Min søsters stemme by Kagge Forlag

Itamar Vieira Junior

Min søsters stemme

Originalens tittel: Torto arado

Oversetter: Christian Rugstad

Omslagsdesign: Silvia Morán Kjølstad

Papir: Holmen Book Cream 70 g

Boka er satt med Adobe Caslon 12|14,4

Sats: Ingrid Goverud Ulstein

Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-3486-8

Oversettelsen har mottatt støtte fra Nasjonalbiblioteket i Brasil

Kagge Forlag AS Akersgata 45

0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Innhold

En sjelden stemme 7

Forord av Erika Fatland

KNIVBLADET

DEN SKEIVE PLOGEN

EN ELV AV BLOD

En sjelden stemme

Forord av Erika Fatland

En sjelden gang åpner man en bok, begynner å lese og suges straks inn i en fremmed verden. Brått er man et helt nytt sted, og på hver side lærer man noe nytt. Min søsters stemme er en slik oppslukende bok. Den griper tak, og slipper deg ikke. Jorden, plantene, den fuktige varmen, fluene og de manende åndene trer så levende frem på sidene at man nesten selv blir svett der man sitter, selv når slapset laver ned utenfor. All ære til oversetter Christian Rugstad, som sømløst har overført den portugisiske originalens frodige, sanselige tropeskildringer til norsk språkdrakt.

En dramatisk åpningsscene setter tonen: Søstrene Bibiana og Belonísia finner bestemorens gjemte kniv, og ved et uhell skjærer en av dem av seg tungen. Den ene søsteren mister stemmen, og den andre blir hennes stemme, slik forfatteren i boken er stemme for tusener av jordløse plantasjearbeidere.

Som lesere kastes vi inn i et navnløst, tidløst sted. Hvor er vi, og i hvilket århundre? Søstrene har aldri vært utenfor plantasjen de er født og oppvokst på, blir vi fortalt. Er de slaver? Befinner vi oss i kolonitiden? Men nei, snart

dukker det opp en bil. Vi befinner oss nesten i nåtiden, på midten av 1900-tallet, kanskje 1960-tallet. Likevel har lite forandret seg siden slaveskipene krysset Atlanterhavet i skytteltrafikk.

Både Brasils og Portugals roller i den transatlantiske slavehandelen er underkommunisert i debatten om vestlig kolonihistorie. Totalt ble omtrent tolv millioner mennesker ofre for den transatlantiske slavehandelen. Portugal alene sto for halvparten, seks millioner mennesker i alt. De fleste endte på sukkerplantasjer i Brasil – hele Brasils økonomi var basert på gratisarbeidet til afrikanske slaver. Reisen tvers over Atlanterhavet fra Angola til Brasil var betraktelig kortere enn den lange og farlige sjøreisen til Nord-Amerika. Derfor lønte det seg for de brasilianske slaveeierne å importere stadig nye slaver fra Afrika fremfor å sørge for at slavene de allerede hadde, levde så lenge som mulig. Gjennomsnittlig levealder for slavene i Brasil var bare tjuetre år, ti år kortere enn i Nord-Amerika. Fra 1540 til 1860 ble fem millioner mennesker stuet om bord i slaveskip og sendt i lenker til Brasil. Så mange av slavene døde underveis at haiene i Sør-Atlanteren endret migrasjonsrutene sine.

Brasil var det siste landet på den vestlige halvkule som avskaffet slaveri. Avskaffelsen skjedde langsomt. Portugal forbød den transatlantiske slavehandelen i 1836 – etter press fra Storbritannia – men slaveskip fortsatte å krysse Atlanterhavet i skjul i flere tiår til. I 1871 ble det vedtatt en lov om at alle barn som ble født av slaver, skulle være frie borgere. I 1885 ble det bestemt at alle slaver over seksti år skulle frigis. Først barna, så de gamle, altså. Millioner

av slaver var allerede på rømmen. Den 13. mai 1888 underskrev prinsesse Isabel den såkalte gylne lov, og dermed var slaveriet historie også i Brasil. Med et pennestrøk ble mer enn syv hundre tusen slaver frie borgere.

Men de ble ikke egentlig frie. De frigitte slavene fikk ingen kompensasjon for lidelsene de var blitt utsatt for og alt gratisarbeidet de hadde utført, og det ble aldri gjennomført noen omfordeling av land eller verdier. Dermed var de fleste frigitte slavene dømt til et liv i dyp fattigdom og hadde ikke annet valg enn å fortsette å leve på plantasjen de var født og oppvokst på. De fortsatte med andre ord å leve på plantasjeeierens nåde. Slaveriet var bare avskaffet på papiret.

Det er denne rystende virkeligheten Itamar Vieira Junior (f. 1979) skildrer i Min søsters stemme. Plantasjen i boken, Àgua Negra, er oppdiktet, men beskrivelsene av arbeidernes kår er dessverre ikke det: Arbeiderne har ingen rettigheter, får ikke lønn og får bare beholde en liten del av det de dyrker i sine egne grønnsakshager. De får ikke engang bygge hus av solide materialer som murstein, men tvinges til å bo i skrøpelige hjem laget av størknet gjørme: «Fordi man ikke eide noe annet enn plikten til å arbeide for plantasjeeierne, hadde man ingenting å etterlate til barn og barnebarn. Det eneste som gikk i arv, om man kan si det sånn, var huset, som nesten alltid var i en elendig forfatning og måtte repareres og restaureres.»

Vieira Junior har inngående kjennskap til virkeligheten han beskriver. Han er fra Salvador i Bahia, i det nordøstlige Brasil, landets afrikanske hovedstad: Tre fjerdedeler av innbyggerne i delstaten er av afrikansk opprinnelse.

Handlingen i boken utspiller seg i Chapada Diamantina, et tørkeutsatt område i innlandet, langt fra kysten. Her er hver dag en kamp mot elementene, og regnet er en gave.

Vieira Junior skrev sin doktoravhandling om quilomboer –samfunn organisert av rømte slaver og deres etterkommere. Etter fullendt utdannelse fikk han jobb i INCRA, det statlige organet som administrerer landreformer i Brasil. I embets medfør har han i årevis intervjuet innbyggere i quilomboer for å avgjøre om de har krav på jordflekken de har bodd og arbeidet på i generasjoner. Retten til land er fremdeles et betent tema i Brasil – og et dødelig et. Det siste tiåret er over tretti forkjempere for landreformer blitt drept i Brasil. Bokens handling kunne med andre ord like gjerne utspilt seg i dag.

Noe av det mest slående med Vieira Juniors bok, er fortellerperspektivet. I bokens første del er Bibiana fortelleren, i del to overtar søsteren Belonísia. Det er altså kvinnenes verden vi får innblikk i, en verden som består av slit og barnefødsler, et liv på menns nåde: «Fra vi var ganske små, visste vi at vår oppgave var å føde nye arbeidere, enten på plantasjen der vi var født, eller en annen i nærheten, alt etter hvor det var behov for arbeidskraft.»

I bokens tredje og siste del tar rytterånden sankta Rita Pescadeira ordet. Sentralt i romanen står jarê, en religion som i likhet med candomblé oppsto i møtet mellom afrikanske slaver og den nye verden. Jarê består av ulike afrikanske ånder og religiøse praksiser blandet med katolsk helgendyrkelse. Religionen, som på mange måter er det som binder dette jordløse folket sammen, er respektfullt og taktfullt skildret, sett og opplevd fra innsiden, som en

organisk, naturlig del av plantasjearbeidernes liv.

Utover i boken tar opprøret og raseriet større plass. Plantasjearbeiderne krever flere rettigheter, men opplever i stedet at de mister de få rettighetene de hadde. Situasjonen tilspisser seg og blir til slutt farlig.

Min søsters stemme, eller Torto arado, som den heter på portugisisk (direkte oversatt Skeiv plog), ble en litterær sensasjon da den utkom i Brasil i 2019 og har solgt vanvittige 900 000 eksemplarer bare i hjemlandet. Boken er en del av en trilogi, og bind to, Salvar o fogo (direkte oversatt Redd ilden) utkom på portugisisk i fjor. Det er bare å glede seg. For dette er stor litteratur.

