Et sted å høre til by Kagge Forlag

Et sted å til

OversattavHildeMatreLarsen,MNO

Tilminelskedeførstefødte,pådenandresidenavkloden.

Sheviewedthemwithlooksofdespair, Shesaid(andI’msureitwastrue), «TisnotformyselfthatIcare, But,mypoorlittlechildren,foryou.»

«Poverty»,JaneTaylor

GOODHOUSEKEEPING

AUGUST1949UKENSSPØRRESPALTE

Hvaerdittdrømmehjem?

Dinpoengsum:HovedsakeligD-er:

Duerensjeldenfugl:Fordegerikkelykkenåboiet palass,etslottellerenvillavedhavet.Dukanværetilfreds ietskurellereniglo!Fordegerethjemåværeomgitt avdemduergladi.Noenvillesiatduer«lettåglede», mensvitroratfordegerhjemmetderhvorhjerteter.

September1949

Suffolk

Onsdagmorgen,idetClaraskulletilågåpåmarkedet(Rita haddeforferdeliglystpåreddiker),kjørteensortFord Angliaoppforanhuset,ogmissBridgesstegutavførersetet.Denvanligvissåpeneogpynteligerepresentantenfor barneforsorgogkirkegårdersåutsomomhunvarblittdratt baklengsgjennometkratt.Denmarineblåpilleeskehatten krenget,ogblusenvariuorden.

«Viharværtpåreisefotsidenklokkensju»,samiss Bridgeshøyt,somomdehaddekommetfradenandresiden avjordkloden.HunristetpåhodettilClaramedetblikk somropteomhjelp,oghvisket:«Dissefårdubryntdeg på.»

«Bedresentennaldri,missBridges!»svarteClara hjertelig.Detrenyebarnahaddeværtventetforrigesøndag.PålørdaghaddeClarahengtoppsåmangefargesterke bannereogflaggatdetsåutsomfrigjøringsdagenigjen. HunhaddebestukketfjortenårgamleMaureen,deneldste jentapåShillingGrange,tilålagesmuldrepaimedrabarbra.Clarahaddeståttforanspeiletogøvdsegpååsi«Jeg

erhusmorenderes»medhodetvennligpåskakke.Hun haddeforberedtentale:«Jegerherforågjøremittbeste fordere.»Hunvilleseutsomkvinnenehunhaddesettpå kino:kjernesunn.Tillitvekkende.JudyGarland.

Hunhaddeplassertenmadrasspåjentenesrom,ogen campingsenginnehosguttene.Enavjenteneskullefå Terrysgamleseng–detfikkdugeinntilvidere.Dentiår gamlepianistenRitahaddetilbudtsegåleggesineldgamle MollyMuspåputenfordidetsålittsteriltut,menpåimpuls haddeClarasprengtbudsjettetsittpåtrehåndstrikkede bamser–noenbarnkomtrossalttomhendt.

SøndagmorgenhaddeClaraflettethårettiljenteneog glattetguttenesmedbrylkrem.Hunhaddefåtttolvår gamleAlex,professorenihuset,tilåvaskesegbakdeutståendeørene.LillePeg,sombarevaråtte,haddetegnetgriser medkrølletehalersomsåutsomtelefonledninger,som Clarahengteopp,ogveddetforventedeankomsttidspunktethaddehunfåttbarnatilåsitteidagligstuen,selvde trettenårigelysluggedetvillingeneBillyogBarry,somhatet åsittestille,bortsettfranårdespiste–nei,særlignårde spiste.

Ogennåhaddeikkedenyebarnadukketopp.Dehadde ikkedukketoppdensøndagen,ogdehaddeikkedukket oppsiden.

HverdaghaddeClararingttilfylketsbarneforsorg(hun elsketåbruketelefonenientreenogåsnakkemeddenforfinedetelefonstemmensin–«0500,434909Lavenham»), bareforåfåbeskjeden:«Ikkeidagheller,missNewton.»

Smuldrepaienvarvekk.Forventningeneogflaggdekorasjonenevarrufsete,grisenemedkrøllehalehaddeløsnetfra veggene,ogbarnaspurteikkelenger:«Kommerdesnart?» hvertfemteminutt.

Detvarførstdaallebarnavarpåskolen,daClarahadde

gåttpåmarkedetmedenhåndfullærenderogethodefullt avbekymringer,atdedukketopp.

«Hvorforbledeforsinket?»hviskethun.

«Ikkespør…»MissBridgesvarrødereiansiktetenn noensinne.Hunviftetsegmedhendene,ogClarabestemte segforikkeånevneatdethadderaknetenmaskeistrømpenhennes.Istedettittethuninnibilenogsåtojenteri baksetet.Huntrakksegraskttilbake.

«Bareto?!»

MissBridgessnurpetmunnen.Hunvarvisstietforferdelighumør.

«Hvorergutten?»

«Planeneerendret»,samissBridgesogunngikkåse Clarainniøynenemenshunklappethåretpåplass.

«Endret?H-hvorfordet?»

MissBridgesbruktelitttidpååfåigjenpusten.«Fylkesrådetvarikkesikrepåomduvillegreie…Hanerblittsendt tiletstørrebarnehjem.»

«Å.»Dettevarsårende.Claravendtesegbortfrahenne ogtittetinnibaksetetigjen,littlengerdennegangen.

«Oppoghopp!»sahunentusiastisk.

Jentasomgledoverskinnsetene,virketvarmogutilpass. Hunhaddeenstorprikketesløyfeidetkrølletehåretog rundekinnsomstrakteseglengerfremennoppstoppernesen.Hunsåutsomomhunhaddelysttilåbegrave ansiktetietsukkertøyglass.KlærneClarahaddelagttilside tilhenne,varnokforsmå;detvarbedreomhunfikknoe avMaureensavlagtetøy.Hunsåuttilåværerundtfjorten, mendetkunneikkestemme.EnavdefåtingeneClaravisste omhenne,varathunskullegåpådenlokalebarneskolen.

«Detteerdettrettiendestedetjegharværtpå»,klaget hunidethunhoppetned.Hunknugetenlitenveske.Noen haddeskriblet«Vee»påden.

Evelyn?

«Trettiende?»hvisketClaratilmissBridges,somromsterteibilensbagasjerom.

«Deterikkesant.Deterdetniende.»

Nivarbedreenntretti,mendetvarlikevelfryktelig mange,ogdet føltes sikkertsomtrettifordenstakkarsjentungen.

«Velkommen»,saClara,«tilderesnyehjem,Shilling Grange.Jegerhusmorenderes,missNewton.»

Jentamønstrethennemedblikket.

«Erdetidetheletattnoenvitsiåpakkeut?»

Denandrejentafoldetarmene,labeinaikorsognektet åkommeutavbilen.

«Jegkansittehoshenne»,foresloClaramuntert.«Miss Bridges,erdusnillogtarEvelynmedinnsåhunkanmøte Stella?»

MissBridgessålettetut,menomhunvarlettetoveråfå hilsepåkattenellerforåslippeunna,varuklart.

Dennejentavarradmagermedskarpetrekkogbrunt hårsomfaltstrittsomvannfraenpumpe.Hunhaddeolivenhud,nærmestgulgrønnitonen,ogringerunderøynene somomnoenhaddeværtoverivrigmedkullstiften.Hun lektemedenhyssingstumpsomvarsnurretsåstramtrundt tommelenattuppenvarlikeskarlagenrødsomskinnsetene.

«Jegkommerikkeut»,advartehunClara.«Uansett hvadusier.»

«Neivel»,saClaraogsmilte,forhunhaddeforventet motstand,oghunliktejentermedbeininesen.«Hardu noeimotatjegsettermegher?»Hunfølteatvelkomsttalen –«Duertrygthjemme»–villebliioverkantakkuratnå, menhunvarsikkerpåathunkunnefåjentaoverpåsinside.

«Settdeginnideressituasjon»varetgodtveiledende prinsippforenhusmor.Clarahaddefåttennysjansetilå

værehusmorvedShillingGrange,oghunhaddeikketenkt åskusledenbort.Dettevardetåretmyndlingenehennes skullefåmulighettilåblomstre–bådedegamleogdenye. Detfanteshusmødresomikkebryddesegombarna,som varlikegyldige,sombareventetpåpensjonellerekteskap, menikkeClara. IkkeClaranålenger.

