HAVET
EN IDÉHISTORIE
På tokt blant kolonister, lystseilere, sjømonstre og oljetankere
© 2025 Kagge Forlag AS
B okdesign : Terese Moe Leiner
Pa P ir: IQ Print 120 g
B oka er satt med Lexicon No2 10,8/15 pt.
r e P ro: J.K. Morris
t rykk og inn B inding: Livonia Print, Latvia
is B n: 978-82-489-4042-5
Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Innhold
Innledning 9
1
DET TRUENDE HAVET 15
Opphav, undergang og straff 16
Storflommen som endret alt 21
Havmonstrenes problem 26
Dyphavets merkverdigheter 30
Fatale stormer 35
Overmaktens skjærgård 37
Frykt og trøst 41
Skrekkblandet fryd 46
Havet forderver og heler 50
Ankerfeste og trygge skip 54
Forsikring mot farenes konsekvenser 59
Losing, redning og forebyggende tiltak 67
Etter Titanic-katastrofen 73
Helt vanlige ulykker 78
Klebrig og kvelende olje 82
Atlanterhavet møter Stillehavet 86
Truet hav 90 DEL 2
DET FRIE HAVET 95
Krydder og kapring 97
Kompaniets håndlanger 101
Havet er ikke for alle 106
Lukkede hav 109
Fritt skip, fri last 112
Frihetens fyrste 116
Sjøens røvere og alles fiender 119
Trekanthandel 122
Levende last over bord 127
Friheten som kompass 129
Karibisk identitet og lyden fra dypet 131
Lystseilas 136
Havets helter 140
Det frigjørende blå 144
Et helt annet sted 148
Frihetens pris 154
Havets farlige fluktruter 157
Flyktninger i Middelhavet 160
DEL 3
DET RIKE HAVET 165
Fisken og fasten 168
Tørrfiskens overflod 170
Torskens økonomi 175
Statens marine rikdommer 180
Guds spiskammers 186
Fritt hav, fritt fiske 190
Tang, røyk, fisk og blindflekker 195
Hvalfangstens varsler 200
Totalindustri rundt Antarktis 203
Tallenes tale 208
Hvalsangens protest 211
Tragedier og kollaps 215
Lagunens alternativ 220
Forskjellige grenser i havet 224
Menneskehetens fellesarv 229
En helt ny internasjonal havrett 233
Den blå økonomiens dilemmaer 238
DEL 4
DET BEGRIPELIGE HAVET 247
Navigasjonskunst 250
Havets klasserom 255
Håndlagde hav 258
Sjømålingens territorium 265
Loggføringskollektivet 273
Havstrømmenes general 277
Kunsten å forstå livet under overflaten 286
Havforskningens begynnelse 291
Oseanografiens fortsettelse 297
Formidling av havets stemme 302
Havlære for alle 308
Akvariets invitasjon til sjøen 313
Alle fiskene i havet 318
Hav av tall 322
Nok viten, rett kunnskap? 327
Takk 331
Referanser 332
Personregister 365
Illustrasjoner 367
i nnledning
FNs generalforsamling i New York blir kalt verdens viktigste møteplass. Talene der holdes gjerne av fremstående statsledere og handler om presserende globale utfordringer – som fred, sikkerhet og menneskerettigheter. Noen av talene blir husket lenger enn andre. Den som ble holdt onsdag 1. november i 1967, er en slik. Den handlet om havet.
Taleren var Arvid Pardo, som siden 1964 hadde vært FN-ambassadør fra den bittelille øystaten Malta. Denne onsdagen brukte han tre og en halv time på talerstolen til å dele sine bekymringer og visjoner for havet. Det som gjorde havet til et presserende globalt spørsmål, fantes på havbunnen. Eller rettere sagt: de fantes i de mulighetene som var i ferd med å åpne seg for at de teknologisk sterkeste statene og aktørene kunne få fatt i ressurser der nede. Dette uroet Pardo. I talen forsøkte han å omdefinere havet og havbunnen én gang for alle, som et felles anliggende snarere enn som en arena for de sterkestes rett.
Som representant for Malta henviste Pardo til havets betydning for øygruppen midt i Middelhavet, «som omgir oss og som vi lever og puster gjennom». Samtidig minnet han forsamlingen om at alt liv en gang hadde oppstått i havet. Og om at alle mennesker fremdeles bærer det i seg: «i blodet, og i tårenes salte bitterhet – merker etter denne fjerne fortiden». Denne menneskearten som for lengst hadde erobret jordskorpa, var nå i ferd med å vende tilbake til havet. Det tidligere så forlokkende, men utilgjengelige dyphavet åpnet seg.
Vitenskap og teknologiske nyvinninger var nemlig kommet så langt at det som befant seg på og under havbunnen, ja, selv langt ute i det åpne havet, var innenfor rekkevidde. Og det kunne få kolossal betydning. Erobringen av dypet kunne markere begynnelsen på slutten for mennesket, og «for livet som vi kjenner det på denne jorda», hevdet den maltesiske FN-diplomaten fra talerstolen. Nettopp de store mulighetene på og under havbunnen, særlig i form av det han mente måtte være minst 358 milliarder tonn verdifullt mangan, gjorde det maktpåliggende å sikre at utnyttelsen kunne skje «i en fredelig atmosfære» og innenfor et «rettferdig rettslig rammeverk». Det hastet, mente Pardo, å gi havbunnen status som «menneskehetens fellesarv».
Å lansere havbunnen som menneskehetens fellesarv var banebrytende i 1967. Det var også en tanke med dype røtter. For spørsmå-
let om hvorvidt havet egentlig kunne eies av noen, og om ikke havet burde tenkes som en allmenning, kan spores tilbake til antikken. Og det var et spørsmål som fikk sin moderne form etter utgivelsen av den nederlandske juristen Hugo Grotius’ omstridte pamflett Mare Liberum (‘Det frie hav’) i 1609, som mange i 1960-årene fremdeles refererte til. For FN-ambassadøren Pardo innebar forslaget om å definere havbunnen som menneskehetens fellesarv at det måtte opprettes et internasjonalt organ som kunne sikre at ressursene ble utnyttet på en måte som ikke bare tjente de allerede rike og teknologisterke nasjonene, men menneskeheten som helhet. Overskuddet skulle fordeles til fordel for utviklingsland. Organet skulle også beskytte arkeologiske funn og det marine miljøet mot overfiske og forurensning. Det var særlig dumping av atomavfall Pardo var bekymret for. Organet ville dessuten kunne sikre havbunnen mot trusselen om at enkeltnasjoner okkuperte den til militære formål.
