Eva Joly. Rød klut, grønne drømmer

rekker knapt lunsj før jeg skal holde foredrag», sier hun og venter på at de andre rundt bordet skal nikke samtykkende. Hun småkjefter mens jeg ber henne tre mikrofonledningen under den sorte og rosastripete genseren på nytt. Idet jeg sier «kameraet går» forandrer hun ansiktsuttrykk på sekundet og blir den medievante og kunnskapsrike Eva Joly som nordmenn elsker. Men som franskmenn i dag elsker å hate.

Like etter intervjuet inntar hun konferansesalen i festningen i Caen. Det er stappfullt hus. Hun er en stjerne. Bøkene hennes havner rett på ti på topp-listen i Frankrike. Franskmenn sitter nærmest måpende og lytter til hennes dramatiske historie som fransk dommer. Hun har dem i sin hule hånd. Applausen etterpå er overveldende.

2012 var året da Eva Joly skulle gjøre suksess som partiet De grønnes presidentkandidat. Så stor var troen på å lykkes at hun brukte egne sparepenger og pantsatte sitt 150 kvadratmeter store idylliske feriehus på Bretagne-øya L’île de Groix for å betale valgkampen. Men Jolys grønne drømmer ble først et grønt drama, så en grønn nedtur. Hun hadde håpet på 10 prosents oppslutning og en ministerplass i en sosialiststyrt regjering. Den 22. april 2012 fikk hun 2,3 prosent av stemmene.

Hennes grønne drømmer ble dyrekjøpte. Sønnen Julien mener franske medier har stått bak en hatkampanje mot moren. Det ble en vellykket kampanje. Midt i valgkampen hadde 72 prosent av franskmennene et dårlig inntrykk av personligheten hennes. 75 prosent mente hun var usympatisk. Hvordan er det mulig å gå fra stjernestatus til å bli en av Frankrikes mest mislikte politiske personligheter?

Eva Joly har en forunderlig evne til å skaffe seg uvenner. Hun trodde at hennes klassereise – fra au pair til presidentkandidat – ville inspirere franskmenn. Men hennes fattige oppvekst på Grünerløkka, striden med sin svigermor, åpenhet om mannens selvmord, kampen mot franske finansfyrster, debuten som krimforfatter og 14