Insektene i hagen

Insektene i hagen

En oppdagelsesreise blant sommerfugler, gresshopper og gullveps

© 2023 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign og layout: Trine + Kim designstudio

Foto: Andreas Tjernshaugen

Fagkonsulent: Anders Endrestøl

Papir: Amber Graphic 120 g

Boka er satt med Kiperman og Proxima Nova Condensed Repro: JK Morris

Trykk og innbinding: Print Best, Estland

ISBN: 978-82-489-3152-2

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo

www.kagge.no

Admiral, en dagsommerfugl som finnes over hele Norge.

Forord

Denne boka er resultatet av en mangeårig oppdagelsesreise hjemme i vår egen hage, som ligger på Nesodden i Oslofjorden. Alle insektene som er avbildet, kommer derfra, og stort sett alle de jeg forteller om også. Det har gått litt sport i det, å finne så mange arter som mulig innenfor tomtegrensene. Ikke at hagen vår er så spesiell. Den er bare et eksempel på mylderet som finnes i ganske vanlige boligstrøk. Jeg tror du vil bli overrasket over hvor mange slags insekter som er å finne der du selv bor, hvis du går ut og ser. Boka er ment som en oppfordring til å gjøre nettopp det.

At en hage er et fint sted å kikke på insekter, lærte jeg tidlig.

I hagen rundt barndomshjemmet møtte jeg maur som slepte på mat og byggematerialer, bier som fløy fra blomst til blomst, fluer som satt og stelte seg, og gresshopper som sang. Jeg var så heldig at jeg hadde folk som kunne lære meg navnet på en del av dem. Pappa var naturfaglærer og hadde fått med seg litt biologi fra studietiden. Onkelen min samlet på sommerfugler. Det var han som viste meg hvordan man kunne la en larve spise

på en potteplante med et finmasket nett rundt, som et slags bur, så man fikk se at larven forpuppet seg og til slutt kom ut som voksen sommerfugl.

Mange år senere, da vi hadde fått egne barn og flyttet til et hus med hage, kom insektinteressen krypende tilbake. Jeg hadde ingen fagkunnskap å bygge på, men jeg begynte i det små med å prøve å kjenne igjen forskjellige typer humler sammen med ungene, og så ballet det på seg. Én ting ble klart etter som jeg lærte stadig flere insektarter å kjenne: Det var mange av dem. Veldig mange flere enn jeg hadde ant. Selv innenfor et begrenset område som hagen vår var det vanskelig å få oversikt.

Fra før kunne jeg litt om fugler. Der vil en nybegynner som går inn for saken, ganske snart bli kjent med alle artene som er vanlige på hjemstedet. Jeg fikk lyst til å sette opp en liste over insektartene som fantes i hagen, på linje med de listene fuglekikkere lager seg over hvilke fugler de har sett. Temmelig naivt. Når det gjelder insekter, må et slikt prosjekt kunne kalles et sisyfosarbeid. Etter fire somre med aktiv insektjakt har jeg oppdaget mer enn fem hundre arter i hagen.1 Det er åpenbart mange flere. Setter jeg av en time til å lete, finner jeg gjerne en type insekt jeg aldri før har sett, og dessuten er det mange jeg for lengst har funnet, men så langt ikke klart å identifisere. I England brukte zoologen Jennifer Owen tretti år på å undersøke dyrelivet i hagen sin. Hun fant nesten to tusen insektarter, og fortsatt mente hun at det var en god del flere hun kunne føyd til lista med enda større innsats.2

Insektene er nesten ufattelig mangfoldige. De utgjør mer enn halvparten av alle kjente arter. Med andre ord er det flere navngitte arter av dem på planeten enn av fugler, pattedyr og alle andre slags dyr, planter, alger og sopp til sammen.3 Du behøver ikke dra noe sted for å oppleve denne artsrikdommen. Gå ut av døra og let, så

skal du finne. Har du ikke hage, ser du insektene i skogen, på fjellet, i parken, stort sett hvor som helst på landjorda og i ferskvann. Mangfoldet er naturligvis større i tropiske strøk, men selv hos oss i nord utgjør insektene en praktisk talt utømmelig kilde til nye naturopplevelser, og til overraskende glimt av skjønnhet.

