Flukten fra Palestina

RIMA IRAKI Flukten fra Palestina

MIN NORSK-PALESTINSKE

FAMILIEHISTORIE

© 2025 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Omslagsfoto: Agnete Brun / privat

Papir: Holmen Book Cream 70 g

Boka er satt med Minion Pro 11,5/15,5

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3892-7

Kagge Forlag AS Akersgata 45

0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Innhold

Del 3

Til mine elskede døtre, Jennah og Maria.

For at dere alltid skal ha mot og vilje til å reise dere igjen.

Forord

Som norsk journalist har jeg i årevis dekket historier om flyktninger og flyktningstrømmer. Mens jeg har formidlet nyhetene, er det som om jeg har fortrengt at jeg selv en gang var palestinsk flyktning, født statsløs og med begrensede rettigheter. Ordet flyktning i seg selv gir meg assosiasjoner til en ressurssvak menneskemasse – en byrde. Et problem som må løses. Hvem er disse menneskene? Hvem var de før de la ut på flukt? Og hvem ble de etterpå?

I denne boken forteller jeg noen av disse historiene. Tre generasjoner palestinere – besteforeldre mine, foreldrene mine og meg – kan forhåpentlig gi et innblikk i hvordan storpolitikk påvirker mennesker på individnivå, og hva det innebærer å være flyktning.

Det er skrevet mange bøker om konflikten mellom Israel og Palestina. Denne tar altså for seg det palestinske perspektivet, med utgangspunkt i min families historie. Hva som skjedde med palestinerne og deres barn i tiden før og etter at staten Israel ble opprettet i 1948, var i mange

år underkommunisert i internasjonal politikk, media og akademia. Det har trolig også hatt innvirkning på den internasjonale politikken som er blitt ført i Midtøsten.

Den 7. oktober 2023 ble vi vitne til historiens største massakre på israelsk jord, og i skrivende stund ser vi det stadig flere omtaler som et folkemord i Gaza. Hvis vi skal forstå nåtiden, må vi også kjenne fortiden, men enkeltskjebnene har en tendens til å forsvinne i historiens lange linjer.

Denne boken er et forsøk på å fortelle historien fra et annet og mer personlig ståsted. Innholdet er i stor grad basert på muntlige fortellinger som er formidlet av mine foreldre Fadia og Youssif Iraki. Når jeg innimellom velger å gjengi direkte sitater, er det med forbehold om at jeg ikke selv har vært til stede, og at ordlyden dermed kan ha vært en annen enn den mine førstehåndskilder har brukt. Så langt det har latt seg gjøre, har jeg snakket med dem som er omtalt, og verifisert historiene som er fortalt.

De få enkeltpersonene det ikke har vært mulig å oppnå kontakt med, er anonymisert av hensyn til personvern. Beretningene om mine besteforeldre Izzat og Nazmieh Jawad og Ahmed og Aisha Iraki bygger på inngående samtaler med mine foreldre og andre slektninger, og gamle videoopptak der mine besteforeldre selv har kunnet fortelle meg om livet de levde. Hendelsene jeg refererer til og knytter dem til, er godt dokumentert gjennom litteraturen. Teksten bygger også på dokumenter som besteforeldrene mine tok med seg fra Palestina i 1948.

Midtøsten-forsker Jørgen Jensehaugen har bidratt som fagkonsulent.

Gjennom skriveprosessen har jeg tenkt mye på hvor jeg ville vært nå dersom besteforeldre mine ikke hadde flyktet. Hva hadde skjedd om familien min var blitt værende? Ville de blitt drept? Innlemmet i Israel og i praksis blitt behandlet som annenrangs borgere? Eller kanskje ville de gjort som mange andre palestinere gjorde den gang – flyktet til Gaza?

Oslo, den 8. september 2025

Rima Iraki

Under every rock

And the shadow of every tree I see my grandparents’ memories

So every time you ask: who are you? I will tell you about their power

And how their grandchildren remain

Saja Kilani

Prolog

Lørenskog, Norge, april 2024

Tikk, takk, tikk, takk. Det gamle vegguret irriterer meg der jeg sitter i den blå og litt for harde velursofaen hjemme hos foreldrene mine. Samtidig kjenner jeg et stikk av vemod ved tikkingen. Mamma og pappa kjøpte uret for mange år siden hos Det Norske Misjonsselskap i Lillestrøm, og siden har det hengt her, blant pappas malerier av Palestina og bilder av oss barna og de fire barnebarna – to her på jorden og to i himmelen. Det er vitnemål, diplomer, vegglamper, mønstrete fat, vinglass, potter og Nefertiti- og kamelfigurer. Ikke en vegg eller flekk i det 150 kvadratmeter store rekkehuset er naken.

