Trollmannen fra Kreml

Til Alma

GIULIANO DA EMPOLI TROLLMANNEN FRA KREML

Oversatt fra fransk av Thomas Lundbo, MNO

© Éditions Gallimard, Paris, 2022

© Norsk utgave: Kagge Forlag 2024

Originalens tittel: Le mage du Kremlin

Oversetter: Thomas Lundbo

Omslagsdesign: Simon Lilholt / imperiet.dk

Omslagsillustrasjon: Getty Images

Papir: Enso Creamy 70 g 2,0

Boka er satt med Sabon 11/14,7

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-3463-9

Kagge Forlag AS Akersgata 45

0158 Oslo

www.kagge.no

Denne romanen er inspirert av virkelige hendelser og personer, som forfatteren har utstyrt med et privatliv og oppdiktede utsagn. Det dreier seg like fullt om en ekte russisk historie.

Sitatene fra Jevgenjev Zamjatins roman Vi er hentet fra Torgeir Bøhlers oversettelse, Solum Forlag, Oslo 2016.

Sitatet fra Faust er gjengitt etter Faust. En tragedie. Annen del, i gjendiktning ved André Bjerke, Thorleif Dahls Kulturbibliotek, Aschehoug, Oslo 1983, s. 227.

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Livet er en komedie. Den må spilles alvorlig. alexandre kojève

I lang t I d hadde det gått de forskjelligste rykter om ham. Det var dem som påsto at han hadde trukket seg tilbake til et kloster på Athos-fjellet for å be, alene blant steinene og firfislene, mens andre sverget på at de hadde sett ham i full sving med en sverm av kokainhøye modeller i en villa i Sotogrande. Andre igjen hevdet å ha fått et glimt av ham på rullebanen på flyplassen i Sharjah, i hovedkvarteret til militsene i Donbass eller i ruinene i Mogadishu.

Da Vadim Baranov fratrådte stillingen som rådgiver for tsaren, ble det ikke noen slutt på historiene som gikk om ham, tvert imot ble de bare flere. Slik er det jo noen ganger. De fleste mennesker får sin glans av posisjonen de har. Når de mister den, er det som om støpselet trekkes ut. De skrumper inn lik de oppblåsbare dukkene som står ved inngangen til fornøyelsesparker. Når man går forbi dem på gata, kan man ikke skjønne hvordan en slik person en gang kunne vekke så sterke følelser.

Baranov tilhørte en annen mennesketype. Jeg vet egentlig ikke hvilken. Fotografiene av ham viser en kraftig, men ikke spesielt atletisk mann, som nesten alltid er kledd i mørke klær, og litt for store dresser. Han hadde et ganske alminnelig, nesten barnlig ansikt, blek hud, svart

stritt hår, med en frisyre som på et kommunionsbarn. På et videoopptak som var gjort i forbindelse med en offisiell mottagelse, kan man se ham le, hvilket er sjeldent i Russland, der selv et enkelt smil betraktes som et tegn på idioti. Faktisk virket det som han ga blaffen i hvordan han tok seg ut. Hvilket egentlig er et ganske pussig personlighetstrekk når man tenker på hva jobben hans gikk ut på: å sette opp en ring av speil for å forvandle en liten gnist til trolldom.

Baranovs liv er omgitt av mysterier. Det eneste som var mer eller mindre sikkert, var at han hadde stor innflytelse på Tsaren. Gjennom de femten årene han var i hans tjeneste, bidro han på helt avgjørende måter til å bygge opp makten hans.

Han ble kalt «trollmannen fra Kreml», «den nye Rasputin». Rollen hans på denne tiden var ikke så klart definert. Han dukket opp på presidentkontoret når de løpende sakene var ekspedert. Det var ikke sekretærene som varslet ham. Kanskje var det Tsaren i egen person som tilkalte ham på direktelinjen sin. Eller kanskje han selv klarte å gjette seg til det rette øyeblikket, takket være sine enestående begavelser, som alle snakket om, uten at noen klarte å si nøyaktig hva de besto i. Av og til var noen sammen med dem. En minister som var i vinden, eller direktøren for et statlig selskap. Men siden regelen i Moskva i flere århundrer har vært at ingen sier noe, har ikke tilstedeværelsen av vitner bidratt til å kaste noe mer lys over de nattlige aktivitetene til Tsaren og hans nærmeste rådgiver. Det hendte imidlertid at man fikk høre om konsekvensene av dem. En morgen våknet Russland til nyheten om at landets rikeste og mest berømte forretningsmann, selve symbolet på det nye kapitalistiske

systemet, var arrestert. En annen gang fikk alle de folkevalgte presidentene i Føderasjonens republikker sparken. Heretter var det Tsaren i egen person og ingen andre som skulle utnevne dem, uttalte nyhetsmelderne på de første morgensendingene, til landets ennå halvsovende innbyggere. Men i de fleste tilfeller forble frukten av disse søvnløse nettene usynlig. Og det var først flere år senere man kunne merke endringene, som da virket helt naturlige, selv om det lå et grundig forarbeid bak.

På denne tiden var Baranov svært diskré, han ble aldri sett noe sted, og tanken på å la seg intervjue streifet ham aldri. Han hadde imidlertid en eiendommelighet.

Fra tid til annen skrev han. Det kunne være et lite essay han publiserte i et obskurt uavhengig tidsskrift, eller en militærstrategisk analyse ment for toppene i hæren, og av og til endog en liten fortelling der han la for dagen en utpreget sans for det paradoksale, i beste russiske tradisjon. Han utga aldri disse tekstene i eget navn, men spekket dem med hentydninger som fungerte som nøkler til å forstå den nye verdenen som hadde oppstått av de søvnløse nettene i Kreml. Det var i hvert fall slik det ble tolket av de moskovittiske hoffsnokene og de utenlandske diplomatene som konkurrerte om å være de første til å dekryptere Baranovs obskure formuleringer.

Pseudonymet han gjemte seg bak ved disse anledningene, Nicolas Brandeis, bidro ytterligere til forvirringen. De mest iherdige greide å gjenkjenne navnet til en biperson i en av Joseph Roths mindre kjente romaner. En tartar, en slags deus ex machina som dukket opp i fortellingens avgjørende øyeblikk, for så å forsvinne igjen like fort. «Det krever ingen styrke å erobre noe,» sa han. «Alt er råttent og overgir seg selv. Men å kunne gi slipp, ja, gi slipp, det

er det kommer an på.» Så på samme måte som de andre personene i Roths roman undret seg over handlingene til denne tartaren, som lot til å ha bygd suksessen på sin ekstreme likegyldighet, jaktet Kremls hierarker og alle som omga dem, intenst på et eller annet som kunne røpe noe om Baranovs tanker, og derigjennom om Tsarens intensjoner. Oppgaven var desto mer håpløs ettersom trollmannen fra Kreml var overbevist om at alt framskritt var tuftet på plagiat; derfor visste man aldri helt om han ga uttrykk for egne ideer eller lekte med andres.

