Arktisk sommer
Gleden ble imidlertid kortvarig. Etter som de kom nærmere, ble det åpenbart at de ikke hadde nådd det russiske fastlandet, men en ubebodd, skogløs øy, full av bratte, ugjestmilde klipper og fjell. Skipet grunnstøtte idet de forsøkte å legge til land, og de ble dermed tvunget til å overvintre. Store deler av mannskapet var så svekket av skjørbuk at de ikke lenger klarte å spise; gommene deres var som åpne, blødende sår med trevler som helt dekket de få tennene som ennå var igjen. Av de rundt syttifem sjømennene som hadde lagt ut fra Kamtsjatka tidligere på sommeren, var tjue åtte nå døde eller døende. De vel førti overlevende brukte vinteren til å bygge en båt av vrakrestene, og våren 1742 klarte de å komme seg tilbake til Kamtsjatka. For Bering var det for sent. Tilstanden hans var kritisk; han var ikke lenger i stand til å stå oppreist, men lå apatisk på bakken og lot seg langsomt dekke til av flyvesand. Georg Steller forsøkte å fjerne sanden, men Bering stanset ham. «La meg være,» mumlet han. «Jo dypere i jorden jeg ligger, desto varmere er jeg; bare den delen av meg som er over jorden, plages av kulden.»3 To timer før morgengry den 8. desember 1741 døde Vitus B ering, seksti år gammel.* I dag er øya der han døde, oppkalt etter ham, omgitt av vann som også bærer hans navn. Bering selv er gått inn i historien som Russlands Columbus, mannen som o ppdaget Amerika fra vest. I 1776 ble navnet hans for alvor udødeliggjort da kaptein James Cook oppkalte stredet mellom Russland og Alaska etter ham. *
I 1991 ble Berings grav oppdaget av en dansk-russisk ekspedisjon, og levningene ble overført til Moskva. Undersøkelsene viste at Bering ikke døde av skjørbuk. På bakgrunn av skjelettet var det mulig å gjenskape utseendet hans, og det viste seg da at det mest kjente portrettet av ham slett ikke forestiller den danske sjøfareren, men mest sannsynlig Vitus Pedersen Bering, hans grandonkel, som levde fra 1617 til 1675. I 1992 ble levningene tilbakeført til øya. 31