I Pardos hav speiles mange elementer fra 1960-årenes politiske og intellektuelle klima. Den kalde krigens rustningskappløp og «atomalderens» ulike redsler, bekymringer for befolkningsvekst og ressursknapphet, ideer om global rettferdighet og voksende miljøbevissthet, sammen med en voldsom teknologioptimisme, preget perioden. Utforskningene av de dypeste havgropene og det ytre rommet ble ofte sett i sammenheng fordi de representerte ekstreme ytterpunkter for menneskelig nysgjerrighet, teknologisk fremskritt og erobring.
Deler av Pardos snart 50 år gamle havtale kan fremstå som utdatert i dag. Frykten for dumping av atomavfall er for lengst erstattet av andre økologiske bekymringer. Det var utvinning av olje og gass på kontinentalsoklene – som Pardo bare nevnte så vidt – som ikke lenge etterpå forvandlet havbunnen til lukrative områder for utvinning. Selve forestillingen om det åpne havet som menneskehetens store skattkiste, som trengte et internasjonalt rettsvern om stormaktenes militarisering og teknologiske annektering skulle forhindres, den finner imidlertid gjenklang også i dag. Den løfterike gruvedriften på havbunnen han talte om, som faktisk hadde vært en slags teknoutopi siden manganet ble oppdaget av den britiske Challenger- ekspedisjonen på 1870-tallet, den er de aller siste årene kommet tilbake både i forventningshorisonten og på planleggingsbordet. I 2024 åpnet Norge for gruvedrift på havbunnen, langt ute på det som nå er definert som norsk kontinentalsokkel.
Pardos tale fikk også umiddelbare konsekvenser. Talen regnes som et avgjørende omdreiningspunkt for utviklingen av en moderne havrett, slik den ble forhandlet frem mot FNs havrettskonvensjon av 1982.
Denne fastsatte de ulike områdene som havet nå er delt inn i, og definerte som grunnprinsipp at havbunnen utenfor nasjonale områder var «menneskehetens fellesarv». Hvordan dette prinsippet kunne forvaltes konkret, fikk vi ett av svarene på i mars 2023, da FN fikk sluttført forhandlingene om et rammeverk for beskyttelse av biologisk mangfold på det åpne havet, og der omfordeling av profitt på utnyttelse av arvemateriale fra havet ble besluttet.
Dette rettslige rammeverket løser på ingen måte alle interessekonfliktene, paradoksene og de kontrastfylte forestillingene som er knyttet til havet akkurat nå. For havets evne til å fungere som speil for våre forhåpninger og bekymringer har ikke blitt mindre siden Pardos tale i 1967. De fleste har for lengst vent seg til tanken om at havet er i dyp krise på grunn av forsøpling, forsuring, klimaendringer, bunntråling og overfiske. Samtidig har vi blitt stadig mer fortrolige med at det er havene som virkelig skal hjelpe menneskeheten i fremtiden, med alt fra mat og medisiner til energi og lagring av karbondioksid. Blå økonomi, blå omstilling og blå bekymringer lever side om side.
Bak disse blå kontrastene og paradoksene ligger en lang historie: en havets idéhistorie, som denne boka gir en første introduksjon til. Den er en historie om ideer og forestillinger, kunnskaper og erfaringer, begreper og praksiser, bilder og følelser som alle har formet hvordan vi mennesker tenker, drømmer, snakker og ikke minst strides om havet. Og som preger hvordan vi bruker, utnytter og legger press på havet, akkurat nå og helt sikkert en god stund inn i fremtiden.
Boka er en historie om havet i oss. Ikke fordi vi gråter salte tårer, som Pardo viste til for å minne om havets rolle i livets evolusjonshistorie. Men fordi den retter oppmerksomheten mot havet i tenkningen og fantasien. Havet som står i sentrum her, er ikke først og fremst et sted. Boka handler ikke om spesifikke hav, som Rødehavet, Indiahavet eller Norskehavet, men om havet som kategori, som har blitt tenkt, forstått, forklart og tilskrevet mening og verdi på forskjellige måter. Den er en historie om hvordan sjøfolk og jurister, statistikere og kunstnere, forfattere og admiraler, diplomater og teologer, økonomer og drømmere, handelsfolk og forskere, samlere, journalister og hval-
fangere, og en hel haug med andre folk, har tenkt og skrevet om havet, ofte på svært ulikt vis.
Men samtidig som dette er en historie om havet i oss, om havet som kategori, er det også en historie om havene rundt oss. Boka handler ikke bare om mange og motsetningsfulle betydninger og forventninger som tillegges havet. Den forklarer heller ikke bare hvorfor havet kan være så omstridt – politisk, juridisk, økonomisk, vitenskapelig, eksistensielt og symbolsk. Den bidrar også til en forståelse av hvordan havene som omgir oss, har endret seg. For hvordan menneskene har tenkt om havet, har hatt konsekvenser for hvordan havet har blitt brukt. Og hvordan havet har vært brukt, har formet tenkningen. Forestillinger og ideer om havet har vært vevd sammen med atferd, aktiviteter, prosjekter og virksomheter til sjøs og på land, individuelle og kollektive. Hvordan havet tenkes, forstås og forklares, kan ikke løsrives fra hvordan havene brukes, behandles og forvaltes. Forståelser av havet har omformet omgivelsene og skapt økologiske kriser. Slik er historien om hvordan havet har vært tenkt, i oss, både en forutsetning for og en del av de endringene som har skjedd også i havene rundt oss, over tid.