Likevel er det noe som har gjort enda dypere inntrykk på meg enn variasjonen i farger og fasonger, og det svimlende antallet arter, nemlig mangfoldet av levesett. Hver av insektartene i hagen har sin egen, typiske livsfortelling. Noen trekker som fuglene og krysser hav og landegrenser for å komme hit. Noen lever inne i andre insekter, eller lurer dem til å stelle sitt eget avkom, mens atter andre samarbeider til beste for alle parter. Slik fortsetter det, art for art.

Det alle vet om insekter, er jo ellers at de kan være plagsomme. Enkelte biter, stikker eller er litt for lystne på maten vår. Andre kan finne på å ete opp det man prøver å dyrke. På den annen side gjør mange insekter nytte for seg i hagen ved å bestøve blomster eller ved å spise skadedyr. Sånt er greit å vite om, og jeg skriver litt om det, men jeg synes ikke man skal henge seg altfor mye opp i det med skade og nytte. Først og fremst bør man senke skuldrene, puste med magen og oppleve insektene. De fleste av dem holder på med sitt, uten å plage eller hjelpe oss mennesker nevneverdig. De er vakre, små vesener med underlige vaner, som er vel verdt å bli kjent med.

Boka starter pent og forsiktig på de neste sidene, med en introduksjon til insektene og hva de holder på med i hagen. Så kommer den litt grundigere delen «Insektenes historie», som viser hvordan småkrypene i hagen er levende spor etter hundrevis av millioner av år med evolusjon. Her får du overblikket over de ulike gruppene av insekter og blir spesielt introdusert for noen av de mest særpregede, som for eksempel øyenstikkere, gresshopper og saksedyr.

INSEKTENE I HAGEN

Videre utover i boka kommer egne deler om de fem største insektgruppene, nemlig nebbmunner, sommerfugler, tovinger, biller og vepser. Til sammen omfatter disse fem gruppene de aller fleste insektartene i hagen. I verden også, for den saks skyld. Helt mot slutten handler det om hvordan vi som hageeiere kan bidra til å ta vare på insektene, og hvorfor det trengs. Dessverre er det all grunn til å bekymre seg for hva som skjer med naturen rundt oss, og ikke minst med insektene. At insektbestandene går tilbake, er ille for oss mennesker, og for andre arter som villblomster, småfugler og flaggermus. Foruroligende er det. Likevel handler denne boka først og fremst om gleden ved å bli kjent med insektene der man bor. Det kan jo også være første skritt mot å ta bedre vare på dem.

Dobbeltbåndet blomsterflue. >

Mylderet i hagen

Hornmurerbie.

Markhumle.

Honningbie.

Livet i morelltrærne

Om våren springer morellblomstene ut på bare kvister. Først skjer det inntil den rødmalte husveggen, som tar til seg solvarmen og stråler den tilbake på knoppene. Siden åpner de snøhvite blomstene seg over hele treet, og etter noen dager står også det andre morelltreet, som har mer rosa skjær i knoppene, i full blomst. Nyvåknede bier surrer omkring i blomsterhavet. De forsyner seg med nektar og pollen, og mens de er innom en blomst, legger de gjerne igjen litt pollen de har med seg fra andre blomster. Dermed bestøver de blomsten, eller pollinerer den som det også heter. Det er alltid en mengde honningbier, altså husdyr som samler råstoff til honning, for vi har birøktere i nabolaget. Ville insekter kommer også til blomstringsfesten. Det er flere slags humledronninger, markhumler, steinhumler, trehumler og jordhumler, som nylig har våknet fra vinterdvalen og som er i ferd med å grunnlegge hvert sitt lille, ettårige humlesamfunn, som utover sommeren skal befolkes av dronningens avkom. En annen gjest i morelltrærne er hornmurerbien, en einstøing av en bie som ikke danner samfunn i det hele tatt. Følger man godt

med, er det enda flere slags insekter å se langs blomsterkvistene. For eksempel svirrer årets første blomsterfluer og humlefluer innom for å spise.

