Julefruer

Ragdells på vei til

JULEPARTY!

Knut Nærum har tegnet oss!

Gåsestek til jul, glem det!

Unni og jeg har tradisjonen tro laget et nytt julehefte til dere. Julemat betyr mye for oss, selv om jeg lager den fra bunnen og Unni bruker substitutter. Falsk ribbe er jo ikke så lett, men rødkålen, den jukser hun stort med. Men når det kommer til svisker og gjess, da er vi enige.

det var i de dager da Unni og jeg skrev kvinnehumorbøker og måtte gjøre research, det var små og snertne bøker med sitater og alskens drøy moro, ja, Unni intervjuer jo fremdeles barn og utgir barnesitater, men i sin tid handlet det om å få til en ny kvinnehumorbok.

Det gjaldt å være tidlig ute, altså i desember, til bokhøsten året etter. Manuser må leveres i mars. Sånn er det bare! Vi hadde slitt ut diverse redaktører. Denne gangen var det fine Per Bangsund, som dessverre er død nå, men som levde da. Han og Unni kom til Trondheim for at vi tre sammen skulle finne en smart måte å skrive en kvinnehumorbok på. Tittelen hadde vi, «To fruer i en smekk», men innholdet var det verre med. Per sa han så frem til førjulsdagene med oss, men vi er ikke så sikre på at det var sant, for han var blek da han kom, og enda blekere da han dro. Det hadde han grunn til. Etter mange timers intenst arbeid ved spisebordet mitt under skråtaket var vi ikke kommet en spot lenger angående hvordan boka skulle utformes. Unni og jeg dro den ene morsomheten etter den andre, men Per så mer og mer bekymret ut. Han var jo også veldig politisk aktiv på venstresiden, så våre politisk ukorrekte plattheter sved nok ekstra. Jeg røykte dessuten, inne også selvsagt, og Unni hostet og bar seg på demonstrativt vis.

Så vi måtte ut og ha frisk luft. Jeg tok med sparken, og vi flirte for å vise Per at vi nok skulle komme på noe lurt, at vi var optimister. Turen bar ned mot Nidelva, der hvor gangveien går langsetter vannet.

Det var begynt å mørkne, juletrærne var pyntet her og der, og jeg hadde som vanlig tatt med lommelykta. Andeflokken skvatret opp da vi kom helt ned til bredden. Fuglene lå og ventet i det iskalde vannet, siden gamle damer pleide å mate dem vinteren igjennom. Jeg hoppet av sparken og Per overtok den, i det samme oppdaget jeg noe uvanlig i det springende lyset fra lommelykta: Ikke en and, men en DIGER fugl.

– Å HERREGUD! Det er jo JEANETTE! hylte jeg. – Ring Café Gåsa!

Alle i Trondheim hadde lest om henne i Adresseavisen. Jeanette var superkjendis og en del av gåseflokken nede ved Café Gåsa. Hun var sammen med Richard. Gjess er monogame. De var så nær som gifte, så nær som gjess kan komme et ekteskap. Men nå hadde hun altså forsvunnet for noen dager siden og var meldt savnet. Jeg kjente henne igjen. Richard hadde sluttet å spise, stod det i avisa, og han hang bokstavelig talt med nebbet, av savn og sorg.

De hadde kranglet, hadde det stått. Og det var uvisst om Janette var blitt skremt bort, eller hadde sukket av fri vilje. Men jeg måtte gjøre mitt for å hjelpe ektemannen, som var syk av savn.

Jeg lyste rett på henne og kunne se hvordan hun riktig kroet seg midt i flokken av små ender. – Du skal tilbake, ropte jeg og vasset ut i det mørke, iskalde vannet med lommelykta i hånda. Jeg lyste rett i øynene på de perplekse fuglene som skvatret opp rundt meg. Så bøyde jeg meg og grep Jeanette resolutt rundt kroppen, mens jeg hylte igjen:

– Ring Café GÅSA!!

Dette er en sann historie, og jeg lar like godt Unni fortelle videre, for det dro seg jo på, om jeg kan si det sånn.

Julebarnet som fikk tanten til å smile

Det er et privilegium å ha vært synlig for en så usynlig gammel dame.

jeg var første jente født i farfars Ragde­slekt på sytti år. Grandtante Jorunn var storesøstera til farfar, og hun var sytti år og den «siste» jenta født som Ragde, på Ragde gård i Odda. Hun var jomfru og bodde alene i et hus like ved gården. Mellom hennes og min fødsel ble det født seks gutter i slekta.

Jeg husker henne godt. Hun var streng, alle sa at hun var kald.

Hun bodde i kvistetasjen i huset som Martin, lillebroren til farfar, og kona hans Sigrid hadde bygd seg, jeg husker den lange trappa jeg måtte gå opp når jeg skulle besøke grandtante Jorunn Jeg var vel fire år da jeg begynte å gå dit alene, og jeg husker høytiden da jeg banket på døra og hun ropte Kom inn! Jeg måtte strekke meg litt for å nå opp til håndtaket. Inne lukket jeg døra, snudde meg mot henne og neide.