I løpet av de siste 500 årene, fra perioden da kunnskapene om og bruken av havene ekspanderte på 1500-tallet, har havet vært forstått på så mange måter: som trussel, kraft og håp, som religiøst symbol og estetisk objekt, som liv, død og rekreasjon, som lovløst og fritt og som eiendom og maktarena, som transportmedium, matfat og søppelkasse, som omstridt ressurs og skjør natur og ikke minst som noe som kan håndteres, utnyttes og begripes, i sine konkrete enkeltheter, og som en helhet. Forestillingene om havet har et stort spenn. De kan være forankret i den eksistensielle opplevelsen av rasende bølger på et skip langt til havs, i hverdagslige drømmer om seilferie, men også uttrykt i teorier om planetens utvikling eller kystbefolkningens sykdommer eller i statistiske modeller av hvalbestander. Tenkning om havet har vært forbundet med både individuelle og kollektive handlemåter, med konkrete hendelser, med institusjoner, praksiser og teknologier av ulike slag. Havet i oss er forbundet med havet foran, under og rundt oss.
Bokas fire deler handler om henholdsvis det truende havet, det frie havet, det rike havet og det begripelige havet. Hver av disse delene vi-
ser hvordan ideene om havet har vært formulert og uttrykt, men også hvordan de har vært brukt, og hvilke konsekvenser de hatt. Ingen av disse fire tematikkene er enkle eller entydige: Forestillinger om det truende havet har vært tett forbundet med en lang rekke teknikker for å oppnå større sikkerhet og kontroll til sjøs. Ideer om havets frihet har på paradoksalt vis ofte resultert i ulike former for ufrihet. Forestillinger om havets rikdommer har ofte opptrådt sammen med bekymringer for ressursenes knapphet og sårbarhet. Og forsøkene på å begripe havet, den stadige utviklingen av kunnskaper om det, har ikke hindret at vi mennesker over tid har bidratt til å bringe det i en kritisk tilstand. Havets idéhistorie kan fortelles på et utall forskjellige måter, fra ulike perspektiver, tematisk, fortellerteknisk og ikke minst geografisk. Temaene, kildene, eksemplene og de historiske nedslagene som er med i denne boka, utgjør bare et ørlite utvalg. De er hovedsakelig hentet fra den vestlige verden, og mange eksempler er norske. Boka viser likevel måter å tenke og forholde seg til havet på som har opphav i andre deler av verden. Noen av temaene, tekstene og eksemplene er vel kjente for mange, men det presenteres også historier som neppe har vært fortalt før. Dette er vår versjon av havets idéhistorie. Havets rommelighet, og tålmodighet, inviterer også til mange andre.
del 1
Det truende havet
Theodor Kittelsen, Albatros i Storm. Illustrasjon til Consantinius Floods fortelling «Havfrue-Skjær», 1893.
ender det i havet? I Øyvind Rimbereids dikt «Solaris korrigert» møter vi «Aig». Året er 2480. Dette navnløse forteller-jeget henvender seg direkte til oss på et slags nordsjøisk språk, en hybrid av alle språkene og dialektene som i hundrevis av år har hatt Nordsjøen som felles ferdselsåre, ressurskilde og arbeidsplass. «Aig» har ansvar for vedlikehold av tomme olje- og gassrørledninger som ligger mellom slam, sjøgress og forlatte installasjoner nede i dypet. I en av de gamle oljebrønnene, på 1000 meters dybde, er en ny virkelighet i ferd med å bygges, forteller «Aig». Gjennom et selvorganiserende nevralt nettverk ved navn Solaris skal menneskene kunne leve et tenkende og nyttig liv i sikkerhet og være beskyttet mot overflateverdens trusler. Den gamle verden der oppe på landjorda er nemlig i dyp økologisk krise. En rekke eksperimenter over hele kloden har feilet. Derfor er en kroppsløs tilværelse i «Seifa botten» kanskje en siste sjanse, tror «Aig». «OM wi skal tenka intelligenten og seifa uss self, som human existensen, wi haf ou profa wat wi profa kan.»
Tvilen er der; «Aig» tenker på hvordan kroppen kjennes, og de fysiske omgivelsene, med sine overveldende krefter og sin sanselige, glinsende skjønnhet. Selv om det ikke er godt å vite om den «sista vorld» i den tomme oljebrønnen blir et paradis eller et helvete, er beslutningen tatt. Heisen fører «Aig» ned gjennom vannmassene i Nordsjøen, for at han skal bli en del av Solaris. Den går under, til bunns. Med et lite klikk faller veggene.
oPP hav, undergang og straff
«Solaris korrigert» ble utgitt i 2004 og vitner om det tidlige totusentallets bekymringer for både kunstig intelligens og oljeindustriens konsekvenser. Diktet aktiverer også et mye eldre tema: havets apokalyptiske rolle. Når Nordsjøen og «Seifa botten» i de tomme oljebrønnene kan være menneskehetens undergang og mulige gjenoppstandelse i ny form, har vi å gjøre med noen svært gamle forestillinger om forholdet mellom hav, opphav, undergang og endetid.
«Aig» minner om Det gamle testamentes Jona, som ble kastet i havet: «Vannet lukket seg om strupen, dypet omringet meg, sivet viklet seg rundt hodet. Jeg sank ned til foten av fjellene. Bommene på
jordens porter slo igjen bak meg for alltid», forteller Jona. Men Gud sørget for at han fikk beskyttelse mot det truende vannet i hvalfiskens buk, før han ble spyttet opp igjen på tørt land. Det var slik han ble ført «levende opp av graven». Han ble reddet fra undergangen i det grådige sluket.
Bibelens fortellinger og billedspråk har formet det mange mener er en særegen vestlig måte å tenke om havet på. Ikke minst gjelder det tendensen til å anse hav og land som to distinkte elementer i verden, to fundamentale kategorier, der havet er både landjordas og sivilisasjonens motsetning og ofte fremstår som en dødelig trussel for enkeltindivider, lokalsamfunn og for menneskeheten som helhet.
