Sveket II Ansvar og (be)handling av Kari Killén

Page 1


Sveket II

Sveket last tm.indd 1

04.12.2018 10:09:41


Sveket last tm.indd 2

04.12.2018 10:09:41


Kari KillĂŠn

Sveke t I I Ansvar og (be)handling

5. reviderte utgave

Kommuneforlaget

Sveket last tm.indd 3

04.12.2018 10:09:41


© 2019 Kommuneforlaget AS 1. utgave 1991 2. utgave 1994 3. utgave 2004 4. utgave 2010 5. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsillustrasjon: Kari Grasmo Omslagsfoto: Sturlason Omslag: have a book Sats: have a book Trykk og innbinding: Interface Media as ISBN: 978-82-446-2279-0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Kommuneforlaget AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Kommuneforlaget AS Postboks 1263 Vika 0111 OSLO Kundesupport: 24 13 28 50 Henvendelser vedrørende utgivelsen rettes til: kundeservice@kommuneforlaget.no www.kommuneforlaget.no

Sveket last tm.indd 4

04.12.2018 10:09:41


Forord V

Det er snart 25 år siden Sveket kom ut første gang. Den helhetlige, differensierte tilnærmingen (HDT) som ble formidlet den gang, er bekreftet, nyansert og videreutviklet på grunnlag av klinisk praksis, internasjonal forskning, nå også nasjonal forskning. Noen av referansene er relativt gamle. Det betyr at det enten dreier seg om klassikere, eller at vi ennå ikke har fått nyere forskning av relevans for vår praksis her i landet. De vil også vise at det har tatt tid her i landet før vi har vært i stand til å erkjenne og anvende kunnskapen. Både profesjonelle og samfunnet for øvrig har i løpet av de siste årene blitt bedre i stand til å se barn som er utsatt for omsorgssvikt, vanskjøtsel, overgrep og vold. Det er blitt større åpenhet rundt disse temaene. Mediene har hyppige oppslag om dette. Barn og ungdom som har vært utsatt for omsorgssvikt, formidler sine opplevelser både av vanskjøtsel og overgrep, både hjemme og av hjelpeapparatet. Det er imidlertid et langt stykke å gå før vi blir i stand til å se og forstå godt nok til å kunne forebygge og behandle godt nok. Men kunnskapen er her. I Sveket I formidles det teoretiske grunnlaget hvor forskning om omsorgssvikt, tilknytning, hjerne- og traumeforskning integreres ytterligere. I denne boken formidles de metoder som dette teoretiske grunnlaget har gitt muligheter for å utvikle. Mitt nære samarbeid med praksisfeltet både i Norge og resten av Norden har gjort det mulig å videreutvikle relasjonsforankrede behandlingsformer. Vi har også erfart at tilknytningsforankrede forskningsmetoder i modifisert stand ikke bare kan anvendes i undersøkelse, men også i behandling. Vi får stadig bekreftet at vi er på riktig vei. Daglige henvendelser fra praksisfeltet og undervisningsinstitusjoner viser at moti­ vasjonen for videre faglig utvikling er stor. Det gjelder samtlige yrkesgrupper som møter barn og foreldre i sitt arbeid: Jordmor som tar imot barnet; helsesøster som følger barn og forelder opp; barnehagepersonale som er sammen med barna daglig fra rundt ett års alder, og som møter og samarbeider med foreldre; lærere som i økende

5

Sveket last tm.indd 5

04.12.2018 10:09:41


FORORD V

grad erkjenner nødvendigheten av å kunne bidra til forebyggende arbeid og samarbeid med barnevernet; spesialisthelsetjenesten som møter foreldre med store helsebelastninger, og barnevernsarbeideren som har ansvaret for å undersøke og vurdere barns omsorgssituasjon og sette i gang hjelpetiltak. Samarbeidet med engasjerte kolleger har gitt meg mange av de eksemplene som konkretiserer ulike sider ved behandlingsprosessen, og viser anvendelsen av kunnskapen. En hjertelig takk til dere alle som deler sine erfaringer med meg, bidrar til metodeutvikling og som fortsetter å inspirere meg, og nok en gang takk til Tordis Korvald, bibliotekar ved NOVA, som har fortsatt å bistå meg. Uten det gode samarbeidet med redaktør Anneli Niemi ville det heller ikke blitt en ny revidert utgave. Det ville det sannsynligvis heller ikke blitt uten min mann, Tore Nyseters, omfattende engasjement og støtte. Hjertelig takk! Oslo, desember 2018 Kari Killén

6

Sveket last tm.indd 6

04.12.2018 10:09:41


Forord IV

Det er 18 år siden Sveket ble gitt ut første gang, og 5 år siden publiseringen av tredje utgave. Boken anvendes i en rekke land, innenfor de fleste studier som har med foreldre–barn-relasjoner å gjøre. Den helhetlige modellen som blir formidlet, er i løpet av de årene som er gått, stadig blitt mer bekreftet og videreutviklet av forskere og praktikere. Det er for tiden stor aktivitet når det gjelder å integrere forskning om omsorgssvikt, tilknytningsteori og hjerne- og traumeforskning. Både forskning og klinisk arbeid gjenspeiler dette, og det vil også gjenspeiles i denne fjerde utgaven av boken. Det har skjedd mye siden forrige utgave – både på samfunnsplan og på forskningsplan – som krever at boken revideres på ny. Mitt nære samarbeid med praksisfeltet – gjennom forskning, veiledning, konsultasjon og nå også gjennom metodeutvikling overfor alvorlig psykososialt belastede familier – viser meg at boken fortsatt er viktig for mange. Mange gode tilbakemeldinger og anmeldelser bekrefter dette. Hvis jeg skulle foreta en fullgod revidering av hele boken, ville den ha blitt for stor. Derfor har jeg delt den i to: Sveket I (2015a) omhandler forståelsesgrunnlaget. Den viser hvordan vi ved hjelp av forskning om omsorgssvikt, tilknytning, traumer og hjerneforskning kan forstå foreldre–barn-forhold i alvorlig psykososialt belastede familier. Den gir det teoretiske grunnlaget for Sveket II. Sveket II – Ansvar og (be)handling tar for seg et bredt spekter av (be)handling, måter de ulike profesjoner kan bidra til å hjelpe foreldre og barn på. I Sveket I viser jeg hvordan kontaktetablering og undersøkelse går hånd i hånd. I denne boken går jeg videre og viser hvordan undersøkelsessituasjonen kan anvendes terapeutisk. Mitt arbeid med metodeutvikling overfor familier med rusmiddelproblemer, psykiske lidelser og samlivsvold og overfor andre alvorlig psykososialt belastede familier gjennom de siste årene gjenspeiles i boken.

7

Sveket last tm.indd 7

04.12.2018 10:09:41


FORORD IV

Jeg har hatt gleden av i regi av Helsedirektoratet og Borgestad kompetansesenter å gjennomføre et opplærings- og metodeutviklingsprosjekt for behandlere som arbeider med foreldre–barn-relasjoner som er preget av rus, psykiske lidelser, vold og andre alvorlige psykososiale belastninger. Det har vært en spennende og utfordrende prosess. Deltagerne har bidratt til den metodeutviklingen som presenteres i boken. Tilnærmingene representerer en videreutvikling av tidligere metoder og integrering av nye. Vi har ikke kastet ut babyen med badevannet. Denne videreutviklingen og integreringen omfatter blant annet en modifisering av tilknytningsteoretisk forankrede forskningsmetoder til terapeutisk bruk. Når det har vært mulig å gjennomføre denne revideringen, skyldes det en rekke hjelpere. Kolleger som inviterer meg inn i sitt kliniske arbeid, og kolleger som deltar i mitt undervisnings- og metodeutviklingsarbeid, har inspirert meg og bekrefter stadig relevansen av den helhetlige, differensierte tilnærmingen som denne boken formidler. Uten NOVA-bibliotekarenes ustoppelige oppfinnsomhet og vennlighet hadde det blitt en meget tyngre prosess. Uten redaktøren Anneli Niemi, Kommuneforlaget, ville Sveket II ikke blitt en realitet. En hjertelig takk til dere alle. Oslo, november 2010 Kari Killén

