Les starten på "Det handler ikke om overleve" her:

Livet er hva du selv gjør det til. Sett pris på deg selv, og velg det livet du selv vil ha!

ELISABETH HOLT opplevde at hennes eget liv var

i en nedadgående spiral i mange år, inntil hun en dag fikk valget mellom å leve, eller la kroppen dø av selvforakt og angst. Redningen besto i at hun endelig forsto at hun måtte begynne å lytte til seg selv, og ikke alle andre. I dag lever hun et svært harmonisk og lykkelig liv og i denne bøken deler hun kunnskapen hun opparbeidet seg gjennom egne erfaringer.

SELVHJELP

DET HANDLER IKKE OM Å OVERLEVE. DET HANDLER OM Å LEVE.

Løsningen for å få et bedre liv er å ta tilbake rettigheten til å være glad i seg selv, lytte til seg selv og egne ønsker, og slutte å bry seg med hva andre mener om hvordan vi bør leve. Når man føler kjærlighet til seg selv, vil man slutte å dømme seg selv og andre, man får mer energi og livet faller på plass. Opplever man glede i livet har man også mye mer å gi andre, og verden blir et bedre sted, ikke bare for deg selv, men også for de rundt.

ELISABETH HOLT

Mange lever i dag et liv hvor vi glemmer oss selv og tillater at hverdagens krav og mas og andres forventninger får stor plass. Dette er spesielt sant når vi ikke vet hva vi selv ønsker eller ikke klarer å sette tydelige grenser. Da vil livet ofte ikke lenger være en glede, men en kamp.

overleve.

DET HANDLER IKKE

OM Å

DET HANDLER OM Å LEVE .

E L I S A B E T H H O LT

Det handler ikke om ĂĽ overleve.

Det handler om ĂĽ leve. av

Elisabeth Holt

© Forlagshuset i Vestfold as / Forglemmegei Forlag 2016 ISBN: 978 82 93407 24 9

Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1.6, 80 g Foto forside: © MalgosiaW / Shutterstock Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Satt med Cambria 11/17 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

SELVUTVIKLING

2016

Innledning

MIN HISTORIE

5

11

NØKKELEN TIL FRIHET

23

36

Hvem er vi egentlig?

Hvordan vi velger å tenke om andre mennesker Følelser og hva vi gjør med dem

27 32

MIN OPPLEVELSE AV ANGST OG HVA DEN GJORDE MED LIVET MITT 42 BARN OG DERES REFLEKSJONSEVNE

48

HVORDAN VALGENE VÅRE PÅVIRKES AV FORTIDEN

53

HVORDAN JEG VELGER Å LEVE I DAG

62

KJÆRLIGHETSVEIEN

75

Valgene våre

Hvordan foretar du avgjørelser?

MITT FORHOLD TIL ANDRE MENNESKER DAGENS KRAV TIL MENNESKENE

HVA FORTIDEN GJORDE MED MIN KROPP OG SJEL

Ta den tiden du trenger for å hente inn overskudd

51 56

65 78 81 86

NÅR LYKKEN BLIR EN SKUMMEL FØLELSE

90

99

MIN OPPLEVELSE AV Å BLI KJENT MED MEG SELV «Kan du ikke bare gi faen da, Elisabeth?»

MIN VEI DYPERE INN I ANGSTEN

Hva er du så redd for?

Selvtilliten er livsgrunnlaget

95 104

109

112

SELVTILLIT OG HVA DET GJØR MED OSS SOM MENNESKER

Sett grenser for deg selv!

115

Å VISE SITT SANNE JEG

123

Snu situasjonen

DÅRLIG SAMVITTIGHET OG HVA DET KAN LEDE TIL VI VET ALLTID SELV HVA VI TRENGER

Du er ikke dum, uansett hva du føler

Hvordan vil du ha det?

Vilje til forandring

120

121

126 129

136

139 141

ANSVAR

De små valgene er viktigst

142

ENERGI OG HVA DET GJØR MED OSS

Ord er mektige

156

LYKKE TIL!

