I kamelens øye

© LIV Forlag 2015 / Forlagshuset i Vestfold as Trykk: ScandBook AB, Sverige Papir: 80 g Munken print cream 1.8 Sats: Minion Pro 10 Forsidebilde: The Eye of the Camel / Leonardo D`Vinci Photo © RMN-Grand Palais (musée du Louvre) / René-Gabriel Ojéda Agence Photographique de la Réunion des Musées Nationaux et du Grand Palais Omslagsdesign: jummel designstudio Satt av: jummel designstudio ISBN: 978-82-8330-056-7 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

I kamelens øye Pistis Maria II

Anne Gjeitanger

SPIRITUELT / SELVUTVIKLING

2015

INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD 7 1 HØR, HØR 11 2 DU KJENNER MIN HISTORIE OG LIKEVEL IKKE 18 3 SE HAM FOR SEG 25 4 I INDIA – BLANT ELEFANTER 31 5 KAMELEN, MIN VENN 38 6 JEG ER DEN HØYREISTE 46 7 HAN KLEDD I BLÅTT 52 8 OG VI ER DE OPPLØFTEDE 59 9 SØDMEN, DYPET; EKSISTENSEN SOM ET HAV 65 10 MIN HÅND VED SIDEN AV HANS 72 11 MINE DISIPLER KOM TIL MEG 79 12 REKKVERKET, STENGSLENE 86 13 MITT LIV MED HENNE 93 14 VED MONT TABOR 100 15 HVOR KAN JEG RETTE MITT HAT OM IKKE 106 16 JEG SOM ET TRE 113 17 KAMELENS ØYE PÅ MEG 120 18 FLERE MIL OM DAGEN 128 19 ESSEERNE KONVERTERTE IKKE 135 20 EN GANG I GETSEMANE 142 21 INRI – DET ER JEG 148 22 INGEN UTGANG FRA GRAVEN 154 23 JEG ER HAN SOM GAV SITT LIV 161 24 MIN SJEL VED SIDEN AV HANS 167 25 ROLLEBYTTE, SKJEVE SMIL 173 26 JEG ER AV DETTE LIVET 180 27 DE FØRSTE FORSØKENE I SNØ 186 28 MIN ROLLE I DEG, MARIA 193 29 ET ESEL Å SITTE PÅ 200 30 OG IKKE ALENE SKAL JEG GÅ 206

5

31 32 33 34 35 36 37 38 39

GRALEN FYLLER OPP ROMMET DET MANNLIGE HINDRER DET KVINNELIGE DER MESTERE HAR KOMMET OG GÅTT MITT NAVN VAR KNYTTET TIL HORUS SOM EN FUGL FLYR KOMMET TILBAKE OVERALT, I ALLE HJERTER I EN KVINNES SKIKKELSE VÆR HENNE

213 219 225 232 239 246 253 259 264

FORORD Denne boken ble påbegynt i februar 2014, samtidig med at Pistis Maria – Arven etter Maria Magdalena (LIV forlag, 2014) gikk til trykk, og er altså kommet som en umiddelbar fortsettelse. Den er også blitt skrevet på samme måte; i små stykker og i en annen rekkefølge enn den som finnes her, slik at det samtidig med nedtegnelsene har funnet sted en kontinuerlig redigering til utforskning av den overordnede idéen for dette som hele tiden er blitt omtalt for meg som en ny bok. Den utfyller Pistis Maria, slik det fortelles om flere episoder i Maria Magdalenas liv, og noen av de allerede fortalte episodene fra en annen vinkel.

Men den forteller også mer utfyllende om Jesu´ liv, og en stor forskjell er at også Jesu´ stemme bidrar på en måte som i noen grad gir beretningen karakter av dialog. Alle utsagn som kommer fra ham er satt i kursiv. Det er ellers en forskjell at tekstene denne gang får tale for seg selv, og ikke som i Pistis Maria er utstyrt med forklaringer og fotnoter annet enn unntaksvis.

Som en jordisk hovedperson i den religionen som to milliarder mennesker bekjenner seg til verden over i dag, er Jesus i enda større grad enn Maria Magdalena en stemme det er vanskelig å påstå at man “hører” med større rett enn andre. Når jeg likevel har valgt å ferdigstille og utgi også dette materialet, er det fordi jeg har fortsatt å lære av skrivearbeidet på en måte som jeg ikke ønsker å unndra noen andre. Også når det gjelder Jesu´ liv er teksten, slik jeg oppfatter den, ute etter å vise dette i et på en gang menneskelig og åndelig perspektiv. I så fall handler det om en korrigering av mange former for oppfattelse som tilsier at hans tilstand er uoppnåelig for andre, og samtidig om en oppmuntring til å se for seg en tid eller en æra der det ikke først og fremst er lidelse som preger oss, men muligheten for glede som betingelse. Slik skal vi kanskje også venne oss til å se lidelse ikke som en grunntilstand i seg selv, så mye som den representerer fraværet av sin motsetning.