OgClarahaddeethemmeligvåpen–sitrondrops,glinsendebiteravgultmedhvitt,pudderaktigfyllmedskarp smak.Dissevarenklereåfåtakienndehaddevært,men sjeldnenoktilåskapebegeistring.

Claraholdtfremposen.«Likerdudisse?»

Jentamåtteinnrømmeatdetgjordehun,ogplukket motvilligetdropsfraposen.Claragjordedetsamme.Vanskeligåværeirritertpåverdennårduharmunnenfullav sitrondrops,tenkteClara.

Desistesommerfluenestangetmotfrontruten.Jenta sukket.ClaraoppdagetatmissBridgeshaddeglemtdokumentenesineienpappeskepåpassasjersetet,underkjørehanskene.«Kanduikkebegynnemedåfortellemeghvadu heter?»

Jentasblikkfaltpådokumentene.«Altstårder,gjørdet ikke?»

HaddeClaraværtalene,villehunhabøydsegfremog bladdgjennomdem.Menslikdetvarnå,blehunsittende ogvente.Ogvente.Jentastrammethyssingen.Desåpå menstommelenblerødereogrødere,somenglødelampe. «Strammerdudenmernå,blirvikanskjenødttilå kappeavdegtommelen»,saClara.

Detvarpåtidemedennystrategi.

Clarasnakketomaltsomhaddeskjedddensistemåneden.Hunkunnesnakkeomdetnå,utenåhøresforopprørt ut.Fylkesrådethaddebedthenneforlatebarnehjemmet,og hunfortalteathunvarblittnødttilåfremtreforanetpanel

–«enhøring,kallerdedet,ogdemåttevurdereomjegvar skikkettilåfortsette».

Jentahevetetøyenbryn.Hun var interessert,omenn motstrebende.

«Ogvihaddeengodsak,ogallebarnahjalptil,ogIv…», nei,ikkenevnIvor, «ennabohjalpogsåtil,ogtilsluttfikk jegbliværende.Jegvaroverlykkelig,ogjegerbestemt,fast bestemt,påågjøremittallerbesteforderebarna.»Clara smiltevedminnet.«Jegergladidettestedet,menskaljeg væreærlig,varjegikkedetibegynnelsen.»

ShillingGrangesåimponerendeutisolskinnet.Detvar gammeltogrufseteikantene,mendetunnlotaldriågiet godtførsteinntrykk.

Hvatenktejenta?

«Deterforfallent:Gulveneerskjeve,ogradiatorenelekker.Mendeterveldigfintderinne.»Hunforsikretsegom atjentalyttetmenssukkertøyetforflyttetsegrundtpåinnsidenavkinnethennes.«Dukommertilåelskehagen.Det erikkenoepiskingellerdaskingellernoesånther.Jegforetrekkeråforhandle.SomChurchillsier:Åsnakkesammen erbedreennåkrige.»

ClarahuskethvaBilly,denmestfrittalendetvillingen, haddefortalthenneomdetbrutaleregimetunderforgjengerenhennes,denfryktedesøsterEunice:låsenepådørene, denregelmessigepiskingen,detausemåltidene,deoffentligeydmykelsene,åblilåstinneikottetutenmiddag.Åbli tvungettilåspisematdebledårligeav.Dethaddevært hjerteskjærendebareåhøreomdet.Hvorfrykteligmåtte detikkehaværtforbarnaågjennomlidedet?

«Jegtrorikkepåavstraffelsefordårligoppførsel.Jegtror påbelønningerfor god.» Ogstortsettfungererdet,tenkte hun.Jentaknyttethyssingenrundtnestefinger.Detvirket ikkesomomhunlyttet,men…

«Jeglikeråværeoppriktigmeddere.Ogjegskalgjøre mittbesteforåstøttehvaduennmåtteværeinteresserti,fra pianotiltegneserier.»Claratenktelitt.«Sidenjegkom,har jegbegyntålikepoesi:Yndlingspoetenmin,JaneTaylor,var faktiskfraLavenham!Kjennerdutil‘Blinke,blinkestjernelill’?»

Hyssingenbegynteåløsneigjen.Jentasåoppmedet hånligblikk.«Dukanfortellesåmangetåredryppendehistorierdubarevil,jegbryrmegikke.»

Clarasblodtrykksteg.HunlurtepåhvamissBridges gjordemeddetandrebarnetogkatten.Detvarvelogbra åvære«typete»,mendemedgjørligemåttealltidventeog fikkikkedenoppmerksomhetendefortjente.Dettevarda ikkerettferdigmotEvelyn?Ogdetvaroverraskendekaldti bilen.Clarahaddeverkenjakkeellerhatt–hunhaddeikke troddhunskulleværeutesålenge.

«Deandrebarnaersnille.»Hunstoppetopp. Fikkdet demtilåhøreskjedeligeut?

«Ogmorsomme.Dufårsnartmøtedem.»

Talenbleikkehalvpartensågodsomdenhaddevirketi hodethennes.

«Hvasomennskjer,erduher,ogduertrygg.»

Tilsluttvikletjentauthyssingenførhunladenifanget somomdenvarendyrebaredelstein. «Jegvilhjem.»

Etgjennombrudd.

«Kanduikkefortellemegomhjemmetditt?»Munnen tilClaraverketavalldenunaturligesmilingen.

Jentabegyntenølende.«Vipleideåspiseristetbrødmed smørrundtpeisensammenmedpappaetterkirketid,og pappasang‘MyOldMan’saDustman’.»

Claranikket. Fortsett.

«Ogsåfortaltehanhistorieromdegode,gamledagene

iRAF,ogvilooglotilvifikkvondtimagen…»Hunså trassigopppåClara.

«Snakkerdusantnå?»spurteClara. Jentalo.Detvaringenhyggeliglyd,menensmatring, somfraetmaskingeværienkrigsfilm.«Hah,klartdetikke ersant.Hvasørenskullejegkommetildennegamlerønna forhvisdetvarsant?»

«Nåerdetnok!»Claralentesegfrem,dyttetoppbildørenogskjøvjentamotden.Istedetforåstigeut,slik Clarahaddeforventet,faltjentautogsmaltiasfaltenmed håndflateneførst.Såløftethunsjokkerthodetogslapput etøredøvendehyl.

Enhalvtimesenerelåjenta–somhetJoyce–underetpledd påsofaenidagligstuen,menhunhaddeidetminstesluttet ågråte.Clarahaddeforsøktåstrykehenneoverhåret,men Joycetrakksegunna–hunnektetåslippeClarainnpåseg. DetvarmissBridgessomhalvtbar,halvtsleptehenneinni husetogsomsmurtedeoppskraptehendenemedsalveog somsnurpetmunnenisympati.Claravarblittsendttilbake tilbilenforåhentedenhøytelskedehyssingen.

DagligstuenmåtteværeClarasyndlingsromihuset.Da ClarakomtilShillingGrange,bledenknaptbrukt,men nåvarhunstoltavmarmorpeisen,bildeneavvindmøller ogklukkendebekkerhunhaddekjøptbruktpåmarkedet, lampenmeddeeksotiskeduskene,putenefraIvor,pleddenetilvinterkvelder–ogsåfraIvor.FøttenetilJoycestakk utoverendenavsofaen,mendaClaragjordeetforsøkpå åtaavhenneskoene–denenehaddeentykkhæl–ulte hun.

«Detvarikkemeningen»,saClara.«Jegvillebaregjøre detmerbehageligfordeg.»

«Durørermegaldriigjen.»

Heletidenmensdettepågikk,sattEvelyntausoglakabal påteppet,somomhunvilleatalleskulleglemmeathunvar der.

MissBridgesstopåkjøkkenetoglagette.

«DukunnehaadvartmegomatJoycehaddeproblemermedbeina.»HvishunkunnegimissBridgeslike dårligsamvittighetsomhunselvhadde,tenkteClara,ville dethjelpepåhennesegenskyldfølelse.Deltskyldvarhalv skyld.

«Detstårijournalene.»MissBridgespektepåpapirene somhaddeliggetibilen.