Morellblomstringen får meg bestandig til å tenke på japanske dikt om prydkirsebær og forgjengelig skjønnhet, for det tar ikke mange dager før kronbladene drysser over terrassen. Da strutter kvistene allerede av lysegrønt løv. Snart spiser vi i skyggen av trekronen på varme dager, og en stund etter sankthans begynner frukten å modne. Igjen starter det i solveggen. Vi strekker oss etter de saftige kjøttmorellene. Vi hopper og klatrer og står på stoler, stige og gardintrapp for å nå dem, og smaker oss gjennom spekteret av modenhet fra de syrlige morellene man plukker mens de fortsatt er rødgule, helt over til de svartfiolette, aromatiske, like før det er for sent. Vi spiser oss sprekkmette. Vi høster og gir bort moreller, og inviterer naboer og familie til å komme og forsyne seg hvis vi reiser bort. Likevel blir det alltid noen overmodne igjen til trosten og vepsen. Var det ikke for de pollinerende insektene, hadde vi ikke fått noen moreller. Trærne våre er plassert for å få best mulig utbytte av insekttrafikken. Han som plantet dem, minst tjue år før vi flyttet inn, har fortalt meg at han konsulterte en fruktbonde han kjente. Det var ikke tilfeldig at han satte to morelltrær av forskjellig sort like ved hverandre. Morellblomster bør nemlig bestøves med pollen fra et annet tre for å bære godt med frukt. Alle morelltrær av samme sort (for eksempel alle de som selges på hagesenteret under navnet «Emperor Francis»), er kloner, altså genetisk like, og blomstene deres har identisk pollen, som om de tilhørte ett og samme tre. Derfor bør nabotreet tilhøre en annen morellsort. Da ligger alt til rette for en god frukthøst, så sant biene og de andre pollinerende insektene er på plass når blomstene springer ut.

Igjen og igjen minner insektene meg på at vi bare ser en flik av virkeligheten. Ta for eksempel morelltrærne. Gjennom sommerhalvåret prater vi som bor her stadig om disse to trærne, fra de første knoppene til det gnistrende høstløvet, men likevel ser vi dem stykkevis. Det er oppmerksomheten det skorter på. En fornyet interesse for insekter var alt som skulle til for at jeg oppdaget en overraskende egenskap ved løvet på morelltrærne: Da jeg ga meg til å granske ett og ett blad, på jakt etter insektlarver, så jeg at mange av bladstilkene hadde en eller to runde utvekster som jeg aldri før hadde lagt merke til. De kunne være enten vinrøde eller gulgrønne, og satt nær stedet hvor stilken møtte bladet. Mistanken om at de hadde noe med insekter å gjøre, fikk meg til å undersøke nærmere.

Utvekstene på morellbladenes stilker kalles ekstraflorale nektarier. De er kjertler som skiller ut nektar, den samme søte væsken som finnes i blomstene. Også nektaren fra kjertler på bladstilkene tjener som lokkemat. Den tiltrekker seg rovinsekter som beskytter treet mot planteetende insekter. Det kan for eksempel være snakk om vepser og marihøner. Først og fremst er det nok maur morelltreet lokker på. Maur er ikke nødvendigvis kjærkomne gjester i trærne, for de søthungrige maurene gjeter, forsvarer og steller flokker av bladlus, som suger plantesaft og skiter sukker. Det er naturligvis ingen fordel for

Morellblad med nektarkjertler.