Aldri var denne usikkerheten mer følbar enn den kvelden da den kompakte massen av luksusbiler, fulgt av en kortesje av blålys og livvakter, veltet inn mot det lille avantgarde-teateret som viste en enakter hvis forfatter bar navnet Nicolas Brandeis. Her kunne man se bankdirektører, oljemagnater, ministre og FSB-generaler som pent stilte seg i kø, i følge med sine rubin- og safirfunklende elskerinner, før de satte seg i de sammensunkne setene i en nedslitt teatersal de inntil da ikke ante eksisterte, for så å bivåne en forestilling som fra start til slutt gjorde narr av særhetene og de kulturelle pretensjonene til bankdirektørene, oljemagnatene, ministrene og FSB-generalene. «I et sivilisert land ville det bli borgerkrig,» uttalte stykkets hovedperson på et visst tidspunkt, «men her hos oss finnes ingen borgere, så det blir altså en krig mellom lakeier. Det er ikke noe verre enn en borgerkrig, bare litt mer motbydelig, litt mer ynkelig.» Denne kvelden var ikke Baranov å se i salen, men bankdirektørene og ministrene tok ingen sjanser og applauderte for harde livet; noen hevdet at forfatteren kunne følge med på publikum fra en liten luke til høyre for losjen.

Disse litt barnlige forlystelsene kunne imidlertid ikke bøte på ubehaget Baranov kjente. De få menneskene som fikk anledning til å møte ham, fikk etter hvert en klar formening om at humøret hans ble mørkere og mørkere.

Det ble sagt at han var urolig og utslitt. At han tenkte på andre ting. Han hadde startet for tidlig, og nå var han gått lei. Framfor alt av seg selv. Og av Tsaren. Som derimot aldri gikk lei. Og som merket det. Og begynte å hate ham. Hva er det du sier? Jeg har fått deg hit, og så våger du å gå lei? Man skal aldri undervurdere følelsenes betydning i politiske relasjoner.

Helt fram til den dagen da Baranov var blitt borte. En kort melding fra Kreml meddelte at rådgiveren for Føderasjonens president var gått av. Fra da av var det ingen spor av ham noe sted, bortsett fra noen spredte observasjoner rundt omkring i verden, som aldri ble bekreftet.

Da jeg kom til Moskva noen år senere, hang minnet om Baranov igjen som en vag skygge, som etter å ha revet seg løs fra en nokså voluminøs kropp, var fri til å vise seg på forskjellige steder hver gang noen fant det for godt å mane den fram, for å underbygge et særlig obskurt tiltak utgått fra Kreml. Og siden Moskva – den gåtefulle hovedstaden i en ny epoke som ingen hadde fått noe klart bilde av – plutselig og helt uventet befant seg helt forrest på verdensscenen, fikk trollmannen fra Kreml stadig flere ivrige fortolkere blant oss utlendinger. En BBC-journalist hadde laget en dokumentarfilm der han ga Baranov ansvaret for innføringen av avantgarde-teatrets virkemidler i politikken. En av kollegene hans hadde utgitt en bok der han beskrev ham som en slags tryllekunstner som kunne få partier og personer til å dukke opp eller forsvinne

med et lite knips. En professor hadde skrevet en hel liten monografi om ham: Vadim Baranov og oppfinnelsen av Fake Democracy. Alle lurte på hva han hadde bedrevet i det siste. Hadde han fortsatt innflytelse på Tsaren? Hvilken rolle hadde han spilt i krigen mot Ukraina? Og hvordan hadde han bidratt til å utforme en propagandastrategi som hadde forrykket verdens geopolitiske likevekt så drastisk?

For min egen del fulgte jeg disse vidløftige diskusjonene med en viss distanse. Jeg har alltid vært mindre interessert i de levende enn de døde. Jeg hadde følt meg som en hjemløs i verden, inntil den dagen jeg fant ut at jeg kunne tilbringe det meste av tiden min i selskap med de døde framfor å måtte belemres med mine samtidige. Da jeg var i Moskva på denne tiden, var stedene jeg oppsøkte i all hovedsak biblioteker og arkiver, i tillegg til noen få restauranter og en kafé der servitørene etter hvert hadde vent seg til å se meg sitte alene. Jeg bladde i gamle bøker, spaserte i det bleke vinterlyset og ble hver ettermiddag gjenfødt i dampen inne i badene langs Seleznjovskaja-gaten. Og så, om kvelden, lukket den lille baren i Kitaj-gorod sjenerøst hvilens og glemselens dører mot omverdenen. Og nesten overalt jeg gikk, var jeg fulgt av et fantastisk spøkelse som jeg så som en mulig alliert i grubleriene jeg tidvis henga meg til.

Jevgenij Zamjatin er for de aller fleste kjent som en forfatter fra begynnelsen av 1900-tallet. Han ble født i en landsby bebodd av sigøynere og hestetjuver, og arrestert og sendt i landsforvisning av tsarrikets myndigheter for å ha deltatt i revolusjonen i 1905. I tillegg til å skrive noen vel ansette fortellinger arbeidet han som skipsingeniør i England, der han var med på å bygge isbrytere. Etter å ha vendt tilbake til Russland i 1918 for å delta i den

bolsjevikiske revolusjonen, forsto Zamjatin raskt at arbeiderklassens paradis ikke sto på dagsordenen. Han begynte å skrive en roman: Vi. Og slik oppsto et av de utrolige fenomenene som gir oss en mulighet til å forstå hva fysikerne snakker om når de fremmer hypotesen om eksistensen av parallelle universer.