«Detkunneværttilhjelpomjegfikkvitedetpåforhånd.»

MissBridgesvirketilleberørt.«Jeghaddeikkejournalenepåforhånd.»

«Kunneikkedetværeentankeifremtiden?»spurte Clara.Etterhøringenvarhunblittbedtomågjøreforbedringeridriftenavbarnehjem,ogdettekomlangtopppå listen.

«Duklarerdetnok,Clara.»

«Oghvisjegikkegjørdet?»

Dukanjoikkeakkuratleverebarntilbaketilenbodpå markedet.

MissBridgessaatdetnyligvarblittsendtetprogram påradioensomhet Gledenvedadopsjon,derdensjarmerendeprogramvertenDonaldBurtonrostedetoppiskyene.Dagenetteratdenblesendt,ringtetelefonentilbarneforsorgenuopphørlig.Allevilleadoptereetsøttbarn.De ansattehaddeførstikkeforståtthvorforinteressenhadde øktsåvoldsomt.

«Erdetnoenavdemsomkommertilågåvideremed adopsjon?»spurteClara.

MissBridgestrakkpåskuldrene.

«Jegforstårfremdelesikkehvorfordeikkesendtegutten.»

Mendetvarantakeligenvelsignelse.Trevanskeligebarn kunneblittimestelaget.

«Jegvetatduikkeforstårdet…»,samissBridgesog unngikkblikkethennes.«Deterbaresånndeter.»

ClarasyntesmissBridgesoppførtesegunnvikende.Vanligvisvarhunsåforståelsesfull(Claravissteikkehvahun skullehagjortutenhennedetsisteåret).AkkuratidetClara skulletilåsinoe,meddeltemissBridgesathunnåoverlot ansvaretforShillingGrangetilmissCooper,enkollegai barneforsorgen.MissBridgeshaddeansvarforkirkegårder itilleggtilbarneforsorgen,oghunsaatkirkegårdenetokså myeavtidenhennesnåomdagenathunmåttetretilbake fraShillingGrange.Hunforklarteatdetikkeegentligvar hennesvalg,oghunvarfremdelesvilligtilåhjelpeClara, kanskjeikkepånoenoffisiellmåte,mensomenvennogen skulderågråtepå.Dette,ogguttensomikkehaddedukketopp,gjordeClaraskjelven.Detføltessomomhunble degradert.

HunspurtemissBridgesomdetvardetsomskjedde, menmissBridgesnektethardnakketfordetogsa:«Jeghar høyetankeromdeg.Ogdu liker jomissCooper,gjørdu ikke?»

MissCooperdeltehusmednoenandreiColchester.Av ogtiltenkteClaraatmissCooperlevdeslikhunselvengang kunnehaværtpåveimotåleve–hviskrigenikkehadde gittlivetenannenretning.MissCoopervarstadiguteog danset.Avogtilhelenatten,noesominnebarathunneste dagblesittendebakskrivebordetmenshunhelteisegglass etterglassmedvannogirritabeltkontaktetmuligeadoptivforeldre.Claraliktehennejo,mensynteshunvarmindre

trøstende ennmissBridges,somvanligvisvarriktigmoderlig.Menikkeidag.Hundrakkbareénkoppteførhun skjøvstolentilbake.MissBridgesvarvanligvisenavdem somdrakktoellertrekopper.Vardetslikdetskulleblifra nåav?

«Davarjegklar.»

«Erdetnoegalt?»Tingvarsanneligiendring.

MissBridgesgahennebareetstivtsmil.«Møter.» «Omhvada?»

MissBridgessnurpetmunnen.Claratyggetsegileppen. Vardetikkeengangmeningenathunskullesnakkemedmiss Bridgeslenger?

MissBridgestokpåsegkåpenogkjørehanskeneførhun mumlet:«Serbarepåulikemåteråsparepengerpå.Det vanlige.»

Penger,penger,penger.Pengervaralltidmalurtenibegeret.Akkuratnårdutroddeduvarblittpressetnok,komde tilbakeogpressetdeglitttil.

«Hvemerdetmeddennegangen?»

DetvartydeligatmissBridgesikkehaddelysttilåsnakke omdet.

«Mr.Horton…»

Mr.Hortonvarinspektørenforbarneforsorgen.Clara kunneikkehuskeatmissBridgeshaddehattmøtermed hamtidligere,menhunhusketathunlikteåklagepåham. Hunhaddefortaltathanliktekulesportenbowlsogbodde sammenmedmoren,ogettertonenådømmeskulleman trohanvarkrigsforbryter.

«Å,uflaks.»Claraglisteoghåpetdetteskulleværenoe deendeligkunneværesammenom.MenmissBridgesble endarødereiansiktet.«Hanskalvelikketvingedegtilå spillebowls?»fortsatteClara.

MissBridgessåutsomomhunvarblittstukketmeden

hattenål.Munnenåpnetoglukketsegnoengangersompå engullfiskførhunsa:«Clara–sånnsnakkerviikkeomen respekterttjenestemann.»

Dettevardensammekvinnensomhaddebruktentevarmersomhattmenshunsang«It’saLongWaytoMr. Sommersby»(Mr.Sommersbyvarsjefenforbarneforsorgen!)bareenmånedtidligere,daClarafeiretathunfikkbli.

NåknugetmissBridgesjournalenetilbrystet.«Jegfinnerveienutselv.»

Restenavmorgenenforløpsålangsomtatdetvarsomen søndag.MedetvisstubehaglotClarajentenebliigjenidagligstuenmenshuntokfattpågjøremålenesine.Hunkunne ikkeslutteåtenkepåhvordanmissBridgeshaddeoppført segoverforhenne.Vanligvisvardenandrekvinnenvennlig ogoppmuntrende.Hunpleideåsiatdevaretlag,atdetvar detomotverden.NåføltesdetsomommissBridgeshadde byttetlag.

Ja,ja,tenkteClara,kanskjevarmissBridgesogsåopprørt overathunikkelengervarClarasprimærkontakt.Kanskje denbråværemåtenvarhennesmåteåhåndteredetpå.

Dahunkomtilbaketildagligstuen,fanthunjentenei sammestillingsomhunhaddeforlattdemi:Evelynmed beinaikorsmenshunlautkort,ogJoyceunderpleddet,der hunstirretutiintet.Dekunneikkehaholdtsegmeriro omdehaddesittetmodellforenkunstner.Påénmåtevar detbeundringsverdig,menClarasyntesdetvarmestmerkelig.Denenestelydenirommetvarsvisjingenavkortene somblestokket.

Maureenvardenførstesomkomhjem,likeetterklokken tre.HunfeideforbiClara,galopperteovenpå,totrappetrinnavgangen,ogtoksegknapttidtilåhilse.Foretpar ukersidenhaddeMaureenbegyntåarbeideforRobinson,

BrowneogWhite,etadvokatfirmamedgreskesøylerog portretteravkongGeorgiallerom,barehundremeterfra ShillingGrange.Maureenvarkontorhjelpderogarbeidet frafiretilsekshverdagetterskoletid.

Maureenelsketarbeidet,ogsærligelskethunåfålønn. ClarahaddealltidforestiltsegatMaureenvilletajobbsom hushjelp,forselvomhunhatetsyarbeid,varhunenintuitivogoppfinnsomkokk–langtbedreennClara.Mennå snakkethunomsekretærskole.ForøyeblikketvarhovedoppgavenhenneshosRobinson,BrowneogWhiteåarkiverejournaleralfabetisk.(Gudenemåttevitehvordande haddearkivertdemfør!)Clarahaddeskrevetnedalfabetet påenpapirremsesomMaureenhaddesomhuskelisteilommen,forhunhaddeentendensårotesegbortiLMNOPdelen.

PånoenminutterhaddeMaureenskiftetfraskoleuniformentilenelegantkjolemedbelteilivetsomClarahadde brukt–forenmillionårsiden–identidenhunarbeidetpå kontor,ogpiltemotytterdøren.Nåomdagenvarhunsom envirvelvind.

«Skalduikkehilsepådenye…»,ropteClara,men Maureenhaddepasserthenneoglotsomomhunikke hørte.