Hyller, bord, vinduskarmer – overalt er det mengder av ting foreldrene mine har samlet gjennom et langt liv. Ting som har fremstått som tilfeldige støvsamlere, men som jeg nå, de siste årene, har skjønt representerer mange av stedene der de har bodd og ønsket å kalle hjem. Minner. Traumer. Fra det som var og kunne ha vært, og fra det som ble noe av. Tikkingen fra det gamle vegguret

overdøves da komfyrviften på kjøkkenet skrus på. Ut siver lukten av kardemomme fra mammas makloubigryte.

I den hvitmalte trappen er pappa på vei ned fra andre etasje.

– Se her, Rima. Jeg har lyst til å vise deg noe, sier han og kommer mot meg med hånden lukket rundt en liten brun bok. Han pleier ofte å vise meg noe når jeg er på besøk. En bok, et maleri, en nyhetsartikkel. Det er alltid noe. – Her, sier han og gir den til meg. Den ser annerledes ut enn bøkene han pleier å anbefale meg, liten, på størrelse med en notatbok. Skinnet er mykt og slitt i kantene, og den delen som holder permene sammen, er tapet. Øverst på forsiden er det skrevet inn et nummer: «185637». Blikket mitt dras mot det overdådige symbolet under passnummeret. Et svart skjold med kors i midten, kronet med enda et kors helt øverst. To figurer holder skjoldet fra hver sin kant: en eventyrlig enhjørning med et horn i pannen og en løve med krone på hodet. «British passport» står det, og under der igjen: «Palestine». Helt nederst er det ført inn et håndskrevet navn: «Ahmed Eff Musa Juma el IRAQI».

Bestefars pass. Eff i navnet hans er mest sannsynlig en forkortelse for det tyrkiske ordet effendi, en høflig tiltaleform som betyr herre eller mester. Pappas øyne blir fuktige. Han presser leppene sammen, og den krokete nesen kommer tydeligere frem. Bestefars pass er en skatt, forklarer han.

– Jeg føler at jeg holder Palestina når jeg holder dette dokumentet. At jeg er der, sier han.

Selv har han ingen egne minner derfra. Pappa var bare tre år gammel da de måtte flykte fra Arab el-Raml i Haifa, men Palestina har alltid vært «hjem».

Jeg blar i passet, som lukter gammelt bibliotek. Arkene er gule og misfarget, og det er skrevet på engelsk, arabisk og hebraisk. På første side begynner jeg å lese på det av de tre språkene jeg kan best:

Passport:

By His Majesty’s High Commissioner for Palestine

These are to request and require in the name of His Majesty all those whom it may concern to allow the bearer to pass freely without let or hindrance and to afford him every assistance and protection of which he may stand in need.

Given at Jerusalem

The 23rd day of February 1945

For meg var Ahmed en gammel, streng skikkelse med hvitt hår og stokk. Han døde da jeg var tre, og ble en figur jeg bare kjenner gjennom fotografier og fortellinger. Svart-hvitt-bildet i passet som er stemplet med «Department of Migration, Jerusalem», viser en mann med stolt og alvorlig holdning. Han har snille øyne, synes jeg og prøver å forestille meg øyeblikket da noen tok dette bildet av ham i Jerusalem. Fotografen ga

neppe bestefar noen instruks om ikke å vise tennene eller smile, slik vi får på passkontoret i dag – folk smilte ikke på bilder i gamle dager. Ahmeds signatur er skrevet med penn ved siden av et blått fingeravtrykk. På side fire står det at han kunne få innpass i Syria, Egypt, Transjordan og Libanon med dette passet. Drømte han om å reise andre steder? Visste han om et land som het Norge?

På flere sider i passet finner jeg stempler fra reiser til Sør-Libanon. De forteller historien om en mann som kjempet for landet sitt, sier pappa. Ifølge ham døde bestefar med en stor sorg i hjertet. En sorg han skulle komme til å dele med flere generasjoner av folket sitt.

Arab el-Raml, Palestina, 1914

Egentlig skulle ikke Ahmed hete Iraki til etternavn, eller Iraqi med q, som det står i passet hans. Han ble født i 1914 i den lille landsbyen Arab el-Raml i Haifa-området.