– Skal jeg hjelpe deg med noe? Kanskje vaske? sa jeg.

Hun ga meg en klut som jeg gned rundt i vinduskarmene. Jeg kunne ikke vaske, men hadde forstått at hvis man skulle spørre om å hjelpe noen, så handlet det om husarbeid. For handle kunne jeg jo ikke, jeg skjønte meg ikke på penger. Jeg likte duften av såpe fra kluten, for det luktet ikke så godt inne hos tante Jorunn. Det var en ganske

Familien på Ragde gård.

liten kvistleilighet, sikkert opprinnelig til en hushjelp, og det ble aldri luftet der, selv når det var varmt ute. Tante Jorunn hadde felles utedo med tante Sigrid og onkel Martin i første. Hun gikk alltid i langermede, mørke kjoler og hadde tykke strømpebukser på seg, så hun perlet av svette i ansiktet og nakken om sommeren. Hun vasket seg på kjøkkenet. Med balje og klut. I rommene hang dunsten av svetten hennes, dessuten av kamfer og gammelt stoff og forskjellige andre ting, ingen av dem gode. Jeg har aldri siden likt kamferdrops.

Når jeg hadde vasket ferdig vinduskarmene, fikk jeg melk og hjemmebakte kjeks. Det var ganske harde kjeks med lite sukker i. Jeg måtte lukke munnen når jeg spiste, så det ikke kom smuler hvis jeg pustet ut. Og melken var alltid varm, siden hun ikke hadde kjøleskap. Ingen hadde kjøleskap på den tiden, jeg visste ikke engang hva et kjøleskap var. Derfor ante jeg ikke hvordan kald melk smakte, for vi hadde ikke kjøleskap hjemme hos oss, heller, så jeg drakk den lunkne melka i svære slurker og syntes den var god.

Tante Sigrid og mannen hadde en kjølebrønn nede i første. Den stod støpt inne i et rom bak kjøkkenet. Det rant en liten bekk med kaldt vann gjennom rommet, over gulvet.

Men Sigrid hadde astma, så jeg tror ikke at hun brukte den brønnen så mye. Hun klarte jo knapt å reise seg fra stolen sin, og hun pustet så voldsomt at jeg ble skremt. Når hun skulle si noe, måtte hun ta pauser. – Hvordan er det ... med Anne­jenta ... i dag, da? peste Sigrid. – Er du tørst?

Jeg brukte en krakk og tappet vann fra kranen selv hvis jeg skulle ha vann der nede.

Men de hadde tre gutter, så jeg pleide å pile raskt opp i sikkerhet hos tante Jorunn igjen.

Tante Jorunn og jeg snakket ikke så mye sammen. Hun var nok vant til å være stille.

– Har du ikke noen mann?

– Nei, sa hun.

– Hvorfor ikke det?

– Jeg vet ikke.

Jeg måtte svelge den tørre kjeksen før jeg skulle si noe, derfor tok jeg bare små biter av gangen.

– Hvor mange år er du egentlig?

– Sånt spør man ikke om.

– Skal jeg vaske mer?

– Du trenger ikke det, sa hun.

Rart å tenke på at hun aldri i sitt liv hadde dusjet. Farmor og farfar hadde bad, med badekar og dusj.

– Du kan gå opp på gården til farmor og dusje, hvis du vil, sa jeg en gang.

Rødkål med solbærsirup

anne b. ragde

det skal være rødkål til jul. Surkål blir feil, ingen skal være sur til jul. Og jeg lover deg – om du kutter en rødkål i to med en god, skarp kniv, så får du en av gastronomiens største skjønnhetsopplevelser! For øyet, vel å merke, ikke ganen, for fersk rødkål er ikke mye å skryte av smaksmessig. Men etter at den er kokt, halleluja!

Å kutte rødkålen i syltynne strimler, det er selve innledningen til julaften, og det skjer lille julaften. Når det er jul, skal det dufte nykokt rødkål i hver krinkel og krok mens «Hovmesteren og Grevinnen» flimrer over TV­skjermen og treet skinner i stua.

Rødkål passer perfekt til ribbe, mye bedre enn surkål. Karvesmak har lite med ribbe å gjøre, syns jeg. Og til kalkun er rødkål også perfekt, men ikke til lutefisk, pinnekjøtt eller risengrynsgrøt.

Du begynner med å kutte den store kålen i to og blir stående og gispe. Den er så vakker! Men nå skal du bare jobbe på. Du må ha en nyslipt kniv, og det trengs, siden kålen skal kuttes i de tynneste skiver du greier å få til. En middels stor kål kan fylle en hel kasserolle. Men bruk rikelig, siden den synker sammen når den begynner å koke.