Erika Fatland, 27. november 2024

Jorda, kornet, brødet, bordet, familien (jorda); i denne sirkelen, sa far i sine prekener, finnes kjærlighet, arbeid, tid. raduan nassar

KNIVBLADET

Da jeg åpnet kofferten og fant kniven, hadde jeg nettopp fylt sju år. Søsteren min, Belonísia, som var sammen med meg, var ett år yngre. Like før jeg fant den, lekte vi på gårdsplassen utenfor det gamle huset med dukker som vi hadde laget av maiskolber som var høstet uka før. Dukkeklærne laget vi av de gulnede bladene. Dukkene var døtrene våre, sa vi, døtrene til Bibiana og Belonísia. Da vi så at bestemor kom ut av huset og gikk rundt hjørnet og bortover mot bakhagen, kikket vi på hverandre. Vi visste at nå, nå var tida inne til å finne ut hva hun hadde i skinnkofferten sin, blant de gamle, slitte klærne som luktet av harskt flesk. I det siste hadde hun klaget over at vi var blitt så nysgjerrige, vi to, og spurte og grov om samtalene vi overhørte, og ting vi ikke visste noe om, som innholdet i kofferten hennes. Mor og far skjente på oss så snart vi begynte å mase, men bestemor Donana trengte bare å se strengt på oss for å få oss til å grøsse og bli varme i kinnene, som om vi hadde gått for nær et flammende bål.

Da vi så at hun var på vei til bakhagen, kikket jeg bort på Belonísia. Og jeg nølte ikke. Jeg listet meg mot huset, fast bestemt på å dra den gamle, flekkete skinnkofferten fram fra under senga hennes, hvor den hadde ligget, dekket av et tjukt lag med støv og skitt, så lenge vi hadde levd. Men først snek jeg meg bort til porten i bakhagen og så at bestemor Donana stavret seg bortover mot skogen, forbi frukthagen og grønnsakshagen, forbi hønsehuset med de gamle vaglene. Vi var vant til å høre bestemor snakke med seg selv og be om merkelige ting,

som at noen – som vi ikke så – skulle holde seg unna Carmelita, tanten vi aldri hadde møtt. Det var en strøm av usammenhengende ord. Hun snakket om mennesker vi ikke så, eller ånder, eller folk vi aldri hadde hørt om før, fjerne slektninger og gudmødre. Vi hadde vent oss til å høre Donana snakke med seg selv i huset, i døra, på veien til markene, i bakhagen, som om hun pratet med hønene eller de visne trærne. Jeg og Belonísia pleide å se på hverandre, smile stille og liste oss nærmere uten at hun oppdaget oss, og mens vi lot som om vi lekte, lyttet vi til alt hun fikk seg til å si, for så å gjenta det overfor dukkene og dyrene og plantene. Og vi gjentok det som mor sa til far i kjøkkenet: «I dag skravler hun mye. Hun prater og prater, og det blir verre for hver dag som går.» Far ville ikke innrømme at moren hans viste tegn på å bli senil, og sa at hun hadde pratet med seg selv hele livet, at hun alltid hadde gjentatt bønner og besvergelser like distré som når man tenkte høyt.

Nå hørte vi at Donanas stemme ble fjernere og fjernere, til den gled sammen med fuglesangen og kaklingen fra hønene. Det var som om bønnene og besvergelsene hennes, som så ofte ikke ga mening for oss, kom med vinden langveisfra, fylt av vår egen nervøse pust, for vi visste godt at vi var i ferd med å gjøre noe ulovlig. Belonísia krøp inn under senga og dro fram kofferten. Skinnet av navlesvin som dekket det ujevne jordgulvet, krøllet seg under kroppen hennes. Jeg åpnet kofferten. Vi stirret ned i den med store øyne. Jeg plukket opp noen gamle, falmede klesplagg, og noen som hadde beholdt sine klare farger og gnistret i det harde dagslyset, et lys jeg aldri

har klart å beskrive på en presis måte. Og midt blant de skrukkete, gamle klærne lå noe inntullet i et skittent tøystykke med en hyssing rundt, nettopp det pirret vår nysgjerrighet, kanskje et verdifullt smykke som bestemor voktet så påpasselig. Det var jeg som løsnet knuten og brettet ut tøystykket. Jeg lyttet etter Donanas stemme. Den var fortsatt fjern. Belonísias øyne skinte like sterkt som det vi hadde funnet, en kniv smidd av et metall som blinket så sterkt at man skulle tro at det var hentet rett ut av essen. Jeg løftet kniven, som hverken var stor eller liten, og vi gransket den begge to. Søsteren min ba om å få holde den. Jeg sa nei, for jeg ville undersøke den først. Jeg snuste, og kjente at den ikke hadde den ramme eimen som hang ved de andre av bestemors eiendeler, og den hadde hverken flekker eller riper. Tida var knapp, og jeg ville komme til bunns i denne hemmeligheten, finne ut hva den var og hva den kunne brukes til, denne gjenstanden som blinket mellom hendene mine. Jeg så en del av ansiktet mitt i knivbladet, som i et speil, og bak meg så jeg en del av Belonísias. Hun forsøkte å rive kniven ut av hånden min, men jeg holdt fast. «La meg få holde den, Bibiana.» «Vent.» Da var det at jeg la kniven på tungen, for så sterk var trangen til å kjenne hvordan metallet smakte, og straks nappet Belonísia kniven til seg. Jeg så overrasket på Belonísia, og øynene mine speilte seg i hennes idet også hun løftet knivbladet til munnen. Jeg kjente ikke bare en smak av metall, men også av det varme blodet som rant fra den ene munnviken og dryppet fra haken og ned på det møkkete, gamle tøystykket som kniven hadde ligget surret i.

Også Belonísia tok kniven ut av munnen, men så la hun straks hånden foran den, som om hun holdt noe på plass. Så ble leppene hennes farget røde. Jeg prøvde å svelge så mye av blodet jeg klarte, mens søsteren min strøk hånden raskt over munnen med sammenknepne, tårevåte øyne og forsøkte å bite i seg smerten. Jeg hørte bestemors langsomme skritt. «Bibiana», ropte hun. «Zezé, Domingas, Belonísia. Ser du ikke at potetene blir brent, Bibiana?» Da kjente jeg eimen av brente potetkaker, men også en lukt av metall, og av blodet som trakk inn i mine og Belonísias klær.

Da bestemor Donana skjøv fra gardinen som skilte soverommet hennes fra kjøkkenet, hadde jeg allerede plukket kniven opp fra gulvet og tullet den inn i det blodige tøystykket, men jeg hadde ikke rukket å skyve skinnkofferten inn under senga igjen. Jeg så bestemors forskrekkede blikk og den grove hånden som ga oss en ørefik etter tur. Jeg hørte Donana spørre hva vi holdt på med, for kofferten hennes lå ikke der den skulle ligge, og hvor kom alt dette blodet fra? «Ut med språket», sa hun, og truet med å rive tungen ut på oss. Ikke visste hun at en av oss allerede satt med tungen i hånden.

Da foreldrene våre – Zeca Chapéu Grande og Salustiana Nicolau – kom tilbake fra markene, var bestemor fullstendig ute av seg. «Hun har mistet tungen, hun har kappet av seg tungen», skrek hun mens hun dynket oss i en balje med vann. Dette gjentok hun så mange ganger at foreldrene våre først må ha trodd at vi hadde gjort skade på oss selv i et mystisk ritual. Vannet i balja var rødt, og vi gråt, begge to. Vi gråt og klamret oss til hverandre mens vi tryglet om tilgivelse, og det var ingen enkel sak å vite hvem det var som hadde mistet tungen. Arbeidsformannen på plantasjen kom i en hvit og grønn Ford Rural for å kjøre oss til sykehuset. Denne Ruralen, som vi kalte den, ble brukt av jordeierne når de oppholdt seg på plantasjen, og av Sutério, formannen, når han reiste mellom byen og Água Negra. Når han beveget seg rundt på plantasjen, gjorde han det vanligvis til hest.

Mor samlet sammen lakener og håndklær og forsøkte å stoppe blødningen med dem. Hun skrek til faren min, som med skjelvende hender sanket urter i bedene rundt huset. Stemmen hennes var utålmodig, desperat, skarpere enn vanlig, og blikket var skremt. Urtene var ment å brukes på veien til sykehuset, i bønner og påkallelser. Belonísias øyne var rødkantet av alle tårene, mine kanskje også, jeg visste ikke, og mor spurte forstyrret hva som hadde skjedd, hva vi hadde lekt, men alt hun fikk til svar, var hikstende, klynkende lyder. Far pakket tungen inn i en av de få skjortene sine. Det jeg fryktet der og da, var at den ville gi seg til å plapre på egen hånd der den

lå i fanget hans, plapre om det vi hadde gjort. Om hvor nysgjerrige vi hadde vært, hvor trassige vi hadde vært, hvor ulydige vi hadde vært, om mangelen på respekt for Donana og tingene hennes. Og mest av alt om hvor uansvarlige vi hadde vært som tok en kniv i munnen, enda vi visste at kniver tapper vilt for blod, slakter dyr i kveen, dreper mennesker.