Direkte oversatt betyr Arab el-Raml «sandaraberne» eller «sandfolket», og også Ahmeds foreldre og besteforeldre var født her, ved de sandete dynene like ved havet. Som palestinere flest levde de av å dyrke jorden de eide.

Iraki-familien hadde bodd i Arab el-Raml i generasjoner – så langt tilbake som til 1500-tallet. Men de het altså ikke Iraki. Ikke i begynnelsen. Familien var opprinnelig kjent ved etternavnet Juma, som betyr fredag på arabisk – den helligste dagen i uken for muslimer. Historien skal ha det til at noen i slekten reiste til Irak midt på 1800-tallet. Da de etter noen år vendte tilbake og ble gjenforent med resten av familien, ble de kalt El Iraki, irakerne. Litt etter litt smittet kallenavnet over på resten, og til slutt tok hele familien Iraki som etternavn – angivelig for å unngå forvirring. De skulle bare ha visst hvor mye forvirring

dette etternavnet ville skape for deres etterfølgere i flere generasjoner senere.

I dag er Arab el-Raml slettet fra kartet på lik linje med mange av de gamle palestinske landsbyene som er blitt jevnet med jorden eller dekket av skog. Når jeg søker på navnet på internett, eksisterer det få spor etter landsbyen, men noen finnes. I 1931 ble det gjennomført en omfattende folketelling i Palestina under ledelse av den britiske embetsmannen Major E. Mills.1 Da talte myndighetene opp hvor mange mennesker som bodde i hver by og landsby i det langstrakte landet som på kartet kan minne om et skarpt knivblad, eller en dolk. Og der, i statistikken, dukker Arab el-Raml opp. Ifølge opptellingen bodde det 534 innbyggere i landsbyen, fordelt på 130 boliger. 270 menn og 264 kvinner. Med unntak av én kristen mann var alle muslimer. Blant disse 534 innbyggerne som levde sammen i landsbyen ved havet, vokste altså Ahmed opp.

Da han ble født, var Palestina styrt av Det osmanske riket. Men det skulle snart endre seg, for 1914 var også året da første verdenskrig brøt ut, og etter kriger har kart og landegrenser en tendens til å endre seg. Det osmanske riket, et av verdenshistoriens lengstvarende og største imperier, oppsto på 1200-tallet i dagens Tyrkia. De la store deler av Sørøst-Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika under sin kontroll, og i år 1516 ble Palestina innlemmet som en del av imperiet. De som bodde i landet, ble kalt palestinere, og majoriteten av dem var muslimer, men Palestina huset også en del kristne og jødiske innbyggere.

I 1914, da Ahmed kom til verden, var Det osmanske rikets storhetstid for lengst passert, og imperiet holdt på å rakne. Mange av de arabiske landene ønsket å styre seg selv, og det gjaldt også innbyggerne i Palestina. I frykt for å miste sin makt tok herskerne i Det osmanske riket side med Tyskland og Østerrike-Ungarn i verdenskrigen, mens de arabiske lederne allierte seg med motparten, britene. Som takk for hjelpen ble araberne indirekte lovet at de skulle få selvstyre når de osmanske lederne var kastet ut av Palestina.

Da krigen omsider var over, det året Ahmed fylte fire, satte seierherrene Storbritannia og Frankrike seg ned for å bestemme hvordan det nye verdenskartet skulle se ut. I stedet for å gi de arabiske landene selvstyre fordelte de heller områdene mellom seg. Palestina havnet under britisk kontroll, og i 1922 fikk landet navnet «Det britiske mandatet i Palestina». Tanken var at mandatstyret skulle kontrollere områder som Storbritannia og Frankrike mente ikke var modne nok til å styre seg selv. Navnet til tross, i praksis var det kolonialisering. Palestinerne var blitt kvitt en hersker for så å få en ny – de følte seg sveket. Det de ikke visste på dette tidspunktet, var at landet deres i tillegg var blitt lovet bort til noen andre. Ahmed var liten av vekst, bare 158 cm høy ifølge passet. Men det sies at han hadde en stor personlighet. Livet hans begynte bra. Han hadde kjærlige foreldre og var eldst i en søskenflokk på bare tre. Faren, Moussa, drev karavanehandel med nabolandene Libanon og Syria.

