Livet i morelltrærne

Om våren springer morellblomstene ut på bare kvister. Først skjer det inntil den rødmalte husveggen, som tar til seg solvarmen og stråler den tilbake på knoppene. Siden åpner de snøhvite blomstene seg over hele treet, og etter noen dager står også det andre morelltreet, som har mer rosa skjær i knoppene, i full blomst. Nyvåknede bier surrer omkring i blomsterhavet. De forsyner seg med nektar og pollen, og mens de er innom en blomst, legger de gjerne igjen litt pollen de har med seg fra andre blomster. Dermed bestøver de blomsten, eller pollinerer den som det også heter. Det er alltid en mengde honningbier, altså husdyr som samler råstoff til honning, for vi har birøktere i nabolaget. Ville insekter kommer også til blomstringsfesten. Det er flere slags humledronninger, markhumler, steinhumler, trehumler og jordhumler, som nylig har våknet fra vinterdvalen og som er i ferd med å grunnlegge hvert sitt lille, ettårige humlesamfunn, som utover sommeren skal befolkes av dronningens avkom. En annen gjest i morelltrærne er hornmurerbien, en einstøing av en bie som ikke danner samfunn i det hele tatt. Følger man godt med, er det enda flere slags insekter å se langs blomsterkvistene. For eksempel svirrer årets første blomsterfluer og humlefluer innom for å spise.

Morellblomstringen får meg bestandig til å tenke på japanske dikt om prydkirsebær og forgjengelig skjønnhet, for det tar ikke mange dager før kronbladene drysser over terrassen. Da strutter kvistene allerede av lysegrønt løv. Snart spiser vi i skyggen av trekronen på varme dager, og en stund etter sankthans begynner frukten å modne. Igjen starter det i solveggen. Vi strekker oss etter de saftige kjøttmorellene. Vi hopper og klatrer og står på stoler, stige og gardintrapp for å nå dem, og smaker oss gjennom spekteret av modenhet fra de syrlige morellene man plukker mens de fortsatt er rødgule, helt over til de svartfiolette, aromatiske, like før det er for sent. Vi spiser oss sprekkmette. Vi høster og gir bort moreller, og inviterer naboer og familie til å komme og forsyne seg hvis vi reiser bort. Likevel blir det alltid noen overmodne igjen til trosten og vepsen. Var det ikke for de pollinerende insektene, hadde vi ikke fått noen moreller. Trærne våre er plassert for å få best mulig utbytte av insekttrafikken. Han som plantet dem, minst tjue år før vi flyttet inn, har fortalt meg at han konsulterte en fruktbonde han kjente. Det var ikke tilfeldig at han satte to morelltrær av forskjellig sort like ved hverandre. Morellblomster bør nemlig bestøves med pollen fra et annet tre for å bære godt med frukt. Alle morelltrær av samme sort (for eksempel alle de som selges på hagesenteret under navnet «Emperor Francis»), er kloner, altså genetisk like, og blomstene deres har identisk pollen, som om de tilhørte ett og samme tre. Derfor bør nabotreet tilhøre en annen morellsort. Da ligger alt til rette for en god frukthøst, så sant biene og de andre pollinerende insektene er på plass når blomstene springer ut.

Igjen og igjen minner insektene meg på at vi bare ser en flik av virkeligheten. Ta for eksempel morelltrærne. Gjennom sommerhalvåret prater vi som bor her stadig om disse to trærne, fra de første knoppene til det gnistrende høstløvet, men likevel ser vi dem stykkevis. Det er oppmerksomheten det skorter på. En fornyet interesse for insekter var alt som skulle til for at jeg oppdaget en overraskende egenskap ved løvet på morelltrærne: Da jeg ga meg til å granske ett og ett blad, på jakt etter insektlarver, så jeg at mange av bladstilkene hadde en eller to runde utvekster som jeg aldri før hadde lagt merke til. De kunne være enten vinrøde eller gulgrønne, og satt nær stedet hvor stilken møtte bladet. Mistanken om at de hadde noe med insekter å gjøre, fikk meg til å undersøke nærmere.

Utvekstene på morellbladenes stilker kalles ekstraflorale nektarier. De er kjertler som skiller ut nektar, den samme søte væsken som finnes i blomstene. Også nektaren fra kjertler på bladstilkene tjener som lokkemat. Den tiltrekker seg rovinsekter som beskytter treet mot planteetende insekter. Det kan for eksempel være snakk om vepser og marihøner. Først og fremst er det nok maur morelltreet lokker på. Maur er ikke nødvendigvis kjærkomne gjester i trærne, for de søthungrige maurene gjeter, forsvarer og steller flokker av bladlus, som suger plantesaft og skiter sukker. Det er naturligvis ingen fordel for verken morelltrærne eller for andre planter som bladlusene slår seg ned på, men det finnes større problemer. Sommerfugllarver og andre insekter som spiser opp bladene, kan gjøre stor skade hvis de blir mange. Da er det vel verdt å tilkalle maurene, som setter pris på de raske karbohydratene i nektaren, men som også gjerne forsyner seg av myke, proteinrike larver. På morelltrær som er under angrep fra små bladetere, vokser det fram spesielt mange ekstraflorale nektarier.4

