kan forstå den mulige forandringen vi lever som mennesker i dag.

B

oken forteller blant annet om en del av Jesu´ liv som fant sted i India, den utdyper esseernes rolle i tiden rundt Jesu´ død, den viser Maria i utveksling med naturen på sine senere vandringer, den forklarer nærmere hva gralen er idag, og ikke minst utforsker den relasjonen mellom det mannlige og det kvinnelige. Vi befinner oss i den delen av menneskehetens historie hvor foreningen av det mannlige og det kvinnelige i hver enkelt kan bidra til større forening og mindre konflikt i det vi ser rundt oss. Og et imperativ for denne boken er at vi først og fremst må endre hva vi oppfatter som mulig for oss selv, for å kunne gjøre det spranget som sikrer en lysere fremtid på jorden. Overalt, i alle hjerter, er den nye tid kommet, og enda skjønner vi det ikke, vi som lever i kropper på jorden, for rundt oss ser vi det samme som i går, dagen før. Bare inni oss endres den mekanismen som gjør at det ikke er det samme som får telle, i dag, som dagen før, i forrige uke eller i fjor. Inni oss vil vi gi liv og kraft til den typen tanke som kan endre verden; den som bryter barrierer ned mellom mennesker, den som holder kjærligheten høyt – ikke som en form, men som en tilstand, uavhengig av hvem som fremkaller den i deg. Sagt om tidligere utgivelser: Om Komposisjon i hvitt og grønt: “Vakker og elegant komponert roman... Det er elegansen og stilsikkerheten i denne antydningens kunst som gjør at en fascineres av Gjeitangers roman - og av den kunstneren hun biograferer.” VIGDIS MOE SKARSTEIN,Adresseavisen Om Hente seg hjem: “... med et fyldig, variert og vakkert språk man kjenner igjen fra Anne Gjeitangers tidligere bøker om Tale, danner alt dette en svært behagelig, givende og merkelig rik roman”. KJELL OLAF JENSEN,Dagsavisen Om Begynnelse i november: “Hvert ord i denne romanen er valgt med omhu. Gjeitanger er en sjeldent bevisst forfatter, med en imponerende språklig sikkerhet. Hun kan mye. Og hun skriver godt om farger, følelser, stemninger, natur, kjærlighet.” CATHRINE KRØGER, Dagbladet

58 LITTERATURMAGASINET.NO

Om Juni, september, oktober: “Finstemt roman om åndelighet og relasjoner... Gjeitanger formidler Tales følelsesliv på en tenkende måte og med et godt språk. Romanen er bygd opp med en finstemt stemning.” ELIN LINDBERG, Nationen Om Incontro: “Anne Gjeitanger debuterer med en åpen og finstemt roman ... Gjeitanger er stilsikker og søkende ...” MAYA TROBERG DJUVE, Dagbladet

0 ANNA GJEITANGER Pistis Maria I kamelens øye


Når noen du er glad i får kreft

D

enne nydelige lille boken er et viktig bidrag til barn, foreldre og andre omsorgspersoner som opplever å få kreft eller annen alvorlig sykdom tett innpå livet. Boken beskriver på en enkel, men samtidig tydelig måte, faktakunnskap som er viktig å gi barn når noen får kreft. Hva betyr ordene de voksne bruker, hvordan virker behandlingen som gis og hvordan kan sykdommen forløpe. Like viktig er bokens fokus på den følelsesmessige siden av det å være den som blir syk, eller å være nær en som blir alvorlig syk. Foreldre, nær famile, venner, lærere og barnehagelærere blir ofte usikre på hvordan de skal møte barnets egne følelsesmessige reaksjoner, og hvordan de skal formidle og vise sine egne. Usikkerhet, angst, sorg, frustrasjon, sinne er følelsesuttrykk som vi voksne ofte kan synes det er vanskelige å møte og utforske sammen med barn. Vi ønsker å beskytte barnet mot det vonde som skjer, og kan, i den beste hensikt, gjøre situasjonen for barnet enda vanskeligere. Fortielser, hemmelighold og usannheter kan gi god næring til barnets fantasi – og barns fantasi er ofte rikere og farligere enn virkeligheten. Barn er gode observatører, og vil til tross for voksnes behov for å skjule, eller ikke ville snakke om, raskt skjønne at det er noe vondt og vanskelig som skjer i omgivelsene. Gi barnet informasjon om hva som skjer, faktakunnskap, gode samtaler og del føleser. Vi ønsker ikke at barn skal oppleve sykdom og død på nært hold, men det skjer allikevel. Min erfaring med barn i slike kriser, som å møte sykdom og død, er at det også er en positiv side av dette. Barn som opplever ærlige, nære og ivaretagende voksne vil kunne vokse på en slik situasjon. De lærer og erfarer at slik motgang er vanskelig å håndtere, samtidig som de erfarer hvordan de kan håndtere og komme igjennom en vond tid. Boken om tante Milla kan leses som en historie for alle barn, men kan også så absolutt brukes som et utgangspunkt for samtale om kreft, annen sykdom eller vonde situasjoner, og de følelser og reaksjoner som skjer når virkeligheten kommer oss nær.

0 GURI HEGGLAND Tante Milla er syk i puppen Guri Heggland Haslerud er oppvokst i Øystese i Hardanger og bor i dag i Kristiansand. Hun er utdannet førskolelærer fra Barnevernsakademiet i Oslo med fordypning i lekepedagogikk og musikk, og har videreutdanning i spesialpedagogikk fra Universitetet i Agder. Guri H. Haslerud har vært styrer i barnehage, i prosjekt «Indre By» i Oslo, har jobbet som au pair i England og på psykiatrisk sykehus i London. De siste 25 årene har hun jobbet som styrer og spesialpedagog i Kristiansand kommune. :Illustratør Ane Cathrine Buck

Kari Rustad, pedagogisk psykologisk rådgiver Ane Cathrine Buck (f.1968) er opprinnelig fra Bergen, men i dag er hun bosatt i Larvik, der hun jobber som fotograf og illustratør Ane er utdannet ved Kunstskolen i Bergen, Bergen Arkitektskole og Idefagskolen i Tønsberg. Hennes kunst- og arkitekt-

bakgrunn har gitt henne et unikt blikk for rom, lys og detaljer, og gjør at hun alltid ender opp med stilrene og originale bilder enten hun jobber med fotografi eller illustrasjon. Hun har hatt flere utstillinger og separatutstilling

LITTERATURMAGASINET.NO 59


Med blikket mot havet Nå blir det bok av Per Nyhus’ store artikkelserie i Østlands-Posten om Larvik-distriktets maritime historie. Og det kan vi love: den blir spennende. Vidtspennende også. For den tar oss med like langt tilbake i tiden som det har bodd mennesker i Norge – 11.000 år! I Pauler-området har pionerene etterlatt seg spor helt oppe i 127 m.o.h.

B

oka spenner vidt i geografisk forstand også, der vi følger våre navngjetne sjø- og polarhelter ut på de dristigste og mest strabasiøse ferder kloden

rundt: Vi driver pionerforskning og gjør epokeskapende oppdagelser i antarktiske farvann med C. A. Larsen. Vi er også de første i verden til å erobre både Sør- og Nordpolen, og da er det sammen med Oscar Wisting (og Roald Amundsen). Vi krysser Nord-Atlanteren i en kopi av Gokstadskipet for å erobre en hel verdensutstilling sammen med Magnus Andersen. Vi driver med vind og strøm over både Atlanteren og Stillehavet med Thor Heyerdahls mannskap og deres skrøpelige flåter. Og så blir vi med to larvikspeidere på en padletur fra hjembyen og like til Nilens innerste kilder i en hjemmelagd seildukskano. Men dette er bare litt av hva vår maritime historie handler om. Kjedelig blir det garantert ikke. Den gjennom-illustrerte boka på rundt 200 sider vil foreligge i løpet av høsten til en pris av 349 kroner. Med blikket mot havet sto hustruer og barn på Kaupang og speidet etter mennene og fedrene som var ventet hjem fra Europas handelssteder. Med blikket mot havet lå skipperne med sine handelsskuter på havna i Stavern og Larvik under Den store nordiske krig og ventet på eskorte over Skagerrak med Tordenskjolds orlogsskip. Med blikket mot havet sto Ulabrand og andre loser på sine utsiktsposter og speidet etter båter i havsnød. Med blikket mot havet sto tusenvis av mennesker på bryggene i Larvik for ønske Frithjof Nansen og hans mannskap velkommen tilbake fra polarferden med Colin Archers polarskute Fram. Med blikket mot havet satt en gutt ved et soveromsvindu i Steingata og drømte seg bort til fjerne kyster. Mange drømmer senere kom han dit – med en

60 LITTERATURMAGASINET.NO

balsaflåte til noen stillehavsøyer. Med blikket mot havet sto folk opetter bakkene og så med engstelse på hvordan armadaer av tyske krigsskip erobret landet via Larviks to dampskipsbrygger. Med blikket mot havet var titusener av mennesker på vandring langs brygger og kaier i Larvik for ønske den mektige Cutty Sark-flåten velkommen til byen. Dette er noe av alt det du kan lese om i denne engasjerende fortellingen om Larviks maritime historie.

0 PER NYHUS Med blikket mot havet i 11.000 år


LITTERATURMAGASINET.NO 61


Fotominner fra Stavern I «Stavernsminner 5» finner du en rikelig samling med tidligere ikke publiserte fotografier fra Stavern, tatt i tidsrommet fra før århundreskiftet til etter andre verdenskrig. Her finnes alt fra morsomme og uhøytidelige blinkskudd fra folks private bildesamlinger, til mer høytidelige fotografier, tatt ved offisielle anledninger. Samlet gir de et unikt innblikk i Staverns historie, både når det gjelder staselige og mindre staselige bygninger som i dag er revet, og ikke minst livene til folkene som bodde der.

B

oken ble lansert under Litteraturuka i Stavern juni 2015.

Rune Sørlie (f. 1957) er bosatt i Stavern utenfor Larvik. Han arbeider som fagkonsulent/fotoarkivar ved Vestfoldmuseene, og har tidligere utgitt en rekke fagbøker som spenner fra andre verdenskrig til norsk bilhistorie. Blant annet Stavernsminner 1, 2, 3 og 4. Siste utgivelser fra Sørlie var «Fotograffamilien Th. Larsen 1865-1965″ og «Festung Tjøme». Han startet og var i åtte år redaktør av militærhistoriske tidskriftet «VærftsMagazinet», har laget tre helaftens spillefilmer for barn og unge, og med handling på historiske hendelser. Den siste fra 2012 med tittelen «Ingvild og den russiske krigsfangen». Han har også, med Yngve Rakke, laget dokumentarfilmen om krigsseileren Gunnar Knudsen som var med på D-dagens første angrepsrekke i Normandie.

62 LITTERATURMAGASINET.NO

0 RUNE SØRLIE Stavernsminner 5


Badeliv i bare blan Fredriksvern Ve ke messingen nede på bedd ingen på rft. Det var svæ rt samlet mange av Staverns frøk så populært, og etter sigend e ner og fruer se Dampskisbrygg g ne a Det skal sies at når kadettene tok seg en dukk de på er de derfor kunne de t var adskillig dypere på sted t. et den gang en benytte seg av n nå, stupetårn. (Bjørn Beckers familiebilder – etter Johs. Lerv ik)

LITTERATURMAGASINET.NO 63


No kan du sove vesle gut FOTO: TROND LILLEBO

«No kan du sove, vesle gut.» - Er det ikkje godt å kunne seie desse trygge orda etter ein lang og innhaldsrik dag der den vesle kroppen endeleg skal komme til ro og finne vegen inn i draumeland? Ein ser på det trøytte og nøgde barneandletet og vil gjerne gje nokon koselege tankar med på vegen. Kanskje vil ein også syngje litt. Teksten i denne boka kan ein både lese og syngje, eller ein kan sjå på bileta saman og dikte sjølv.

Forfatteren, Jens Haugan, har doktorgrad i norsk og er tilsett ved Høgskolen i Hedmark der han underviser i norsk språk. I tillegg er han musikar og skriv på tekstar og musikk.

Illustratør: Bente Linn Bergene

0 JENS HAUGAN Nå kan du sove vesle gut

Til barnets pris T

il barnets pris er egnet som litteratur for alle med interesser for barn og unges velferd i et moderne samfunn. Boken har først og fremst til hensikt å diskutere barnevernets rolle som sikringssystem for barn og unge. Hvordan legges det til rette for at de som jobber i barnehage, skole og barnevern kan lykkes i sitt arbeid med å trygge barn og unges vekst og utvikling? Som samfunn stiller vi diagnoser på stadig flere mennesker, vi vurderer, rangerer og prissetter barn og unge for at vi skal kunne konkurrere om barna etter samme prinsipper som øvrig næringsliv. Alt på skattebetalernes regning. Har vi nå utviklet et system som skaper flere utfordringer enn det løser? Har kravet til kostnadseffektiv drift ført oss inn i et barnevern hvor private omsorgskonsern tar ut store overskudd, mens samfunnets barn og unge betaler prisen?

64 LITTERATURMAGASINET.NO

Audhild Hjellup Lønne er utdannet sosiolog og har mange års erfaring i arbeid som involverer mennesker med livsutfordringer. Som enslig forsørger til to voksne barn og to fosterbarn har hun også gjort seg erfaringer i møte med samfunnets systemer for ivaretagelse av «barnets beste». Hun har tidligere gitt ut bøker om det å være pårørende. Du har jo skrevet flere bøker med samme tematikk, hvorfor? Jeg har skrevet noen bøker med hovedfokus på psykisk helse og pårørendeperspektiv. Vi har alle en psykisk helse og alle har vi og er vi pårørende til noen. Hvordan våre nærmeste har det påvirker oss på mange måter, ikke minst gjelder det mens vi er barn. Kunnskap er en viktig vei til bedre livskvalitet. Jeg har gjennom


mange år og flere bøker jobbet for å løfte kunnskap om pårørendeperspektivet innenfor psykisk helse og rus. Heldigvis ser jeg at dagens helsevesen er blitt betydelig flinkere i å ivareta pårørende i psykisk helse siden jeg skrev min første bok i 2006, men det er også forbedringsmuligheter, ikke minst i forhold til barn og unge i barnevernet, Hva ønsker du å oppnå med boken? Denne gangen har jeg ønsket å ta det et skritt videre. Jeg vil gjerne utfordre systemtenkingen omkring utviklingen av fremtidens barnevern. Jeg mener selv at dagens barnevern har i seg noen systemfeil som gjør det vanskelig for barnevernet å innfri sitt samfunnsoppdrag. Det mener jeg er alvorlig. Hvem håper du leser den? Jeg håper så mange som mulig leser den, ikke minst fordi pengene for boken går til et prosjekt som bestemmes av landsforeningen for Barnevernsbarn i samarbeid med røde kors ungdom. Først og fremst tenker jeg boken kan være nyttig for folk som jobber med barn og unge. Det er stor grad av sammenheng mellom hvordan det jobbes på arenaer hvor barn og unge befinner seg og hvordan barn og unge har det. Barnevernsarbeidere har verdens viktigste jobb. Kunnskap, verdisyn og etikk må ikke forhandles vekk i søken etter effektivisering og profitt. Systemet må legge bedre tilrette for at barn, ungdom og familier som kommer i kontakt med barnevernet kan lykkes i sine utviklingsprosjekter. Alle som på et eller annet nivå har ansvar for beslutninger som berører barn og unges utvikling, særlig kommunepolitikere, bør lese den.

Hvordan har skriveprosessen og ideprosessen vært? Helt forferdelig. Jeg er full av ideer hele tiden. Denne boken er skrevet mange ganger. Ting skjer, endringer fører til nye perspektiver. Jeg har vært i prosess. Denne boken har hatt en vanskelig fødsel, men jeg er veldig fornøyd med resultatet. Den bringer til torgs det budskapet jeg ønsker debatt av. Jeg håper andre også ser det. Det er alltid litt skummelt å levere et arbeid jeg har lagt så mye av meg selv i.

FOTO: TUVA ADRIANE LØNNE

Framtidsplaner? Jeg har fire nydelige barn, to voksne barn jeg har oppdratt alene og to yngre gavebarn. Jeg har også verdens beste mamma, som gjennom et langt liv har vært min viktigste bauta. Jeg ønsker et godt liv for de jeg bryr meg om og vil gjerne ha fokus på det fremover. Kan jeg kombinere det med tid til å skrive, holde litt foredrag og fortsatt være engasjert i samfunnsutvikling, så er det min drøm. Jeg har liggende noen manusutkast til flere bøker som jeg også gjerne vil få utgitt en dag. Fremtidsplanen min er å endelig kunne følge mine drømmer.

0 AUDHILD HJELLUP LØNNE Til barnets pris

LITTERATURMAGASINET.NO 65


Osebergskipets hemmelighet Det hviler en eldgammel forbannelse over Osebergskipet, og denne vekkes til live av den nazistiske organisasjonen Lokes Liberationen. Sophus Blix får sitt tøffeste oppdrag noen sinne. Han må avverge Ragnarok – verdens ende. Ved hjelp av sin kreativitet og evne til å knekke koder, så må han kjempe med livet som innsats. Klarer han å stanse Osebergskipets forbannelse?

O

sebergskipets forbannelse er en spennende historie om arkeologi, kryptografi og mystikk. Arkeologer har forstyrret gamle vikinggraver altfor lenge. Nå slår de døde tilbake.

0 STEINAR HØIBACK Gutenbergs hemmelighet Evolusjonens voktere

66 LITTERATURMAGASINET.NO

FOTO: FINN B HANSEN

Steinar Høiback er lærerutdannet ved Høgskolen i Vestfold. Han var fram til 2009 markedskonsulent i bokhandlerkjeden Norli, hvor han arbeidet spesielt med formidling av barne- og ungdoms-bøker. Han har vært nøkkelperson i en rekke kulturarrangementer i Tønsberg og Vestfold, deriblant Litteraturuka i Vestfold, Middelalderfestivalen i Tønsberg og flere lokalhistoriske og bypatriotiske tilstelninger. Steinar Høiback har også vært tekstforfatter og komponist til «Leselandets CD – Aksjon Lesekompis høsten 2006» og «Lesesirkus – Aksjon Lesekompis høsten 2007.» Steinar Høiback debuterte som skjønnlitterær forfatter med ungdomsromanen «Gutenbergs hemmelighet» i 2009. Høsten 2012 kom den frittstående oppfølgeren «Evolusjonens voktere.»