Når alt er ferdig skåret, slumper du over godt med solbærsirup. Det skal ikke være noe vann i bunnen av kasserollen. Med svak varme til å begynne med slipper kålen også væske, som blander seg med solbærsirupen.

Nå skal kålen koke en hel time! Den skal ikke være knaskete, men heeeelt gjennomkokt. Innimellom rører du pent. Etter en time salter du godt og peprer varsomt. Så skal syren i. Mange bruker eddik, men det gjør ikke du. Du fisker opp innholdet fra et halvt glass med syltede rødbeter som du kutter i ørsmå terninger og tilsetter kålen, før du slår i laken fra glasset. Noen bruker finhakkete epler pluss ren eddik, (amatører!) men det gjør ikke jeg! Ikke du heller!

12 Julefruer

Det aller siste som skal i, er fett, mettet fett. Ikke noe umettet og sunt. Er det jul, så er det jul. Det beste er ribbefett. Du kan slå i litt fett fra bunnen av stekeforma på julaften, den som ribba har avgitt, men det blir bare søl, og det fettet skal jo dessuten i sausenebbet. Det enkleste er derfor å kjøpe en liten pølse med ribbefett i butikken. Ta i en god klump, så rødkålen riktig skinner.

Og voilà! Hjemmelaget rødkål! Det som blir igjen etter julaften, fryser du ned i små bokser. Romtemperert rødkål er den perfekte påleggspynt til brødskiver med skinkesteik eller ribbe. Kos deg, for nå blir det jul!

NB! Unni kjøper Nora ferdigrødkål til jul. Hun forsvarer seg med at man ikke kjenner forskjell og at for travle mennesker spiller slikt ingen rolle. Jeg skoggerler!

da, jeg sa god jul

katten knut var sin egen vandrehall. Han forsvant og holdt seg unna hjemmet med jevne mellomrom. Første gang han stakk, var han fem måneder. Borte i sju dager, kom tilbake innsmurt i olje og måtte dusjes av meg, med gummihansker. Han skjønte når det var ferie og week­ end­turer på gang, han skjønte det før vi hadde sagt et ord. Han prøvde å stikke av, krøp ned i kjelleren, innunder sofaen i hjørnet. Vi måtte begynne å snakke engelsk sammen, ikke bare når det var dyrlegebesøk på gang, men også når det var tid for hytte, men det hjalp altså ikke. For han senset.

Hvor mange ganger måtte ikke jeg bli igjen på sommerhytta fordi han var umulig å få tak i. Han gikk i store sirkler rundt meg, nistirret på meg og skvatt unna straks jeg nærmet meg. For han visste at han skulle grabbes og stappes i buret som sto klart inne i hytta. Bilkjøring var det verste han visste. Og det skjønner jeg jo godt, men har man dyr, så kan man ikke overgi det alene hjemme. Denne andre juledagen i nittennittini var heller ikke noe unntak. Sønner og mann satt klare i bilen, som var fullstappet av julemat og skiutstyr. Og der ble de sittende lenge, for omkvedet var at det var min katt, så nå må du bare få tak i ham så vi får kjørt.

Katter smiler ikke

Knut lå langflat under sofaen i kjellerstua. Men til slutt satt han i buret, skrikende. Den som har prøvd å få en uvillig katt inn i et bur, vet hvor mange kvadratmeter stor den kan bli i stjernefasong, med klørne ute. Og så kjørte vi, men allerede ved Hokksund gikk det galt. Knut bæsja i buret. Det er jo egentlig dyreplageri å presse katter inn i bur og tvinge dem med i biler, men hva gjør man? Jeg hadde vondt av ham, men sønnene som satt med buret mellom seg i baksetet var pottesure. Det stinker her! Og ja, det gjorde det. Såpass mye at gutta måtte ta på seg lue og votter og rulle ned vinduene. Stoppe langs veikanten og få ut skiten var umulig. Alle som har katt, vet hvor fort de smetter ut og forsvinner. Knut rømte noen år senere og ble borte i tre måneder, men den storyen har jeg fortalt før. Og da vi fant hverandre igjen, ble det til og med førstesideoppslag i VG. Men nå, i bilen, andre juledag. Etter en halvtime var stanken så grusom at mannen min og jeg også måtte

Fotograf: Jørn Grønlund

Et langstrakt julebord

anne b. ragde

Alt jeg jeg kunne se, var en vindunk med noen høye strå

det var så godt å komme hjem etter julebordet, å endelig rulle seg inn gjennom døra og være hjemme, kvart over tre. Jeg slapp hundene, boxerne Svarte­Maja og Benjamin, som snarest ut i den snødekte hagen og deretter veltet jeg meg ned i senga uten engang å ha fjernet øyensverten, eller rettere sagt mascaren. Boms! Og rett i drømmeland. Akkurat DER var det ikke særlig morsomt, da. Drømmene suste inn, og alle hadde med mannfolk å gjøre. Men jeg hadde jo skilt meg. For tredje gang! Det måtte da for fanden være mulig å for en gangs skyld å være kvitt disse mannfolkdrømmene!

