Page 1


Catherine Opie Sunrise, 2009


Stillhet


Erling Kagge

Stillhet i støyens tid Gleden ved ü stenge verden ute


I


Hvis jeg ikke kan gå, klatre eller seile fra verden, har jeg lært meg å stenge den ute. Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den – og der, langt nede under en kakofoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg. Stillheten. For ikke lenge siden forsøkte jeg å overbevise de tre døtrene mine om at verdens hemmeligheter gjemmer seg i stillheten. Vi satt rundt kjøkkenbordet og spiste søndagsmiddag sammen. Det er blitt den middagen i uken hvor vi alle har tid til å bli sittende og snakke med hverandre, ansikt til ansikt. De andre dagene i uken er det for mye program. Jentene så på meg med skeptiske blikk. Stillheten er da ingenting? Allerede før jeg hadde rukket å forklare at stillheten kan være en venn og at den er en luksus som er mer verdt enn Marc Jacobs-veskene de har lyst på, var konklusjonen gitt: Stillhet er grei å ty til når du er lei deg. Ut over det har den ingen verdi. Mens vi satt der ved middagsbordet, husket

7


jeg med ett nysgjerrigheten de hadde som barn. Hvordan de undret seg over hva som skjulte seg bak en dør. Blikket da de så på en lysbryter og spurte om jeg kunne «åpne lyset». Spørsmål og svar, spørsmål og svar. Undringen er selve motoren i livet. Men barna mine er 13, 16 og 19 år og undrer seg gradvis mindre. I den grad de undrer seg over noe, drar de lett frem smarttelefonene for å finne svar. De forblir nysgjerrige, men ansiktsuttrykkene er mindre barnlige, mer voksne, og hodene fylles med flere ambisjoner enn spørsmål. Ingen var videre interessert i å snakke om stillhet, så jeg bestemte meg for å fortelle en historie egnet til å fremkalle nettopp stillhet: To venner av meg hadde bestemt seg for å bestige Mount Everest. Tidlig en morgen forlot de basecamp for å klatre sørvest-veggen av fjellet. Det gikk bra. Begge nådde toppen, men så kom stormen. De innså snart at de ikke ville komme ned i live. Den første fikk tak i sin gravide kone på satellittelefon. Sammen ble de enige om hva barnet

8


hun bar på, skulle hete. Så sovnet han stille inn like oppunder toppen. Den andre fikk ikke kontakt med noen før han døde. Ingen vet hva som egentlig hendte på fjellet denne ettermiddagen. Takket være det tørre, kalde klimaet over 8 000 meter er de frysetørret. De ligger der i stillhet, lik seg selv, omtrent slik de var sist jeg så dem for 22 år siden. For en gangs skyld ble det stille rundt bordet. En av mobilene plinget da det kom inn en melding, men ingen av oss tenkte på å se på mobilen akkurat da. Vi fylte stillheten med oss selv. Ikke lenge etter ble jeg invitert til å holde et foredrag ved St. Andrews-universitetet i Skottland. Jeg skulle få bestemme temaet selv. Vanligvis pleier jeg å snakke om ekstreme turer til verdens ender, men denne gangen vendte tankene hjemover, til søndagsmiddagen med familien. Så valget ble stillhet. Jeg forberedte meg godt, men var som så ofte ellers nervøs på forhånd. Kanskje hørte løse tanker om stillhet søndagsmiddager til, og ikke studentfora? Det var ikke det at jeg forventet å bli

9


buet ut de 18 minuttene jeg skulle snakke, men jeg ville at studentene skulle fatte interesse for det jeg hadde på hjertet. Jeg startet forelesningen med å foreslå ett minutts stillhet. Det ble dørgende stille. De neste 17 minuttene snakket jeg om stillheten rundt oss, men jeg fortalte også om det som er enda viktigere, stillheten vi har inni oss. Studentene forble stille. Lyttende. Det virket som de hadde savnet stillhet. Samme kveld dro jeg på pub med noen av studentene. Vel innenfor den trekkfulle inngangsdøren, med hvert vårt glass foran oss, var det meste som jeg husket det fra min egen studietid i Storbritannia. Hyggelige og nysgjerrige folk, god stemning, interessante samtaler. Hva er stillhet? Hvor er den? Hvorfor er den viktigere enn noen gang? var tre spørsmål de ønsket svar på. Jeg satte stor pris på den kvelden, ikke bare fordi det var et hyggelig selskap, men takket være studentene forsto jeg også hvor lite jeg selv skjønte. Vel hjemme klarte jeg ikke å la være å tenke videre på de tre spørsmålene. Det ble en lidenskap. Jeg begynte å skrive, tenke og lese, mest for min egen

10


del. Kveld etter kveld ble jeg sittende og pusle med de tre spørsmålene. Til slutt satt jeg med 33 forsøk på svar:


II


1 For en eventyrer handler mye om å undre seg. Det er en av de reneste former for glede jeg kan tenke meg. Jeg liker den følelsen. Jeg gjør det ofte, ja, jeg gjør det nærmest overalt: på reiser, når jeg leser, møter mennesker, når jeg sitter og skriver, eller kjenner hjertet mitt slå og ser solen stå opp. Undring fremstår for meg som en av de sterkeste kreftene vi er født med. Det er også en av de fineste evnene som finnes. Og det er ikke bare som eventyrer jeg undrer meg. Det er like ofte som far eller som forlegger. Jeg nyter det. Aller helst uten å bli forstyrret. Forskere kan finne sannheter. Jeg skulle gjerne også gjort det, men det ligger ikke for meg. Så langt i livet har jeg stort sett forandret mening om alt. Jeg undrer meg først og fremst for undringens skyld. Den er et mål i seg selv. En liten oppdagelsesreise. Selv om den noen ganger også er det frøet som fører til mer kunnskap. Andre ganger er ikke undringen like frivillig, jeg velger den ikke, men undrer meg fordi jeg ikke kan 13


la være. Noe forutgående, ubehagelig dukker opp. En tanke eller en opplevelse. Det gnager i magen min, og jeg klarer ikke å unngå å gruble over hva det kan være. En kveld kusinen min var innom på middag, ga hun meg en diktsamling av Jon Fosse. Etter at hun hadde gått, ble jeg liggende og bla i boken på sengen. Like før jeg skulle skru av lyset, dukket disse ordene opp: det finns ein kjærleik ingen hugsar. Hva mente han med det? En usynlig kjærlighet som ligger i dvale? Skrev han egentlig om stillhet? Jeg la fra meg diktsamlingen og ble liggende og tenke på det. Gode diktere minner meg om store oppdagere. Ved å velge de rette ordene setter de i gang tanker i hodet mitt, litt som beretningene til oppdagere jeg leste som liten. Før jeg sovnet, bestemte jeg meg for å skrive til Fosse morgenen etter og høre med ham. «Det er på eit vis stilla som skal tala», svarte Fosse, seks minutter etter at jeg hadde sendt ham en e-post. Det virket nesten som om han hadde ventet på henvendelsen, men det hadde han neppe, all den tid han ikke hadde hørt fra meg på år og dag.

14


Å tale er jo akkurat det stillheten skal gjøre. Den skal tale, og du skal snakke med den og utnytte potensialet som ligger der. «Det er kanskje fordi stilla har undringa med seg, men den har også eit slags velde i seg, ja som eit hav, eller som ei endelaus snøvidde. Og den som ikkje undrar seg over dette veldet, han vert redd for det. Og det er truleg difor mange er redde for stilla (og difor er det musak overalt og over alt).» Jeg kjenner igjen redselen Fosse skriver om. En vag redsel for noe jeg nesten ikke vet hva er. Som gjør at jeg lett slutter å være til stede i mitt eget liv. I stedet gjør jeg bare noe, unngår stillheten, og lever gjennom det nye jeg gjør. Jeg tekster, setter på musikk, hører på radio eller bare begynner å la tankene løpe, fremfor å holde igjen og kanskje stenge verden ute et øyeblikk. Jeg tror den redselen Fosse ikke setter ord på, er en frykt for å bli bedre kjent med seg selv. Det lukter feighet av meg når jeg unngår det. ⁂


2 Antarktis er det stilleste stedet jeg har vært. Jeg gikk alene til Sydpolen, og i det monotone utstrakte landskapet var det ingen menneskeskapte lyder ut over dem jeg lagde selv. Alene på isen, langt inne i det store, hvite intet, kunne jeg både høre og føle den stillheten. Alt virker flatt og hvitt kilometer etter kilometer hele veien til horisonten når du går sørover gjennom verdens kaldeste kontinent. Under deg har du 30 millioner kubikkilometer med is, som presser jordoverflaten ned. Helt alene over tid begynte jeg å se at ingenting var helt flatt likevel. Isen og snøen laget små og litt større abstrakte formasjoner. Den ensformige hvitheten ble forandret til utallige nyanser av hvitt. Et snev av blått dukket opp i snøen, litt rødt, grønt og så vidt rosa. Jeg følte at naturen forandret seg underveis, men jeg tok feil. Omgivelsene forble de samme, det var jeg som forandret meg. «Hjemme nyter jeg bare ‘store biter’. Her nede lærer jeg meg til å verdsette små gleder. Fargenyanser i sneen.