172

ETTERORD: MINE ALTERNATIVE EVNER

182

Du skal mene hva du sier, men ikke alltid si hva du mener Viktigheten av å leke Ta ansvar

EN MORS TANKER

143

151

161

168 169

177

Innledning I dagens samfunn stilles det mange krav til deg som menneske, enten du er mann eller kvinne. Kjønnsrollene viskes mer og mer ut – samtidig holdes vi fast i gamle mønstre. Det er mye dårlig samvittighet ute og går, og evnen til å velge sin egen vei i

livet er ikke alltid til stede. For å kunne velge sin egen vei, må man tørre å stole på seg selv. Man må vite at man er god nok akkurat som man er, at man ikke skal høre på hva alle andre

mener, men gjøre seg opp en mening selv om hvem man er og hva man står for.

I dagens samfunn er det, i tillegg til media, mange arenaer

som påvirker oss til å mene noe om hvem man bør være og hva man bør gjøre. Lettere blir det ikke av sosiale medier, hvor vi

får tilgang til alle menneskers liv, og gjerne ser bare de gode

sidene ved livene som presenteres der. Kravene i dag handler ikke bare om å skaffe seg mat og tak over hodet, men å følge

de nyeste trendene, få høy utdanning og se perfekt ut til enhver tid.

De fleste erkjenner at deres egne liv ikke oppfyller et slikt

glansbilde, men ender ofte opp med å tro på at livene deres ikke 5

er normalen og at det å møte motgang er unormalt.

Vi er alle ulike, og det er det som gjør verden så spennende

– at vi kan lære av hverandre og se nye ting. Da vokser vi som

mennesker, uten å kopiere andre bare for å bli akseptert eller føle et samhold.

Jeg lærte tidlig at jeg ikke kunne stole på verden rundt

meg, fordi jeg opplevde utrygghet på grunn av voldsom overfølsomhet til mat og at alt i luften rundt meg som kunne på-

virke allergien, som pollen og parfyme. Etter hvert opplevde jeg mye uro i barndommen, som tok fra meg kunnskapen om at mennesker egentlig er gode og at jeg er god nok som jeg er.

Det førte meg inn i angstens verden, som forfulgte meg i alt jeg gjorde inntil jeg til slutt tok tak i livet mitt og sa stopp. En dag

sa faktisk kroppen min stopp, fordi den var full av hat, mistillit og angst, og troen på meg selv og andre mennesker manglet

fullstendig. Jeg hadde ingen gode følelser igjen inni meg, så jeg måtte ta et viktig grep for å få liv i kroppen min igjen – nemlig ved å velge å alltid sette meg selv først.

I dag er jeg min aller beste venn, og sier aldri et vondt ord

om meg selv. Jeg velger det jeg gjør fordi det er bra for meg, og sier jeg ja, så er det med glede, sier jeg nei, så er det verken med dårlig samvittighet eller følelsen av utilstrekkelighet. Jeg har

lært at det å lytte til meg selv fører til glede og vekst. Velger jeg

det motsatte, vet jeg at det fører til at jeg blir irritert og sliten, og at verken mitt liv eller andres liv blir bedre av det.

I denne boken ønsker jeg å fortelle om min vei, og hvordan

jeg kom meg ut av det å ikke ha det bra med meg selv. Jeg har 6

en angsthistorie som går langt dypere enn det som er vanlig og som kunne endt i døden, og jeg tar deg med inn i historien

min for å vise hvor mye selvtillit har å si for alle mennesker. I

den siste delen av boka gir jeg deg mine velprøvde råd for å få et bedre liv. Man får dårlig samvittighet for ikke å stille opp

for andre, for ikke å følge andre, men hvordan skal verden bli om vi alle går imot det vi egentlig vil, og går gjennom livet ved

å leve som alle andre? Alle mennesker har nok vært i situa-

sjoner hvor de ikke har fulgt seg selv. Det er ingen god følelse, og fører til at vi blir misfornøyde, stresset, slitne, vi kan bli

sinte på oss selv, og til og med på den personen som eventuelt maser så mye at vi til slutt sier ja. Men dette fører ikke til frem-

gang. Negative følelser og reaksjoner gjør at vi mister energi og at kroppen og hjernen ikke fungerer. For å få fremgang og

suksess i verden, er vi avhengige av å starte med oss selv og finne en god vei – og så kan vi skape vår verden slik at vi blir

gladere og kan yte mer. Da blir menneskene sterkere i seg selv, og kan lage en verden basert på kjærlighet i stedet for misun-

nelse, hat, mistillit og regler som man ikke kan leve et fritt og godt liv med.