I 1922 var ikke Zamjatin lenger bare en vanlig forfatter, han var blitt en tidsmaskin. Han trodde han holdt på å skrive en nådeløs kritikk av det sovjetiske systemet som var under oppbygning. Også sensurapparatet leste ham slik, og derfor ble det nedlagt forbud mot å utgi boken. Men i virkeligheten var det ikke dem Zamjatin henvendte seg til. Uten å være klar over det selv hadde han kløvet over et helt århundre og skrev direkte til vår tid. Vi beskrev et samfunn styrt etter logiske prinsipper, der alt ble konvertert til tall, og livet til hver enkelt var regulert ned til minste detalj for å sikre maksimal effektivitet. Et nådeløst, men behagelig diktatur som gjorde det mulig for hvem som helst å komponere tre sonater på en time bare ved å trykke på en knapp, og der forholdet mellom kjønnene var styrt av en automatisert mekanisme som sorterte individene i grupper, slik at de mest kompatible fikk pare seg med hverandre. Alt var gjennomsiktig i Zamjatins verden, selv på gata, der en tynn membran, dekorert som et kunstverk, registrerte alt fotgjengerne sa. I et slikt system var selvfølgelig også all stemmegivning offentlig: «Det sies at våre fjerne forfedre hadde en slags hemmelig avstemming, at de gjemte seg som tyver når de utførte valget,» sier en gang hovedpersonen, D-503. «Hva alt dette hemmelighetskremmeriet skulle tjene til, er til denne dag ikke fullt ut forstått […] Vi har ingenting å skjule eller skamme oss over: Vi feirer valget åpent, ærlig, på dagtid. Jeg ser hvordan alle som en

stemmer for Velgjøreren; alle ser hvordan jeg stemmer for Velgjøreren.»

Da jeg først hadde oppdaget Zamjatin, ble han en besettelse for meg. For meg virket det som om boken hans var et konsentrat av de viktigste problemstillingene i vår egen tid. Vi var ikke bare en beskrivelse av Sovjetunionen, men også en fortelling om algoritmenes glatte verden, der alle skarpe kanter er fjernet, om den globale matrisen som er under utvikling, og om hvor håpløst utilstrekkelige våre primitive hjerner er i møte med den. Zamjatin var et orakel, og Zamjatins bok var ikke bare myntet på Stalin: Kritikken traff alle framtidige diktatorer, fra oligarkene i Silicon Valley til mandarinene i Kinas ettpartistyre. Boken var det endelige våpenet mot den digitale svermen som hadde begynt å dekke hele verden, og min oppgave var å spore opp dette våpenet og rette det riktig vei. Problemet var bare at de midlene jeg hadde til rådighet, ikke akkurat egnet seg til å få Mark Zuckerberg og Xi Jinping til å skjelve i buksene. Med den begrunnelse at Zamjatin hadde endt sine dager i Paris etter å ha unnsluppet Stalin, hadde jeg klart å få universitetet mitt til å finansiere et forskningsprosjekt om ham. Et forlag hadde tilkjennegitt en viss interesse for en mulig nyutgivelse av Vi, og en venn av meg som var dokumentarfilmprodusent, hadde ikke vært direkte motvillig til å gjøre noe med dette. «Prøv å finne stoff når du er i Moskva,» sa han mens han nippet til en Negroni på en bar i 9. arrondissement.

Da jeg endelig kom meg til Moskva, ble det imidlertid vanskelig å konsentrere seg, ettersom jeg oppdaget hvilke utsøkte fortryllelser denne nådeløse byen faktisk var i stand til å frambringe, og utsatte meg for hver eneste dag jeg dristet meg inn i de isende smugene rundt Petrovka-

gaten og Arbat. Dysterheten de ugjennomtrengelige stalinistiske fasadene utstrålte, fortok seg i møte med den matte glansen av de gamle bojarhusene, og selv snøen, som var forvandlet til søle av hjulene på det endeløse opptoget av svarte luksusbiler, gjenvant all sin opprinnelige renhet på gårdsplassene og i de små skjulte hagene som hvisket fram historier fra forgangne tider.

De forskjellige tidssfærene, Zamjatins tjuetall og den dystopiske framtiden i Vi, arrene etter Stalin som var risset inn i byen og de hyggeligere sporene av det førrevolusjonære Moskva, blandet seg i meg og forårsaket en permanent tidsforskyvning som ble min normale livsfølelse. Jeg var imidlertid ikke helt uinteressert i det som skjedde rundt meg. På denne tiden hadde jeg sluttet å lese aviser, men de sosiale mediene tilfredsstilte mine beskjedne informasjonsbehov i rikt monn.

Blant de russiske profilene jeg fulgte, fantes en viss Nicolas Brandeis. Det var mest sannsynlig en student med base på en hybel i Kazan, og ikke selveste trollmannen fra Kreml, men for sikkerhets skyld leste jeg det han skrev. Ingen vet noe som helst i Russland, det må man bare godta eller dra hjem igjen. Det var ikke store greiene, egentlig, Brandeis la ut en setning eller to et par–tre ganger i måneden, og kommenterte aldri nyhetssaker. Det gikk i kamuflerte litterære fragmenter, sitater fra sangtekster og henvisninger til Paris Review – hvilket vel styrket hypotesen om en student fra Kazan.

«Alt er tillat i Paradis, unntatt nysgjerrighet.»

«Hvis din venn dør, ikke begrav ham. Hold deg litt på avstand og vent. Gribbene vil komme, og du kan få masse nye venner.»

«Det finnes ingenting som er tristere i verden enn å se en sunn og frisk familie som blir revet i stykker av en dum bagatell. For eksempel en ulveflokk.»

Den unge mannen utmerket seg med et litt mørkt vidd, men det passet godt med stemningen på stedet.

En kveld ble jeg værende igjen hjemme for å lese i stedet for å dra på stambaren min. Jeg leide en toroms i øverste etasje av en flott leiegård fra femtitallet, bygd av tyske krigsfanger, et slags kvalitetsstempel i Moskva. Borgerlig komfort og makt, tuftet på et solid fundament av undertrykkelse, slik var det alltid her. Det oransje lysskjæret fra byen ble temmet av det nervøse snøværet som pisket mot vinduet. Inne i leiligheten hersket den stemningen jeg helt spontant gjenskapte nesten uansett hvor jeg var: bokstabler, fastfood-emballasje, halvtomme vinflasker. Stemmen til Marlene Dietrich tilførte en touch av noe dekadent, og forsterket fremmedfølelsen som var min viktigste kilde til nytelse i denne perioden.