«Fikkdutakireddikenemine?»spurteRitamuttda hunogPegkomhjem.DaClarainnrømmetatnei,det haddehunikkefått,daltehumøret–slikvardetoftemed Rita.Hunvarenjentemedhalvtomtglass.

«Duerpåaldermeddenyejentene,Rita!»saClara muntert.«Derekommernokgodtoverens.»

MensClarabetraktetRitasvantrouttrykk,tenktehun: Deterbaretullatbarnpåsammealderkommeroverens. Claravartjuesju,påaldermeddenlokaleblomsterhandlerenMrs.Garrard,somhunhaddeetkjøligforholdtil.Judy,

henneselskedebestevenninne,haddeværtfemåreldreenn henne.

«Uansett,gåoghilspådem!»Claratoksegsammenog klistretpåsegetsmil.

Jentenemønstrethverandrevaktsomt.Joyce,Evelynog Ritamumletet«hei».Pegbleståendeogglisesomomhun haddemuskelkramper.

«Hvaeriveienmedhenne?»spurteJoyce. «Pegsnakkerikke»,forklarteClarabryskt.Peghadde faktisksagtettord–«Kuer!»,iriktigøyeblikk–men snarereennåfåstemmebåndenepåglid,somClarahadde håpet,haddehunfunnettilbaketilsinsedvanligetaushet. Pegvarhittebarnoghaddeværtpleiebarnhelelivet.Hennesmestverdifulleeiendelvarskjellethunvarblittetterlatt medpådørstokkentilenkirkeiLincolnshire.

«Hvorfordet?»

«Fordi…»,saClaraoglotdethengelittiluften. Fordi jegsierdet varvanligvistilstrekkelig,mendetvirketikkeriktignå.«Hungjørikkedet.»

«Menhvorfor?»

Clararyggetutpåkjøkkenet,derhungrepfruktkaken hunhaddesparttilanledningen.Forhåpentligvilleden stoppeet«hvorfor»ellerto.

SenerebrasteBillyogBarryinngjennombakdørene,og beggegrafsettilsegetkakestykkeidetClaralarestenien boks.

«Settderenedogspis,værsåsnill…» «Viskalopppåbanenigjen.»

«Viktigkampnesteuke.Harviikkesagtdet?»

BillyogBarryhaddestortutbytteavenentusiastiskgymlærer,ogdetvarenlettelse.Detvargrenserforhvormyede kunneherjerundtpåjordeneførbondenkometterdem medetladetgevær.Detvargrenserforhvormyering-og-

springdekunnelekeførennabogademenlusing.Ulempenemedallsportslighetenvaratdespistesomarbeidshester,ogatClaradruknetiklesvask.

«Hvameddenyebarna,gutter?»

Barrylysteopp.«Spillerdefotball?»

«Jegmener,kanderegåogpresenterederefordem?»

Billysåforpintut,menBarrygikkmedpådetogdultet tiltvillingensin.«Hvisdeernoetess,kandeståimål.»

KjærestentilMaureen,sekstenårgamleJoe,varmer behjelpelig.IbegynnelsenhaddeikkeClaraliktJoe–frekkheten,plystringen,detmutteoppsynet–menettersom hunblekjentmedham,haddehunsnudd.Joekunneikke gjørenokfordem.HanhaddesyddinnblazerentilAlex, lagtoppskjørtettilRitaoglappetkortbuksenetiltvillingene–ogdesistepardagenehaddehanluketihagen.Da hankominndenneettermiddagen,roptehan:«Hvemhar lysttilåseverdensmesthåreteedderkopp?»RitaogPeg sprattopp,ogRitahvinte:«Hardenfangetnoenfluer–ellersnegler?!»

Denyejenteneveksletblikkmedrynketpanne.Clara sa:«Komigjen!»,ogEvelynreistesegmotstrebende,men Joycedropleddetoverhodetognektetårøresegavflekken. Sådetersånndetskalvære? tenkteClara.Menhunkunne ikkeannetennåbeundreatJoycenektetåføyesegetter autoriteter.Detvarenoppførselsomvarheltutenkeligfor Clara.

«Detblirtrangt,mendetfårdugeakkuratnå»,saClara tiljenteneisovesalenetterkveldsmatendenførstekvelden. Devaretdystertpar.Detvarselvsagtnormalt,dethelevar sikkertoverveldende,menetogannetsmilvilleværttil hjelp.Sålangthaddedeikkevistnoeninteressefordeandre barna,og–ogdetvarkanskjemeroverraskende–heller ingeninteresseforhverandre.

ClaralamerketilatdenhåndstrikkedebamsentilJoyce haddetrilletundersengen,ogEvelynskunnehunheller ikkese. Ikkealleeropptattavkosedyr,tenkteClara–detvar ikkehunheller–menhunkunneikkelaværeåfølesegnedslått.

InnepåguttenessovesalhaddeBillyogBarrysovnet. Devarutslittetteralleaktivitetene,klærnedereslåstrødd utovergulvet.FjortenårgamlePeterlesteentegneserie undernattlampen.Hansa:«Godnatt,missNewton»,men blikkethansforlotaldrisiden.Clarasmilteoverbærende. Detvarikkestortdenhengslete,fregnetePeterkunnegjøre foråirriterehenne.Ifjorhaddehanværtvanskelig.Han nektetåkommunisere,nektetåståopp.Detenestehanvar interesserti,vartegneserier.TilsluttoppdagetClaraathan blemisbruktavonkelen,somhanbesøkteukentlig–detvar enknusendeoppdagelse,ogdetplagetClaraatdethaddetatt hennesålangtidåinnsehvadetvarsompågikk.Hungikk fremdelesogtenktepådegangenehunhaddeoppmuntret turene,deidiotisketingenehunhaddesagt.Hunskullealdri væresånaivigjen.Sidendethaddekommetforendagog Petersluttetåmøteham,gikktingsakte,mensikkertbedre. Alexhaddeværtmerstillferdigennvanligetterathan komhjem;hanhaddealleredeantydetatdennyeskolen ikkevarfulltsåstimulerendesomhanhåpetpå,såClara lurtepåomdetvarderfor.AlexhaddenyligbegyntpårealskoleniIpswich–hanvarblittnødttilåbeståelleveårseksamenenforåkommeinn.(Dethaddehanklartmed noenavdehøyestekaraktereneskolennoenganghadde sett.)

«Kanjegspørredegomnoe?»hvisketAlexnå. Clarasattesegpåhukvedsidenavham.Åndenhansluktetmelk.«Hvasomhelst.»

«HvordandødetanteJudy?»

Hvasomhelst,bareikkedet,tenkteClara.DessverrevirketdetsomomdenoppvakteAlexhaddeensjettesans. AlexogClarasbestevenninneJudyhaddehattetsåsterkt båndatJudyhaddeønsketåadoptereAlex.Førhundøde. Claratrakkpusten. Hvaskullehunsi? «Hungjordebare det»,sahuntilslutt.«Jegkjennerikkedetaljene.» Santnok.

ClarahaddemedviljeunngåttåfåhørenøyaktighvordanArthur,mannentilJudy,haddedrepthenne.Detkunne virkesomomhanhaddeslåtthenne,slengthennenedtrappenogderettergåttutoglatthennelideiensomhet.Clara hadde påenmåte visstatArthurvarvoldelig,menJudy haddeinsistertpåatdetvarsluttpådet,ogClarahaddetrodd henne.Menenmånedetteratdetskjedde,vardetfremdeles likevondtåtenkepåsomdethaddeværtdahunfikkden frykteligenyheteniettelegramfraJudysmor.

«Detvilleværefæltomhunvarsykogviikkevisste det»,saAlexlavt.«Elleromvikunnehagjortnoe…» «Sånnvardetikke,detkunneviikke»,hvisketClara medklumpihalsen. Å,Alex. «Dumåikketenkepådet. Judyvilleikkehaønsketdet.»