Jeg dyttet dyna rundt meg etter å ha våknet så vidt etter mannedrøm nummer femten. Den siste der var egentlig ikke så dum, tenkte jeg og fniste i nattestillheten. Men jeg kjente også at nå var det nok, nå skulle jeg lukke øynene og sige inn i en drømmeløs, tung søvn. I morgen var det lørdag, jeg skulle bake og lage marsipan. Ikke vaske. For hva er vitsen med å vaske så

voldsomt nå på de aller mørkeste dagene? Nå når man tenner levende lys, og alle skygger skjuler hybelkaninene.

Så tenner moder alle lys så ingen krok står mørk ... Visvas!

Det er jo nettopp når man tenner talglys at alle kroker står mørke. Så her hjemme skulle det ikke bli noe mer enn en høyst ordinær helgevask.

Da jeg våknet neste morgen, husket jeg verken noen helgevask eller baking, for ikke å snakke om marsipan. Jeg visste ikke hvor jeg var engang. Hodet dundret, og jeg maktet ikke å åpne øynene. Jeg følte forsiktig på sengekanten. Ja, den var min, jeg lå i min egen seng. Det var ikke verst! Det neste nå var å komme på hvilken dag det var, hvor jeg hadde vært, og hva jeg skulle gjøre. Rett og slett få plugget meg inn i tilværelsen igjen.

Det var ikke alltid like lett. Dette var nemlig en periode i livet hvor jeg hadde det ufattelig moro. Jeg var fri og frank og nyskilt, jobbet besatt mye, men hadde fritiden helt for meg selv. Jeg hadde ikke fått barnebarn ennå. Jeg var fri! Hver dag bød på nye overraskelser, og det gikk med endel hvitvin og champis, kan jeg trygt innrømme. Alle mine dager var hvite dager. Og jeg hadde masse venner, det var alltid en invitasjon som ventet på meg.

Dessuten har jeg det slik at jeg jo aldri har fylleangst. Folk ligger der, halvvåkne, gurglete, svimle og ødelagte og tenker: Hva var det jeg SA? Hva var det jeg GJORDE? Å herregud, VAR jeg virkelig så frempå?

Fylleangst er ren egoisme! Allerede i ung alder gikk det nemlig opp for meg at alle kun tenker på seg selv dagen derpå. Og ingen tenker på meg. Ingen tenker på hva jeg sa og hva jeg hadde gjort, de tenker utelukkende på sine egne krumspring. Derfor er jeg skrudd fremover, alltid. Jeg husker ikke engang nederlag.

Så der lå jeg, blottet for fylleangst, mens jeg forsøkte å få ting til å henge sammen. Ektemann nummer tre lå bak meg, kunne jeg høre. Og snorket som en gal. Det tok fremdeles noen sekunder før jeg var plugget inn såpass at jeg tenkte: – Ektemann? Men er ikke du skilt, da, Anne?

Da stivnet jeg fullstendig. Hvem? Hvem hadde jeg tatt med meg hjem kvelden før? Og hvor hadde jeg vært? Jeg begynte å få hode og hale i et julebord og jobbet meg sakte inn til kjernen. Jeg husket at jeg kom hjem alene, men allikevel, her lå det altså en fyr rett bak meg. Og snorket så det ristet! Jeg begynte å tenke på diverse

Anne, Benjamin og Svarte-Maja i løypa.

mannfolk jeg hadde styrt litt med i det siste, men ingen av dem vekket noe spesielt hos meg. Og det burde han jo ha gjort, her han lå og snorket selvtilfreds bak ryggen min.

Jeg pustet knapt, bare lyttet med lukkede øyne mens jeg forsøkte å piske liv i hjernecellene. Hadde han ringt på etter at jeg la meg? Dette måtte ha vært etter at jeg våknet og fniste. Men da burde jeg jo husket det? Han rørte plutselig på seg, uten at det påvirket snorkingen. Jeg måtte snu meg, uendelig forsiktig, for å se hvem det var. Jeg var helt nødt!

Jeg åpnet øynene og studerte først gulvet, men det var ikke et fremmed plagg å skimte noe sted. Alt jeg jeg kunne se, var en vindunk med noen høye strå, jeg kunne se hvordan støvet hang langs de stråene, det var en idiotisk pynt å ha på et soverom. Og soveromsdøra mi stod åpen, det var pussig. Den stod aldri åpen nå på vinteren, siden jeg sov med åpent vindu. Jeg snudde meg stille og sakte og kastet blikket rett på Benjamins hode.

Benjamin boxer! Han lå på ryggen som et langstrakt julebord med hodet på puta og ørene flatt ut til hver side, og når han pustet ut, vibrerte leppene hans, de nærmest flagret.