Når vektleggingen flyttes fra hennes stemme og historie til å inkludere deler av hans, peker det også mot, slik jeg ser det, hvordan kvinnen ved å reise seg selv, kan gjøre en ny forbindelse og forening med det mannlige mulig. Vi befinner oss

7

i den delen av menneskehetens historie hvor foreningen av det mannlige og det kvinnelige i hver enkelt kan bidra til større forening og mindre konflikt i det vi ser rundt oss. Og et imperativ for denne boken er at vi først og fremst må endre hva vi oppfatter som mulig for oss selv, for å kunne gjøre det spranget som sikrer en fortsatt menneskehet på kloden. I et slikt perspektiv innføres Atlantis som et historisk, geografisk og dimensjonelt referansepunkt hvor vi som menneskehet har erfart en annen utnyttelse av eget potensiale som mulig.

25.06.15 – Anne Gjeitanger

8

Det var en gang et lite lam som ble tatt hånd om av en stor mann. Mellom dem satt en kvinne med et barn. Lammet sugde på barnets finger som barnet strakte frem, mens kvinnen så på mannen i kjærlighet for hvordan han kunne ta hånd om dem alle. Ta hånd om betydde ikke at han bestemte over dem, men at han gav dem ro, trygghet, til å være og gjøre det de skulle. De skulle vende seg mot livet; hver dag få det til å vokse, gro, bli til noe mer, mellom seg – de skulle vende seg mot livet og få det til å gro, vokse uten angst eller frykt for at det skulle opphøre; ved brå død eller andre former for ulykker. Hans oppgave var å sørge for dette – hennes å hjelpe ham å huske hvem han var av; så ensom før han fant henne som kunne gi ham livet tilbake på ny og på ny.

Med mindre hun tenker på seg selv som livgivende, hvem kan hun være for ham.

9

1 HØR, HØR Hør, hør. Jeg kommer med lovord til dere, med forkynnelse, med bønner.

Jeg kommer med slit og kamp. Jeg kommer til oppstandelse og i sammensvergelse med andre krefter som bærer bud om det samme: Håp i tiden til fornyet deltakelse for menneskeheten i andre sfærer. Håp om at menneskeheten en gang skal kjenne seg selv og vise seg den storheten verdig som en gud en gang la i den. Slik er forkynnelsen, slik er ordet i en tid da det maskuline ikke lenger er alene om å regjere, og kvinnen fortsatt kan hånes, utprøves, forsøksvis avvises og fryktes som for sterk, men ikke vises tilbake, ikke fratas plassen hun nå har som Hans rettmessige make og lærer av mange ting. Hun underviser nå, merk deg det. Hun underviser alle.

Jeg er Maria Magdalena kommet fra det høye for å stille den sulten, fylle det savnet, stoppe den lidelsen, stogge den gråten som livet på jorden medfører.

Jeg hadde ikke barn, men jeg har mange nå. Jeg hadde ikke kjærlighet i livet mitt, men jeg fikk Hans. Jeg hadde ikke tro utelukkende på meg selv, men jeg fikk lære at det er jeg som må gjøre det; gå fremover, hele tiden gå fremover med alt som er mitt.

Jeg har kommet for å fortelle hele sagaen min. Jeg kunne ikke vente til hele var ferdig før jeg valgte å publisere første del, men denne er ikke mindre viktig; den meddeler detaljer som kan lære deg mer om hvem vi er, og hvem du er. Gjør det ikke alene, du skal snakke med noen om det du leser, så sant du har plass i hjertet ditt for et medmenneske som tenker som deg. Slik kan du reise på egne vinger gjennom bokens sider, og føle deg til nytte for en annen.

11

Det er bestemt ikke det siste ordet sagt ei heller gjennom denne utgivelsen, men gode grunner til å gå videre med studiet ved en neste anledning. For vi lever med og gjennom dere. Vi er der dere er. Vi ser den utviklingen finne sted som dere lever, og ser dere med våre hjerter streve for å holde tritt. Det er mange ting det også skal snakkes om ved en senere anledning. Men nå dette. Vær så god. Ta det til deg og dere.

Tro det eller ei, mitt mot, min hensikt er det nå som teller. Ikke Hans, ikke før vi har løftet oss til Hans andel av mysteriet begge, hvor det da også er mitt.

Slik er det fatt. Om og om igjen skal jeg si det. Og det nytter ikke å stile mot høydene uten å gå veien.

