© 2025 J.M. Stenersens forlag
Layout: Björk Bjarkadóttir
Illustrasjoner: Michelle Tolo
Papir: Amber Graphic, 120 g
Boka er satt med Synt
Trykk og innbinding: Print Best
Foto på baksats: Haddy: Agnete Brun. Michelle: Mario Grosu
ISBN 978-82-7201-901-2
J.M. Stenersens Forlag
Akersgata 45
0158 Oslo
www.jms.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Helter, monstre og riddere. Mektige guder, magiske prinsesser og forheksede dyr.
Katsinaenes hevn
Josef og brødrene hans Løvekongen
Bradamante og Rojir
Torden-Tor og UtgardsLoke
Persevs og Medusas hode
Gilgamesj den uovervinnelige
Historien om Maria
Baba Jaga og Vasilisa den vise
Den forheksede fuglen
Hvordan Ganesha fikk elefanthode
Den skinnende prinsessen
Haddy Njie
VERDENS
STØRSTE FORTELLINGER
Illustrasjoner av MichelleTolo
Innhold
106
DEN FORHEKSEDE FUGLEN
En fortelling fra Kina
118
HISTORIEN
OM MARIA
En fortelling fra Midtøsten
134
GILGAMESJ DEN UOVERVINNELIGE
En sumerisk og babylonsk fortelling fra landet som i dag heter Irak
156
PERSEVS OG MEDUSAS HODE
En fortelling fra det gamle Hellas
188
BRADAMANTE OG ROJIR
En fortelling fra Vest-Europa
214
JOSEF OG BRØDRENE HANS
En fortelling fra Midtøsten
ordenguden Tor var verdens sterkeste. Det var noe alle visste. Tor var så sterk at når han skulle på fisketur, rev han lett hodet av en okse for å bruke det som agn. Tor var så sterk at han kunne kaste et glødende jernspett gjennom steinveggen og drepe fienden på den andre siden. Når han ble sint, og det ble han ofte, flerret lyn over himmelen, skjegget hans slo gnister og jorda skalv.
Han var ikke klok som Odin eller vakker som Balder. Men Tor var sterkest. Derfor var han den som forsvarte menneskenes og gudenes verden mot jotner og annet trollpakk.
Guder og jotner hadde kjempet mot hverandre siden verden ble skapt. For lenge, lenge siden hadde gudene drept jotnenes stamfar, Yme. Han var en kjempe så diger at de kunne forme verden av den døde kroppen. Skallen ble himmelhvelvingen. Blodet ble hav, og kjøttet ble jord. Gudene fikk sin plass på verdensflaten, og menneskene fikk sin. Og som et belte rundt det hele lå uhyret Midgardsormen og holdt verden sammen. Alt var i den skjønneste orden.
Men ett av Ymes barnebarn overlevde og satte straks i gang med å avle nye jotner. De bosatte seg i ytterkanten av verden og hadde siden da truet med å bryte alle murer og grenser og kaste verden ut i fullstendig kaos.
Noen jotner var store som fjell, ville og trollete. Andre så omtrent ut som guder eller mennesker. Det var med andre ord ikke lett å bli klok på dette trollfolket. Men enn så lenge holdt Tor kaos og mørke krefter ute.
«Han er vel ute og kverker jotner,» sa de andre gudene når han ikke var å finne. De hadde vanligvis rett. Det eneste Tor likte bedre enn å drikke og spise, var å kverke trollpakk. Alt ville rakne hvis han, Torden-Tor, ikke voktet grensene.
«Guder og jotner hadde kjempet mot hverandre siden verden ble skapt.»
Alle kjente spådommen om Ragnarok, verdens undergang. Da skulle hver eneste mur falle, og guder og jotner kom til å utslette hverandre i et siste, forferdelig slag. Selv da ville ingen jotne få has på Tor. Spådommen sa at det var Midgardsormens gift som til slutt ville drepe ham. Men ikke før Tor først hadde slått skallen inn på den også.
«Det er jeg som verger guder og mennesker mot jotnepakket!» brølte han når han buldret over himmelen i vogna, trukket av geitebukkene Tanngrisne og Tanngnjost. «Nå skal det slås inn jotneskaller!»
Menneskene gløttet engstelig opp mot himmelen. Hver gang det lynte, visste de at han svingte den mektige hammeren
Mjølner så det gnistret. Tordenskrallene som fulgte, var lyden av de mektige hjulene på vogna hans.
Mjølner var Tors viktigste våpen. Den traff alltid, uansett hva han siktet på. I tillegg bar Tor et belte som fordoblet kreftene hans. Det var ingen tvil: Tor var alltid sterkest.
En gang vandret Tor lenger ut i jotnenes land enn noen gang før. Der fikk han øye på en borg så stor at taket skrapte mot skyene. Jo nærmere han kom, desto større ble borgen. Til slutt sto han foran en dør så mektig at han ikke engang rakk opp til dørklinken. Han hamret på døra, men ingen åpnet. Da strammet han styrke-beltet og lente seg av all kraft mot den. Sakte, sakte ga døra etter. Med et brøl braste universets sterkeste gud inn i en diger hall.
Hallen var fylt av de største jotnene Tor hadde sett. Han hevet Mjølner og så seg truende rundt. Men ingen skrek i angst ved synet av den lynende hammeren.
De lo. De hylte av latter så det gjallet mellom veggene. Den aller største av dem tørket lattertårene, reiste seg og kom mot ham.