SoverommettilClaralåutmotgaten.Detvaretkvadratisk rommedfalmetsennepsgulblomstertapetogtykke,brune gardinersomikkevarnoeforøyet,mensomholdtlysetute. (Ivorhaddelovetåskiftedemut,menvarikkekommetså langt.)Denkveldenlestehunenartikkeli Woman’sOwn –ukebladenehaddehunlåntpåbiblioteket,sådevaralltidlittutdaterte–ometnæringsriktgrovbrødhunsikkert aldrikomtilålage,ogtonydeligekjolerietbilligstoffhun definitivt aldrikomtilålage.Likeførhungikkoglaseg,så hunbortpåverkstedettilIvorovergaten.Somvanligvar detikketegntillivder.

Dethaddeværtfintåføleseglittmindrealene.

ForeldrenetilClarahaddeflyttettilAfrikadahunbare varjentungen,ogetterlatthennepåkostskole.Morenhadde gåttbortder,ogClaravarikkelengerpåtalefotmedfaren. DahanuventetkomtilbaketilEnglandifjor,forlothun familienshusiLondon,derhunhaddeboddalene,ogtok dennejobbeniSuffolk.

Hennesførstestorekjærlighet,denamerikanskekapteinenMichaelAdams,haddeværtidetåttendeluftregiment ogbasertiLavenhamCockfields,etsteinkastfraShilling Grange.DemøttehverandreiLondoni1943.Michaelkurtisertehenne,ogdehaddedetheltherligsammen.Han friddetilhenne,oghunsaja.Nårhunsåtilbakepådetnå, føltesdetsomomdetvarnoemagisk,nærmestutenomjordiskvedtidendefikksammen;kanskjehaddedetværtfor godttilåværesant.Menhunhaddeværtlykkelig;detvar ikkebarehukommelsensomspiltehenneetpuss–dehadde lagtplanerforlivetsammennårkrigenvarover.

SåbleMichaeldreptikampjulen1944,ogClaravarsønderknust.Hunkastetsegutikrigsinnsatsen–pådentiden arbeidethunforHarris&Sons–ogvennskapetmedJudy varantakeligdetsomreddethenne.

Clarahaddeingenfamilieåsnakkeom,mendetvarikke førhunkomtilLavenhamifjor,athuninnsåhvorsterkt hunønsketsegen.ÅtasegavbarnapåShillingGrange haddeikkeliggetnaturligforhenne–hunmistenkteatdet aldrivillegjøredet–menhunholdthodetovervannetmed hjelpfravennenesine.Tilsammenhaddede–denvenninnenhunhaddehattlengst,lærerenJudy;missBridges,den erfarnerepresentantenforbarneforsorgen,ognaboenIvor –utgjortenstøttendetreenighetrundthenne.Nåvarkjære Judydød,missBridgesvarblittoverført(ogsyntesåakseptereogføyesegetterdet)–ogIvor?Jo,Ivorvarogsåborte.

Dethaddekrevdetheltlitesamfunnågibarnatrygghet, ogClaravissteikkeomhunvaristandtilåklaredetpåegen hånd.Samtidigvisstehunathunvarnødttilåståpåegne bein.Detvarpåhøytid.

Hunhaddelærtmangenlekseiåretsomgikk.Itillegg tildefrykteligeovergrepenemotPeterhaddehunhåndtert bortløpnekuer,maidronninger,eksameneroglus,ogiår håpethunathunvillekunnesettealldennelærdommenut ilivet.Konsentreresegomåskapeettrygtogharmonisk hjemforALLEbarna.Hunkunneklaredet,hunmåttebare halittmertropåsegselv.

Hundrogardinenehardtfor.Nokstirringutidettomme intet,Ivorvarikkederute.

ClarasavnetikkebareIvorshjelpmedbarna.Hunlengtetdyptoginderligetterham.Forhunhaddefaltforham. Uventetogdramatisk.Detvarikkenoehunhaddeplanlagt; faktiskhaddehunmislikthamibegynnelsen–selvomdet hovedsakeligvarfordihanhaddemislikthenne.Hanmente athunvarenkontorrotte,enparagrafrytter.Ensomvar meropptattavpapirarbeidennavmennesker.Hanhaddetil ogmedkalthenneustadig,ogantydetathunhaddeénfot innenforogénfotutenfor.Kanskjevarhundet.Menetter sommånedenegikk,ettersomhunvarblittgladibarna, haddehunbegyntåstøttesegtilIvor.Nårhunvarbekymret–ogdetvarhunofte–gikkhuntilham.Hanvaralltid denførstehunoppsøkte.

Ogdetvargalt.

Mendetvarsånndetvar.

HunhusketdengangenIvorlaarmenrundtmidjenhennesdahunmistetbalansenihagen;dethaddeføltessom ometstøtgikkgjennomkroppen.Enannenganghadde hanklemtskulderenhennespågaten,oghunhusketat hunhåpetingenvillekommenteredeavslørendesprutrøde

kinnenehennes.Mestavalthuskethundetskjebnesvangre øyeblikketiverkstedethans,dadestotettinntilhverandre, hanbakhennemenshunsågjennomteleskopet.Hvorvarm hunvarblitt,hvordanhelehunsyntesåvilleværenærhele ham.Hunkunnehablittdertilevigtid.Hanmåtteha skjøntdet.Nålurtehunpåomteleskopetfremdelesvarder. Kanskjehunskullelånenøkkelentilverkstedet,Ivorshjem, bareforåseataltstobratil.(Enubeboddbygningkunne begynneålukte…)

Dehaddekysseténgang,menikkeordentlig–ellersnarere,ikkelenge.Underomfavnelsen–og,å!Clarahusket hvordandetvaråkjennehamnærseg,brystkassensom hevetogsenketseg,atdepassetsåperfektihverandres armer–haddehunhvisketdenavdødeforlovedensnavn: «Michael»;hun hadde sagtdet,detvarhåpløstånektefor det,menhunhaddeværtisjokk.Hunhaddeakkuratfått viteatJudyvardød.Ivorgikkkorttidetter.

HvishunhaddefortaltIvordaathunelsketham,ville tingkanskjeværtannerledes.Hvishunhadde innsett tidligereathunelsketham,villetingkanskjeværtannerledes. OghvishanikkevargiftmedRuby,denperfektepyntedukken,villetingkanskjeogsåværtannerledes…

DaClarakomtilLavenhamifjor,fantesdetingenRuby. Detvarikkesomomhunhaddereist–detvarsomom hunaldrihaddeeksistert.Claraanteikkeatdetvarnoen sommanglet.Historienkomgradvisfrem,slikskjultehistorierhardetmedågjøre.IlikhetmedClaravarRuby blittforførtavenamerikansksoldatunderkrigen.ImotsetningtilClarashaddeRubysamerikanskekjæresteoverlevd krigen.RubyforlotIvor–somkjempetiFrankrike–og reistetilAmerika.Clarahaddenaturlignokgåttutfraat Rubyvaruteavbildet,sidendet,ja,sidendetikkefantes

noebilde.Treårvargått;dugikkutfradetda,gjordedu ikke?

Vel,hunvarvisstikkedetlikevel.

Dagenforhøringen,høringensomrenvasketClaraog sikretstillingenhennesvedShillingGrange,haddeClara kommetoverlykkeligutavfylkesrådetskontorer–ogble møttavetsynhunaldriskulleglemme:IvorogRubysammenfiltret.IvorogRubysomomfavnethverandre.Hårettil Ruby,deutsøkte,blekehendenehennes.Ivorsomsåover skulderenhennesogså–hvilketordskullehunbruke?–vettskremtut.

Ivorforsøktevirkeligåfåtingtilåfungeremedkona. Rubyhaddekanskjeværtbortei overtreår,menIvorhadde forpliktetsegtilåtavarepåhenneforalltid–somIvor varRubytidligerebeboerpåShillingGrange,ogdetvardet allesa:«BarnafraShillingGrangeholdersammen.»Ivor, denvelsignedemannen,holdtikkebaresineekteskapsløfter,menogsåbarndomsløftene.Clarabeundrethamfor det.Vardetnoensomalltidvilleforsøkeågjøredetriktige, såvardetIvor.Detvisstehun–detvarenavdetingenehun elsketvedham,selvomdetogsåvardetsomgahenneetslag iansiktet.DagenetteratRubykomtilbake,forsvantdeet ellerannetsted;Ivorhaddeikkesagthvordeskulle.Øynene hanshaddefortaltClaraatdetvarhennehanelsket.Munnenhaddefortalthenneatdettevarnoehanvarnødttilå gjøre.

