FRODE EIE LARSEN
JORDTÅRER SPENNINGSROMAN
Tidligere utgivelser: Hemmeligheten (2011) Frostrøyk (2012)
© LiV Forlag 2013
Redaktør: Glenn Johansen Trykk/ Innbinding: Livonia Print, Latvia Papir: Monken Print Cream 15 g, G-print Sats: Garamond 11/ 12 pt. Omslagsdesign og grafisk design: Helene Johnsen
ISBN: 978-82-93184-29-4
Himmelen er beksvart jeg ligger på ryggen i gresset kjenner på smerten og savnet lager tenker at det bare er en illusjon at det går over da ser jeg gjennom sløret av tårer to lysende stjerner de viser vei
Livet ble så altfor kort, men minnene er for alltid…
Lisbeth Larsen (1954 – 2000) Øystein Larsen (1950 – 2013)
Nei, nei, nei…! Jeg ropte ordene, men det kom ingen lyd. Mørket pakket seg rundt meg i et klaustrofobisk mareritt. Jeg lå der i kisten. Skrapte neglene mot kistelokket. Forsøkte å bevege kroppen, men kom ingen vei. Fortvilet sugde jeg det lille rommet tomt for luft, men det var på langt nær nok. Lungene kavet etter mer. De brant. Jeg åpnet munnen i et taust skrik. Så våknet jeg. Sengetøyet hadde klebet seg til kroppen, fuktig av fortvilelse og svette. Jeg dro dynen til side. Blikket stoppet ved de lysende tallene på klokkeradioen. Røde som katteøyne. 02:38. Hånden min støtte borti Jessica, hun lå der i bekymringsløs søvn. Forkjølelsen herjet kroppen og gjorde pusten tung. Hun snudde seg med ryggen til, tydelig misfornøyd over berøringen. Jeg satte meg på sengekanten, trakk en collegegenser over hodet, fant treningsbukse og sokker og sto opp. Sove fikk jeg uansett ikke med det første. Hadde det enda bare vært en vond drøm. Jeg entret stuen, rommet bare opplyst av natten. Den fikk beholde overtaket. Jeg satte meg i en stol, stirret tomt ut i mørket mens tankene fikk tid til å falle på plass. Det tilbakevendende marerittet var ikke et produkt av min egen fantasi, det var virkelig. Panikken som klemte til da jeg ble levende begravet ville aldri helt slippe taket. Den hadde festet seg et sted inni meg. For alltid.
Kapittel 1
Han dro en finger over den skittengrå knokkelen. Flaten føltes ru mot huden. Nesten som å kjenne på en plankebit. Han måtte passe seg så han ikke fikk flis. Beinflis. Det var et morsomt ord. Han sa det høyt. - Beinflis. Smilet tegnet seg i det runde ansiktet. Latteren boblet, men han lot den forbli inni seg. Der kilte den så deilig. Som om noen tok en fjær og dro over kroppen hans. Innenfra. Torstein reiste seg og la beinet på toppen av hullet. Kanskje var det mer der nede? Hendene som klemte til om skaftet på spaden var sterke. Overarmene tykke av muskler. Resten av kroppen var også tykk, men det var ikke bare muskler. Torstein målte en syttifem på strømpelesten og veide omtrent hundre kilo, men vekt og høyde brydde han seg ikke om. Kjedelige tall. Graving derimot, det var gøy. Torstein elsket å grave. Spaden fikk feste i underlaget og grov seg ned i bakken. Han svingte den elegant over skulderen. Jord fløt lik en sky før det falt som nedbør mot bakken. Brunt regn. Torstein la spaden fra seg ved kanten og blåste den solblekede luggen bort fra øynene. Den festet seg mot den svette pannen. Hvor dypt hadde han egentlig gravd? Sikkert to meter, kanskje mer. Han ble ivrig nå. Da var det ikke nok at spaden grov. Han måtte kjenne jord mot huden. Kald, våt og skitten. Deilig.
