NORGE
GREIT IGJEN
ET MANIFEST FOR Å GJENREISE ANNERLEDESLANDET
© 2025 J.M. Stenersens forlag
Omslagsdesign: Gisle Vagstein / deTuria design
Layout: Dag Brekke, akzidenz as Forsidefoto: Egil Eriksson, Stavanger Aftenblad / Stavanger byarkiv
Papir: Holmen Book Cream, 80 g
Boka er satt med Corundum 12/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-7201-920-3
J.M. Stenersen / Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo
www.jms.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Innhold
Innledende avklaringer
Dette er en bok, ikke et partiprogram. Noen lesere vil savne kapitler om klima, innvandring, utenrikspolitikk og sikkert mye annet. I stedet for å lage en katalog over alle viktige saker har jeg valgt å konsentrere meg om et knippe saksområder jeg mener belyser overgangen fra en sosialdemokratisk styringsmodell i etterkrigstida til det nyliberale samfunnet Norge er på vei mot. Det betyr ikke at andre saker er uviktige, eller mindre viktige, bare at disse sakene er dem jeg anser som best egnet til å beskrive den samfunnsutviklingen denne boka handler om.
Jeg er ikke sosialdemokrat, men sosialist. Likevel mener jeg at det sosialdemokratiske systemet i etterkrigstida hadde kvaliteter som er verdt å ta vare på, særlig når det gjelder små forskjeller og demokratisk kontroll over viktige deler av økonomien. Hvorvidt det er presist å bruke merkelappen «sosialdemokrati» om dette systemet, er en debatt jeg overlater til andre, men jeg tror de fleste med et minimum av velvilje vil være i stand til å forstå hva jeg snakker om når jeg snakker om det norske sosialdemokratiet. Det samme gjelder
bruken av begrepet «nyliberalisme» som motsats til den sosialdemokratiske styringsideologien.
Denne boka er preget av at jeg er politiker for Rødt, men den er ikke ment som et partipolitisk innlegg. Den nyliberale revolusjonen jeg forsøker å skildre, har pågått i flere tiår, under skiftende regjeringer. Denne bokas hovedfortelling handler slik sett om utviklingstrekk som stikker dypere enn den politiske debatten som føres på Stortinget fra dag til dag.
Hvor er det blitt av landet mitt?
Jeg kan huske første gang jeg følte landet mitt var blitt fremmed for meg. Det var en påskedag for noen år tilbake. Jeg var på hytta, og satt på do og skrollet uten mål og mening gjennom nettavisene da jeg oppdaget Dagbladet-overskriften «Sjokkert av synet: – Begynner å gråte».1
Det virket som klassisk klikkhoreri. Som vanlig i Dagbladet var det umulig å forstå av tittelen hva «sjokket» gikk ut på, det kunne være alt fra en død kattunge på Steinkjer til en sultkatastrofe i Sudan. Jeg lot meg lure til å klikke inn på selve saken, og jeg husker akkurat hva jeg tenkte da jeg leste den. For en gangs skyld ble jeg nemlig sjokkert.
Dette kan ikke være Norge, tenkte jeg. Sånn skal det faen meg ikke være i Norge.
Saken handlet om en kø i Oslo. Flere hundre personer hadde stilt seg opp langs veien for å vente. Ved første øyekast kunne man ha trodd det var køen utenfor konserten til en eller annen kjent artist, men de som sto i denne køen, ventet på en gratis pose mat fra Fattighuset.
Datoen var den 30. mars 2021, og dette var første gang jeg leste om matkøer i en norsk avis.
Som nordmenn flest levde jeg på den sosialdemokratiske livsløgnen om at fattigdom var noe som hørte fortida, eventuelt utlandet, til. De eneste matkøene jeg hadde sett i Norge, var i kunsten. På Nasjonalmuseet hadde jeg sett Christian Krohgs maleri Kampen for tilværelsen, der forhutlede barn og koner kjemper om å få tak i et brød i en snøkledd Oslo-gate. Det maleriet var fra 1889. At nordmenn skulle stå i kø for å få gratis mat i 2021, hadde jeg ikke forestilt meg. I den grad noen trengte mathjelp i Norge, måtte det enten være flyktninger eller rusmisbrukere. Ingen av dem pleide vi å telle med; flyktningene hadde kommet fra krig og nød i hjemlandet, mens folk som sliter med rus, sliter med mye mer enn bare fattigdom.
