BEN WARD Fjellgården Kroken
Drømmen om et enklere liv
mer komplisert
og
et lysglimt i fjellsiden
ALT STARTER MED et lysglimt i fjellsiden høyt over fjorden. Marta og jeg satt i en liten båt midt ute på Lusterfjorden, på vei til Solvorn, slik vi hadde gjort mange ganger før. Det var en av disse tidlige sommerdagene der lufta er frisk og klar og vannet er som glass. Blikket min ble trukket mot det lille glimtet, solstrålene hadde truffet noe av metall eller glass der oppe på den andre siden og sendt lyset rett i sidesynet mitt. Det føltes som et signal, som om noen hadde sendt meg et tegn.
«Hva er det der?» sier jeg.
«Så rart,» svarer Marte. «Jeg trodde ikke det fantes annet enn skog der oppe.»
Vi la til. Nysgjerrigheten min var vekket, og på ferjekaia overhørte en eldre mann hva vi snakket om.
«Det kan ha vært en gård du så,» sa han. «Det ligger en forlatt gård på en fjellhylle der oppe, innover fjorden fra Ornes. Ingen har bodd der på lang tid.»
Jeg spurte om det var mulig å komme seg dit.
«Kanskje nå om sommeren,» svarte han. «Men veien er dårlig. Om vinteren er det bare å glemme det.»
Et kort glimt, et gjenskinn fra noe høyt der oppe … jeg klarte ikke å slutte å tenke på det. Jeg måtte se stedet med mine egne øyne. En uke senere kjørte jeg til Ornes og tok fatt på veien oppover, som gikk bak den gamle stavkirken.
Veien var smal, bratt og steinete, full av røtter og krappe svinger. Hvert skritt tok meg dypere inn i mysteriet, inn i det ukjente. Inn i eventyret.
Etter 45 minutter trådte jeg ut av den tette skogen. Det var som om et teppe ble trukket fra, rett foran øynene mine. Verden åpnet seg. Rundt meg sto gårdsbygningene som gjenferd fra en annen tid – stille og værbitte, nesten slukt av skogen bak dem. Låven lente seg litt mot siden, grå av tidens tann og med en liten svai i taket. Den var lappet med gamle planker og rustne spiker, men likevel virket den solid. Som om den hadde stått vakt over fjellsiden i hundre år.
Der nede, to hundre meter under meg, skar Lusterfjorden gjennom fjellandskapet, klar og isbregrønn. På den andre siden av fjorden reiste Molden seg rett fra vannet og like opp i skyene. Fra fjellsidene dinglet tynne, hvite bånd av fossefall.
I flere minutter ble jeg stående og se. Så la jeg merke til stillheten. Ikke en lyd var å høre, ikke så mye som et vindpust. Men det var noe annet også: Det var stille inni meg.
I årevis hadde tankene kvernet rundt uten stans, som et møllehjul i hodet. Bekymringer, planer, teorier om hva fremtiden ville bringe, antakelser om hva andre mennesker tenker. Men nå var alt dette borte. Omgitt av disse bygningene og det uendelig vakre landskapet var det som om noen hadde trykket på en bryter. Noe åpnet seg.
Her kunne jeg bo.
Her kunne jeg leve. Ikke bare overleve, men skape noe. Bygge et liv fra bunnen av. Ingen hadde bodd her på mer enn seksti år, men kanskje kunne jeg gjøre det.
Dette stedet kalte på meg, og inni meg var det noe som allerede hadde svart.
VEIEN TIL KROKEN
det livet andre forteller deg at du skal leve
JEG HAR ALLTID likt å fikse ting. Reparere det som er ødelagt. Forsøke å skjønne hvorfor det har gått i stykker, og hvordan jeg kan sette det sammen igjen. Ofte behøver jeg bare å kikke på noe én gang for å vite hva som må gjøres – jeg kan gå gjennom et gammelt hus, og fordi jeg har renovert mange, kan jeg nesten se husets bærekonstruksjon gjennom gulvet og veggene. Da jeg bestemte meg for å bli håndverker, ønsket jeg å lære alt. Fra grunnmur til tak.