Omhanvillelykkesellerikke,varetannetspørsmål.

«Jegtrorikkejeglikerdenyebarna»,erklærteRitavedfrokostbordetnestedag.«Denenesnorkersomentrompet.»

«Detfårikkehjelpe»,saClaramenshunsjonglerteristedebrødskiveroggrøt.HunvarblittvekketavRita–«får ikkesove»–ogPeg–togangerhver,menheldigvisikke avdenyejentene.Huntroddeikkehunvilleholdeutflere somsovdårlig.

Peterlagette,ogPegfeidegulvetfordiEvelynhadde greidåmisteetglassmedmelk.Detvarglasskåroveralt, ogPegvardenenestesomhaddeskopå.Evelynhaddegråtendesubbetsinvei,ogClarahaddesendtAlexforåtrøste henne.VanligvishjalpMaureentil,menhunlåfremdelesog sov,ogClarahaddelatthenneslippe.

«Stellalikerdemikke,hunheller.»

«Stellaerenkatt»,minnetClarahennepå.

ClarahusketengammelnaboiLondonsomtroddehan kunnelesetankenetilkattenesine.Dendagenkrigenbrøt ut,tokhandemmedutenforogskjøtdem,ogdetvarille nok,mensåsahan:«Tillyhaddeikkenoeimotdet,men Leovarirritert.»

«Hardugitthennemat?»

«Stellaeralltidsulten,missNewton.»

KattengaClaranyseanfalloghalskløe.Barnaforgudet den,menClaravardenenestesomtoksegavden,ogdetvar ikkesånnhunhaddesettdetforseg.

«GårdetbramedEvelyn?»spurtehunAlexmenshun strøkhåretfrapannen.Hunblesnartnødttilåfinnefrem puddingbollenforåklippedet.

«Jegskulleakkurattilåforklaredenfranskerevolusjon forhennedahunløpsinvei.»

Fornuftig,tenkteClara.

Joyceklagetoverskolen.Hunvilleikkegå.Hunvarnok barenervøs,tenkteClara.

«Kanskjedulikerdegder.Detgjørdeandrebarna.» «Nei,detgjørviikke»,sadenlitehjelpsommeRita.

Detvarennydelighøstmorgen,ogStellafulgtedemetstykke påskoleveien.Himmelenvaretblåttlerretogutgjordeet nydeligbakteppeforderosaSuffolk-husene,ogdetvarvarmereenndethaddeværtiaugust.Hekkenyrteavliv,og bladenebegynteåskiftefarge.Detvarfolkåvinketil,og marihønersomlandetpåarmendinsådukunnetelleprikkenederes.

Joycevarfurten.«Erdetlangtigjen?»sahunlikeetter atdehaddelagtShillingGrangebakseg,og«MissNewton, beinamineerikkelikesterkesomdeandres».

EnavdefåtingenejournalentilJoycehaddeværtkrystallklarpå,varathuntrengteåbevegeseg.

«Dublirnødttilåfortsette»,insisterteClara.

HunsendtedeandreiforveienmensJoycegikklangsomtvedsidenavhenneogdrodetdårligebeinetetterseg medrasendeansikt.

«Jegskjønnerikkehvorforjegmågåpåskolen.»

«Sånnerreglene»,saClaramuntert.«Jegventerpådeg hjemme.Ogduertrygg.»Hunsmilteberoligende.

«Jegertrygg»,hermetJoyceoghimletmedøynene.«Ja, detskaldufåmegtilåtro.»

VedskoleportendroPegClaraiermet,pektepåJoyceog skarengrimasesomantydetathunvarliteimponert.

«Dettartidåtilpasseseg»,hvisketClara,somvaroverrasketoverdenvanligvissåtolerantePeg.«Værsnill.»

Pegsåikkeoverbevistut.

«Detteermintolvteskole»,avbrøtEvelynmedtriste hundeøyne.

Claravillegidenyejentenenoendypsindigeordpåveien denførstedagen,etlivsmotto,mentungenhennesvirket visstikke,ogetøyeblikkinnsåhunhvordandetmåtteføles åværePeg.

«Jobbhardt»,plumpethuntilsluttutmedidetryggene deresforsvant.

HeledenførsteukenvarJoycesomentordensky.Hunhatet spaserturentilskolen,ogfleregangertruethunmedånekteå gå.Evelynvarikkestortbedre.Claratokhenneiånaskekjeks toganger,ogtogangersåEvelynpåhennesomomhunikke varhelttilstede.Mensolenfortsatteåskinne,ogdethjalp påhumøret.ClaraelsketLavenham,medtømmerhusenefra middelalderenogbrosteinsgatene,oghunkjøptenedprisede gresskarogbærfraenbodiveikanten.Maureenvarogsåi godthumør;hunsprattutavhusetogpåjobb,ogspratthjem igjen.Detvaråpenbartbraforhenne.Alexliktesegbedrepå dennyeskolen(degahammengderavhjemmelekser),tvillingene,PegogPetersåuttilåhadetbra,ogenkvelddaClara laRita,hvisketRitanoesomfikkClarashjertetilåsynge.

«Ivorsaatduhardesnillesteøyneneavallehankjenner.»

«Sa Ivor det?»

Ritalaseggodttilrette.«Hansa alltid det.Jegtrorhan erforelsketideg,missNewton.»

Hunertiår,hvavetvelhun? saClaratilsegselv.Likevel,selvomhunikkehaddeforvaneåstirrepåsitteget speilbilde,tokhunengrundigtittpåøynenesinedenkvelden.Kanskjevarhunikkesåverst.KanskjeIvorsnartville kommetilbakeetterdeøynene.

Dahelgenkom,villedestoreguttenebyggeenkjerre.Clara sendtedemtillandhandleren,ogdekomtilbakemeden margarinkasse,enlangtstørreenennhunhaddeforventet. Sådrodetilpostbestyrerinnen–somvarfæltilåoppmuntreforrykteplaner–oghunsendtedemtilenskraphandlertomt,derdefantgamlebarnevognhjulogenstyrestang.FørstvilleikkeMaureenværemed,menJoeovertalte henne.Detvarherligåseungdommenelesammen.

«Dereeretflottlag»,saClaraoppmuntrendedahun komutmedlittsaft.SåtilbødMaureensegåhjelpeClara medålagelunsj–ogdetvaruvanlig,sidendetikkevarhennestur–ogClarableglad,forhunvillevitemeromjobben tilMaureenhosRobinson,BrowneogWhite–Maureen måttedahalagtjournaleneialfabetiskrekkefølgenå?De stosidevedsideogskrelteogkuttetpoteteroggulrøtter. «Erdesnillemeddeg?»

JulianWhitevarveldigsnill–helttilduvaruenigmed ham.Dakunnehanværeondsinnet,rasende,hevngjerrig. TankenpåathanskullevisenoenavdesidenetilMaureen, tokpustenfraClara.

ClarahaddeværtforlovetmedJulianWhiteifjor–noe selvClarahaddevanskeligforåtro.Detvirketsåusannsynlig.Julianhaddeværtsjenerøsogsjarmerende:enperfekt avledningfraaltsomforegikkpåShillingGrange.Hanvar

dessutendetmestamoralskemenneskethunkjente,ogde passetoverhodetikkesammen.Clarahaddebruttforlovelsenisommer.

Ifølgeenspørrespalteiukebladet Woman varJulian (hovedsakeligC-er)en«underholdendegentleman».Clara burdeseetterenmerpassende«hjemmekjærkar»(hovedsakeligB-er)ifremtiden.(VarIvorhjemmekjær?Muligens.)

«Mr.Whiteserjegknapt»,svarteMaureenmuntert. «Erdetsant?»Detvarenlettelse,tenkteClara.

«JegerinnepåkontorettilMr.BrowneogMr. Robinson.»

NåbleClaraanspent,fordetvarBrownehunmislikte sterkest.«Hvordanerde,da?»

«Mr.Robinsongårkvartoverfiredeflestedager,såjeg serikkestorttilhamheller.»

«OgMr.Browne?»pressetClarapå.Maureensaathan deltekjekspakkensinmedhennenårhunhaddelagettetil dem.