Nå var det nær sagt alle slags folk som strømmet til matkøene. Trygda, pensjonister, aleneforsørgere. Til og med folk i en eller annen form for jobb. I 2022 kom forbruksforskningsinstituttet Sifo med en rapport som viste at over 100 000 norske husstander var avhengig av hjelp for å få råd til alle måltider.2 Mange var flyktninger, men også innfødte nordmenn strømmet nå til Frelsesarmeen, Fattighuset, Kirkens Nødhjelp og lignende organisasjoner for å få hjelp til å sette mat på bordet. Selv om de fremdeles er et lite mindretall, har også stadig flere i matkø en eller annen form for tilknytning til arbeidslivet. Det gjelder for eksempel på Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo, der hver sjette som
fikk mathjelp hadde en relasjon til arbeidslivet, ifølge Fafo.3
Matkøene kom som et sjokk på flere enn meg. De frivillige organisasjonene ble raskt overbelastet, og mange av dem gikk tom for mat. All annen hjelp enn å dele ut matposer måtte settes på vent fordi pågangen ble så stor. Heller ikke språket vårt var forberedt. Fattigdom var blitt så fjernt for oss at vi ikke lenger hadde ord for det. Hvor mange som var fattige, ble målt på samme måte som i resten av Europa, men vi kalte det noe annet. Der andre land brukte varianter av det engelske poverty (fattigdom), hadde Statistisk sentralbyrå bestemt seg for at vi på norsk skulle bruke det mer forskjønnende begrepet «vedvarende lavinntekt». Poenget var vel å vise at selv om nordmenn kunne være blakke, så var det ingen som var fattige i en velferdsstat som vår. Da det nå ble klart at mange titusener av nordmenn sleit med noe så grunnleggende som å sette nok mat på bordet til seg og sin familie, dukket enda et nyord opp – «matfattigdom». Eller sult, som Knut Hamsun kalte det tilbake i 1890. Nyheten om at over 100 000 små og store husstander manglet penger til alle måltider, ble møtt med en bølge av fattigdomsfornektelse. Folk ville ganske enkelt ikke tro at det sto så dårlig til i landet vårt. Mange trodde, som meg, at det bare måtte være ukrainere som trengte mathjelp. Men tallene viste at over halvparten av dem som sto der, ikke hadde ukrainsk bakgrunn. Samtidig som de første matkøene dukket opp i nyhetene, ble
statsminister Erna Solberg spurt hva hun tenkte om at mange etter pandemien ikke lenger hadde råd til mat, klær og å betale regningene sine.
Hun svarte: «Ja, altså det er jo krevende, så er spørsmålet hadde de egentlig råd til det før òg?»4 Like etterpå skiftet vi regjering, men retorikken var til forveksling lik. «Står du i matkø fordi du kan, eller fordi du må?» spurte arbeidsminister Tonje Brenna for eksempel i Vårt Land et par år seinere.5 Hun trodde mange sto i matkø «for å bruke penger på andre ting». Som om det gjør så mye fra eller til om folk går til Frelsesarmeen for å få råd til mat, eller for å spare opp penger til et tannlegebesøk eller til å fikse vaskemaskinen. Det som i alle fall er sikkert, er at ingen står i matkø for moro skyld.
Det første stadiet i sorg er fornektelse, det siste er aksept. Snart var det ikke lenger sjokkerende at det strakte seg matkøer rundt kvartalet, eller at vi har fått tilbake en fattigdom «vi ikke har sett i etterkrigstiden»,6 eller at «fremveksten av folk som ikke har nok mat, tyder på at vi kan få absolutt fattigdom i Norge».7
Da jeg satt og skrollet på doen på hytta, kom matkøene i Oslo som et sjokk på meg. Etter en tid var lange køer av fattige bare blitt den nye normalen. Det kvalifiserte ikke engang til sjokkoppslag i Dagbladet.
Spørsmålet vi bør stille oss, men som tydeligvis glapp for arbeidsministeren, er om Norge er et land som har matkøer fordi vi må, eller bare fordi vi kan? Vi
mangler ikke mat i Norge. Og vi mangler i hvert fall ikke penger. Så hvordan kan det ha seg at titusener av uføre, pensjonister, aleneforsørgere og flyktninger må stille seg i matkø for å få hjelp?
