Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med KF er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
KAPITTEL 6 HVORDAN KAN BARNEHAGEPERSONALE BIDRA TIL BARNAS PSYKISKE OG FYSISKE HELSE?
Relasjonskompetanse – mentalisering, kompletterende og kompenserende tilknytning 129
Kan barnehagepersonale lære noe av forskning om foreldrefunksjoner og godt nok foreldreskap? 132
Forståelse av tilknytningsstrategier som grunnlag for relasjonsbyggingen ................................... 134
Relasjonskompetanse for å avkrefte negative forventninger 136
Hva er terapeutisk omsorg – traumebevisst tilnærming? ......... 138
Forståelse og aksept av følelser kommer før adferdsendring 140
Tilknytningsperson til hvert barn ............................. 141 Viktige elementer i relasjonsarbeidet ............................
1 Å synliggjøre, trygge og anerkjenne barnet
2 Å hjelpe barn med å regulere følelser ......................
3 Å redusere tabu – å bryte tausheten
4 Å gjøre livet mer forståelig ...............................
5 Å gjøre livet mer forutsigbart ............................
6 Å frigjøre barnet fra opplevelsen av ansvar og skyld for risikoog omsorgssviktsituasjoner ..............................
7 Å hjelpe barnet med sorg og skuffelser
8 Å bevisstgjøre barnet om egne rettigheter og om hensynet
9 Å forholde seg til utsagn fra barn om vanskjøtsel
KAPITTEL 8
Barnevernets og barnehagens rolle og ansvar overfor hverandre
Barnets lekeevne
Tverrfaglige møter som arbeidsredskap for utøverne
Å samle deltagernes observasjoner og informasjoner ............ 210
Å foreta en helhetsvurdering av familiens psykososiale situasjon og barnets omsorgssituasjon .............................. 211
Å vurdere om barnets omsorgssituasjon er «god nok», om den kan bli «god nok» med investeringer fra samfunnets side, eller om andre bør ha omsorgen for barnet ................... 211
Å utarbeide en handlings- og behandlingsplan på kortere og lengre sikt
Å foreta en ansvarsfordeling ................................. 212
Utfordringer i tverrfaglige møter 214
Felleselementene mellom profesjonsgruppene er omfattende ..... 215 Nettverksmøter 222
Kapittel 1
Innledning
Denne boken er skrevet for de som arbeider med og i barnehager. Mange barnehageansatte har i en rekke sammenhenger gitt uttrykk for behov for mer relevant kompetanse om barn i risiko- og omsorgssviktsituasjoner og hvordan å bidra til forebygging (Bratterud & Emilsen, 2009; Glavin & Erdal, 2025; Walsø Lehn, 2009). Det samme gjelder kunnskap om tidlig samspill og tilknytning, så vel som traume- og hjerneforskning.
I rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver fra 2017 ble det formulert et krav om at hele personalet ikke bare skal ha et bevisst forhold til, men også ha kompetanse til å oppdage og forebygge omsorgssvikt og overgrep (Kunnskapsdepartementet, 2017).
Det handler om profesjonsutvikling. Profesjonsutvikling av de ansatte er et av de viktigste premissene for høy kvalitet i barnehagen. Profesjonsutvikling bør først og fremst rette seg mot kvaliteten av interaksjonene mellom barna og de ansatte og mellom foreldrene og de ansatte. Relasjonskompetanse er derfor av avgjørende betydning for barnehagelærere (Killén, 2017).
Stortinget har vedtatt Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028) Trygghet for alle (Prop. 36 S 2023–2024).
Proposisjonen omhandler regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Med den forskningsforankrede kunnskap vi har i dag, bør dette kunne bli et solid arbeid.
Barnehagene er ikke bare et sted barn passes. Personalet har krevende omsorgs- og dannelsesfunksjoner, og de har også et potensial for å være noe mer for barn som har det vanskelig. Barnehageansatte skal ifølge rammeplanen ha et bevisst forhold til at barn kan være utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, og vite hvordan dette kan forebygges og oppdages. De skal også kjenne til opplysningsplikten til barnevernet, jf. barnehageloven § 46 (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 11).