8

Sveket last tm.indd 8

04.12.2018 10:09:41


Forord III

Ti år er gått siden boken sist ble revidert. Det har vært stor aktivitet når det gjelder forskning, teori og metodeutvikling i løpet av disse årene. For å kunne hjelpe barna og deres familier best mulig må relevant kunnskap som er kommet frem i denne tiden, integreres i vår praksis. Vi vet dessuten nå mer om konsekvensene av ulike former for omsorgssvikt. Kanskje kan mer kunnskap om konsekvensene, både for barnet selv, for familiene, for samfunnet og for neste generasjon, føre til at vi investerer mer i å beskytte barnet og hjelpe både barnet og foreldrene. Dette nødvendiggjør en revisjon av boken. Min egen forskning og daglige kontakt med foreldre og barn i ulike livssituasjoner og min kontakt med praksisfeltet viser meg et presserende behov for at både gammel og ny kunnskap integreres i praksis. Det er også mange som har bidratt til denne andre reviderte utgaven av boken. Foreldre, barn og kolleger i praksis som jeg samarbeider med, har vist meg hvor viktig det er å få tilført praksisfeltet ny kunnskap og bedre ferdigheter. De har alle bidratt til revisjonen av denne boken. Mine forskningsmedarbeidere Kaja Bredland, Gerd Engebrigtsen, Bodil Erdal og Trine Klette har med sitt engasjement og sin refleksjon bidratt vesentlig til integrering av tilknytningstenkning i denne reviderte utgaven av boken. Espen Arnevik har vært behjelpelig med statistisk bearbeiding av forskningsdata. Stein Erik Clausen har hjulpet meg med oppdatering når det gjelder forekomst av omsorgssvikt. Lisbeth Nilsen har som før vært en kunnskapsrik redaktør og en god samarbeidspartner. Anneli Niemi har gjort en stor jobb med å tyde min for de fleste uleselige «håndskrift» og å gjøre mine «lappetepper» om til leselig norsk. Det krever kompetanse og tålmodighet. Bibliotekarene ved NOVA har som alltid stått meg bi med sin dyktighet og velvillighet. En hjertelig takk til dere alle. Oslo, oktober 2004 Kari Killén 9

Sveket last tm.indd 9

04.12.2018 10:09:41


Forord I og II

Denne boken henvender seg til samtlige yrkesgrupper som møter omsorgssvikt i sitt arbeid, så vel som til politikere og frivillige hjelpere. Boken baserer seg både på mitt praktiske kliniske arbeid og på forskning, hvorav noe tidligere er dokumentert i mine to bøker om omsorgssvikt: «Forsømte familier: En utfordring til helse- og sosialarbeidere» og «Barnemishandling: Behandlerens dilemma» samt min doktoravhandling: «Omsorgssvikt og barnemishandling: En kasusstudie og etterundersøkelse av barn i omsorgssviktsituasjoner». Mitt arbeid med dette spesielle fokus ble innledet ved barneavdelingen ved Ullevål sykehus i 1978, der min oppgave var å utvikle metoder i arbeidet med «vanskjøttede og mishandlede» barn. Dette arbeidet ble viktig for min faglige utvikling. Jeg ble klar over at jeg også i min tidligere praksis hadde arbeidet med omsorgssvikt innenfor barne-, ungdoms- og voksenpsykiatri så vel som i barnevern og familierådgivning – jeg hadde bare ikke forstått at det blant annet var omsorgssvikt det hadde handlet om. I retrospekt er jeg som mange andre rystet over alt jeg ikke har vært i stand til å se. Min senere erfaring som omsorgssviktkonsulent ved Nic Waals Institutt, der jeg blant annet skulle forholde meg til samarbeidet mellom barnevern og barnepsykiatri, har stimulert meg i mine forsøk på å avklare forholdet mellom det formelle og det uformelle barnevernet og å utvikle metoder i tverrfaglig samarbeid. Den har dessuten vist at det er stor grad av overlapping mellom de familier som undersøkes og behandles innen disse to ulike settinger. Det dreier seg ofte snarere om gradsforskjeller enn kvalitetsforskjeller. Mitt arbeid ved Barnevernets utviklingssenter, med metodeutviklingsprosjekt knyttet til Sagene barnevernsgruppe, har gitt meg verdifulle muligheter til ytterligere å prøve ut mine formuleringer i praksis. Majan Hansen og hennes kolleger i barnevernsgruppen har vist at det er mulig å drive barnevernsarbeid på høyt faglig nivå, men at systemet i meget liten grad legger forholdene til rette for dette. Nye forskningsprosjekter om

10

Sveket last tm.indd 10

04.12.2018 10:09:41


FORORD I OG II

foreldre–barn-samspill ved helsestasjonene i Bekkestua distrikt, Bærum, og ved barneavdelingen ved Ullevål sykehus har allerede tidlig i prosjektenes liv bidratt til å styrke min erkjennelse av betydningen av økt kunnskap på dette området. Her ligger mulighetene for utvikling av mer nyansert og systematisk arbeid med forebygging så vel som behandling. Veiledning av ulike prosjekter ved Barnevernets utviklingssenter har stimulert meg til å se felles elementer og sammenhenger i arbeidet med forebygging og behandling av omsorgssvikt innen ulike deler av sosial- og helseapparatet. Boken baserer seg dessuten på et nært samarbeid med praktikere innenfor det formelle så vel som det uformelle barnevernet gjennom veiledning, konsultasjon og undervisning i mange år. Sakkyndige oppdrag og det nære samarbeid med foreldre og barn det bringer meg inn i, bidrar til å vedlikeholde min erkjennelse av hvor komplekst problemet er. De problemstillinger som tas opp i boken, gjenspeiler derfor de utfordringer vi står overfor i praksis i dag. Alle jeg har samarbeidet med, har med sitt engasjement og sin kreativitet bidratt til bokens innhold. Det har dessuten vært verdifull støtte og inspirasjon å hente i alle disse fagmiljøer. Det har vært en spennende læreprosess med mange utfordringer, følelsesmessige og holdningsmessige så vel som intellektuelle. Mange kolleger har dessuten tatt av sin allerede tettpakkede arbeids- og fritid og lest og kommentert hele eller deler av manus. Disse er jeg stor takk skyldig. Det gjelder Ken Heap, Erik Larsen, Toril Olsen, Terje Ogden, Kaja Bredland, Anne Sagbakken og Simon Wilkinson. De har bidratt med mange verdifulle synspunkter i løpet av skriveprosessen. Bokens svakheter skyldes imidlertid meg selv og kappløpet med tiden. For muligens den siste blyantskrivende lærebokforfatter har det vært en uunnværlig hjelp at Helle Sandvik ved Barnevernets utviklingssenter påtok seg ansvaret for å fremstille manus i lesbar form. Av et hav av lapper, limbånd og piler i kryssende retninger har et manus vokst frem. Med mange års erfaring som fostermor har Helle Sandvik også påvirket det faglige innholdet i deler av boken. Hjertelig takk til Helle. Jeg ønsker også å takke Terje Ogden og kolleger ved Barnevernets utviklingssenter, som har bidratt til en god arbeidssituasjon og derved lagt forholdene til rette for at boken kunne bli både skrevet og revidert. Oslo, mai 1994 Kari Killén

11

Sveket last tm.indd 11

04.12.2018 10:09:41


Sveket last tm.indd 12

04.12.2018 10:09:41


Innhold

Innledning  ���������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������  19 Bokens oppbygging  �����������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   30 Kapittel 1 Forståelsesgrunnlaget  ���������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������  Omsorgssvikt  ���������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Samspill og tilknytning  �����������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Hjernen og traumer  �������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Stress  �����������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Mentalisering og foreldrefunksjoner  ����������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Kriser  �����������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Depresjon – svangerskaps- og fødselsdepresjon  �������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Forhold ved sosioøkonomi, kultur og nettverk  ���������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Avslutning  �����������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Kapittel 2 De viktigste elementene i en helhetlig, differensiert tilnærming (HDT)   ���  Relasjonskompetanse er kjernen i hjelpeprosessen   �����������������������������������������������������������������������������������������������������������   Vi intervenerer med faglig og formell autoritet  �������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   En familietilnærming med barnet i sentrum  ���������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Behandling av relasjonen foreldre–barn  �������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Hjelp til barnet på barnets premisser  ���������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Samarbeid med det sosiale nettverket  �����������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Reduksjon av stressfaktorer og styrking av foreldrenes mestring  ���������������������������������������������������������   Hjelp til foreldre, barn og nye omsorgspersoner i en adskillelses- og tilknytningsprosess  �����������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������   Tverrfaglig samarbeid – ulike institusjoners og profesjoners ansvar og rolle  �������������   Avslutning  �����������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������

33 34 38 47 50 51 52 53 54 56

58 64 65 68 69 70 73 75 76 77 79

13

Sveket last tm.indd 13

04.12.2018 10:09:41


INNHOLD

Kapittel 3 Faglig og formell autoritet � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Hva er faglig autoritet?  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Hva er formell autoritet?  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Nødvendig å kombinere faglig og formell autoritet  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Vårt forhold til å bruke autoritet  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Risikofaktorer ved bruk av faglig og formell autoritet  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Autoritet og relasjonskompetanse  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Metode i bruk av faglig autoritet  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � Avslutning  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �

80 80 83 85 86 88 90 90 98

Kapittel 4 Motivasjonsprosesser Om å engasjere foreldrene i samarbeid og behandling  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � 99 Å formidle observasjoner, arbeidshypoteser, innlevelse – speiling  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  103 Å akseptere foreldrenes manglende ønske om å engasjere seg i et samarbeid  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  108 Å fastholde realitetene  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  110 Å utforske bekymringer hos foreldrene som kan stå i veien for problemerkjennelse  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  111 Å skille mellom realistiske og urealistiske bekymringer  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  113 Å reflektere over mulige konsekvenser av ikke å gjøre noe med situasjonen  � �  114 Avslutning  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  115 Kapittel 5 Om å styrke foreldrenes omsorgsfunksjoner  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Terapeutisk omsorg – parallelle prosesser  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Styrking av kognitive og følelsesmessige foreldrefunksjoner  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Reduksjon av stress og styrking av mestring  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Rolle- og strukturendring  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Avslutning  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �

117 122 126 135 138 141

Kapittel 6 Undersøkelse og behandling går hånd i hånd – Å være barn av sine foreldre og foreldre til sine barn  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Intervju om foreldrenes tilknytningserfaringer  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Intervju om foreldrenes indre arbeidsmodell av barnet  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Avslutning  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �

143 144 159 169

14

Sveket last tm.indd 14

04.12.2018 10:09:41


INNHOLD

Kapittel 7 Styrking av foreldre–barn-relasjonen med fokus på samspill og tilknytning  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Terapeutisk bruk av video  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Trinnvis terapeutisk arbeid med videoopptak  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Speiling av samspill i dagligdagse situasjoner � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Dagbøker  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Foreldreutsagn  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Familieterapiteknikker  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Skrevet og tegnet materiale om barns tilknytningsbehov og traumer  � � � � � � � � � � � � � � � � �  En kombinasjon av ulike tilnærminger  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Avslutning  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Kapittel 8 Arbeid med barn i risiko- og omsorgssviktsituasjoner  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Å redusere tabuet – å bryte tausheten  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Å synliggjøre barnet  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Å redusere barnets indre kaos, dele dets smerte og bidra til å regulere følelser  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Å gjøre livet mer forståelig  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Å gjøre livet mer forutsigbart  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Å redusere barnets opplevelse av skam, ansvar og skyld for omsorgssviktsituasjonen � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Å bevisstgjøre barnet om egne rettigheter  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Å ivareta foreldrene for barnet  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Å sikre barnet tilknytninger utenfor familien  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Å redusere stress  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Noen hjelpemidler  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Avslutning  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Kapittel 9 Arbeid med samlivssituasjoner som belaster barnet  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Arbeid med samlivsproblemer med barnet i fokus  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Arbeid med tidligere ubearbeidede og aktuelle skilsmisseprosesser med barnet i fokus  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Avslutning  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �

170 172 175 183 184 185 185 186 187 190

191 195 197 199 205 207 211 212 213 213 215 215 221

222 223 227 230

15

Sveket last tm.indd 15

04.12.2018 10:09:41


INNHOLD

Kapittel 10 Familie- og nettverksmøter i behandlingsarbeidet  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Forberedelsesarbeid  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Formidling av vår forståelse av familiens situasjon  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Planlegging og iverksetting av behandling  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Avklaring av forholdet mellom familien og dens sosiale nettverk  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Avklaring i forholdet mellom familien og det profesjonelle nettverket  � � � � � � � � � � � � � � �  Kriseintervensjon  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Bearbeiding av situasjoner når overgriper befinner seg i nettverket  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Ledelse av nettverksmøter  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Avslutning  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �

231 232 232 233 234 237 238 240 241 242

Kapittel 11 Gruppetilnærming  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Foreldregrupper  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Barnegrupper  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Arbeid med foreldre og barn i grupper – en tredelt modell  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Gruppeledelse  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Avslutning  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �

243 243 248 249 250 251

Kapittel 12 Arbeid med barn, foreldre og fosterforeldre i adskillelses- og tilknytningsprosesser  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Arbeid med foreldrene  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Arbeid med barnet  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Arbeid med fosterforeldre og barnets tilknytning til dem  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Om eventuell tilbakeføring  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Avslutning  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �

252 258 267 275 284 285

Kapittel 13 Tverrfaglig samarbeid Ulike institusjoners og profesjoners ansvar og rolle i risiko- og omsorgssviktsituasjoner  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Institusjonsutvikling – rolleutforming  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Hva skjer i praksis?  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Barnevernets ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  NAVs ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Helsestasjonens og skolehelsetjenestens ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Barnehagens, skolens, SFOs/AKS’ og PP-tjenestens ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Tannlegenes ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �

287 288 291 295 298 298 302 306

16

Sveket last tm.indd 16

04.12.2018 10:09:41


INNHOLD

Foreldre–barn-institusjonenes ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Familiens hus’ ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Barnepsykiatriens ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Barneavdelingenes og fastlegenes ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Barnehusenes ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Familievernkontorenes ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Voksenbehandleres ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Krisesentrenes ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Politiets ansvar og rolle  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Samarbeid og koordinering  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  Avslutning  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �

307 308 308 312 314 315 316 317 318 320 322

Referanser  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  324 Stikkord  � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � �  361

17

Sveket last tm.indd 17

04.12.2018 10:09:41


Sveket last tm.indd 18

04.12.2018 10:09:41


Innledning

Denne utgaven av Sveket består av to bind – Sveket I og Sveket II. I Sveket I beskrives forståelsesgrunnlaget, kontaktetablering, undersøkelse, samarbeid og en rekke viktige prinsipielle betraktninger. I dette bindet drøfter jeg de (be)handlingsmessige konsekvensene som vokser ut av denne forståelsen, en helhetlig, differensiert tilnærming (HDT), og noen av de mulighetene og faglig-etiske utfordringene som denne brede tilnærmingen gir. Selv om det ikke fremgår av lovteksten, ble nødvendigheten av en helhetlig tilnærming understreket under Stortingets behandling 7. juni 2017 av endringer i barnevernloven (Prop. 73L (2016–2017). Barns og familiers helhetlige livssituasjon må gis større oppmerksomhet og være utgangspunktet for hjelpen som gis. Det er tankevekkende i denne sammenheng at Clifford med flere (2015) stiller spørsmål om det sosialfaglige er blitt borte fra barnevernsarbeidet, og pedagogikken er kommet inn. Det var mange av oss som protesterte da denne utviklingen ble vektlagt i 1970-årene. Profesjonelt sosialt arbeid slik det hadde utviklet seg her i landet og internasjonalt (Hollis, 1972) ble mindre og mindre tydelig. Inntil da hadde relasjonen til klientene, det vil si relasjonskompetanse, vært det helt sentrale, og integrering av praksis og teori hadde vært det grunnleggende i utdanningene. Barnevoldsutvalget la i juni 2017 frem en rapport i form av NOU 2017: 12 Svikt og svik, som bekrefter nødvendigheten av den helhetlige tilnærmingen. Barnevoldsutvalgets oppgave har vært å gå gjennom saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, og der spørsmålet har vært om forholdene kunne vært forebygget eller avdekket på et tidligere tidspunkt. Svaret på dette spørsmålet er et rungende ja. Men det forutsetter at de som jobber i feltet, har relasjonskompetanse og behersker en helhetlig, differensiert tilnærming. Barn, foreldre og nettverk er forskjellige, og det er behov for forskjellige tilnærminger, basert på en helhetlig, differensiert (eklektisk) forståelse.