Osebergskipets forbannelse


Tar magien tilbake Sure barn på ferie, det er alt annet enn sjarmerende. Hermann er en slik gutt. De andre kameratene skal til Syden de, og han skal bare være med mamma og pappa på en trøtt fjellgård i Seljord. Utgangspunktet er trist, men nå inviteres Herman inn i en mytisk og magisk verden. MARTE ØSTMOE 0

F

orfatterne av Trollridderen Bent H. Gjone og Barbro Skifjell er ikke i tvil: – De beste feriene du kan gi barna, er opplevelser ute i naturen. Hva skal du vel med Bamseklubb når vi har fossefall og hviskende siv, fisk i elvene og kanskje til og med troll? Nei, Bent og Barbro romantiserer ikke virkeligheten, men tror at opplevelsene som naturen gir oss kan være vel så utfordrende og magiske som IPadens illusjoner og TVs dramaturgi. – I begynnelsen ble teksten for sukkersøt, innrømmer Barbro. Hun smiler skjelmsk og skotter bort på kjæresten Bent. De første setningene var nok preget av tingenes tilstand. De var nybakte foreldre med romantiske drømmer om å lage et eventyr som kunne passe til en liten gutt. Nå har 5 år gått og foreldrene skjønner at det gutten ønsker er fart og spenning, han vil ha noe å bryne trassen sin på, han vil ha kamp, motstand og spenning! En felles hobby Det er ingen hemmelighet at den virkelige Herman er forfatternes største inspirasjonskilde. I tillegg eier Bents foreldres en fjellgård i Seljord. Dette er et sted hvor det myldrer av sagn og fortellinger. – Vi har ikke turt å røre ved de historiene som allerede er kjent, sier Barbro som har stor respekt for folkefortellingene, men ikke desto mindre ønsket hun å skrive sin egen. Hva var vel da bedre enn å være to? – Vi har ikke knuffet eller kranglet under skrivingen, mener Barbro og synes at hun og Bent utfyller hverandre som forfattere. Hun skriver og spinner videre på ideene, han er erfaren jeger og er i besittelse av den praktiske kunnskapen om dyr og natur. Mens andre kjærester kanskje golfer sammen, går på dansekurs eller trår i gang med oppussingsprosjekt, er boka Trollridderen blitt til Bent og Barbros felles hobby. – I begynnelsen skrev vi mest etter at Herman var lagt til sengs og vi hadde noen stille rolige timer sammen, minnes Bent. Med tiden, etter flere år og flere omskrivinger og runder, kan de når som helst finne på å file på manus, legge til og trekke fra. Når Barbro ser til-

bake er hun nesten overrasket over hvor lang tid det har tatt, men også hvor morsomt de har hatt det: – Å skrive denne boka er som å gå inn i en egen verden. Ikke bare fantasi – Stedsnavnene er likevel autentiske poengterer Bent og kan nevne Kivledalen, Spådomsnuten, Steinbufossen og Skorvefjell. Seljordsormen er kanskje selvsagt også med! – For oss oppfører den seg vel mer som en drage, røper Bengt, men får et lite lurt smil fra Barbro: – Det er ikke før i neste bok Herman møter dragen! For selv om Trollridderen er klar, jobber Bent og Barbro seg videre inn i materien. Herman skal ut på nye eventyr. Etter den første sommeren på fjellgården Solglimt, må Herman tilbake og oppdragene står i kø. Så spørs det bare om han klarer å la IPod, X-box og Phonen ligge. Holder det kanskje med den spenningen Tyritrollet, Trollungen Hasse og Trollheksa gir han?

0 BARBRO SKIFJELL OG BERNT H. GJONE Trollridderen

Barbro Skifjell og Bent H. Gjone er foreldre til Herman 5 ½ år. Barbro har også to barn fra før, Karoline og Henrik. Moren var vant til å lese høyt for dem og ville gi Herman samme oppdragelse. Men hva skulle hun lese? Resultatet ble at Herman fikk sin helt egen historie på sengekanten, - en historie om en annen, litt eldre Herman, magiske naturfenomen og vesener vi trodde bare fantes i eventyrene. LITTERATURMAGASINET.NO 67


Årets

Jul i Nassseby MARTE ØSTMOE 0

I boka di blir vi kjent med Nissus og Nassus – kan du fortelle litt om dem? - Nissius og Nassus er to gode Nasse-brødre som er veldig avhengig av hverandre. De er ganske like av utseende, men med total forskjellig personlighet. Nissius er den optimistiske, spretne og selvopptatte typen uten snev av moral. Nassus er stikk motsatt. En sirompa pessimist. Ærlig, full av moral og i overkant engstelig. Hvordan kom disse to hovedpersonene til deg? - De kom til meg en kveld mellom Panama og Japan. Vi hadde akkurat fått vårt første barnebarn og jeg følte at jeg måtte finne på noe annet om kveldene enn å sitte på lugaren å se film. Jeg satte meg ned, begynte å skrive og plutselig ble to nassetroll født. Vi røper vel ikke for mye når vi sier at Nissus og Nassus lever i munnen på Anders. Men hvem er han? - Anders er en helt vanlig gutt på 11 år. Han har drømmer, som alle andre, forelsker seg, som mange andre, og føler seg tryggest hjemme i Myhregata uten ønske om å oppsøke de store utfordringene. Er det litt deg selv i Anders-figuren kanskje? - Helt klart! Du har tre barn og seks barnebarn. Hvordan har skriveriene og sangene dine påvirket forholdet ditt 68 LITTERATURMAGASINET.NO

til dem tror du? - Skrivingen har vært min måte å gi noe til mine barnebarn på. Det er jo på grunn av dem boken kom til. Jeg har nok aldri vært flik med barn. Klarer ikke dette «dikki – dikki – dikki» språket, så jeg måtte finne min måte å gi noe til dem fra meg. Barn kan være utrolig kyniske, liker de deg ikke eller det du gjør, klarer du ikke underholde dem så blir du fort avslørt. Da stikker dem. De er ikke som oss voksen som lytter og oppfører oss pent av ren høflighet. Kanskje frykten for å bli avslørt er grunnen til at jeg ikke er flink med barn? Da er det tryggere å skrive bok. Boka har nok gitt et mer avslappet forhold til dem. Skrivingen er min gode samvittighet for manglende egenskaper til å være den gode bestefar som jeg selvfølgelig kunne ønske jeg var. Voksne glemmer fort at også barn kan forelske seg. I boka di er Anders på 11 år, fryktelig forelsket i Vigdis. Husker du selv dine første forelskelser? - Jeg husker det som det var i går, men det kan jeg ikke røpe. Det blir for flaut Mye av handlingen i Nasseby er lagt til juletiden. Hvilket forhold har du selv til julehøytiden? – Jeg har et godt forhold til jul. Som sjøkaptein har jeg feiret mange juler på sjøen og blant fremmede kulturer, men å komme hjem til jul er like viktig for meg som 91. Stomperud.


julebøker Er det noe i juletiden som er spesielt viktig for deg? - Lys, «varme», familie, venner, god mat og drikke og julenissen. Hvor feirer du julen 2015? - Den feirer jeg i Sandefjord sammen med familien

Meidel Eriksen (1954) startet begynte til sjøs på begynnelsen av 70-tallet i rederiet Thor Dahl i Sandefjord. Deretter har han gått alle gradene og i dag er han sjøkaptein. Meidel seiler nå for rederiet Odfjell i Bergen, men i perioden mellom 2005 og 2010 var han landkrabbe,

flyttet til Singapore og jobbet for Odfjell. På fritiden klimprer Meidel på sin gitar og lager viser til festlige anledninger. Forfatteren er gift, har tre barn og seks barnebarn. Det er barnebarna som i første rekke var inspirasjonen bak bokmanuset. Nå ble TV-titting byttet ut med kreativ historiefortelling. 0 MEIDEL ERIKSEN Jul i Nasseby

Desemberreisen

D

et er 1. desember. Siv og Allan går ned på torget for å være med å tenningen av julegranen. I godteposene fra julenissen finner de hver sin billett. Sammen med Kristoffer blir de kastet ut på en lang og spennende reise. Med hvor skal de? Rekker de hjem til jul? Spørsmålene er mange der de står i en fremmed skog med et kart over ukjent landskap i hånda. De oppdager at det ikke fins noen vei tilbake. De er nødt til å følge stien som ligger foran dem. Det er bare en vei å gå, og det er framover.

Tidlig lærer de å passe seg for soldatene til den onde kong Hector. Underveis får de hjelp av mennesker og dyr. Nissene må også trå til, og jammen er det en liten tass som får lyst til å bli med dem. Noen begynner å kalle dem pilegrimer, og ettersom dagene går skjønner de at reisens mål har å gjøre med en gammel julefortelling. De får et oppdrag, og møtet med kong Hector er ikke til å unngå. Men hvem er han egentlig?

Marit Fadum Storaker er oppvokst i Drammen. Hun bodde flere år på Nykirke i Vestfold, før hun slo seg til i Bamble i Telemark. Nå arbeider hun arbeider på Porsgrunn videregående skole, og har også bred erfaring med elever på ungdomstrinnet. I tillegg har hun drevet pedagogisk utviklingsarbeid for barn og unge i kirken. I 2012 ga hun ut den lokalhistoriske ungdomsromanen Hellig Olavs hår.

0 MARIT FADUM STORAKER Desemberreisen

LITTERATURMAGASINET.NO 69


Årets Musse Mussegutt feirer jul

M

elevene sine om en liten, merkelig og lærevillig mus. Høsten 2013 debuterte hun med barneboken «Musse Musegutt».

Sissel Bergan fra Tønsberg har jobbet et langt yrkesliv som lærer. I mange av disse årene har hun fortalt

Kari-Mette Astrup er født og bosatt i Larvik.Hun har en lang og variert bakgrunn, og har blant annet utdannelse fra Gloppe videregående skole, Christiania Friakademi, Studio Giambo, Darek Adamskis malerskole og Strykejernet Kunstskole. Fra 1995 har hun malt på fulltid. Hun driver Atelier Astrup i Larvik, og har deltatt på et titalls fellesutstillinger og hatt flere separatutstillinger, både nasjonalt og internasjonalt.

usse Musegutt gruer seg til jul. Da er skolen stengt, og menneskevennen hans, Lasse, skal feire jul sammen med familien sin. Musse synes det ser spennende ut, med juletre, pynt og julegaver. Kanskje det går an å feire jul for en liten mus også? Musse Musegutt bestemmer seg for å stelle til jul i musehuset. Men hva vil resten av musefamilien si til noe slikt, de som aldri har hørt om verken Jesus eller julefeiring?

0 SISSEL BERGAN Musse Mussegutt

70 LITTERATURMAGASINET.NO

Musse Mussegutt feirer jul


julebøker Det er alltid morsomt når figurene fra bøkene våre begynner å leve sitt eget liv, også utenfor boksidene. Og nå har det skjedd med lille Musse Musegutt. Takket være et samarbeid mellom forfatter Sissel Bergan og Strikkedilla har han plutselig dukket opp i opptil flerre strikkede utgaver!

Vil du ha en strikket Musse Musegutt og hjelpe syriske flyktningekvinner? Før jul kommer vi til å selge en rimelig pakke med både bok og strikket Musse. Musene er strikket av syriske flyktningekvinner i Mersin i Tyrkia. Sissel Bergan

Kari-Mette Astrup

LITTERATURMAGASINET.NO 71


FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

Den hårløse katten

Krimnovelle ”Katten vår er stjålet.” Jentungen som stirret på meg over skrivebordskanten var kanskje ti år. Hun hadde kommet seg ubemerket inn på kontoret mens jeg satt og bladde i dagens aviser. Hulda reagerte først. Hun veltet seg ned fra klientsofaen i en overraskende smidig bevegelse. Fy-ordet katt kunne vekke selv den sløveste sanktbernhardshund. Da jeg ikke sa noe, fortsatte piken med anklagende stemme. ”Du er jo advokat Svend Foyn, er du ikke?” ”Jo, det stemmer,” sa jeg. ”Men katter er ikke min spesialitet.” Igjen reagerte Hulda instinktivt. Piken så forundret på bikkja. ”Hva er det med hunden din?” ”Ingenting,” sa jeg. ”Den liker bare ikke sånne dyr.” Det er en kunst å beskrive vesenet katt uten å uttale ordet. ”Hvorfor kommer du til meg?” Hun var liten

72 LITTERATURMAGASINET.NO

og spinkel, med rødt hår, fregner og fletter. ”Du heter ikke tilfeldigvis Pippi?” ”Nei det gjør jeg vel ikke!” Hun så sint på meg. ”Jeg heter Ida. Heksa stjal katten vår.” Denne samtalen var i ferd med å ta helt feil vending. Advokater i småbyer leter ikke etter katter. De lager dyre utredninger om uvesentlige konflikter. ”La oss ta det på nytt,” forsøkte jeg. ”Hvorfor går du ikke heller til politiet?” ”Jeg har vært der. Mamma vet ikke noe, altså.” Nå så jeg at hun hadde tårer i øynene. ”Det var en mann der som sa jeg skulle spørre deg.” ”En høy, mørk mann?” Jeg hadde en mistanke om hvem som sto bak dette. Hun nikket. ”Han hadde ikke uniform, men han var politi.” ”Han het kanskje Wilhelm Mørk?”


Hun nikket på nytt. ”Jeg vet hvem du er pappaen til,” fortsatte hun alvorlig. ”Mari har vært barnevakt for meg.” ”Å?” Dette var virkelig en liten by. ”Hun sa du kunne ordne alt mulig.” Denne jentungen ville nå langt. ”Fortell meg heller om denne katten,” sukket jeg. Ida Holme bodde sammen med sin mor. Foreldrene var blitt skilt for et år siden. ”De krangler bestandig,” avsluttet hun alvorlig. ”Pappa er ganske slem. Men han kan være snill også.” For en uke siden forsvant katten Mons. Den hadde både halsbånd og id-merke, og beveget seg aldri mer enn noen meter hjemmefra. ”Heksa tok den med seg.” Hun snufset. En venninne hadde fortalt Ida at en stygg, gammel dame med stor veske hadde stoppet utenfor huset og klappet katten akkurat den dagen Mons ble borte. ”Det er sikkert hun som har ødelagt bilen til mamma også. Og blomstene våre. Og som kikker inn vinduene om kvelden!” Jeg så alvorlig på henne. ”Hva med pappaen din, liker han Mons?” Hun ristet trist på hodet. ”Det er mammas katt. Pappa liker ikke katter. Pappa er slem.” Pappa er slem. ”Nå skal du høre. Katter blir ofte borte av seg selv, vet du.” Jeg skjøv en blokk over til henne. ”Skriv ned navnet ditt her. Og navnene på mammaen og pappaen din også. Jeg skal se på saken, så kan du kontakte meg en gang i neste uke.” Wilhelm Mørk tok ikke engang føttene ned fra skrivebordet da jeg uanmeldt troppet opp på kontoret hans i politihuset. ”Hva er det du driver med nå?” spurte jeg. ”Tenkte du ikke på hvordan den stakkars jentungen ville reagere når du sendte henne til meg?” Han betraktet meg med uttrykksløs mine. ”Saken er mer komplisert enn det ser ut til,” sa han kort. ”Jeg antok at den ville interessere deg.” ”Ja vel? La meg gjette; faren er skurken?” ”Du er inne på noe der, ja. Idas mor har levert gjentatte anmeldelser på eksmannen.” ”Som dere som vanlig ikke har fulgt opp?” Mørk plasserte de lange beina på gulvet og tente en av sine avskyelige franske sigaretter. ”Vi har forsøkt, men bevisene mangler.” Han blåste ut en perfekt røykring, som la seg som en løkke rundt halsen min. ”Fyren er et dårlig papir, men han er ikke dum. Vi har ikke greid å få noe på ham.” ”Og så tenkte du jeg kunne ordne det?” ”Du er snartenkt i dag, hører jeg.” Han rakte meg en mappe. ”Her har du det du trenger å vite om mannen. Jeg hadde vært takknemlig hvis du ville se på saken. Nå som du har truffet jentungen, mener jeg.” Han trengte ikke å nevne at jeg skyldte ham en tjeneste. Det var en klassisk historie. Krangling om skils-

missen, om huset, om økonomien og ikke minst, den daglige omsorgen for datteren. Akkurat det var mer uvanlig. Ektemannen var ingen uskyldighet. Trøbbel med tidligere forhold, en promilledom for noen år siden, et par voldsepisoder, for tida arbeidsledig. Mer enn tilstrekkelig til å kunne kverke en katt. Erfaring hadde lært meg at det mange menn i hans situasjon egentlig ønsket, var å straffe eksen. Metoden var uvesentlig. Johnny Berntsen var ikke helt som jeg hadde forestilt meg der han sto i døra foran meg. En ganske pen ung mann, ikke direkte usympatisk ”Ja? Hva gjelder det?” spurte han og betraktet meg skeptisk. Jeg presenterte meg som advokat. ”Det gjelder datteren din,” begynte jeg. ”Ja, det er ikke noe galt,” sa jeg avvergende da jeg så at han ble redd. ”Hun kom til meg med et problem, som du kanskje kan bidra til å løse. Kan jeg komme inn litt?” Det var som jeg antok. ”Jeg innrømmer gjerne at vi har trøbbel,” sa han oppgitt da vi hadde slått oss ned ved kjøkkenbordet. ”Og jeg har gjort saker og ting som jeg angrær på, det er rekti’. Men det æ’kke bare min skyld, for pokker. Elisabet nektær meg alt, det eneste hu tenker på er å flå meg. Men katta deres har jeg vel for faen ikke tatt, er’ru helt sprø! Jeg veit hvor glad Ida er i den katten.” Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro. Folk foretar seg så mye. ”Katter forsvinner jo hele tida,” argumenterte han. ”Det er vel ingen som stjæler katter?” Han hadde utvilsomt et poeng der. Wilhelm Mørk vekket Hulda så brutalt at bikkja i ren forskrekkelse hoppet ned på gulvet og overlot sofaen til ham. En uke hadde passert etter besøket fra Ida Berntsen. Jeg hadde gjort ytterligere undersøkelser om hennes far, uten å komme til noen konklusjon. ”Har du snakket med jentungens far?” Han lente seg tilbake i sofaen mens bikkja så olmt på ham. ”Jeg tror ikke det er han som har tatt katten,” sa jeg ettertenksomt. ”Men han er nok troendes til litt av hvert. Men kattetyv, nei.” ”Kanskje det tross alt er denne heksa som står bak.” ”Hva mener du med det?” Mørk så lenge på meg. ”Skogliveien 15. Sier det deg noe?” Jeg trakk på skuldrene. ”Nei, skulle det?” ”Familien Berntsen bor der,” sa han. ”Det vil si, nå er det bare Ida og moren.” ”Ja, og hva så?” ”For snart tretti år siden hadde man et uforklarlig forsvinningsnummer her i byen,” sa Mørk langsomt. ”En femtenårig pike forsvant sporløst. Det ble en svær historie av det.” Historien demret svakt for meg. Jeg hadde lest om