Der solgte han blant annet råvarer som dadler, oliven, kikerter og sesam. På vei tilbake hadde karavanen med seg søtsaker, krydder og tekstiler som han solgte videre i Palestina. Ahmeds mor, Amsha, var heller ikke arbeidsledig. Mens mannen var på handelsreiser, passet hun barna og gården de eide. I åtteårsalderen begynte også Ahmed å hjelpe til.

Så, da han fylte ti, tok tilværelsen en brå vending. Faren ble syk og døde. Og som om ikke det var nok, ble også moren brått revet bort fra ham, midt i sorgen. I et patriarkalsk samfunn kunne en enke uten mannlig beskyttelse raskt bli et lett offer, særlig når penger og eiendom var involvert. Ahmeds far hadde etterlatt seg en stor formue, og for at hverken Ahmeds mor eller de etterlatte barna skulle få tilgang til eiendom og midler, sendte grådige slektninger henne tilbake til barndomshjemmet. For Irakiene hadde det alltid vært viktig ikke å gifte seg med noen utenfor familien. På den måten kunne man holde slekten samlet og bevare jorden, formuen og arbeidskraften innad i familien. «Vi må dyppe brødet i vår egen olivenolje», het det – Iraki skulle gifte seg med Iraki.

Ved å bryte den uskrevne regelen og gifte seg med en utenfra, slik faren til Ahmed hadde gjort, kunne man risikere at rikdommen forsvant ut med den «fremmede».

Ahmeds mor var en såkalt fremmed, som nå attpåtil var blitt manneløs, dermed var det ikke lenger bruk for henne, mente de. Hun måtte ut. Barna derimot, skulle bli, de var tross alt Iraki som sin far, og dessuten trengtes

de som arbeidskraft. De fikk flytte inn hos en annen del av familien og slapp å bo sammen med de grådige slektningene. I det nye hjemmet måtte Ahmed hjelpe til på gården og forsørge sine to yngre søsken, åtte år gamle Muhammed og Fatima på fem. Senere beskrev ofte Ahmed barndommen som vond. Han var blitt overlatt til seg selv i en tid da han trengte omsorg og kjærlighet. Årene gikk, og i en alder av 17 var Ahmed voksen nok til selv å kunne gifte seg. Fortsatt gjaldt samme regel: Iraki giftet seg med Iraki. Ahmed gikk med på et arrangert ekteskap med en slektning og håpet kanskje at en ny familie, hans egen, kunne kompensere for den han hadde mistet som barn. Men familiedrømmen fikk ikke leve lenge. Ni måneder etter vielsen døde Ahmeds kone under fødselen av det som skulle ha vært deres første barn. I to år sørget Ahmed over å ha mistet dem begge to.

19 år gammel giftet han seg på nytt, igjen med et medlem av Iraki-familien. Aisha var 18, hadde store brune øyne og en hake som var dekorert med bitte små mønstre. Hakepynten, som var et skjønnhetsideal blant palestinske jenter og kvinner, hadde Aisha fått tatovert allerede som barn. Hun satt og melket kyrne da broren kom og fortalte at noen hadde bedt om å få henne til kone. «Jeg vil ikke», svarte hun. Aisha likte seg best blant dyrene og var ikke klar for å inngå ekteskap. Dessuten hadde hun fått vite at slektningen, Ahmed, var en fattig mann. Han eier jo ingenting. Ikke engang en pute til å sove på, hadde hun innvendt. Men siden Ahmed var en Iraki og Aishas far var velstående og ville gjøre godt for

familien, var det han som bestemte. Den 28. september 1933 ble det unge paret viet i en enkel seremoni ved shariadomstolen i Haifa. Mannen som viet dem, het Eziddine al-Qassam og skulle komme til å bli en markant skikkelse i palestinsk historie.

Med Aisha ved sin side var det som om 158 cm høye Ahmed virket større. Når han gikk rundt i landsbyen med hevet hatta-kledd hode, ble han møtt med anerkjennende nikk og hilsener. Hattaen er et tøystykke i bomull som gjennom århundrer har beskyttet menn i området mot sand og den intense ørkenvarmen. Den finnes i ulike versjoner, mest kjent er den med rødt eller svart mønster, også kalt kefije eller Palestina-skjerf. Ahmeds var hvit, og før han gikk ut om morgenen, brettet han stoffet diagonalt, plasserte det på hodet og festet det med en svart hodering som var formet som et tau. Ringen tvinnet han to ganger rundt hodet for å holde hattaen på plass. Når Ahmed så tok den av igjen om kvelden, kom det tykke mørkebrune håret til syne. Det var kortklippet og barbert på sidene, slik at håret på issen var tykkere enn resten – ikke ulikt sveisen hos en gangster fra 1920-tallet. Lenger ned, under den solide, krumme nesen, hvilte en tykk, mørk og stolt bart. Akkurat slik en ekte mann skulle se ut.