19

Sveket last tm.indd 19

04.12.2018 10:09:41


INNLEDNING

Denne helhetlige, differensierte tilnærmingen må ikke forveksles med standardisering og måling i barnevernet (Almkløv, Ulset & Røyrvik, 2017). Som en del av den senere tids mål- og resultatstyring ser vi en utvikling hvor måling blir tatt mer og mer i bruk innenfor en rekke fagområder. I velferdssektoren betyr det at fokus flyttes fra menneskelige behov og relasjoner, og over på målbare situasjoner og tilstander. Å summere faktorer er ingen garanti for et bedre barnevern. Det overser store individuelle forskjeller og reaksjoner. Det bidrar ikke til forståelse som er avgjørende for arbeid med mellommenneskelige relasjoner. Registrering av faktorer etter en manualisert metode flytter fokus vekk fra menneskelige behov og individuelle forskjeller. Dermed står vi i fare for å miste mennesket, barn og foreldre av syne. Og det kan bidra til å kamuflere at barneverntjenestens utøvere ikke har tilstrekkelig forståelses- og relasjonskompetanse. Dette er ikke i tråd med FNs barnekonvensjon. FNs barnekomité uttaler seg om hvordan barnets beste bør forstås og evalueres, og peker på at det er to trinn som må følges når en skal foreta en vurdering og beslutning om hva som er til «barnets beste». Det består i å evaluere og balansere alle de elementene som er nødvendig for å sikre en beslutning til barnets beste. Dette gjennomføres av beslutningstageren og dennes stab – hvis mulig ved tverrfaglig team – og krever at barnet deltar (General Comment no 14, punkt 47, forfatterens oversettelse). Dette må også være retningsgivende for norsk barnevern, og det understreker nødvendigheten av at beslutninger i barnevernssaker må treffes på et tverrfaglig og helhetlig grunnlag. Falch-Eriksen minner oss om at vi ikke har oversattt the best interest of the child korrekt – det handler om barnas beste interesser (Falch-Eriksen, 2018). Alle land må rapportere til komiteen om hva de gjør for at barn skal få oppfylt rettighetene i barnekonvensjonen. Komiteen skriver rapport om landene hvert femte år. I 2016 sendte Barneombudet en rapport til komiteen hvor det blant annet fremgår at Norge bryter barns rettigheter når barn ikke blir hørt når de skal få hjelp av barnevernet. Behandlingsmodeller har kommet og gått. Den ene behandlingsmodellen har vært satt opp mot den andre. Få av dem er blitt utviklet for psykososialt alvorlig belastede familier, og de fungerer heller ikke for de tyngst belastede familiene. Adferdsterapeutiske metoder har hatt stor utbredelse i Norge. Mange er blitt godt hjulpet, men når det gjelder den emosjonelle kvaliteten på foreldre–barn-relasjonen og barnets utvikling i psykososialt alvorlig belastede familier, har metodene hatt begrenset suksess (Suchman et al., 2004). Webster-Strattons tilnærminger, som er utbredt i Norge, er et eksempel i så måte. Noen reagerer ikke på behandlingen, mens andre kun har korttids gevinst (Webster-Stratton, 1994). Parent Management Training (PMT) og

20

Sveket last tm.indd 20

04.12.2018 10:09:41


INNLEDNING

lignende metoder kan ha gode resultater for barn som har utviklet adferdsforstyrrelser (Ogden, 1999; Kolko, 2000; Apelseth & Amlie, 2001). Det forutsetter imidlertid at adferdsforstyrrelsene ikke er dypt forankret i tidlige relasjonsforstyrrelser. Kazdin (1997) drøfter dens muligheter og begrensninger. I alvorlige risiko- og omsorgssviktsituasjoner skal det som oftest mer differensierte kombinasjoner av tilnærminger til. Etter en rekke år hvor behandlingsmodeller er prøvd ut og forkastet, er vi tilbake til å erkjenne at selve relasjonen og nødvendigheten av å forstå er det mest avgjørende for utfallet av (be)handlingen (Perry, 1996, 2000a, b). Det har vært investert mye i universell forebygging ved helsestasjonene. Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet har gjennom mange år satset omfattende, bl.a. gjennom Foreldreveiledningsprogrammet 1995 og 1996 som fremdeles brukes en rekke steder. Dette har sannsynligvis bidratt til at en rekke foreldre og barn er blitt hjulpet. Men denne type foreldreveiledning har trolig ikke hatt spesielt stor betydning for foreldre og barn med omfattende belastninger som for eksempel rusmiddelbruk, psykiske lidelser, voldelige samlivssituasjoner, fattigdom og ubearbeidede skilsmisser. Dette skyldes blant annet at tilnærmingene ikke har vært tilstrekkelig differensierte, og de har kanskje heller ikke rettet seg mot de forhold som påvirker det følelsesmessige forholdet til barnet. Det er utviklet en rekke ulike tilnærminger til forebyggende arbeid og behandling som fokuserer på relasjonen foreldre–barn (Rye, 1998). Det har imidlertid vært en sterk tendens til å tro at én tilnærming til forebyggelse og behandling skulle være nyttig for alle. I Norge er for eksempel Marte Meo-metoden utbredt. Dette er en pedagogisk metode basert på videoopptak utviklet i Nederland (Aarts, 2000). Den mangler i utgangspunktet et teoretisk grunnlag, men en rekke utøvere har etter hvert knyttet den an til utviklingspsykologi (Hafstad & Øvereide, 2004). Et annet program, ICDP (International Child Development Program), er blitt utviklet og tilpasset målgrupper som kan ha særlige utfordringer knyttet til foreldrerollen. Det gjelder først og fremst familier med minoritetsspråklig bakgrunn (se www.bufdir.no/foreldrerettleing og www.icdp.no). Nurse-Family Partnership (NFP) er et foreldreveiledende program som gir tett oppfølging av førstegangsforeldre som trenger ekstra støtte fra tidlig i svangerskapet og frem til barnet blir to år. Målgruppen er foreldre som selv kan ha hatt en vanskelig barndom, og som har et krevende liv. Programmet prøves ut i Sandnes, Stavanger og Tinn kommune i Rogaland. I Oslo kommune gjennomføres i skrivende stund prosjektet «Nye familier» i de ulike bydelene. Helsesøster følger over en periode på 2 år familier med førstefødte barn og innvandrerfamilier med første barn født i Norge.