Fingrene boret seg ned i bakken, og jord ble presset inn under neglene. Det brydde han seg ikke om. Hendene gikk automatisk. Gravde. Han var en hund. De grov med labbene, akkurat slik han gravde med hendene. Dessuten lette de etter det samme. Bein. Saftige kjøttbein. Han fant mange. Store, små. Noen lå helt inntil hverandre. Andre spredt rundt. Han la dem pent i en haug på bakken. Han kom til å ha nok for resten av året. Minst. Nå måtte han snart gjøre som hunder gjør. Grave beina ned igjen. Det gledet han seg allerede til. Mer graving. Smilet skulle til å blomstre, men stivnet før det rakk å slå ut. Fingrene støtte borti noe annet. Noe rundt. Gull? Nå var han arkeolog. Tempoet ble satt ned. Fingrene følte seg frem. Forsiktig. Torstein laget et rom rundt klumpen. Frigjorde den fra all jorden. Det tok ti minutter. Tålmodighet var noe han hadde når det passet ham. Nå passet det. Forsiktig børstet han vekk jord og småstein, tok med seg klumpen opp av hullet og satte seg på gresset for å se på den. Det var ikke gull. Hodeskallen gliste mot ham med to tomme øyne. Mørk jord tegnet skitne streker på det hvite. Det var akkurat som om skallen gråt. Jordtårer. Han kastet den ned i hullet igjen. Nå var det ikke noe moro å grave lenger.
---------- o ----------
Sommeren hadde vært særdeles varm. Høsten fortsatte i samme gate. Det var femten grader og sol. Hva var det slikt kaltes igjen? Indian summer? Det føltes ikke rett å bruke ordet sommer. Kalenderen viste oktober. De burde hatt regn nå. Øs, pøs regnvær, og ned mot null grader. Tollef Seierstad dro håndbaken over pannen. Neven la fra seg en rand med skitt. Global oppvarming og klimadebatt var tema som overhodet ikke engasjerte. Han var en tradisjonell mann, holdt på slik han alltid hadde gjort. Likevel kom altså dette. Unaturlige. Det var som om verden var blitt plukket fra hverandre, og så hadde noen satt en ingeniør til å pusle den sammen igjen. Da måtte det bare gå galt. Teori kolliderte med praksis. Tollef så ut over jordene. De lå der vidstrakte og nakne. Vinden fløt rolig forbi de korte stubbene av strå som sto igjen. Det lå en trygghet i det kjente. Marken både ga og tok. Mest det første. Heldigvis. Han hadde vurdert å utnytte det milde været. Få med seg en høsting til, men hadde slått det fra seg. Det var for risikabelt. Vinteren kunne komme når som helst. Frosten lå på lur bak alle plussgradene. I det samme hørte han en lyd. Tollef rettet ryggen. Kroppen strakte seg nesten to meter til værs. Den var preget av et liv med fysisk arbeid. Muskuløs og slank. Han snudde seg rundt. Ansiktet ble fylt av faderlig kjærlighet. Han fulgte Torstein med øynene der han kom løpende. Den store gutten beveget seg imponerende lett. Han hadde alltid vært smidig på tross av størrelsen.
- Som du ser ut, gutten min. Du har jo jord fra topp til tå. - Jeg har gravd. Tollef la hakken fra seg på bakken og gikk sønnen i møte. - Så fint, Torstein, men måtte du bruke hendene? Spørsmålet falt på sin egen urimelighet. Torstein brukte alltid hendene når han ble ivrig, og han ble alltid ivrig når han gravde. - Først var jeg en hund, og så arkeolog. Tollef gjorde et halvhjertet forsøk på å børste jord og skitt av klærne til gutten. Torstein var den eneste han hadde. Etter at Astrid døde for tre år siden var det bare de to. Tollef og guttungen. - Hvor gravde du i dag, da? - Bak der. Torstein pekte mot skogen. Tollef fulgte den møkkete fingeren. Forbi låven og inn blant trærne. - Du kan ikke grave der, gutten min, det vet du. - Jeg graver hvor jeg vil. Torstein la armene i kors og satte opp en bestemt mine. - Men det er kirken som eier plassen der inne. Tenk om Gud ser at du graver på hans tomt, tror du han vil like det? Torstein laget en halvsirkel med skotuppen og kikket i bakken. Plutselig lyste hele gutten opp. Ansiktet lignet en skitten sol. - Jeg fant masse spennende da jeg gravde, pappa. Og noe ekkelt. Fokuset hadde en tendens til å endre seg raskt hos gutten. Fra det ene til det andre. - Hva fant du, da? - Jeg kan vise deg. Torstein så forventningsfullt opp på faren. Øynene strålte i det han begynte å småløpe.