Penger trengte han ikke lenger å bekymre seg for, den velstående svigerfamilien eide store landområder i Arab el-Raml. Ahmed ble raskt tatt inn i varmen og fikk sin plass i familiebedriften, som drev med landbruk, geiter og kyr. Og selv om det ikke hadde vært kjærlighet ved

første blikk, fikk han og Aisha et stadig tettere forhold. Ahmed lot seg ofte imponere over hvor sterk hun var. Selv i stekende varme kunne Aisha sitte og melke – ku etter ku, geit etter geit. Sammen sådde de korn og plantet aspargesbønner, tomater og agurker som de solgte videre til handelsmennene i Haifa eller på de yrende markedene i byen. De nygifte fikk sønnen Moussa, og som tradisjonen tilsa, gikk Ahmed deretter under hedersbetegnelsen «Abu Moussa» (Moussas far). Ekteskapet ga ham ikke bare en driftig kone, men også en storfamilie, et nettverk og en nyvunnet respekt. Den foreldreløse lille gutten var blitt stor.

Koscher til jødene

Arab el-Raml, Palestina – 1935

Ahmed var blant de privilegerte i landsbyen, en av få som hadde hatt råd til å kjøpe seg radio. For de andre landsbybeboerne ble den fort en attraksjon; de likte å samle seg hos Ahmed for å benke seg rundt den firkantede, brune boksen. Når Ahmed ikke insisterte på at de måtte høre på nyhetene, fikk de lov til å lytte til noen av de andre kanalene som spilte musikk. Den nye teknologien hadde for lengst nådd Palestina. Allerede i 1892 åpnet den første togstasjonen i Jerusalem – en by som var, og fremdeles er, religiøst viktig for både jøder, kristne og muslimer. Åpningen av stasjonen ble markert med folkefest. Byens innbyggere tok på seg det fineste de eide, det ble servert forfriskninger fra store fruktfat og delt ut kaffe til de oppmøtte. Prominente representanter fra Det osmanske riket kom hele veien fra Istanbul for å være med. Også ambassadører og konsuler i Jerusalem var til stede. I tre timer ventet de mens de spiste og drakk, og barna løp forventningsfullt rundt. Da

toget til slutt suste inn mot Jerusalem stasjon for første gang, ble det møtt med jubel og applaus.

Noen år senere kom toget også til Haifa. Plutselig ble det enklere å reise til Beirut i det som i dag er kjent som Libanon, og Damaskus i dagens Syria. Hvis man tok toget sørover til sitrusbyen Jaffa, og videre derfra, kunne man reise til Afrika via Kairo i Egypt. Det ble enklere å eksportere og importere varer, og de nye mulighetene førte til oppblomstring og økonomisk utvikling i Palestina. Handelsmenn strømmet til området for å investere, og arbeidere fra landene rundt kom for å finne jobb. I sentrum av byene vokste også det kulturelle livet. Flere palestinere fikk bedre råd og kunne gå på teater, kino og se den arabiske verdens største sangstjerne, Umm Kulthum, opptre på konsert. Siden mange ble avhengige av toget for å tjene penger, rekke avtaler og kunne møte opp i tide til viktige handelsmøter, kunne det også bli store overskrifter i lokalnyhetene når toget mellom Haifa og Damaskus «bare» var fem minutter forsinket.

Ahmed og Aisha bodde rett ved jernbanen. Mens de pløyde jorden og melket kyrne i Arab el-Raml, suste damplokomotivet forbi flere ganger om dagen.

Problemet var bare at toget aldri stoppet i nærheten av dem. Å komme seg helt inn til Haifa by for å ta toget var tungvint for Ahmed og de andre innbyggerne. En dag skal Ahmed derfor ha stanset toget og sagt at han ikke kom til å la det fortsette å passere gjennom landsbyen med mindre også de fikk en togstasjon. Han må ha vært

overbevisende, for like etter skal det ha blitt bygget en togstasjon i Arab el-Raml.