Far pakket tungen inn i den vesle bunten med urter. Fra bilvinduet så jeg de andre søsknene mine flokke seg rundt Donana, og dona Tonha som tok henne i armen og hjalp henne inn i huset. Mange år senere skulle jeg tenke tilbake på denne dagen i anger, skamfull over å ha gjort bestemor så opprørt og forvirret, over å få henne til å føle seg så hjelpeløs og udugelig. På turen hørte vi at mor mumlet fram bønner, og vi merket redselen i de trælete hendene hennes, de som alltid var varme, men som nå kjentes som om de hadde ligget i en balje med vann ute i den kjølige kveldslufta.

På sykehuset tok det tid før noen tok hånd om oss. Mor og far satt forknytt på benken ved siden av oss. Jeg så fars møkkete strømper, som han ikke hadde hatt tid til å skifte. Mor hadde et fargerikt tørkle knyttet rundt hodet. Det var det samme tørkleet hun brukte under hatten når hun arbeidet i solsteika ute på markene. Hun tørket oss i ansiktet med fliker fra tøybylten, hver gang med et nytt muggluktende tøystykke som jeg ikke klarte å identifisere. Far satt fortsatt med tungen inntullet i en skjorte. Urtene hadde han dyttet i bukselomma, kanskje fordi han var flau, redd for å bli sett ned på som en kvakksalver på dette stedet som han ikke kjente. Det var det første stedet hvor

jeg så flere hvite enn svarte mennesker. Og jeg så at folk kikket nysgjerrig på oss, men uten å nærme seg.

Da legen tok oss med til kontoret og far viste ham tungen, som lå som en vissen blomst i hånden hans, så jeg at han ristet på hodet. Og han sukket da han åpnet munnen vår etter tur. Hun vil måtte bli her. Hun vil få problemer med å snakke og svelge. Ingen mulighet til sy den på igjen. I dag vet jeg at man sier det sånn, men den gang da skjønte jeg ingenting av hva alt dette betydde, og det gjorde heller ikke far og mor. Belonísia bare glante på meg, men vi var i det minste sammen.

Sårene våre ble sydd, og vi var sammen i to dager til.

Vi ble utskrevet med hver vår pose med antibiotika og smertestillende tabletter i hånden. To uker senere, fikk vi beskjed om, skulle vi komme tilbake for å ta stingene. Det eneste vi kunne spise, var grøt og puré, most mat. I ukene som fulgte, dro mor ikke ut på jordene for å arbeide, men ble hjemme for å ta seg av oss. Bare en av døtrene hennes ville ha problemer med å snakke og svelge. Men fra da av skulle tausheten bli vårt fremste kjennetegn.

Vi hadde aldri vært utenfor plantasjen. Vi hadde aldri sett en lang vei med biler som kjørte i begge retninger samtidig, underveis mot de fjerneste steder. Det var det Sutério sa. På veien til sykehuset var vi fullstendig ute av oss, på grunn av lukten av det størknende blodet, på grunn av fars og mors angstfylte bønner. Plantasjens formann bare lo og sa at unger er som katter, det er umulig å holde styr på dem, de er alltid på pletten for å gi foreldrene hodepine. Han hadde unger selv og visste hva han snakket om. På tilbaketuren til Água Negra hadde vi vondt, begge

to, den ene mer enn den andre. Belonísia hadde skåret av seg tungen, jeg hadde fått et dypt kutt i min.

Vi hadde aldri sittet i plantasjens Ford Rural eller i noen annen bil. Og så annerledes verden var utenfor Água Negra! Så fremmed byen var, med alle husene som klamret seg til hverandre og delte de samme veggene, med brostein i gatene! Gulvet i husene våre og veiene på plantasjen var av leire, av søle, av den jorda som maisen skjøt opp fra, den vi laget dukker av, den vi spiste. Den jorda vi begravde morkakene og de nyfødtes navlestreng i. Den vi begravde de døde i. Den vi alle skulle legges i. Ingen ville slippe unna. Vi kunne bare betrakte alt dette på hjemveien, på hver vår side i baksetet i bilen, med mor i midten, hensunket i tanker som alt vårt skrik og skrål hadde lokket fram i henne.

Da vi kom hjem, så vi ingen andre enn Zezé og Domingas der, smårollingene, som var sammen med dona Tonha. Far spurte etter Donana mens mor tok oss i hendene og dro oss med inn i huset. Hun gikk bortover mot elven for to timer siden, sa Tonha. Alene? Ja, og hun hadde en klesbylt med seg.

Salu fortalte meg en gang at jeg var eldstedatteren hennes, den første av fire levende unger og like mange døde. Belonísia kom kort tid etter, mens mor fortsatt ammet meg, stikk i strid med forestillingen om at den som ammet ikke kunne bli gravid. Mellom oss to var det ingen dødfødte. Sånn var det ikke med de andre. To år etter at mor hadde hatt to dødfødsler, kom Zezé, og til slutt kom Domingas. Mellom dem var det to barn som ikke overlevde. Bestemor Donana hjalp mor under fødslene. Hun var ikke bare bestemor, men også jordmor. Det var det hun sa at hun var i livet vårt: bestemor og jordmor. Da vi forlot magen til Salustiana Nicolau, ble vi alle – de levende, de som døde etter en stund, de dødfødte – tatt imot av Donanas små hender. Det var i denne skålen, disse konkave hendene, vi møtte verden, dette karet som jeg så ofte skulle se fylt med jord, med maiskorn og brune bønner. Det var små hender, med kortklipte negler, slik en jordmors hender bør være, sa dona Tonha. Små, i stand til å finne veien inn i en kvinnes mage for behendig å snu et barn som lå på tverke, forkjært, et barn som beveget seg feil på vei mot fødselen. Hun skulle hjelpe de gravide på plantasjen helt fram til hun selv døde.

Da vi ble født, arbeidet foreldrene våre allerede på Água Negra-plantasjen. Far hadde hentet Donana noen uker før jeg ble født. Da jeg vokste opp, hørte jeg henne mange ganger klage over hvor langt Água Negra lå fra plantasjen der hun hadde levd det meste av livet, et sted hun tydeligvis lengtet tilbake til, men uten at hun

ville innrømme det. Hun krevde aldri å få dra tilbake, og forsto at sønnen hennes trengte henne og at hun hadde en oppgave å fylle. Da far dukket opp på plantasjen hvor han var født, for å hente henne, levde Donana alene i det gamle huset hun hadde bodd i nesten hele sitt liv. De andre barna hennes hadde reist ut på leting etter arbeid, den ene etter den andre. Den første som reiste hjemmefra etter at faren min hadde dratt, var Carmelita, som dro uten å si hvor hun hadde tenkt seg. Dette skjedde kort tid etter at Donana var blitt enke for tredje gang. I sitt stille sinn ville Donana at datteren skulle søke sin egen skjebne.

På denne tida ble Caxangá-plantasjen, som alltid hadde kastet mye av seg, stykket opp og solgt. Gamle beboere ble tvunget til å reise, mens andre landarbeidere, som ikke hadde vært så lenge på plantasjen, fikk bli værende. Disse nye mennene med penger og makt slo seg ofte sammen med andre menn i væpnede bander, og kunne plutselig dukke opp med et papir i hånden og si at de hadde kjøpt en del av Caxangá. Etter at faren min hadde slått seg ned i Água Negra, vendte han iblant tilbake til fødestedet sitt. Disse historiene var det Salustiana som fortalte oss da vi var små. De lot Donana få bli boende fordi hun var så gammel, og fordi de på et vis hadde fattet en slags godhet for henne. Men også fordi det gikk rykter, fra hus til hus, fra munn til munn, om den gamle kjerringas svartekunster, om alle gangene hun var blitt enke, som var bevis godt nok på hva hun hadde å fare med, og om sønnen som ble gal og dro ut i skogen, hvor han i flere uker levde sammen med en jaguar.