21

Sveket last tm.indd 21

04.12.2018 10:09:41


INNLEDNING

Når det er behov for andre yrkesgrupper, trekkes disse inn. Prosjektet vil bli evaluert i 2019 og eventuelt utvidet dersom resultatene er gode. Det er grunn til optimisme. Det er gode resultater fra lignende prosjekter i USA og England (Olds, 2007; Berlin, Ziv, Amaya-Jackson & Greenberg, 2007). De utrolige årene har hatt stor utbredelse. Det er en programserie rettet mot barn i alderen 0–12 år, og som tar sikte på å fremme positivt samspill mellom voksne og barn, samt barn imellom. Noen er tilrettelagt for å veilede foresatte for derigjennom behandle barns vansker i sosial og adferdsmessig samhandling. Behandling som fokuserer utelukkende på sensitiv og kompetent omsorgsgiving, fører sjelden frem der det også er rusproblemer, psykiske lidelser, samlivsvold, ubearbeidede skilsmisser og/eller ekstrem økonomisk deprivasjon. Korttidsintervensjon overfor adferd, skaper kun midlertidig bedring (Bakermans-Kranenburg, Juffer & van IJzendoorn, 1998). Det foreligger tre grundige metaanalyser av ulike foreldreopplæringsprogrammer (Lundahl & Harris, 2006). Disse konkluderer med at familier i risikosituasjoner ikke vil bli tilstrekkelig hjulpet av foreldretreningsprogrammer. Det er behov for et «broadbased-system of care». Individuelle treningsprogrammer som foregår innenfor rammen av en relasjon over lengre tid, kan gi resultater. Olds’ (2006, 2007) omfattende arbeid, the nurse-family partnership, bekrefter de samme funn. Det gjør også det britiske «Family Service Unit». Inspirert av internasjonal erfaring er Oslo kommune som nevnt ovenfor i gang med et lignende prosjekt, Nye familier, hvor førstegangsfødende og innvandrerfamiliers første barn i født i Norge følges nært de to første årene. Det har tatt svært lang tid å erkjenne at folk er forskjellige med hensyn til livssituasjon, medfødt utrustning og bakgrunn. Det gjelder barndom, ungdom og voksenliv. Mennesker, både barn, ungdom og voksne, har ulike behov. Det er behov for ulike tilnærminger. Litteraturen om risiko og omsorgssvikt dokumenterer da også at risiko og omsorgssvikt er resultatet av et samspill mellom samfunnsforhold, kulturelle forhold og ytre stressfaktorer (blant annet fattigdom og arbeidsløshet) samt samlivsforhold og personlighetsfaktorer hos både foreldre og barn. Rusmiddelbruk, vold og/eller psykiske problemer og lidelser gjør seg ofte gjeldende. Hvor tyngden til enhver tid ligger, varierer fra en familie til en annen. Jo mer alvorlig omsorgssvikten er, desto mer er den forankret i foreldrenes bakgrunn, personlighet, livssituasjon og eventuelt nettverk. (Se Sveket I, del 2 Hvordan kan vi forstå omsorgssvikt?) Behandling og tiltak må baseres på en vurdering av samspillet mellom disse ulike forholdene. Behandling og inngrep kan ikke basere seg på summen av risikofaktorer (Vis, Lauritzen, Fossum & Havnen, 2018).

22

Sveket last tm.indd 22

04.12.2018 10:09:42


INNLEDNING

Betegnelsen omsorgssvikt anvendes på en omfattende måte: vanskjøtsel, psykiske, fysiske og seksuelle overgrep. Voldsbegrepet anvendes i økende grad (Thorkildsen, 2015; Øverlien, Hauge & Schulz, 2016). Det har bidratt til at både profesjonelle og samfunnet for øvrig har begynt å se barnet bedre. Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer vold som forsettlig bruk, eller trussel om bruk av fysisk makt eller tvang, rettet mot en selv eller en gruppe som enten resulterer i, eller har høy sannsynlighet for å resultere i død, fysisk eller psykisk skade, eller mangelfull utvikling. Jeg velger å anvende omsorgssvikt som et samlebegrep og differensierer mellom vanskjøtsel, psykiske, fysiske og seksuelle overgrep. Jeg er opptatt av at vi skal se problemene tidligst mulig, slik at vi får sjansen til å forebygge videre destruktive forløp og voldshandlinger. Det er i dag tilgjengelig kunnskap til å se spirene til risiko og omsorgssvikt, av og til allerede i svangerskapet og spedbarnsalderen. Vi må ikke vente til voldshandlingene kan dokumenteres. Jeg anvender voldsbegrepet på alvorlige og straffbare handlinger. Det foreligger omfattende internasjonal forskning om ulike tilnærminger til arbeid med foreldre–barn med alvorlige psykososiale belastninger. Det som har karakterisert de mest dokumenterte og best evaluerte tilnærmingene, er at de har utviklet seg med hensyn til både teoretisk grunnlag og metode (Olds & Kitzman, 1993; Erickson & Egeland, 1999; Heinicke et al., 1999; Heinicke et al., 2000; Olds, 2006). Kombinasjoner av hjemmebaserte og senterbaserte tjenester viser best resultater. Ikke overraskende er det dessuten relasjonen behandler–forelder og behandler–barn som synes å være avgjørende for resultatet (Korfmacher, Adam, Ogawa & Egeland, 1997; Heinicke et al., 2000; Olds, 2007; Holt, Buckley & Whelan, 2008). Institusjonsbehandling av foreldre–barn med alvorlige psykososiale belastninger har i løpet av de senere årene vært i utvikling ved mor–barn-institusjonene i både Norden, Europa og USA. Det gjelder også institusjonsbehandling av foreldre–barn med rusmiddelproblemer. Det foreligger foreløpig begrenset rapportering, men det investeres på omfattende vis i metodeutvikling og opplæring av personale (Pajulo et al., 2006; Brandt & Grenvik, 2010; Killén, 2010a, 2010b; Klette, 2011). I utgangspunktet var det mange som var inspirert av Bronfenbrenners teori, som vektlegger hvordan strukturelle trekk og forholdet til familie, sosialt nettverk og kultur påvirker foreldrenes evne til å gi sine barn omsorg (Bronfenbrenner, 1979). Teorien dannet grunnlaget for et nettverksarbeid for å hente støtte til foreldrene. Mestring ble også vektlagt (Bandura, 1977). Men nettverksarbeid og hjelp til mestring viste seg ikke å være tilstrekkelig. Det måtte knyttes an til individuelt og familierelatert arbeid. Det er også behov for å forholde seg direkte til foreldre–barn-relasjonen og de forhold som påvirker denne.

23

Sveket last tm.indd 23

04.12.2018 10:09:42


INNLEDNING

I senere tid er det sannsynligvis tilknytningsforskning og -teori som har hatt størst innflytelse på programmene (Egeland et al., 2000; Pajulo et al., 2006). Hjerne- og traumeforskning er også i ferd med å bidra til videreutvikling av behandling (Perry, 2000a; Perry, 2000b; Perry, 2000c). Siden siste revisjon har vi også her i landet sett anvendelse av hjerne- og traumeforskning (Braarud & Nordanger, 2011, Søftestad & Andersen, 2014b; Killén, 2016; Nordanger & Braarud, 2017). Den formidling og refleksjonsmetodikk som ble utviklet i psykososialt arbeid i 1950- og 1960-årene (Hollis, 1972), har blitt bekreftet, nyansert og fått en solid forskningsforankring, ikke bare i psykodynamisk teori, men også i tilknytnings-, traume- og hjerneforskning. Det gjelder arbeid med mentalisering og psykoedukasjon (Fonagy, Target & Gergerly, 2007; Allen et al., 2010; Hagelquist, 2012, 2015). Mentalisering handler om foreldres evne til å se barnet og forstå det samt å være seg bevisst og kunne regulere sine egne følelsesmessige reaksjoner overfor barnet. Psykoedukasjon er i denne sammenhengen en betegnelse for å formidle forståelse av barnet til foreldrene og forståelse av foreldrene til barnet. Flere etterundersøkelser har vist at selv der det satses mye på å bedre forholdene i hjemmet, er det en viss andel familier der det ikke skjer noen bedring i barnets omsorgssituasjon. Ikke bare uteblir bedringen, men en rekke etterundersøkelser, mine egne inkludert (Cohn & Daro, 1987; Killén Heap, 1981, 1988; Harnett & Dawe, 2008), viser at mens vi investerer i forebyggende tiltak uten at det er tilstrekkelig å bygge på i hjemmet, ødelegges barna mer og mer. Deres psykiske problemer blir større, og deres utviklingsforsinkelser blir mer og mer merkbare. Dette gjelder ikke bare barna, men også foreldrene. De fungerer også dårligere (Rothe, 1984). Rothe bruker begrepet «social deroute» for å betegne den sosiale reduksjonsprosessen som foreldrene selv gjennomgår når de på tross av en rekke tiltak ikke lykkes i å bli «gode nok». Dette gjelder også foreldre med rusmiddelproblemer der mor og barn blir behandlet i institusjon (ibid.). Dawe og Harnett (2007) gjorde tilsvarende funn etter omfattende behandling av foreldre–barn med rusmiddelproblemer. En gruppe viste signifikant bedring, en annen viste ingen bedring, mens en tredje gruppe deteriorerte. Vi svikter altså ikke bare barnet, men også foreldrene. Dette skyldes en rekke faktorer, blant annet at familiene ofte ikke får hjelp før det er for sent, og de får ikke god nok hjelp lenge nok. Noen er ikke i stand til å bli gode nok foreldre uansett hjelpetilbud. De har selv som barn vært utsatt for alvorlig følelsesmessig vanskjøtsel og traumatiske opplevelser som de ikke har fått hjelp med, og de har som unge og voksne ikke vært i stand til å fungere hverken i nære relasjoner eller i arbeidslivet. Vi undervurderer ofte den belastningen det er å være foreldre når en ikke makter hverken å ta seg av seg selv eller sine barn (Perry, 1996, 1999; Felitti et al., 2001).