Historien virker eventyrlig – og sterkt overdrevet. Nå, i ettertid, er det helt umulig å ettergå om det virkelig var slik – om Ahmed en dag stilte seg på togskinnene for å forlange at det ble lagt inn et ekstra stoppested i landsbyen. At fortellingen har fått leve gjennom alle disse årene, sier likevel noe om hvordan folk så på Ahmed. Han hadde karisma og autoritet. Men kanskje viktigst av alt: Han fikk til ting. Det kan ikke ha vært helt tilfeldig at det var nettopp Ahmed som ble utpekt til å være landsbyens mukhtar, en slags leder og talsmann som var bindeleddet mellom innbyggerne og de britiske myndighetene. Det var Ahmed folk kom til for å søke råd og hjelp; han hadde ansvaret for å sørge for lov og orden i landsbyen, løse konflikter og ta imot viktig besøk fra andre byer, i tillegg til administrasjonsoppgaver som å registrere navnet på innbyggerne som ble født og som døde. Ahmed var ikke den eldste i klanen. Likevel var det ham de valgte som landsbyens midtpunkt og ankerfeste. Innimellom alt det andre fortsatte Ahmed og Aisha å leve av jorden de eide. Blant de beste kundene deres var de jødiske naboene som bodde i områdene rundt Arab elRaml. Hver morgen fylte ekteparet opp store melkespann og dro til bosetningene for å selge fersk melk fra gården. Iblant hendte det også at naboene kjøpte levende kyr og geiter av dem, slik at de selv kunne slakte dem etter jødenes rituelle slaktemetode, koscher. Noen naboer hadde de et ekstra nært forhold til, som sykepleieren

Ester. Hun kom ofte på besøk og var til stor hjelp de gangene barna ble syke. Datteren hennes, Helena, var like gammel som Ahmed og Aishas eldstesønn Moussa, og de voksne likte å spøke med at Helena og Moussa var lovet bort til hverandre. Da gjaldt plutselig ikke Irakifamiliens ordtak om å dyppe brødet i sin egen olivenolje.

Også den jødiske slakteren Helman var en god nabo og venn. Han kom til Arab el-Raml med hest og kjerre for å handle. Mens bestillingen ble gjort klar, fikk barna i nabolaget være med på en liten rundtur i kjerra, bare for gøy. De gangene Helman kom på middagsbesøk, sparte ikke Ahmed og Aisha på noe. Det var sånn muktharen likte å skape allianser og hedre sine gjester. Han sto for invitasjonen, og Aisha måtte stå for maten. Da dekket hun et langbord med de deiligste palestinske retter som hun ofte hadde brukt hele dagen på å forberede. Det ble servert kafta og kebbeh i alle varianter, tabbouleh, wara inab, hummus og lebanye – en gryte med langtidskokt lammekjøtt og youghurtsaus som er blitt Iraki-familiens signaturrett. Mens gjester og vertskap nøt den deilige lammegryten, snakket de sammen om livet, om dyrene, om hvem som hadde fått barn, giftet seg og gått bort.

Etter middagen kunne Ahmed gå løs på de store, mørkebrune kaffebønnene. Han pleide å legge dem i en mehbaj, en slipegryte av tre med en smal åpning i midten.

Deretter knuste han bønnene med en lang og tykk stokk og omvandlet dem til finmalt, svart pulver. Aisha kokte opp det svarte gullet og serverte kaffen rykende varm fra bitte små porselenskrus. Mens de drakk den ute under

trærne, strømmet ofte Umm Kulthums vakre og dype røst ut fra radioboksen. Stemmen var så dyp og klangfull at det ble sagt at hun måtte stå en meter fra mikrofonen.

Torsdagskonsertene hun holdt en gang i måneden, ble direktesendt fra Kairo:

Ta meg tilbake til mitt elskede hjemland, Min lidenskap vokser og avstanden brenner i meg

Min elskede, mitt hjerte er med deg, hele natten er det oppe med deg

Mine øyne ønsker å se deg, jeg klager til deg og du trøster meg

Ta meg tilbake til mitt elskede land

(«Ala Balady al Mahmoub», 1935)

Den siste tiden var Umm Kulthums timelange konserter stadig oftere blitt erstattet av en monoton mannsstemme som formidlet nyheter på arabisk, språket de to naboene snakket sammen når de møttes. Det Ahmed og Helman fikk høre, gjorde dem urolig. Ting var i ferd med å endre seg i det elskede landet deres.