Jeg og Belonísia var nærmest i alder, og kanskje derfor

de som kranglet mest. Vi var så godt som jevnaldrende. Vi hermet etter foreldrene våre og dem som kom før dem igjen, og plukket blomster rundt huset, samlet leire, plukket steiner av forskjellig størrelse som vi bygget en liksomovn av, sanket greiner som vi laget et bord av, og redskaper som vi lot som om vi pløyde våre egne åkrer med.

Vi kranglet om hvor ting skulle stå, vi kranglet om hva vi skulle så og plante, om hva vi skulle lage til middag. Vi kranglet om skoene laget av de grønne, lange bladene vi fant i skogen rundt husene. Vi laget kjepphester, vi samlet ubrukte plankebiter som vi laget møbler av. Når kranglene utartet til håndgemeng og skrik og skrål, grep mor inn og dro oss resolutt inn i huset, hvor vi måtte bli værende til vi oppførte oss pent. Vi lovet at vi ikke skulle krangle mer, til vi slapp ut i hagen eller gårdsplassen og fortsatte leken, før vi røk i tottene på hverandre igjen og lugget og klorte.

De første månedene etter at Belonísia hadde mistet tungen, ble vi forenet i en følelse av samhørighet som var fjern fra fortidas barnslige kjekling. I begynnelsen var huset vårt i dyp sorg. Naboer og venner kom på besøk, og uttrykte sin medfølelse og forsøkte å oppmuntre oss. Mor allierte seg med nabokvinnene, som passet de minste mens hun kokte maisgrøt, en suppe på kassavamel og hvitløk for å få såret til å gro, eller en mos av jams, søtpoteter eller maniok. Far dro ut på markene ved daggry. Han gikk av sted med redskapene sine etter å ha strøket oss over håret og mumlet fram bønnene til åndene. Da vi begynte å leke igjen, hadde vi glemt fortidas krangler. Nå måtte den ene snakke for den andre, være den andres stemme, øve opp evnen til å lese blikk og fakter. Vi ville bli som

én. Hun som lånte ut stemmen, ville måtte lære seg å lese den stummes kroppsspråk med blikket. Hun som hadde forstummet, ville måtte lære seg å formidle det hun ønsket å uttrykke, med store fakter og fin mimikk.

For at vi skulle smelte sammen på denne måten, la vi kranglene til side, i alle fall for en stund. Vi brukte tida på å tolke og forstå den andres kropp. I begynnelsen var det vanskelig, veldig vanskelig. Vi måtte gjenta ord, løfte på gjenstander, peke på tingene rundt oss, forsøke å forstå det den andre ønsket å uttrykke. Etter hvert som årene gikk, førte denne formen for kommunikasjon til at vi nærmest gikk opp i hverandre, uten at vi mistet oss selv. Det hendte at vi ble irritert på hverandre, men så måtte den ene uttrykke noe og den andre oversette, og dermed var uenigheten glemt.

Det var sånn jeg ble en del av Belonísia, slik også hun ble en del av meg. Det var sånn vi vokste opp. Vi lærte å skjære korn, vi lærte å be som foreldrene våre, vi passet de yngre søsknene våre. Sånn gikk årene, og vi levde som to siamesiske tvillinger som delte på den tungen som formet ordene våre, de som uttrykte det vi skulle og måtte bli.

Da Donana vendte tilbake, var skjørtekanten hennes fuktig. Hun sa at hun hadde gått ned til elvebredden for å kvitte seg med faenskapen. Jeg forsto at «faenskapen» betydde kniven med skjefte av elfenbein, og igjen så jeg for meg det blendende blanke bladet. Den måtte ha ligget i «bylten» som dona Tonha sa at hun hadde med seg. Hun virket nedfor, blek, og øyelokkene var hovne. Hun kom bort til oss og strøk oss over kinnet med den samme hånden hun så ofte ga oss en ørefik med. Jeg kjente den knudrete hånden hennes mot huden før hun gikk inn på rommet sitt uten å si et ord. Hun kom ikke ut før dagen etter.

Far gikk til helgenalteret og tente et lys. Mor tok oss med inn på soverommet deres og sa at vi skulle ligge stille i senga. Hun bandt opp forhenget som skilte soverommet fra stua for at hun kunne holde øye med oss. Det var som om hun var redd for at det skulle skje oss noe mer. Nå ville hun vaske de blodstenkte klærne hun hadde tatt med til sykehuset, sa hun. Fra soverommet hørte vi dona Tonha si at hun godt kunne vaske dem. Mor var en høy kvinne, høyere enn far, med store hender. Hun var sterk i kroppen og hadde noe ved seg som innga respekt og beundring. I tillegg var hun godt likt av naboene. Men denne dagen var det som om hun hadde mistet det aristokratiske preget som utmerket henne. Hun hadde slunkne skuldre og virket sliten og trett.

Jeg kjente at Belonísia grep hånden min og klemte den hardt. Vi forsto instinktivt at heretter ville fakter og

ansiktsuttrykk måtte formidle det som ikke kunne bli uttalt. Sånn sovnet vi den første dagen. Donana kom seg aldri etter det som hadde skjedd. Hun gikk nesten ikke ut av huset, og ble sittende på sengekanten og ta tingene ut av den gamle skinnkofferten for straks å legge dem tilbake igjen. Det var klær, en tom parfymeflaske, et lite speil, en gammel hårbørste, en bønnebok, noen papirer som lignet dokumenter. Hun klaget over at hun ikke hadde noe bilde av barna sine. Det plaget henne ikke lenger at vi var i nærheten, selv ikke når hun løftet tingene sine ut av kofferten og la dem ned i den igjen. Hun gjorde det for å slå tida i hjel. Hun hadde ikke arbeidet ute på markene på lenge og gjorde ikke annet enn å stelle det vesle hun hadde plantet i bakhagen. Men også dette, som var en av hennes få gleder mot slutten av livet, mistet hun gradvis interessen for. Hun brød seg ikke lenger om plantene, om medisinene hun laget til oss og naboene. Mor tok over de få oppgavene som hadde vært bestemors. Likevel forsøkte hun å oppmuntre svigermoren, og ba henne gå ut i hagen for å se hvordan vekstene trivdes, for å beundre det blomstrende umbutreet, for å se om noen av plantene var angrepet av sykdom. Bestemor kastet knapt et blikk på grønnsakshagen, fullstendig uinteressert, og mumlet noe før hun gikk tilbake til rommet sitt, der hun fortsatte å romstere med kofferten sin, som om hun når som helst ville bli hentet og kjørt tilbake til plantasjen der hun var født, det eneste stedet som interesserte henne. Månedene gikk. Mens sårene våre grodde, og den ene lærte å uttrykke den andres ønsker, og den andre gjorde sine ønsker leselige, var det noe som rykket Donana ut

av minnenes verden og den daglige romsteringen med kofferten: en hund som Belonísia fant på veien til markene, en hund med et brukket bakbein. Halen logret som palmebladene i vinden, og den løp etter henne med ustø, hjelpeløse byks som fikk henne til å ynke seg over den. Det var noe ved denne hunden som brøt tausheten som hadde hersket i huset de siste månedene. Vi hørte Donana rope på hvem som helst i huset for å fortelle om noe hunden hadde gjort. Hun glemte kofferten for en stund og ble sittende ved vinduet og følge med på hva Fusco gjorde. Det var hun som ga ham dette navnet, og han syntes å være det eneste selskapet som betydde noe for henne.

Så en dag spurte hun Belonísia og meg om vi ville sove på det vesle rommet hennes, så hun slapp å sove alene. Vi gjorde som hun ba om. Donana fortalte historier som ikke tok slutt, for hun sovnet før hun var ferdig. Fordi jeg visste at disse historiene ikke ville få en slutt, hendte det at jeg sovnet før henne. Jeg hørte at hun sto opp i grålysningen og åpnet døra til hagen, hvor hun pratet med Fusco, lavt, nesten hviskende, men jeg hørte henne likevel. Aldri hadde Donana slått oss så hardt som den dagen vi fant det hun holdt hellig, den dagen vi skjendet fortida hennes og hentet fram det hun ikke ønsket å huske. Hun ville heller ikke at de uskyldige hendene våre skulle berøre kilden til hennes sorg og smerte. På samme tid ville hun heller ikke gi slipp på minnene helt og holdent, for de holdt henne levende og ga mening til det hun hadde igjen av dager, på samme måte som de minnet henne på at hun ikke hadde gitt etter for vanskene hun hadde møtt på sin vei.