24

Sveket last tm.indd 24

04.12.2018 10:09:42


INNLEDNING

Flere undersøkelser har vist at våre fordommer når det gjelder foreldre med kognitive vanskeligheter har ført til at vi ikke har differensiert mellom deres ulike funksjonsnivåer og latt diagnosen utviklingshemning være ensbetydende med manglende foreldrefunksjoner. Mens det er dokumentert at det er den omsorg som de selv fikk som barn, såfremt de hadde IQ rundt 80, som avgjorde deres evne til å ta vare på sine barn når de fikk støtte (Vikholt, 2018). Sosial- og helsearbeidere bærer dessuten ofte på sin bekymring for lenge før de tar konsekvensen av den. Det er et presserende behov for tidlig forebygging, allerede fra før fødsel. Den formen for forebygging er behandlet i Barndommen varer i generasjoner – Forebygging er alles ansvar (Killén, 2019) og Forebyggende arbeid i barnehagen – Samspill og tilknytning (Killén, 2017a) og tas ikke nærmere opp her. At behandlingsarbeidet ofte ikke fører frem, skyldes også manglende sammenheng mellom familiens hjelpebehov, de beslutninger som tas, og det behandlingsarbeidet som utføres. Knappe ressurser preger behandlingsarbeidet. Det dreier seg dessuten ofte om manglende sammenheng mellom familiens oppfatning av hva som er hensiktsmessig hjelp, og hjelpeapparatets oppfatning av slik hjelp. Det må handle om å begynne der klienten er. Det har også vært det grunnleggende prinsipp i profesjonelt sosialt arbeid fra tidenes morgen. Avstanden mellom tilgjengelig kunnskap og den som anvendes i praksis, er stor. Når Kristoffer kunne leve det livet han levde og dø av påførte skader (Gangdal, 2011), og «Glassjenta» kunne være utsatt for vanskjøtsel og overgrep både hjemme, i nettverket og av barnevernet (Vandvik, Ergo & Aass 2016), og at seksuelle overgrep kan foregå i en årrekke i noen miljøer uten at det reageres (Pulk, 2016), har jeg konkludert med at det skyldes mangel på kunnskap, empati, mot og mangel på tverrfaglig samarbeid – det vil si at det er større behov for å ta vare på seg selv og sine egne behov enn på barnet. Denne avstanden mellom tilgjengelig kunnskap og den som brukes i praksis, blir bekreftet av Barnevoldsutvalgets gjennomgang av saker (NOU 2017: 12). Det dreier seg om manglende forståelse av årsaker til symptomer, adferdsuttrykk og andre tegn. Foreldres sårbarhet ble enten undervurdert eller ikke fanget opp. Mangelfulle undersøkelser dannet grunnlaget for vurderinger og beslutninger. Omsorgssviktsituasjoner ble vurdert uten at man hadde vært på hjemmebesøk, foreldrenes omsorgsevne ble vurdert uten systematisk observasjon av samspillet foreldre–barn. Sammenhengen mellom adferdsvansker eller diagnostiserbare lidelser, traumer og belastninger ble ikke undersøkt. Det er tankevekkende at mens det i barnepsykiatrien arbeides i team, så arbeider mange barnevernsarbeidere fortsatt uten den støtte og helhetlige tilnærming som en

25

Sveket last tm.indd 25

04.12.2018 10:09:42


INNLEDNING

bør kunne trekke på i et team. Dette er en utfordring som mange har begynt å forholde seg til (Nordanger et al., 2012). Kompetanseutfordringene i barnevernet er fremhevet i en rekke offentlige utredninger og forskningsprosjekter (se for eksempel NOU 2009: 8 Kompetanseutvikling i barnevernet – Kvalifisering til arbeid i barnevernet gjennom praksisnær og forskningsbasert kunnskap). Det skrives mye om kompetansebehov, men lite om hva det forutsetter av forskningsbasert kunnskap og holdninger. De internasjonale rapportene viser at vi står overfor en stor utfordring når det gjelder å utvikle metoder for behandling av foreldre–barn-relasjoner som er belastet med psykiske problemer, samlivsvold, rusmiddelproblemer og andre alvorlige psykososiale problemer. Først er det nødvendig å forstå problemene. Grunnlaget for denne forståelsen er som nevnt dokumentert i Sveket I. I kapittel 1 Forståelsesgrunnlaget, gis et resymé av dette. Forståelse kommer før utvikling av (be)handlingsmetoder. Det foreligger en rekke grundige evalueringer av ulike hjemmebesøks- og gruppeprogram (Cox et al., 1990, 1993; Olds & Kitzman, 1993, Puckering et al., 1994; Thompson, 1995; Guterman, 1997: Elkan et al., 2000, Heinicke et al., 2000; Olds, 2007). Ikke overraskende viser disse at programmenes effektivitet er avhengig av den valgte populasjon, de profesjonelles kompetanse, varigheten av programmene og bredden av spekteret av ingredienser. Der det er for få ressurser å bygge på hos foreldrene, fører ikke metodene frem uansett hvor mye det investeres. Helsesøstre så vel som miljøterapeuter, psykologer, sosialarbeidere og frivillige har arbeidet i disse prosjektene. En større undersøkelse viser at det er bedre resultater der de profesjonelle har utført arbeidet, og der arbeidet har vært intensivt, relasjonsbasert og langvarig (Olds, 2007). I noen av programmene kan en sosialarbeider ikke ha flere enn to familier. Det betyr ikke at frivillige hjelpere ikke kan ha viktige funksjoner i de mindre belastede familiene (Thompson, 1995). De kan også samarbeide nært med profesjonelle. Det som karakteriserer disse programmene, er en erkjennelse av kompleksiteten av familienes problemer og nødvendigheten av omfattende investeringer som noen tar ansvar for. Behandlingstilbudene bør dekke et spekter som er like bredt som karakteren av omsorgssvikt. Hvis vi skal kunne håpe på en bedring i barnets omsorgssituasjon, må det være en sammenheng mellom hva som er i veien, de beslutninger som blir tatt, og den behandling som iverksettes. På tilsvarende måte som vårt forståelsesgrunnlag stadig bør være i utvikling, bør våre behandlingstilbud også være det. Problemenes sammensatte karakter tilsier at behandling må omfatte individuelle så vel som familie-, gruppe- og nettverkstilnærminger, samt tiltak som reduserer sosioøkonomiske stressfaktorer. Det