Kapittel 2
Klokken nærmet seg tolv, og jeg var godt i gang med en artikkel da Jessica ringte. - Jeg kjeder meg. Stemmen var hes. Sexy, var ordet jeg hadde brukt kvelden i forveien, noe Jessica overhodet ikke var enig i. Forkjølelsen hadde festet seg godt denne gangen. - Hold ut, det går nok snart over, trøstet jeg. Det hjalp ikke. Jessica hadde visst bestemt seg for å synes synd på seg selv. - Det er lett for deg å si, du er ikke syk. Du ligger ikke slått ut på sofaen uten å orke noen ting. - Klager du? Jeg trodde det var forbeholdt oss mannfolk å sutre når vi er syke. Et snev av sarkasme hadde sneket seg inn. Jessica orket tydeligvis ikke å gi svar på tiltale. Det lignet ikke henne, normalt rant ordene som en foss, eller i hvert fall en sildrende bekk. - Jeg kan komme fra litt tidligere, så kan vi finne på noe sammen. Er det noe du har lyst på, så kan jeg kjøpe med på veien? Kanskje vi kan se en film? Jessica funderte over spørsmålet før hun svarte. - Ingenting. - Har du ikke lyst på noe? Du må virkelig være syk. - Jeg sier jo at jeg er helt slått ut, og at jeg kjeder meg. Den ru stemmen ble brutt over av en tørr hoste. Hadde jeg ikke visst bedre kunne det minne om røykhoste, men Jessica hadde lagt av seg den uvanen for snart et år siden. - Kommer du snart hjem til den syke kjæresten din, eller? maste hun.
- Jeg må bare avslutte en artikkel så kommer jeg. Et par timer, er det ok? - Mmm. - To timer går fort, det fikser du. - Jeg har vel ikke noe valg, furtet Jessica. Vi avsluttet, og jeg vendte meg mot artikkelen igjen. Ordene klamret seg famlende til papiret. Tankene mine var delvis hos Jessica, og delvis dvelte de ved marerittet i natt. Det ble aldri noen god dag når jeg drømte om hendelsene fra sommeren for to år siden. Mitt livs verste mareritt. Ikke nok med at jeg ble levende begravet. Et gjenferd fra fortiden innhentet meg, og på toppen av det hele viste det seg at min eks-samboer var en av dem som ønsket meg død. Det var nok intriger til å fylle en hel roman. Kanskje jeg skulle ta meg tid til å skrive ned historien min? One of these days. Jeg vendte oppmerksomheten mot artikkelen igjen. Hvis jeg ikke satte opp tempoet ville den aldri bli ferdig innen deadline. Jeg visste ikke hva som var verst, å skuffe en stresset redaktør, eller komme for sent hjem til en syk Jessica. Ingen av delene fristet. Rett før klokken to logget jeg av. Hadde jeg sagt to timer visste jeg Jessica ventet. Jeg stappet den bærbare PC-en i vesken og forlot bygget på Fritzøe Brygge. Det var fire måneder siden jeg lot meg lokke bort fra tilværelsen som freelancer og startet i lokalavisen, Østlands-Posten. Så langt trivdes jeg godt. Stillingen var formet slik at jeg hadde en stor grad av fleksibilitet. Jeg fikk med andre ord i pose og sekk. Frihet, og fordelen ved å være del av et miljø.