Også eldre kilder fra andre kulturområder har gitt havet en særlig symbolsk og mytologisk betydning. Den mesopotamiske, greske og jødisk-kristne tradisjonen skiller seg likevel ut. Det er vanskelig å identifisere en like sterk motsetning mellom hav og land, eller en tilsvarende generalisert forestilling om havet som noe truende, i for eksempel den gamle kinesiske maritime kulturen. Heller ikke i det mytologiske universet til øyboere på Hawaii, som er omgitt av hav på alle kanter, figurerer havet som et enhetlig naturelement. Ikke engang i den norrøne mytologien som dominerte Norden før kristningen, der jotunkvinnen Rán trekker druknende under med garnet sitt og holder dem fanget nede i dypet, finner vi forestillingen om det allment truende havet. Bibelen lar oss møte urdypets, eller avgrunnens, hav: tehom på hebraisk, abyssos på gresk. Vannet i urdypet er av en annen orden enn både den tørre landjorda og havene som omgir det. Det tilhører en grenseløs, vill og dynamisk kategori som unndrar seg menneskelig erkjennelse og kontroll. Urhavet er en truende og aggressiv kraft, et hav i entall. Det finnes relativt få og lite konkrete maritime referanser i Det gamle testamente. Den hebraiske bibelens folk tilhørte ørkenen og hadde lite kontakt med det konkrete havet. Det samme hebraiske ordet (yam) brukes om både hav, innsjøer og elver. Men ved siden av vannet og havene som Gud skaper, ordner og behersker, finner vi i Bibelen altså også dette mørke kaoset, den bunnløse avgrunnen, tehom eller abyssos, som en nesten selvstendig naturkraft, et egenrådig monster som selv Gud må kjempe mot.
Allerede i de første linjene av den skapelsesberetningen vi møter i Første Mosebok, fremstår motsetningen mellom land og hav som kjer-
nen i et verdenshistorisk drama. Før Gud på skapelsens første dager skapte lyset, skilte vann fra vann og land fra hav, slik at den tørre jorda kunne komme til syne i all sin grønne fruktbarhet, fantes det bare mørkt hav. Gud skapte himmel og jord og vann, men ikke dette urdypet. Det var der, før begynnelsen.
I den andre enden av Bibelen, der Det nye testamente avsluttes med Johannes’ åpenbaring, som skildrer den store undergangen og gjenoppstandelsen, møter vi en ny verden. Det er en jord uten hav. «Og jeg så en ny himmel, og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.» Kampen mot havet rammer altså inn den kristne lineære verdenshistorien i begge ender, akkurat som den rammer inn de to testamentene i Bibelen.
Havet representerer ytterpunktene, det som befinner seg utenfor tiden, utenfor historien, et altomfattende, mørkt, men også kraftfullt kaos. Da Gud under skapelsen tok kontroll over vannet og havet, etablerte han også en stabil orden der både naturen og en menneskelig sivilisasjon kunne utvikle seg, på den fruktbare landjorda. Men det er først når denne skapte verden går under og en helt ny, tidløs virkelighet gjenoppstår, at havets kaoskrefter er ryddet fullstendig av veien. Ved gjenoppstandelsen sitter en evig og allmektig Gud på tronen bak et slags glasshav, «lik krystall».
I den greske antikken var Okeanos betegnelsen på elven eller urstrømmen som omringet hele den beboelige og farbare verden av land og avgrensede sjøer, slik det ble fremstilt på de første kjente verdenskartene. Forfattere fra Homer til Hesiod refererte til Okeanos utenfor «Herkules’ søyler», altså utenfor Middelhavet og det vi nå kaller Gibraltarstredet, som et sted der bare gudene holdt til. Denne urstrømmen som omsluttet jorda, var kontaktpunktet mellom dødens rike og gudenes rike, og dermed også broen mellom ulike eksistensplan, mellom den fysiske, geografiske og den åndelige virkeligheten, terskelen mellom det dennesidige og det hinsidige. Okeanos var grensen mellom orden og kaos, det kjente og det absolutt fremmede, dødelighet og udødelighet.
Noahs syndflod i William de Brailes’ latinske Bibel fra ca. 1250. Underteksten forteller at «Her drukner alle verdens mennesker, dyr og fugler».
I Det gamle testamente er Guds kontroll over havets voldsomme og kaotiske krefter et gjennomgående motiv og fremstår som et av de viktigste tegnene på hans allmakt. Da Gud skulle minne Job om sin overlegenhet, refererte han nettopp til sin makt over havet: «Hvem stengte for havet med porter da det fosset fram fra morslivet, da jeg kledde havet med skyer og svøpte det i skodde, da jeg satte grense for det, stengte med slå for porten? Jeg sa: ‘Hit kommer du, men ikke lenger. Her brytes dine stolte bølger.’» For menneskene, derimot, var havet et mysterium. Gud spør Job: «Har du nådd fram til havets kilder? Har du gått rundt på urdypets bunn?»
Ved skapelsen satte Gud grenser for havet. Gud kunne stoppe havets raseri og stilne bølgene, og han kunne tilintetgjøre havuhyrer, slik som den drageaktige Rahab og den buktende Leviatan med sin dobbelte rad av tenner. Havets opprinnelige, sugende kaoskrefter var nemlig aldri langt borte. Havet symboliserte døden, og bibeltekstene vitner om at menneskenes største frykt var å gå under: «Frels meg, Gud! Vannet når meg til halsen […]. La ikke flomvannet skylle over meg, la ikke dypet sluke meg eller brønnen lukke munnen over meg!» Urdypet var de onde kreftenes tilholdssted, og det må jobbes kontinuerlig for at de skal holdes i sjakk. Men i Guds allmakt lå også muligheten til å utnytte havkreftene til å sette mennesker på prøve. Og til å straffe hele menneskeheten.
Historier om guder som utløser en stor flodbølge som drukner verden og alt liv som straff for hovmod eller synd, finnes i mange kilder fra oldtiden. De finnes i sumeriske kilder, i den hinduistiske fortellingen om Manu, i det babylonske Gilgamesj-eposet, i gresk så vel som norrøn mytologi. Det gamle testamentes fortelling om storflommen og Noahs ark er altså ikke unik. Mange har spekulert på om disse historiene som sirkulerte i Midtøsten, kan ha bygd på faktiske hendelser, som for eksempel en eller flere flodbølger eller oversvømmelser i området. Beretningen fra Bibelens Første Mosebok gir imidlertid et bilde av storflommen som en altomfattende, global hendelse. Gud var rasende på menneskene, som har «fylt jorden med lovløshet». «Jeg vil gjøre ende på alt kjøtt og blod. For jorden er blitt full av vold på grunn av dem, og se, jeg vil ødelegge dem sammen med jorden.» Han ville utslette «alt som det er livsånde i under himmelen». Derfor lot han jorda oversvømmes med vann fra både dypet og fra himmelen. Til slutt sto
vannet femten alen over de høyeste fjellene. Bare den rettskafne Noah, familien hans og dyrene Gud hadde bedt ham samle i arken, hadde blitt spart da «dypets kilder og himmelens sluser» ble stengt, vannstanden minket og fjellene kom til syne igjen etter ti måneder.