En morgen vekket Donana meg og kalte meg Carmelita. Hun sa at hun skulle ordne opp i alt, at jeg ikke skulle bekymre meg, at jeg ikke ville trenge å reise mer. På den tida var jeg tolv år og Belonísia nesten elleve. De neste morgenene hørte jeg at Donana også kalte Belonísia for Carmelita. Søsteren min bare lo. Vi kikket på hverandre og moret oss over Donanas rørete prat. I hodet hennes var Fusco blitt en jaguar, og hun sa at vi måtte være forsiktige. Hun ba oss bli med henne inn i skogen for å finne far, som visstnok hadde sovnet ved foten av et jacobatre, ved siden av den samme jaguaren som hunden var blitt forvandlet til. Vi visste godt at far var ute på markene, hvor han arbeidet hver dag, så det bestemor sa, ga ingen mening. Likevel ba mor oss om å bli med henne og passe på så det det ikke skjedde en ulykke eller at hun gikk seg vill i skogen. «Ikke la bestemor gå ned til elven. Og se opp for slanger. Og ikke le av bestemoren deres.» Det var blitt desember, og vi samlet modne frukter på veien. Donana glemte vi helt, og iblant ble hun borte for oss. Da sto vi helt stille til vi hørte stemmen hennes inne fra skogen, der hun ropte på Carmelita og guttene og ba dem finne Zeca, og så fant vi henne igjen.

Da far kom hjem, og vi fortalte henne at der var Zeca, rett foran øynene hennes, sa hun at det ikke var sant, at det ikke var ham, at det eneste hun ville ha av den mannen, var hatten hans.

En kveld i februar, da heten gjorde oss alle slappe og døsige, gikk Donana ut uten at vi merket det. Da mor, som arbeidet på et jordstykke nærmere huset, kom inn for å drikke et glass vann, oppdaget hun at svigermoren

ikke var der. Hun sendte meg ut for å lete etter henne. Jeg forsøkte å finne Belonísia for å be henne bli med, men fant henne ikke noe sted. Jeg gikk nedover veien som bestemor pleide å ta når hun lette etter faren min sammen med «ungene» sine. På veien sto det en diger buritipalme, og stien var dekket av nedfallsfrukt. Før jeg gikk videre for å lete etter Donana, som jeg trodde jeg visste hvor var, samlet jeg så mange jeg kunne i kjolen, som jeg brukte som kurv. Fruktene var harde, kobberfargede, men fylt av et saftig fruktkjøtt som fuktet kroppene til kvinnene som dro til byen for å selge det. Salget ga oss en mulighet til å kjøpe det vi trengte når tørken ble for tøff for jorda eller elven flommet over. Jeg fortsatte til den grunne delen av Utinga-elven, der vi vadet over til sumpen og videre til markene, og så at Donana lå på magen i elven like ved bredden. Det hvite håret hennes lignet en lysende svamp i sollyset. Jeg kjente henne igjen på den tynnslitte kjolen, en kjole som var så gammel at hun kanskje hadde den på seg da hun kom til plantasjen sammen med faren min bakpå en lastebil før jeg ble født. Jeg ble forskrekket. Det var første gang jeg så et dødt menneske. Jeg slapp fruktene, som rullet bortover bredden. Så ristet jeg i bestemor. Ville hun våkne? Jeg vendte på den lille, skjøre kroppen hennes og forsøkte å dra henne opp av vannet, men klarte det ikke.

Med hjertet i halsen løp jeg hjemover for å hente hjelp. På veien støtte jeg på Belonísia, som satt på huk under det samme burititreet og plukket opp fruktene jeg ikke hadde klart å bære med meg. Hun kikket opp og så skrekken i ansiktet mitt. En av oss måtte fortelle dem der hjemme hva som hadde skjedd.

Ingen pakket ut av kofferten som Donana hadde tømt og fylt hver bidige dag de siste månedene hun levde. Vi kjente allerede hvert klesplagg, hver gjenstand etter å ha sett henne ta dem ut og legge dem tilbake som i et evig ritual. Mor foreslo at en familie på leting etter arbeid og som trengte klær, kunne få hele kofferten. Men far hadde ikke hjerte til å gi bort Donanas ting, og mor nevnte det ikke mer. Ingen nevnte heller kniven med elfenbeinsskjefte, og ikke visste vi hvor den var eller hvorfor dens eksistens var innhyllet i et mysterium. Fram til Donanas død visste jeg ikke hvorfor kniven var pakket inn i dette blodflekkete tøystykket, eller hvorfor en så vakker ting, med et perlemorhvitt skjefte, som far mente måtte være elfenbein, ikke var blitt solgt når vi hadde det så trangt.

Far sørget i lang tid. Encantado-feiringen, som vi alltid pleide å holde hjemme hos oss, ble avlyst. Han tok fortsatt imot dem som kom til ham med problemene sine og ba om et oppmuntrende ord, en bønn, et middel som kunne kurere plagene deres. Zeca Chapéu Grande holdt sorgen inni seg og viste den ikke, for han hadde ikke for vane å gjøre nummer av noe som helst. Men øynene hans var blanke, og han snakket ikke stort. Likevel dro han ut på markene, som alltid.

Noen uker etter begravelsen så jeg mor stanse i døra og blekne. Jeg skyndte meg bort til døråpningen og stilte meg ved siden av henne. Belonísia og Domingas løp omkring på gårdsplassen sammen med den halte Fusco, som i leken vår var blitt en alminnelig hund igjen. «Gode gud!» hørte

jeg mor si. Belonísia, Domingas og Fusco stanset også, brått oppmerksomme på hylene de hørte lengre nede i veien. En mann slepte en jente etter seg i et tau, og bak henne kom det enda en jente. Jenta skrek de groveste, styggeste glosene jeg noensinne hadde hørt.

«Er det Crispiniana som kommer der? Eller er det kanskje Crispina?» spurte mor, og mente tvillingjentene, døtrene til Saturnino, naboen vår i Água Negra. Han slepte på datteren, som var vill og gal, og hylte og skrek noe som vi ikke forsto. Den andre, Crispina eller Crispiniana, gikk bak og skubbet søsteren fremover med slag og spark. Den gale var bundet som et dyr, med ett rep rundt armene og ett rundt håndleddene. Hun var barbeint, og håret var i vill uorden, ikke inntullet i det sedvanlige skautet.

Salustiana spurte etter Zezé. «Han er sammen med far», svarte Domingas. «Så hent ham, da», sa hun. «Og ta med deg Belonísia. Si at Saturnino er her med døtrene sine, og at dette er en sak for ham.» Søstrene mine løp av sted mens jeg stilte meg tett inntil mors sterke kropp, som var fuktig som markene ved morgengry. Jeg så de blodskutte øynene, den stygge grimasen, sikkelet som rant fra jentas munn. Hele scenen gjorde meg redd og nysgjerrig på samme tid. Naboen vår virket trett og oppgitt, sliten etter å ha slept datteren hele veien fra Santo Antônioelven til Utinga-elven. Han dro hatten respektfullt av hodet og svarte: «Det er Crispina.»

«Å, så dere fant henne?» hørte jeg mor si med skjelvende stemme.

«Hun gjemte seg på kirkegården i byen», sa Saturnino og kom nærmere.

Søsknene, også Crispiniana, hadde lett etter Crispina i over en uke. Familien hadde bodd på plantasjen i mange år. Saturnino, Damião og faren min var de første som kom hit til Água Negra for å finne arbeid. Crispina og Crispiniana var de eneste tvillingene her, og de første jeg noensinne hadde sett. Det var noe mystisk med de to prikk like unge jentene, som nå nettopp var ferdige med tenårene. Speil var ikke vanlig der omkring. Donana hadde en bit av et speil, der vi kunne granske oss selv en sjelden gang, mens hun styret med kofferten sin i denne manien hun hadde lagt seg til i alderdommen. Men et ordentlig speil, et som vi kunne se oss selv i? Nei, vi hadde bare det grumsete vannspeilet i elvene – mørke ansikter i et mørkt speil, kanskje villet sånn for at vi skulle se hvem vi var. Men det blinkende speilet i kniven med elfenbeinsskjefte kunne jeg ikke glemme. I et glimt hadde jeg sett ansiktene våre i det stålharde knivbladet som brått kappet av en tunge og dermed stilnet alle lydene som kunne lages med den. Crispina og Crispiniana gikk sammen, side ved side, som en fordobling av hverandre. De var som et speil med dybde, bredde og høyde, men uten de taggete, brutte kantene som Donanas speil hadde, eller breddene og skogen som rammet inn bildet vårt i elvevannet.