Jeg hadde byttet ut Zamjatin med en fortelling av Nabokov, men som vanlig dysset han meg langsomt i søvn: Den langtidsboende på Montreux Palace hadde alltid vært litt for raffinert for min smak. Uten at jeg engang merket det, vandret øynene mine vekk fra boksidene annethvert minutt på leting etter en belønning, og hver eneste gang landet de på det ulykksalige nettbrettet. Og der, innimellom alle øyeblikkets forargelser og fotografier av koalabjørner, dukket plutselig følgende ord opp: «Vi bor og lever fullt synlige for hverandre, evig omgitt av lys, innenfor vegger så gjennomsiktige at de virker som vevd av glitrende luft. Vi har ingenting å skjule for hverandre.» Zamjatin. Å se ham dukke opp i nyhetsfeeden min traff meg som et hammerslag. Som en automatisk respons føyde jeg

følgende sitat fra Vi til Brandeis’ tweet: «Dessuten bidrar dette til å lette Vokternes vanskelige og edle arbeid. Ellers er det ikke godt å si hva som kunne ha skjedd.»

Så slengte jeg brettet tvers igjennom rommet for å tvinge meg selv til å gjenoppta lesingen. Da jeg lette fram den djevelske gjenstanden under sofaputene neste morgen, hevnet den seg ved å varsle om en ny melding. «Jeg visste ikke at noen i Frankrike fortsatt leste Z.» Brandeis hadde skrevet til meg klokken tre på natten. Jeg svarte uten å tenke over det: «Z er vår tids hemmelige konge.» Det dukket umiddelbart opp et spørsmål: «Hvor lenge blir du i Moskva?»

Et øyeblikks usikkerhet: Hvordan hadde denne unge studenten fått kjennskap til mine forflytninger? Så skjønte jeg at posisjonen min lett kunne utledes utfra enkelte av tweetene mine de siste ukene, i hvert fall om man leste litt mellom linjene. Jeg svarte at jeg ennå ikke visste helt, så gikk jeg ut i den isende byen for å følge de daglige ritualene i min ensomme tilværelse. Da jeg kom hjem igjen, ventet en ny melding: «Hvis du fortsatt er interessert i Z, har jeg noe å vise deg.»

Hvorfor ikke? Jeg hadde ingenting å tape. I verste fall ville jeg bli kjent med en litteraturelskende student. Som kanskje kunne ha en viss hang til tungsinn, men det var et problem som vanligvis lot seg avbøte med et par glass vodka.

B I len ventet I ve I kanten med motoren på tomgang. En svart Mercedes av siste modell, basisenheten i det moskovittiske transportsystem. To røslige skikkelser røykte i taushet ved siden av kjøretøyet. Da de så meg, åpnet den ene av dem bakdøren før han satte seg i passasjersetet.

Jeg gjorde ikke noe forsøk på å starte en samtale. Erfaringen hadde lært meg at jeg bare ville klare å hale noen enstavelsesord ut av ledsagerne mine. Folk herfra kaller dem frimerker, fordi de alltid må være klistret til dem som er under deres beskyttelse. Det er fåmælte typer som utstråler en følelse av ro. De spiser hjemme hos mamma en gang i uken og har med blomster og en konfekteske i gave. De klapper blonde småbarn på hodet hver gang de får muligheten. Noen samler på korker, hvis de ikke steller med motorsykkelen sin. De er de fredeligste menneskene i verden. Bortsett fra de få gangene de ikke er det lenger. Det en helt annen historie, og da er det best å ikke befinne seg i deres umiddelbare nærhet.

Inntrykkene fra den høyt elskede byen passerte foran øynene mine. Moskva. Den tristeste og den vakreste av alle de store imperienes hovedsteder. Det neste jeg så, var de endeløse, mørke skogene som i mitt hode bare var

begynnelsen på rekken av skoger som skulle fortsette helt til Sibir. Jeg hadde ikke den ringeste idé om hvor vi befant oss. Telefonen hadde sluttet å virke da jeg gikk inn i bilen. Og GPS-en oppga like hardnakket en posisjon i motsatt ende av byen.

Etter en stund kjørte vi av hovedveien og tok inn på en mindre vei som trengte dypt inn i skogen. Bilen sakket bare så vidt ned farten, og møtte denne kjerreveien med samme heftighet som den tidligere hadde utvist overfor motorveien. La det ikke være sagt om en russisk sjåfør at han lar seg skremme av dumme bagateller, som en ulveflokk. Vi kjørte videre i mørket, ikke så lenge, men lenge nok til at det ga næring til bange anelser. Den oppspilte nysgjerrigheten som hadde fylt meg hittil, begynte å vike for engstelsen. I Russland går det meste bra, tenkte jeg, men når det går dårlig, går det skikkelig dårlig. I Paris er det verste man kan komme utfor, en overvurdert restaurant, et foraktfullt blikk fra en pen jente, en bot. I Moskva er spekteret av ubehagelige opplevelser betraktelig rikere.

Vi kom fram til en port. Fra innsiden av en liten brakke hilste en vakt kort med hånden. Mercedesen begynte omsider å kjøre litt mer sindig. Mellom bjørketrærne så vi en liten innsjø med noen svaner som fløt rundt på overflaten, liksom spørsmålstegn rettet mot nattehimmelen. Så svingte bilen en siste gang og stanset til slutt foran en stor hvit og gul bygning i nyklassisk stil.

Jeg gikk ut av bilen og hadde mer følelsen av å befinne meg foran et hus som kneiste på bredden av Alster i Hamburg enn utenfor boligen til en oligark. Dette var snarere huset til en lege, en advokat, eller muligens en bankmann, men i så fall en kalvinistisk en, som viet livet sitt til arbeidet og var lite tilbøyelig til praleri. Ved inngangsdøren

så jeg en eldre, fløyelskledd mann, hvis usikre profil sto i eiendommelig kontrast til de to tvilsomme framtoningene som hadde ført meg hit. De tilhørte så definitivt den lysende og ubarmhjertige byen vi hadde reist fra, mens denne litt trette butlerskikkelsen så ut til å være valgt av sin arbeidsgiver for å holde oppsyn med en eldre, mer privat verden.