«Lagerdutetildegselv?»

DaClaraarbeidethosHarris&Sons,villebaretanken påådelekjeksmedsjefenefåtthennetilårødme.Detville værtågåoverengrense.Menverdenvarenannennå.

Krigenhaddegittenkeltekvinnerogenkeltefraarbeiderklassennyerollerogmuligheter.Avisenehaddeerklærtat Storbritanniavarpåveiinnienmeritokratiskæra.Likevel, atetbarnehjemsbarndeltekjeksmedensjefsadvokat,varen stornyhet.

Maureensselvtillitvokstemeddennenyejobbenpåden enesidenogJoeshengivenhetpådenandre.Hunhadde hattdetfæltpåskolen,oghunhaddehattenspontanaborti fjor,sådetvargodtåsehenneblomstre.Claraformanteseg selvomåværemerstøttende.

Deeldrebarnaarbeidetmedkjerramestepartenavettermiddagen.LikeførmiddagroptePetertilJoyceathun måttekommeogtaentitt.

«Hvasynesdu?»spurteBarrystolt.

«Erdenikkestilig?»saBilly.

«Dukanbrukedennårdublirslitenibeina»,laPeter forsiktigtil.«Vilamerketildet.Dukanstyreden,ellervi kandradegtilskolen.»HansåpåClara.«Detvarderfor vilagetden.»

Clara,somhaddeværtenebarn,ogdessutenetensomt barn,svelgetethikst.Sågladhunvilleværtforslikestorebrødre.HunsmiltetilJoyce,somstirretpådenogfordøyde dethele.

«Hvasierdu,Joyce?»

Joycesaingenting.Hunhalvtløp,halvthaltetinnigjen.

Clarablesåretpåguttenesvegne.HungikketterJoyce ogfanthenneunderpleddetidagligstuenigjen.

«Joyce,Joyce!Dementeikkenoevondtmeddet.Hva erdusåopprørtfor?»

«Ingenting…»,hikstethun.«Jeglikerdenikke.»

«Dulikerikkeågå,ogdulikerikkekjerra?»

«Hvorforskullejeghalysttilåkjørerundtiden?Stablet sometbrød?»

Clarasukket.Ogdetvarnokidetøyeblikkethuninnså det:Åfådenyejentenetilåfinnesegtilrettevilleblimye vanskeligereennhunhaddeværtforberedtpå.

DaClarakikketutavsoveromsvinduetførhuntrakkfor gardinenedenkvelden,såhunetlystennesiverkstedetover gaten.Etøyeblikklåplutselighelestedetbadetigull.Sågikk lysetavigjen,likebråttsomdetvarblitttent.

VarIvortilbake?

Hunkunneikkehatattfeil,kunnehunvel?

Clarakledderasktpåseg,selvomdetvarsent.Hunvar pånippettilåfortelleMaureenhvorhunskulle,menombestemteseg.Beståikkesidettilnoenennå.Hunkunne takledetalene.

Ivorvartilbake.Klarthanvartilbake.Hvorlengekunne hanværebortreist?Dethaddealleredegåttnærmeretre uker,oghanmåttearbeide.

Claragikkborttilvinduetpåforsidenavhusetforåtaen nytitt.

Kanskjehunhaddetattfeil.Dethaddeikkeværtnoen motordur,ingenlydavkoffertersombleslept,ingenRuby somklapretmedhæleneogklappetpåkrøllersomvarsprøereennnoeavdetitalienskebakverketJulianhaddefått levertfraSoho.Kanskjeønsketdeikkeatnoenskulleviteat devartilbake?Detvillestemmebra;Rubyvarnokensom vernetomprivatlivet.

Detvarfremdeleshengelåspådøren.Burdehunventetil imorgentidlig?Menhunsavnetham.

Hunmåttefåvisshet. Haddehunikkeretttilåvitedet? Devarvenner.Selvomdetvaralt,selvomdetaldrible merenndet,varogsåvenneretstortord.Vennskapvaren forpliktelse;vennerhaddeansvar.

Kanskjevarhanalene.Kanskjehaddehankommettilbakeforhennesskyld.Kanskjevarhanforelsketihenne. Clarastrøkhårettilbakefraansiktetogvargladhunikke haddepåførtansiktskremikveld.Hunforestiltesegetfølelsesladdgjensyn.Hvordanskullehunhåndteredet–hånlig ogkjølig?Ellerbekymretogmoderlig?Ellerfalleiarmene påham… Ivor!

Hungikkrundttilbaksiden.Ingentinggaetter.Femdeleslåst.

Å,komigjen,Ivor.Ikkeværtdum. Hunvissteathun haddesettetlys.Hunvisstedet.Fristendeåsparkeinn døren.Hunmotstofristelsen.HvavilleRubytenkehvis hunfaktisk var der?

Detvarkanskjemørkereennundermørkleggingen, men…Clarabanketpåigjen.Detrørtesegderinne.

«Ivor?» KanskjedetikkevarIvor? «Hvisduikkekommerutnå,ringerjegpolitiet.Jegmenerdet.»

Bakdørengikklangsomtopp.Enskikkelsetrådteutav skyggene.DetvarikkeIvor.EllerRuby.

«Ialledager–Joe?»

«Ikkesidettilnoen,missNewton,værsåsnill.»

«Hvaerdetsomforegår?»

Joegikktilsideforåslippehenneinn,menhunvilleha trengtsegforbihamomhanhaddevilletdetellerei.Hun såsegrundtirommet:pledd,enpute,ogensekkikraftpapirstostabletiethjørne–sikkertklærnehans.Detvarde bevisenehuntrengte.

JoeforklarteativårogsommerhaddehanogMaureen flyttetfravenntilvenn,frasofatilsofa;ognåvarMaureen tilbakepåShillingGrange,ogdetvarfintforhenne–men hanhaddeingenher.Hanhaddeforsøktåboiskuretiet pardager,menRita,somvardenavbarnasombrukteskuretmest,varikkegladfordet,oguansett,denevinnelige pianospillingenhennesgikkhampånervene.Hanstoog trippet.Ogdetbegynteåblikaldereomnettene.Vinteren varianmarsj.

VilleIvorhanoeimotatJoeboddeiverkstedethans? tenkteClara.Antakeligvillehanforetrekkedet.Duvisste aldrihvemsomhangrundther.

HaddeikkeJoenoeannetstedågjøreavseg?

«Nei»,innrømmethanmednedslåttblikk.OgClara husket:Hanvarforgammeltilåbopåbarnehjem,menhan varoppriktigtaltfortsattforungtilåtavarepåsegselv. Haddehanværtbedrerustet,fåttbedreskolegang,såkanskje–menhanhaddeselvsagtingenpenger.Ikkerarthan ogMaureenstohverandresånær.Devarsomtvillingsjeler. Ellertotaptesjeler.

HvavilleIvorhagjort?Sidenhanselvhaddevokstopp påShillingGrange,troddeClaraathanalltidvillehavanskeligforåsineitilMaureen–tilnoenavbarna.

«Hvorlengeharduværther?»

«SidenenukestidetteratIvordro.»

«Jegblirnødttilåskrivetilham»,saClaraførhunhusketatIvorikkeenganghaddeetterlatthenneenadresse.Så vondtdetvarathanikkehaddedet.Hvahaddehantrodd hunskullegjøre?Sendehamblomstrendebrevpåparfymertpapirmedsløyfepåforåskjemmehamutforkona? Kjentehanhennesådårlig?

Noenavbarnamåttedahaadressenhans…

«Oghvishansiernei,blirdunødttilådra,Joe.Detmå dubare.»

Joenikketalvorlig.Innerstinnevarhanfortsattbareet barn.Bareenguttunge,underallgeskjeftighetenogbrautingen.Hvordankunnedetværerettferdigathanskulle klaresegselv?

Clarasukket.«SkaljeggåoghenteenkoppvarmBovril tildeg?»

Etøyeblikkmistetøynenehansdetforskremte,dådyraktigeuttrykket.Hanhvisket:«Dethaddeværtgodt.»