Jeg krysset Stavernsveien og tok sikte på parkeringsplassen. Bilen skilte seg ut, en hvit Hyundai ix35. Jeg åpnet døren og satte meg inn. Den brummet mykt da jeg vred rundt tenningsnøkkelen. Bilen kjøpte jeg for et års tid siden. Det var med tungt hjerte jeg hadde forlatt den gamle Golfen hos bilforhandleren, men jeg angret ikke. Noen vil kanskje påstå det var et skritt ned å gå fra Volkswagen til Hyundai, men de fikk bare prate. Jeg er ikke spesielt opptatt av status. I lyskrysset ved Farrisfabrikken stoppet jeg for rødt lys. Jeg la meg i høyre fil og ventet på den grønne pilen. Det var ikke mer enn en kilometer hjem, men allikevel brukte jeg bestandig bil. I jobben som journalist var mobilitet alfa og omega, plutselig kunne det komme et hasteoppdrag slik at jeg måtte snu på hælen. Da var distansen til fots veldig lang. Trafikklyset skiftet, og jeg fulgte etter bilen foran, en blå Ford. Den fortsatte bortover Storgaten i retning fengselet og Herregården, selv svingte jeg inn i garasjeanlegget under Grandkvartalet. Først da jeg sto i heisen kom jeg på hva jeg hadde lovet Jessica. Film og frukt. Snakk om å være glemsk. Det måtte være alderen. Heldigvis var det ikke for sent. Jeg fulgte med heisen ned igjen og lette meg gjennom hyllene hos Meny. I tillegg til frukten grep jeg en Stratos, en Blu-Ray film fra sjokkselgeren ved bladene og en liten flaske Cola. Ingenting? Jeg ristet på hodet. Det lignet ikke Jessica. Før jeg gikk for å betale grep jeg en pakke micropopcorn, Jessicas favorittsnacks. Ville hun ikke ha popcorn var sykdommen alvorligere enn jeg trodde. Da måtte lege tilkalles.
Jeg pakket varene ned i posen og skyndte meg bort til heisen. Dørene gled igjen, og jeg fulgte de lysende tallene som talte oppover. Leiligheten vår lå helt på toppen. Penthouse. Betegnelsen lød råflott, jeg brukte den aldri. Tankene gikk til Jessica. Fordelen med en syk Jessica var at ting ble relativt rolig. I hvert fall mer rolig enn normalt. Strømmen av ord begrenset seg, og de plutselige innfallene uteble. Dessuten slapp jeg de små eksplosjonene. Jessica var ei lita kruttønne, og jeg hadde ennå til gode å lære meg hva som tente lunta. Kjente jeg henne rett var det ingen direkte logikk i det heller. Jeg fikk dårlig samvittighet av tanken. Jeg mente det heller ikke. Faktisk savnet jeg det lille kaoset mitt. Smilet kom spontant. Lille Kaos. Noen ganger kalte jeg henne det. Jeg kastet et blikk på klokken da heisdøren gikk opp. Den var blitt ti på halv tre. Jessica var sikkert like utålmodig som hun ville være glad over å se meg. Tanken varmet. Jessica var også en sol. Kruttønne, kaos og sol i samme forpakning. Mitt eget lille kinderegg.