Innenfor døren ble husets gjester møtt av en korkdekket vestibyle. Heller ikke her var det gjort noen innrømmelser til den mer samtidige stilen som var på moten andre steder. I de forskjellige rommene jeg deretter ble ført gjennom av min skrøpelige Kharon, var det tvert imot en overflod av tremøbler med intarsia og tente kandelabre, av forgylte rammer og kinesiske tepper som skapte en lun stemning som også de matte vindusrutene og de store, dekorerte fajanseovnene bidro til. Det strengt harmoniske inntrykket som hadde festet seg fra jeg trådte inn, ble styrket fra rom til rom, helt fram til et kontor der butleren ga tegn til at jeg kunne sette meg på en staselig liten divan, som for øvrig ville passet godt inn på forværelset til en person i Krig og fred. På veggen ovenfor meg hang et oljemalt portrett av en gammel mann i hoffnarrkostyme som glodde hånlig på meg. Jeg kikket rundt meg, både henrykt og litt forbløffet. Det var en luksus som andre steder ville virket atspredende, men som her innga en følelse av styrke og kontemplasjon. – Hva hadde du ventet deg? Vannkraner av gull? Baranov smilte. Han var ikke sarkastisk, heller rolig, som en mann som var vant til å bemektige seg andres tanker. Han hadde materialisert seg uten forvarsel, antagelig via en sidedør. Han hadde på seg en mørk, tilsynelatende kostbar innejakke i et mykt stoff. Jeg stotret fram et svar, men russeren verdiget meg ikke noen oppmerksomhet.

– Jeg håper du kan unnskylde tidspunktet. Det er en uvane jeg ikke klarer å kvitte meg med.

– Du er ikke den eneste her omkring, svarte jeg, med det hektiske moskovittiske nattelivet i bakhodet, før det slo meg at innholdet i svaret kunne virke som en hentydning til Tsarens vaner.

En flyktig tanke så ut til å streife blyblikket hans.

– Uansett er det en glede å være her. Det er et fantastisk sted.

Knapt hadde jeg uttalt disse ordene før jeg for første gang kjente Baranovs øyne på meg: Er du kommet hit for å være like kjedelig som alle de andre?

Han var blitt stående.

– Så du leser også Zamjatin, fortsatte han mens han gikk mot døren han hadde kommet inn gjennom. – Bli med meg, jeg skal vise deg noe.

Vi kom inn i et rom der veggene var fullstendig dekket av en boksamling som godt kunne ha befunnet seg på et benediktinerkloster. På hyllene skinte tusenvis av gamle bind i det spillende lyset fra flammene i den storslåtte steinpeisen.

– Jeg visste ikke at du samlet på gamle bøker.

Jeg klarte ikke å slutte å si selvfølgeligheter.

– Jeg samler ikke på dem. Jeg leser dem. Det er to forskjellige ting.

Han virket irritert. Samlere var smålige mennesker, folk som var besatt av å ha full kontroll, uten at de noen gang ville klare å få det. Baranov betraktet ikke seg selv som en av dem.

– I virkeligheten er ikke alle mine. Jeg har arvet mange av dem av farfaren min.

Det var vanskelig å ikke vise hvor overrasket jeg var. Å videreføre en samling gamle bøker var ikke akkurat verdens enkleste ting i Sovjetunionen.

– Men dette har jeg funnet selv.

Baranov var fortsatt ikke i humør til forklaringer. Fra en dokumentmappe i skinn tok han ut noen håndskrevne ark.

– Ta en kikk på det, sa han og rakte meg de gulnede arkene.

Det var et brev med kyrillisk skrift, datert 15. juni 1931 i Moskva. Jeg begynte å lese.

Kjære Iosif Vissarionovitsj,

Den som har forfattet dette, er dømt til døden og henvender seg til deg for å be deg mildne straffen. Du kjenner antagelig mitt navn. For meg som forfatter er det å fratas muligheten til å skrive det samme som en dødsdom.

Jeg hevet blikket. Baranov bladde i en bok for å gi meg tid til å fordøye inntrykket.

– Det er Zamjatins originale brev til Stalin, sa han uten å se på meg. – Der han ber om tillatelse til å forlate Sovjetunionen.

Jeg fortsatte å stirre på ham en lang stund etter å ha hørt forklaringen hans. Jeg kunne ikke tro hva jeg hadde i hendene mine. Så fant jeg omsider krefter til å lese videre.

Jeg skal ikke påstå at jeg er uskyldig. Jeg vet at jeg har den ofte litt upassende vane å si det jeg holder for å være sant, heller enn å si det som til enhver tid ville vært nyttigst for meg. Jeg har aldri lagt skjul på

hva jeg mener om litterær servilitet, smiskerier og kameleoner som stadig endrer farge. Jeg betrakter det som skadelig både for forfatteren og revolusjonen.

Disse ordene opptok meg en lang stund. Da jeg hevet blikket igjen, så jeg at Baranov observerte meg.

– Det er et av de vakreste bønnskriftene som noen gang ble sendt fra en kunstner til Stalin. Zamjatin unngår å ydmyke seg selv. Han snakker åpent, som forhenværende bolsjevik. Han har kjempet mot tsarens tropper, han har overlevd i eksil og vendt hjem for å gjøre revolusjon. Det eneste problemet er at han skjønte alt litt for fort, og så begikk den uforsiktighet å skrive om det.

Siden jeg hadde gitt uttrykk for at jeg nylig hadde lest denne forfatteren, følte jeg meg forpliktet til å si noe. Jeg slengte ut noen banaliteter om den uløselige spenningen mellom kunsten og makten, om Zamjatins nomadiske gemytt og hans overbevisning om at en idé nødvendigvis ville borgerliggjøres straks den vant hegemoni, uansett hvor revolusjonær den var. Baranov betraktet meg med samme velvillighet som en familievenn som er tvunget til å bli med og se på en skoleavslutning. Da han antok at jeg hadde sagt alt jeg visste om emnet, tok han ordet igjen. – Ja, det stemmer. Men jeg tror det er noe mer. Zamjatin forsøkte å stanse Stalin, han skjønte at han ikke var politiker, men kunstner. At kampen om framtiden ikke sto mellom to politiske visjoner, men mellom to kunstneriske prosjekter. På 1920-tallet var Zamjatin og Stalin to kunstnere som konkurrerte om overherredømmet. Styrkeforholdet var selvfølgelig veldig ujevnt, for Stalins materiale var menneskenes kjøtt og blod, lerretet hans var en enorm nasjon, og som publikum hadde han hele

klodens befolkning, som mumlet navnet hans med ærefrykt på hundrevis av forskjellige språk. Det en poet kan virkeliggjøre i fantasien, kan demiurgen prøve å tvinge igjennom på verdenshistoriens scene. I denne kampen blir Zamjatin stående nesten helt alene, og likevel prøver han å gjøre motstand mot den nye ordenen. Han vet at den kunsten Stalin bedriver, med nødvendighet vil føre fram til konsentrasjonsleirene, for i den planen som skal styre livet til Det Nye Mennesket, er det ikke rom for kjetteri. Det er derfor Zamjatin, som egentlig er ingeniør, kjemper med litteraturens, teaterets og musikkens våpen; han har forstått at hvis makten eliminerer all ulyd, er Gulag bare et spørsmål om tid. Når de forbudte harmoniene undertrykkes, vil det snart ikke være rom for annet enn taktfaste marsjer. Mollstemt musikk som ikke svarer til det nye samfunnets idealer, blir en klassefiende. Dur! Alt skal gå i dur! Alle veier går i dur. Musikken skal være strengt underordnet talen, selv når den er uten ord. Og det skal ikke lenger komponeres en eneste symfoni som ikke er en hyllest til marxist-leninismen.