Seneredenkvelden,dalysenevarslukket,komPeginn pårommettilClaraforåfålittkos,ogsåmåtteStellaslippes ut,ogsåbrasteAlexinnifullpanikkoverhistorieleksene; mendetvarikkedenenestegrunnentilatClarasnattesøvn bleurolig–hunbekymretseg:Joevarderborte,alenei verkstedet.Hanvarbareseksten.Hunblenødttilåfortelle IvoromJoe,mensamtidigvarhunflauoveråværeden førstetilåtakontakt.Detvardetsistehunønsket.Hanville kanskjetroatdetvaretpåskuddforåkontakteham.

Var detetpåskuddforåkontakteham?

EtterskolennestedaghaddePeternoentegneserierhanville viseClara.DetatPeterfremdelesbryddesegomhvahun mente–etteralthanhaddeværtgjennom–fikkdettilå verkeihjertet,ogClarakonsentrertesegalltidsågodthun kunnenårhunsåpåarbeidenehans.Denyebarna(ognå MaureenogJoe)opptoksåmyeavtankenehennes–men hunmåtteikkeforsømmedeandre.Hunbegynteåføleseg likespentsomhyssingenJoycehaddetvinnetrundtfingrene.

Riddere,bjørnerogromvesenerløpovertegneseriesidene,menPeterhaddealltidetmenneskeligtemafor arbeidenesine.Claraønsketofteatetavdeandrebarna

haddeetslikttalentsomPeter.Detmåtteværeenvelsignelseåværesågodtilnoe.

«Hvor får duideenedinefra?»

«Herogder»,saPeterbeskjedent.«Noengangernår jegharlagtmeg,tenkerjegpåhvordandetvilleværeomdet eneellerdetandreskjedde.»

«Ogsåskriverdudetned?»

«Nei.»Hansmilte.«Hvisjeghuskerdetnestemorgen, erdetengodidé.Hvisdetervekk,såerdetvekk.»

Hannølteidøråpningen.«Detvarnoeannetjegville visedeg.»

DetvardetalltidmedPeter.Ogdetblevanligvislevert like etter atdutroddesamtalenvarover.

Vierpåjaktetterensuperdupertegneserietegner/illustratørsomersåsprengfullavideeratviblirdrattmed påenberg-og-dal-bane.Ingenerfaringpåkrevd.Viser etterdegsomkanskapesprelllevendekarakterersom fortellerossnoeomlivet,folklesernevårekanseopptil, ellersenedpå,ellerkjennesegigjeni,ellertilogmed forakte.Sålengedefølernoe!

Hvisdutrordetteerenalletidersstillingfordeg, sendossdittbesteforsøk,såskalviseomduharpotensialtilåblimedosspåettipp-topp,London-basert eventyr–holdpåhatten!

Clarablegrepetavenuventetmelankoli.Hunføltedetsom omhunikkeantenoeomdenne«superdupre»verdenen, dettepang-svisj-poff-språket.Detvarsålevende,menshun iøkendegradføltesegsattogavleggs.Oghunhaddeennå ikkefylttretti.Hunantokatdet hadde eksistertetnytt språkdahunvaryngre–dehaddemåttetlæreordsom blitsen,nasjonalsosialisterogAuschwitz–mendetvarikke

sprudlende,fargerikeord,detvarkrigens,dødensogtraumenesmørkespråk.

Avogtilføltesdetsomomhelehennesgenerasjonhadde mistetflereår.Sluktiogavkatastrofen.Hunvarnokmisunneligpådemsomvoksteoppnå.Ågåinnivoksenlivetuten rasjonering,uteninnkalling,utenfrykt–detmåttevære heltvidunderlig.Mensåirettesattehunsegselv.Hunvar selvopptatt,forhunhaddehattfinestunderogså,sammenlignetmedmange,detvarhunklarover;ogdetvarbare nyeord:Denunderliggendemenneskenaturenvarjoden samme.

«D.C.Thomson–utgivernebak Beano og Dandy –ansettertegnere»,oversattehanforhenne.«Somheltidsjobb.»

Clarablestum. Enjobb?ILondon? MenPetervarsåung! «Erdetiordenomjegsøker?Tiljegerferdigmedskolen?»

Hanskalbaresøke.Deteralt.

Huntvangfremetsmil.«Deterenstrålendeidé.Hvordanfikkduhøreomdette?»

«Å.»Hanrødmet.«Jegbarehørtedet.»

Clarakjentesegnervøs.HunvarnervøsforatPeterikke skullefåjobbenogmistemotivasjonen; og hunvarnervøs forathanskullefåden.Hjemmetvilleikkeværeethjem utenPeter.

DetvarikkeførsenerekveldenetteratClaraklarteåfå MaureenpåtomannshåndforåsnakkeomJoe.Maureen flaksetinnpåkjøkkenetmedskjørtetbølgenderundt knærne.Julianskullehafestnestehelg.Hanhaddesagtat hanvilleatMaureenskullekommeogserverekanapeene. Maureenhaddealdrihørtdetordetfør.Haddedetnoemed trærågjøre?Ikkedet?Såhvaihelvetevardet?

«Ikkesihelvete»,saClara.Vanligvishoppethunover «Denperfektevertinne»-sideni GoodHousekeeping,men hunhusketvagtnoeomkanapeer.«Deerenslagsfestmat.»

Maureenvarfornøyd:Julianskullegihennepengerpå toppenavdenvanligelønnen.Oghunskullefålovtilå tamedsegresteneavhvadetnåvarhjemtilClaraogbarna, fortsattehun.Detvarvanskeligåfåinnetord.Tilsluttbrast detforClara.

«Maureen,hvaialledagergjørJoehosIvor?»

«Å»,saMaureentonløst.«LikerduikkeminJoe?»

«Detgjørjeg,ogdetvetdu–deterikkepoengether», saClarabestemt.«Dereharsneketdererundtbakryggen påmeg.»

Maureenforflyttetdetmutteansiktetogtallerkenensin borttilvasken.

Selvkranvannethørtesforbitretut.«Hanharingen andrestederådra.»

«Daskulleduhafortaltdet,jegvilleha…»Clarable stille.Hunvissteikkehelthvahunvillehagjort.«Deter etidiotiskopplegg.Hvorlengetroddedereatderekunne slippeunnameddet?»

UttrykkettilMaureenantydetatdetteikkevaretspørsmålsomhaddeslåttnoenavdem.

«JegblirnødttilåskrivetilIvor»,saClara.«Harduen adressetilham?»

Maureennikketsammenbitt.Detvarklarthunhadde. Claraføltesegendamersåret.

Maureenvaskethendene,grundigereennhunpleide. Hunvirketmotvilligtilåforflyttesegfravasken.Claravar fremdelesanspent.HunhaddeikkefåttMaureentilåinnrømmeatdetikkepassetseg.

«Jeghørtenoeinteressantpåjobbenidag»,saMaureen

plutseligienletttonemenshuntørkethendenesomom hunstopåscenen.«Omoss.Veldiginteressant.»

«Å,Maureen,ikkeprøvåskiftetema.»

«Jeggjørikkedet.»

«Såikke…ikkehasånnehemmeligheterigjen.HvisJoe trengeretstedåbo,skaljeggjøremittbeste,menikkemer sniking,loverdudet?»

«Jeglover.»

Clarasåpådetmutteuttrykkethennesogfølteplutseligmedhenne.Hunhusketaltdetfrykteligesomstoi Maureensjournal.Farenhaddedreptmoren,ogdetvar Maureensomfanthenne.Hunhaddeikkefåttnoengod startilivet,ikkeetternoenmålestokk.Athunnåvarpårett kjøl,varenstorbragd.

«Hvavardetduskullefortellemeg?»

«Detkanværedetsamme.»

Claraangretathunhaddelattmunnenløpeavmedseg. HunreistesegoglahåndenpåMaureensskulder.

«Jegerleifordet,menjegbleidårlighumøravåoppdageatkjærestendinoppholdtsegulovligimin–Ivors verksted.»

Maureenplukketuthårnålermedetnøytraltuttrykk. «Jeg sa atdetkanværedetsamme.Jeggåroppforåskifte, missNewton.»

Et sted å høre til

TidligereutgittavLizziePage:

Barnehjemmet

Et sted å til

OversattavHildeMatreLarsen,MNO