– Åh, Benjamin, hvisket jeg og la armen om ham.

Han harket og hostet flere ganger før han bråvåknet og ga meg et illeluktende slikk og sovnet igjen.

Han pleide aldri å komme opp i sengen min. Han og Svarte­Maja hadde to digre kurver inne på den ene stua, med tusen tepper og små saueskinnspelser oppi. Der grov de seg ned og snorket om kapp, noe jeg knapt hørte, siden mitt soverom lå et stykke unna.

– Åh, Benja, hvisket jeg igjen og stakk nesa godt inntil den varme pelshalsen hans. Hodet dundret, så jeg greide knapt å snakke , men det spilte ingen rolle, jeg var så lettet og glad her jeg lå. Jeg kom til og med på det med baking og marsipanlaging, og at jeg ikke skulle vaske, og at det snart var jul. Og at det var lørdag i dag, før tredje søndag i advent.

Hvor fort kan ikke ting snu, tenkte jeg og knep bedre rundt Benjamin.

Dessuten visste jeg at hvis jeg sov bare bitte litt lenger nå, ville jeg våkne uten hodepine.

Skjønnhetstips

unni & anne

Unngå frisk luft

( rull til nød ned bilvinduet på vei til butikken)

Bruk fotkrem i ansiktet (den er fetere og bedre)

Olivenolje er heller ikke å forakte. (kan også brukes andre steder)

Spis deg tykkere, slik presses rynkene i ansiktet utover

Hold deg stort sett oppreist

(fremoverbøying kan gi fremfallen livmor. Unngå gulvvask)

Men om du treffer en reder, så ligger du Sov, sov, sov!

Drikk champagne!

Spis rødbeter!

(det renser leveren)

Tren minimalt, men gjør knipeøvelser Bruk gaffatape, all around. (under klærne selvsagt)

Slutt å røyke, men tenn fyrstikker om du må

Ikke gå på akkord med holdbarhetsdatoen din

Unngå attpåklatter

Tving gjennom viljen din!

Illustrasjon av Eldbjørg Ribe

Én sort til jul unni

lindell

jeg har aldri skjønt vitsen med de sju sortene til jul. I ordentlig gamle dager, ja, da var det strieskjorte hele resten av året og i hvert hjem fantes det en husmor. Det var ikke så mange gaver å kjøpe eller så mange kjøpesentre. Fra min egen barndom husker jeg at vi bakte tre, og så kom det fire sorter i posten, fra mormor i Stavanger. Da mine sønner var små, laget vi pepperkaker og marsipanfigurer. Det var det!

Resten kjøper jeg i butikken. Og legger i fine bokser. Nå lager jeg kun én sort til jul, og det er sjokoladekake. Den er en øyensfryd for barnebarna. De spiser kun sjokoladekaken. Og de ser fargene og pynten. Så mitt tips er: Behersk deg når det kommer til å strekke deg for langt. For det er helt unødvendig! Synet er det viktigste! La det bedra!

OPPSKRIFT LANGPANNEKAKE

450 g sukker, 225 g smør. Røres hvitt. Tilsettes 3 vispede egg.

1 plate kokesjokolade smeltes i 3 dl melk, avkjøles og røres i. 450 g hvetemel siktes og blandes med litt kakao og 4 ts bakepulver og røres i. Stekes i smurt og melet langpanne, på nederste rille i ca 40 min, på 175 grader.

GLASUR

1 ½ pakke melis, 2 teskjeer vaniljesukker, 2 store spiseskjeer kakao, ca 100 gram smør hakkes inn. Røres ut med tilpasset lunken kaffe eller vann. (Halvfabrikata pose med langpannekake og pose med glasur er også topp.)

PYNTEN

Kakepynten er det aller viktigste her.

Kjøp julete kakepynt i alle fasonger og dyng det på!

En liten nisse i papir

anne b. ragde

fikk vi ikke være inne hos hverandre, for det var for Inne hos hverandre pleide vi å bytte glansbilder og servietter og vi lekte skole og mor og barn og butikk. Det ble til at vi satt i oppgangen i blokka og tegnet og klippet papirdokker. Vi måtte hviske, for vi fikk ikke lov. Og vi var iskalde i rumpa, for trappetrinnene var av betong.

Vi lagde selve dokka med undertøy på. Klærne ble tegnet og klippet ut av vanlig papir. Vi kunne også lime ordentlig stoff på papiret, blonder og den slags. Det var rålekkert. Og dokkene levde. Hver dokke hadde sitt trinn i trap pa, stue, kjøkken og soverom, og de besøkte hveran dre i trinnene. Sladret og sludret og dro på handleturer til andre trappetrinn hvor butikkdamer solgte dem nye klær med klaffer og sladret og sto i. Dokkene hadde kjærester, men vi lagde ikke mannedokker, for det var gørr, men vi hadde barnedokker.