I denne boken er jeg innom mange temaer. Kjærlighet,

grensesetting, selvtillit, hvordan man selv har ansvar for egne

valg og hvordan man kan få et friere og lykkeligere liv. Alle

menneskehjerner har noen grunnleggende behov som må dekkes for å fungere optimalt. Får vi for lite mat og søvn, merker vi det fort. Men det er også andre ting som er avgjørende for at vi skal velge det som er best for oss, og det handler om å ha 7

kjærlighet til oss selv slik at vi behandler oss selv bra, og dermed andre, og vi må lære fornuftige måter å håndtere proble-

mer og konflikter på som fører til vekst i stedet for å ødelegge

oss. Dette er grunnleggende for at et menneske skal være på plass i seg selv. Jeg har selv måttet ransake mitt eget tanke- og

følelsesliv for å finne ut av hvordan jeg valgte å tenke om ting.

Og jeg fant ut at alt kan endres om jeg ikke trives med det. Jeg

levde et liv der jeg tok valgene basert på hva alle andre ønsket, og gikk dermed inn i angstens dype verden og total isolasjon fra omverdenen.

Veien har vært lang og tung, og mitt håp for alle mennes-

ker er at de så tidlig som mulig skal finne sin vei, la eventuelle vonde opplevelser bli i fortiden og ikke tillate at de påvirker

livene deres lenger. Jeg har sett hvordan livet mitt ble påvirket av vonde opplevelser og det som skulle til for å bli ferdig

med dem og få det bra med meg selv. I dag lever jeg et godt liv, uten bekymringer, og jeg lever i nuet. Jeg tar hver dag som den

kommer, og velger å tenke rolig når jeg står i en situasjon – uansett om det gjelder å sette sammen en IKEA-kommode eller å stå i en diskusjon. Jeg stresser aldri, jeg får gjort like mye,

ja, kanskje mer, fordi stress gjør meg ufokusert og slurvete, og gjorde tidligere at jeg ikke tenkte klart rundt valgene mine.

Jeg legger selv til rette for at livet mitt skal være godt, og

da sier jeg ifra om noe ikke er greit, og står for det, uten dårlig samvittighet, uten å tenke på hva den andre føler, så lenge jeg

passer på meg selv. Jeg har erfart at menneskene rundt meg stoler på meg, fordi de vet at når jeg sier nei, så mener jeg nei, 8

og sier jeg ja, så sier jeg ja med glede! Det gjør dem trygge på hvor de har meg, og vi slipper å tenke og føle, og kan heller bruke tiden på noe annet.

Jeg har hatt gode støttespillere med meg på veien. Min

mor kunne jeg ikke vært foruten, og jeg har fått gode venner

underveis som har vist meg hvor lett livet egentlig kan leves.

Takk til evig tid.

9

10

MIN HISTORIE Jeg ble født en iskald desemberdag i 1981, og kom inn i en

familie med en eldre bror og gifte foreldre som nettopp hadde bygd seg et hus. Vi var en lykkelig familie. Etter fire år flyttet vi

til familiegården, med skog på alle kanter. Etter hvert fikk jeg også en lillebror.

Da jeg var tre uker gammel, fikk jeg atopisk eksem, og det-

te ble ikke noe bedre av å ha skogen så nært, i tillegg til mye støv og andre allergener som finnes på en gård. Den gangen

ga ikke allergiene mine noe utslag på allergitester, så mamma

hadde en stor jobb med å finne ut hva jeg tålte og ikke tålte.

Helsevesenet var heller ikke så opplyst den gangen, men hun fikk råd om å teste ut en og en matvare for å se hva jeg rea-

gerte på og observere reaksjonene hos meg. Hun tok kontakt med en fotsoneterapeut, som ga henne råd om å fokusere på

vitaminer, mineraler og andre kosttilskudd. Jeg fikk også ho-

meopatmedisin. Så hun gjorde det beste hun kunne, nemlig å undersøke ulike muligheter og iverksatte tiltak for meg som i hvert fall ikke kunne skade.