Da de nærmet seg døra til huset vårt, deiset Crispina i bakken. Hun var møkkete og stinket svette og piss og visne blomster. Jeg så at mor ble redd. Det var ikke første eller andre eller tredje gang det kom en galning på døra. Og hun ville helt sikkert ikke bli den siste som ble innlagt hos oss, som man sa at man gjorde med de gale på sykehuset i byen. De var ikke gjester, de var ikke besøkende. Det

var mennesker som hadde mistet kontakten med seg og sitt, som var blitt fremmede for familien og for seg selv, kjente, men ikke kjente likevel. Familiene satte sin lit til de legende evnene til Zeca Chapéu Grande, helbreder i jarê-tradisjonen, han som levde for å styrke de svake i kropp og sjel. Vi hadde fra tidlig av måttet lære oss å leve med denne magiske siden av faren vår. Han var en far som de andre fedrene vi kjente, men en som utvidet sin farsgjerning til også å omfatte de ulykkelige, de syke, de som trengte remedier som ikke var å få på sykehuset og de som trengte kunnskapen som legene ikke hadde, disse legene som det dessuten ikke var noen av på disse kanter. Selv om respekten de viste ham, gjorde meg stolt, likte jeg ikke å dele huset med gjester som gjorde så mye av seg, som skrek ut sin fortvilelse og sorg og smerte, som fylte rommene med en eim av stearinlys og røkelse, med fargede flasker med tinkturer og remedier, med gode eller dårlige, ydmyke eller kravstore mennesker som ble boende i uke etter uke i vårt lille hjem. Mor led mest under dette, for hun måtte bli værende i huset og passe på at pasientene fikk medisiner til rett tid, og dessuten ta seg av slektningene som flyttet inn sammen med de syke – det var en betingelse for «innleggelse» – for å hjelpe til med behandlingen.

Tilværelsens skjøre orden var brutt, noe som gjorde oss alle urolige og anspent, også vi barna, som ble redde for de flakkende skyggene fra rommet som var opplyst av levende lys og lamper hele natta. Vi unngikk å sove alene, og klynget oss sammen for å beskytte oss mot angsten som iblant kom krypende ved morgengry, med et hest

skrik eller en følelse av at jorda skalv svakt under oss, noe vi trodde skyldtes pasientenes mørke krefter.

Da jeg så Crispina ligge på bakken foran føttene våre, vill i blikket og med det krusete håret fullt av vissent løv og falmede blomsterblader, med hvit fråde i munnvikene og en kvalmende stank som slo ut fra kroppen hennes, var det som om jeg opplevde det forferdelige enda en gang, ulykken som rammet oss den dagen vi tok kniven ut av kofferten og så skjønnheten i den forlokkende og forbudte gjenstanden, så blank, så skinnende. Og vi tok den i munnen og følte oss frie, som om det var mulig, uten å ense forbudene i troen til våre foreldre og naboer, uten å forstå kreftene som gjorde oss til arbeidere som var bastet og bundet til plantasjen. Det var som om det hadde gått av enda en bit av bestemors speil, som fortsatt lå i kofferten under senga, dekket av støv og skitt, og vi bare kunne se en del av oss selv. Disse tankene må ha gjort meg uoppmerksom, for Crispina så sitt snitt til å hugge tak i ankelen min og rykke til, sånn at jeg gikk i bakken uten at mor klarte å forhindre det. Men tårene jeg felte, felte jeg ikke for dette, men for det andre som nylig hadde skjedd i livet vårt.

Saturnino ga Crispina en lusing. Hun reagerte ikke. Samtidig slo Crispiniana hendene for ansiktet som om det var henne faren hadde slått.

Mens hun gråt, så jeg Belonísia og Domingas komme gående langs stien fra markene. Det tok ikke lang tid før far kom bærende på sekken og hakken. Zeca Chapéu Grande var annerledes enn oss, som ikke kunne hanskes med hendelser som dette. Han var så inderlig forståelses-

full overfor vanskelighetene til de verste galningene som banket på døra vår. Han ba straks Saturnino om å løsne tauet han hadde bundet datteren med. Det gjorde han uten å mukke. Far hjalp jenta på beina. Jeg så at fars fyldige lepper beveget seg i bønn, og det senket seg en ro over oss alle, en ro som stammet fra kraften alle følte at han eide. Han ba mor og Crispiniana om ta henne med inn og gi henne et bad. Belonísia og Domingas stilte seg ved siden av meg. Så gikk far inn i rommet med alle helgenene, hvor han la ut en stråmatte. Ved siden av den plasserte han en krakk med et slitt skinnsete.

Han tente et lys, og mens alle fulgte med, vendte han seg mot flammen. Hvis lyset fortsatte å brenne, kunne Crispina bli værende. Hvis flammen ikke klarte å stå imot energien i rommet og sluknet, var det ingenting han kunne gjøre for henne.

Det gikk noen uker før Crispina begynte å roe seg. Før det skjedde, måtte vi utholde skrikene og klagene hennes dag og natt. Om dagen var det på et vis forventet. Om natta bråvåknet vi og grøsset. Jeg så at far kom ut fra soverommet og gikk inn til pasienten med mor hakk i hæl. Vi kunne høre dem der vi lå, trengt sammen, alle søsknene, men jeg klarte ikke å få tak i hva de mumlende stemmene sa. Så kom mor inn til oss med lampen tent for å lulle oss i søvn. Sånn var det i flere uker.

Da jeg kom tilbake en morgen etter å ha vannet plantene i bakhagen, og fars bønner og medisiner hadde begynt å øve sin virkning på Crispina, hørte jeg de to søstrene prate sammen på rommet de bodde på, først lavt, og så høyere og høyere. De hadde nettopp kommet tilbake fra en liten tur rundt gårdsplassen, noe far hadde gitt dem lov til. Jeg hørte ikke alt, men det jeg oppfattet, dunket som en hammer i hodet mitt resten av den dagen: «Det er ikke sant.» «Jo, det er det.» «Du er syk i hodet, Crispina.» «Jeg er ikke gal, Crispiniana.» «Du sier ikke noe så sprøtt så far hører det.» «At du var i skogen sammen med ham.» «Isidoro var ikke der da.» «Isidoro lovet at han ville leve sammen med meg.» «Han lovet deg ingenting. Det er bare noe du dikter opp.» «Det sier du bare fordi du vil ha ham, fordi dere var sammen i skogen.» «Du er sprø. Og det er derfor du er her.»

Jeg holdt pusten mens jeg lyttet. Samtidig var jeg på vakt overfor mor, som kunne komme når som helst og knipe meg i å tjuvlytte. Jeg visste godt at jeg ville få kjeft

hvis hun oppdaget at jeg lyttet til en samtale mellom mennesker som var eldre enn meg. Plutselig skrek Crispina at søsteren skulle ha seg ut, at hun skulle la henne være i fred. I åpningen mellom forhengene som delte rommet så jeg de rasende øynene hennes, som glødende kullbiter, nærmest. Spytt samlet seg som skum i den ene munnviken hennes mens de skrek og hylte, og så var alt kaos, og de rullet rundt på gulvet mens de rev av hverandre skautet og begynte å lugge.

Jeg var sjokkert, men Belonísia kom bort til meg og flirte og lo. Mor, som sto ute og vasket opp i vannet som jeg hadde hentet i elven tidligere på morgenen, kom styrtende inn i rommet. «Hva i all verden skal dette bety?» sa hun og forsøkte å skille de to søstrene. «Dere to, kom hit», sa hun og så på meg og Belonísia, «hjelp meg, da.» Vi tok tak i Crispinianas armer. Hun hadde tårer i øynene, og håret var tjafsete etter basketaket. Mor holdt Crispinas armer fast. Med glassaktig blikk slynget galningen ut beskyldninger mot søsteren. Mor truet med å hente Saturnino, sånn at han kunne ta med seg begge og dra. «Da er behandlingen slutt, og jeg vil ikke se deg her mer, Crispina. Det kan du banne på.» Oppløst i gråt la Crispina hodet mot mors bryst. Salustiana Nicolau ba Crispiniana om å gå ut sammen med oss to og la dem være alene en stund.