verken morelltrærne eller for andre planter som bladlusene slår seg ned på, men det finnes større problemer. Sommerfugllarver og andre insekter som spiser opp bladene, kan gjøre stor skade hvis de blir mange. Da er det vel verdt å tilkalle maurene, som setter pris på de raske karbohydratene i nektaren, men som også gjerne forsyner seg av myke, proteinrike larver. På morelltrær som er under angrep fra små bladetere, vokser det fram spesielt mange ekstraflorale nektarier.4

Nettopp det året da jeg la merke til nektariene på morellbladene, viste det seg at en liten sommerfugl som kalles kirsebærmøll, trivdes litt for godt i morelltrærne våre. I andre halvdel av mai var det mengder av lysegrønne larver som firte seg ned fra greinene i lange silketråder, for å gjennomgå forvandlingen til voksen kirsebærmøll nede i jorda rundt treet. Utover sommeren svermet de voksne møllene rundt trekronene. Uten skam satt de og paret seg på kvistene der det var sørgelig langt mellom morellene. Kirsebærmøllens larver nøyer seg ikke med å spise hull i bladene. De er særlig glade i knopper, blomster og tidlige morellkart, så denne arten er ikke akkurat fruktdyrkerens venn. Likevel ble det da noen moreller å plukke den sommeren også. Kanskje var det hæren av små, svarte maur som treet lokket til seg, som reddet stumpene?

Heldigvis er det flere slags insekter som gjør det utrygt å være kirsebærmøll. Det fikk jeg se i etterkant av nasjonaldagen. Mens vi spiste 17. mai-frokost under morelltreet, måtte jeg stadig reise meg og gripe en møllarve idet den firte seg ned fra greinene. Sju stykker fanget jeg på den måten. Larvene fikk utvikle seg videre

Kirsebærmøll.

Rødfottege.

i en gjennomsiktig plastboks i hylla bak skrivebordet mitt, men bare én av de sju ble til voksen kirsebærmøll. I tillegg dukket det opp hele 14 små snyltevepser i boksen.5

Før jeg fanget larvene, må en hunnveps ha stukket dem med eggleggingsrøret sitt, en slags brodd hun har på bakkroppen. Hun må ha injisert ett eller flere egg i hver larve. Siden spiste vepselarvene opp møllarvene innenfra, så de etter hvert døde av skadene. Brutalt, men bra for avlingen. Da de små snylterne hadde spist seg mette, forvandlet de seg til voksne vepser. Jeg har ellers sett mange slags snyltevepser på ferde oppe i morelltrærne, og noen av dem styrker seg nok også på nektaren som tilbys i kjertler på bladstilkene.

Hageeiere bekymrer seg gjerne for at insekter skal spise opp det de dyrker. Problemet løser seg i mange tilfeller selv, ved at andre insekter kommer og tar for seg av de plagsomme planteeterne. I morelltreet fant jeg nok et fint eksempel på hvordan insektene i hagen holder hverandre i sjakk. Igjen startet det med en oppdagelse på et blad. Fjorten små insektegg var plassert inntil hverandre i sirlige rader på undersiden av morellbladet. De så ut som eggene til en eller annen slags tege, altså en fjern slektning av bladlusene. Også tegene livnærer seg typisk ved å suge plantesaft, eller saften fra frukt og bær, men her er det snakk om vesentlig større insekter enn bladlus. En tegeart som gjør mye av seg utover i morellsesongen, er rødfottegen. Den er flott, men det er nok ikke fritt for at den ødelegger en del moreller.

Egg fra en tege i familien breiteger. Eggene inneholder larver eller pupper av en snylteveps i slekten Trissolcus. (De to gjennomsiktige eggeskallene har antakelig vært tomme fra eggene først ble lagt.)