Behandlingen fra helsevesenet var den gang Vallergan, 11

en allergimedisin som gjør at en kan bli veldig trøtt. Etter at jeg hadde sovet et helt døgn etter å ha fått medisinen, stoppet

hun behandlingen. Sterke kortisonkremer ville hun heller ikke

bruke på huden min, og glad er jeg for det den dag i dag, siden huden min antakelig hadde blitt ødelagt av de sterke kremene.

Ellers var det Essex krem, en ren fuktighetskrem. Det var ikke så mye på markedet den gangen, så mamma hadde ingen lett

kamp. Hun kjempet for meg, bl.a. ved å nekte vaksiner da hun

så at jeg reagerte, og ble stemplet som en vanskelig mor. Jeg

er takknemlig for at hun holdt på sitt, for senere i livet har jeg fått beskjed om at adrenalinet må være klart (akutthjelp

ved allergisjokk) hvis jeg har behov for vaksiner. En mor vet ofte mer om barnet sitt enn de fleste andre, og min mor har kjempet for meg fra dag én. Alltid hørt på meg først.

En dag da hun var ute og trillet tur med meg, satte jeg i å

hyle da vi passerte en rapsåker. Jeg har alltid hatt vondt inni

meg, en smerte jeg ikke hadde språk for å formidle den gangen, og i tillegg så jeg ut som en kjøttkake til tider, jeg klorte

og rev opp huden min. Det skulle ta mange år før jeg forsto rekkevidden av det jeg opplevde i min egen kropp helt fra jeg var spedbarn.

Jeg ble redd for alt rundt meg, for alt kunne forårsake en

reaksjon i kroppen min. Jeg kunne aldri vite hva som skadet meg og hva som var greit. Etter noen år med prøving og feil-

ing, visste jeg mer om hva jeg tålte og ikke tålte, men når det gjaldt nye ting ante jeg ikke hvordan kroppen ville reagere.

Angsten slo til og tok fra meg friheten.

12

Senere i barndommen opplevde jeg mye uro rundt meg,

og jeg var gjennom et overgrep. Jeg ble et sjenert barn, jeg klar-

te ikke å uttrykke følelsene mine for andre enn min mor, og jeg ble reddere og reddere for alt som skjedde – både av følelser som dukket opp og for hva jeg kunne reagere allergisk på.

Jeg fremsto som ei glad jente, jeg lekte og var med venninner.

Jeg var sjenert for fremmede, og jeg stakk meg aldri frem noe sted. Samtidig hadde jeg sterke meninger om hva jeg ville, og de kom gjerne til uttrykk gjennom raserianfall når jeg var på

trygg grunn. Det var en evig kamp inni meg gjennom hele min barndom.

I voksen alder har jeg forstått mye mer av hva den lille jenta måtte kjempe med, samtidig som hun ikke hadde språk for å

forklare dette til noen. Jeg trodde at jeg bare var en som var sint og fylt av angst. For redslene og frustrasjonene mine kom som raserianfall og angstanfall, eller hysteriske anfall som de

der hjemme kalte det. Den gangen var det ikke noe BUPA eller

annet tilsvarende system på plass. I dag håper jeg at man forstår at et barn med stadige raserianfall og angstanfall sender

ut signaler om at det kjemper med noe det ikke har kontroll på selv.

Men helt frem til mitt voksne liv tenkte jeg ikke så mye

over hvordan jeg hadde det inni meg, selv om jeg hele tiden var i ubalanse. Jeg tenkte én ting og gjorde noe helt annet. Jeg

hadde aldri lært hvordan jeg skulle oppføre meg i sosiale sammenhenger – jeg hadde mer enn nok med å håndtere det som 13

var inni meg, til å lære hva som var en fornuftig tankegang. Jeg

følte mye skyld, dårlig samvittighet, skam og fortvilelse. Men for meg var det en så naturlig del av min verden at jeg ikke så

på det som noe usunt. Jeg tenkte ikke over det før jeg skulle ut og ta egne valg, uten at foreldrene mine ga meg tilbakemel-

dinger på det jeg foretok meg. Da møttes to verdener inni meg,

men den stemmen som sa at «dette er ikke bra for meg» ble hysjet på, jeg måtte jo velge det andre tenkte var fint, jeg måtte velge det som var forventet, jeg måtte følge en tråd i livet som var normal. Og normal for meg, på den tiden, var å følge alle andre enn meg selv. Til tider kunne jeg høre langt inni meg at

noe ikke stemte, men jeg verken torde eller hadde noen mulighet til å se at et alternativ var å gjøre det jeg egentlig ville.