LITTERATURMAGASINET.NO 73


den. ”Det var hun som rømte til København?” ”Det stemmer. Det var i hvert fall det man til slutt antok.” Nå husket jeg. Piken, som var fra vestlandet, var flyttet til Tønsberg på grunn av astmaproblemer. Hun hadde vært elev på gymnaset og bodde på hybel her. En stille og rolig jente som holdt seg mye for seg selv. På grunn av allergien måtte hun oppholde seg mye innendørs. En dag var hun ganske enkelt borte. ”Hun gikk fullstendig opp i røyk,” sa Mørk. ”Man fant aldri et eneste spor etter henne. Ikke før foreldrene mottok et kort fra København.” ”Som det ble reist noen spørsmål ved, var det ikke sånn?” Mørk nikket. ”Ekspertene mente at det visstnok var jentungens håndskrift. Hvis ikke, var det i hvert fall en dyktig etterligning. Men det fantes ingen fingeravtrykk på kortet. Dessuten var det en ting til ved denne saken.” ”Ja?” ”Katten hennes forsvant samtidig.” ”Katten?” ”Ja, nettopp. Hun hadde nemlig en helt spesiell katt. En hårløs katt, lett gjenkjennelig. Det eneste dyret hun tålte på grunn av allergien. Merkelig nok ble den aldri funnet, den heller.” ”Hun tok den vel med seg, da,” sa jeg utålmodig. ”Det er jo fullt mulig.” ”Ja visst.” ”Men det er mer, forstår jeg?” ”Denne piken bodde den gangen i Skogliveien 15, i det samme huset der din lille venninne holder til. Nå uten katt,” la han til. ”Det later til at katter ikke trives så godt der.” Vi ble sittende og se på hverandre. Selv Hulda forholdt seg rolig oppe i alt kattepratet. ”Det er selvfølgelig en tilfeldighet,” sa jeg usikkert. ”Disse sakene kan jo ikke ha noe med hverandre å gjøre.” ”Nei, selvsagt ikke.” Mørk reiste seg brått. ”Jeg tenkte bare du ville vite det.” Katten var og ble borte. Vesle Ida måtte bare innse det. Hun besøkte meg en gang til på kontoret. Der snakket vi lenge om foreldre som kranglet, om hekser, om katter og om hunder. Ida ønsket seg et nytt dyr. Og etter hva jeg forsto, var hun blitt lovet en hund hvis de flyttet ut av byen og langt ut på landet, noe moren hadde planer om. Det hørtes fornuftig ut. Jeg hadde gått tilbake i gamle papirer og avisoppslag og funnet ut hva som skjedde den sommeren i 1983. Et ungt, barnløst par, Lisa og Frank Carlsen hadde kjøpt huset, og for å spe på økonomien, leide de ut til denne piken fra Øygarden utenfor Bergen. Et gudsord fra landet. Men søt hadde hun vært, mørk og pen med store, brune øyne. Et uskyldig sjarmtroll. Sykkelen hennes ble funnet ved busstasjonen, noen hevdet å ha

74 LITTERATURMAGASINET.NO

sett at hun gikk på en buss til Horten, som den gang hadde ferjeforbindelse til København. Men ingen visste noe sikkert. Og ryktene hadde vært mange. Paret i huset var det senere gått riktig dårlig med. Et år etter dette dramaet ble den unge mannen, som nettopp hadde etablert seg som tegner i et reklamebyrå, drept i en frontkollisjon med en trailer på E-18. Det ble skumlet om selvmord. Kvinnen fikk et sammenbrudd og havnet på institusjon. Såvidt jeg forsto for lang tid. Ironisk nok hadde hun akkurat arvet en større sum penger. Huset var senere blitt solgt til kommunen og hadde vært brukt som gjennomgangsbolig for sosialklienter før det ble lagt ut på det private markedet, i likhet med det meste av virksomheten i Tønsberg kommune. Det eneste man foreløpig ikke hadde forsøkt å selge, var byens politikere. Men det var vel heller tvilsomt om de representerte noen markedsverdi. Idas mor skulle nå selge for å skaffe seg noe mindre og billigere sted å bo. En journalist i lokalavisa, som fulgte saken nøye, fortalte meg alt dette. Han hadde aldri helt gitt opp denne saken, selv om han forlengst var blitt pensjonist. ”Ser’ru Foyn, jentungen var aldri i København. Det var et blindspor, samma hva de sier. Hu gikk på sjøen, det tru nå jeg. Hvis hu ikke blei kidnappa, da. Ingen veit. Det var noe skummelt med det huset hu bodde i. Sånt tar jeg ikke feil av. Folk som har holdt til der etterpå sier det spøker der.” Et par måneder hadde passert da hun ringte. Det var blitt høst, og jeg satt hjemme i halvmørket og hygget meg med sjakkbrikkene. ”Nå er heksa der!” ropte hun opphisset. ”Du må komme og se.” Det tok litt tid før jeg kjente igjen stemmen. Ida Berntsen var på besøk hos venninnen i byen, etter at hun og moren hadde gjort alvor av planene sine og flyttet på landet. ”Vi så at heksa gikk inn i huset!” fortsatte hun ivrig. ”Kanskje hun har katten min enda!” Det var ikke mulig å slippe unna. Litt nysgjerrig var jeg også blitt da jeg parkerte utenfor huset i Skogliveien, som var en blindvei, helt inntil jernbanelinjen. Nummer femten lå innerst for seg selv. De to jentene nærmet seg forsiktig da jeg gikk ut. Hulda markerte med all tydelighet at det befant seg interessante skapninger i nærheten. Jeg gjettet på katter. ”Hva skal vi gjøre nå?” Det var Ida som førte ordet, venninnen var av den tause typen. ”Vent her,” sa jeg beroligende. ”Så skal jeg gå inn i hagen og se om det er noen der.” Det var bare et par svake lys i huset. Sannsynligvis sto det tomt etter at det var lagt ut for salg. Gardinene var trukket for, alt var stille. Mens jeg sto der, fikk jeg en ubehagelig følelse av at noen betraktet meg. ”Det er ingen her,” sa jeg til slutt. ”Dere må ha tatt feil. Det er fort gjort i mørket.” De ga seg ikke, men jeg fikk overtalt dem til å gå


hjem og glemme det de mente å ha sett. ”Det finnes ikke hekser. De eksisterer bare i fantasien vår, særlig når det er mørkt.” Jeg unnlot å nevne spøkelseshistorien. Venninnen skulle fortsatt bo her i gaten. Neste dag tok jeg noen telefoner. Eiendomsmegleren kunne fortelle at Skogliveien 15 var solgt, men var uklar når det gjaldt kjøper. ”Det ble ordnet gjennom et advokatkontor. Jeg kjenner ikke den nye eierens navn.” Gjennom kontakter i psykiatrien fikk jeg opplyst at en Lisa Carlsen, bosatt i Skogliveien 15 tidlig på syttitallet, var utskrevet til en vernet bolig i Tønsberg for et år siden. Advokaten bekreftet at huset var kjøpt av fru Carlsen, som selv om hun fortsatt var psykiatrisk pasient, nå greide seg selv. Og hun hadde hatt penger. Han sa det ikke med noen stor overbevisning. ”Hun insisterte på å kjøpe dette huset, og jeg så ingen grunn til at vi skulle motsette oss det.” ”Dere er klar over at hun bodde der en gang for mange år siden, før hun ble syk?” Det ble stille i telefonen. ”Virkelig? Det ante jeg ikke.” Det forundret meg ikke. Advokaten hadde vel knapt begynt på skolen da dette skjedde. ”Men jeg kan ikke se at det endrer noe,” fortsatte han forsiktig. Jeg kunne høre at han hadde fått noe å tenke på. Han var ikke den eneste. Samme kveld bestemte jeg meg. Men først sjekket jeg ut en gnagende mistanke. Da jeg besøkte lederen for omsorgsboligene, hadde han først vært skeptisk. Men etter at jeg slapp ut deler av historien, ble han mer medgjørlig. ”Ja, det er nok riktig. Fru Carlsen er svært opptatt av dyr, særlig katter. Men vi har vært i tvil om hun var i stand til å ta vare på dem. Katter skal jo gå fritt omkring, ikke stå i bur.” Han ristet på hodet. ”Men da hun kom med denne katten, syntes vi ikke at vi kunne nekte henne det, særlig ikke så lenge hun jo allikevel skulle flytte for seg selv.” Beskrivelsen hadde stemt presis på katten Mons. Det var blitt seint på kvelden da jeg sto utenfor huset. Fortsatt var det nesten helt mørkt der inne. Denne gangen snek jeg meg lydløst langs veggene. Jeg ønsket ikke å bli sett. Brått stoppet jeg opp. Fra et av kjellervinduene kom det en smal lysstripe. Også de var tildekket, men da jeg la øret inntil, hørte jeg banking, som om noen slo noe hardt mot muren. Jeg sjekket alle vinduene grundig, uten å finne en måte å komme inn på. Men huset hadde en veranda i annen etasje, tett inntil et stort tre. Det var en smal sak å klatre opp. Døra der oppe var låst, men et vindu sto på gløtt. Da jeg var inne i huset, hørte jeg bankingen fra kjelleren enda tydeligere. Med et liten lommelykt som eneste lys-

kilde snek jeg meg forsiktig ned trappa. Midt på kjøkkengulvet sto en kjellerlem åpen. En rasende fresing fikk meg til å skvette så kraftig at jeg slo armen i dørkarmen og mistet lykten på gulvet. En aggressiv katt kan være farlig nok. Jeg burde hatt med Hulda. Ette hvert gikk det opp for meg at katten befant seg i et bur. Oppdraget mitt var løst. Vesle Ida skulle få katten sin igjen. Denne sprø kattekjerringa hadde virkelig stjålet den. Nå drev hun og hakket løs på gulvet i kjelleren. Jeg burde bare ta katten og forsvinne ut. Men noe holdt meg igjen. Jeg gikk forsiktig ned de første trinnene mot kjelleren. Dama så virkelig ut som en heks. Hun var krokrygget og svartkledd, med et sjal rundt hodet. I hendene hadde hun en hakke, som hun svingte over hodet ned mot betongen med rytmiske bevegelser. Et stort hull i gulvet hadde hun allerede greid å lage. Hun måtte ha jobbet i ukevis for å greie det. Hun syntes ikke å merke noe, bare slo og slo. Ikke en gang da jeg rettet lommelykta mot henne og forsiktig spurte: ”Fru Carlsen, er det noe jeg kan hjelpe deg med?” reagerte hun. Til slutt tok jeg hakken og plasserte henne på en stol. Der falt hun sammen, helt utslitt. Ansiktet var fylt av støv fra sementen, blandet med tårer. Bare øynene var klare. ”Han tok den stakkars katten også,” hvisket hun. ”Jeg ville så gjerne hatt den. Han likte ikke katter.” Jeg bøyde meg fram og lyste ned i hullet. Selv om jeg var forberedt, rygget jeg instinktivt da skjelettet kom til syne. Det lå sammenkrøpet i fosterstilling, som om piken hadde gjort et siste forsøk på å forsvare seg. Tett opptil lå katteliket, rullet sammen som en liten ball. ”Jeg skjønte det hele tiden,” messet kvinnen med monoton stemme mens hun beveget overkroppen rytmisk fram og tilbake. ”Han var hos henne hver natt, og jeg visste om det. Hun skulle ha barn.” Hun så tomt på meg. ”Det var min skyld, alt sammen. Jeg kommer til å brenne i helvete.” Telefonen til Ida ble ikke vanskelig. ”Jeg har funnet katten din. Du hadde rett, men den gamle damen visste nok ikke helt hva hun gjorde. Hun savnet vel en katt, hun også, akkurat som deg.” Samtalen med politiet ble mer komplisert. Men selv nå, etter snart tretti år, trengte noen å få visshet. Det var i hvert fall sånn jeg tenkte da signalene fra utrykningsbilen som stanset utenfor kastet et spøkelsesaktig lys inn i det mørklagte huset der vi satt tause og ventet.

LITTERATURMAGASINET.NO 75


Familiene som forsvant 76 LITTERATURMAGASINET.NO


P

å slutten av 1800-tallet bosatte de første jødiske familiene seg i Vestfold, men etter noen få år flyttet de tilbake til Kristiania eller dro videre til andre byer. Men byene og bygdene i området ble hvert år besøkt av omreisende jødiske handelsmenn. Noen kom med tog til Hvittingfoss eller Sandefjord, før de gikk fra gård til gård med sine varer på ryggen. Etter første verdenskrig bosatte nye familier seg i Tønsberg, Sandefjord og Larvik. De fleste av foreldrene hadde kommet til Norge som flyktninger fra tsarens Russland. I det nye landet skulle de etablere seg med familier, bygge en fremtid og legge jødehatet bak seg. De åpnet etter hvert forretninger og deres barn begynte på skolen, deltok i foreninger, lekte på løkkene og dro på utflukter. I bakgrunnen spøkte antisemittismen. I avisene ble jødene beskyldt for å stå bak mange av samtidens politiske uroligheter, de første flyktningene fra Adolf Hitlers nye Tyskland kom til Vestfold og så ble Norge invadert av Tyskland 9. april. 1940. Kort tid etter ble jødehatet den nye tids politikk og livene til de jødiske familiene og deres venner skulle forandres for all fremtid. 25. oktober 1942 slo lensmenn og politi til mot de jødiske familiene på ordre fra politidepartementet. Menn i alderen 15 til 65 ble arrestert og sendt til Berg interneringsleir utenfor Tønsberg, mens koner og barn måtte se på politimenn som gikk rundt i boligene og registrer alt de eide – fra sengetøy til møbler. En måned senere ble også de arrestert. Like før jul ønsket en annonse i Tønsbergs Blad leserne God Jul. Det var en hilsen fra familien som eide forretningen Tønsberg Ekvipering. På dette tidspunktet var fire av familiens fem medlemmer drept i Auschwitz, mens en hadde flyktet til Sverige. Thomas Nilsen (f. 1976) fra Andebu har utdanning fra bl.a. Høgskolen i Vestfold, Universitetet i Oslo og Det teologiske Menighetsfakultet. Yrkeserfaring fra blant annet forsvaret, lager, rusomsorg, barnevern og skole. Han har skrevet lokalhistoriske artikler for Tønsbergs Blad siden 2011. Utgav våren 2015 boken Krig og Fred – Vestfold våren 1945 på e-forlag. Leverte i 2010 en masteravhandling om Antisemittismen i Vestfoldavisene i perioden 1918 til 1942 og samlet inn opplysninger om de jødiske familiene i Tønsberg på oppdrag fra Jødisk Museum i Oslo i 2012. Han er delaktig i arbeidet til Snublesteingruppa i Tønsberg og Interessegruppen Berg interneringsleir som arbeider med å formidle fortellingene om de jødiske familiene i Vestfold til skoleelever og andre interesserte. Familiene som forsvant – Den jødiske befolkningen i Vestfold 1880–1945 er hans første bokutgivelse på Liv forlag.

0 THOMAS NIELSEN Jødene som forsvant

LITTERATURMAGASINET.NO 77


Årets utgivelser fra Lyst Forlag s. 80. Spor i sand – May Anne Rykkelid

s 88. Giljotin – Carl Christian Laugen

s. 82 Vaktmannen – Jeanette Stenberg

s 90. Fristet – May Britt Stendal

s. 84. Du kjenner meg ikke – Renate Mathisen

s 92. Konkylien – Elisabeth Wærenskjold

s 86. Hvit gudinne – Kristin Remøe

s 94. Blodnoter – Ulf J. S Bersvendsen

Tidligere utgivelser fra Lyst Forlag Betroelser – Hanne Langeland Brune I barnehagen min – Signe Weitemeyer Firing Damen i det gule huset – Astrid Dybing I skyggen av al-Andalus – Vigdis L`Orsa

Den lille refleksjonsboka – Einar Gaustad Narkosmuglerne – Tore Mæhla Busk

Det bodde en underlig styggsprengt en – Ulf J. S. Bersvendsen

Nådelanding – Randi Angelsen

Eg får ikkje sova – Glenn Wiik

Paris – Tanger – Grethe Moljord

Flygelplaneten – Kåre Nesstrand

Tilbakeblikk – Esther Samuelsen

Hender som møtes – Hans Arild Høimyr

Vandringen – Svein Arne Jessen

78 LITTERATURMAGASINET.NO


Lyst Forlag – Et talentutviklingsforlag. Har du et bokprosjekt du ønsker virkeliggjort, så kan vi – dersom manuset er godt nok - hjelpe deg hele veien. Vi bidrar om ønskelig med alt fra konsulent, korrektur, språkvask og grafisk design til utforming og utsendelse av pressemeldinger, opplasting i nettbutikk og tilgjengelighet for bokhandlerne. Lyst forlag er et forlag der alle forfatterne selv bidrar økonomisk til utgivelsen. Lyst Forlag bidrar også med talentutvikling av forfattere for Liv Forlag.

LITTERATURMAGASINET.NO 79


Spor i sand MARTE ØSTMOE 0

D

u har tidligere skrevet flere fortellinger og historier. Dette er din andre roman. Historiene dine, hvor henter du dem fra? Historiene mine er en blanding av fantasi, tretti års erfaring fra arbeidslivet og egne tanker og refleksjoner om menneskers handlinger. Du har jobbet som kurator i barneverntjenesten, og som sekretær under rettsaker for en domstol. Kan du si litt om hvordan disse erfaringene påvirker arbeidet ditt som forfatter? I lagmannsretten lærte jeg å forholde meg til alle slags mennesker fra alle samfunnslag, samt at jeg lærte å se saker fra mange perspektiver; tiltaltes, dommernes, sakkyndiges, advokat og aktors, vitner og jury. I barneverntjenesten lærte jeg viktigheten av gode oppvekstkår for barn, både fysisk og mentalt, og konsekvenser av omsorgssvikt. Begge disse stedene har enkeltmennesket vært i fokus (tiltalte/barnet), deres oppvekst og handlinger senere i livet. I løpet av tretti yrkesaktive år har jeg hørt mange tragiske historier og jeg har sett utallige eksempler på hva omsorgssvikt og manglende trygghet kan føre til. I begge disse jobbene har jeg vært en del av et byråkratisk hierarki som jobber mot enkeltmennesket. Jeg har ofte reagert på hvor liten verdi det enkelte menneske har i samfunnet vårt. Ivaretakelse av systemene er viktigere enn menneskene. Jeg har sett antydning til korrupsjon, overtramp, manipulering og grove feil gjort mot enkeltpersoner. I Spor i sand følger vi hovedpersonen Kine gjennom alle livets faser. Kine ser ut til å ha en sterk personlighet og mange talenter, kan du fortelle litt om henne – uten å si for mye? Kine er ei intelligent jente, som ser helheter. Alt hun lærer som barn og ungdom legger hun til sitt vidsyn. Hun ser en verden full av mangler og mennesker uten medfølelse med hverandre. Hun har et brennende ønske om å endre på måten vi forholder oss til hverandre på. Hun møter kjærligheten, men gir avkall på den. Hun tar en god utdannelse og prøver å jobbe med å få til endringer i det interkontinentale næringslivet, men kommer til kort. Alle verdens problemer blir for mye å ta inn over seg og føles kaotisk og overveldende for henne. Hun finner ut at å forholde seg til en liten gruppe men-

80 LITTERATURMAGASINET.NO

nesker over tid, er eneste måten å skape felles holdninger og verdier på. Gjennom samvær med mennesker hun respekterer og liker, endres hun også selv, og kan endelig oppleve lykke for egen del. Men hun har bosatt seg i et land med krig og uro, noe som får fatale følger. Handlingen foregår i mange land, hvilke? Kine reiser med kjæresten i Europa og Asia. Hun bor i Kina i en periode, før hun bosetter seg i Den demokratiske republikk Kongo. Du er kanskje selv glad i å reise? Synes du det var vanskelig å skildre scener der handlingen skjer i en annen kultur/land?