Gjennom oppveksten fulgte jeg den vante oppskriften, den vi alle blir lært opp til å følge. Lære håndverket. Jobbe hardt. Klatre oppover. Kjøpe et hus. Bygge livet. Jeg kastet meg inn i det, og jeg ønsket å bygge noe av verdi. Drømmen var å drive mitt eget firma, styre mitt eget arbeidslag, der jeg kunne sette mitt preg på resultatet. Hvis jeg bare jobbet litt hardere, drev meg selv litt lenger, ville jeg til slutt komme frem.
Og likevel ... det var noe i meg som strittet imot. En slags indre dissonans, som en radiokanal som ikke er stilt inn på riktig frekvens. Jeg tenkte at problemet handlet om ytre ting: Jeg jobbet i feil firma eller i feil by, eller var sammen med feil jente. Derfor byttet jeg arbeidsgiver, lærte nye håndverk og prøvde å tilpasse meg. Om kvelden lå jeg utslitt i senga, men rastløsheten ville ikke gi seg.
Hver gang jeg startet på nytt, ble jeg fylt av den samme følelsen. En stille uro. Uansett hvor mye nytt jeg lærte meg, og uansett hvor langt jeg prøvde å strekke meg, fant jeg ikke det jeg lette etter. Jeg forsto ikke hvorfor. Fra utsiden så det ut som jeg hadde havnet på rett hylle i livet, at jeg klarte meg bra. Jeg sa til meg selv at jeg var utakknemlig, at jeg måtte skjerpe meg. Men det var noe inni meg som hvisket: «Det er ikke dette du skal gjøre.»
Har du noen gang følt, langt inn i magen, at du er ment å gjøre noe annet? Noe mer? Den følelsen levde inni meg konstant, den brant i brystet. Jo mer jeg prøvde å kvele den med jobb og daglige rutiner og nye prosjekter, desto sterkere ble den. Og absolutt ingenting av dette var jeg i stand til å forklare til andre. Jeg greide ikke engang å forklare det til meg selv. Alt jeg visste, var at jeg ikke kunne fortsette å late som jeg var fornøyd med et liv som andre hadde lagt premissene for.
«Har du noen gang følt, langt inn i magen, at du er ment å gjøre noe annet? Noe mer?
Slik var livet mitt da Marte ringte. Jeg hadde møtt henne da jeg jobbet og hun studerte i Sveits flere år tidligere. Vi fant tonen umiddelbart: samme humor, samme tempo og den samme dragningen mot det ville og uberørte. Vi klatret sammen når det passet for begge, og pushet hverandre høyere, lenger, tryggere. Så gikk livet videre, og hun flyttet tilbake til Norge. Vi holdt kontakten, men det var uforpliktende.
Fem år senere ringte hun. Hun fortalte om en liten, gjengrodd eplegård ved Sognefjorden som var til salgs, og spurte om jeg var interessert i å restaurere den sammen med henne. Det skulle bli
et sted med sjel, et lite gjestepensjonat for folk som trengte en pause fra bylivet. Da vi la på, ble jeg sittende og se på telefonen. Jeg kjente en merkelig kribling i kroppen. Var det dette jeg hadde ventet på og lett etter? Ikke en jobb, ikke et prosjekt, men et sted. Med en mulighet til å bygge noe ekte. Noe som kunne bli et nytt liv.
Jeg var full av håp da jeg kom til Sogn, noen få uker før pandemien brøt ut. Jeg befant meg på et helt nytt og eventyrlig sted, omgitt av en natur som tok pusten fra meg. Jeg kikket rundt meg på eplegården og så med en gang hvilket potensial som fantes der, og hva som måtte gjøres for å forløse det. Det var som om energien eksploderte i kroppen min, og jeg gjøv løs på arbeidet med glede. Det tok ikke lang tid før vi begynte å få skikk på stedet.
«Var det dette jeg hadde ventet på og lett etter? Ikke en jobb, ikke et prosjekt, men et sted. Med en mulighet til å bygge noe ekte. Noe som kunne bli et nytt liv.
Marte hadde en jobb der hun ofte måtte dra bort. Etter hvert begynte jeg å kjenne igjen følelsene fra et renoveringsprosjekt jeg hadde hatt med min bror noen år tidligere. Planen var at vi skulle være sammen om det, men det varte bare i noen uker før livet hans tok en ny vending og han forsvant ut. Jeg sto alene igjen med hele ansvaret, hele dagen, hver dag i ni måneder, og til slutt trodde jeg at jeg skulle bryte sammen.