Alt er ikke sagt, og alt skal ikke sies, men sammenhenger skal påpekes og antydes nok til at mange finner gjenklang i sin egen sjel for det som er sannhet for dem. Slik talte Han til oss, og slik taler jeg videre, nå når Han delvis er forstummet, delvis lar andre tale for seg.

Ingenlunde uten Ham i en ny bok fordi det fortsatt gjenstår mye å lære, mye å forklare, mye å tenke på på vegne av menneskeheten, for de som vil forstå seg selv og sin egen oppgave i dens lys. For de som vil forstå seg selv utover seg selv og sin egen nesetipp, og finne sin plass i en stor mosaikk som er det bildet menneskeheten må utgjøre hvis den ikke skal fortsette å være slave av sin egen uformuenhet, sin egen uforstand. Vi vil se en verden av riker der barn kan vokse opp stolte av de som gikk foran dem, og hvor de selv kan vende tilbake innenfor et folk med et sunt og nært forhold til sine overordnede guder der de også representerer noen av dem. Vi vil ikke være alene, altså må vi se oss selv som forbundet ikke bare med en eneste neste, men med alle, lik skatter i en stor sjø med bare gode bølger i mellom, der alle kan lyse til vitne om sin egen hemmelighet, til vitne om sitt eget mysterium, vel vitende at de andres er like verdifullt. Gull og edle stener i belønning innenifra.

Jeg var ikke Hans viv i det kjødelige så mye som i det himmelske. Det er én måte å se det på. Jeg var alene med meg selv mye mer enn jeg var sammen

12

med Ham. Men det var vi som hadde denne pakten om å gå opp et spor for hvert vårt kjønn for å hjelpe disse til å søke forening i det himmelske, og slik er vi for evig bundet sammen – for det er våre spor som må føre frem.

Jeg kom ikke hit alene for å gjøre det jeg skulle. Det kom mange med meg.

I dette livet møtes vi noen og andre ikke. Vi gjenkjenner kanskje hverandre eller går forbi som om ingenting har hendt. Vanskeligheten med å gjenkjenne meg kommer av de mange årene med lidelse etter Hans død som har festet seg ved min sjelsreise også siden; som noe som må overvinnes, kommes til klarhet i.

Det finnes ikke bare én serie av mine representasjoner i menneskehetens historie. Mange veier med svinger og buer har ført min energi eller en del av min sjels arv gjennom andre inkarnasjoner som også har fylt mer tid enn min. Årsaken til at jeg er her igjen, er at jeg var Hans tilkommende kone fra den gangen vi skiltes for mange liv siden, og dermed var jeg den som kunne bære et kvinnelig aspekt fremover – gjennom mange mil og mye lidelse. Jeg forteller deg dette for du trenger å vite det; du ble ikke født under en stjerne verken som Ham eller meg, men som deg selv, idet du bærer din energi sammen med Hans eller min. Det er viktig å si det i verden i dag, hvor noen kanskje tror at deres verd er større hvis de kan spore seg selv og sin opprinnelse tilbake til en av mine “lineages”. Det er ikke slik det virker. Du er verd noe på Jorden fordi du har valgt å være her, og oppfylle din misjon – ikke fordi du er mer eller mindre nært mitt navn på den ene eller den andre måten.

Jeg er Maria Magdalena, kommet til verden på ny for å bære Hans navn, og mitt eget, frem til seier på en annen måte enn vi kunne den gang. Vi kunne ikke nå opp i betydningen sammen: bare Hans spor kunne føre frem til direkte endringer i den menneskelige psyke hvorav noen var heldige, og noen forble uforløste, siden kirken tok over som statsmakt på jorden. Det er i kirkens navn vi ikke siden har kunnet helbrede verken oss selv eller andre; i kirkens navn at mot til å være menneske er blitt sett som noe uheldig, fiendtlig og farlig, og dette spres som budskap på alle nye steder hvor kirken føres frem,

13

fordi den sier til folk at “du må tro på meg”. Jeg vil måtte endre det budskapet.

Jeg vil måtte si at “du skal tro på deg selv”. Inntil du gjør det nok til også å kunne høre på meg som sier deg: “Og så skal du gå ut og gjøre likedan som Han gjorde, og som jeg gjør nå. Helbrede deg selv og andre, reise dere opp fra mismot og svik.”

