Det går bra
© 2025 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Gisle Vagstein
Layout: Hanne Sigbjørnsen | Ingrid Goverud Ulstein
Omslagsillustrasjon: Hanne Sigbjørnsen
Papir: Amber Graphic 120 g
Boka er satt med Minion Pro 11/14
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-3683-1
Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Karma
Da jeg var liten, drømte jeg om å være i en ulykke. Ikke noe alvorlig, men såpass at jeg i alle fall måtte gå med gips eller fatle. Jeg var sjelden syk, og ønsket meg en dag hjemme fra skolen, hvor jeg bare kunne slappe av, se på tv, spise snacks.
Mest av alt ønsket jeg meg sympatien som fulgte med å være syk. Medlidenheten. Jeg prøvde å tilegne meg den på alle måter jeg kunne tenke meg.
Ekte medlidenhet er kostbart. Det kan ikke fakes, og man får det bare når man virkelig fortjener det, og jeg gjorde ikke det. I alle fall ikke før jeg brakk armen, og jeg for første gang i mitt ni år lange liv måtte på sykehus for å knekke beinet tilbake på plass.
Jeg husker hele seansen som en feberdrøm, men en ekstatisk, spennende feberdrøm. Det var sikkert både vondt og skummelt, men det jeg har tatt med meg videre, er bare all oppmerksomheten.
Mandagen etter, da jeg kom med gips på armen, sa jeg til alle at legene måtte skjære opp armen min for å reparere den. Jeg klarte ikke å nøye meg med at jeg måtte i narkose, eller at armen var brukket, jeg måtte lyve for å gjøre det hele enda mer oppsiktsvekkende.
Endelig hadde noe spennende skjedd, men det var ikke spennende nok. Ikke sjeldent nok.
Ti år senere, på min deltidsjobb på en pizzarestaurant, snakket jeg med noen kollegaer om en statistikk en av oss hadde sett, som sa at én av fire får kreft i løpet av livet. Vi var fire til stede, så vi kom til den naturlige konklusjonen at én av oss kom til å rammes, og diskuterte hvem av oss det ville bli.
Etter litt frem og tilbake om risikofaktorer og arvelig disposisjon, sier en av de andre:
På det tidspunktet hadde jeg bare en fast tegneseriestripe i lokalavisen hver tirsdag og torsdag, og visste ikke at dette til slutt ville bli min fulltidsjobb, men jeg har tenkt mye på det utsagnet i ettertid. Min karriere kunne virkelig tatt av om jeg hadde fått en alvorlig sykdom.
Og det er ikke rart at jeg har tenkt det, for all empiri tyder på at det er tilfellet. Sympati er hard valuta.
Jeg tenkte spesielt på det da castingansvarlig for et stort norsk tv-program ringte meg og praktisk talt bekreftet alle disse mistankene. Det var rett etter at jeg hadde delt min fødselshistorie under korona, en traumatisk og sår opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten.
Jeg måtte altså bare ligge hylende alene på et sykehusrom og føde mitt første barn for å få mine fem minutter i rampelyset. Endelig hadde jeg en historie å fortelle.
Jeg takket nei til tv-programmet, for jeg visste at jeg ikke kom til å klare å snakke meg gjennom fødselen igjen uten å gråte, og jeg er veldig stygg når jeg gråter. Det er aldri én poetisk tåre som renner nedover kinnet mitt, det er alltid ukontrollert hiksting og grimaser som signaliserer at hele innsiden min er i ferd med å vrenges.
Og etter den verste gråten blir ansiktet mitt fylt av røde flekker, som en sykdom fra middelalderen, eller en alvorlig allergisk reaksjon. Jeg måtte si nei, i fare for at noen i publikum skulle misforstå situasjonen og stikke meg ned med en EpiPen på riksdekkende tv.
Etter hvert som årene har passert, har ønsket om sykdom blitt til en stille frykt og en følelse av at den snart skal komme. Jeg har opplevd veldig lite vonde ting i livet mitt frem til nå, det gikk jo bra med fødselen til slutt, så jeg har alltid visst at ulykken en dag vil ramme meg også. Rent statistisk så skal jo alle jeg kjenner dø en dag, tross alt.
Man skulle derfor tro jeg var forberedt, men da det viste seg at sykdommen jeg gikk og bar på ikke skulle ramme meg selv, men min bitte lille sønn, slo det meg som en spade mot hodet.