«Hva er du for en pusling som slåss mot åpne dører? Nådde du ikke opp til dørgrepet, småen?»
Tor ble stående og gape.
Ingen hadde noensinne snakket til ham på denne måten. Et øyeblikk stirret han på på kjempen, før han eksploderte i rødglødende raseri. Han veivet med hammeren og brølte.
«Jeg er …»
«Vi vet hvem du er, Vesle-Tor,» sa kjempen rolig. «Jeg er Utgards-Loke, sjefen her.»
Han lo hjertelig og lot blikket vandre over Tors styrke-belte, hammeren, de brede skuldrene og det lynende blikket. Så la han hodet på skakke og gliste.
«Håper du ikke skadet deg da du braste inn, gutten min. Du burde brukt musehullet i kjøkkenet. Døra er for sterke menn, ikke småtasser som deg.»
Skjegget til Tor slo gnister. Han var så rasende at han ikke visste hvilket ben han skulle stå på.
«Jeg er Tor!» beljet han. «Både guder og jotner frykter meg!»
«Oi, så sint,» kurret Utgards-Loke og klappet Tor på hodet.
«Det kan hende de små gudevennene dine synes du er veldig tøff. Men her i Utgard får man bare respekt når man fortjener det. Hver eneste mann her» – han viftet mot de flirende jotnene rundt bordet – «har utført bragder du ikke er klar for ennå. Men kanskje du kan komme tilbake når du har blitt litt større?»
«Jeg er klar!» Tor hoppet av kamplyst. Han bokset i lufta og svingte hammeren. Han verket etter å slå skallen inn på de nesevise bøllene. Men først måtte han vise dem hvor sterk han var.
«Bare vent,» freste han fra dypt inne i skjegget.
«Du tror du kan måle deg med oss?» lo Utgards-Loke. «Du er søt også da, Vesle-Tor. Vi får begynne enkelt. Hva med å drikke om kapp?»
Nå var det Tor som lo. Ingen kunne drikke som ham. Hvis det var noe han var bedre til enn å slåss, var det å drikke.
En av Utgards-Lokes tjenere bar inn et drikkehorn større enn noe Tor før hadde sett. Det var langt som en mann og bredd fullt.
«Dette hornet tømmer jeg i én sup,» sa Utgards-Loke. «Det er en passende oppvarming for deg, Vesle-Tor!»
Tor grep hornet, satte det til munnen og drakk dypt. Han drakk som han aldri hadde drukket før. Men da han til slutt måtte ta en pustepause, så drikken nesten urørt ut.
Rasende satte han igjen hornet til munnen og drakk til det svartnet for øynene på
ham. Men hornet var fortsatt nesten fullt. Tor slapp ut en voldsom rap av raseri – og løsnet beltet. Så drakk han igjen. Det ble helt stille i hallen. Hver eneste kjempe fulgte ham spent med blikket. Glugg … glugg … glugg. Tor drakk som ingen gud noensinne har drukket. Han drakk mer enn noen gud noensinne kommer til å drikke. Men til slutt måtte han gi tapt. Hornet var fortsatt mer enn halvfullt.
«Rasende satte han igjen hornet til munnen og drakk til det svartnet for øynene på ham.»
Jotnene humret og så bort, som om de var flaue på Tors vegne.
«Dette var åpenbart en litt for tøff prøve for deg, Vesle-Tor,»
sukket Utgards-Loke. «Vi får finne noe lettere.»
Tor sto en stund og peste for å komme over raseriet og ydmykelsen.
«Jeg er klar,» sa han med sammenbitte tenner.
«Ser du den svarte katten som ligger foran varmen? Ungene mine pleier å leke seg med å løfte den.»
Tor strenet bort til katten og ville løfte den med én hånd. Men dyret rikket seg ikke. Han foldet hendene under magen på den og løftet. Men katten krummet seg. Uansett hvor voldsomt han tok i, berørte alle fire potene fremdeles steingulvet. Nå begynte latteren igjen å bre seg blant jotnene. Tor prøvde alle
bryteteknikker han kunne. Han satte knærne under magen på katten, han forsøkte å få den opp på ryggen, så skuldrene. Svetten rant, katten freste, og Tor dro så det føltes som om kroppen skulle eksplodere. Hallen danset for øynene på ham. De hadde rukket å le seg ferdig nå. Noen hadde begynt å mumle seg imellom. Andre tok en slurk av hornet sitt. Forestillingen var så trist at de ikke engang gadd å følge med. Her sto han som ei gammal kjerring og dro i en katt.
«Svetten rant, katten freste, og Tor dro så det føltes som om kroppen skulle eksplodere.
Hallen danset for øynene på ham.»
Tor tok i som om det sto om livet. Det rykket og verket i de bulende musklene, men han fortsatte å dra.
«Jeg … er … sterkest,» prustet han. «Jeg … er … Tor!» Fråden sto om munnen på ham nå. Lyn skjøt fra øynene. Skjegget gnistret. Et øyeblikk måtte katten løfte litt på den ene poten.
Så var den igjen på alle fire, og Tor falt sammen som en sekk med stein. Kinnene hans glødet av skam og harme.
«Jeg er ikke guden for å løfte katter!» brølte Tor. «Jeg er ikke Vesle-Tor! Jeg er Torden-Tor! Tor med hammeren!» Han rev hammeren ut av beltet og svingte den over hodet. «Jeg er sterkest! La hvem som helst møte meg i nærkamp. Jeg skal bryte dem ned i bakken, hvem som helst. Kom igjen!»