Vi var redde når det kom voksne ned trappene. Ville vi bli kastet ut? De skulle ut og handle. Kom skrevende og

vasset nådeløst gjennom stuer og soverom med kolossale føtter. De tråkket gjennom vår verden uten å se. Det var lett å vite når leken var over, når papirdokkene atter ble papirdokker. Da kom nemlig fedrene hjem fra jobben, men ikke min, for han hadde dratt sin vei. Så var det middag, og etterpå kunne vi leke litt til. Det var så lytt i blokka. Så når fedrene var ferdig med å hvile, når de tisset midt i doen som små fossefall og trakk i snora og hostet og ropte på kaffe, da var det slutt. Da var kvelden begynt.

Men så fikk Nina i C­oppgangen TV. Da ble alt annet kjedelig. De av oss som fikk komme inn til henne, var i himmelrik. Å sitte på gulvet foran TV­ en og bare se, mens Ninas foreldre slurpet kaffe og tygget kjeks bak oss, og farens tobakksrøyk la seg som slør rundt skuldrene våre, det var paradis på jord. Ellers var trappeoppgangen redningen. Og få dager før jul lukta det surkål og rødkål og kaker der ute. Mamma og søstera mi og jeg levde på rester i ember og desember, for vi hadde lite penger. Mamma jobbet på plastposefabrikk og satt i kassa på matbutikken hver lørdag. Men til jul skulle intet spares på. Mamma hadde vært kokkeassistent på Scilly Isles som ung. Så fra vår hverdag i nøkternhet ble jula ekstragavanse. Det var kaker, ingefærkjeks og sild og danske og engelske spesialiteter. Vi fikk ikke smake på forhånd. For jula begynte på julaften. Jeg smugåpna gaver og pakket dem inn igjen, eller, jeg fikk søstera mi til å gjøre det. Alle mødrene var stresset, men ute i oppgangen kunne vi leke i fred, i kulda. Og papirdokkene endret karakter mot jul, fra barbier til smånisser. Som jeg gledet meg til julaften. Mamma hadde brukt sine siste penger på å kjøpe en pakke vakre juleservietter.

Min mormors engler

unni

lindell

Men det kunne bli mørkt

er ikke det vakreste i livet å ha vært noens engel? Jeg var det, jeg og min søster Tone, vi var vår mormors engler. Selvsagt sammen med våre kusiner og fettere, som bodde i første etasje i mormor og morfars hus i Stavanger. Vi bodde i Oslo, så for oss ble juleturene dit som å reise til paradis. Som vi lengtet til de julene, fra blokklivet hjemme, til mormor og morfars koselige hus, i Tordenskioldsgate like ved Stavanger Stadion.

Mor, lillesøsteren min og jeg dro alltid i forveien, med nattoget. Far kom etter med bilen noen dager senere. Jeg bærer med meg bildet av mormor og morfar på perrongen på Stavanger stasjon i grålysningen, morfar i staselig hatt og frakk, og mormor i kåpe og en myk tøyhatt, med håndvesken hengende over den bøyde armen. Det synet, den gleden, den varmen. Kroppen min som ble fylt av et lys som for alltid bærer meg videre i livet. Når jeg ankommer Stavanger med toget nå for et eller annet bokarrangement, kjenner jeg alltid en fryktelig smerte, for savnet er så sterkt at jeg må gråte.

I ettertid har jeg tenkt at det nok ikke var så mange julene vi var der, for det var jo så langt dit, men for meg er de fortsatt livets juler

Julekalender

13 desember: Lucia, ti stille!

14 desember Nei, jeg har ikke rukket å trene til Finnmarksløpet!

15 desember: Nei! Jeg husker ikke i hvilket parkeringshus bilen står i! Kjøp en ny!

16 desember Nei! Jeg skjønte ikke at det var en kontrakt og ikke gavepapir!

17 desember Pga høye strømpriser er lyset i tunellen slukket.

19 desember Hvem hadde trodd at huset ikke er vasket!

20 desember Jeg sa ikke Nordpolen! Jeg sa polet!

21 desember Jeg sa gran, ikke tran!

22 desember: Hvem har gnidd gåsefett i sofaen?

23 desember: Hvem hadde trodd at teltet kan brukes som juleduk!

24 desember: Straks klar for jul. Skal bare koste på meg et lite sammenbrudd først!

Julekrangling

& anne

overskriften taler fo r seg. Ståsted er ordet. Menn står, mens kvinner løper, det må være lov å si, selv om man ikke skal skjære alle menn over samme hoftekam.

En uhøytidelig forskingsrapport viser at ni av ti menn gruer seg til jul, fordi kravstore kvinner ødelegger. Bare å google rapporten fra Statens Senter for Mellommenneskelige Relasjoner. Der står det: Sinte kjærester, skrikende og bortskjemte barn og penger som raser ut, oppgis som grunner til den store mannlige juleangsten.