Jeg knep av bladet med tegeeggene på og la det i en lukket beholder for å se akkurat hva slags tege som kom ut av eggene. Etter noen dager ble de klekket. Fra hvert egg kom det et lite insekt – og til min forbauselse var det ikke noen tegeunge, men derimot en ørliten, men likevel fullvoksen snylteveps. Folk som har greie på det, forteller at disse minivepsene tilhører en av artene i slekten Trissolcus. Hunnene leter opp eggene til teger og stikker hull på dem med eggleggingsrøret. Slik plasserer de sitt eget egg inne i tegens egg, som siden utgjør både matpakke og barnerom for avkommet. Vepselarven spiser alt innholdet i tegeegget, og det er også alt den spiser. Den holder til der inne i egget gjennom det meste av livssyklusen. Når den omsider gnager seg et hull i skallet og kommer ut, er den en voksen, liten veps.

Mens vi tobeinte beundrer blomstringen og gleder oss til morellene blir modne, pågår tusener av små dramaer i trekronene, kamper på liv og død der ulike insektarter spiller sine roller, men der også trærne selv tar aktivt del. Flere slags planter i hagen gjør som morelltrærne. De rekrutterer maur og andre rovinsekter som vektere ved å belønne dem med søtsaker. Alt dette har jeg fått vite fordi jeg bestemte meg for å finne ut hvilke insekter som lever i hagen. Sånt skjer jo når man skjerper oppmerksomheten: Man ser mer. Hagen hjemme er blitt som et annet sted enn den var før jeg bestemte meg for å lære insektene å kjenne. Hele små verdener åpenbarer seg, innimellom alt det kjente, hvis man bare vet å se etter.

En voksen snylteveps i slekten Trissolcus.

Liten kålsommerfugl suger nektar fra lavendelblomster.

Huset og hagen

Det rødmalte huset der jeg sitter og skriver, ble bygget som hytte for byfolk for snart hundre år siden. En gang på 1980-tallet ble det utvidet til helårsbolig. Inntil huset er det et planert område med litt plen, noen stauder, terrasse, en rabarbra som blir fin når vi husker å gjødsle, en stor rododendron, syriner, et epletre og altså to morelltrær. Det meste er plantet av folk som bodde her før oss. For å være ærlig har hagestellet vært litt forsømt de siste årene, og insektene er nok glade til. De trives i rufsete hager. De første insektene man legger merke til om man kommer innom en sommerdag, er typiske hageboere som finnes i de fleste norske og nordeuropeiske boligstrøk. Det gjelder for eksempel humlene og de hvite kålsommerfuglene og rapssommerfuglene som er på vingene gjennom hele sommeren. Likedan er det med noen avlange, svarte og røde biller som kravler på blomster og blader, og som flyr fra tre til tre når sola varmer. Billene tilhører slekten Cantharis og familien bløtvinger. Verken slekten eller de enkelte artene har noe etablert norsk navn.

Cantharis-billene finnes så godt som overalt her i landet. Hjemme i hagen har vi i hvert fall fire ulike arter. Andre slags insekter som gjør mye av seg, både hos oss og i de fleste hager, er teger og blomsterfluer. Allerede som barn lærte jeg å gjennomskue de fullstendig harmløse blomsterfluene, som ofte er forkledd som stikkeveps med gule og svarte striper på bakkroppen. En av de vanligste hageartene, dobbeltbåndet blomsterflue, tåler ikke nordiske vintre. Hver forsommer flyr de dobbeltbåndete blomsterfluene hit helt fra Sentral- og Sør-Europa, så jeg nikker alltid litt anerkjennende når jeg ser sommerens første. Tenk å være så liten og fly så langt.

To biller i familien bløtvinger, Cantharis rustica og Cantharis obscura.

Dobbeltbåndet blomsterflue. Storløvtege.

