Men bortsett fra å unngå Hollywood-filmer og dyrke all maten vår fra bunnen av er det lite vi kan gjøre med de utenforliggende årsakene til det som pressen kaller en fedmeepidemi. Det vi kan gjøre, er å finne en måte å spise på som fungerer for oss. Og – til min forbløffelse: Jeg tror at jeg endelig har klart det, i den modne alderen av førtifire år. For meg, og for mange andre som du vil høre om i denne boka, er det banebrytende.
Hvordan livet er på 5:2 Til frokost i morges nøt jeg en sjokolade- og mandelcroissant fra det beste bakeriet jeg vet om, det som har hjemsøkt meg med sine forbudte godsaker siden jeg flyttet inn i et hus omtrent trettifem skritt unna. Men det plager meg ikke nå lenger. Takket være 5:2-dietten vet jeg at jeg kan skjemme bort meg selv av og til, men likevel gå betydelig ned i vekt. I morgen er en av de to fastedagene i uken (de 2 i 5:2), hvor jeg gjør en stor forandring. Strengt tatt er det ikke en virkelig faste, for jeg kan spise opptil tre små måltider – men de fleste som går på 5:2-diett, kaller disse dagene med redusert kaloriinntak for fastedager. Jeg kommer til å spise omtrent 25 prosent av de kaloriene som kroppen min faktisk trenger: På det kalorinivået vil måten stoffskiftet mitt fungerer på endres, men jeg kommer ikke til å føle meg kraftløs eller uutholdelig sulten, slik jeg kanskje ville med «ekte» faste. Jeg kommer mest sannsynlig til å spise ved lunsj- og middagstid: Siden det er vinter, tar jeg sannsynligvis suppe til lunsj og en
20