Jeg utviklet store traumer inni meg, jeg mistet tonen min, jeg mistet alt jeg trodde på. Selvtilliten min var ikke-eksisterende,

jeg bare fulgte en vei som så trygg og smart ut. Jeg valgte noe som ikke var meg.

Jeg er oppvokst i et konservativt kristent miljø, men med

innslag av det motsatte. Jeg føyde meg aldri etter alle regler og normer, men det ble en evig drakamp. For hva var egentlig det

rette? Skulle jeg høre på alle de menneskeskapte reglene om hva som var lov og ikke lov, eller skulle jeg høre på meg selv

og følge det som var rett for meg? De menneskeskapte reglene

handler ikke bare om kristendom eller andre religioner, men om alt man foretar seg. For hvem har egentlig bestemt hva som sømmer seg? Og hvor går grensen?

14

Det skulle ta mange år før jeg endelig hørte på min egen tone.

En stemme som fortalte meg hva som var rett for meg og ikke hva alle andre mente var rett, enten fordi de hadde lært det

av sine foreldre og omverdenen rundt eller hadde funnet på det selv.

Vi lager alle meninger og tanker om verden ut fra det vi

vokser opp i og det vi erfarer. Men hva om reglene blir for

strenge? Hva om det går ut over egen lykke? Jeg opplevde stadig at jeg gjorde noe galt. Jeg kjente ikke til en verden der jeg

kunne leve fritt, hvor mine meninger skulle høres, hvor mine følelser skulle bety noe. Var det noe som skurret i det jeg lærte, valgte jeg som oftest å lytte til det jeg var lært opp til, nemlig

å tenke på alle andre enn meg selv. For man skal jo være flink, ikke sant? Man skal jo sette sine egne behov til side når andre

trenger noe? Man skal jo huske hva reglene er? Det finnes jo regler om alt. Hvor ofte man skal vaske huset sitt. Hvor mye

man skal veie. Når kan man egentlig si nei – eller kan man egentlig det?

For meg ble reglene en galge. Jo mer jeg lyttet til andre

enn meg selv, desto mer mistet jeg fotfeste, og tauet strammet seg mer og mer rundt halsen min.

I mitt liv ble det å svare «ja» vel så viktig å tenke på. Man

skal være flink til å si nei, men burde man ikke også fokusere

litt på «ja»? De som kjenner meg i dag vet at når jeg sier nei,

så er det nei, når jeg sier ja, så mener jeg ja, og da ligger det in-

genting der som sier at «jeg egentlig ikke vil, men jeg får gjøre det allikevel». Jeg gjør ting av glede, fordi jeg har lært meg å si 15

nei når jeg har behov for det, og da har jeg overskudd til å si ja med hjertet når jeg blir spurt om ting og det passer.

Jeg har jobbet meg ut av angsten og fryktene mine fra

jeg var liten, og jeg lever i dag et liv fullt av kjærlighet, ro og

overskudd til de tingene jeg liker å gjøre. Jobbe, være med venner, ta vare på hjemmet mitt og ellers alt det jeg vil fylle livet

mitt med. Jeg har lært å fylle livet mitt med det som er viktig for meg, og jeg har blitt tydelig om hva jeg vil. Jeg setter de

grensene som er viktige for meg, og ikke hva jeg har blitt fortalt. Jeg har blitt kjent med meg selv og hva slags liv jeg vil

leve ut fra meg selv. Ikke ut fra forventninger, krav, regler og normer som bokstavelig talt førte meg mot døden.