Barn i vanskelige livssituasjoner
– risiko, omsorgssvikt og traumer
Barnehagepersonale, som ser barna hver dag, er ofte de som først bekymrer seg for om barn befinner seg i en vanskelig livssituasjon, i en risiko- eller i en omsorgssviktsituasjon. De har ofte først en «magefølelse». Hvis de skal kunne bistå barna best mulig, må de kunne begrepsfeste denne følelsen. Her er det mye kunnskap å trekke på. Det foreligger omfattende forskningsforankret kunnskap om barns opplevelse av ulike risiko- og omsorgssviktsituasjoner og traumer, de signaler de sender, og hvordan de bestreber seg på å forstå og mestre best mulig. Vi har lært mye om hjernens utvikling og hvordan den påvirkes av omsorgssvikt og traumatiske opplevelser.
Utviklingsnevrologisk forskning viser at hjernen utvikler og organiserer seg som en refleksjon av erfaring. Den følelsesmessige kommunikasjonen er av avgjørende betydning for utviklingen av spedbarnets hjerne.
Barna strever når omsorgspersonene er utilgjengelige, uforutsigbare, konfliktfylte og truende. For å kunne se hvordan disse barna opplever sin livssituasjon, er det behov for kunnskap om risikofaktorer, omsorgssvikt og traumer, og hvordan de påvirker hjernens utvikling.
Hvis barnehagepersonalet skal kunne hjelpe barna, må de kunne lese de signalene barna sender om at de er i en risiko- eller omsorgssviktsituasjon.
Forskning om risiko og omsorgssvikt gjennom mange år har gitt oss muligheter for å lese barns signaler bedre (Killén, 2021a). Nå har hjerne- og traumeforskning gitt oss mer kunnskap. Den har gjort uforståelig adferd mer forståelig. Denne forskningen gir oss svarene på spørsmål som: Hvordan formidler barnet at det befinner seg i en vanskelig livssituasjon, i en risikosituasjon eller i en omsorgssviktsituasjon? Hvilke signaler sender barnet? Hvorfor har Pål endret adferd? Hvorfor er ikke Per i stand til å glede seg over noe? Hvorfor trekker Pia seg vekk fra de andre barna? Hvorfor er det alltid konflikter rundt Pål?
Mediene formidler oftest de mest dramatiske overgrepene, først og fremst fysiske og seksuelle overgrep. Men de forløp som går forut for overgrepene, når ofte ikke lenger enn til magefølelsen hos barnehagepersonale og andre profesjonelle. Det er nødvendig å stille spørsmålene: Dette barnet oppfører seg påfallende, hva kan barnet ha opplevd? Befinner barnet seg i en vanskelig livssituasjon? Er det utsatt for en eller annen form for omsorgssvikt? Hva er omsorgssvikt? Hva er vanskjøtsel? Hva er psykiske overgrep? Hva er
Vi har erkjent betydningen av stress. Det gjelder både for barn og foreldre. Med stress forstår vi den fysiologiske stressresponsen som fører til utskillelse av stresshormoner, og der kortisol synes å spille en sentral rolle. Både barn og voksne reagerer ulikt på stress. Bare en følelse av å være truet, kan utløse stress. Puls og blodtrykk stiger, pusten blir hurtigere og musklene spennes. Mangel på trygg tilknytning og traumatisk stress disponerer barn til å bli impulsive og overaktive. Forskning har dokumentert hevet kortisolnivå hos norske barn i barnehagen (Drugli et al., 2017). En nyere studie fant en sammenheng mellom stressnivå, antall barn per voksen og organisering. Barn på avdelinger med flere enn tre barn per ansatt hadde litt høyere stressnivå i barnehagen. Barn på avdelinger som de ansatte hadde beskrevet som velorganiserte, stabile og rolige, hadde et lavere stressnivå i barnehagen. Dette tyder på at trygge og forutsigbare omgivelser med god tilgang til voksne er svært viktig for hvordan barn har det i barnehagen (Nystad et al., 2025).