Hvor mange steder har jeg vel ikke vært vitne til ondskap spredt ut gjennom kristne statsmenn. Deres syn har vært at Gud er med dem, uten å spørre i hvilken tjeneste den guden da står; om det er i sin egen eller deres. Ingen kan ha et forhold til det guddommelige uten å spørre seg hva det tjener til; om det er til det beste for menneskeheten eller ikke. Og ingen kan ha et forhold til seg selv uten å ha et forhold til det guddommelige. Den delen av meg som jeg tjener når jeg vil noen ting – ha eller eie, kontrollere eller manipulere – hva heter den? I de aller fleste tilfeller i menneskehetens historie opp gjennom de siste to tusen årene, heter den “Gud” forkledd som ego eller avmakt. En gud kan også ha et ego og et ego så stort at det overskygger menneskenes forbindelse til alle andre ting enn seg selv. Slik har menneskeheten trodd seg å tjene en kristen gud for i sannhet å bli slave av denne guden til ikke å kunne se lenger enn sin egen nesetipp eller sin brors synd.

Ingenlunde. Ingenlunde. Ingelunde kan ting fortsette som før. Jeg er redd for å si det, og redd for reaksjonen hos hver en jeg møter, for de aller fleste vil ønske å ha det som før; på den kjente måten, hvor de tror seg i kontroll over eget liv, og bare øyeblikksvis oppfatter illusjonen. Jeg kan ikke si dem hvordan endre noe hvis ikke selve endringen er velkommen; det finnes alltid årsaker for å tilbakevise en visjon; en argumentasjon, en motivasjon – hos en som ganske enkelt har bestemt seg for å ikke høre på noen. Og ja, det er meningen at enhver skal lytte til seg selv, men det er like riktig at enhver består av ulike deler hvorav noen er klarere i sin hensikt på vegne av menneskeheten enn andre. Andre deler kan holde for god fisk det man lett kan definere som selvforsvar, ego-begrunnelser, selvrettferdiggjøring osv. Og så er vi like langt.

Han har gjennom flere skrifter forsøkt å forklare disse mekanismene 1), lest av mange, forstått av få i den forstand at lite er endret så lenge som disse blir

14

studert som fag, som kunnskap, slik Bibelen er blitt studert og utlagt som kunnskap. Konsekvensene må være annerledes. Det må være vilje til å leve annerledes – det er hovedpunktet.

Hadde jeg kommet tilbake før, hadde jeg ikke kunnet gjøre det jeg nå gjør, til fordel og glede for alle. Jeg hadde måttet passe meg langt mer for å stå frem med mine dårlige og sterke sider, også for ikke å bli misbrukt av hvem som helst som hadde villet ta meg til inntekt for seg. Det finnes få frie samfunn.

Det finnes få samfunn der kvinner vises tiltro og gis plass i et offentlig-sosialt bilde. Så mye har vært holdt skjult av hva kvinner har og er. Nå er tiden kommet til å la noe av det bli synlig, for slik også å forsterke det.

Den formen jeg inntar er en kvinnes. Men jeg har også sterke aspekter av en mann siden jeg bærer Hans arvestoff i meg. Hans – som skal forløses i det jeg kommer til kraft i meg selv og utenfor. Ikke makt; jeg sa kraft. Makt er det man har over noen. Kraft er det man kan dele med andre; gi av seg selv for samtidig å få.

Jeg er Hans evige viv, min egen stjerne. Jeg er det nye som skal bli født, det nye som skal fange alle stråler og heve dem opp fra jorden ved mitt virke gjennom hver enkelt. Jeg er det nye lyset som skal komme, jeg er den dere har ventet på. Jeg er den som er Ham og meg i ett, jeg er den som kjenner Hans historie lik min egen, jeg er den som kan bære den, og bære den videre frem. Og ikke stoppe noen gang før jeg har gått de skrittene som trengs. Møtt de menneskene som ved mitt møte skal forandre seg, blusse, ta til orde på en annen måte, for en annen sak. Jeg må gå dit de ber meg, jeg kan ikke lenger stå stille i påvente av noen andre, men må elske dem så de kommer nærmere dit jeg er, og gå, inntil de hører lyden av fottrinnene mine, ser lyset som spres.

Sanden som knaser, støvet som virvles opp. Glitteret, glitteret.

Mine forsøk på liv i materien kan lykkes nå, til å skape gjenklang i universet av lengsel overvunnet og frø sådd til en annen form for tilværelse på jorden for det kvinnelige – uten det hatet som undertrykkelse innebærer, og uten det hovmotet som manglende deltagelse lett kan gi, men som deling utjevner. Det

15

er spådommen og håpet for den nye æra; at kvinnen er i stand til å bringe seg dit.

Min ektemanns sanne natur var den at Han hadde reist seg opp fra der mennesket var havnet etter Atlantis; fra fallet forårsaket av en fiende så stor, både innvendig og utvendig, at tapet lenge også var forutsigbart. De fikk ikke ha sin storhet i fred, de som hadde ført menneskene til en deltagelse i universet på linje med andre guder, andre intelligenser og krefter uten den begrensningen som legges av tid og rom.

