Huset og hagen

Det rødmalte huset der jeg sitter og skriver, ble bygget som hytte for byfolk for snart hundre år siden. En gang på 1980-tallet ble det utvidet til helårsbolig. Inntil huset er det et planert område med litt plen, noen stauder, terrasse, en rabarbra som blir fin når vi husker å gjødsle, en stor rododendron, syriner, et epletre og altså to morelltrær. Det meste er plantet av folk som bodde her før oss. For å være ærlig har hagestellet vært litt forsømt de siste årene, og insektene er nok glade til. De trives i rufsete hager. De første insektene man legger merke til om man kommer innom en sommerdag, er typiske hageboere som finnes i de fleste norske og nordeuropeiske boligstrøk. Det gjelder for eksempel humlene og de hvite kålsommerfuglene og rapssommerfuglene som er på vingene gjennom hele sommeren. Likedan er det med noen avlange, svarte og røde biller som kravler på blomster og blader, og som flyr fra tre til tre når sola varmer. Billene tilhører slekten Cantharis og familien bløtvinger. Verken slekten eller de enkelte artene har noe etablert norsk navn.

Cantharis-billene finnes så godt som overalt her i landet. Hjemme i hagen har vi i hvert fall fire ulike arter. Andre slags insekter som gjør mye av seg, både hos oss og i de fleste hager, er teger og blomsterfluer. Allerede som barn lærte jeg å gjennomskue de fullstendig harmløse blomsterfluene, som ofte er forkledd som stikkeveps med gule og svarte striper på bakkroppen. En av de vanligste hageartene, dobbeltbåndet blomsterflue, tåler ikke nordiske vintre. Hver forsommer flyr de dobbeltbåndete blomsterfluene hit helt fra Sentral- og Sør-Europa, så jeg nikker alltid litt anerkjennende når jeg ser sommerens første. Tenk å være så liten og fly så langt.

Så har du en del insekter som er kresne planteetere og bare trives i de hagene hvor livretten deres vokser. Den vesle sommerfuglen mynteengmott har vi for eksempel mye av fordi larvene liker seg på bergmynte. Da snakker vi om den opprinnelige formen av krydderurten oregano, som også vokser vilt i Norge. Bergmynten fra hagen har ikke noen aroma å snakke om. Plantene sprer seg som ugress i bedene og må holdes nede der vi vil dyrke noe annet. Det kan være en kamp, men likevel er jeg glad i bergmynten, på grunn av de fine blomstene som også er rike på nektar og tiltrekker seg pollinerende insekter i hopetall. Mynteengmotten ser jeg også som en bonus. De voksne er søte, små fargeklatter. Larvene gnager på myntebladene og lager seg gjemmesteder ved å spinne dem sammen med silketråder. Etter sigende kan de også leve på noen andre populære krydderurter, men de gjør ikke noe av seg i urtebedet der vi pleier å ha timian, basilikum og rosmarin.

Det er bratt her ute. Fra skrivebordet i andre etasje har jeg utsikt mot Oslo. Huset ligger i skråningen ned mot fjorden og står på fjell, på grunnfjell, på en milliard år gammel gneis. Svaberget ved verandaen har en kroppslig, avrundet form. Overflaten er Mynteengmott.

slipt til av innlandsisen som tårnet seg to−tre kilometer opp over landet her ved istidens høydepunkt, for bare 21 000 år siden. På nedsiden av huset, mot postkassa og biloppstillingsplassen, er det blanke knauser med mose på. Opp til inngangsdøra kommer man langs tretrapper og en gruslagt sti, som noen i overkant livskraftige spireabusker stadig truer med å blokkere.

Nettopp fordi terrenget er ulendt, og fordi dette først var et hyttestrøk, har mange i nabolaget valgt å la deler av eiendommen være naturtomt, som det heter. Med andre ord får plantene vokse omtrent som før området ble bygget ut. Det gir levesteder for noen insektarter som ikke er like vanlige i opparbeidede hager. Hos oss er det bare en bit av tomta som er planert og dyrket opp. Ellers er det litt snaufjell og buskas, og i skråningen opp mot naboene i vest har vi et felt med røsslyng, blåbær og tyttebær, som ikke får annet stell enn at vi fjerner unge trær som forsøker å etablere seg. En av insektartene som liker seg nettopp i det området, er lyngmåleren. Den vokser gjerne opp på en diett av røsslyng. De fleste av sommerfuglartene i familien målere er aktive om natta eller i tussmørket, men med lyngmåleren er det annerledes. Den flyr midt på dagen, og gjerne i sol. Hannene patruljerer lavt over skråningen, mens de fjæraktige antennene analyserer lufta. Det gjelder å fange opp det minste duftspor fra hunnene som kanskje sitter skjult nede i lyngen.

Lyngmåleren lever her på tomta gjennom hele livet, fra egg til voksen. Likedan er det med mynteengmotten. Andre insektarter kommer bare på besøk, som for eksempel den knallrøde billen Pyrochroa coccinea. For å gjøre det enklere kan vi kalle den kardinalbille, siden den tilhører familien kardinalbiller. Jeg har kommet over denne skjønnheten bare én gang. Da må den ha vært på gjennomreise. Larvene til kardinalbillen lever helst i død eikeved, og det kan vi ikke by på i hagen. Kardinalbillen er en av flere insektarter som dukker opp hos oss fordi det vokser eik i nærheten. For kardinalbillens del er det avgjørende at folk lar døde greiner eller stammer fra eiketrærne bli liggende.

Larve av lyngmåler (høyst trolig, men det kan være en annen slags målerlarve).

Akkurat hvilke insektarter som finnes rundt huset, kommer altså an på hva som vokser i hagen, og hva slags levesteder nabolaget ellers kan by på. Bor du for eksempel nær et vann eller en bekk, får du antakelig besøk av noen insekter vi ser lite til her. Mest påfallende er det likevel hvor mange forskjellige slags insekter som finnes i en hvilken som helst hage. Det er bare å gå ut og lete.