En ubuden gjest hadde dessuten begynt å banke på Ahmeds dør. Han kom stadig tilbake, selv om Ahmed var tydelig på at han ikke var interessert i forslaget hans. Den påtrengende mannen het Moshe Share og insisterte på å kjøpe gården. Ahmed nektet, hvorfor skulle han selge eiendommen og levebrødet sitt? Men Moshe Share ville ikke gi seg. Til slutt kom den ubudne med en trussel:

Ahmed ville komme til å angre, for snart ville det komme en dag der Share kunne overta jorden hans gratis.

Ahmed sto på sitt. Han mistenkte at mannen kom fra organisasjonen Jødisk nasjonalfond, som de siste årene hadde jobbet aktivt med å kjøpe opp land i Palestina.

Sionismen var blitt grunnlagt flere år før Ahmed ble født. Grunnleggeren, Theodor Herzl, var en ikketroende ungarsk jøde som gjorde det til sitt livsverk å finne en løsning for jødene. På slutten av 1800-tallet var de en forfulgt minoritet i Europa, og som journalist og forfatter i Paris hadde Herzl dekket flere saker der jøder ble utsatt for systematisk rasisme og diskriminering. Parallelt gikk flere land og politiske bevegelser inn for å frata jøder rettigheter.

Den sterke antisemittismen og følelsen av hverken å føle seg trygg eller velkommen overbeviste Herzl om at jødene selv måtte ta kontroll over egen fremtid. Han utforsket flere løsninger og kom til slutt frem til at den beste kuren mot antisemittisme ville være at det jødiske folk opprettet sin egen stat. Bare på den måten ville de kunne oppnå trygghet. Herzl vurderte blant annet at den nye staten kunne ligge i Argentina. Der var klimaet mildt og landarealet stort. Men til slutt falt valget på Eretz Israel, som på hebraisk betyr Israels land og er områdene Gud lovet profeten Abraham i Det gamle testamentet. Dette var også området der israelittene i bibelsk tid hadde holdt til. Selv om grensene for Eretz Israel alltid har vært uklare, var i alle fall én ting klart da Theodor

Herzl i 1896 skrev sitt manifest Der Judenstaat: Jødenes nye stat skulle ligge i det som da var kjent som Palestina. Året etter organiserte Theodor Herzl den første sionistkongressen i Basel i Sveits. Rundt 200 delegater fra jødiske samfunn var til stede, de fleste av dem liberale jøder fra Øst-Europa og Russland. De store rabbinerne og den jødiske finanseliten i Paris og London takket nei til å være med, mens de som var der, samlet seg om et felles mål: «å legge ned grunnstenen til det huset som skal beskytte den jødiske nasjonen.»2

De valgte flagg med en blå davidsstjerne og to horisontale blå striper på hvit bunn, og en nasjonalsang for den nye staten. De ble også enige om at et mål for sionismen skulle være å etablere et hjem for det jødiske folk i Palestina. Med det var verdens sionistorganisasjon opprettet, og Theodor Herzl ble utpekt som leder. Omsider skulle jødene få et hjem fritt for undertrykkelse. Endelig skulle et forfulgt folk få trygghet. Det var bare ett problem: Det bodde allerede et folk i Palestina. Kritiske jødiske røster i Europa påpekte nettopp dette: «Med hvilken rett kan sionistene forvente å få opprette en stat i Palestina?» For Herzl og sionistene var Palestina like fullt «et land uten folk som venter på et folk uten land».3

Tankegangen kan ha vært påvirket av Herzls syn på europeisk kolonialisme, ideen om at sterke og rike stater kan erobre svakere stater. Sionistlederen var stolt over hvordan Europa hadde kolonisert land i Afrika, Asia, Oseania og Amerika, og mente at jøder på samme måte kunne bidra til å spre vestlig sivilisasjon i resten av

verden. For å sanke støtte til forestillingen om jødenes nye nasjonalstat i det lovede land reiste Herzl rundt og møtte prominente ledere i både Europa og Det osmanske riket.