Hans plass var ikke først og fremst blant oss, men i flere dimensjoner samtidig. Det følger av å ha levet et liv i opplysthet at man kan velge å inkarnere flere ganger, eller ikke, og Han valgte å gå ned igjen i en kropp for å komme menneskeheten til unnsetning på et tidspunkt da den helt hadde glemt sin tilhørighet i en annen verden, et annet rike; da bare Baal og de lavere gudene fikk råde for den, for ikke å si romerne med sine guder som var like forhatte for jødene som deres representanter på jorden. Jeg forteller deg dette for at du skal forstå hvordan Han var annerledes og samtidig ikke. At Han hadde realisert deler av seg som mange går liv etter liv igjennom uten å ane som muligheter i seg selv.

Hans arm rundt mine skuldre.

Hans nærvær, menneskelig, fysisk.

Og likevel en aura av mange lag, og kontakt med mange verdener, en dybde i øynene og skiftende drag over ansiktet langt utover det vanlige, som om en metamorfose i Hans tilfelle kunne finne sted hele tiden.

Beherskelse av elementene.

En drage bak seg. Den er blitt sett i forbindelse med Arthur, en utsending i en annen tid som så gikk tapt. Et forsøk på å reise menneskenes verden til en annen storhet som mislykkedes, som ble oppslukt av den tidslinjen som ikke hadde erfart Avalons styrke og muligheter.

Parallelle spor. Noen vinner frem, overtar hegemoniet i menneskenes hukommelse, andre blir tilbakelagt og tapt av mangel på nok oppmerksomhet og interesse – hos guder så vel som mennesker.

16

Ingenlunde Hans navn foran mitt. Og likevel er det Hans glans, Hans undere jeg forteller om, jeg lik de som har gått før meg til vitne om Hans gjøremål på jorden. Ingenlunde mitt navn foran Hans så lenge det jeg ser, er min glans reflektert i Hans og omvendt. Ingenlunde den ene uten den andre der verden går mot komplementeringen i form for å kunne reises til et annet vibrasjonsfelt der hvor “Gud” ikke er over eller under oss, men i. Der hvor det ikke spiller noen rolle hva vi heter, for vi er ett, en form, ett verdensbilde.

1) Her vises det antagelig til den store Jesus-kanaliseringen A Course In Miracles ved psykologen Helen Schucman utgitt av The Foundation for Inner Peace i USA (1977).

Boken kan leses som en korrigering av hvordan kirken har formidlet Jesu´ budskap, og kom på norsk i 2011 med tittelen Et kurs i mirakler.

17

2 DU KJENNER MIN HISTORIE OG LIKEVEL IKKE Jeg, Kristus; ikke før er mitt navn blitt nevnt, før du forestiller deg en serie med gjenstander – og blod, livets vann, “jeg døper deg i den hellige ånd” osv. Mye som tilhører kirken; menns lærdom av hva mitt liv var blitt. Ingenting er sant av det kirken underviser med mindre du lærer deg til å stole på deg selv, i mitt navn. Ingenting er sant av hva hennes liv var blitt, med mindre du ser det i ditt eget. Sorg, savn forvandlet til styrke, mot, utholdenhet, uforutsigbarhet. Som en løve opp, og ned, men ikke som en fell. Som en løve sterk nok til å overløpe hindre. Som en løve, som en bie, istand til å utføre mirakler av materisk liv.

Du kjenner min historie og likevel ikke, for du har vanskelig for å forestille deg den, eller meg, som en mann så nær deg i tid og rom, og likevel så annerledes.

Det var ikke min vilje å være her i utgangspunktet, men jeg ble rådet til å dra hvis jeg ville gjøre godt igjen den fadesen som ble begått da vi ville tro godt om vår fiende; da jeg ikke ville gjøre ham vondt, men begrense hans gjerninger.

Det er sant at vi skal ønske godt for oss selv og vår neste, men den som ikke vil liv, må dø. Slik så det ut den gang, og slik er det nå – bare jeg ville ikke tro det, som burde det snarere være slik at alt skal kunne vendes til liv. Når livet er blitt solid nok, forfinet nok, forskanset nok – ja. Når det ennå ikke kjenner seg selv for sin motstander, så går det ikke. Da må man kjempe mot døden, i og utenfor seg selv, som statisk liv og vilje til undergang, for snarere å hegne om den delen av seg som er evig levende, enten det er her eller på jorden.