Ja, jeg har reist mye i Europa og Asia. Det er spennende å oppleve andre kulturer, og det er givende å se og treffe andre mennesker. Det er en lettelse når vi snakker samme språk og kan kommunisere muntlig, ikke bare ved hjelp av kroppsspråk, selv om det fungerer greit, f.eks. i Kina og Vietnam hvor mange ikke kan engelsk. Likevel tenker jeg at enkeltland ikke er så viktig. Vi må se verden som en helhet. Grenser mellom land og kulturer er i ferd med å utviskes. Selv om vi har ulik kultur, er vi alle enkeltmennesker med basisbehov. Og med det som utgangspunkt er det ikke vanskelig å skildre scener med mennesker fra andre land. Min viktigste kilde er Internett hvor det er et hav av informasjon om alt og alle, og hvor jeg bl.a. kan hente frem bilder av hvordan det ser ut på konkrete steder og skildre ut fra det. I tillegg leser jeg reiseskildringer og bøker av andre lands forfattere. Vil du si noe om hvorfor du mener at denne skulle skrives? Jeg forsøker å sette fokus på hendelser som jeg

Våger du å sette spor? Spor i Sand er en av vårens oppvekstromaner. Samtidig kan boka kalles en reiseroman. En reise rent geografisk, men også mentalt. Våger du å sette spor? Hvordan vil du bli husket? Hva er årsaken til av vi blir som vi blir? Vi følger Kine fra hun er liten skolejente til hun blir voksen. Hjemmet hennes preges av uro. Mye på grunn av lillebror. Har han en diagnose? Lenge forsøker foreldrene å fornekte det hele. Likevel tar broren stor plass, mye tid, mye energi.Kine kommer i andre rekke. Hun klarer seg likevel, er ressurssterk, klok og flink. Veldig flink. For flink? Og er hun lykkelig? Kine reiser mye, prøver ut ulike livsformer og utfordrer stadig selg selv. Hvilket liv vil hun egentlig leve? Endelig finner hun svaret, men da er det kanskje for sent? «Det finnes et vakkert sted i Kongo, vest for Goma, i en skråning ned mot Kivu-sjøen. I enden av et gultørket jorde, ruver et mangotre. Jeg står under det, legger hodet bakover og iakttar de klare, grønne bladene og de røde, fyldige fruktene. Så senker jeg hodet, og blikket mitt faller på inngraveringen i trestammen. KINE, står det, dypt risset inn, og jeg vet at jeg har kommet til riktig sted. Tårer renner ned over kinnet mitt. Jeg synker ned på knærne, krøker meg sammen og legger panna mot den blodrøde jorden.»

tenker vi godtar for lett. Ved å legge inn drastiske hendelser i historiene mine forsøker jeg å sette ting på spissen og ryste leseren. Det er også min måte å bevege meg ut av det konforme. Hodet mitt tyter over av historier med forskjellige temaer. Jeg liker å tenke ut hovedpersonens særegenheter og oppvekstvilkår, og deretter la vedkommende ta valg og handle på bakgrunn av arv og miljø. Jeg er allerede i gang med en ny bok om ei ung jente som begir seg ut på leting etter faren som forsvant før hun ble født. Hvis du skulle hjelpe leseren litt på vei og veilede dem til å lese Spor i sand. Hvilke forfattere tror du dine potensielle og framtidige lesere allerede har lest bøker av? Vet ikke, Su Monk Kidd, kanskje. Selv liker jeg bl.a. Anne B. Ragde, Jojo Moyes, Isabelle Allende og Jean Sasson. Min favorittforfatter er nobelprisvinner i litteratur 2012 Guan Moye, eller Mo Yan (som betyr «ikke snakk»), f.eks boka «Store bryster og brede hofter».

May A. Rykkelid (f. 1961) blir ofte bare kalt Ma. Hun bor i Sandefjord og har tre voksne barn. May A. har tidligere jobbet som kurator i barnevernet og før det som sekretær under rettssaker for en domstol. Etter mange års erfaring, både fra arbeidsliv og mange reiser, har Rykkelid skrevet flere fortellinger og historier. “Spor i sand” er hennes andre roman.

0 MAY ANNE RYKKELID Spor i sand

LITTERATURMAGASINET.NO 81


Jeanette har skrevet den «perfekte strandboka» Den perfekte strandboka, er det blitt sagt om Jeanette Stenbergs debutroman. ØYVIND SÆTRE TØNSBERGS BLAD 0

«Vaktmannen» er nemlig en kriminalroman av den litt lettere typen – i positiv betydning. – Det er en lett krim. Ikke så innviklet verken i handling eller språk. Derfor håper jeg den kan være noe også for dem som leser lite – og unge mennesker. En som har lest den brukte betegnelsen «den perfekte strandboka», sier Jeanette Stenberg til Tønsbergs Blad. Idyllen rystes Politiførstebetjent Maya Strøm jobber ved Holmestrand politistasjon. Sommerferien er akkurat over da et ektepar blir funnet drept i en leilighet på Kleiverud. Like etter skjer nok et drap. Maya og hennes partner Lars Simonsen ved voldsavsnittet forstår raskt at de har med en seriemorder å gjøre. Holmestrand står overfor sine verste drapssaker noensinne og drapene ryster den ellers så idylliske byen ved sjøen. – Noen i Holmestrand som kan kjenne seg igjen i romanen din? – Nei, personer og handling er fri fantasi, men stedsbetegnelser er virkelige. Det er jo her i Holmestrand det skjer, sier den 37-årige forfatterdebutanten. Hun sier hun alltid har likt å skrive. – Men det er noe med å fullføre skrivingen. «Vaktmannen» skrev jeg sånn noenlunde ferdig for to år siden. Men manuset ble liggende i skuffen, inntil en kollega leste det og anbefalte meg å forsøke et forlag. Det var selvfølgelig svært gledelig å få napp. Nå har jeg jobbet med Lyst forlag en stund, med både språkvask og andre små justeringer. Jeg må si at det har vært enormt lærerikt, sier Jeanette Stenberg.

0 JEANETTE STENBERG Vaktmannen

Hun er født og oppvokst i Holmestrand. Hun bor der med samboer og to barn på 7 og 14 år. Grugleder seg Nå grugleder hun seg til mottakelsen av boka. – Jo da, det er med blandede følelser jeg opplever utgivelsen. Det er litt skummelt når nå lesere og eventuelt anmeldere skal mene noe om boka mi, sier hun. En eventuell oppfølger har hun klar i hodet, men

82 LITTERATURMAGASINET.NO

ingenting er skrevet ned. – Nei, nå får vi først se hvordan det går med denne, sier Jeanette Stenberg.


LITTERATURMAGASINET.NO 83


Dikt som gjør sterk MARTE ØSTMOE 0

D

u kjenner meg ikke, favner alle følelser, fra det å være to og tett, og det å være helt på utsiden og alene. Begge situasjonene er sårbare og skjøre. Du tør å sette ord på dette. Hvor henter du motet fra? – Nå spør du vanskelig. Hvor jeg henter motett fra? Kanskje det er slik at jeg har en indre stemme, som gir meg mot til å tørre sette ord på disse følelsene? Eller kanskje jeg har en egen evne, bare jeg som forfatter har tilegnet meg? Jeg vet ikke riktig-det får bli min hemmelighet. Mye tyder på at skriften er en uttrykksform som stemmer med din personlighet. Uttrykker du deg også inne andre kunstfelt? Hva er det med skrivingen som gjør at den passer din natur tror du? – Nei, jeg uttrykker meg ikke innenfor andre kunstfelt. Jeg foretrekker å skrive, ettersom jeg blir glad og føler sinnsro. I tillegg kan jeg skrive om at jeg ønsker å være min egen sjef. Forsvinne inn i min egen verden. For å vise dette, henviser jeg gjerne til mitt eget dikt:, «En annen verden» Glede alt annet lukkes ute. Sinnet rolig Min egen sjef. Du er ærlig og åpen om ditt handikap, (eller skal vi kanskje ikke kalle det et handikap?) Hvordan tror du dette har preget livet ditt, og er det mulig å si at du har tilegnet deg andre erfaringer enn oss andre? Er det også mulig å si at disse erfaringene har gitt deg en spesiell evne til å skrive/uttrykke deg? – Personlig vil jeg si at jeg i diktsamlingen, er ærlig og åpen om min funksjonsnedsettelse. Dette har nok preget livet mitt på den måten at jeg ikke tar alt som en selvfølge, men setter mer pris på livet. Samtidig som jeg også ser ting med litt andre øyne, fra et annet ståsted enn det funksjonsfriske gjør. Jeg har erfart at man må yte mer for å nå sine mål, stå på, og ikke sette seg ned å gi opp, dersom jeg møter motgang i livet. Det du ser på som en selvfølge, kan være en utfordring for en person med funksjonsnedsettelse. Det skal sies at jeg i utgangspunktet ser på meg selv som en helt normal person. Dette til tross for at jeg aldri helt har godtatt det faktum at jeg har en funksjons-

84 LITTERATURMAGASINET.NO

nedsettelse, derimot har jeg lært meg å leve med det. Alle forfattere har vel en spesiell evne å utrykke seg på? Jeg mener likevel at mine erfaringer har bidratt til at jeg utrykker meg på en helt egen måte. Dette kommer kanskje best fram i diktet «Du kjenner meg ikke» Like barn leker best sier du. Toneleiet ditt. Du snakker til meg som et barn. Glemmer at jeg er voksen! Når skriver du på det beste? Spesiell tid på døgnet? Spesielt sted? Spesiell sinnstilstand? – Jeg kan skrive til alle døgnets tider, men skriver best når jeg sitter i fred og ro hjemme på kontoret mitt, gjerne med en kopp te ved min side. Det jeg ønsker å skrive om kommer ofte til meg, helt uavhengig av hvilken sinntilstand jeg er i. Oppmuntrende tekster skriver jeg tildeles lettere når jeg er i godt humør, og eller har opplevd noe fint. Dypere tekster derimot, får jeg mer tak på, når jeg selv har en mørk, tung dag.


Hva er det med dikt som litterær sjanger som tiltaler deg mest? Skriver du også fortellinger? – Det som tiltaler meg mest med dikt som litterær sjanger, er muligheten man har til å utrykke seg på en kort og presis måte. Det er samtidig fint med bruken av besjeling og språklige bilder i dikt. Jeg behøver ikke forklare alt, for å tydeliggjøre budskapet for leseren. Leseren får derimot muligheten til å danne seg egne bilder i hodet. Ja, jeg skriver også en del fortellinger og noveller. Dette er en annen uttrykksform, men jeg liker også dette svært godt. I tillegg er jeg nå helt i startfasen på en roman. Du skriver i innledningen av boka at diktene er for en sulten og sliten sjel. Kan du utdype det? – Jeg mener at man ved å lese diktsamlingen får ny energi og påfyll, dersom man er sulten på nye krefter, og eller sliten av en hektisk hverdag. Personlig tenker jeg at diktene kan gi deg som leser pågangsmot. Kanskje en gnist vil tennes i deg? Du skriver også at diktene er ment som motivasjon. Hvordan kan dikt motivere? Har du selv noen dikt som motiverer deg? – Dikt kan motivere på mange måter. Slik jeg ser det kan dikt og tekster generelt gi leseren viljestyrke, bedre selvtillit og tro på viktigheten ved det å holde fast

på det man virkelig ønsker, og drømmer om i livet. Ja, jeg blir ofte motivert av dikt. Tekstene til den svenske artisten Melissa Horn, er for meg en stor motivasjonskilde. Det samme gjelder tekstene til den brasilianske forfatteren, Paulo Coelho. Tekstene hans belyser mange viktige temaer, samtidig har han en egen evne til å få folk til å reflektere over egne liv. Når du nå skal gi ut bok, hvordan føles det? Nakent? Utleverende? Er du redd? Hva frykter du mest? Hva synes du er mest stas? – Jeg er på ingen måte redd, men frykter mest det faktum å ikke bli forstått, samt å virke for utleverende. Det føles helt fantastisk endelig å få muligheten til å gi ut denne diktsamlingen som jeg har jobbet så mye med. Personlig vil jeg si at dette er en stor drøm som virkeliggjøres. Gleder meg til å vise folk hva jeg har fått til. Det er stort, dersom diktsamlingen min kan være til betydning for andre.

0 RENATE MATHISEN Du kjenner meg ikke

LITTERATURMAGASINET.NO 85


Opptatt av kjærlighet. Og grusomme mord Kristin Remøe debuterer høsten 2015 som romanforfatter. Tidligere har hun gitt ut novellesamlingen «Kjærlighetssmykket.» Og selv romanen «Hvit gudinne» også inneholder mye kjærlighet, er den i tillegg full av til dels grusomme drap. Så mange og så grusomme at man kan begynne å undre seg over hva som skjules bak forfatterens ganske så uskyldige ytre… MYRIAM H. BJERKLI 0

H

vit gudinne er en roman full av både mye kjærlighet og mye grusomheter, hvorfor slike kontraster?

Kristin smiler og ser utover jordet nedenfor forlagshuset der vi sitter. Solen er i ferd med å gå ned i horisonten, et tog flyter nesten lydløst forbi på Vestfoldbanen utenfor. - Jeg er nok veldig opptatt av kjærligheten. Det kom jo tydelig frem av novellesamlingen “Kjærlighetssmykket” som kom ut for et par år siden. Også der var kjærligheten knyttet tett sammen med grusomheter. Hvorfor jeg skriver slik, er det kanskje noen psykologer som har bedre svar på enn meg, svarer hun og ler, før hun brått blir alvorlig. - Men kjærligheten er jo så mye og har så mange fasetter. Den starter gjerne med pirrende forelskelse, men kan raskt utvikle seg til hat. Kjærlighet og hat er to sider av samme sak. Man hater kun det som betyr noe for en. Og veien fra hat til grusomme handlinger kan som kjent være ganske kort i enkelte tilfeller. Hun tar en slurk av kaffekoppen, blikket blir et øyeblikk innadvendt, før hun igjen møter blikket mitt og smiler. Din første utgivelse, «Kjærlighetssmykket», var jo en novellesamling. Hvorfor valgte du denne gang å skrive en roman? - Jeg hadde noen områder jeg ville gå dypere inn i og utforske mer denne gangen. For å kunne gjøre dette, trengtes en lengre historie. Det ene området var å forsøke å nå inn bak fasaden til en psykopat. Hvilke tanker rører seg i et psykopathode? Hvilke argumenter bruker psykopaten for å rettferdiggjøre sine handlinger ovenfor andre og seg selv? Det er jo ganske fascinerende at

86 LITTERATURMAGASINET.NO

psykopater bl.a ikke har empati. Jeg ville forsøke å sette meg inn i hvordan det kan være å leve slik. I tillegg ville utforske var hvor mange skuffelser et menneske kan tåle i livet. Er det en uendelig mengde hvis man ellers har det materielt godt? Påvirkes personligheten eller de valgene man tar av styrken eller mengden på skuffelser? Når man opplever at alle trygge rammer raser sammen, og man samtidig opplever sitt livs skuffelse, hva skjer da med et menneske? I romanen opplever den kvinnelige hovedkarakteren mye skuffelse i kjærligheten, samtidig som verden raser sammen rundt hennes nærmeste. Dette får dramatiske konsekvenser i romanen. Det siste området jeg ønsket å utforske, var om det er mulig å skrive en roman hvor leseren blir medskyldig i mord. Og det blir man på en måte ved å lese Hvit gudinne... «Hvit gudinne» er en roman der det meste virker idyllisk på overflaten, men der det meste etter hvert slår ganske grundig sprekker. Du har ikke vært spesielt snill med disse personene dine? - Nei … Kristin nøler litt. - Det henger nok også sammen med de områdene jeg ønsket å utforske. Hvor går grensene for hva et menneske kan tåle? Og når man har nådd den grensen, hva skjer da? Får man sammenbrudd eller kanaliserer man energiene sine inn i handlinger? Hun ser på meg, som om hun venter svar, før hun fortsetter: - Her er nok folk forskjellige, men jeg kan røpe at den kvinnelige hovedkarakteren i Hvit gudinne har særdeles stor handlingskraft. Og så må jeg jo legge til at romanen også inneholder elementer av håp. Alt er ikke bare sort og trøstesløst. Hvordan har du fått ideene, jeg håper ikke alt for mye er hentet fra virkeligheten? - Jeg har møtt på noen psykopater opp gjennom årene, og da i forbindelse med arbeidslivet. Igjen får hun dette innadvendte blikket, hun rister raskt på hodet, som om hun gjenopplever noe hun egentlig ikke ønsker å huske. - Jeg har sett hvordan organisasjoner på tvers av avdelinger har blitt negativt berørt av kun én person, og som HR-sjef har det også vært mitt ansvar å håndtere dette. Det er nok i den sammenheng jeg ble nysgjerrig på fenomenet, og derfor har jeg lest meg opp på emnet.