26

Sveket last tm.indd 26

04.12.2018 10:09:42


INNLEDNING

finnes også tilfeller der behandlingsprosesser og tiltak ikke er tilstrekkelige. Der disse ikke fører frem, må vi ta ansvaret for å sikre barnet en ny og trygg omsorgssituasjon og hjelpe foreldre og barn med adskillelsen og videre kontakt. Dette vet vi er utfordrende. Nettverket må undersøkes grundig. Her kan det finnes ressurser å trekke på. Det er vanskelig å finne gode nok fosterhjem. Mange barn flyttes dessuten flere ganger og påføres ytterligere tap og traumer. Vi står dessuten overfor en rekke etiske, prinsipielle og forvaltningsmessige dilemmaer når det gjelder behandling. Det gjelder ikke minst dilemmaer som har med frivillighet og inngripen å gjøre – familiebehandling eller omsorgsovertagelse. «Barnets beste» settes opp mot hensynet til foreldrene og det biologiske prinsipp. Det gjelder dessuten dilemmaet å avdekke uten nødvendigvis å kunne bidra til å bedre situasjonen for barnet. Selve behandlingen av risiko og omsorgssvikt forutsetter også et bredt tverrfaglig samarbeid. Å arbeide alene med alvorlig omsorgssvikt, utenfor det formelle barnevernet, fører sjelden frem. Vi kan lykkes et stykke på vei, men hjelpen blir ofte gitt på foreldrenes premisser og ikke på faglig-etisk grunnlag. Det vil si at det blir en form for hjelp som foreldrene kan gå med på, men som ikke nødvendigvis tar barnets behov og barnets beste med i betraktning. Hjelpen skal så langt som mulig gis på foreldrenes premisser, men ikke på bekostning av barnets behov. Faren for overidentifisering, og at vi baserer oss på positive eller negative fordommer, er dessuten større når en arbeider alene og utelukkende ut fra egne observasjoner (Sveket I, kapittel 3 Vårt forhold til omsorgssvikt). Heller ikke bør barnevernet arbeide alene. De bør trekke på ressursene i nettverket og i det «uformelle» barnevernet. Tverrfaglig samarbeid og møter behandles i kapittel 13 og i Sveket I, kapittel 20. I løpet av de senere årene har en kunnet observere at barn begynner å bli bedre sett. Tabuet omkring psykiske lidelser og vold er ved å lette (Thorkildsen, 2015; Øverlien, Hauge & Schulz, 2016). Når det gjelder barna, dokumenterer Perry (1996, 2006, 2009) nødvendigheten av relasjon og tid. Solbakken og Lauritzen (2006) understreker betydningen av at de som arbeider med barn av foreldre med rusmiddelproblemer, har kompetanse og metoder til å utrede de vanligste problemer og skader disse barna kan ha, samt samspill i familien og foreldres omsorgsevne. En rekke voksenpsykiatriske sykehus og avdelinger og rusbehandlingsinstitusjoner har begynt å engasjere seg mer i barna. I 2006–2007 tok Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet et initiativ til en satsing på tiltak for barn av psykisk syke og/eller rusmiddelavhengige foreldre. Spesialisthelsetjenesteloven (§ 3-7a) pålegger helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten å undersøke om barns omsorgssituasjon er god nok mens forelderen er innlagt i psykiatriske sykehus og rusbehandlingsinstitusjoner.

27

Sveket last tm.indd 27

04.12.2018 10:09:42


INNLEDNING

Sykehusene er pålagt å ha barneansvarlige som koordinerer dette arbeidet (Helsedirektoratet, 2010). Ansatte ved disse institusjonene har først og fremst utdanning som voksenbehandlere. Her står vi overfor et opplæringsbehov når det gjelder barns behov og relasjonsarbeid med barn. Her i landet har Frid Hansen lagt grunnlaget for det når det gjelder barn og rus (1985, 1990a, b, 1994; 2014). Karen Glistrup har utviklet arbeid i tilknytning til barn og familier med psykiske lidelser (Glistrup, 2002, 2012). Den ovennevnte loven om barneansvarlig har bidratt til stor aktivitet når det gjelder metodeutviklingen også her i landet (Brøyn, 1999; Sølvberg, 2011; Amundsen & Melkeraaen, 2015; Osen, Relling, Overvik & Glørstad, 2019). I denne utviklingen har BarnsBeste, Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende, hatt en sentral rolle. Men det er ingen grunn til å begynne forfra. Den internasjonale faglitteraturen i profesjonelt sosialt arbeid med barn har noen perler (se for eksempel Claire Winnicott, 1986). Også ved krisesentre for kvinner begynner barn å bli bedre sett (Holmsen, 1999). Vår forståelse av samlivsvoldens alvorlige konsekvenser for barna har økt. I begynnelsen av 1980-årene fikk jeg ikke adgang til krisesentre fordi jeg også var opptatt av barna og ikke bare av kvinnene. I dag inviteres jeg inn for å bidra med min kompetanse om foreldre–barn-forhold. Ved voldssentrene er barna også for lengst satt på dagsordenen (Isdal, 2018). Det foreligger dessuten flere nasjonale og internasjonale undersøkelser om konsekvensen av samlivsvold for barn (Osofsky, 2003; Holt, Buckley & Whelan, 2008; Øverlien, 2010, 2012; Selvik & Øverlien, 2016). Vi er så vidt begynt å gjøre noe med det. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) dokumenterer at fysisk vold og seksuelle overgrep rammer mange (Thorsen & Hjemdal, 2014). På NKVTS bidrar de med undersøkelser som gir forståelse av barn og ungdoms ulike erfaringer med vold og traumer (Øverlien, Hauge & Schultz, 2016). Barn og unge med innvandrerbakgrunn er også blitt satt på dagsordenen når det gjelder for eksempel seksuelle overgrep (Holthe, Hauge & Myhre, 2016). Jenter fra visse kulturer er hyppigere utsatt for seksuelle overgrep enn jenter i nordiske kulturer. En norsk longitudinell kartlegging av, den psykiske helsen til 75 yngre enslige mindreårige (under 15 år ved ankomst) viste at rundt halvparten slet med sterke symptomer på posttraumatisk stress, angst og depresjon, både omkring 6 måneder (T1) og 2 år (T2) etter ankomst. I gjennomsnitt var det ingen bedring i symptomer fra T1 til T2 (Jensen et al., 2014). Utbredelsen av psykiske problemer viser seg å være mye høyere blant enslige mindreårige enn blant flyktningbarn som kommer med sin familie. Det er ikke overraskende.

28

Sveket last tm.indd 28

04.12.2018 10:09:42


INNLEDNING

Behandling av omsorgssvikt er også avhengig av beslutningsprosesser som delvis er juridisk forankret. Her står de profesjonelle – barnevernsarbeiderne, sakkyndige vitner, de sakkyndige og barnesakkyndig kommisjon – overfor en utfordring. Det gjelder dokumentasjon overfor fylkesnemnd og rettsapparat. De skal bidra til å ta stilling til «barnets beste». Hvis dokumentasjonen ikke er god nok, vil hverken fylkesnemnd eller rettsapparat kunne foreta beslutninger som er til barnets beste. De juridiske aspektene er drøftet av en rekke andre forfattere. (Se for eksempel Smith, 1990,1991; Tjomsland, 1997; Kjønstad, 2002; Oppedal, 2007; Stang, 2002, 2004, 2008; Stang et al., 2013). FN-konvensjonen om barns rettigheter representerer et nytt hjelpemiddel til å beskytte barnet. Den ble inkorporert i norsk lov i 2003. Men det er et spørsmål om hvor langt vi er kommet i å integrere disse rettighetene i vårt arbeid. Jeg vil i det følgende i hovedsak se på de psykososialfaglige prosessene og de faglig-etiske overveielsene som gir grunnlag for beslutninger, og kun peke på noen sammenhenger og utfordringer mellom disse prosessene og juridisk forankrede prosesser. Fylkesnemndene er foreslått nedlagt. Særdomstolslovsutvalget avga sin innstilling 9. mars 2017 (NOU 2017: 8 Særdomstoler på nye områder? Vurdering av nye domstolsordninger for foreldretvister, barnevernssaker og utlendingssaker). De har vurdert ulike alternativer for hvem som bør avgjøre foreldretvister og saker om tvang etter barnevernloven. Hvorvidt vi lykkes i å trygge foreldres og barns rettssikkerhet, er i stor grad avhengig av det faglige innholdet vi er i stand til å gi arbeidet. Rettssikkerhet sikres ikke alene ved juridiske prinsipper, men forutsetter også at jurister og dommere bestreber seg på å øke sin forståelse av risiko og omsorgssvikt og dens konsekvenser. Vurderinger og beslutninger blir både mer nyanserte og adekvate i den utstrekning juridisk analyse suppleres og berikes med forståelse av disse forhold. Hvis ikke står vi i fare for å basere vårt arbeid på fordommer, positive og negative, eller «synsinger» og «troer». Dette er en faglig-etisk utfordring. Beslutningen i fylkesnemnd og rettsapparat blir ikke bedre enn det faglige forståelsesgrunnlaget de baserer sine vedtak på. Arbeidet med familier der barnet utsettes for omsorgssvikt, er dessuten alltid avhengig av ressurstilførsel. Ressursknapphet vil alltid sette grenser for kvaliteten på så vel undersøkelsesarbeid som behandlingsarbeid. Det er mitt håp at økt forståelse hos fagfolk vil føre til mindre tildekking av problemene og mer bevisst prioritering av arbeidet med å forebygge og behandle omsorgssvikt, både i førstelinje- og i andrelinjetjenesten, utenfor så vel som innenfor det formelle barnevernet. Videre er det å håpe at den forståelse som utvikles, vil få konsekvenser for endring i holdninger og prioriteringer blant politikere og på samfunnsplan. Det har gått fremover om dog