Nettopp det året da jeg la merke til nektariene på morellbladene, viste det seg at en liten sommerfugl som kalles kirsebærmøll, trivdes litt for godt i morelltrærne våre. I andre halvdel av mai var det mengder av lysegrønne larver som firte seg ned fra greinene i lange silketråder, for å gjennomgå forvandlingen til voksen kirsebærmøll nede i jorda rundt treet. Utover sommeren svermet de voksne møllene rundt trekronene. Uten skam satt de og paret seg på kvistene der det var sørgelig langt mellom morellene. Kirsebærmøllens larver nøyer seg ikke med å spise hull i bladene. De er særlig glade i knopper, blomster og tidlige morellkart, så denne arten er ikke akkurat fruktdyrkerens venn. Likevel ble det da noen moreller å plukke den sommeren også. Kanskje var det hæren av små, svarte maur som treet lokket til seg, som reddet stumpene?

Heldigvis er det flere slags insekter som gjør det utrygt å være kirsebærmøll. Det fikk jeg se i etterkant av nasjonaldagen. Mens vi spiste 17. mai-frokost under morelltreet, måtte jeg stadig reise meg og gripe en møllarve idet den firte seg ned fra greinene. Sju stykker fanget jeg på den måten. Larvene fikk utvikle seg videre i en gjennomsiktig plastboks i hylla bak skrivebordet mitt, men bare én av de sju ble til voksen kirsebærmøll. I tillegg dukket det opp hele 14 små snyltevepser i boksen.5

Rødfottege.

Før jeg fanget larvene, må en hunnveps ha stukket dem med eggleggingsrøret sitt, en slags brodd hun har på bakkroppen. Hun må ha injisert ett eller flere egg i hver larve. Siden spiste vepselarvene opp møllarvene innenfra, så de etter hvert døde av skadene. Brutalt, men bra for avlingen. Da de små snylterne hadde spist seg mette, forvandlet de seg til voksne vepser. Jeg har ellers sett mange slags snyltevepser på ferde oppe i morelltrærne, og noen av dem styrker seg nok også på nektaren som tilbys i kjertler på bladstilkene.

Hageeiere bekymrer seg gjerne for at insekter skal spise opp det de dyrker. Problemet løser seg i mange tilfeller selv, ved at andre insekter kommer og tar for seg av de plagsomme planteeterne. I morelltreet fant jeg nok et fint eksempel på hvordan insektene i hagen holder hverandre i sjakk. Igjen startet det med en oppdagelse på et blad. Fjorten små insektegg var plassert inntil hverandre i sirlige rader på undersiden av morellbladet. De så ut som eggene til en eller annen slags tege, altså en fjern slektning av bladlusene. Også tegene livnærer seg typisk ved å suge plantesaft, eller saften fra frukt og bær, men her er det snakk om vesentlig større insekter enn bladlus. En tegeart som gjør mye av seg utover i morellsesongen, er rødfottegen. Den er flott, men det er nok ikke fritt for at den ødelegger en del moreller.

Egg fra en tege i familien breiteger. Eggene inneholder larver eller pupper av en snylteveps i slekten Trissolcus. (De to gjennomsiktige eggeskallene har antakelig vært tomme fra eggene først ble lagt.)

Jeg knep av bladet med tegeeggene på og la det i en lukket beholder for å se akkurat hva slags tege som kom ut av eggene. Etter noen dager ble de klekket. Fra hvert egg kom det et lite insekt – og til min forbauselse var det ikke noen tegeunge, men derimot en ørliten, men likevel fullvoksen snylteveps. Folk som har greie på det, forteller at disse minivepsene tilhører en av artene i slekten Trissolcus. Hunnene leter opp eggene til teger og stikker hull på dem med eggleggingsrøret. Slik plasserer de sitt eget egg inne i tegens egg, som siden utgjør både matpakke og barnerom for avkommet. Vepselarven spiser alt innholdet i tegeegget, og det er også alt den spiser. Den holder til der inne i egget gjennom det meste av livssyklusen. Når den omsider gnager seg et hull i skallet og kommer ut, er den en voksen, liten veps.

Mens vi tobeinte beundrer blomstringen og gleder oss til morellene blir modne, pågår tusener av små dramaer i trekronene, kamper på liv og død der ulike insektarter spiller sine roller, men der også trærne selv tar aktivt del. Flere slags planter i hagen gjør som morelltrærne. De rekrutterer maur og andre rovinsekter som vektere ved å belønne dem med søtsaker. Alt dette har jeg fått vite fordi jeg bestemte meg for å finne ut hvilke insekter som lever i hagen. Sånt skjer jo når man skjerper oppmerksomheten: Man ser mer. Hagen hjemme er blitt som et annet sted enn den var før jeg bestemte meg for å lære insektene å kjenne. Hele små verdener åpenbarer seg, innimellom alt det kjente, hvis man bare vet å se etter.

Liten kålsommerfugl suger nektar fra lavendelblomster.