Jeg har vært på jorden ved flere anledninger. Alt er ikke like lett å se der nedefra, men fiendens plass i alles hjerter, som vi kan kalle den delen som motarbeider oss i oss selv, er uomtvistelig enten man er her eller der. Det er ikke vans-

18

kelig å se bevis for den så lenge vi fortsetter å utrydde våre egne arter og fortsetter å blomstre på andres sår.

Ingen av mine liv var vanskelige som dette for lidelsen var så stor. Ingen steder fantes lise for det øyet som så etter steder hvor mennesker hadde kunnet realisere sitt eget potensiale på jorden. I himmelen kommer vi alle hjem; til en tilstand utenfor form – det var det jeg forsøkte å si dem, men dersom det ikke finnes begreper for at vi også eksisterer utenfor form, og etter døden, hvordan kan du få noen til å forstå det da? Det var ikke lett, og bare i India fant jeg på den tiden et folk som var vant til å forholde seg til andre sfærer; på resten av kloden var kunnskapen i ferd med å gå tapt.

Ingen av mine liv var vanskelige som dette. Det har allerede vært sagt og skal sies igjen, for så mye sto på spill for så mange. Nervøsiteten rundt min fødsel var stor på flere hold, for det er ingen tvil om at fienden i det øyeblikket ønsket å være i nærheten og forkludre hele programmet fra begynnelsen av. Den merker seg når en lysbombe passerer, eller et menneske blir født som i større grad enn andre kan hjelpe andre mennesker på deres utviklingsvei, for det er slike muligheter fienden gjerne vil bruke til sin fordel. Trå hardt ned på. Gjøre om til noe så mysteriøst at ingen siden kan finne ut av hva som skjedde. Derfor alle eventyrene og den manglende forståelsen for mitt liv; derfor alle overvinnelsene som måtte til for i det hele tatt å ha et folk, komme til orde.

Jeg nevner ikke her ytterligere detaljer annet enn at det var nødvendig for mine foreldre å bli fortalt hvem jeg var, som forklarer hvorfor vismenn fra Det fjerne østen fant veien dit, og Baltazar var ganske riktig navnet på den ene.

Men da kan du jo også tenke deg hvor mange andre vismenn som eksisterte i verden da, som ikke har fått sitt navn skrevet ned noe sted, og som ikke vil få det, fordi kristendommen har tatt hevd på å frembære beretninger av historisk verdi fra den tiden. Jeg var ikke tilfreds med hva mine foreldre gjorde for meg i de første årene, for mulighetene til å feile var mange, både for meg og dem, og lite tilfreds var jeg med hvor lite de forsto av hvor mye jeg hadde å lære. Derfor turen.

Man må hjelpe seg selv. Det kommer alltid til et punkt i ens liv at dersom

19

man skal trå riktig, så må man gå dit hvor det er riktig for en selv – og ingen andre. Det kan komme til flere slike tilfeller, men noen ganger kan vi klart definere ett eller to punkter i løpet av et liv hvor en person tok i bruk sin frie vilje.

For offere er ikke viljen fri, og muligheten heller ikke tilstede for å gjøre valg man ikke har kunnet gjøre før. Men du vet når det skjer; at du må gå en vei, og at ingen andre veier kan føre deg dit hvor den fører. Du kan få hjelp underveis, det er klart, men ansvaret og målet er ditt.

Stallen, krybben. Det er eventyr. Men det er sant at de var på reise, og at de var redde. At de ble veiledet av høyere makter enn Herodes. At de ikke ville finne hjem igjen på lang tid. At jeg vokste opp delvis der, i Betlehem, og etterhvert i Nasaret hvor de kom fra, og var lovfestet til å oppholde seg som del av esseersamfunnet. At jeg ikke kunne gjøre som jeg ville før jeg var tolv. At jeg fulgte veien ut da, dro til India, på instinkt, ja, for å oppsøke mestere. Men aldri alene; jeg hadde min far med meg, og jeg kalte ham det fra jeg var ganske liten, han som jeg hørte, han som jeg hadde med meg som et nærvær til minne om tidligere tider – Atlantis; en annen tid; et annet sted av stort nærvær for det guddommelige i og utenfor menneskene.

Jeg ville ikke være alene; jeg ville ha ham, og dette nærværet av de andre med meg, som jeg en gang hadde mistet, og fortsatte å miste om og om igjen for hver gang jeg inkarnerte, som det skjedde for de fleste, men så ville jeg ikke at det skulle være slik denne gangen, så før jeg gikk ned, inngikk jeg denne avtalen at jeg skulle fødes med større hukommelse om hvem jeg var og de andre som var med meg, enn før. At det skulle være mulig å gå opp andre spor.