FOTO: MYRIAM H. BJERKLI

Men den kanskje aller verste episoden i romanen, kapitlet om rottene, er faktisk hentet fra virkeligheten, om enn heldigvis ikke fra min virkelighet. Det var en psykopat som fortalte om den i en TV-dokumentar. Hvordan har skriveprosessen og ideprosessen vært? - Ideprosessen foregår over lang tid inne i hodet. Fra det første frøet blir sådd, til man har deler av en hel historie der inne som man kan høste av, kan det ta måneder. I idéfasen fungerer hjernen som en svamp, og trekker til seg masse inspirasjon fra ulike kilder som man kan bygge historien videre på. Jeg liker å fantasere og finne på historier. Svært ofte lager jeg små historier av ting jeg ser der og da - være seg et bilde av en båt i solnedgang, et hus i skogkanten, en katt, et menneske med røde sko som jeg kjører forbi... Hva som helst. Alt gir inspirasjon. Før jeg går igang med selve skrivingen, systematiserer jeg idéene i excel ark. Jeg skriver opp karaktertrekkene til hovedkarakterene slik at jeg blir bedre kjent med dem, og lager en slags rekkefølge på når ting skal skje hvor. Jeg lager meg også en oversikt over alle karakterer som er med i boken, slik at jeg ikke glemmer noe. Den vanskeligste delen er når det ferdige manuset kommer tilbake fra redaktøren med forslag og krav om ytterligere store endringer som må gjøres. Men så lenge jeg har positiv energi når jeg går i gang med arbeidet, og jeg ser at historien blir bedre for hver korrekturrunde, så er det bare gøy. Timene blir til minutter i de fiktive universene man skaper, og velsignelsen med å skrive er at man aldri trenger å føle seg ensom eller kjede seg. Hvordan ser du for deg veien videre, er du allerede i gang med å skrive noe nytt? - Jeg kommer til å fortsette å skrive i mange år til håper jeg. Dette er en hobby jeg fint kan tenke meg å eldes med, og jeg har planer om å skrive skikkelig skumle barnebøker når jeg blir riktig gammel. Akkurat nå har jeg såvidt begynt på en ny roman, sier hun og ler ertende. Men hva den handler om, det vil jeg ikke røpe …

0 KRISTIN REMØE Hvit gudinne og Kjærlighetssmykket

LITTERATURMAGASINET.NO 87


Blodfersk krim fra Tønsberg MARTE ØSTMOE 0

G

iljotin – det er en utfordrende tittel, og mange tenker kanskje historisk roman? Ja, tittelen gir noen historiske assosiasjoner, men handlingen foregår i nåtid.

Hvordan forklarer du tittelen? Jeg ønsker at tittelen skal tenne en underliggende gnist av redsel hos leseren. Giljotin, blod og avkappete hoder. Når boka er lest, skjønner nok leseren valget av tittel. Mer vil jeg ikke si. Du har tidligere skrevet dikt, dette er en helt ny sjanger. Hva var utslagsgivende for at du nå begir deg inn i de kriminelle rekker? Jeg har alltid hatt et ønske om å skrive krim/spenning. Jeg liker sjangeren veldig godt. Krim og spenning er også mer populært enn det dikt er. Jeg har rett og slett et ønske om å skrive historier for massene. Hvilke bøker leser du selv? Er det noen som inspirerer deg spesielt? Mesteparten av det jeg leser er krim. Nei vent, det jeg leser aller mest er barnebøker på sengekanten til barna mine. Når det bare er meg, blir det mye krim, samt noen diktsamlinger. Jo Nesbø er en av favorittene. Har lest alle hans bøker, bortsett fra de to siste. Drømmen er å bli like flink som ham. Det er lov å drømme! Når det gjelder dikt, liker jeg Inger Hagerup spesielt godt. Handlingen din foregår i byen der du bor, Tønsberg. Ser du noen fordeler eller ulemper med å knytte fortellingen opp mot et faktisk sted? Mange kan kjenne seg igjen på stedene som omtales, det kan både være en fordel og en ulempe. Fordel fordi mange har et forhold til stedet og dermed lett kan få et forhold til boka. Ulempe fordi jeg da som forfatter må være svært nøyaktig i beskrivelsene, feil og mangler blir fort lagt merke til og regnet som feil. Noen kunstneriske friheter tar jeg meg likevel. Du er selv fra Rørvik i Nord-Trøndelag. Kunne handlingen din foregått der? Kanskje ikke akkurat denne boka, men planen er flere bøker og utrederen skal rundt omkring i landet. Da peker hjemstedet mitt seg ut som et perfekt sted å dra til. Rørvik er vakkert plassert ute i havgapet med elementene i umiddelbar nærhet. Lange sommernetter og

88 LITTERATURMAGASINET.NO

mørke vinterdager, der kan ting skje! I tillegg har både Rørvik og Vikna kommune, en fin historie med bosetninger flere tusen år tilbake i tid. Sør-Gjæslingan er et gammelt fiskevær som også kan skape en utrolig ramme for en bok. Å! Der er det masse å ta av! Under den reelle kriminelle handlingen, belyser du også problematikken med at verden er liten, noen ganger alt for liten. Cornelius skolekamerat Steffen, ser ut til å være innblandet i denne saken. Dessuten har etterforskeren et godt øye til en nær kollega. Lukter det litt inhabilitet her? Er dette typisk for en middels stor norsk by? Vil ikke røpe for mye, men det blir vanskelig å skille rett og galt for vår hovedperson etter hvert. Det kan nok være tider for mennesker i utsatte yrker der det er vanskelig å kombinere jobb og privatliv. Om dette er spesielt for en middels stor norsk by, aner jeg i grunn ikke. Er inhabilitet og tette samfunn noe som opptar deg? Jeg er oppvokst i et tett samfunn der de aller fleste vet hvem alle er. Det ligger kanskje litt i ryggmargen min. Dersom en eller annen fikk fordeler kun fordi slekta


har et viktig navn i lokalsamfunnet, ja da spredte bygdesnakket seg raskt. Hovedpersonen din Cornelius Ramm er 33 år, du er 35 – og begge har erfaring innen forsikringsbransjen. Har etterforskeren og forfatteren flere likheter? Hm, et ønske om å komme i bedre form, men der tanken er større enn tiltakslysten, kanskje? Du har en imponerende liste over lesere som har ventet på boka di. Hvor lenge har de ventet? Har du noe du gjerne vil si dem? Og de som ikke en gang har hørt om boka, hvorfor skal de lese den? De har ventet alt for lenge! Prosessen med manus har tatt mye lenger tid enn jeg trodde. Jeg er pappa, har full jobb og måtte finne tid til å gjøre de korreksjonene forlaget ba meg om. I flere runder, frem og tilbake. Men nå er boka endelig her! Jeg vil takke for tålmodigheten, be alle forhåndskjøpere finne frem rødvinen, klaske rompa ned i godstolen, tenne leselyset, brett opp på

Betroelser på topp 100-listen til Leser søker bok!

første kapittel, holde seg fast og les i vei! Til de som ikke har hørt om boka; Er du lysten på å lese noe nytt? En litt annen innfallsvinkel til en spenningsbok? Bare sett hverdagslivet på hold en stund, og kryp inn i Cornelius Ramms Tønsberg. Det blir full fres!

0 CARL CHRISTIAN LAUGEN Giljotin

Leser søker bok har gått gjennom flere tusen bøker fra det norske bokmarkedet og endt opp med en liste med de 100 beste og letteste bøkene som er gitt ut de siste åra. Bøkene som har fått plass på 100-lista er valgt ut på grunn av leservennlighet og litterær kvalitet. Dette er noe av det juryen skriver: 30 % av alle voksne i Norge sliter med å få med seg innholdet i en vanlig tekst. Ofte er det ikke så mye som skal til for at boka skal bli tilgjengelig for flere. Bøkene på 100-lista har godt språk. Fortellingene engasjerer og trekker leseren med seg. Bøkene har lesbar skrifttype, luft mellom linjene og ryddig oppsett. På denne listen med bøker finnes nå vår vakre diktsamling «Betroelser», skrevet av Hanne Langeland Brune.

0 HANNE LANGELAND BRUNE Betroelser

LITTERATURMAGASINET.NO 89


Dampende erotikk

MARTE ØSTMOE 0

D

u har skrevet en triologi, tre erotiske romaner. Hvordan kom du på den ideen? Jeg har tidligere skrevet erotiske noveller, og har fått noen av dem publisert i erotiske blader, men ytterst få av mine venner har lest hva jeg skriver. De få som har lest, har gitt meg tilbakemeldinger om at jeg skriver såpass bra at jeg må få tekstene ut i form av en

90 LITTERATURMAGASINET.NO

bok. Det tok en stund før jeg klarte å ta mot til meg og sette i gang, men må takke for all oppmuntring og støtte de har gitt meg. Innen bokbransjen diskuterer vi stadig om tekstene er personlige eller private. Er det noe av deg i Eilin?


Jeg tror det er veldig vanlig at noe av en selv kommer fram under skrivingen, nettopp fordi det er et resultat av et produkt som man selv lager. Dem som kjenner meg veldig god, vil dra kjensel på noe i teksten? Hvem er denne Eilin? Og hvilket forhold har du til henne som forfatter? Hvordan dukket hun opp i din forfatterverden? Eilin er en karakter som er tilbakelent, men fanger likevel opp det det som skjer rundt seg. Hun er karrierebevisst, og fremstår som glad og fornøyd. Hun bærer også på en hemmelighet, en traume som har satt sine spor, og som preger henne, aller mest i kjærlighetens veier. Hun er ofte forvirret, såret, fortvilet og ensom. Hun er vel en karakter som står meg nær, og er en av grunnene til at hun dukket opp i min forfatterverden. Kan du si noe om hovedpersonens utvikling i de neste romanene? Eilin er ikke den som liker konflikter, men igjen liker hun utfordringer – særlig i jobbsammenheng, noe hun får brynet seg på i alle tre bøkene. Hun er tøff, alltid vært flink til hive seg ut i ting og får det til, står på selv om hun har motgang. Hun møter stadig utfordringer både privat og på jobb og hun fomler nok noe med hvordan løse personlige utfordringer, spesielt kjærligheten. Klarer hun å få kontrollen på eget liv, og troen på kjærligheten tilbake? Hvordan lar det seg kombinere forholdene hun har til de to mennene, Erik og Leander? Du utdanner deg til sykepleier og jobber innen psykiatrien. Får du brukt noe av fagkunnskapen din i skrivingen? Jeg bruker fagkunnskapene i den grad at jeg beskriver hvordan de ulike situasjonene kan prege et menneske. For eksempel hvordan angst utarter seg og

hva det kan gjøre med en. Uten at det gjøres overtydelig, prøver jeg å trekke frem et traumatisert voldsoffer som på sin side ikke er villig til å gi opp selve livet, men finner mestringsstrategier for å vise at hun står på to bein, overbeviser seg selv om at dette skal hun klare. Jeg prøver også å få fram særtrekkene hos den tidligere samboeren til Eilin. Du beskriver temmelig saftige scener og sengehygge, er du redd for at folk skal tro at det er deg selv du skriver om? Er det ikke littegranne flaut? Hvis leseren synes det er av interesse og velger å tro at romanen handler om meg, ja da må de gjerne tro det. Jeg tenker ikke så mye på den biten, og blir ikke flau. Jeg skammer meg heler ikke over de beskrivelsene som dukker opp. Erotikk er et emne som de fleste finner pirrende og kan glede seg over. Hva sier tenåringsbarna dine om at mamma skriver om sex? I starten kom Jentene med uttalelser som «Eww!!» «Det er bare sååå kleint!» «Herregud, ingen gjør vel sånt!?» Gutten bryr seg ikke at jeg skriver om sex; «Er det ikke naturlig å ha sex da?» På den annen side er de alle tre interesserte og følger med på utviklingen. De er spente på om forfatterskapet og bøkene mine får suksess. Hvilke bøker leser du selv? Selv leser jeg blant annet bøker av Dan Brown, Jo Nesbø, J.R.R Tolkinen (Ringenes Herre), Sadie Matthews (After Dark), E.L James (Fifty shades og Grey), J.K Rowling (Harry Potter), Henning Mankell. Jeg leser ikke så mye nå som tidligere, det meste av tiden går med til å lese faglitteratur.

Kommer

0 MAY BRITT STENDAL Fristet

- Forført

Kommer

-Blendet

LITTERATURMAGASINET.NO 91


Skriver om kjærlighet og sorg «Konkylien» er en kjærlighetsroman som rommer et bredt spekter av menneskenes følelsesliv. Her får man kjenne på følelser som sorg, tilkortkommenhet, tap, kamp for å overleve, men også kjærlighet, forelskelse og glede. June og Kristian skal endelig få oppleve en etterlengtet, svært forsinket bryllupsreise. Men reisen får en brå slutt og Junes liv blir endret for alltid … Livet blir ikke alltid slik man tror, håper og planlegger. Men kanskje det kan bli godt allikevel? Elisabeth Wærenskjold er født i 1965 og oppvokst i Oppsal i Oslo. I dag er hun bosatt i Skedsmo. Hun er utdannet førskolelærer og jobber som pedagogisk leder. Sommeren 2015 debuterte hun med kjærlighetsromanen Konkylien

0 ELISABETH WÆRENSKJOLD Konkylien

92 LITTERATURMAGASINET.NO


I vikingenes fotspor Den norske forfatteren Vigdis L’Orsa er bosatt i Spania og har nå utgitt sin andre bok, romanen «I skyggen av al-Andalus». Med den historiske romanen «I skyggen av al-Andalus» ønsker Vigdis L’Orsa å gjøre spansk historie mer tilgjengelig.

HEIDI ERIKSEN Vikingposten 0

V

0 VIGDIS L’ORSA I skyggen av al-Andalus

igdis L’Orsa er født i 1945 i Oslo. Hun har arbeidet som journalist i Aftenposten og var redaktør i 15 år for bladet «kunst + antikviteter» og fagtidsskriftet «Glass & Porselen». L’Orsa har også arbeidet som PR-konsulent og etablerte «Ursus Forlag og Pressebyrå». De siste 16 årene har hun bodd i Spania og interessert seg for spansk historie og har deltatt på en rekke seminarer og kurs ved universitetene i Salamanca, Alicante og Altea.

den ha noe eventyr over seg, sier Vigdis L’Orsa til Vikingposten. For L’Orsa er språket viktig. – Erik, hovedpersonen i boka, har et enklere språk enn sin kjæreste Emble som er en språksterk kvinne. Hun er skolert og snakker flere språk enn Erik som må lære seg både lese- og skrivekunsten. Dette synliggjør noe av kulturforskjellene mellom kristendom, islam og hedninger.

– Jeg ønsker med denne boken at den spanske historien skal bli litt mer tilgjengelig for publikum enn min første bok. Det var en historiebok som fort kan bli litt komplisert og tung. Dette er en roman som forteller i en blanding av historie og fiksjon om vikingene og deres møte med muslimene og de kristne i årene 950 - 1000. Boken gir en historisk innsikt i kulturen og levemåten på denne tiden. Religion var viktig for folk flest og kongene var konger av guds eller Allahs nåde. «I skyggen av al-Andalus» er en spennende historisk roman. Fortellingen utspiller seg på Den iberiske halvøy på 900-tallet. Leserne møter vikinger, maurere, hedninger, kristne, muslimer og jøder og får følge en rekke skjebner. Det er en sterkt ladet roman med aspekter av brutalitet, seksualitet, kjærlighet og gudstro. En drivende fortelling. Den røde tråden er møtet mellom den norske vikingen Erik og den unge, kristne kvinnen Emble fra Galicia og deres intense kjærlighetshistorie.

L’Orsa startet såvidt med å skrive boken for fire år siden. I forbindelse med bokprosjektet fra 2009 hvor hun ga ut historieboken «Blodige oppgjør - Vikingene på Den iberiske halvøy», satte hun igjen med mye kunnskap som hun ville forsøke å bruke i en underholdningsroman. Hvorfor denne interessen for spansk vikinghistorie? – Før jeg flyttet til Spania interesserte jeg meg ikke for temaet. Det var i forbindelse med mine spanske språkstudier at jeg oppdaget at det var noen få historiske forbindelser mellom Norge og Norden og den iberiske halvøya. Det fantes ingen norsk litteratur med referanser til vikingenes angrep på Spania og Portugal. Var vikingene her? Det var ingen som kunne fortelle meg at vikingene herjet her i 300 år. Interessen ble fanget og jeg fant det derfor interessant og spennende å skrive en historisk roman fra en tidsperiode få har giddet å bry seg om. Ingen har hatt den vinklingen og jeg følte at det måtte gjøres. Litteraturkildene hun har benyttet er spanske og arabiske. L´Orsa har drevet grundig resarch gjennom flere år. Et av mine mål med boken er å holde interessen oppe blant leserne. Jeg har derfor vært bevisst på at det «skjer» noe på hver side, en roman må være spennende, sier L’Orsa.

Historien som fortelles kan ha skjedd. Det er referanser til historiske personer og steder bak i boken slik at leseren skal kunne skille mellom hva som er historisk sant og hva som er oppdiktet. – For å lage en levende og spennende roman må

LITTERATURMAGASINET.NO 93


Produktiv forfatter I Blodnoter blir vi blant annet kjent med etterforskeren Sir John. Han er en høyst merkelig karakter. Hvordan ble du kjent med han? Hvordan kom han til deg? – Vil dessverre være litt hemmelighetsfull her. Karakteren er bygd på en historisk person. Jeg har ham helt klart for meg når jeg skriver, men det er mer fysisk, måten han ser ut og går på. Når det gjelder attityde og holdninger, har jeg nok tillagt karakteren egenskaper som neppe stemmer overens med den historiske personen, selv om det er enkelte likhetstrekk i oppførselen. Aristokratisk og staselig på utsiden, men med en barnslig, pubertil humor. Et skall av usårbarhet, men er likevel overfølsom. Sta, egen og arrogant, men likevel åpen for nye ideer. 54 år, men likevel et barn når ting går ham imot. Full av nykker, men likevel jordnær. En karakter full av motsetninger og kontraster.

MARTE ØSTMOE 0

B

lodnoter er tittelen på den nyeste boka di. Her lukter det både krim og musikk. Hvordan fant du denne tittelen? – Mye musikk er skrevet med blod. Likeledes er det mye blod i musikk. Alt fra tragiske operaer fylt av skjebnesvanger kjærlighet, til dramatiske balletter og samfunnskritiske og symbolske symfonier. Musikk har til en hver tid gjenspeilet den tid den er sprunget ut av. 1880-årenes Europa, som boken i hovedsak dreier seg om, var fremdeles preget av senromantikk og nasjonalromantikk. Den gjenspeiler holdninger og idealer i folket, holdninger vi i dag kan finne merkelige, til dels også avskyelig. Drapsmysteriet i boka drar med seg en del av disse holdningene, og det er i musikken sir John finner den siste flisen til mosaikken, og løser mysteriet. Likevel tok det en tid før tittelen satt. Å komme opp med boktitler er noe av det verste jeg vet. Heldigvis kan den i noen tilfeller være åpenbar. Hvilken sjanger vil du si at boka faller inn under? – Det er en kriminalhistorie. Drap og oppklaring. Samtidig er det mye historie. Vil vel kalle det historisk krim.