«Mas, mas og atter mas», sier mann (44) på handletur. – Kona begynner å pynte til jul allerede i november. Frem med nisser og julestjerner og annet visvas, sier han. Andre menn forteller om stressutslett, ufrivillige handleturer og en rekke selskaper som de ikke ønsker å delta i. Videre sier rapporten at norske menn gråter mye i desember, at de får null sex og bruker penger de ikke har. I motsetning til menn gruer ikke kvinner seg til jul, står det i rapporten. Norske kvinner bare smiler, handler og stiller krav.

Vårt subjektive syn på denne rapporten er at den må tas med en klype salt og pepper. Rapporten er selvmotsigende, det står at kvinner både skriker og kjefter og smiler og handler og stiller krav mot jul. Vi føler ikke at desember skiller seg vesentlig ut fra andre måneder i året. Vi vet at det er likestilling, men er den reell?

i januar er det salg.

i februar er det skuddår, i tillegg til alt annet må kvinnen også fri (…bare hvert fjerde år da, men dog).

i mars er det kvinnedagen. Vi må gå i tog og lage bannere. Selv om vi har mest lyst til å banne. I tillegg kommer vårslappheten, støv og skitt synes overalt, i hus og hage, på vinduer og barn.

i april kommer blåveis og hestehov. Vi må til skogs og plukke. Og påske, vi må ta ansvar for kyllinger, egg, ski og slalåmutstyr.

i mai er det arbeidernes dag og nasjonaldag. Vi må toge igjen og stryke flagg og bunader.

i juni er det skolavslutninger og sankthans. Vi må se drøye barneteateroppsetninger og tenne bål.

i juli er det fellesferie. Vi må holde ut med svigermor, egne barn, stebarn og ektefelle på fulltid, mens vi griller og sitter i båter, soler oss og slapper iherdig av.

i august er det skolestart.

i september er det høstferie.

i oktober raker vi løv.

i november begynner vi med julestresset.

i desember løper vi konstant.

I tillegg er vi statsministere, sjefer, lærere, sykepleiere, mødre, koner, stemødre, hundeeiere, døtre og venninner. Og det er vi ALLE MÅNED ER, HELE ÅRET. Og vi bruker våre egne penger på julegaver ! Bare så det er sagt!

Kildeanvisning: Opplysningene fra forskningsrapporten er hentet med et skjevt smil fra sjefsforsker Roar Børre K. Hansen i Statens Senter for Mellommenneskelige relasjoner, avdeling Øst.

Jul på kjøpesenteret

mors ord for det som skjedde. Jeg husker ikke hvordan mannen fikk tak i meg den gangen, bare at han plutselig var der på kjøpesenteret, i julerushet og fanget meg. Han ledet meg vekk fra mamma. Og jeg fikk et slags tunnelsyn; som om området foran meg var opplyst av et kjegleformet lys, som fra en hodelykt. Og det var ikke en lyd inne i hodet mitt; total stillhet, enda det var et hav av folk i butikkene der. Mannen holdt meg i et hardt grep i overarmen, og vi gikk forbi folk med julegaver i bæreposer. Jeg løp liksom i lufta, føttene mine var nesten ikke nær gulvet, men ingen la

kunstige juletrær med lys overalt. Folk drikker kaffe og prater. Klirringen av porselenet skjærer i ørene mine. Lyden kjennes som en skarp kant. Jeg var seks år og det sto om den hendelsen i avisen etterpå. Nå kommer venninnene mine og setter seg, men jeg enser dem knapt, for en visshet arbeider seg gjennom hjernen. Det er som om jeg har fått et varsel om at noe snart skal hende på nytt. Den fremmede mannen, er han her igjen?

Da det skjedde, sto moren min og jeg inne i urmakerforretningen. Hun skulle kjøpe en gave og ville helst snakke med urmakeren selv, men

fjernantennene hennes som koblet seg på og været fare. Mamma er lærer. Hun styrtet ned til informasjonsdisken og ba dem rope meg opp gjennom callingsystemet. Men til alt hell fungerte det ikke, og på en eller annen måte traff mammas hysteri noe i vekteren, han skjønte at det var alvor. Det reddet meg nok. Han trykket på alarmknappen, og det begynte å ule. Kanskje han syntes at det var litt spennende også. For alle senterets utganger lukket seg automatisk, og jerngitrene gikk ned foran butikkåpningene. Senteret ble hermetisk lukket, og to securitasvakter løp rundt og lette etter meg. Moren min hadde beskrevet meg slik for dem: Hvitt tynt hår, satt opp i en hestehale. 111 cm høy (jeg hadde vært hos helsesøster dagen før og hun hadde sagt til mamma at jeg var litt liten for alderen). Jeg veide 19 kilo og hadde jeans og rosa dynejakke på meg. Og røde cherrox.