Fortellingen om hvordan Gud dekket jorda fullstendig med vann, som straff for alt levendes synd, preget en kristen forestillingsverden i århundrer. Ikke bare fordi den lærte kristne å frykte Guds vrede og makt til å utnytte havets dødbringende krefter dersom menneskeheten skulle straffes. Men også fordi den kunne brukes til å forklare ødeleggende naturhendelser som folk opplevde i sine egne omgivelser, som plutselige oversvømmelser og flodbølger. Disse ble tolket som straff for mer lokale synder, men i analogi til den store syndfloden. Ofte ble slike stedsavgrensede naturkatastrofer også satt i en apokalyptisk ramme og tolket som varsel om at selve endetiden nærmet seg. Ødeleggelsene var ikke like omfattende i skala som den bibelske storflommen. Men at vannet steg og overskred sine grenser, var aldri et godt tegn. Det var en påminnelse om havets rolle i den kristne verdenshistoriske dramaturgien.
s torflommen som endret alt
Guds vrede var den viktigste forklaringen på naturkatastrofer gjennom hele middelalderen. Det finnes spor av slike forklaringer også lenge etterpå. Allehelgensdagen 1. november 1755 ble Lisboa rammet av jordskjelv og en påfølgende tsunami. Store deler av den maritime storbyens bygninger kollapset mens kirkeklokkene runget gjennom rystelsene. Hendelsen ble en nær global mediebegivenhet og også utgangspunkt for en av opplysningstidens store filosofiske debatter. Var det naturen, Gud eller mennesket selv som skulle lastes for slike naturkatastrofer?
Den danske teologen Erik Pontoppidan var en av dem som like etter katastrofen i 1755 mente at hendelsen hadde naturlige forklaringer, ikke guddommelige. Jean-Jacques Rousseaus reaksjon var enda mer radikal. Han hevdet at på samme måte som begrepet naturkatastrofe kun ga mening i et menneskelig perspektiv, så var mennesket alene ansvarlig for konsekvensene av slike hendelser. Om man ikke hadde
Ifølge Thomas Burnet var jordas masse opprinnelig jevnt fordelt som en skorpe over urhavet. I illustrasjonen fra The Sacred Theory of the Earth fra 1681 viser han hvordan solvarme førte til at jordskorpa sprakk og sank ned i vannmassene. Dette forklarte syndfloden fysisk.
klynget seg så tett sammen i de høye bygningene i Lisboa, ville jordskjelvet og flodbølgen ha forårsaket langt mindre ødeleggelser, om noen i det hele tatt, hevdet han. «Alle ville ha løpt av gårde ved første rystelse. Neste dag ville de ha vært milevis unna og like lykkelige som om ingenting hadde hendt.» Rousseau var altså en som tenkte at om naturen selv ikke lot seg temme, så var det i menneskets makt å forebygge og kontrollere konsekvensene. For mange av Pontoppidan og Rousseaus samtidige måtte flodbølger likevel forklares som en guddommelig straff for menneskelig hovmod og umoral. Dette var særlig utbredt blant protestanter i Nord-Europa, som ofte betraktet den rike,
katolske kystbyen som en syndens pøl. Den lokale flodbølgen var straff for lokale synder.
Under en vinterstorm i februar 1825 skylte Atlanterhavets bølger over sanddynene som forbandt Agger og Harboøre i den danske Limfjorden. Resultatet var at havet brøt landets forbindelse, og saltvann strømmet inn i Limfjordens ferskvann. Konsekvensene var store, både økologisk og økonomisk. Ferskvannshabitatet i Limfjorden ble byttet ut, og de som hadde holdt til i Limfjordens vestligste områder, kunne nå Atlanterhavet uten å seile om Aalborg. Da den danske presten Steen Steensen Blicher besøkte Agger kirke etter at stormen hadde rasert tangen, bevitnet han alle ødeleggelsene den hadde forårsaket. Han så hvordan mennesket var bundet til både naturen og Guds vilje og nåde. For mange gir det fremdeles i dag mening å benytte slike religiøse rammer for å forstå naturkreftenes aggresjon, i stor eller liten skala.
Var selve «syndfloden» en faktisk historisk hendelse? I tidlig moderne tid, parallelt med at den bibelske storflommen fortsatte å fungere som religiøs og symbolsk forståelsesramme for stadig nye oversvømmelser og flodbølger som rammet lokalt, var dette et spørsmål som opptok stadig flere lærde. De diskuterte hvordan den altomfattende storflommen som Gud hadde utløst som straff mot alt levende slik det ble beskrevet i Bibelen, kunne ha foregått rent fysisk. Mange var særlig interessert i storflommens materielle konsekvenser og hvordan den kunne forklare historiske endringer i både jordklodens geografi og klima.
Ifølge Thomas Burnets The Sacred Theory of the Earth fra 1680-tallet forårsaket storflommen en katastrofal omkalfatring av jordas overflate og naturbetingelser. Det var en omkalfatring som ene og alene skyldtes menneskehetens synder. Fra skapelsen og frem til «syndfloden» hadde jordas overflate vært jevn og glatt. Ingen fjell, daler eller store hav forstyrret en stabil og harmonisk, vakker og behagelig natur. Det var Edens hage som fremdeles utgjorde rammene for menneskenes livsvilkår. Så kom storflommen og etterlot alt som en skraphaug. Vannets voldsomme krefter resulterte i at rufsete øyer og asymmetriske kontinenter, med taggete fjell og dype dalsøkk, plutselig lå strødd tilfeldig ut over kloden. Den beboelige verden som Noahs tre sønner skulle befolke etter utslettelsen, hadde blitt oppdelt og adskilt av enorme havmasser. Og nettopp havbassenget var det verste resultatet av stor-
flommen, ifølge Burnet: «[D]en frykteligste tingen i Naturen […] like deformert og uregelmessig som det er stort.» Og hvis ikke vannmassene hadde skjult havbunnen, ville vi sett at den lignet «et åpent helvete, eller en vid, bunnløs gruvesjakt», skriver Burnet. På denne måten ble religion og naturfilosofi forent i en forklaring på den disharmoniske tilstanden som verden var havnet i etter det som for Burnet fremsto som det egentlige syndefallet: da menneskeheten utfordret Gud i så stor grad at han måtte slippe havets kaoskrefter løs på oss.