Livet mitt har vært et sammensurium av angst, sinne, bit-

terhet og hat. Iblandet dårlig samvittighet, skam, skyld, svik og

traumer. Utenpå kunne jeg smile og le, men inni meg hadde

jeg det ikke særlig godt. Ikke var jeg trygg på min egen fysiske kropp og ikke var jeg trygg på at jeg var god nok. Utad hadde

jeg et blidt ansikt. Jeg var hyggelig og omsorgsfull, og fikk stadig ros for å være så flink. Inntil det en dag sprakk.

Jeg hadde skapt meg et liv med venninner og kjæreste,

jeg hadde bygd hus og levde et normalt liv – utad. Inni meg

levde jeg også i den normaliteten. Jeg hadde ikke funnet ut av

hva jeg egentlig ville, og hadde valgt en vei som så trygg og fin ut. Dermed hadde jeg et rolig liv, med trygge rammer rundt meg, men jeg fikk aldri RO. Jeg hadde et indre kaos. Det var stadig noe som dro i meg. Stadig en liten stemme som lurte på

om jeg gjorde det rette, om det var dette jeg ville. Hadde jeg 16

kanskje ikke andre drømmer for meg selv? Jeg ville jo også reise utenlands og være au pair, jeg ville på folkehøgskole og bli

selvstendig, jeg ville ut og oppleve verden som meg selv, som

ELISABETH. Disse drømmene ble borte når behovet for trygge

rammer tok over livet mitt. Men jeg var på den tiden overbevist

om at jeg ønsket det livet jeg hadde, jeg følte meg tilfreds med det. Samtidig ble jeg skremt av reaksjoner som noen ganger

kom innenfra, men valgte å ikke høre på dem. Tankene om at dette livet ikke var det optimale for meg, ble fort erstattet med tanker om å forbli i det, godta og være glad. Jeg torde ikke å bryte ut av mitt trygge, organiserte liv.

Men den indre stemmen har en tendens til å vokse, og en dag sprakk det. Jeg flyttet fra kjæreste og hus, og jeg gikk i møte med en tid jeg ikke ante rekkevidden av.

Her sto jeg, for første gang i mitt liv, på egne bein, og skulle

følge min egen stemme. Hva pokker ville jeg egentlig? Jeg be-

gynte i en ende og startet med leilighet. Fant meg ny jobb og

forlot vennene mine. Jeg gikk etter hvert inn i en verden hvor alt ble manisk. Jeg forsto hva jeg hadde gjort med livet mitt, at jeg hittil hadde valgt feil. Ikke bare hadde jeg valgt feil så

det gikk ut over meg selv, jeg måtte i tillegg såre mange mennesker som et resultat av valgene jeg hadde tatt.

Etter hvert klarte jeg ikke å fortsette å jobbe, jeg ble gå-

ende hjemme og manien økte. Jeg begynte atter en gang å la være å lytte til hva jeg ville, men denne gangen gjorde jeg det

over hele linja, i alle valg, til og med de grunnleggende, som å 17

la være å drikke når jeg var tørst og spise når jeg var sulten.

Jeg fortjente umulig noe bra i livet, så mye galt som jeg hadde gjort. Jeg kunne ikke være mye tess som verken klarte å ta vare på meg selv eller sette grenser så jeg ikke såret andre.

Jeg var på vei inn i mitt største mareritt på jord – hat-

helvetet. Jeg hatet meg selv, jeg hatet alle rundt meg, tvangen

økte, angsten økte, jeg torde ikke ta valg, og dette ble en rund-

dans jeg ikke fant noe vei ut av. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg som var så udugelig og såret både meg selv og andre uansett hva jeg gjorde. Og hatet fortsatte å øke. Mot meg selv, mot andre. Til slutt isolerte jeg meg. Kunne sitte i stolen min fra morgen til kveld, uten å røre så mye som en finger.

Angsten hadde satt sine spor i kroppen, og jeg kjente hode-

skallen min vri seg om jeg fikk nye inntrykk, om jeg tenkte på å røre meg, om jeg måtte ta et valg. Sammen med den fysiske

reaksjonen, kom traumene. Traumene var så vonde at de fikk

hodeskallen til å vri seg enda mer. Det å ha kontakt med andre mennesker og få inntrykk, om det så bare var fra et reklame-

blad som minnet meg på noe jeg hadde opplevd, eller måtte forholde meg til en regning som jeg måtte gjøre noe med, satte

i gang voldsomme stressreaksjoner både psykisk og fysisk.