Mens Baranov uttalte disse siste ordene, hadde det for første gang sneket seg inn et snev av følelse i stemmen hans, som om han nå hadde gått utover den rene historiske analysen.

– Da Zamjatin overtalte sin venn Sjostakovitsj til å komponere Lady Macbeth fra Mtensk, fortsatte han, –var det fordi han visste at hele Sovjetunionens framtid avhang av denne forestillingen. At den eneste måten å holde unna for prosessene og utrenskningene på var å vise fram det egenrådige individet som gjør opprør mot den planorganiserte ordenen. Og da Stalin reiste seg, rasende, og forlot Bolsjoj-teateret etter tredje akt, var det

fordi både komponisten og personene i operaen hevdet en frihet som var en direkte trussel mot Stalins makt, mot det verdensomspennende kunstprosjektet hans. Det var derfor han fikk Pravda til å skrive den berømte artikkelen der Sjostakovitsj ble anklaget for å ha gitt personenes sensualitet og «bestialske» oppførsel for stor plass i operaen. I Stalins kunstverk var det bare plass til de bestialske instinktene til ett eneste individ. Lenins befaling om at man må drømme, blir håndhevet helt bokstavelig, men den eneste drømmen som er tillatt, er Stalins; alle andre drømmer må undertrykkes.

Baranov tok en pause. Komforten i rommet vi befant oss i, sto i underlig kontrast til de barske kjensgjerningene han viste til.

– Når man tenker etter, fortsatte han, – var egentlig hele første halvdel av det tjuende århundre en gigantisk konfrontasjon mellom kunstnere. Stalin, Hitler, Churchill. Så kom byråkratene, for verden trengte hvile. Men i dag er kunstnerne tilbake. Se deg rundt. Hvor enn du snur deg, ser du avantgarde-kunstnere som ikke lenger akter å nøye seg med å beskrive verden, de vil skape den. Realitydeltagerne har overtatt plassen til gamle dagers kunstnere. Men prinsippet er det samme.

– Er du en av dem?

– Selvfølgelig ikke. Jeg drev og lekte funksjonær en stund. Nå er jeg pensjonert.

– Savner du ikke adrenalinet?

– Tro meg, det finnes ikke noe mer spennende enn å våkne opp om morgenen, drikke kaffe og følge datteren sin til skolen. Ærlig talt tror jeg bare at jeg har ønsket meg noe tre eller fire ganger i livet. Men når det først har skjedd,

har jeg vanligvis fått det jeg ville. Og jeg kan forsikre deg om at det jeg ønsker meg nå, bare er dette.

Baranov pekte mot boksamlingen, den gamle treglobusen og ilden som brant i peisen.

– Og hvordan tok de andre det?

– Ja, hva tror du? Ikke så bra, selvfølgelig tok de det ikke så bra. I akvariet kan alt tilgis: tyveri, mord, forræderi.

Men ikke desertering. Hva? Er det ikke noe av det vi er villige til å drepe for du vil ha? Det kan ikke hoffsnokene tilgi deg.

– Hva med Tsaren?

– Det er en annen historie. Tsaren ser og tilgir alt.

Et ironisk glimt lyste opp i det ugjennomtrengelige blikket til russeren.

– Holder du på å skrive memoarene dine?

– Det har jeg absolutt ingen planer om.

– Men du må jo ha litt av hvert å fortelle!

– En bok kan aldri nå opp til det virkelige maktspillet.

– Det motsatte kunne også hevdes.

En lett skygge gled over Baranovs blikk. Han smilte.

– Du har rett. Så la meg omformulere litt. En bok som jeg har skrevet, kan aldri nå opp til det virkelige maktspillet.

– Hva betyr makt for deg?

– Spørsmålet er altfor direkte. Makten er som solen og døden, man kan ikke se rett på den. Særlig ikke i Russland. Men siden du har kommet helt hit, vil jeg gjerne fortelle deg en historie, hvis du har tid.

Baranov reiste seg for å skjenke opp to glass whisky fra en krystallflaske. Han ga meg det ene og satte seg i skinnstolen igjen. Han stirret intenst på meg en liten stund før han la blikket på glasset sitt.

– Farfaren min var en fabelaktig jeger, sa han langsomt.

– Far Faren m I n var en fabelaktig jeger. Når han var hjemme, tok han ikke engang på seg slåbroken uten hjelp av en tjener, men hvis det var om å gjøre å drepe en ulv, kunne han tilbringe flere netter under åpen himmel i skogen. Før revolusjonen var det bare en hobby. Han studerte juss og kunne sikkert drevet det så langt han ville i tsarens byråkrati. Da bolsjevikene tok makten, hadde han fortsatt jakten. For ham var det egentlig en frigjøring, selv om han selvfølgelig aldri ville innrømt det. Han hatet virkelig kommunistene. Han kalte opp hundene sine etter de kommunistiske lederne. «Kom, Molotov!», «Dekk, Berija!» Heldigvis bodde han langt fra folk og det var aldri noen som anga ham. Men allerede som liten gutt skjønte faren at farfar var litt av en original. Han skammet seg over ham. Men framfor alt var han vel redd. Og det var ikke så rart, når man tenker på hva som foregikk på den tiden. Farfar selv ga blaffen. Og dessuten gikk alt bra for ham. Etter hvert begynte han å skrive bøker om jakt: Hvordan man skulle dressere hundene, gjenkjenne forskjellige dyrespor, sånne ting. Han tok med anekdoter, beskrev diverse underlige mennesker som han delte denne lidenskapen med, og la inn enkelte Turgenev-

sitater. Leserne elsket det. I bøkene hans fant de igjen litt av gamle dagers lettsindighet, begrenset til et nokså snevert emne, slik at myndighetene kunne godta det. Etter hvert ble farfar en slags autoritet på feltet. I 1954, da ulvebestanden i Kaukasus vokste, ble han valgt til å lede en regjeringsutnevnt ekspedisjon som hadde i oppdrag å felle ulvene. Han var praktisk talt blitt en funksjonær i staten, men han bevarte sin utpreget aristokratiske innstilling og fortsatte å være like arrogant og frekk. Han ville heller bli hengt enn å la sjansen til en god replikk gå fra seg.

