Arktisk sommer
flatt, uten store fjellkjeder e ller andre fysiske hindre, har ingen fremmed hær klart å erobre Russland vestfra. Innen hærene når Moskva, er soldatene utslitt og forsyningene tært opp; forbindelseslinjene vestover er blitt for lange og minusgradene for mange. Det har likevel ikke skortet på iherdige forsøk: Så vel polakkene som svenskene og franskmennene har prøvd seg; for ikke å glemme tyskerne, både i 1914 og i 1941, med katastrofale resultater begge gangene. Russlands eventyrlige vekst begynte for alvor på 1500-tallet, med erobringen av det muslimske Kazan-khanatet øst for Moskva, og siden med koloniseringen av Sibir og Det fjerne østen, som altså i første rekke ble drevet frem av pelsjegere. I 1613, da den første Romanoven, tjueto år gamle Mikhail Fjodorovitsj Romanov, ble kronet til tsar, var riket allerede så stort at ingen hadde full oversikt over hvor mange mennesker som bodde der, hvor mange ulike folkeslag den unge tsaren hersket over, eller hvor yttergrensene gikk. Hundre år og seks tsarer senere var man fortsatt ikke sikker på hvor Russland endte. Hang Amerika og Asia sammen? Russlands kanskje mest energiske, vestvendte og reformvillige tsar gjennom tidene, Peter I, bedre kjent som Peter den store, var hele livet lidenskapelig opptatt av havner og sjøfart. Noe av det aller siste han gjorde, var å sende en ekspedisjon til Russlands ytterste utposter for å kartlegge kysten. Den danske sjømannen Vitus Bering, som i likhet med mange andre danske og norske sjøfolk tjenestegjorde i den russiske marinen, ble utnevnt til leder for ekspedisjonen. Bering la i vei mot Stillehavets kyst i 1725, samme år som Peter den store døde. Den nesten ti tusen kilometer lange ekspedisjonen østover var mildt sagt strabasiøs. Store deler av reisen ble foretatt gjennom terreng som ingen mennesker tidligere hadde forsert, og underveis måtte de bygge broer og båter for å ta seg 27