Så har du en del insekter som er kresne planteetere og bare trives i de hagene hvor livretten deres vokser. Den vesle sommerfuglen mynteengmott har vi for eksempel mye av fordi larvene liker seg på bergmynte. Da snakker vi om den opprinnelige formen av krydderurten oregano, som også vokser vilt i Norge. Bergmynten fra hagen har ikke noen aroma å snakke om. Plantene sprer seg som ugress i bedene og må holdes nede der vi vil dyrke noe annet. Det kan være en kamp, men likevel er jeg glad i bergmynten, på grunn av de fine blomstene som også er rike på nektar og tiltrekker seg pollinerende insekter i hopetall. Mynteengmotten ser jeg også som en bonus. De voksne er søte, små fargeklatter. Larvene gnager på myntebladene og lager seg gjemmesteder ved å spinne dem sammen med silketråder. Etter sigende kan de også leve på noen andre populære krydderurter, men de gjør ikke noe av seg i urtebedet der vi pleier å ha timian, basilikum og rosmarin.

Det er bratt her ute. Fra skrivebordet i andre etasje har jeg utsikt mot Oslo. Huset ligger i skråningen ned mot fjorden og står på fjell, på grunnfjell, på en milliard år gammel gneis. Svaberget ved verandaen har en kroppslig, avrundet form. Overflaten er Mynteengmott.

slipt til av innlandsisen som tårnet seg to−tre kilometer opp over landet her ved istidens høydepunkt, for bare 21 000 år siden. På nedsiden av huset, mot postkassa og biloppstillingsplassen, er det blanke knauser med mose på. Opp til inngangsdøra kommer man langs tretrapper og en gruslagt sti, som noen i overkant livskraftige spireabusker stadig truer med å blokkere.

Nettopp fordi terrenget er ulendt, og fordi dette først var et hyttestrøk, har mange i nabolaget valgt å la deler av eiendommen være naturtomt, som det heter. Med andre ord får plantene vokse omtrent som før området ble bygget ut. Det gir levesteder for noen insektarter som ikke er like vanlige i opparbeidede hager. Hos oss er det bare en bit av tomta som er planert og dyrket opp. Ellers er det litt snaufjell og buskas, og i skråningen opp mot naboene i vest har vi et felt med røsslyng, blåbær og tyttebær, som ikke får annet stell enn at vi fjerner unge trær som forsøker å etablere seg. En av insektartene som liker seg nettopp i det området, er lyngmåleren. Den vokser gjerne opp på en diett av røsslyng. De fleste av sommerfuglartene i familien målere er aktive om natta eller i tussmørket, men med lyngmåleren er det annerledes. Den flyr midt på dagen, og gjerne i sol. Hannene patruljerer lavt over skråningen, mens de fjæraktige antennene analyserer lufta. Det gjelder å fange opp det minste duftspor fra hunnene som kanskje sitter skjult nede i lyngen.

Lyngmåleren lever her på tomta gjennom hele livet, fra egg til voksen. Likedan er det med mynteengmotten. Andre insektarter kommer bare på besøk, som for eksempel den knallrøde billen Pyrochroa coccinea. For å gjøre det enklere kan vi kalle den kardinalbille, siden den tilhører familien kardinalbiller. Jeg har kommet over denne skjønnheten bare én gang. Da må den ha vært på gjennomreise. Larvene til kardinalbillen lever helst i død eikeved, og det kan vi ikke by på i hagen. Kardinalbillen er en

Larve av lyngmåler (høyst trolig, men det kan være en annen slags målerlarve).

av flere insektarter som dukker opp hos oss fordi det vokser eik i nærheten. For kardinalbillens del er det avgjørende at folk lar døde greiner eller stammer fra eiketrærne bli liggende.

Akkurat hvilke insektarter som finnes rundt huset, kommer altså an på hva som vokser i hagen, og hva slags levesteder nabolaget ellers kan by på. Bor du for eksempel nær et vann eller en bekk, får du antakelig besøk av noen insekter vi ser lite til her. Mest påfallende er det likevel hvor mange forskjellige slags insekter som finnes i en hvilken som helst hage. Det er bare å gå ut og lete.

Hann av lyngmåler.

En kardinalbille. Arten heter Pyrochroa coccinea.