Jeg måtte gamble for å få sjansen; jeg måtte si at det gjaldt feilen som var blitt gjort, omdømmet jeg hadde skaffet meg som den altfor snille, den tapende, og kom slik til jorden i håp om likefullt å kunne vinne noe på vegne av det gode, og noe ble gjort, men noe ble først og fremst satt i balanse, der ubalansen hadde vært veldig stor; mye gjenstår likefullt, og det jeg bygget, ble mindre enn jeg hadde håpet.

Derfor fortsetter det naturligvis å interessere meg, både at fremgangen skal finne sted for menneskeheten og selv å bidra til at denne kan finne sted. Til enhver tid må det gjøres forskjellig; avhengig av nettopp tiden og betingelsene,

20

hva andre har vært i stand til å gjøre. Og derfor nå: Som kvinne kommer jeg, og ikke lenger som mann.

Joshua var mitt navn på noen språk. Det har vært en rekke omskrivninger, jødene kalte meg noe annet på arameisk enn Guds sønn, og det har vært mange diskusjoner i moderne bøker hva som ville være den rette transkriberingen. Jeg synes ikke det er så viktig hva du kaller meg, gitt at en hvilken som helst kvinne kan gi sin sønn det samme navn, og ikke vite noe om sin egen posisjon. Jeg har ikke noe imot kvinner i noen leire eller noen posisjon – det burde du ha skjønt nå – men det er leit å se at de tar feil av seg selv og de andre; at så mange kvinner går rundt og gjør ingenting i eget navn så mye som de gir kjærlighet og all verdens gode til sin eneste sønn. Reparere, reparere; som vil de gjenta hennes bragd, min mors, men jeg sier deg: Det var ikke verre eller bedre for henne enn andre. Det var et slit, til dels skremmende, og ganske skuffende for henne da jeg tok det for gitt at jeg måtte få friheten tilbake og gå mine egne veier uten å være særlig stor.

Jeg er ikke den eneste født slik, uten en kjødelig far. Det er iblant alt det tar; en energetisk impuls før befruktningen settes igang i en kvinne, og barnet er alt hun har. Maria og Josef, som de het, var ikke ektefolk i ordets rette forstand, og dermed gikk hun glipp av mange muligheter til å se seg selv elsket av sin herre i et annet kjød.

Jeg kunne ikke gå med ham, min stefar, men jeg kunne se at han var av Davids ætt i den forstand at han kom fra en sjelsgruppe jeg kjente, og at han hadde sagt ja til å ta oppgaven på seg. Så mye mer er det som måles nå, til fullbyrdelsen av et liv; da var det nok å ha satt en sønn til verden også når det ikke var din egen. Han gjorde ikke så mye etter det. Det fantes ikke noe exodus til Egypt for dem i den realiteten de levde. De levde fjellstøtt i Nasaret, med unntak av da moren min kom for å følge meg.

Da jeg var liten som menneske på jorden i det som kom til å bli mitt mye omtalte liv, hadde jeg ingen anelse om hva effekten av det livet ville bli. Jeg levde det så godt jeg kunne, nysgjerrig på mine egne evner som ethvert barn ville ha vært – ´jeg greier det, jeg greier det´ – eller det motsatte. Det het ikke den gang

21

at nå er verdensfrelseren her, så nå skal vi skrive ned alt hva han gjorde. Nei, lite er blitt stående fra den perioden, siden det ikke var de samme menneskene som omgav meg før og etter reisen til India.

Jeg var ikke alltid bevisst mine egne evner. Jeg gjorde feil i begynnelsen, mange.

Jeg gjorde ting som for andre kunne være farlige, og da jeg en gang dro livsgnisten ut av en mann, måtte jeg også sørge for at han våknet til live igjen.

Det var en barndom med mye gambling i den forstand at det var ingen som kunne lære meg, og det kunne ha gått riktig galt med disse kreftene jeg ikke alltid kunne bestemme over. Hva er forskjellen på å flytte en gjenstand så det er til nytte, tjener til noe, og flytte en gjenstand så noen andre står i fare for å bli drept under den? Den er stor. Men jeg så ikke alltid hva jeg gjorde, så mye som jeg eksperimenterte.

Dette hører til den skjulte delen av historien; at jeg måtte vokse til bevissthet, jeg som alle andre, og at jeg måtte lære meg i hvilken tjeneste jeg skulle sette det jeg kunne; det var ikke gitt. Det fantes ikke noen da som kunne peke for meg på én ting som god til forskjell fra det onde. Det fantes en viss esoterisk kunnskap, innviede av den skolen min mor gikk i da hun trenet seg opp til å kjenne Isis i seg, og sette sine krefter til disposisjon for den rette læren, slik esseerne så det. Men også de så bare en del av virkeligheten, og med store krefter utfordrer du mange.