Eplegården skulle også være et felles prosjekt. Men når det kom til stykket, var jeg alene om jobben. Det føltes som om alle de ulike valgene jeg hadde tatt opp igjennom, førte meg til nøyaktig samme sted, uansett hvor i verden jeg var. Jeg følte meg
fanget, enda en gang. Fanget i et digert prosjekt som jeg ikke hadde noen mulighet til å komme meg bort fra. Hele livet mitt sto og falt på at jeg lyktes. Det skremte meg.
I kjøleskapet sto det øl. I begynnelsen drakk jeg bare én, det var nok til å få det jeg ønsket meg: en pause fra maset i hodet. Etter hvert holdt det ikke lenger med én. Jeg begynte å ta meg noen øl når arbeidsdagen gikk mot slutten, og snart åpnet jeg den første boksen lenge før lunsj. Alkoholen holdt tvilen og tristheten på avstand, og samtidig var det den som fikk meg i gang hver dag. Dette var ikke noe jeg kunne snakke med Marte om. Det måtte holdes skjult, så jeg lot som om alt var i orden. Jeg sa til meg selv at hvis hun skulle få mistanke om at jeg drakk (noe hun aldri fikk), kunne jeg bare peke på alt jeg hadde gjort mens hun var borte.
Jeg hadde vært lei av London, lei av livet jeg levde der, lei av drikkingen og lei av folk jeg ikke kunne stole på. Da Marte ringte, føltes det som jeg fikk muligheten til å starte på nytt. Jeg pakket tingene mine og forlot alt sammen. Det var i alle fall det jeg trodde. Men jeg startet ikke på nytt, jeg byttet bare adresse.
Da ett år var gått, sto gården ferdig restaurert. Selv var jeg i ferd med å kollapse. Jeg ga til slutt opp å skjule drikkingen – en dag kom Marte hjem og fant meg halvveis bevisstløs i hagen; jeg hadde drukket helt til jeg ramlet sammen i en haug på plenen. Like etterpå flyttet jeg ut. Hvordan kunne jeg elske et annet menneske når jeg ikke engang hadde fred med meg selv? Når kampene raste inni meg, med de samme ubesvarte spørsmålene, åpne sårene og destruktive mønstrene som før? Marte hadde sitt eget liv å leve, hun skulle slippe å ha meg sjanglende rundt. Men jeg ante ikke hvor jeg skulle dra.
Jeg så på meg selv og kjente meg knapt igjen. Hvordan hadde jeg blitt denne fyren? Når hadde jeg blitt denne fyren? Hva enn jeg gjorde, hvor enn jeg oppholdt meg, hørte jeg den samme stemmen i hodet som fortalte meg at jeg var en fiasko. Det føltes som
jeg var ved veis ende, og at min eneste mulighet var å dra hjem. Finne en jobb som murer i London igjen, leve det vanlige, konforme A4 livet. Det livet jeg hadde flyktet fra.
«Hvordan hadde jeg blitt denne fyren? Når hadde jeg blitt denne fyren? Hva enn jeg gjorde, hvor enn jeg oppholdt meg, hørte jeg den samme stemmen i hodet som fortalte meg at jeg var en fiasko.
Jeg hadde langt på vei bestemt meg for å reise da jeg en dag satt og skrollet på Finn og så at en gammel ambulanse, en 1986modell, nylig var lagt ut for salg i nabobygda. En plan tok form i hodet mitt: Jeg kunne bygge den om til halvt husvogn, halvt verksted og reise rundt og hjelpe folk med å tekke tak eller det de måtte ha som behøvde reparasjon. Det føltes som et nytt tegn: Det fantes fortsatt noe jeg kunne gjøre; jeg trengte ikke vende tilbake ennå. Kanskje kunne jeg ikke reparere meg selv, men jeg kunne reparere andres ødelagte ting. Vel, det var planen, i hvert fall. Jeg kjøpte ambulansen … men så fikk jeg lysglimtet fra Kroken.