Den bibelske storflommen ble også et omdreiningspunkt for en tidligmoderne diskusjon om globale (og menneskeskapte) klimaendringer. Burnet levde selv i en tid med klimatiske utfordringer, midt i det som i dag kalles den lille istiden. Kulden i Europa hadde ikke vært der bestandig. Opprinnelig, før flommen, hadde et globalt vannsirkulasjonssystem sikret stabilt vær og ulike funksjonelle klimasoner på kloden, hevdet Burnet. Vannet som sirkulerte mellom land og atmosfære, hadde sin kilde under jordskorpa, i det han på bibelsk vis kalte avgrunnen eller graven, «the Abyss». Da denne avgrunnens sluser åpnet seg og flommet over verden som straff for menneskehetens synder, brøt også hele dette stabile hydrauliske systemet sammen. Klima og vær ble variabelt og uforutsigbart overalt, og ikke minst kaldere og fuktigere. Levevilkårene ble generelt tøffere og mer ulikt fordelt mellom kontinenter og folkeslag. Slik kunne den bibelske storflommen brukes til mer enn å forklare kalde europeiske vintre. Den ble et viktig element i tenkning både om forhold mellom folkegrupper, religion og europeisk kolonisering, påpeker den amerikanske idéhistorikeren Lydia Barnett. Bibelsk inspirerte jordteorier à la Burnets fikk stor innflytelse. De dukket også opp i Danmark-Norge på 1700-tallet. Da den allerede nevnte danske teologen og Bergens-biskopen Erik Pontoppidan skulle skrive Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie, som ble utgitt i to bind i 1752–53, inkluderte han flere referanser til storflommens innvirkning på den norske geografien, både over og ikke minst under vann. Pontoppidan beskrev de høye fjellkjedene og dype dalene i Norge og hevdet at de muligens skyldtes «den vind, som i syndflodens tid har havt overhaand, og bragt den da først hærdede materie til saadan consistence». Storflommen hadde ikke hatt mindre konsekvenser for havbunnen utenfor norskekysten. Fornuften så vel som erfaringen tilsa at
også denne er «meget ujevn», med til dels gigantiske dyp, som måtte skyldes de sterke strømmene under «den almindelige store Syndflod». «Syndfloden» endret alt, også jordskorpa, over og under vann. Men måten å forstå og vurdere denne nye naturen etter storflommen på hos Pontoppidan var radikalt annerledes enn hos Burnet. Der Burnet bare så en natur i forfall og beklaget seg over de varige og ugjenkallelige virkningene av syndfloden på jordas overflate, argumenterte Pontoppidan for at selv dette dramatiske, selsomme landskapet måtte forstås som viselig innrettet av Guds forsyn. Naturen var ikke preget av forfall; det var fremdeles en orden i det som tilsynelatende fremsto så brutalt, kaotisk og truende. Skjærene og klippene som lå strødd langs norskekysten, var kanskje ikke vakre, og de var definitivt farlige hvis man ikke tok forholdsregler. Men holmer og grunner var samtidig nettopp det som sørget for at de ville havbølgene ble brutt og tapte sin største kraft inne i skjærgården. De beskyttet kystbefolkningen mot havets trusler.
Pontoppidan beskrev og diskuterte mange av særegenhetene ved det truende havet utenfor norskekysten. Blant annet fremhevet han Nordsjøens særlige «fedme», med de oljeaktige saftene som fantes på havbunnen og i vannet selv. Denne fedmen kunne forårsake at havvann fikk skipsbranner til å blusse opp snarere enn å slukke dem, bemerket Pontoppidan. Han var også opptatt av fenomener som den berømte «Moskestrømmen» utenfor Lofoten, som kunne fremstå som særdeles skremmende med «sin brummel og sine høyt opskakede brusende bølger». Pontoppidan refererte til den norske presten og historikeren Jonas Ramus, som i et verk fra 1716 hadde hevdet at Odin og Odyssevs var samme person, og at Homers helt på sin reise hadde nådd helt opp til Lofoten, der han ble vitne til malstrømmen som i Odysseen gikk under navnet Kharybdis. Men i virkeligheten var Moskestrømmen hverken noe mytologisk eller et uforklarlig, bunnløst havsvelg som fortærte alt som kom for nær, slik flere «jord-theorister» før Pontoppidan hadde antydet. Tvert imot hadde den kraftige virvelstrømmen helt naturlige forklaringer i dybdeforhold og tidevannsmønstre, mente den danske teologen og naturfilosofen. Ja, selv de underligste og mest fryktinngytende havmonstrene som stadig ble observert utenfor norskekysten, måtte ha en naturlig forklaring. For Pontoppidan var havet i all sin merkverdige og fryktinngyten-
de rikdom det beste beviset på Guds forsyn, hans særlige omsorg for menneskeheten. Den uryddige topografien langs norskekysten, med undervannsskjær, malstrømmer og vanvittige dyp som monstrøse udyr til tider kunne stige opp fra, ga noen spesielle utfordringer for dem som skulle ferdes der. Men det var likevel ingen tvil om at alle disse naturfenomenene var velsignelser, de bidro til et vidunderlig mangfold og et rikt fiske.
Havet med alle sine usynlige og mektige sammenhenger var vanskelig å forstå, et mysterium på mange måter, hinsides menneskelig fatteevne. Havet var kanskje den delen av skaperverket som ved å være så stort, utilgjengelig og ugjennomsiktig for oss i aller størst grad påkalte erkjennelsens ydmykhet. Men gevinsten ved kunnskap kunne være stor, for studiet av havets merkverdigheter kunne gi innblikk i «Skaberens underlige og herlige huusholdning», som Pontoppidan formulerte det. Havet var en del av skaperverket som vi nok aldri ville kunne forstå i sin helhet, men som vi kanskje kunne få innsikt i enkelte deler av. Frykten kunne omdannes til forståelse og til en viss grad beherskelse. Det fryktelige kunne være gavnlig. Det gjaldt bare å ha tillit til erfaringen og å følge de sanselige vitnesbyrdenes metode.
h avmonstrenes P ro B lem
Da Pontoppidans naturhistorie ble oversatt til engelsk allerede i 1755 og fikk en langvarig berømmelse langt utenfor Norges grenser, skyldtes det nok hovedsakelig den ganske omfattende og detaljerte oppmerksomheten han ga sjøormer, kraken og havmenn og havfruer, disse vesenene han kalte for monstris marinis. Hva i all verden gjorde havmonstre i et verk fra midten av 1700-tallet, som riktignok var tuftet på et teologisk fundament, men som også var det første viktige bidraget til den vitenskapelige, naturhistoriske beskrivelsen av Norge?