Kapittel 3
Tollef fulgte sønnen der han sprang i forveien. Forbi snøskuffen som ikke var ryddet inn etter forrige vinter. Nå ville det snart bli bruk for den igjen. Han myste mot solen. Den varmet mot ansiktet. Akkurat nå tydet lite på kulde og snø, men det ville komme. Ting kunne da ikke være så galt fatt? Blikket fant guttungen. Torstein luntet foran, lik en godlynt bamse. Han var kommet til enden av låven og forsvant rundt hjørnet. Tollef langet ut i romslige kliv, dro hånden over pannen og stoppet svetteperlene som søkte ned mot ansiktet. - Kom da, pappa. Ansiktet til Torstein tittet rundt hjørnet. Hånden viftet utålmodig. Tollef fulgte etter sønnen, bak låven og inn mellom trærne. Femti meter inn i skogen lå en åpen plass. Gresset var fullt av blader og jord. Midt på plassen var det et digert hull. Ved siden av hullet lå spaden slengt. - Har du gravd dette? - Jepp, svarte Torstein stolt. – Det er dypt. Sikkert to meter, minst. Helt sikkert mer. Tollef gikk mot hullet. Det sprø løvet knaste under støvlene før han stoppet ved kanten. To meter var definitivt å ta i, men Torstein hadde aldri vært særlig god på å bedømme. 16 år var guttungen blitt, mentalt var han vesentlig yngre. Øynene søkte mot bunnen av hullet. Opp fra jorden stakk en mengde bein. Tollef var ingen ekspert, men forsto umiddelbart at det var menneskebein.
- Det var moro helt til jeg fant skallen. Torstein pekte. Tollef satte seg på huk og strakte de lange armene ned i hullet. Fingrene grep rundt hodeskallen, og han løftet den opp. Underkjeven manglet, men skallen gliste likevel mot ham. - Legg den bort, pappa. Den er ekkel. Torstein holdt seg for øynene. Den barnlige hjernen reagerte spontant på det skumle. Tollef bøyde seg ned og slapp skallen tilbake i hullet. Tok en håndfull jord og drysset over. - Den er borte nå, Torstein. Jorden dekket bare delvis. De tomme øyehulene glodde opp mot ham. Gliset kunne fortsatt skimtes under det tynne laget med jord. Han fylte begge hendene nå, og dekket skallen helt. Ute av syne, ute av sinn. - Nå går vi, Torstein. Tollef la en skitten neve på guttungens skulder. De begynte å rusle mot låven. Hullet lå gapende igjen bak dem. Beinrestene strakk seg søkende opp mot himmelen. - Du må love meg en ting, Torstein. - Hva da, pappa? De rundet hjørnet ved låven. Det store, hvitmalte huset ventet på andre siden av gårdsplassen, trygt og hjertevarmt. - Du må love at du ikke graver her i skogen mer, er det en avtale? - Yes, sir! Torstein ristet av seg neven på skulderen og sprang i forveien.
Antagelig hadde han allerede glemt den glisende skallen. Formaningen om ikke å grave i skogen visste Tollef at han måtte gjenta. Noen ganger misunte han sønnens evne til å glemme. De spiste middag. Tykke kjøttpølser med potetstappe. Torstein klattet på med ketsjup. - Det holder nå, tenker jeg. Tollef tok flasken fra ham. Var det noe Torstein likte forsynte han seg grådig. Haugen med ketsjup var på størrelse med potetstappen. Rødt mot hvitt. Torstein var nøye med ikke å blande dem sammen. Da ville stappen bli rosa. Jentefarge, pleide Torstein å si. Da kunne han ikke spise den. Tollef pirket med gaffelen i potetstappen. Sulten kløp i magen, men han hadde andre ting å tenke på enn mat. Bekymringen tok det meste av plassen. Hva var det Torstein hadde spadd frem? En massegrav? Tollef vurderte å ringe politiet, men hva skulle han si? Dessuten ville han ikke være til bry. Politiet hadde mer enn nok å stri med, og antagelig var det en naturlig forklaring. Kirken hadde sikkert en oppsamlingsplass hvor de samlet gamle skjelett når en grav gikk ut på dato og ikke lenger ble tatt hånd om. De måtte jo gjøre seg av med beinrestene et sted. Det kunne også være en grav fra vikingtiden. Hedrum hadde flust av dem så en fra eller til ville knapt være noen sensasjon. Likevel. Noe skurret. Som en gammel, utbrukt grammofonplate, full av hakk og riper.