Jeg husker hvordan han gjorde narr av faren min da jeg var liten: «Bravo, Kolja, hvis du fortsetter sånn, kan du få sitte på fanget til Bresjnev under 9. mai-paraden!»

Eller: «Du vet at det er to typer funksjonærer i partiet, ikke sant?»

«Ja, det har du sagt allerede, pappa.»

«De som ikke duger til noen ting og de som er villige til alt. Jeg lurer på hvilken type du er, Kolja!»

Pappa grøsset. Han var helt annerledes. Helt siden han var barn, tror jeg at det aller viktigste for ham var å unngå problemer. Så fort han kunne, meldte han seg inn i pionérbevegelsen, deretter i Komsomol. Jeg kan tenke meg at han ville gjøre bot for sin eksentriske far og sin aristokratiske bakgrunn. Han ville være som alle andre.

Jeg kan forstå det. For ham var det også et slags opprør. Når du vokser opp sammen med en som er så annerledes, blir konformisme det eneste mulige opprøret.

Uansett, hver sommer ble jeg sendt ut på landet til farfar. Han bodde litt utenfor landsbyen i en tømmerkoie som var bygd av hele poppelstammer. På utsiden så det veldig rustikt ut: Huset var omgitt av en kjøkkenhage med agurk, poteter, bærbusker og noen epletrær. Og så var det et bord

og noen stoler i smijern som var så rustne at det så ut som om de hadde ligget på bunnen av Neva i mange hundre år. Men når man kom inn, så man at farfar hadde klart å gjenskape noe av stemningen fra gamle dager, uten at jeg aner hvordan. Det var ikke det at stua og spisestua var spesielt luksuriøst innredet, men det lå en følelse av fred og velstand i luften, noe som var helt uvanlig på den tiden, og det luktet te fra samovaren som det alltid var varme på. Det var ingen mangel på jakttrofeer og pelsverk, men de føltes ikke så påtrengende, siden husets herre hadde tilført dekoren litt raffinement med noen mer aparte innslag: kinesiske statuetter, en besoar, noen bøker med forseggjort innbinding som var skjødesløst lagt på bjørkebordet. Det var spor av en ynde jeg godt kunne kalt kvinnelig, om det ikke var for at farfar ikke kunne utstå tanken på sameksistens med det annet kjønn. Kona hans, min fars mor, døde av bukhinnebetennelse da hun var tjuetre, og det virket som om denne hendelsen hadde avsluttet kapittelet om kjærlighetslivet hans en gang for alle. Han hadde noen mer eller mindre presentable venninner som kom på besøk innimellom. Men det var sjelden de ble værende mer enn et par timer i dette tempelet viet jaktens, litteraturens og mannsfellesskapets guder, som ble holdt ved like med sarkastiske replikkvekslinger og fylleslag.

Imidlertid hadde ekteparet Zakhar og Nina tjeneste i huset. De var bønder som offisielt jobbet på kolkhosen, men i virkeligheten fungerte de som tjenere for farfar. Han var en eminent rytter, men han kunne ikke kjøre bil. Når han skulle noe sted, tok Zakhar ut den utgamle Volgaen sin og var farfars privatsjåfør. Den eneste forholdsregelen farfar ville gå med på, var å sette seg ved siden av ham på demokratisk vis, og ikke i baksetet. Det var alltid en

opplevelse å bli med ham, selv om det bare var for et ærend i landsbyen. Det skjedde alltid noe som ikke kunne hendt andre enn ham. Det var som om han var omgitt av en slags aura av nostalgi og likegladhet som beskyttet ham mot det harde klimaet på denne tiden, og som når som helst kunne gi grunnlag for en spontan lykkestund. Han kunne gå inn i den tristeste statlige kafeen, og så var plutselig magien fra gamle dager gjenskapt. Selv når han satt på en plaststol på et grått linoleumsgulv, var det et eller annet ved ham som mante fram bilder av ball og sablerte sjampanjeflasker. Folk været hjerteligheten hans, og vilt fremmede mennesker kunne gå bort til ham uten at de visste helt hvorfor, tiltrukket av karismaen til denne elegante gamlingen som alltid var like beleven og strødde om seg med historier fra svunne tider, som om han befant seg i en fornem salong i Sankt Petersburg. Det hendte jeg oppdaget en gretten apparatsjik som skulte mot ham fra et annet bord. Men ingen ville våget å røre ham. På en eller annen måte klarte farfar å overleve de stalinistiske utrenskingene, og så etter hvert ble regimet litt mindre blodtørstig. Han måtte tolereres, særlig siden han ikke virket det minste interessert i politikk.

Vennene hans var først og fremst andre jegere. Det var en ganske brokete gjeng. Aristokrater som hadde mistet alt som han selv, men også noen bønder og sibirske banditter. Og også noen «tamme» kommunister, som han kalte partimedlemmene han hadde klart å forderve med mimring og fyllekalaser. Når vinteren kom, la de vodkaflasker rundt omkring i hagen, og så samlet de dem inn igjen når snøen smeltet om våren. I mellomtiden holdt de seg innendørs og spilte kort minst to ganger i uken. De fortalte hverandre

jakthistorier og kommenterte tidens begivenheter på sin måte, det vil si med sterke innslag av vitser.

«Vet du hva en sovjetisk duo er? En kvartett som har vært på turné i utlandet.»

«En inspeksjonskomité er på besøk på et galehus. Pasientene ønsker dem velkommen med en sang: ‘Så godt det er å leve på sovjetisk jord!’ Men inspektørene merker seg at det er en som holder seg taus. ‘Hvorfor synger du ikke?’ spør de. ‘Jeg er sykepleier her, jeg er ikke gal.’»

«Kamerat Khrusjtsjov er på besøk på en grisefarm der han blir fotografert. I Pravda diskuterer typografene hvilken bildetekst de skal bruke: ‘Kamerat Khrusjtsjov og grisene’, ‘Grisene samler seg rundt kamerat Khrusjtsjov.’

Det ene etter det andre forslaget forkastes. Til slutt tar redaktøren en avgjørelse. Bildeteksten som blir valgt, er: ‘Nummer tre til høyre, kamerat Khrusjtsjov.’»