Da de fant meg på handicaptoalettet, var den rosa genseren min borte. Jeg sto i trøya, og det lå en blå ukjent vindjakke på gulvet. Håret mitt var klippet helt kort. Jeg så ut som en gutt. Han hadde nok planer om å ta på meg den blå jakka og bortføre meg. Jeg husker ikke hvordan mannen så ut, psykologen min sier at det er naturlig å fortrenge. Hun sier det heter amnesi. Hun sier at jeg nok en eller annen gang kommer til å huske ham. Og jeg husker jo noe, en stram gummiaktig lukt fra klærne hans, blant annet.

– Hallo, sier venninnene mine nå. – Hva er det? Hva tenker du på?

– Ikkeno’, sier jeg surt og stirrer tomt på dem.

Venninnene mine babler i vei, smeller tyggisene sine som små ballonger ut mellom leppene og sjekker mobilene sine. Vi er femten

år og vi gidder ikke alltid å være på skolen. Vi er litt daffe, og det er snart juleferie uansett. Jeg klemmer leggene hardere om sekken som står på gulvet, og ser på den fine Tag Heuer­klokka til Hedda. Vi andre ønsker oss også en sånn, men kommer aldri til å få det. Fedrene våre er ikke urmakere. Heddas klokke viser 14.37. Så da er det mulig å dilte hjemover snart.

Jeg har aldri fortalt venninnene mine om den hendelsen. For det skjedde jo ikke noe, og mannen ble aldri tatt. Men moren min har vært redd for meg siden. Politiet kom jo, men jeg glemte jeg vel å si noe om den gummilukta. Jeg har tenkt på hvorfor de ikke fant mannen når dørene automatisk ble lukket. Han må jo ha vært her et sted da, på senteret.

– Jeg drar hjem snart, sier Hedda. – Vi og, sier de andre.

Jeg svarer ikke, bare ser rett over på butikkene som ligger på rad: H&M, Home and Cottage og Urmakeren. Jeg har bare hatt denne følelsen én gang siden hendelsen for ni år siden. Det var da Hedda og jeg skulle gå fra den lille sørlandsbyen og tilbake til hytta i fjor. Selv om vi er venner, har jeg aldri vært hjemme hos faren og stemoren hennes. For til daglig bor Hedda hos moren sin. Men i høstferien fikk jeg bli med på farens hytte. Vi gikk på niern på kinoen inne i Grimstad. Bra ikke moren min visste det, at vi måtte gå alene hjem etterpå, tilbake til hytta i mørket. Det hadde regna, og så begynte det igjen. Dekkene på bilene som kjørte forbi oss, laget en klissen lyd mot asfalten. Det er egentlig det verste jeg vet, å gå i mørket. Men det sa jeg ikke til Hedda. Og så begynte vi å krangle. Det var bare en bagatell, noe om filmen. Jeg syntes den var dum, hun synses den var fin. Hedda stakk, og jeg ble stående

Ting vi ikke rakk til jul unni & anne

Illustrasjon av Eldbjørg Ribe

› › Vi skulle ha retusjert det julekortet

› › Vi skulle ha reparert nøtteknekkeren

› › Vi skulle ha besøkt onkel Gjertrud

› › Vi skulle ha nytt den kjedelige kirkekonserten

› › Vi skulle ha strøket skjorta til ektemannen (…ikke Anne)

› › Vi skulle ha kjøpt gaver til alle ekssvigermødrene (…ikke Unni)

› › Vi skulle ha hatt på oss truse

› › Vi skulle ha spilt lotto

› › Vi skulle ha resirkulert mer

› › Vi skulle ha danset mer på bordet

› › Vi skulle ha kjøpt den stortromma

› › Vi skulle ha renset ørene på barnebarna

› › Vi skulle ha hatt kontakt med oss selv

› › Vi skulle ha brukt mer pepperspray

› › Vi skulle ha kjøpt mer champagne

› › Vi skulle ha blåst i alt vi ikke rakk

› › Vi blåser i alt vi ikke rakk

Julefruer

Unni Lindell og Anne B. Ragde har igjen laget et personlig julehefte som er fylt med humor, latter og alvor.

En feststund ... skjemt og alvor aftenposten

Om Juledamer:

Om Juleengler:

Om Julestjerner:

SJEFEN TIL MAMMA ER EN NISSE, FOR DET HAR HUN SAGT.

Albert, 6 år

Alt fløt på julaften. Søstera mi veltet vinglasset og muttra kjeftet og lo. De hadde kjøpt en stilig utegrill til meg. Men ingen likte gavene jeg hadde kjøpt på bokreisen min til Færøyene. De klødde! Vi skrudde opp Absolute X-mas på radioen og danset oss ut på terrassen i nysnøen. Vi sto der og skålte, mens vi vrælte god jul, til stjernene.

Anne B. Ragde

Instagram: @unni_lindell & @anneb.ragde