94 LITTERATURMAGASINET.NO

Er det likhetstrekk mellom etterforskeren og forfatteren selv? – Det er det helt sikkert, selv om jeg neppe er den rette å spørre om slikt. Et karaktertrekk jeg kjenner meg særdeles godt igjen i er selvhatet, forakten hvis man tar feil, trekker gale slutninger, sier noe feil eller dumt, hvorpå man gremmes i flere dager etterpå. Sir John har sin egen medisin for dette, når han sliter med skam, selvbebreidelse eller kjedsomhet. Men laudanum er ikke lovlig i våre dager, så har aldri prøvd resepten hans. I motsetning til sir John, tror jeg at jeg har evnen til å holde kjeft hvis det er ting jeg ikke vet noe om, eller skjønner meg på. Selv om sir John er en klok mann og vet mye, vil han gjerne ha en mening om alt, da også ting han ikke forstår seg på. Heldigvis har han evnen til å føle skam etterpå, slik at han ikke er en fullgod narsissist. Hans trang til å være sentrum i universet, pianovirtuos som han er, behovet for publikum og applaus, er noe jeg håper og tror vi ikke har til felles. Vanskelig å være objektiv når det kommer til en selv. Rettferdighetssansen er nok noe vi har felles, men vel og merke rettferdighet slik vi oppfatter den i vår tid. Rettferdighet for å begå drap er for sir John dødsstraff. Min oppfattelse av rettferdig straff for drap, er nok ikke fullt så blodig. Du er utdannet bibliotekar og det er nærliggende å tro at du derfor har lest mye. Er Blodnoter en slik type bok som du selv har savnet? – Min store drøm har alltid vært å bli komponist. Vanskelig, siden jeg ikke leser noter og det er over tjue år siden jeg satt på en orgelkrakk. Men om jeg var komponist, kan jeg vanskelig se for meg at jeg hadde skrevet musikk jeg selv ikke ville høre på. Synes også


at det i dagens krim er mye utenomsnakk. Ekteskapsproblemer, alkoholproblemer osv. Vet at det gir dybde til karakterene, men blir ofte litt lei av å lese om Harry Holes alkoholproblemer, eller Cato Isaksens familiefeider og tidsklemmer. Dessuten har jeg savnet mysterier og gåter i dagens krim. Liker helst at ting blir løst gjennom deduksjon, kløkt, logikk og fakta. Ikke bare avslørt av et DNA-spor eller et overvåkningskamera. Derfor var det viktig å legge historien til en annen tid enn vår egen. Ikke for det, ny teknologi krever bare en mer forsiktig og planlagt forbryter. Mindre rom for affekt. Jeg er også lidenskapelig opptatt av historie, så det var en fin anledning til å blande pasjoner. Å skrive er hard jobbing. Å gjøre research er ren glede. De fleste sier at en forfatter gjør lurt av å benytte erfaring fra sin egen fortid. Du er oppvokst i Målselv i Troms, men handlingen foregår et helt annet sted? Hvor? – I Blodnoter foregår handlingen hovedsakelig i Portsmouth og i Venezia. Hovedbasen til sir John er Oxford, eller hans paviljong i Wotton Underwood. Den neste boka i serien foregår utelukkende i Wotton Underwood. Tredje bok, som jeg jobber med nå, foregår i London. Når jeg har fjernet meg fra mer hjemlige strøk, er det ikke av mangel på forbrytelser, man trenger jo bare et offer og en gjerningsperson, men for å være nærmere eliten. Der det skjer. Dessuten bruker jeg mye historiske fakta, historiske hendelser som flettes inn i boka. Det skjedde ikke så mye i Målselv på 1880-tallet, og få historiske personer har besøkt stedet. Med verdens mest fremgangsrike imperium, i den tid, som bakteppe, kan jeg gjøre historiene mye rikere. For egen del finner jeg det også mer interessant. Ikke for det, det er en hel del interessante ting som skjer på små, avsidesliggende steder. Det er jo bare å lese Hamsun. Jeg har riktignok en del referanser til Målselv i boka. Protesjéen, Johan Herman Zapffe, kommer, som meg, derfra. Hvordan han endte opp i Oxford, får dere lese om i Blodnoter.

Enkelte valg tar vi mot vår vilje, mens andre blir tatt fordi det gjør oss godt. I valget mellom et kjent helvete eller et ukjent paradis velger mange det første. Men ikke denne bokens hovedperson, Jørgen. Ung, homofil og søkende. 0 ULF J. S. BERGSVENDSEN Det bodde en underlig styggsprengt en

Hvis du gjør som Google og retteleder en potensiell leser. Hvilke bøker har dine fremtidige lesere allerede slukt? – Uten sammenligning for øvrig og uten å virke for pretensiøs, er det første som faller meg inn Rosens navn av Umberto Eco. En stor forfatter og akademiker som jeg hadde som pensum i dokumentasjonsvitenskap på universitetet, om semiotikk. Et mysterium satt i en historisk kontekst, iveren etter kunnskap, samt en mentor og hans protesjé. Kanskje også noen av trekkene til Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón. En annen bok jeg tenker på er Charlie Chan Carries on av Earl Derr Biggers. Ville ha en historie med en reise. Selv om det ikke ble halve jorden rundt, som i Biggers bok, ble det litt farting på kontinentet. For øvrig forsøker jeg å la etterforskeren jobbe som min tenåringshelt, Sherlock Holmes. Lærte også mye om metode og deduksjon fra å lese om Semmelweiss, og da også Bjørneboes skuespill om han, men som krimbok faller dette på siden. Professor John Hensler kan nok også ha en del likhetstrekk med C. Auguste Dupin i Edgar Allan Poes univers. Tror nok at min fremtidige leser gjerne sluker god, klassisk krim. Gjerne britisk.

0 ULF J. S. BERGSVENDSEN Blodnoter

Kommer i 2016

0 ULF J. S. BERGSVENDSEN Parforcejakten

LITTERATURMAGASINET.NO 95


G – String truse str. 46 Hentet fra boken Rockn roll, baby

MALERI: KARI-METTE ASTRUP

Det hele begynte en helt vanlig fredags kveld. Jeg satt sammen med mannen min i stua og kikket på tv, akkurat som de aller fleste andre middelaldrende par i Norge vanligvis gjør på en fredags kveld. Bit for bit var akkurat ferdig, og mannen min, Kåre, zappet rundt for å se om det begynte noe spennende på en annen kanal. På TV 1000 stoppet han. Der var det frøken World, - kåring. Unge, langbente damer smilte og vrikket seg over skjermen i minimale tekstiler. Ikke akkurat min favoritt underholdning, magre anoreksiske ungjenter med lange, blafrende øyevipper og silikon både her og der. Men siden jeg er en voksen, klok kvinne, så sa jeg ingenting. Satt bare der og lot han få kikke på disse hønsehjernene. Det var da han sa det: ”En sånn skulle du hatt” ”Hva? ” spurte jeg. Jeg skjønte ikke hva han mente, pratet han med seg selv, den gamle grisen? Jeg kjente adrenalinet koke, og et øyeblikk glemte jeg nesten at jeg var en sindig, fornuftig kvinne. Han gjentok: ”En sånn, en sånn truse. Slik som hun fra Canada har.” 96 LITTERATURMAGASINET.NO

”Åh, en G – string?” ”Ja, ” sa han, ”akkurat.” Det ble ikke sagt noe mer om det, den kvelden. Men etter sengetid fikk jeg et uventet lidenskapelig besøk. Faktisk atskillig mer lidenskapelig enn de vanlige pliktbesøkene som helgen pleide å føre med seg. Nå er jeg ikke dummere enn at jeg skjønte at det ikke var bilder av meg i mine velbrukte, grå-hvite Sloggi-truser som var på netthinnen til min plutselig så amorøse mann, men i min alder har man vett til å ta de godene som byr seg uten å stille for mange nærgående spørsmål. Dessuten, bildene av min manns blanke isse og velkjente bilringer er heller ikke høyt opp på listen over mine egne topp-ti fantasier som kan være kjekke å ty til når sluttspurten nærmer seg… Men det var uansett denne fredagskvelden som startet det jeg nå skal fortelle om. For et par uker senere, etter at minnene om den amorøse natten var begynt å blekne, og helge-elskoven igjen var tilbake på gammelt lavmål, befant jeg meg en dag i undertøysavdelingen hos Cubus. Vanligvis ville jeg ganske enkelt tatt med meg et par hvite Sloggy i str. XL, men denne dagen så fant jeg meg selv stående å kikke


på rad etter rad med minimale tekstiler. Det fantes tydeligvis G-string truser i alle farger og fasonger. Sorte truser, hvite truser med blonder, leopardmønstrede sexy små saker… Jeg så meg raskt omkring, plutselig brydd over omgivelsene. Tenk om en av naboene dukket opp! Da hadde de fått noe å sladre om. Jeg synes jeg kunne høre dem: ”Vet du hva jeg så i går, Gamle fru Halvorsen på 52 år, var ute og kjøpte seg G-string…” Men ingen kjente var heldigvis å se. Derimot sto det to guttunger på en femten, seksten år og fulgte med meg i øyekroken. Det var tydeligvis at de syntes både undertøyet og jeg var ganske så fornøyelig, der de småflirende sto med sine egne bukser halvt ned på baken. Hengende løst, slik at det så ut som om de fremdeles brukte bleier. Den lengste av dem viftet med en stringtruse og sa til den andre, såpass høyt, at det tydelig var ment for mine ører også: “Se, her trenger man ikke ta av trusa for å finne rumpa. Nå må man isteden brette ut baken for å få øye på trusa.” Fnisende som to fjortis-jenter forsvant de mellom reolene. Jeg kikket på tekstilene foran meg. De dustete guttungene hadde faktisk et poeng. Men en del av disse trusene var allikevel ganske søte… Jeg tok nølende fram en truse i det jeg trodde var riktig størrelse. Størrelse 46, de hadde ingen større. Den var sort og hadde en søt liten blonde langs kanten. Bak hadde den, ehh, nesten ingenting. Jeg snudde og vendte på det lille plagget. Det kunne jo ikke skade? Jeg kikket på prislappen. Kr. 178,- sto det. Etthundreogsyttiåtte? Det var tre ganger så mye som for en Sloggi-truse. Og 10 ganger mindre stoff! Ikke rart produsentene gjerne ville se oss i string-truser. Triumph sto det på merkelappen, og det gled en erindring gjennom hode. Var det ikke Triumph vi ble oppfordret til å boikotte fordi de produserte undertøyet sitt i Burma? Hvor diktatorene tok all fortjenesten, og folket var satt til slave-arbeid? Så fikk jeg øye på en rød lapp under prislappen, 50 % avslag sto det der. Dermed var avgjørelsen tatt, trusa skulle bli mi. Arbeiderne i Burma var sikkert glad til for å få beholde arbeidsplassene sine uansett. Jeg gikk raskt mot kassadisken for å betale, og prøvde å se selvsikker og målbevisst ut. Som om kjøp av string-truser var en helt dagligdags affære for meg, som om jeg hadde skuffen full hjemme. Jeg er en kvinne av tiden, en slik som forventer effektivitet. Fordi jeg fortjener det. Bak disken sto det ei kvisete ungjente, ca størrelse 36, med langt blondt hår og lilla trutmunn. Hun tok i mot trusa, og kikket på den. Og på meg. Og på trusa. Og

omsider på meg igjen. Jeg kunne tydelig se at hun kjempet mot latteren, magen bølget under den stramme genseren, der hun sto og nitygget på en tyggegummi. Så tok hun seg tydelig sammen; ”Skal det være en gave? ” Jeg ristet bestemt på hodet, mens jeg kjente rødmen krype opp langs halsen. Hersens jentunge! Jeg fikk omsider betalt, og tok med meg posen med nyervervingen i. Vel hjemme tok jeg meg et langt, godt bad. Jeg låste baderomsdøra grundig. Så fant jeg fram trusa. Nå skulle den prøves. Det lille plagget gled greit oppover hoftene så størrelsen var riktig, men kanten øverst føltes allikevel i strammeste laget. Jeg kikket på meg selv i speilet. Dro trusen først litt opp. Og så litt ned. Men uansett hvor den havnet, så la stoffet seg pent innimellom bilringene og ble borte langt der inne et sted. Over kanten av trusen hang det et stykke løs, hvit mage som dekket over den søte blondekanten. Jeg prøvde å trekke inn magen, og det føltes faktisk som om jeg greide det. Men speilet fortalte meg at det gjorde jeg nok allikevel ikke. Bare den nederste delen av det trekantede stoffstykket foran var synlig. Det dekket jo i og for seg det det skulle. Jeg snudde meg. Bak, - så dekket den ingenting. Og intet trusestoff var å se. Jeg betraktet bakenden min i speilet. Den var hvit. Og stor. Og dissende. Og full av merkelige små groper. Jeg stirret på den som om jeg aldri hadde sett den før. Og det hadde jeg jo heller ikke, ikke sånn. Jeg gikk forsiktig fram og tilbake. Det føltes uvant, med den tynne stoffbiten gnagende et sted langt der inne mellom rumpeballene. Jeg prøvde å se det med min manns øyne. Var dette virkelig sexy? Senere på kvelden, etter et kjedelig diskusjonsprogram og kveldens siste nyhets-sending, var det omsider leggetid. Det var Valentine – dagen, dagen for romantiske overraskelser. Det var ingen kveld som kunne passe bedre. Jeg kjente sommerfuglene flagre i magen, men nå fikk det bære eller briste. Vi sto og kledde av oss, side ved side på soverommet. Jeg tok nølende av meg det anstendige foldeskjørtet, og sto der i all min bleke nakenhet. Aldri før har jeg følt meg så naken, bare ikledd en sort truse på størrelse med et frimerke. Mannen min sto foroverbøyd, han holdt på å ta av seg sokkene. Jeg snudde meg langsomt rundt, vendte ham ryggen. Vendte ham baken. Jeg mer følte enn så at han stivnet. Han åpnet munnen. Og lukket den sakte igjen. Så kysset han taust de rødmende kinnene mine. Han er en klok mann, mannen min.

LITTERATURMAGASINET.NO 97


Utgivelser fra Forlaget Forglemmegei S. 100. Liten og sterk – Esther Samuelsen

s. 102. Løvetannbarn – Marie Høvik Helgerud

s 104. Når superhelter dør – Pernille Alette Burud - Bingen

s 106. Angelica, en engel og mamman hennes – Ida Simonsen

s 108. Små føtter setter også spor – Alberto Rodriguez

s. 110. Gylne toner fra gamle strenger. – Jørgen Sandberg

s. 110. Mitt liv – Bjørn Dahl

s. 111. Tyskerungen – Kari Grøndahl

s 112. Alene med tankene – Gunnar Snartland

s. 113. Vår vingård i Provence – Lars P. Storvestre

s. 113. Nå lukker jeg mitt øye – Guro Aarø Scarfi

98 LITTERATURMAGASINET.NO


Forglemmegei Forlag er forlaget med de viktige personlige historiene. Har du en historie du ønsker å dele med din egen etterslekt, eller en sterk historie hele Norge bør høre om? Redaktør Anita Berglund kan hjelpe deg, enten du ønsker opplag på 10 eller 10 000 bøker.

LITTERATURMAGASINET.NO 99


FOTO: BRITT KROGSVOLD ANDERSEN

Prestefruens tøffe barndom Den lystige Esther Samuelsen 77 år, er ikke bare dikter, men forfatter av en sår oppvekstroman. Nå skal sannheten frem. MARTE ØSTMOE 0

D

et er bare et år siden Esther Samuelsen var ferdig med diktboka Tilbakeblikk – med glimt i øyet. (Lyst Forlag 2014.) Humor, rim og romantikk er Esthers kanskje sterkeste sider, men denne gangen holder hun seg til sannheten. I boka ”Liten og sterk” forteller hun om en vanskelig barndom i det deilige landet Danmark. Historien er rystende og sår, men historien ender heldigvis lykkelig. – Å! Jeg er av den romantiske typen! Esther Samuelsen, knikser med nakken og sender ordene sine rett til himmels. 77-åringen lar vinden rufse til det sølvgråe håret, biter litt på pennen, legger notatblokken i fanget og drømmer seg aldeles langt, langt bort. Dessverre er ikke alle minnene like gode. Så fort den unge kvinnen ble myndig, bestemte hun seg for å forlate fødelandet Danmark og søke lykken i det landet hun hadde hørt så mye om: Norge! Esther forteller at drømmen om Norge begynte med en ganske uskyldig julegave. Fra brettspill til virkelighet – Vi var åtte søsken, under meg hadde jeg to mindre brødre, over meg hadde jeg to gutter og tre jenter. Det var storesøster Julie som fikk presangen, men hele barneflokken elsket brettspillet med det friske navnet ”På skitur i Norge”. Brikkene var miniatyrer av skiløpere, og underveis ble disse utsatt for både storm , kladdeføre og beinbrudd. Da fór det tilbake til start eller man måtte rygge 5 steg tilbake. – Jeg levde meg helt inn i det, forteller Esther og tror at brettspillet er den egentlige årsaken til at hun nå bor i Norge. Først Oslo, deretter Osterøy og nå Sandefjord. Liten og sterk – Jeg er et levende vesen, jeg er rastløs og det skal skje noe hele tiden. Enten maler jeg, tegner, skjærer i tre eller skriver. Til sammen er det blitt 8 diktsamlinger. Sju har hun selv fått trykket opp, den siste, Tilbakeblikk – med glimt i øyet, er gitt ut på Liv Forlag under Forlagshuset i Vestfold. Observasjonene er som regel lette, lystige

100 LITTERATURMAGASINET.NO

0 ESTHER SAMUELSEN Liten og sterk og gjerne på rim. Den triste biten av tilværelsen har hun fram til nå holdt godt skjult, men i boka ”Liten og sterk”, skildres en barndom preget av både brokete skolegang, omsorgssvikt og lange, harde arbeidsdager. Rik bestyrer, fattig skomaker Når Esther skal fortelle sin historie, er den gjerne delt opp i fire kapittel. Det er barndommen før farens død, barndommen etter. Det er livet i Danmark og det er livet i Norge. I årene før hun ble 10, tegnes livet som rolig og trygt. Etter farens død, raser det meste sammen. – Far var treskomaker, på den tiden var det et skikkelig og godt yrke og han kunne brødfø oss alle. Etter en stygg ulykke blir Esthers far svært syk. Diagnosen er hjerneblødning, og livet står ikke til å redde. De neste årene i Esthers liv er som en lang rekke med strev, sorg og svik. Hun savner faren sin så inderlig dypt.