Kunde vi forestille os, at Havet ved noget Afløb blev paa eengang udtømmet saaledes, som man lader en liden Søe eller Fiske-Dam afløbe, for at rense den. O! hvilken utroelig Adskillighed af ubekiendte og til deels ret græsselige monstris marinis eller Udyr ville
vi da see at vrimle paa Hav-Bunden. Da ville vi strax være i stand til at afgiøre mange Spørsmaal om de Hav-Dyr, hvis Existence nu disputeres saasom mørke problemata.
Stridsspørsmålet om havbunnens eksistenser var mørkt, skrev Pontoppidan, nettopp fordi det er umulig for oss mennesker «at see igjennem de dybe Vande». Det var imidlertid dykkere som i forbindelse med berging av strandet gods hadde kommet dypere ned og vært vitne til skapninger «som knap noget andet Øye faaer at see». På grunnlag av disse vitnesbyrdene foretok Pontoppidan, som Burnet, et tankeeksperiment der han så for seg hva som kunne være igjen på bunnen når havet ble tømt for vann, som et slags basseng. Det han så, var ikke Burnets «helvete, eller en vid, bunnløs gruvesjakt». For Pontoppidans indre øye var det en vrimmel av forunderlige, ganske fryktelige og monstrøse udyr som ville ligge igjen i det tømte bassenget. Hva slags dyr var dette? Og fantes de, virkelig?
Bibelen og en lang rekke andre kilder fra oldtiden og norrøn tradisjon hadde skildret mytologiske uhyrer og monstrøse skapninger i havet. De var ofte fremstilt som usedvanlig store og forferdelig farlige. Ikke sjelden brøt de også naturens og elementenes orden ved å være flere skapninger i ett, slik som havmenn og havfruer. Slike havmonstre i ulike varianter synes å høre med til forestillingene om det ville, usiviliserte og fiendtlige havet. Et kaotisk og overskridende element måtte inneholde grensesprengende og avskyelige skapninger.
Til tross for de antikke kildene er perioden fra slutten av 1400- til slutten av 1800-tallet sjømonstrenes glanstid, hevdet historikeren Erling Sandmo. Dette skyldtes ifølge ham både de store oppdagelsene, reformasjonen, trykkekunsten, den nye naturhistoriske litteraturen og ikke minst sjøkartenes betydning. For det var her, på sjøkartene, havmonstrene virkelig viste seg frem i all sin prakt. Etymologien til monstre – fra det latinske monstrum – forteller at det dreide seg om nettopp det, å vise frem. Monstre var truende tegn og varsler om noe annet, noe guddommelig. På samme måte som de lokale flodbølgene kunne havmonstrene tenkes som straff for spesifikke synder eller som påminnelser om at vi nærmet oss undergangen, alle sammen.
Den svenske katolske erkebiskopen Olaus Magnus skrev i sitt verk
De nordiske folkenes historie fra 1555:
Storslagent er det skuespill som det vide verdenshavet har å vise alle folk i sitt bølgende vann. Mangfoldige er de skapninger det avler og lar oss få se, og disse slår oss ikke bare med sin størrelse og likhet med stjernebilder, men også, og enda mer, fyller deres fryktelige fremtoninger oss med skrekk. Ja, det synes som om det ikke er noe av det som er skjult i himmelen, på jorden, i jordens indre, ja blant våre husgeråd og redskaper, som ikke også har en plass i havdypet.
Dette ligner på det Pontoppidan formulerte om det rike og skremmende livet i havet to hundre år senere. Men hos Olaus Magnus hørte nok de skrekkelige skapningene i havet fremdeles mer til en religiøs og moralsk orden enn en naturlig. Dette kommer ganske tydelig frem på sjøkartet han fikk laget allerede i 1539, Carta Marina, som har hatt et langt mer innflytelsesrikt etterliv enn teksten.
Olaus Magnus fremstilte Nord-Atlanteren som full av truende vesener, fra kjempehummere og gigantiske monsterhvaler til sjøsvin, og ikke minst den røde sjøormen som er i ferd med å knuse et skip utenfor norskekysten. Når disse viser seg, er det alltid som tegn, som når sjøormens herjinger varsler om at konger vil drives på flukt og krigen bryte løs i Norge, slik han beskrev det i De nordiske folkenes historie. Også selve kartet har nede i venstre hjørne tekstlige beskrivelser av sjømonstrene som viser hvordan Olaus Magnus knyttet noen av figurene til sjømonstre fra Det gamle testamente. Ett av dem er Leviatan, som reiser seg på fryktinngytende vis foran et skip helt til venstre på Carta Marina. Disse sjømonstrene spredte seg raskt i den tidligmoderne litteraturen og billedverdenen, takket være trykkpressen.
Pontoppidans Norges naturlige historie skrev seg inn i den naturhistoriske kunnskapstradisjonen som også Olaus’ verk var en del av. Men på 1700-tallet hadde denne tradisjonen fått nye, vitenskapelige idealer. I det ganske omfattende kapittelet om havmonstre hos Pontoppidan er sjøormen med, også med flere illustrasjoner. Likevel er koblingen til Bibelens mytologiske vesener brutt. Hverken sjøormen, kraken eller havmannen og havfruen hadde noen annen symbolsk eller religiøs funksjon enn som eksempler på Guds «underlige og herlige huusholdning».
At disse gresselige havvesenene faktisk eksisterte, var den danske teologen og naturhistorikeren ikke i særlig tvil om. Alle «havets indvaanere» var til dels vanskelige å kjenne, hevdet han, og havmonstrene
Illustrasjonene av sjøormene som sjøfolk hadde observert, bidro til at Pontoppidans Norges naturlige historie, utgitt i 1752-53, ble en populær bok, også utenfor Norge.
hadde lenge vært et særlig omdiskutert fenomen, et problemata, ikke minst fordi de viste seg så sjelden for det blotte øye. At den svære sjøormen, kraken eller den merkelige havmannen skulle finnes i havet, var likevel ikke mindre mulig eller mindre rimelig enn at det fantes en rekke andre merkelige eksistenser der, hevdet Pontoppidan. Monstrene kunne altså omfattes av havets naturlige orden. De kunne fortjene en plass i «Norges naturlige historie», også på vitenskapelige premisser.