Crispiniana rettet på de lasete klærne sine og gikk ut i bakhagen. Hun gråt stille, og da øynene hennes ble trette av å felle tårer, tok hun resten av oppvasken som mor hadde begynt på. Jeg og Belonísia ble værende i stua, hvor vi lot som om vi lekte i stillhet for å høre hva Crispina

sa. Crispina gjentok det hun hadde sagt, at hun hadde funnet kjæresten og søsteren liggende i åkeren hans. At hun aldri før hadde blitt så rasende. At hun ikke klarte å tenke klart lenger, at noe stygt fikk makt over henne, at hun ble fullstendig forstyrret. Hun kom først til seg selv flere uker senere, sa hun, da hun bodde hjemme hos oss, og husket gradvis det som hadde skjedd i dagene forut for at hun forsvant.

Resten av historien kjente vi allerede. Saturnino hadde fortalt en hel del den dagen de kom hjem til oss, og naboer og venner hadde sørget for å dele nyheten når de møttes på veiene og stiene som gikk på kryss og tvers av plantasjen. Etter at hun hadde forsvunnet, hadde faren og kjæresten og søsknene lett etter henne på markene, i skogen borte ved Santo Antônio-elven, ute på myrene og i flomskogene. Men forgjeves. I sin fortvilelse over denne uventede forsvinningen trasket faren hele veien til byen for å søke hjelp hos politiet. Og hver dag hørte man noe nytt. At Crispina hadde reist til en landsby i nærheten av plantasjen, eller at noen hadde sett henne gå på en buss som skulle til byen, eller at noen hadde hørt en gal kvinne ule som et dyr i grålysningen. En hadde til og med hørt at hun var blitt sett mens hun stjal frukt fra Domingos’ hage, og at han hadde skutt etter henne i den tro at hun var en rev. Da Saturnino fikk høre det, løp han vill og gal over til naboen, som kunne fortelle ham at historien ikke var sann. Åtte dager senere ble Crispina funnet av en graver på kirkegården i byen. Hun lå mellom noen gravstøtter, ute av stand til å gjøre rede for seg, og langt mindre fortelle hvor hun bodde eller hva hun hadde der å gjøre. Dette skjedde

bare noen få dager etter alle sjelers dag. Hun ble funnet blant visne blomster som fortsatt hadde en svak, svak ange av alle tings forgjengelighet. Tuberoser, krysantemumer, liljer som var etterlatt av de mest velbeslåtte familiene, og kunstige blomster, av ståltråd og falmet kreppapir, etterlatt av de fattigste. Hun var blitt magrere, overlatt til sin egen glemsel, møkkete av jorda som ble kastet på de døde, møkkete av å ha gått den lange veien, med sår og skrammer på hender og føtter, stinkende av svette og piss. Saturnino dro for å hente datteren. Han avfant seg med skjebnen, han aksepterte det uventede. Han kunne ikke regne med Sutérios hjelp denne gangen. Formannen hadde selv sagt at han ikke hadde tid til å kjøre henne i sjefens bil. Det var da Saturnino fikk ideen om å dra henne etter seg i et tau, slik man gjør med dyr ute på markene, eller med de forstyrrede som blir ført til en jarê-doktor. Etter å ha vandret i mange timer, kom de fram til huset der Zeca Chapéu Grande bodde, han som kanskje kunne kurere datteren for galskapen som hadde fortrengt fornuften hennes.

Far forsto seg på galskap, sa man, for han hadde selv vært gal en gang for lenge siden. Helt siden vi ble født, hadde vi fått høre at en jarê-doktor hadde som oppgave å gjøre de syke friske i kropp og sjel. De som kom på døra vår, var for det meste mennesker med en splittet sjel, folk som følte seg fremmede for seg selv, som ikke var til å skjelne fra et villdyr som vandret fortapt omkring i skogen. Det ble sagt at det kanskje skyldtes at de første som slo seg ned her, gravde i jorda etter edle steiner, at de var besatt av å finne diamanten, å se den gløde i natta,

og de gravde ut det ene fjellet for å begynne på et nytt, til de oppga jorda og begynte å finkjemme elven. Folk som søkte lykken, som sovnet og våknet med drømmen om at nå var det deres tur, men som aldri ble belønnet med annet enn et utmattende strev, som knuste kampesteiner og vasket sand og grus uten noensinne å fange et glimt av den forheksende steinen. Men av de få som hadde flaks – hvor mange av dem ble løst fra dette vanviddet? Hvor mange måtte ligge våken om natta med diamantene under seg, i angst for andres grådighet og begjær, på vakt mot svik og alle slags knep?

Crispina forsøkte på alle måter å få moren min til å sende søsteren hennes hjem, sånn at hun fikk være alene der. Men mor svarte bestemt at de måtte la gjemt være glemt, at de var søstre, og at Crispiniana hadde passet på henne som en mor i de dagene de hadde bodd i huset. «Hvem har vel hørt om at to søstre fra samme mage har oppført seg som fiender?» spurte hun. Noe slikt hadde hun aldri opplevd, sa hun. Det ville bare ende med forferdelse for begge. Resten av tida de bodde i huset vårt, var tvillingene på talefot og noenlunde vel forlikte. De kranglet ikke mer, men var «heller ikke perlevenner», som mor en dag sa til faren min.

Crispina frisknet til og fikk igjen farge i kinnene. Til slutt var hun like sterk som de fleste kvinnene som bodde og arbeidet på plantasjen. Hun fikk på ny et glimt i øyet, og var nok en gang søsteren Crispinianas speil. Snart var tida inne for at begge skulle dra tilbake til breddene av Santo Antônio. Båndene mellom oss var blitt sterkere enn før: Min fars hånd ville hvile på hodet hennes så lenge hun

levde. Den ville hvile på hodet til alle i familien hennes. Zeca Chapéu Grande var ikke bare en venn og en nabo. I Água Negra var han alles åndelige far.

Etter at hun hadde reist fra oss, fant hun – mot farens vilje – tilbake til Isidoro. De bygget et lite hus av leire, tok med seg det hun hadde av eiendeler og flyttet inn dit. Fra døra til farens hus var Crispiniana tilskuer til søsterens liv med Isidoro, hennes store kjærlighet. Det ante oss at historien ikke ville slutte der.

Mange år etter ulykken som gjorde en av døtrene hans stum, inviterte far svogeren sin til å slå seg ned i Água Negra. Dette skjedde på oppfordring fra Sutério. Arbeidsformannen ønsket å hanke inn folk som «jobber hardt» og «ikke er redde for å ta i et tak», eller som far sa det: folk som var villige til «å svette for plantasjen». De kunne bygge hus av leire, men ikke murstein, ikke noe varig, som kunne fortelle noe om hvor lenge en familie hadde bodd på stedet. De ville få en liten jordlapp de kunne dyrke squash, bønner og okra på, men det måtte ikke komme i veien for arbeidet de gjorde for plantasjeeieren. Det var tross alt derfor de fikk slå seg ned der. De kunne ta med seg kone og unger, best sånn, så barna kunne ta over for de eldste når de ble større. De ville bli behandlet med vennlighet og respekt, som eierens gudbarn. Penger ville det ikke være snakk om, men de ville ha mat på bordet. Her kunne de leve i fred og ro, uten å bli plaget av noen, såfremt de gjorde det de ble bedt om. Jeg hørte at far sa til mors bror at det var verre på besteforeforeldrenes tid. Da fikk de ingen jordlapp, og heller ikke et eget hus å bo i. Alle var stuet sammen i samme hytte. For å overtale ham sa far at arbeidet i rismarkene ikke var ille, for her omkring regnet det, og jorda var god. «Se», sa han og slo ut med armene mot jordlappen og grønnsakshagen, mot skogen som omsluttet dem. «Her mangler vi ingenting. Og du har unger som kan gjøre nytte for seg. Det fins en liten svart fugl her», sa han og viste størrelsen med tommelen og pekefingeren, «som herjer

ute på rismarkene tidlig om morgenen. Ungene kan lære å jage den bort. Her står alle tidlig opp for å skremme fuglene, slik at vi får gode avlinger.»