Bøndene i Palestina fikk neppe med seg planene som ble lagt i Basel i 1897. Der Europa var ridd av antisemittisme og jødeforfølgelser, ble ikke jøder ansett som noe problem eller trussel i Palestina. I mange deler av landet var de en naturlig del av samfunnet, selv om de også der var en minoritet. Blant de rundt 500 000 innbyggerne som bodde i Palestina ved århundreskiftet, var rundt 5 prosent jøder, og de eide mindre enn 1 prosent av jorden. Hadde noen fortalt bøndene at en gjeng med dresskledde jødiske menn var samlet i Basel og planla å overta landet deres, hadde de trolig klasket seg på låret, ledd godt og avfeid det hele som en dårlig spøk.

Omtrent 20 år senere begynte Theodor Herzl for alvor å høste fruktene av alt arbeidet han hadde lagt ned. Lobbyvirksomheten hadde gitt resultater. Den 2. november 1917 skrev Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour et brev til Herzls nærmeste allierte i Storbritannia, den velstående sionistlederen Walter Rothschild.

Dear Lord Rothschild,

I have much pleasure in conveying to you, on behalf of His Majesty’s Government, the following declaration of sympathy with Jewish Zionist

aspirations which has been submitted to, and approved by, the Cabinet.

«His Majesty’s Government view with favour the establishment in Palestine of a national home for the Jewish people, and will use their best endeavours to facilitate the achievement of this object, it being clearly understood that nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish communities in Palestine, or the rights and political status enjoyed by Jews in any other country.»

I should be grateful if you would bring this declaration to the knowledge of the Zionist Federation.

Yours sincerely,

Arthur James Balfour4

Rothschild må ha smilt fra øre til øre. Brevet ble tolket som et løfte om at den britiske regjeringen støttet opprettelsen av en nasjonalstat for jødene i Palestina. Med det var også palestinerne, som i 1917 utgjorde 92 prosent av befolkningen i det bortlovede landet, omdøpt til «ikke-jødiske samfunn i Palestina». Sionistene hadde jobbet hardt, målrettet og lenge – og nå følte de at de var blitt hørt.

Tre år senere, i 1920, ble brevet mer enn et brev. Da mandatansvaret for Palestina ble formalisert, sto det svart på hvitt at britene skulle ha ansvar for å hjelpe sionistene med å etablere en stat i Palestina. Mannen som

overtok embetet som utenriksminister etter Balfour, lord Curzon, klødde seg i hodet over hvordan utfordringen skulle løses.

Hva kommer til å skje med dette landets innbyggere? … De og deres forfedre har befolket dette landet i nærmere femten hundre år. De eier jorda … og de vil verken finne seg i at jorden deres blir ekspropriert til fordel for jødiske immigranter, eller å ende opp som vedhugger og vannbærere for dem.5

Men slike bekymringer ble ofte avfeid. Og britene må ha håpet at situasjonen ville løse seg på et eller annet vis. Siden sionistbevegelsen oppsto, hadde antallet europeiske jøder i Palestina begynt å øke. På flukt fra antisemittismen, og med håp om en bedre og tryggere fremtid, reiste de med store båter til Palestina. Den første ankom fra Russland allerede på slutten av 1800-tallet, og i tiårene etter kom det stadig flere seilende inn.

I begynnelsen hadde Ahmed ønsket mange av de nye innflytterne hjertelig velkommen. Han hadde invitert dem hjem, og de hadde fått smake på Aishas deilige retter. Jødiske naboer var de jo allerede vant med. Men etter hvert som tiden gikk, var nok ikke Ahmed og Aisha alene om å begynne å ane en viss uro. Jødene fra Europa skapte sitt eget samfunn med sine egne politiske partier og ledelse. En av de mest markante lederne var David Ben-Gurion, som senere skulle komme til å bli en sentral politiker.

Jødene hadde sitt eget språk, sin egen kultur, men de

hadde også egne fagforeninger, et utenriksdepartement og militsen Haganah, som i praksis fungerte som en hær for den jødiske befolkningen. Hvorfor skulle sionistene ha en egen forsvarsstyrke? Hvorfor skulle de ha et eget parallellsamfunn som Ahmed og de andre palestinerne ikke var velkomne inn i? Den sionistiske fagforeningen Histadrut nektet for eksempel å slippe inn palestinske medlemmer, og jøder som ansatte arabere, ble oppfattet som forrædere. Alle disse endringene skjedde samtidig med at jødene fra Europa var i ferd med å kjøpe opp mer og mer land. Etter hvert begynte Ahmed og hans landsmenn å mistenke at sionistene og britene hadde konspirert bak palestinernes rygg. Det lå kanskje noe i Moshe Shares trussel.