(Esseerne selv hadde ikke begrep for Isis, men min mor fikk det på samme måte som Magdalena, min viv, da de gikk videre fra det søsterskapet som fantes på Karmel til kontakt med andre skoler i det som var byer langs østkysten av Middelhavet.)

Ingen kunne utelukke meg fra skolen på grunn av manglende evner, men de kunne utelukke meg for å vite mer enn dem, utfordre deres ståsted og derved autoritet som var sterkt knyttet til farsskikkelsen på den tiden. Derfor mine ord om “Far i Himmelen” fordi jeg ikke kunne dele deres tro på at jeg i alt skulle lyde min egen; han som kom til, da min mor fødte meg. Han hadde ingen autoritet som jeg kunne lyde, og dette var et opprør som fant sted ganske tidlig. Han hadde ingenting som jeg kunne tro på som riktig for meg, og slik måtte jeg skape mine egne fotspor å følge, før noen tok meg som kunne vite å utnytte de gavene jeg allerede tidlig viste meg å ha. Vann til vin er en alkymisk handling: Arbeidet

22

med metaller var ikke min sterke side, men med væsker var jeg ganske god.

Og med hjerter. Etter hvert også med hjerter. Jeg viste meg å ha denne store kjærligheten for alt som omgav meg, for stort og smått i naturen, for alt det levende skapte og for menneskene jeg møtte. Uavhengig av blodsbånd eller rase, folk eller kult. Og dette visste de seg å benytte seg av, de som først satte meg i lære fra et høyere hold.

“Ikke uten deg, kan de klare seg”, sa en stemme jeg ofte hørte for mitt indre.

Det var det som ble meg sagt; at jeg måtte hjelpe dem. Alle jeg møtte, alle jeg så på min vei.

Jeg ble ikke født for sent, jeg ble født under trange kår; jeg kunne ikke gå før jeg var ett, men jeg kunne huske langt tilbake. Mange er historiene om mitt liv, mange skal det sikkert komme, og likevel foretrekker jeg å skrive en nå – i opposisjon til mange og som et tillegg til andre - som fra min hånd vil se annerledes ut enn mange venter seg den.

Det er om å gjøre at du ikke ser så stor forskjell på hva jeg utrettet og hva du kan gjøre. Det er viktig at alle kommer til å kjempe for samme sak, som ikke handler om å gå opp i mitt navn så mye som å kjempe for sitt eget. Hver og en har et navn der ute i verdensrommet som den sjelen de er, et tegn, et symbol.

Hver og en kan gjenkjennes ved dette. Hver og en kan søke tilbake til sitt eget opphav gjennom dette tegnet. Slik er alle viktige som uttrykk for sitt eget, som uttrykk for en gud i verden, og slik burde ingen se seg selv som mindre viktige enn meg, eller unnlate å ta sin egen oppgave alvorlig.

Jeg er ikke her for min egen del nå, og jeg gjør ikke dette for meg, men jeg underviser i å elske seg selv gjennom å gjøre et hovedarbeid i felles forståelse.

For forstår de seg som svært annerledes enn meg, vil de ikke komme hjem, vil de ikke kunne utrette sitt ærend. Jeg underviser i dette at vi alle er like, for inntil det blir forstått, kan vi fortsatt dø. Jeg underviser ikke i mange andre ting. Det er blant de levende på jorden jeg vil tale, og blant de levende på jorden at den endringen kan skje, som på ny gjør oss til aktive medlemmer av universet.

Jeg er Jesus Kristus kommet til dere gjennom Maria Magdalena, min viv, og ingen skjøge som hun er blitt kalt opp gjennom århundrene. Å ta stilling til meg er ikke lett. Du har hørt om meg i så mange sammenhenger, og det er nesten

23

rart at Disney ikke har gjort meg til en tegneserie, men da ville nok en stor del av befolkningen i mange land blitt støtt. Men på linje med fantasidyr og -vesener kunne mitt livs historie brukes til et hvilket som helst formål; som tegneserie kanskje aller best til å fortelle om den falne helt som kom til himmelen likevel.

Og er vi ikke alle det; det er spørsmålet. Er ikke alle i en slags søvn inntil de forstår at de har gått seg vill, inntil tiden er med dem, tiden vekker dem til å innta en annen holdning der “ditt” og “mitt” ikke gjelder, og du godt kan innta en egen plass eller posisjon, men aldri på bekostning av en annen.

Der himmelen er, er jeg i enhver. Slik kan det sies. Men nå skal vi se på veien dit. En annen manifestasjon.

24

Vil du lese resten?

I kamelens øye lanseres 01.09.2015.

Kan bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.livforlag.no