Det var sant, det han sa. I alle de årene man hadde dyrket ris i disse flomskogene her i innlandet, hadde vi stått opp før sola rant og dratt ut til markene. Vi bevæpnet oss med kjepper og steiner, alt vi kunne bruke til å jage bort de små fuglene med fjær som var så svarte at de fikk et skinnende blåskjær i morgenlyset. Hvis vi ikke var raske nok eller dyktige nok, rakk de å stikke det vesle nebbet sitt i kornet og lepje i seg alt som var der med den bitte lille tungen sin. Mens de voksne arbeidet, var det opp til oss unger å jage plageåndene på flukt. Vi brukte slynger, og det hendte at vi traff. En gang begynte Belonísia å gråte, og sluttet først de jeg foreslo at vi skulle begrave den falne fuglen i en fyrstikkeske sammen med markblomster som vi plukket i skogen.

Onkelen min kom ridende på et esel, og kona hans på et annet. Ungene kom gående, skjønt de hadde byttet på å ri underveis. De ble midlertidig innlosjert i et murhus som ble brukt til å huse de nye arbeiderne som kom til plantasjen. Hvis de viste seg å være arbeidsomme og pålitelige, ble de formelt godkjent og tildelt et jordstykke hvor de kunne bygge sitt etterlengtede hus og dyrke grønnsaker og holde små husdyr.

Onkel Servó kom sammen med kona Hermelina og de seks ungene. Det var første gang jeg møtte dem. Mor var henrykt, men holdt som vanlig følelsene for seg selv. Hun slaktet to av hønene våre og laget et festmåltid. Vi satte oss på bakken med hver vår tallerken, ungene var

sjenerte og gjemte seg bak foreldrene. Salu hadde aldri truffet svigerinnen før og ville gjerne vite hva nevøene og niesene hennes het. «Han her har jeg ventet med å døpe for at du skulle få æren av å gjøre det, Salu», sa Hermelina. Det var den eldste fetteren min, Severo. Han var nesten en ungdom, men like sjenert som søsknene. «Men har du virkelig latt gutten være udøpt så lenge, Servó?» skjente mor.

Etter maten tødde fetterne og kusinene mine opp. Huset de skulle bo i lå nær Santo Antônio-elven, på den andre siden for oss. Det betydde at vi ikke ville se så mye til hverandre, bare på fester og i høytider, eller når vi avholdt en av jarê-seremoniene hjemme hos oss. Jeg så dem ikke i rismarkene på Santo Antônio-siden, så jeg fikk ikke vite om de var like gode til å jage silketrupialen som vi var. Men Severo, den sjenerte fetteren min, kom iblant på besøk til oss sammen med onkel og tante. Når det var jarê-seremoni, fikk vi være oppe til langt på natt, og vi løp rundt på gårdsplassen og tøyset og lo. Når vi var samlet på den måten, holdt jeg og Belonísia en viss avstand til hverandre, noe som var merkelig ettersom vi egentlig fikk et stadig nærere forhold. Kanskje vi konkurrerte om Severos oppmerksomhet uten å være klar over det selv. Domingas og Zezé lekte med de minste, mens vi to, som nesten var tenåringer, oppdaget hva en gutt kunne rote opp av følelser hos to jenter med bryster som vokste under kjolen, hofter som ble fastere og en kroppslukt som nå var blitt så underlig sterk. To jentunger som oppdaget at de var forfengelige, som klaget over at det ikke fantes et speil i huset, som tilbrakte de ledige

timene med å børste håret og prøve forskjellige antrekk satt sammen av de få plaggene de eide.

Severo overvant etter hver sjenansen og begynte å prate med oss. I begynnelsen var hun som var den doble stemmen, hun som snakket for to, påpasselig med å instruere fetteren i hvordan han skulle tolke tegnene de selv hadde utviklet for å kommuniserer med hverandre. Han var rask til å lære seg å lese disse tegnene. Iblant forsto han dem bedre enn de andre i huset, og da var vi ikke lenger bare sjalu på hverandre om han viste den ene mer oppmerksomhet enn den andre, men også sjalu på evnen hans til å lære seg språket vårt så raskt. Kanskje fetteren vår forsto oss bedre enn våre egne foreldre gjorde.

Flokker med silketrupialer, hver dag, hver morgen. Vi dro ut for å jage dem bort med våpnene våre. Men silketrupialen er slu, snedig og lat. Her omkring sier vi at silketrupialen spiser risen som mennesket planter, men vil ikke jobbe for den. Den slåss ikke for føden. Ute i flomskogene kan silketrupialen legge sine egg i redet til en xanã, en brasiltanagar med flammerød fjærdrakt som synger tié, tié for eggene den tror er dens egne. Silketrupialen legger også egg i redet til rødtornskrika, som har bygd et hjem til ungene sine – og til parasittens unger. Den legger sine egg i redet til sørgemaurvarsleren, diademtanagaren, rustbuktrosten, tøyletrosten, storkiskadien, purpurhøna og rødgumpkasiken. Ungene til silketrupialen vokser seg store til campostrupialens vakre sang, og under buken til tinamuen, som bygger sitt rede på bakken. Men jeg har aldri sett et silketrupial-egg i redet til en maskeand. Hvordan kan det ha seg? Det er sånt jeg husker at vi pratet

om når vi møttes hjemme hos oss, eller i huset til onkel Servós familie på bredden av Santo Antônio-elven.

Den dagen onkel Servó kom, fikk vi også en fløytespiller til å live opp helgenfeiringene, for under jarê-seremoniene brukte vi bare atabaque-trommer. I mange år var onkels fløytespill et fast innslag når vi holdt fester og feiringer, også når vi dro helt til landsbyene Remanso og Pau-deColher for å feire den hellige Frans og andre helgener som betydde mye for oss.

På sankt Sebastians dag, som var fars fødselsdag, holdt vi en stor fest, den største. Mange troende kom langveisfra for å drikke og spise i takknemlighet for alle velsignelsene som guddommene hadde skjenket dem. Vi ungene var ikke så opptatt av det de voksne drev med; de yngste lekte rundt huset, og vi som var litt eldre var mest opptatt av ungdommene. Jeg og Belonísia lyttet til en samtale mellom døtrene til dona Carmeniuza og dona Tonha. De snakket om et besøk som plantasjeeierne nettopp hadde avlagt dem. Så spurte de om de hadde vært hos oss, om de hadde forsynt seg med poteter fra vår kjøkkenhage også. «Men potetene i grønnsakshagen vår tilhører jo ikke dem», sa en av jentene, «de dyrker ris og sukkerrør. Så tar de potetene våre, og bønner og squash. Til og med tebladene våre tar de. Og hvis potetene vi har gravd opp er for små, krever de at vi skal grave opp noen større.» Det var Santa som snakket, og hun sperret opp øynene for å vise hvor rasende hun var. «Blodsugere! De sitter igjen med pengene når risen og sukkerroene er høstet og solgt.» De kunne sant nok ha kjøpt poteter og bønner i butikken selv, eller på markedet i byen. Vi kunne bare kjøpe noe når vi fikk

solgt buritifruktkjøtt og palmeolje, og da måtte vi snike oss bort fra plantasjen i smug. «Men det er de som eier jorda», sa én med bitterhet i stemmen. «Hvis vi ikke gir dem det de vil ha, jager de oss bort herfra. De spytter i bakken og ber oss forsvinne før spyttet har tørket.»

Severo betraktet oss på avstand mens han krafset i den tørre leira med en kjepp.

Langt på natt spurte mor meg om jeg hadde sett Belonísia og Domingas. Domingas lekte med Jandiras datter bak huset. Belonísia hadde jeg mistet av syne. «Folk drar nå», sa mor. Hun ba meg om å få lillesøsteren min i seng. Jeg adlød ikke med det samme, og lot Domingas leke videre, for hun virket ikke trøtt. Jeg tok heller en runde rundt huset for å lete etter Belonísia. Under det tørre, skrantende umbutreet så jeg en svak skygge i nattemørket. Det var en kjølig natt, og flere av gjestene hadde kledd på seg for å ta fatt på hjemturen. Andre slo floke for å få i seg litt varme. Jeg nærmet meg treet langsomt og så at skyggen plutselig delte seg. Belonísia forlot skjulestedet som om ingenting hadde skjedd, og gikk forbi meg mens hun kneiste med nakken og smilte. Før jeg rakk å gå nærmere, dukket også Severo fram fra umbutreet. Han gikk rett bort til foreldrene sine, som gjorde seg klar til å begi seg på hjemvei med en lykt med en skjelvende flamme i hendene.

Jeg fikk ikke sove den natta, og jeg klarte heller ikke å se på søsteren min. Aldri hadde jeg følt meg så skuffet, aldri hadde jeg vært så sjalu.