16


Vinden som løyer. Skyformasjoner. Stillheten.», skrev jeg i dagboken den 22. dagen. Jeg kan huske at jeg som barn var dypt fascinert av sneglen som kunne bære med seg sitt eget hus hvor enn den skulle. Under ekspedisjonen i Antarktis ble min fascinasjon for sneglen bare større. Alt jeg trengte av mat, utstyr og brensel under hele reisen dro jeg med meg i en pulk, og jeg åpnet aldri munnen for å snakke. Jeg holdt kjeft. Jeg hadde hverken radiokontakt, internett eller så noe levende gjennom 50 døgn. Jeg gikk bare rett sør hver dag. Selv da jeg ble sint, over en binding som røk, eller holdt på å falle i en bresprekk, unnlot jeg å banne. (Å rope ut et skjellsord trekker deg ned, gjør et dårlig humør verre. Derfor banner jeg aldri på ekspedisjoner.) Hjemme er det alltid en bil som passerer, en telefon som ringer, piper eller knurrer, noen som prater, hvisker eller roper. Alt i alt er det så mange lyder at vi knapt hører dem. Her var det helt annerledes. Naturen snakket til meg ved å fremstå som stille. Jo stillere det ble, jo mer hørte jeg.

17


Hver gang jeg tok en pause, og det ikke blåste, opplevde jeg en øredøvende stillhet. Til og med snø ser stille ut når det er vindstille. Jeg ble mer og mer oppmerksom på den verden jeg var en del av. Fordi jeg hverken ble sløvet eller forstyrret. Jeg var alene med egne forestillinger og tanker. Fremtiden spilte ikke lenger noen rolle, fortiden brydde jeg meg ikke om, jeg var med ett til stede i mitt eget liv. Verden forsvinner når du går opp i den, hevdet filosofen Martin Heidegger. Det var nettopp det som skjedde. Jeg kjente meg som en forlengelse av omgivelsene. Fordi jeg ikke hadde noen å snakke med, skapte jeg en dialog med naturen. Tankene ble sendt ut over viddene og mot fjellene, og andre forestillinger ble sendt tilbake. I dagboken sørover noterte jeg hvor lett det er å tenke at et kontinent vi ikke kan reise til, oppleve og se, har liten verdi. Du skal ha vært der, fotografert og delt bilder for at det skal ha betydning. «Fortsatt er Antarktis fjernt og ukjent for de fleste. Mens jeg går, håper jeg det skal forbli slik. Ikke fordi jeg ikke unner flere å oppleve dette, men fordi jeg føler Antarktis har en misjon som et ukjent

18


land», skrev jeg den 27. dagen. Jeg tror fremdeles vi behøver å kunne vite at det finnes områder som ikke er ferdig utforsket og alminneliggjort. At det finnes et kontinent som er mystisk og nesten uberørt, «som kan være en tilstand i fantasien», og at en av Antarktis’ største verdier for menneskeheten i fremtiden er nettopp det. Hemmeligheten ved å gå til Sydpolen er å sette det ene benet foran det andre nok ganger. Rent teknisk er det enkelt. Selv en mus kan jo spise en elefant, bare den tar små nok biter. Utfordringen ligger i å ville det. Den største utfordringen er å stå opp om morgenen når det er minus 50 grader. I dag som på Roald Amundsen og Robert Scotts tid. Den nest største? Å ha det godt med deg selv. Stillheten levde seg inn i meg. Uten kontakt med omverdenen, isolert med meg og mitt, ble jeg tvunget til å tenke videre på de tankene jeg allerede hadde. Og enda verre, følelsene mine. Antarktis er verdens største ørken, bestående av vann, med flere soltimer enn søndre California. Det er ikke noe sted å gjemme seg. De daglige småløgnene og

19


halvsannhetene vi forteller i sivilisasjonen, virker totalt meningsløse på avstand. Nå høres det kanskje ut som om jeg mediterte meg frem – slik var det ikke. Til tider tok kulden og vinden tak i meg som en iskald avbitertang. Jeg frøs så jeg gråt. Nese, fingre og tær ble gradvis hvite, og følelsen i dem forsvant. Smerten melder seg når kroppsdeler forfryses, så blir det smertefritt. Deretter kommer smerten tilbake når de tines opp. All energien jeg hadde, gikk med til å få igjen varmen. Det gjør mer vondt å tine opp en forfrysning enn å forfryse. Senere samme dag, da varmen i kroppen var tilbake, hadde jeg igjen energi til å dagdrømme. Ved selve Sydpolen har amerikanerne bygget en base. Vitenskapsfolk og vedlikeholdsarbeidere bor der mange måneder i strekk, isolert fra omverdenen. Et år var det til sammen 99 beboere som feiret jul på basen. En av dem hadde smuglet med seg 99 steiner og delte ut en til hver som julegave og beholdt en selv. Ingen hadde sett steiner på måneder. Enkelte ikke på over ett år. Bare is, snø

20


og menneskeskapte gjenstander. Alle ble sittende og se og føle på hver sin stein. Holdt den i hånden, kjente på vekten uten å si et ord. ⁂


Erling Kagge: Stillhet i støyens tid  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you