Dette er ikke USA. Det er Norge. Det vi kaller verdens rikeste, men også verdens likeste land. Alle kjenner den amerikanske drømmen. Den går ut på at hvem som helst kan nå toppen bare de jobber hardt nok for det. Det finnes også en norsk drøm. Det er en drøm om likhet og fellesskap, som dreier seg om at vi skal løse problemene sammen, og at flokken skal beskytte deg, uansett hvor galt det måtte gå. Om et land hvor ingen skal være herre, og ingen skal være trell. I Rolf Jacobsens dikt «Anderledeslandet», som ble hyppig brukt i forbindelse med EU-kampen i 1994, oppsummeres denne nasjonale ideen slik:
Men det ligger der enda. Digernorge, sjøvasket og tungt, med travelhet, regntåker og tinder. Søker du opp til dem – til utsynet og himmellyset så ikke bli deroppe, eller drøm deg bort for vi venter på nevene dine, og godviljen.
Det er en tid av nød og vi er en del av verden. Men fra et anderledes land som ingen herremenn riktig har fått has på. Så vi bukker ikke så dypt som naboene, det var for bratt her.8
Hva er igjen av den norske drømmen nå? Hvor er det blitt av annerledeslandet?
De siste årene har jeg måttet innse at veldig mye av det jeg har trodd om Norge, ikke er sant lenger. Sakte, men sikkert har landet vårt forandret seg, og til slutt er forandringen blitt så stor at det ikke er til å kjenne igjen. Det har ikke vært brå, revolusjonære forandringer, bare en endeløs rekke av små skritt. Men alle skrittene har gått i samme retning, og da kommer man ganske langt av gårde.
Ta vare på Norge!
Jeg begynte så smått å engasjere meg politisk den høsten jeg begynte på videregående skole. Jeg skulle likt å si at jeg gjorde det fordi jeg ville redde verden, men jeg vet ikke om det er sant. Begge foreldrene mine hadde vært politisk aktive langt ute på venstresida, og selv om jeg ikke kan huske noen indoktrinering fra oppveksten, er det ikke til å komme unna at mange av mine meninger sammenfaller med deres. Da jeg begynte på Kongsgård, den ærverdige hvite treskolen som er domkirkens nærmeste nabo i Stavanger, var jeg på jakt etter nye venner. Ungdomsskolen var ikke noen gullalder i livet mitt, og på videregående fikk jeg muligheten til å starte med blanke ark – jeg kunne bli et annet menneske.
På toppen av alt dette var det selvfølgelig en jente. Hun var høy, blond og litt eldre enn meg, og hun delte ut løpesedler for et åpent møte i Natur og Ungdom. Verken da eller seinere har klimasaken stått øverst på lista over mine hjertesaker. Det var likevel her det begynte, i Natur og Ungdoms lokaler i et nedslitt trehus som nå er revet like bak Stavanger svømmehall. Jenta ville ikke ha meg, men det ville politikken, og siden gikk
det slag i slag. Høsten 2001 var dessuten høydramatisk. I stortingsvalget ble Arbeiderpartiet den store taperen, mens mitt forbilde, den populære RV-lederen Aslak Sira Myhre, nok en gang mislyktes i å komme inn på Stortinget. Venstresidas nederlag i stortingsvalget ble bare en parentes, for dagen etter krasjet to fly inn i tvillingtårnene i New York og forandret verden. Ganske raskt var det antikrigsbevegelsen og kampen mot George W. Bush som tok all min ledige tid. Bush var for vår generasjon det Trump er nå, en slags Grindelwald som kom før Voldemort, en amerikansk president som var forhatt, både i Norge og resten av Europa.
Hva slags håp vi fra torget i Stavanger hadde om å stoppe Bush og hans såkalte krig mot terror, kan jeg i dag ikke forstå. Det er ingenting som tyder på at verken gateteater, vaffelsalg eller hjemmemalte bannere på gammelt sengetøy gjorde nevneverdig inntrykk på haukene i Det hvite hus. Det var like fullt redde verden vi ville, intet mindre.
Norge brydde vi oss ikke så mye om. De forandringene vi faktisk kunne få til, var vi uinteressert i. Det var de uoppnåelige, store målene om revolusjon, sosialisme og fred på jord som sto øverst på våre plakater. Vi kledde oss i T-skjorte med Che Guevara og gikk med plakater med bilde av Gandhi, men vi visste knapt hvem norske arbeiderledere som Marcus Thrane og Martin Tranmæl var. Kampene som var kjempet og vunnet i vårt eget land, var oss om ikke fullstendig
uvedkommende, så i det minste helt underordna kampen som ble utkjempet av en hvilken som helst maskert opprørsgruppe i Chiapas-provinsen i Mexico.