– Når han satt med arbeidet, fortalte han stadig historier, kom med rim og regler. Det var også han som lærte meg å spikke med kniv, forteller Esther. Som ekstrahjelp på gårdene fikk Esther 25 kroner i måneden. –Det var mor som tok seg av lønnen. Ikke før jeg stod til konformasjon, begynte jeg å spare selv. Målet var hele tiden en billett til Norge. Sammen med venninnen Inger, søkte Esther tjeneste i Norge. Nå la de to 18-åringene ut på den lange reisen over Kattegat. Overfarten tok et helt døgn, målet var Oslo. – Det var så romantisk, jeg drømte om den vakre naturen, dype fjorder, høye fjell og brusende fosser! Kjærlighet, fjell og fjorder – Vi forstod jo ingenting av hva de sa! Esther ler av sin egen uvitenhet. Esther trivdes som hushjelp i Oslo, men utferdstrangen var ennå ikke stogget. – Jeg ville oppleve fjell og fjorder! Nå kjøpte Esther Bergens Tidende, fant en annonse, søkte stillingen, fikk posten og ikke lenge etter var hun på ny ferge, denne gangen i stø kurs mot Osterøy. – Johannes var gutten på gården. Esther peker på et bilde av en mann med åpen skjorte. – Ser du hvor kjekk han var? Esther er 19 år og det tar ikke lang tid før de blir herr og Fru Hoshovde, og sammen får de får tre barn, 2 gutter og en jente. – Johannes likte ikke at jeg ble kristen, forklarer Esther. Hun hopper pent bukk over en trist skilsmisse og forteller i stedet om tiden da hun fikk jobb som husmor i sjømannskirken i Israel. – Der er traff jeg sjømannspresten Per Samuelsen!

Samme år, i 1991, flytter paret til Sandefjord. 12 måneder etter er de gift. Esther er nå 53 og for gammel til å bli mor på nytt, paret får derfor ingen barn. Per jobber som skoleinspektør på Revetal skole, men når kristendomsfaget fjernes fra timeplanen, blir han vikarprest i Vestfold. Johannes holder på jobben sin helt til sin død, sommeren 2008. – Slik endte jeg som enke her i Sandefjord, forteller Esther og liksom våkner opp fra sin egen livshistorie. Kanskje var den litt trist, men jammen er livet godt likevel! Aldri har den danske kvinnen angret på at hun, for 59 år siden, brukte alle sparepengene sine og reiste til Norge. Den danske kvinnen griper pennen. Hun vil skrive et dikt om lykke.

Dikt: Fra boka Tilbakeblikk – med glimt i øyet. Ensom benk Det står en benk, på en parsell, ”Det lange naboskaps vel”. På alle de år jeg har syklet her, har jeg aldri sett folk på benken der. De arbeider rundt husene kan jeg se, i 91 og 92 og 93. Nu vil jeg prøvesitte benken en gang, Haneholmveien er utrolig lang. Man kan hvile og høre fuglenes sang. Vipa som skriker ved bekken der nede, lerken som kvitrer over sitt rede. Jeg legger meg ned og tenker – Det er deilig med ensomme benker.

LITTERATURMAGASINET.NO 101


Oppsiktsvekkende bokslipp Marie Høvik Helgeruds bok «Løvetannbarn» er nylig blitt sluppet. Og boken har fått mer oppmerksomhet enn forfatteren forventet. LINN HOVDAN / RØYKEN OG HURUM AVIS 0

J

eg er helt målløs, utbryter Helgerud. Hun har nettopp hatt åpent hus med boksalg og signering, hvor nærmere 50 mennesker har vært innom for å få med seg «Løvetannbarn» hjem. Rundt 100 hadde forhåndsbestilt boken for å sikre seg et eksemplar. Mye oppmerksomhet Marie Høvik Helgerud (21) fra Spikkestad har nettopp kommet ut med sin første bok. “Løvetannbarn” er en bok om Helgeruds liv, og handler om oppveksten hennes. Frem til hun var 13 år bodde Helgerud med en mor som var alkoholiker, og en far som var pillemisbruker. Hun skriver om alle de tøffe stundene, og om hvordan hun i dag endelig kan føle seg lykkelig. Boken har vekket stor interesse hos mange, og 21-åringen har blant annet gjestet TV2s «God Morgen Norge». I skrivende stund ligger «Løvetannbarn» på sjuende plass over mest solgte bøker hos Haugen bok. – Målet mitt var at så mange som mulig skulle lese boken, og at de skulle stille spørsmål ved det de leste. Og det virker det som om jeg har oppnådd, sier Helgerud. Noe som måtte gjøres Drømmen om å skrive en bok startet tidlig. Da Helgerud var 16 år, begynte hun å skrive. Boken var først og fremst en prosess for å bearbeide de tøffe minnene. Men boken Helgerud begynte på da hun var 16 ble aldri ferdig. Da PC-en gikk i stykker, og det ikke fantes noen backup, la hun drømmen til side. Etter videregående begynte hun å jobbe som nestleder på Mestergrønn i Drammen, i tillegg til å jobbe enkeltvakter på Classic Pizza i Røyken. – Det var faktisk sjefen min på Classic som fikk meg til å begynne å skrive igjen. Han sa en dag til meg at jeg aldri måtte gi opp drømmene mine. Og da tok jeg meg sammen, forklarer 21-åringen. For snart et år siden begynte hun å skrive på nytt, og rett etter årsskiftet fikk hun kontakt med Forlagshuset

102 LITTERATURMAGASINET.NO

0 MARIE HØVIK HELGERUD Løvtannbarn i Vestfold, som ønsket å publisere boken. Helgerud sier hun føler at det har senket seg en fred over henne nå som «Løvetannbarn» endelig er ferdig og ute på trykk. – Det å skrive boken var psykisk veldig tøft. Nå har jeg på mange måter avsluttet et kapittel i livet mitt også.


Nytt opplag etter to uker! Det er mange som har latt seg fenge av Mare Helgerud sterke oppveksthistorie. Etter bare to uker i salg må vi allerede trykke opp Løvetannbarn i nytt opplag! Løvetannbarn er barn som til tross for en traumatisk eller utfordrende oppvekst, har greid seg bra. Lik løvetann som kan lyse sterk og stolt mot oss fra et hardt asfaltbelagt fortau, har disse barna trosset motgangen og smerten, og viser oss at det allikevel går an å leve et fullverdig liv.

Marie H. Helgerud er et slikt løvetannbarn. Tross en oppvekst med en alkoholisert mor og en fraværende far som begge døde altfor tidlig så framstår hun i dag som en lykkelig, ung kvinne med en lysende framtid foran seg. Løvetannbarn er hennes historie, usminket og brutal, men også full av små øyeblikk av glede og håp.

LITTERATURMAGASINET.NO 103


Når superhelter dør

ANITA BERGLUND 0

D

et er igjen juni, med sommer og sol, og forventningsfulle nordmenn. For Pernille Alette Lurud-Bingen vil sommeren aldri bli helt slik den var før. På en fin junidag for fire år siden mottok hennes far nyheten om at han hadde fått uhelbredelig nyrekreft med spredning. Da jeg møter Pernille, har det gått 21 måneder siden han døde. Hun er en nydelig jente, og det virker som om hun har klart seg bra. Men i øynene sitter fortsatt sorgen. – Du har kalt boken din Når superhelter dør. Hvorfor det? – For meg var pappa en superhelt fordi han kjempet som en. Hun smiler. – For eksempel da han fikk plagsomme bivirkninger av cellegiftkuren og sårene og blemmene under føttene hans var på sitt verste, så krabbet han fra sofaen til kjøkkenet for å hente et glass med vann, isteden for å spørre

104 LITTERATURMAGASINET.NO

noen av oss andre om hjelp. Han var alltid positiv, og trodde lenge at kreften ikke skulle få ta knekken på ham. Jeg hørte aldri pappa si en negativ ting i perioden han var syk. – Hva er det du tenker på når du minnes pappaen din? Pernille kikker bort, ut av vinduet. Et øyeblikk virker det som om hun har glemt at jeg sitter der. Så snur hun seg mot meg igjen. – Jeg tenker på hvor blid han alltid var. Hvor morsom han var. Han hadde alltid en kommentar på lur, og lo veldig godt av morsomme ting som ble sagt. Han hadde en høy latter som kom fra dypt nedi magen. Det er et godt minne, – og jeg tenker stadig på det når jeg ler og har det gøy selv. Noe av det jeg husker alle best er alle bilturene våre, i Sverige, Danmark og Spania. Hvis en av favorittsangene hans ble spilt på radioen, ba han alle i bilen om å være stille, så skrudde han opp volumet og sang for full hals. Han levde seg skikkelig inn i musikken, og det ble skikkelig god stemning av det. Vi lo og koste oss fælt!


– Hvorfor ønsket du å skrive denne boken? – Den startet som en terapi for meg selv. Jeg skrev når jeg var glad, eller når jeg var lei meg, jeg skrev for at det skulle hjelpe meg å sortere min egne tanker og følelser. I tillegg skrev jeg ned historien fordi jeg ville huske den, ha den svart-på-hvitt. Jeg ville ikke glemme detaljer av det som hadde skjedd. – Jeg begynte etter hvert å lese noe av det jeg hadde skrevet for mamma og for storesøster, deretter fikk venninner høre litt, og alle var enige i at dette måtte jeg få ut til flere. Det hadde ikke streifet tankene mine engang, men jeg prøvde meg, tok kontakt med et par forlag – og fikk gjennomslag hos dere, noe jeg er veldig takknemlig for. Resultatet er blitt så bra! Nå håper jeg at denne boken også kan hjelpe andre i samme eller lignende situasjoner til å sortere sine tanker og følelser – kanskje også til og med til å være mer åpne underveis. Jeg får nemlig ikke sagt nok hvor glad jeg er for at ingenting ble holdt hemmelig, og at vi kunne snakke om sykdommen ved middagsbordet uten at det ble katastrofe og bare vondt. – Hva er de vondeste minnene fra tiden da din far var syk? Hvordan har du bearbeidet dem? – De vondeste minnene er når jeg kunne se på pappa at han hadde det vondt. Hun stopper og svelger et par ganger før hun fortsetter. – Det var ikke ofte – kanskje et par ganger – hvor han også gråt. Jeg hadde sjeldent sett pappa gråte, så når han gjorde det så visste jeg at han hadde det virkelig ille. Jeg har bearbeidet de vonde minnene ved å snakke med familie og venner om dem, og ved å skrive dem ned. Å skrive er undervurdert. – Opplevde dere innad i familien sykdommen og sorgprosessen likt? Hvis ikke, har du noen tanker om hvorfor? – Vi trodde hele tiden at vi opplevde prosessen likt, at alle hadde kommet like langt. Men det var nok ikke helt slik. Først og fremst var pappa kommet mye lenger enn oss i å akseptere det uunngåelige. Kroppen hans var sliten, og da det nærmet seg slutten, fortalte han oss at han dessverre ikke orket mer. Han ville gi slipp, men han ventet bare på at vi skulle gjøre det også. Og det gjorde vi, vi aksepterte at det var sånn det var– utrolig nok. Men etter at han døde har jeg nok sørget litt annerledes enn resten av familien. Lenge lot jeg som om alt gikk greit, jeg løy for meg selv også, og trodde jeg var kommet langt. Men i stedet hadde nok alt bare blitt satt på ”pause”, og når jeg da trykket på ”play” igjen, var jeg fortsatt der jeg trodde jeg hadde vært for lengst. Vi takler situasjoner på ulike måter alle sammen, ingen er like. Og jeg tror heller ikke at mamma, storesøster og lillebror takler det på samme måte.

– Hva har lært du om deg selv i denne prosessen? – Jeg har lært at man ikke må ta ting for gitt. Alt er ikke en selvfølge, og man heller bør takke en gang for mye, enn en gang for lite for ting. Ta imot komplimenter, smil, lev livet – for du vet aldri når det ender. Jeg har lært å ikke klage over bagateller som en liten forkjølelse, en kvise i panna, eller gnagsår på lilletåa. Jeg har lært at man må ta vare på det man har. Gi mammaen og pappaen din en klem når du ser dem, og en klem når du drar. Sleng gjerne på et par klemmer til. – Har det kommet noe godt ut av det tragiske tapet? Pernille nikker. – Det kommer utrolig nok gode ting ut av vonde ting: et fantastisk samhold i familien. – Har du noen råd å gi andre som er i samme situasjon som du var – og er? – Snakk. Vis følelser, snakk om følelser – det er ikke farlig. Det kan virke skummelt noen ganger, men det er ikke farlig, sier hun engasjert. – Snakk med venner, familie, kjente.. Dra til psykolog, snakk med noen som verken er familie eller venner – det kan også være veldig godt. Snakk med legen din, med helsesøster, hvem som helst. Ikke nødvendigvis for at de gir deg riktig svar, men fordi de kan lytte og snakke med deg. Åpenhet kan være skummelt, men hvis du først åpner deg én gang, så er det lettere andre gangen, og da går det så fint. Bare snakk. – Hvordan kan omverdenen, familie og venner, best støtte noen som går gjennom det samme som det du har gjort, og fortsatt gjør? – Bare vær til stede. Sitt og lytt, nikk for å vise at du får med deg det som blir sagt. Du trenger ikke si noe som helst tilbake, bare sitt der – gjerne med en hånd rundt personen, og vis at du bryr deg. Legg bort smarttelefon/nettbrett og lignende for å vise at du er 100% tilstede – det er det vi trenger. Etter et slikt tap trenger vi å føle at noen er der for oss.

0 PERNILLE ALETTE LURUD-BINGEN Når superhelter dør

LITTERATURMAGASINET.NO 105


Lang kamp for ei lita Dette er historien om Angelica fra Drøbak og mammaen hennes. Begge har vært gjennom tøffe kreftbehandlinger og tilbakefall, hvor siste mulighet for å bli frisk var stamcelletransplantasjon. Hvordan er det mulig å takle at ditt lille barn blir hardt rammet av en agressiv form for leukemi, når man selv har vært gjennom seks år med lymfekreft? Mamma, Ida, var akkurat kommet ut fra isolat, og skulle på rehabilitering, da minstejenta Angelica fikk akutt leukemi. Etter to års intensiv behandling var Angelica erklært frisk høsten 2014. Gleden var dessverre kortvarig. Noen dager før jul var leukemien ubarmhjertig tilbake for fullt. Etter noen måneder med forbehandling før transplantasjon, holdt det på å gå virkelig galt. Angelica kom på barneakutten med livstruende skader som følge av behandlingen. Familien holdt på å miste henne flere ganger våren 2015. Dette er den sanne, usminkede og ærlige historien fra en mamma både som kreftsyk og senere som pårørende til sitt elskede lille barn. Det er samtidig en overlevelsesguide for de som selv blir syke, eller blir pårørende til syke. Her får du mange flotte tips, huskelister, linker om hva du må huske på. Det er også en historie om mestring, stahet, styrke, positiv holdning og utholdenhet. Om å holde motet oppe, uansett hvor svart og mørkt det kan se ut.

0 IDA SIMSONSEN Angelica

106 LITTERATURMAGASINET.NO


jente

LITTERATURMAGASINET.NO 107


Små føtter setter også spor ANITA BERGLUND 0

Jeg møter Alfredo Rodriguez på en kafe i Oslo, en tilsynelatende vanlig mann i begynnelsen av trettiårene. Han hilser lunt på meg – Maria og du hadde ikke planlagt å starte familie så snart etter at dere flyttet sammen til Norge, hvordan reagerte du da du mottok nyheten om at samboeren din var gravid? – Helt forskjellig fra Maria, smiler han. – Mens hun gikk bekymret på jobben den dagen, slo jeg saltomortaler av glede, i stua, på kjøkkenet, over hele huset – det var som jeg skulle ha vunnet førstepremie i det store lotteriet. Jeg kjente meg euforisk. Fra det øyeblikket av, var jeg fullstendig lykkelig. Det var som å få et bevis på fruktbarhet. Jeg fungerte! Jeg var i stand til å få barn! Samtidig kom selvsagt følelsen av ansvar. Jeg skulle bli pappa! – Hvordan var det å møte din datter, Julia, for første gang? – Det rev sjelen min i to. Øynene hans blir mørkere. – Bare det å gå inn på en intensivavdeling for premature barn er en overveldende opplevelse, man føler seg så liten og ubetydelig. Men å se sin egen lille datter for første gang i en kuvøse, bitteliten og full av intravenøse sonder, koblet til en pustemaskin og andre apparater som overvåket helsetilstanden hennes, er så smertefullt at det ikke kan beskrives med ord. Smerten kommer langt innefra, fra sjelen om man vil kalle det det, og kommer langsomt til overflaten. Hadde dere håp om at hun ville overleve? Ja, naturligvis. Alle foreldre håper. Selv om helsepersonalet fortalte oss at Julias prognose var svært alvorlig, at dette kom til å bli svært vanskelig, var det umulig å ta det innover seg med en gang. Hun hadde fått en alvorlig hjerneskade i høyre hjernehalvdel, en skade som oppsto i selv fødselsøyeblikket. Dette er vanlig hos svært premature barn, men ikke alle er like alvorlig skadet. Graderingen går fra 1 til 4. Julia lå på skalaens høyeste nivå, 4. Det er sjelden at slike omfattende skader kan leges helt hos et barn som er så lite utviklet, men det er en mulighet for at skaden kan forsvinne, at nerveforbindelsen kan gjendannes, og det var denne muligheten vi klynget oss til i begynnelsen.