29

Sveket last tm.indd 29

04.12.2018 10:09:42


INNLEDNING

sakte siden jeg satte barnemishandling og vanskjøtsel på dagsordenen i andre halvdel av 1970-årene (Killén Heap, 1981, 1983). Et nærmere samarbeid mellom fagfolk og politikere vil bli avgjørende for mulighetene til å hjelpe. Vi står overfor et presserende behov for å bygge ut et omfattende og kvalitativt godt hjelpeapparat. Konsekvensene av ikke å gjøre dette er at barna, i tillegg til de overgrep de utsettes for i sine hjem og/eller i sine nettverk, også utsettes for offentlige overgrep. At vi som medarbeidere i systemet er med på å utsette barn som er utsatt for omsorgssvikt, for offentlige overgrep, er dokumentert i både Danmark, Sverige og Norge (Dalgaard, 1987; Grünbaum & Gammeltoft, 1993; Lindblad, 1993; Killén Heap, 1981, 1988; Killén, 1996a, 1996b) og andre steder i verden (Cohn & Daro, 1987; Hobbs, 1997). Kristoffer (Gangdal, 2011) og «Glassjenta» (Vandvik, Ergo & Aass 2016) er skremmende eksempler på dette. Barnevoldsutvalget som har undersøkt alvorlige saker av vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn, dokumenterer dette ytterligere (NOU 2017: 12). Ved ikke å ta ansvar eller ved å gripe inn uten grundig undersøkelse bidrar vi også til å øke vold og annen kriminalitet, psykiske og somatiske lidelser i befolkningen og neste generasjons omsorgssvikt. Alt dette er i stor grad resultatene av ulike former for omsorgssvikt. Se Sveket I, kapittel 2 Hva er omsorgssvikt? underavsnitt 7 Konsekvenser av omsorgssvikt. Det krever både kompetanse og mot for å si at her nytter det ikke. Forskning om omsorgssvikt og vold, tilknytningsforskning og -teori såvel som traume- og hjerneforskning bidrar til et solid faglig fundament for videre metodeutvikling. Men fortsatt er det to skritt frem og ett tilbake (jf. Sveket I, kapittel 3 Vårt forhold til omsorgssvikt). Mens kunnskapen øker, reduseres ressursene. Dette er en utfordring for fagprofesjonene, politikerne og utdanningsinstitusjonene.

Bokens oppbygging Denne boken beskriver et bredt spekter av (be)handlings- og problemløsningsstrategier rettet mot barnet, foreldre–barn-samspillet, foreldrene og deres nettverk. Det handler om å velge tilnærminger som står i forhold til forståelsen. Når det gjelder sterkt belastede foreldre, spiller tid en stor rolle. Mange har behov for langtidsstøtte og oppfølging (Egeland et al., 2000; Olds, 2007). Dette gjelder i høyeste grad foreldre med rusmiddelproblemer og/eller med psykiske problemer og lidelser. Det teoretiske grunnlaget oppsummeres i kapittel 1 Forståelsesgrunnlaget. Det danner fundamentet for den helhetlige, differensierte tilnærmingen (HDT) til (be)handling som skisseres i kapittel 2 De viktigste elementene i en helhetlig,

30

Sveket last tm.indd 30

04.12.2018 10:09:42


INNLEDNING

differensiert tilnærming. Boken behandler dessuten et stort antall av de utfordringene og dilemmaene vi står overfor i vår praksis når vi bestreber oss på å hjelpe både barn og foreldre. Det gjelder blant annet bruk av faglig og formell autoritet, som innebærer at vi tar ansvar for det vi ser og de vurderingene vi gjør (kapittel 3 Faglig og formell autoritet). Det gjelder arbeid med både foreldres og barns forhold til omsorgssviktsituasjonen og til behandlingstilbudene. Det gjelder barns beste interesser, og hva som er godt nok. Å motivere foreldre til å samarbeide kan være en utfordring. Det dreier seg ofte om foreldre som ut fra tidligere erfaringer forventer kritikk og avvisning, og føler at de ikke kan stole på noen. Med relasjonskompetanse og forståelse kan selve motivasjonsarbeidet få en terapeutisk funksjon. Det behandles i kapittel 4 Motivasjonsprosesser – Om å engasjere foreldre i samarbeid og behandling. Behandlingstilbudene som gis, bør dekke et spekter som er like bredt som karakteren av omsorgssvikt. Kapittel 5 handler om å styrke foreldrenes omsorgsfunksjoner. Kapitlene 6 og 7 viser terapeutisk bruk av undersøkelsessituasjonen og behandling av foreldre–barn-relasjonen. Når det gjelder barna handler det først og fremst om relasjon og tid. Vi vet at de barn som best overlever belastende livssituasjoner, er de som har en trygg hånd å holde i, som får forståelse for den livssituasjonen de befinner seg i, og som får hjelp til å sette ord på de følelsene de har. Dette behandles i kapittel 8 Arbeid med barn i risiko- og omsorgssviktsituasjoner. Foreldrenes samlivsforhold kan også representere omsorgssvikt overfor barn. Dette behandles i kapittel 9. Familie- og nettverksmøter har også en viktig funksjon i behandlingsarbeidet. Dette behandles i kapittel 10 Familie- og nettverksmøter i behandlingsarbeid. Både barn og foreldre kan bli godt hjulpet av gruppedeltagelse, eventuelt kombinert med individuell behandling og/eller familiebehandling. Gruppetilnærming både overfor foreldre, barn og nettverk presenteres i kapittel 11. Arbeid med barn, foreldre og fosterforeldre i adskillelses- og tilknytningsprosesser så vel som videre hjelp til foreldre er et alvorlig forsømt arbeid. Det behandles i kapittel 12. I bokens kapittel 13 behandles tverrfaglig samarbeid og de ulike institusjoners og profesjoners ansvar og roller. Samarbeid mellom de ulike etatene, profesjonene og barnevernet er av avgjørende betydning i selve behandlingsarbeidet og for å ta vare på både barns og foreldres rettigheter. Godt forebyggende arbeid og et helhetlig hjelpeog behandlingstilbud forutsetter at tjenestene samarbeider godt på tvers. På sikt vil forhåpentligvis barnevernet bli integrert i et familievern.

31

Sveket last tm.indd 31

04.12.2018 10:09:42


INNLEDNING

Viktige spørsmål vi må stille oss kontinuerlig, er: Hvor langt integrerer vi FNs barnekonvensjon i vårt arbeid? Er den integrert i vår praksis? Handler det om barnets beste interesser, eller dreier det seg kanskje om foreldrenes behov? Lukker vi øynene til hvordan barn har det? Hvor godt faglig grunnlag har jeg for å mene at disse foreldrene er uegnet? Handler det mer om mine fordommer enn om min forståelse og mentaliseringsevne, eller mangler jeg mot? Fører mine fordommer og mangel på kunnskaper og mentaliseringsevne til at jeg bruker makt? Å få praksisfeltet til å fungere for barnets beste interesser er profesjonsutdanningene og profesjonenes største utfordring.

32

Sveket last tm.indd 32

04.12.2018 10:09:42