Metodeutvikling i barnehagen
Kravene til barnehagepersonale blir stadig større. Ettåringene kommer til barnehagen på en tid i livet hvor de er sårbare. Deres tilknytningsmønster er så vidt etablert. De har ennå ikke lært å regulere sine følelser. Å hjelpe barnet med å regulere følelser er en stor utfordring for personalet. Barna har behov for tilknytning, ikke bare til foreldrene, men også til andre viktige omsorgspersoner. Barnehagepersonalet er viktige omsorgspersoner.
De skal kunne gi alle barn god omsorg og trøst. Barna må kunne føle seg trygge. Barnehagepersonalet kjenner barna godt, i enkelte tilfeller bedre enn foreldrene selv. Mange barn tilbringer mer tid med personalet i barnehagen enn de gjør med sine foreldre. For noen barn er personalet enda viktigere enn for andre. Det gjelder barn som befinner seg i vanskelige livssituasjoner og i ulike risiko- og omsorgssviktsituasjoner. Vi vet at barn som befinner seg i psykososialt belastede livssituasjoner, klarer seg bedre når de også har tilknytning til omsorgspersoner utenfor kjernefamilien. Barnehagepersonale bør kunne ha en slik funksjon.
Alle barn har behov for å ha en tilknytningsperson i barnehagen. I denne boken kaller jeg det å ha en tilknytningsperson i foreldrenes sted for kompletterende tilknytning. Barns behov for tilknytning er godt dokumentert.
Vi vet at barn klarer seg best når de får hjelp til å bearbeide vanskelige erfaringer og livssituasjoner. Det gjelder alle barn og barn i risiko- og omsorgssviktsituasjoner i særdeleshet. Også her har barnehagelærerne en viktig rolle. Her vil bruk av bøker om barneliv for barn kunne få en sentral rolle i metodeutviklingen Dette tas opp i kapittel 6.
Det dreier seg ikke om terapi, for dette handler ikke om syke barn. Det dreier seg om barn som er friske i utgangspunktet, men som kan bli syke hvis de ikke får hjelp. Det handler om hjelp til å forstå egen situasjon, så langt det er mulig deres alder tatt i betraktning, og at de får hjelp til å hanskes med sine følelser. Med økt kunnskap om tilknytning og relasjonenes betydning står barnehagepersonalet overfor en spennende både profesjonell og personlig utvikling, og hjelpemidlene er mange. Dette er en utvikling som allerede er i gang både internasjonalt og her i Norden (Johannessen, 2020).
Måter å hjelpe barn med følelsesmessige belastede episoder og situasjoner behandles i kapittel 6. Alle barnehager bør ha godt nok og et tilstrekkelig antall personale som gjør det mulig å gi både kompletterende og kompenserende omsorg. Det fordrer både kompetanse og tid. Dette avhenger også av utdanningsinstitusjonene, nasjonale politiske beslutninger og det avhenger av foreldreutvalgene (FUB) og yrkesorganisasjonene. Metodeutvikling drøftes i kapittel 6.
Samarbeid med foreldre
Samarbeid med foreldre er sentralt i barnehagene. Det er viktig for barnet at det får oppleve at foreldrene og barnehagepersonalet har et godt samarbeid, det vil si at de er åpne overfor hverandre om hvordan barnet har det og hva de tenker om barnets behov og hvordan best å dekke disse. Det gjelder alle foreldre. En kan godt være bekymret for et barn selv om omsorgen i hjemmet er god. Det kan være andre forhold som barnet reagerer på, og som det er viktig at foreldre og barnehagepersonale deler. I familier hvor omsorgen er god nok, kan det også oppstå vanskeligheter og kriser i forbindelse med for eksempel sykdom, arbeidsledighet, skilsmisse og dødsfall. Det bør etableres en norm i samarbeidet med foreldrene allerede fra første dag, som sier at vi deler våre gleder og eventuelle bekymringer, og de utfordringer barnet står overfor hjemme og i barnehagen. En alvorlig bekymring i barnehagen bør aldri komme som en overraskelse for foreldrene. Når barnet opplever en alvorlig krise i hjemmet, bør dette formidles til barnehagen.