108 LITTERATURMAGASINET.NO

– Hvilken kontakt fikk dere med Julia når hun lå i en kuvøse hele tiden? Hun roet seg når hun hørte stemmene til Maria og meg. Første gang hun åpnet øynene, var vi ved hennes side og pratet til henne. Og deretter åpnet hun dem så vidt hver gang hun hørte stemmene våre. Jeg pleide å synge for henne. Og vi fikk være med å stelle henne sammen med en sykepleier. Det var helt utrolig å se hvordan hun reagerte på de forskjellige sykepleierne. Noen av dem gjorde henne rolig og fornøyd, andre ikke. Tilsynelatende var det ingen forskjell på hvordan de behandlet Julia, men vi kunne se av pulsen hennes at Julia merket forskjell. – En stund var dere optimistiske angående utsiktene hennes? - Ja. Julia gikk først ned i vekt, og veide så lite som 492 på et tidspunkt. Men så begynte hun å legge på seg bitte litt hver dag. Etter hvert fikk vi vite at bilirubinnivået hennes var altfor høyt, hun hadde fått gulsott og måtte behandles med UV-stråler. I tillegg hadde hun en hjertefeil, klarte ikke å fordøye melken godt og det ble konstatert at hun hadde en infeksjon. Men alt kunne behandles, og hun fikk den beste behandlingen tilgjengelig. Selv om vi følte oss nedstemte var vi likevel ukuelig optimistiske – Men så en dag, sa han og trekker pusten tungt. – Fikk de tilbake resultatene av noen prøver de hadde tatt samme morgenen. De hadde diagnostisert en viktig mangel på blodomløp i den venstre hjernehalvdelen, som nok skyldtes oksygenmangelen under fødselen. Men … Alberto ser ned i bordet. – Det kom i tillegg til en stor hjerneblødning i den høyre hjernehalvdelen. Prognosen var med ett svært usikker. Hadde bare en del av hjernen vært ødelagt, kunne den friske delen regenere, men når begge hjernehalvdeler var skadet, ville dette være umulig. Og det var mer. Legene hadde også oppdaget at fordøyelsessystemet hennes ikke fungerte, hun hadde et lite hull i fordøyelsessystemet som hadde vært svært vanskelig å oppdage. - Hun hadde med andre ord ikke en sjanse? Nei. Hun kom til å dø. Den skjønne lille datteren vår kom ikke til å leve stort lenger, det var bare snakk om timer. Så vi fikk lov til å ta henne ut av kuvøsen og holde henne. Jeg kommer aldri til å glemme den stunden så lenge jeg lever. Øynene hans blir blanke. – Med henne liggende på brystet mitt forsvant fornemmelsen av tid.


Jeg ville kjenne hvert øyeblikk, hvert eneste sekund sammen med henne. Jeg kysset henne mange ganger på de ørsmå kinnene. - Og nøyaktig et år etter at Julia døde, føder samboeren din igjen en datter … – Ja. I ansiktet sloss smerten med gleden. – Sofia ble født 13. november klokka 13. Nøyaktig samme dag og klokkeslett som Julia døde et år tidligere. Som om det var forutbestemt. Der oppe et sted må det ha vært noen som ville fortelle oss noe, det er jeg sikker på. Det var da jeg så Sofia for første gang at jeg virkelig forsto hva vi hadde mistet i Julia. Det er ikke til å unngå, uten å ville det kom alle følelsene mine tilbake selv om jeg forsøkte hardt å holde dem på avstand. De traff som et kraftig slag. Og så kom tankene om at de to søstrene kunne ha vokst opp sammen, vært gode venner. – Hvordan har denne erfaringen forandret deg? – En av konsekvensene etter en slik påkjenning er at man må bygge seg opp på nytt. Livets verdier har fått en ny skala. På en måte begynner man på nullpunktet, du er ikke den du pleide å være. Du er blitt et annet menneske. Jeg følte at jeg med mine 31 år, midt i livet, måtte legge inn et nytt gir, ta nye og større sjanser, strekke meg lengre. Jeg begynte å føle at fra det øyeblikket vi tok farvel til Julia, hadde jeg mindre å miste. Slik føler jeg det fremdeles. Sagt på en annen måte, jeg sluttet å være redd, jeg ble flinkere til å takle vanskelige utfordringer på

jobben, jeg greide å si i fra om det jeg mente, gjøre ting på en annen måte. Livet er for kort til å være redd. Maria og jeg vil aldri komme over tapet av Julia. Vi kan aldri bli aldri de samme som før. Jeg tenker på Julia hver eneste dag, og tror at jeg alltid vil gjøre det. Det er som et naglehull i sjelen, det er i meg. Men det er ikke bra for den mentale helsen når tankene kverner rundt de samme spørsmålene, man må forsøke å komme seg videre. Det handler ikke å skape en falsk normalitet, det handler om å fortsette å leve. Forfølge drømmer, prøve å motivere og inspirere seg selv. Om vi godtok Julias dødsfall eller ikke, gikk verden videre. – Vil du si noe om hvorfor du har skrevet denne boken? Det hender jeg spør meg selv om hvorfor jeg har skrevet denne boken om Julia, og vår historie. Jeg vet det ikke ennå. Kanskje det var frykten for at jeg en dag ville stå opp av senga og ikke være i stand til å huske alt som hadde skjedd? Kanskje var det angsten for at livet hennes skulle bli redusert til en håndfull bilder, som jeg trenger å mobilere styrke for å greie å se på? Kanskje gjorde jeg det for å kunne fortelle det til Sofia når tiden var inne? Alberto blir sittende og stirre ut i luften foran seg. - Mest av alt tror jeg at det jeg skrev boken for henne. For Julia.

0 ALBERTO RODRIGUZ Små føtter setter også spor

LITTERATURMAGASINET.NO 109


Gylne toner fra gamle strenger FOTO: LIV INGER NILSSEN

Om denne boken sier forfatteren selv; Hva vil du finne i disse tekster? Jo, eksistensielle funderinger om hva som for meg er sentrale verdier i livet. Hva er uvesentlig i vår tilværelse og hva bør vi holde fast ved? Sporer du en viss antimaterialisme i mine linjer? Da vil jeg si at du er på rett vei. Finner du at jeg har brukt et forstørrelsesglass på de små gleder og har gjort dem store, så er du avgjort inne på det rette. I tillegg vil du finne mye humor og selvironi og ikke minst et gløtt inn i barnets forunderlige verden som jeg har vært så heldig å få innpass i. Jeg skriver dertil tre reiseberetninger, hvorav to var nøye planlagte, mens den tredje var en impulshandling. Jørgen Sandberg (1952) har tidligere gitt ut 12 bøker. Blant disse er to riksdekkende faktabøker. Mest kjent er kanskje ”Hygienens historie – fra badestamp til daglig

I

denne boken forteller Bjørn Dahl om sitt eventyrlige liv gjennom nesten 90 år. Han forteller om oppveksten, om familien og om skolen. Han forteller om hvordan han under krigen, den 9. mai 1942, ble arrestert av Gestapo og kjørt til Victoria Terasse og deretter ble sendt videre til Grini, der han satt til 5. november. Etterpå fortsatte han motstandskampen, sammen med blant annet Max Manus og Gunnar Sønsterby. Han forteller om arbeidet i trebransjen, om forlovelse, giftermål og barn, om oppgaven som Rotary-president. Det er i det hele tatt et både spennende og langt liv som her er 110 LITTERATURMAGASINET.NO

dusj” og ”Mental helse – Det handler om å reise seg.” Sandberg skriver også prosa, dikt, aforismer, samt historiske tekster på såvel lokalt, regionalt som nasjonalt plan Forfatteren har tidligere arbeidet som kulturminneregistrator og bokselger. Han har også vært frilansskribent for lokal-, regionalog ukepresse. Hans aforismer er benyttet i Studio Sokrates på NRK P2. I samme kanal har Sandberg også presentert flere morgenkåserier. I denne boken finner du også et par sammenfattede utgaver av nettopp disse.

0 JØRGEN SANDBERG Gylne toner

samlet mellom to permer, til glede for familie, venner og etterslekt.

0 BJØRN DAHL Mitt liv


Barn nr. 110 - Sak nr 6054 Karin Grødahl ble født på E. C. Dahls fødeklinikk i Trondheim. 2 desember 1943, men vokste opp hos sine adoptivforeldre i Kristiansund. Som voksen flyttet hun til Horten. Karin er en av Norges 12 000 ”tyskerunger.”

E

tter andre verdenskrig ble nesten et hundre tusen nordmenn etterforsket for landssvik. Krigsprofitører slapp lett unna. Mange norske industritopper som samarbeidet med tyskerne slapp unna i rettsoppgjøret. Derimot ble jenter som var kjærester med tyske soldater straffet knallhardt under landssvikoppgjøret. ”Tyskertøsene” ble spyttet på, utsatt for tvangsklipping og trakassering. Mange ble stilt ut til spott og spe, kjørt rundt på lastebil eller måtte gå spissrotgang gjennom en mobb full av hat. Mange ble utsatt for forferdelige statlige overgrep; de ble internert og deportert til Tyskland. Mange ble fratatt barna; enkelte tvangslobotomert.

ennå eksisterer – 70 år etter krigens slutt. Det er ikke piggtrådkvasene som er siste rest etter krigen, ei heller de siste minnene fra tysk okkupasjon. Det er tyskerbarna som er de siste minnene. Deres mødres landsforræderi besto i å forelske seg i en tysker. Det har barna fått lide for hele livet. Svært få tyskerunger har klart å fortelle sin historie. De har manglet motet, tiden eller evnen til å formidle det de har gått igjennom. Mange har skammet seg, skjult og fortrengt alt, selv for sine nærmeste. Karin er et sjeldent tidsvitne. Håpet hennes er at denne boken vil hjelpe folk til å forstå og respektere disse ”tyskerungene” som de løvetannbarna de er.

Barna deres ble kalt ”tyskerunger”. De ble utsatt for mobbing og sosial fordømmelse, og fratatt flere av sine grunnleggende rettigheter som norske statsborgere. Mange ble tvangsadoptert, sendt bort på institusjoner for mentalt tilbakestående uten at det forelå noe medisinsk grunnlag for dette. Mange ble utsatt for mishandling og/eller seksuelle overgrep. Enkelte av barna ble fratatt norsk statsborgerskap. De fikk ingen trygd eller bidrag fra fedrene, og ble i lang tid etter krigen utsatt for forfølgelse, mobbing og stigmatisering. Landsvikerarkivet med nesten hundre tusen landsvikersaker ble åpnet den første januar 2015. Syttifem år etter Tyskland okkuperte Norge. Derimot har Arkivet om tyskerbarna en taushetsplikt på ett hundre år. Innen den tid er de og historiene deres, døde. Dette er historien til barn nr. 110, Karin Grødahl. Dette er hennes fortelling om fire foreldre. De to adoptivforeldrene sine, blant annet en adoptivmor som la for dagen en hatefullhet som var hinsides alle fornuft og grenset til galskap, og som varte til den dagen hun døde, nesten hundre år gammel. Det er historien om sin kjødelige norske mor og tyske far. Men det er også historien om Kristiansund, byen hun vokste opp i. Og om et ubarmhjertig etterkrigs-Norge med gatejustis og landsvikoppgjør. Enkelte norske krigsbarn har først nå i det siste året våget å lete etter sin ukjente far. Smerten har blitt blitt mindre kantet, litt mindre vond. Men selv den dag i dag, våren 2015, føler Karin på kroppen tabuene som

0 KARI GRØNDAHL Tyskerungen

LITTERATURMAGASINET.NO 111


Alene med tankene

G

unnar Snartland vokste opp i en barnerik familie i Skien. Familiens formue bestod av kjærlighet og omtanke for hverandre. I de magre etterkrigsårene var det ikke enkelt å finansiere videre skolegang.

Hvalfangsten i Sydishavet var på sitt mest intense, og Gunnar var kun 16 da han søkte seg ut som messegutt med Chr. Salvesens ekspedisjon til fangstfeltet. I august 1953 lå «Southern Opal» fortøyd med akterstavnen mot Jarlsø og baugen mot Torgersøya klar til å ta ham med på et eventyr som fikk betydning for resten av livet. Livet i Sydishavet i hvalfangertiden har andre fortalt om. Men knapt noen fra førstereisguttens synsvinkel. Hva husker yngstemann? Hva ser han som de andre ikke ser? Ikke minst, hva tenker han? Gunnar var liten, umoden, uerfaren, ukyssa og ganske blåøyd, men ikke lettlurt. Med solid trening fra Odds turnhall og fra løp over tømmerstokkene i Falkumelva visste han også at han kunne stå for en fysisk støyt. Han gjorde ferdig stemmeskiftet under fangstsesongen, vokste atskillige centimeter og lærte seg å snakke brukbart engelsk (skotsk). Men best av alt: Han fikk tillit og ble betrodd den viktige oppgaven å måle opp rom-rasjonene til mannskapet. «Gunnar is incorruptible!» I «Alene med tankene» forteller Gunnar om personer han møtte, fuglene, havet, himmelen, båten, hvalene, sjøløvene, pingvinene og mye, mye mer. Guttens tanker er også stadig innom livet hjemme,

112 LITTERATURMAGASINET.NO

påvirket av alle nye inntrykk, sterkere jo lengre mot sør det bærer. Det er som de nye, fremmede impulsene lokker frem minner om episoder og følelser som var glemt …

0 GUNNAR SNARTLAND Alene med tankene


Vingård i Provence M ange drømmer om å flytte til sydligere strøk, skaffe seg en vingård og leve det gode liv. For de fleste blir det bare en drøm, men Lars og Bjørg Storvestre gjorde alvor av tankene. Sommeren 1988 flyttet de til Provence, kjøpte sin egen vingård og begynte å produsere vin. I løpet av seks begivenhetsrike år rakk de å dyrke, produsere og selge flere hundretusen flasker vin, de samarbeidet med kjente kjøkkensjefer om å presentere fantastiske menyer bestående av lokal mat og vin, holdt foredrag og kurs i både Frankrike, Danmark, Sverige og Norge, ble presentert i eget program på Nrk, samt fikk vinen inn som en del av standardutvalget på Vinmonopolet.

Hele den fantastiske og personlige historien kan du lese i boken «Vår vingård i Provence». I tillegg til ekteparets personlige opplevelser får andre som drømmer om det samme tips og råd til hvordan man kan gå fram, hvilke fallgruver man bør unngå, og et innblikk i job-

ben som kreves for å lykkes. Som ekstrabonus følger det også med en rekke oppskrifter på ekteparet Storvestres favorittmat. Velbekomme!

0 LARS P. STORVESTRE Vår vingård i Provence

Når verden snus på hodet G uro er 9 år gammel da verden snus på hodet. Fra å være et ekstremt lykkelig og harmonisk barn, blir hun kastet inn i et savn og en sorg hun ikke selv forstår noe av. Guro mister sin 16 år gamle søster i en bilulykke. Dette er historien hennes og hvordan et barn reagerer når døden inntreffer.

Det var den 14. mars 1982 at presten kom på døra med beskjeden til familien Aarø: Solveig Ellen, 16 år, var omkommet i en ulykke i svingene ved Sjøholt, på veg til sesongens siste håndballkamp med damelaget. Guro Aarø Scarfi var ni år. Og hylte til presten at han ikke kunne si at Gud var god, når han hadde tatt fra henne søsteren. – Det var så skremmende at jeg ikke klarte å ta det innover meg, forteller Guro Aarø Scarfi som nå har skrevet bok om søsterens død. Håper at noen kan lære av hennes erfaringer. – Plutselig en natt her i mars våknet jeg, sto opp og satt meg ned og skrev mesteparten av boka. Resultatet har blitt en 56-sider lang bok, full av bilder og personlige minner, under tittelen «Nå lukker jeg mitt øye».

0 GURO AAEØ SCARFI Nå lukker jeg mitt øye

LITTERATURMAGASINET.NO 113


114 LITTERATURMAGASINET.NO


Jubel Forlag – Forlaget for de store anledningene Jubel Forlag hjelper firmaer og foreninger å lage jubileumsbøker, årsbøker og lignende. Redaktør Kristin Remøe kan bidra med alt fra rimelig trykk av et allerede ferdig prosjekt, til å lage boken fra blanke ark til den er ferdig til utdeling blant ansatte og samarbeidspartnere. Vi kan også bidra til salg av boken via vår nettbutikk, eller laste den opp som gratis «bla i boken / ebok» på nett, dersom det er aktuelt.

LITTERATURMAGASINET.NO 115


VESTFOLDFESTSPILLENE - 25 ÅR!

V

estfoldfestspillene ble stiftet 1991 og er eiet av Vestfold fylkeskommune og fylkets fjorten kommuner. Festspillene presenterer musikk og annen scenekunst på høyt kunstnerisk nivå for flest mulig mennesker noen sommeruker hvert år. På den måten får innbyggerne og besøkende anledning til å oppleve arrangementer som ellers ikke ville funnet sted i fylket. Blant annet har man hentet inn profesjonelle utøvere fra inn- og utland med høy internasjonal anseelse. I tillegg har mange lokale og ukjente kunstutøvere også fått muligheten til å vise seg frem, noe som har kommet godt med i deres videre karriereutvikling. I jubileumsboka blir ti personer intervjuet av redaktør i Jubel Forlag, Kristin Remøe. Disse personene har hatt stor betydning for Vestfoldfestspillene på ulike måter. Vi møter for eksempel hjernen bak det hele, ulike direktører og politikere, samt musikere og representant for de frivillige. Intervjuene avdekker blant annet en spennende åpning av de første Vestfoldfestspillene rett etter at muren hadde falt og det ble slutt på den kalde

116 LITTERATURMAGASINET.NO

krigen i Europa. Bak kulissene utspant det seg da et politisk drama på høyt nivå. Videre får man vite hvordan oppsetningene i Vestfoldfestspillene fikk sine signaturarenaer som varemerke - der man kombinerte musikk, dans, lyrikk, natur, tradisjon og nyskapning - til glede for publikum som fikk spektakulære og unike opplevelser.

0 KRISTIN REMØE Vestfoldfestspillene 25 år


Vi hadde gleden av å lage Kodal ILs 100-års jubileumsbok. Å feire 100 år er ikke mange forunt, og da Kodal IL-lag nylig passerte 100 år, slo de på stortromma. Jubileumsfest med jubileumsmeny, underholdning, utmerkelser. Og Jubileumsbok, utgitt av Jubel forlag og forlagsredaktør Kristin Remøe.

0 KRISTIN REMØE Kodal Idrettslag 100 år


Årets pocketslipp 2015 FOTO OMSLAG: FINN B HANSEN

Forfatteren har en herlig måte å beskrive omgivelsene på. Boka har blitt sammenlignet med Ingvar Ambjørnsens Elling, noe jeg godt kan forstå. All honnør til debutant Anja H. Hagelund. Oddveig Kværnes Bakkom ved  Rendalen bibliotek

Boken er et funn for enhver med interesse for norsk og maritim historie. Anbefales på det varmeste. Kim Idar Giske, Maritimt Magasin

Befriende og saftig! Jeg leste ut boken på noen timer, hektisk og med lett rødmende kinn. Fia Fjordholm, bibliotekar ved Hobøl bibliotek

Spennende og fortettet krim i småformat. «Årets krim 2015» anbefales for alle som liker kriminalhistorier. Svend E-Hansen, Østlands-Posten

Godt driv, et innfløkt og artig plott, gode karakterer. Rett og slett en svært spennende bok. Geir Tangen / Boblogg-Geir

W W W. L I T T E R AT U R M A G A S I N E T. N O

W W W. F O R L A G S H U S E T I V E S T F O L D. N O

Litteraturmagasinet.no 2015  

Her finner du blant annet intervjuer med mange av Forlagshusets forfattere, krimnovelle av Jan Mehlum, bokanmeldelser og informasjon om vår...