Det å hente posten kunne være en enorm oppgave, fordi jeg måtte ned tre etasjer der kunne jeg møte mange på veien, og

i bakgården var det ofte folk som sto og røyka, så jeg lærte meg etter hvert tidspunkt på døgnet hvor det var noenlunde

«trygt» å gå ned. For hvis jeg møtte noen, måtte jeg forholde meg til dem, jeg måtte jo hilse i hvert fall, og tenk om de ville 18

snakke mer og bruke av kapasiteten min – og det visste jeg ikke ville gå.

Det var i alle fall det jeg fortalte meg selv, og når stresset

ligger der blir det ikke mindre av å fokusere på det og tenke at

det blir verre. For tenk om jeg sa noe galt, tenk om de ga meg

for mye inntrykk, tenk om de syntes jeg var rar. Tenk om det

lå noe i postkassa som jeg ikke kunne håndtere. Tenk om, tenk om, tenk om. Tankene ble min verste fiende, for med tankene

kom følelsene. Med følelsene kom angsten og med angsten kom mer angst og mer hat. Mer hat og mer isolasjon.

Iblant truet jeg meg selv til å gå ut. Være med i bursdager.

Da gikk jeg inn i en modus så jeg ikke følte noe, ikke tenkte noe, bare eksisterte. Jeg smilte, men jeg var død på innsiden.

Før hver bursdag måtte jeg forberede meg ved å sitte stille uten

inntrykk i dagevis. Og etterpå ville de første dagene også gå med på å sitte helt stille, og selvhatet ville vokse. Jeg var alltid klar over hva kontakt med andre mennesker ville føre med seg.

At kroppen ville gå enda lenger inn i hatet, og de fysiske symptomene ville plage meg i dagevis. Jeg gjorde noe jeg ikke ville, jeg truet meg av gårde, ofte fordi andre mente jeg skulle, men

også fordi man blir generelt gal i hodet av å være isolert. Man føler sterk trang til å se mennesker, å være sosial. Men det sosiale jeg fikk, ga meg ingenting. Jeg sperret meg jo helt, ingenting slapp inn. Jeg klarte ikke ta imot noe kjærlighet, jeg klarte

ikke ta imot noe av det hyggelige som skjedde. Jeg klarte ikke å

fortelle om min verden, jeg svarte som regel bare «ja» og «ha».

Kjærlighet var noe jeg glemte hva var. Etter hvert så jeg på 19

min verden som fin og som det normale. På samme tid skjønte jeg at den ikke var det. Det er ikke normalt å sitte hjemme hele tiden og holde på med alle de ritualene jeg følte tvang til

å gjøre. Tvangstanker som varte ut i de sene nattetimer. Vaskeritualer. Jeg kunne bruke en og en halv time på et dobesøk.

Hvis jeg da i det hele tatt torde å flytte meg fra stolen. Redsler for bakterier. For å skru av lyset. Er døren ordentlig igjen?

Tvang, tvang, tvang. Dag ut og dag inn. Angst. Hat. Bitterhet, og mer hat.

Vendepunktet i livet mitt kom da leiligheten jeg bodde i skulle selges og jeg ble nødt til å flytte. Hva som fikk meg gjennom den flytteprosessen, ja, det må ha vært min mor. Hun sto ved

min side gjennom all min tvang og absurde angstritualer. Jeg pakket og kom meg til et nytt sted. Hele tiden med et hode og

en kropp full av angst, full av traumer. Da jeg flyttet, gjorde

jeg endelig alvor av å lytte til meg selv. Jeg visste hvordan jeg hadde hatt det, og jeg krabbet meg sakte, men sikkert ut av

angsthelvetet. Et helvete som ikke kan beskrives med ord. 24 timer i døgnet, hele tiden. Ordet «vondt» dekker det ikke. Jeg hadde det jævlig vondt i hver eneste nerve. Egentlig dekker ikke den beskrivelsen heller, jeg finner ikke sterke nok ord.