Dette gjorde oss også til et lett bytte for kranglevorne medelever fra Unge Høyre. Kan du vise meg et eneste land i verden hvor sosialismen har fungert, spurte de. Og vi kom aldri på å svare Norge.
Kanskje er det bare slik ungdommer skal være. De drømmer stort, og bryr seg ikke med forskriftsendringer, reguleringsplaner og andre småtterier. Verden er jo uendelig mye mer spennende enn Norge. Kanskje er det også noe mer. Å «redde Norge» høres ut som noe for Norgesdemokratene, mens «stå opp og endre verda» er kanonisert av Frode Grytten etter 22. juli som alle radikale ungdommers livsmål. Den dag i dag kjenner jeg det rykke litt til når jeg møter opp i en demonstrasjon mot vindkraft og noen har tatt med seg norske flagg. Det virker nasjonalistisk på feil måte, sjåvinistisk nesten. Hvis noen derimot tar med seg et palestinsk eller kurdisk flagg i en demonstrasjon, føles det alltid helt naturlig, selv når demonstrasjonen ikke dreier seg om Palestina eller Kurdistan i det hele tatt.
En veldig viktig del av mitt selvbilde da jeg var 15, var at jeg var radikal. Alt skulle bli forandret, og helst i går. Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg blitt mer konservativ. Ikke i den forstand at jeg har begynt å stemme på Høyre, eller noe sånt. Jeg mener stort sett det samme som jeg gjorde da jeg gikk med rosa lue og spilte gateteater i Stavangers gater tidlig på 2000-tallet.
Fremdeles er jeg motstander av klassesamfunnet og alt dets vesen. Fremdeles tror jeg på små forskjeller, sterke fagforeninger og demokratisk kontroll over økonomien. Fremdeles er jeg stolt av å være sosialist. Men det er minst to ting som har forandret seg siden den gang.
Det første handler om meg. Som 15-åring var jeg ung og full av overmot. Verden var bare blanke ark, og jeg hadde fargestiftene klare. Alt som var gammelt, føltes utdatert. Jeg hadde ikke lært meg å sette pris på alt det som allerede var oppnådd av generasjoner av vanlige arbeidsfolk. Verken allmenn stemmerett, et sterkt offentlig helsevesen eller demokratisk kontroll over olje og vannkraft er selvfølger. Det har blitt til gjennom politisk mobilisering nedenfra, og vi må hele tida kjempe for å vinne disse seirene på nytt og på nytt dersom vi vil bevare dem.
Den andre endringen handler om verden. På de tjue årene som har gått siden jeg begynte på videregående, har verden beveget seg markant mot høyre, og i autoritær retning. Høyrepopulistiske partier dominerer nå på høyresida i mange vestlige land. Flere av dem har autoritære, noen vil si fascistiske, trekk, slik som Trumps republikanske parti i USA. Samtidig fortsetter den nyliberale maskinen å arbeide i det stille i retning økte ulikheter. Uansett om det er Trump eller Biden, Vance eller Harris som styrer, så drar milliardærene fra. Taperne i denne utviklingen har ikke
bare vært arbeiderklassen, men også demokratiet, som stadig flere mister troen på.
Norge har på en måte vært skånet for denne utviklingen, men på en annen måte ikke. De siste tiårene har retningen vært høyre også her. Pengene er på vei inn i politikken, ulikhetene øker, og mistilliten til det politiske systemet øker med dem.
Når venstresida har blitt konservativ, er det fordi høyresida har blitt radikal, i mange land faktisk revolusjonær. Konservatismen finnes ikke lenger på høyresida annet enn som en stilretning, en anakronistisk forkjærlighet for edvardianske tweeddresser og klassisk, figurativt maleri. Den som vil forandre for å bevare, velger ikke å rasere en velferdsstat, slippe markedskreftene fri og nedsable alt av kultur og dannelse i den frie konkurransens navn. I en tid hvor høyresida blir stadig mer radikal, blir det i et land som Norge venstresidas ansvar å være konservativ, å kjempe for å ta vare på og fornye det som fremdeles finnes av det sosialdemokratiske samfunnssystemet.
