1 ØLETS HISTORIE Tidene endret seg, og fra sitt utgangspunkt i Midtøsten flyttet ølets geografiske kjerneområde seg i middelalderen til Europa, og ikke minst til dagens Tyskland og Belgia. Under Romerriket ble ølet etterhvert folkets dagligdrikk, mens den foretrukne drikken for de høyere klasser av befolkningen ble vin. Det ble snakket nedsettende om øl som noe de germanske barbarene i nord drakk. I Nord- og Øst-Europa ble ølbrygging en sentral del av alle familiers husholdning, på linje med brødbaking. Faktisk drakk folk så mye som en liter øl per dag, og til alle måltider. Ølet ble brygget hovedsakelig på malt laget av byggkorn, og smaksatt med urter og andre tilsetninger. Alt øl var mørkt. På denne tiden var det ingen som visste hvorfor ølet ble alkoholholdig. Kunnskap om gjæringen kom først på slutten av 1800-tallet. Men hva gjorde vel det? Så lenge man bare fulgte den vante fremgangsmåten, ble ølet sterkt og godt.
KIRKEN OG ØL I dag kan det virke litt komisk at kirken i middelalderen var så involvert i og hadde så sterke meninger om folks ølbrygging. Men i en tid da kirken delte makt og jordeiendommer med fyrster og konger, var det også kirkens oppgave å kreve inn skatt fra folk flest, og hjemmebrygget øl var et av de mest populære betalingsmidlene. Det ble sett på som en kristenplikt å brygge øl. Av den grunn hadde kirken strenge regler for ølets styrke og smak. Bøndene skulle ikke slumse med brygget. Det skulle brygges med tilstrekkelig malt, og kirkens menn ga gjerne spesifikke føringer for hvilke krydderier og urter det var lov å bruke. Man risikerte bøter hvis man ikke deltok i drikkegilder. Prestene skulle også drikke øl, og dersom de ikke ble fulle, ble det tatt ille opp og tolket som om de ikke likte ølet. «Det å selge dårlig øl – er en forbrytelse mot den kristne nestekjærlighet», sto det i byloven i
13 Augsburg i det 13. århundre. Klostre og munker forbindes ofte med øl, og det er ikke tilfeldig. Et eksempel fra litteraturhistorien er Broder Tuck i Robin Hood som mente følgende om bruken av korn: «Dette er korn, som en hvilken som helst idiot kan spise, men Herren har utsett det til mer guddommelig bruk: øl!» Et annet eksempel er det litt mer høystemte sitatet fra St. Arnold av Soissons (1040–1087), belgisk munk, skytshelgen for humleplukkere og belgiske bryggere: «Fra mannens svette og Guds kjærlighet – kom ølet inn i verden.» En vanlig forklaring på forbindelsen mellom klostre og øl er at munkene gjerne drakk næringsrikt øl under fasten. Jo sterkere, jo bedre, for sterkere øl inneholdt mer maltsukker. Like sannsynlig er det nok at klostrene produserte øl for å tjene penger. Uansett forklaring er munkenes bidrag til ølbryggingen betydelig, og noen av verdens beste øl brygges fortsatt av vaskeekte munker ved klostre i Belgia, Nederland og Østerrike.
HJEMMEBRYGGING I NORGE Også i Norge har det blitt brygget øl så lenge det har vært drevet jordbruk. Arkeologiske funn og skriftlige kilder tyder på en utbredt og levende hjemmebryggertradisjon. Folk måtte forholde seg til en rekke påbud gjennom lover og sedvane som gjaldt for brygging og drikking av øl. Det var vanlig at såkalte Ting, der lokalsamfunn møttes for å avgjøre tvister og utfordringer, var ensbetydende med drikkegilder. Deltakerne hadde gjerne med seg to ting: vokslys til opplysning og hjemmebrygg som ble sendt rundt bordet i store ølboller mens man pratet. Det varierte nok hvorvidt alkoholen bidro til å løse eller forverre konflikter. Jul var spesielt viktig. Det var klare regler i