Hans viktigste argumenter for at monstrene ikke bare var «digt», var erfaringen. Alle de tre typene havmonstre var observert og beskrevet av en rekke troverdige vitner langs den norske kysten. Riktignok ble de skildret som skremmende og farlige, men Pontoppidan forteller også om hvordan kystbefolkningen hadde lært seg å omgå disse skrekkelige vesenene, og til og med dra nytte av dem. Som når den enorme kraken, også kalt «krabben», men som Pontoppidan antok var av korsfisk- eller sjøstjernefamilien, på varme, stille sommerdager steg opp fra dypet og tiltrakk seg store mengder av både torsk, lange og brosme. Var man i
båt i nærheten av en slik «flydende insul», gjaldt det bare å komme seg unna i tide. Ellers ville båten trekkes med i dragsuget når denne flytende monsterøya, det største av alle dyr på kloden, returnerte til dypet. Det gjaldt å motstå de verste konsekvensene av havets fiendtlighet, enten den kom i form av stormer, malstrømmer eller monstre. Om ikke havets krefter kunne beherskes, så kunne de utnyttes.
d y P havets merkverdigheter
Pontoppidan forvandlet havmonstrene til naturlige, om enn sjelden synlige, beboere av et element som evnet å holde sine hemmeligheter skjult. Også utover på 1800-tallet fortsatte man å betrakte det ugjennomtrengelige havet som et kuriositetskabinett med en potensielt uendelig mengde fremmede, underlige og til dels truende skapninger. Riktignok var det færre naturforskere som forsvarte teorier om monstrøse sjøormer, kraker og havmenn, men det var lenge glidende overganger mellom vitenskapelige og mer estetiske og fantasipregede tilnærminger til livet i dyphavet. Forskere har kalt dette for en «merkverdighetsdiskurs».
Blant 1800-tallets naturforskere var det en utbredt oppfatning at det ikke kunne finnes organisk liv i de største havdypene. Mørket og trykket gjorde det umulig, mente man. Da enkelte begynte å trekke opp organismer fra 3000–4000 meter, slik den norske zoologen Georg Ossian Sars gjorde på 1860-tallet, viste det seg at de lignet fossiler man hadde funnet på land. Livet i dyphavet kunne være nøkkelen til «tidligere Jordperioders Dyreliv», skrev Sars i 1874. At de ukjente områdene i havet kunne romme «levende fossiler», var overveldende og bidro til forestillinger om at havbunnen ganske enkelt kunne være av en helt annen orden i naturen. De primitive organismene fra dypene ble oppdaget mens evolusjonsteorien fikk sitt gjennombrudd. Det gjorde det mulig å overveie om dyphavet kanskje ikke var berørt av evolusjonen på samme måte som livet på land, om det rent faktisk hadde en annen tidsrytme, tilhørte en annen tid eller til og med var tidløst. Og hvis havet var fullt av anakronismer, da var det vel ikke helt umulig at det likevel kunne finnes sjøormer der nede, og kanskje til og med havfruer? Slik kunne merkverdige og skrekkinngytende havvesener fortsette
å hjemsøke fantasien, litteraturen og populærkulturen også i en stadig mer moderne og vitenskapelig verden. En berømt dansk zoolog som Anton F. Bruun brukte i fullt alvor jakten på sjømonstre som begrunnelse for den vitenskapelige dyphavsekspedisjonen med Galathea fra 1950–52. Fremdeles jakter såkalte kryptozoologer på håndfaste bevis for eksistensen av både mytologiske, ukjente og utdødde arter, som de er overbevist om at finnes, ikke minst i det mørke og utilgjengelige dypet.
Noen av de eldste, merkeligste og mest komplekse skapningene fra de største dypene viste seg definitivt fra tid til annen. I hvert fall i litteraturen. I Herman Melvilles hvalfangerepos Moby Dick fra 1851 blir mannskapet på Pequod vitne til et sjeldent og gigantisk havdyr som stiger mot den vindstille overflaten: «En svær, uformelig masse, umåtelig lang og bred, gulhvit av farge, lå og fløt i vannet, en mengde lange armer strålte ut fra midte og snodde og kveilet seg som et reir av anakondaer, som om den i blinde famlet etter enhver ulykksalig gjenstand innenfor rekkevidde.» Den skrekkelige kjempeblekkspruten har mange likheter med kraken til Pontoppidan. Bergens-biskopen hadde riktignok overdrevet størrelsen, leser vi i Melvilles roman, som ble utgitt hundre år etter kapittelet om monstris marinis i Norges naturlige historie. Havmonstrene til Pontoppidan hadde åpenbart ikke sluppet taket, selv om de nå var henvist til fortidens litt ubehjelpelige innbilning. Det virkelige livet i havet var fascinerende og gruvekkende nok, og flere arter fortsatte å bære tung litterær symbolikk.
I Melvilles roman er det ikke den beskrevne kjempeblekkspruten, men den hvite spermhvalen med navnet Moby Dick som fikk symbolisere havets guddommelige rikdom og mysterium, dets voldsomme kraft og farlige tiltrekning. Hvalen er havets uutgrunnelige sjel. Kaptein Ahab er besatt av jakten på det morderiske og lunefulle beistet. Det ender selvsagt med at havets sjel i den hvite hvalens form straffer menneskelig overmot: Ahab og Pequod går under, mens «havets store liksvøp bølget videre slik det gjorde for fem tusen år siden».
Blekkspruten bar mye av tiltrekningskraften til det fremmede og fryktinngytende livet i havet som bredte om seg i siste del av 1800-tallet. Dette var perioden da havets dyp ble en ny «frontier», som amerikanerne gjerne kalte det: en fremtidshorisont for oppdagelser, vitenskap, kolonisering og estetisering. Historikere har fremhevet den transatlantiske telegrafkabelen som ble lagt i 1866, en rekke vitenskapeli-