Jeg begynte ikke å lytte til grensene mine før jeg opplevde

å stå ansikt til ansikt med min største frykt: døden. Jeg hadde alltid hatt voldsom dødsangst, og nå møtte jeg det jeg var redd for. Ikke angsten i seg selv, men selve døden.

En natt noen uker etter at jeg hadde flyttet inn, gikk jeg 20

hvileløst rundt i min nye leilighet og kjente ikke lenger beina

mine. Armene min visnet. Jeg hadde ingen følelser. Hjertet mitt hoppet, stoppet noen sekunder, begynte å hoppe igjen. Jeg var så sliten at kroppen ikke hadde mer å gi. Den hadde ikke fått

kjærlighet på årevis, og med angstens herjinger var det ikke mer krefter igjen.

Nå er jo dette vanlige symptomer i angstsammenheng,

men jeg hadde ikke hatt en vanlig angsthistorie – det var totalpakken som tok knekken på kroppen min til slutt.

Jeg var ikke lenger redd, jeg hadde godtatt at dette var min

vei. Nå skulle jeg dø. Jeg skrev en melding til mamma hvor jeg takket henne for alt hun hadde gjort og sa at jeg var glad i

henne. Den sendte jeg aldri, heldigvis. Men jeg ville dø alene. Jeg

la meg i sengen, klar for å dø. Kjente at det ikke var noe igjen.

Ingen krefter, verken fysisk eller psykisk. Jeg kjente ingenting

i kroppen min, verken fysisk eller følelsesmessig. Jeg var følelsesmessig død, og nå kom kroppen etter.

Mens jeg lå der kom tankene om at det måtte da være noe

jeg kunne leve for. Jeg ville ikke gi opp. Hvor disse tankene kom fra er vanskelig å si, men kanskje det var overlevelsesinstinktet. Jeg bestemte meg for to ting. Jeg tenkte at hvis jeg kunne begynne å være litt snillere med meg selv, kunne det kanskje

snu. Dette har jeg sagt til meg selv i stunder da jeg tenkte at nå hadde det gått for langt, nå kunne jeg ikke leve sånn lenger.

Dessverre ble det glemt etter to minutter, men denne gangen skjønte jeg alvoret. Det andre jeg bestemte meg for var å være litt snillere med mammaen min. Hun og jeg hadde hatt et tett 21

og nært bånd en gang, men min følelsesløshet hadde kludret det til. Jeg sovnet etter hvert, uvitende om jeg kom til å våkne dagen etter.

22

Vil du lese resten?

«Det handler ikke om å overleve. Det handler om å leve.» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Livet er hva du selv gjør det til. Sett pris på deg selv, og velg det livet du selv vil ha!

ELISABETH HOLT opplevde at hennes eget liv var

i en nedadgående spiral i mange år, inntil hun en dag fikk valget mellom å leve, eller la kroppen dø av selvforakt og angst. Redningen besto i at hun endelig forsto at hun måtte begynne å lytte til seg selv, og ikke alle andre. I dag lever hun et svært harmonisk og lykkelig liv og i denne bøken deler hun kunnskapen hun opparbeidet seg gjennom egne erfaringer.

SELVHJELP

DET HANDLER IKKE OM Å OVERLEVE. DET HANDLER OM Å LEVE.

Løsningen for å få et bedre liv er å ta tilbake rettigheten til å være glad i seg selv, lytte til seg selv og egne ønsker, og slutte å bry seg med hva andre mener om hvordan vi bør leve. Når man føler kjærlighet til seg selv, vil man slutte å dømme seg selv og andre, man får mer energi og livet faller på plass. Opplever man glede i livet har man også mye mer å gi andre, og verden blir et bedre sted, ikke bare for deg selv, men også for de rundt.

ELISABETH HOLT

Mange lever i dag et liv hvor vi glemmer oss selv og tillater at hverdagens krav og mas og andres forventninger får stor plass. Dette er spesielt sant når vi ikke vet hva vi selv ønsker eller ikke klarer å sette tydelige grenser. Da vil livet ofte ikke lenger være en glede, men en kamp.

overleve.

DET HANDLER IKKE

OM Å

DET HANDLER OM Å LEVE .

E L I S A B E T H H O LT