De brølte av latter og dultet hverandre i ryggen og tømte den ene karaffelen etter den andre. Men det var ikke alltid farfars hus boblet av liv. Han likte å være alene. Han sa det var fordi han ikke orket kommunistene. I virkeligheten ville han ha vært misantrop under et hvilket som helst regime. Jeg tror jeg har arvet litt av personligheten hans … Baranov smilte. Han tok whiskyflasken og skjenket en god klunk i krystallglasset sitt.

– En kveld vi satt foran peisen, fortalte farfar meg om opplevelsene til tsarens tropper i Paris etter Napoleons fall. Det handlet særlig om en viss Jurko, regimentskamerat av en gammel slektning av oss som hadde vært i den keiserlige garde, og fullblods alkoholiker. De hadde knapt kommet seg inn i Paris før denne Jurko skyndte seg å finne et apotek,

og etter å ha luktet litt på en flaske medisinsk sprit, tømte han hele mens han spiste to sylteagurker han hadde tatt med til dette formålet. Synet ga Apotekeren panikk, han kunne allerede se seg selv foran en eksekusjonspelotong, dømt for å ha forgiftet en russisk soldat. Han løp til nærmeste leir og kastet seg over den første og beste offiseren som så noenlunde sivilisert ut, Vasilij Baranov, og med store geberder begynte han å forklare at han ikke var uten skyld i Jurkos forestående død, at soldaten hadde helt i seg flasken før han rakk å si et eneste ord. Nå avbrøt slektningen vår ham: «Du kjenner ikke så mange russiske soldater, gjør du vel?» Apotekeren ristet på hodet. «Men du vet hva det vil si å være immun, ikke sant?» Apotekeren så uforstående på ham. «Nå skal du høre, min gode mann, at tilværelsen i Russland har noen ulemper sammenlignet med Paris. Vi har ikke like mange oster, kvinnene våre smiler sjelden, og veiene er stort sett alltid dekket av is. Men fordelen er at alt som ikke dreper deg, gjør deg sterkere: Opp gjennom århundrene har russernes stoffskifte måttet venne seg til litt av hvert.» Og så pekte han mot Jurko som satt og spilte kort med et par kamerater, ved et bord der det sto en halvfull vodkaflaske.

Farfar brøt ut i latter og fortsatte. «Da jeg var atten år, ble jeg også tatt inn i den keiserlige garde. Jeg var veldig stolt, men som du skjønner, var ikke dette noen stor prestasjon. Før meg hadde faren og farfaren min tjent i samme regiment, og alle Baranovene før dem, for alt jeg vet. Uansett var jeg stolt som en hane og alle gratulerte meg: ‘Det er et privilegium å bli tatt opp i den keiserlige garde, Kolja, så heldige foreldre du har’ osv. Så en vakker dag, mens vi holdt på med morgeneksersisen, falt jeg ned fra hesten og brakk bekkenet. Og et bekkenbrudd er ikke

noe å kimse av. Alle vennene mine sa: ‘Så uflaks du har, Kolja, akkurat nå som ballsesongen har begynt.’ Jeg var fortvilet, regimentskameratene mine dro fra fest til fest og brisket seg i gallauniformene sine mens jeg lå i sengen og spilte kort med babusjkaen min. Så brøt plutselig krigen ut, og alle dro til fronten. I det første angrepet ble alle sammen massakrert av tyske maskingevær stakkars, mens jeg fortsatt lå hjemme på rekonvalesens, med litt skyldfølelse selvfølgelig, men også med alle de pene jentene fra Petersburg som sto i kø for å trøste meg.

Det var da jeg møtte farmoren din. Det var harde tider, men vi hadde store planer, i hvert fall var det det vi trodde.

Familiens status og jusstudiene jeg nettopp hadde begynt med, åpnet mange dører på høyeste nivå i byråkratiet. Jeg begynte å bli tatt imot ved hoffet, og svigerfaren min var i gang med å bygge et lite palé på Nevskij Prospekt. Det virket som veien var staket ut for meg, men plutselig var det en gjeng åndssvake idioter som bestemte at nå fikk det være nok med tsaren, og at vår hellige moder Russland skulle bli republikk! Og jammen klarte de det ikke også, de tok makten! Så kom bolsjevikene og massakrerte alle, både de som var for tsaren og de som var for republikken. Revolusjonen var en katastrofe uten like. Men rett skal være rett, hadde det ikke vært for den, hadde jeg endt som statsfunksjonær, eller i beste fall hoffsnok. Jeg kommer aldri å si at kommunismen var bra, men egentlig kan man bli lykkelig under et hvilket som helst regime … Og vet du hva, Vadja? Man vet aldri noe som helst. Man har ikke kontroll på det som skjer, og enda verre, man er ikke engang i stand til å vurdere om det som skjer, er bra eller dårlig. Du ønsker deg noe, du ønsker det av alle dine krefter. Og så skjer det, og like etterpå skjønner du at livet

ditt er ødelagt. Eller motsatt. Himmelen kan falle ned i hodet på deg, men etter en liten stund skjønner du at det er det beste som kunne hendt deg. Tro meg, det eneste du kan kontrollere, er hvordan du tolker det som skjer. Hvis du klarer å holde på denne tanken, at det ikke er hendelsene, men hvordan vi oppfatter dem, som gjør at vi lider, så kan du håpe på å ta kontroll over livet ditt. Hvis ikke er du dømt til å skyte småspurv med kanon.»

Jeg kan fortsatt huske ansiktsuttrykket til farfar mens han uttalte disse ordene. Han snakket alvorlig, men med et snev av ironi i stemmen, som om det ikke gjorde ham noe å spille rollen som gammel tusseladd. Men det betydde noe for ham. Menn av hans generasjon var opptatt av å overføre det de mente å ha forstått i livet, til de som kom etter dem, det var noe de følte var viktig. Jeg tror de var de siste som tenkte sånn. Fra og med min fars generasjon var det ingen som mente det hadde verdi å overføre noen som helst lærdom. Vi er blitt altfor kule, altfor moderne. Dessuten er vi livredde for å virke latterlige. Ingen vil være en gammel dust.

Farfar var ikke en 1800-tallspatriark, han var allerede et moderne menneske. Han hadde lest Kafka og Thomas Mann, men han var villig til å risikere å virke latterlig for å si det han mente han måtte si til meg. Og jeg kommer alltid til å være takknemlig for det, for siden den gang har jeg slått meg til ro med at vi famler i mørket. Vi vet ikke hva som er bra eller dårlig for oss. Men vi kan bestemme fritt hvilken betydning vi gir det som hender oss. Og det er egentlig vår eneste styrke.