” Når venstresida har blitt konservativ, er det fordi høyresida har blitt radikal.
Jeg er født midt under høyrebølgen i 1986 og har aldri levd i den sosialdemokratiske gullalderen. Mitt Norge har vært nyliberalismens Norge. For meg er ikke Tranmæl og Gerhardsen noe mer enn navn i historiebøkene, navn som dukker opp i folkets norgeshistorie
i kapitlene etter Hans Nielsen Hauge, Marcus Thrane og Johan Castberg. Når jeg vil vekke disse døde mennene og deres idealer til live, er det ikke fordi jeg går i barndommen, men fordi jeg mener de kan vise vei i vår egen samtid. Politikk er ikke en strid mellom fortid og framtid, men mellom arbeid og kapital. I vårt lands historie har kapitalen vært temmet langt bedre i vår nære demokratiske fortid enn den er i dag.
På den radikale venstresida i Norge har det vært mye snakk om revolusjon. Kanskje med unntak av noen korte, men hektiske år etter den russiske revolusjon har det aldri vært noe annet enn snakk. Det vi derimot har hatt i Norge , er to langsomme revolusjoner. Den første tok til da arbeiderbevegelsen erobret samfunnsmakta i mellomkrigstida og bygget et samfunn med små forskjeller, sterke fagforeninger og demokratisk kontroll over økonomien. Denne langsomme revolusjonen ebbet gradvis ut gjennom etterkrigstida, før det i 1980-årene kom en kontrarevolusjon fra høyre.
I 1988 ga den folkekjære sosiologen og sosialisten Ottar Brox ut debattboka Ta vare på Norge!. Brox advarte om at «den nåværende høyrebølgen bærer i seg muligheter for drastisk endring i dette landet, først og fremst gjennom en selvforsterkende, og derfor drastisk, nedbygging av det sosialdemokratiske styringssystemet». I forlengelsen av dette lå muligheten for at Norge ville bli, for å bruke Brox’ ord, «et slags Amerika». «Om hele Norge blir en eneste utstrakt amerikansk middelklasseforstad», er ikke det så farlig,
skrev Brox. Men når man vet at USA, tross alle sine kvaliteter, «forutsetter maktesløshet og fattigdom hos en stor minoritet, blir en slik visjon mindre tiltrekkende for mange av oss».9
Mange syntes nok den gangen at Brox var vel alarmistisk. Til å begynne med virket det ikke så dramatisk, det som skjedde. Visste man ikke bedre, kunne man tro høyrebølgen først og fremst gikk ut på å tillate nærradio og å la butikkene holde åpent lenger på ettermiddagene. Det trauste, sosialdemokratiske Norge kunne uansett ha godt av litt mer markedsfrihet og litt mindre jantelov. Men høyrebølgen var mye mer enn nærradio og åpningstider. Det var omfattende reformer av skattesystemet, kredittmarkedet, boligmarkedet, kraftsystemet, det statlige eierskapet, nær sagt hele samfunnet. Brox’ poeng var at mange av disse reformene var gjensidig selvforsterkende, og at det som til å begynne med kunne virke ganske udramatisk, etter hvert ville føre til en radikal samfunnsendring, en nyliberal revolusjon som demonterte sentrale deler av det sosialdemokratiske styringssystemet.
Hvis du hadde fortalt Mímir (15) at han som voksen kom til å bo i et land hvor jernbanen var privatisert, matkøene strakte seg rundt kvartalet og hundretusener kjøpte private forsikringer for å få ordentlig helsehjelp, er jeg ganske sikker på at han ville ledd av deg. Jeg har ingen planer om å flytte til USA, ville Mímir (15) ha svart. Jeg liker meg ganske godt her i Norge, hvor vi
har små forskjeller, en sterk velferdsstat og demokratisk kontroll over naturressursene.
Mímir (38) bor i et land hvor vi har flere dollarmilliardærer per innbygger enn USA. Han bor i en by, Stavanger, der den private kjeden Aleris har bygget sitt eget helkommersielle sykehus. Når han tar toget til Oslo, gjør han det ikke med Norges Statsbaner, men med det britiske jernbaneselskapet Go-Ahead. Ingenting av dette hadde jeg sett for meg da jeg gikk på videregående.
Hvordan havnet vi her? Det er det flere grunner til, men den kanskje mest dramatiske forandringen har vært en eksplosjon i ulikhet.