BEN WARD Fjellgården Kroken
Drømmen om et enklere liv
mer komplisert
og
et lysglimt i fjellsiden
ALT STARTER MED et lysglimt i fjellsiden høyt over fjorden. Marta og jeg satt i en liten båt midt ute på Lusterfjorden, på vei til Solvorn, slik vi hadde gjort mange ganger før. Det var en av disse tidlige sommerdagene der lufta er frisk og klar og vannet er som glass. Blikket min ble trukket mot det lille glimtet, solstrålene hadde truffet noe av metall eller glass der oppe på den andre siden og sendt lyset rett i sidesynet mitt. Det føltes som et signal, som om noen hadde sendt meg et tegn.
«Hva er det der?» sier jeg.
«Så rart,» svarer Marte. «Jeg trodde ikke det fantes annet enn skog der oppe.»
Vi la til. Nysgjerrigheten min var vekket, og på ferjekaia overhørte en eldre mann hva vi snakket om.
«Det kan ha vært en gård du så,» sa han. «Det ligger en forlatt gård på en fjellhylle der oppe, innover fjorden fra Ornes. Ingen har bodd der på lang tid.»
Jeg spurte om det var mulig å komme seg dit.
«Kanskje nå om sommeren,» svarte han. «Men veien er dårlig. Om vinteren er det bare å glemme det.»
Et kort glimt, et gjenskinn fra noe høyt der oppe … jeg klarte ikke å slutte å tenke på det. Jeg måtte se stedet med mine egne øyne. En uke senere kjørte jeg til Ornes og tok fatt på veien oppover, som gikk bak den gamle stavkirken.
VEIEN TIL KROKEN
det livet andre forteller deg at du skal leve
JEG HAR ALLTID likt å fikse ting. Reparere det som er ødelagt. Forsøke å skjønne hvorfor det har gått i stykker, og hvordan jeg kan sette det sammen igjen. Ofte behøver jeg bare å kikke på noe én gang for å vite hva som må gjøres – jeg kan gå gjennom et gammelt hus, og fordi jeg har renovert mange, kan jeg nesten se husets bærekonstruksjon gjennom gulvet og veggene. Da jeg bestemte meg for å bli håndverker, ønsket jeg å lære alt. Fra grunnmur til tak.
Gjennom oppveksten fulgte jeg den vante oppskriften, den vi alle blir lært opp til å følge. Lære håndverket. Jobbe hardt. Klatre oppover. Kjøpe et hus. Bygge livet. Jeg kastet meg inn i det, og jeg ønsket å bygge noe av verdi. Drømmen var å drive mitt eget firma, styre mitt eget arbeidslag, der jeg kunne sette mitt preg på resultatet. Hvis jeg bare jobbet litt hardere, drev meg selv litt lenger, ville jeg til slutt komme frem.
Og likevel ... det var noe i meg som strittet imot. En slags indre dissonans, som en radiokanal som ikke er stilt inn på riktig frekvens. Jeg tenkte at problemet handlet om ytre ting: Jeg jobbet i feil firma eller i feil by, eller var sammen med feil jente. Derfor byttet jeg arbeidsgiver, lærte nye håndverk og prøvde å tilpasse meg. Om kvelden lå jeg utslitt i senga, men rastløsheten ville ikke gi seg.
Hver gang jeg startet på nytt, ble jeg fylt av den samme følelsen. En stille uro. Uansett hvor mye nytt jeg lærte meg, og uansett hvor langt jeg prøvde å strekke meg, fant jeg ikke det jeg lette etter. Jeg forsto ikke hvorfor. Fra utsiden så det ut som jeg hadde havnet på rett hylle i livet, at jeg klarte meg bra. Jeg sa til meg selv at jeg var utakknemlig, at jeg måtte skjerpe meg. Men det var noe inni meg som hvisket: «Det er ikke dette du skal gjøre.»
Har du noen gang følt, langt inn i magen, at du er ment å gjøre noe annet? Noe mer? Den følelsen levde inni meg konstant, den brant i brystet. Jo mer jeg prøvde å kvele den med jobb og daglige rutiner og nye prosjekter, desto sterkere ble den. Og absolutt ingenting av dette var jeg i stand til å forklare til andre. Jeg greide ikke engang å forklare det til meg selv. Alt jeg visste, var at jeg ikke kunne fortsette å late som jeg var fornøyd med et liv som andre hadde lagt premissene for.
«Har du noen gang følt, langt inn i magen, at du er ment å gjøre noe annet? Noe mer?
Slik var livet mitt da Marte ringte. Jeg hadde møtt henne da jeg jobbet og hun studerte i Sveits flere år tidligere. Vi fant tonen umiddelbart: samme humor, samme tempo og den samme dragningen mot det ville og uberørte. Vi klatret sammen når det passet for begge, og pushet hverandre høyere, lenger, tryggere. Så gikk livet videre, og hun flyttet tilbake til Norge. Vi holdt kontakten, men det var uforpliktende.
Fem år senere ringte hun. Hun fortalte om en liten, gjengrodd eplegård ved Sognefjorden som var til salgs, og spurte om jeg var interessert i å restaurere den sammen med henne. Det skulle bli
Kunsten å lage noe ut av ingenting
Jeg fikk tak i en gammel tilhenger fra en venn og ga den nytt liv. Den var liten nok til at ATV-en greide å slepe den opp og ned bakkene.
«Noen venner spurte om jeg kunne ta dem med opp til Kroken, så da måtte jeg selvsagt gjøre det med stil.
VIRKELIGHETEN INNHENTER MEG
klassisk nybegynner
DEN FØRSTE GANGEN jeg storhandlet matvarer, var jeg stolt av meg selv. Jeg hadde skrevet liste, kjørt ned fra fjellet og kjøpt nok mat og forsyninger til å kunne klare meg i flere uker. Jeg fylte handlevogna med omhu. La alle varene i vanlige plast og papirposer, slik jeg pleide å gjøre i byen – litt for eplekjekk, for å være ærlig. Deretter stuet jeg alt sammen på den lille tilhengeren, festet det med noen stropper og sa til meg selv: «Det burde holde.» Jeg tok feil. Det jeg ikke hadde skjønt helt ennå, var hvor humpete veien opp til Kroken faktisk var. Hver stein, hver rot, hver minste lille hump i veien ble til en utskytningsrampe. Ting begynte å hoppe. Flytte på seg. Gli. Men det enset jeg ikke. Jeg fortsatte å kjøre, betraktet trærne som gled forbi, og nøt hvor effektiv jeg var. Først da jeg var halvveis hjemme – bokstavelig talt halvveis oppe i lia – fikk jeg øye på noe i bakspeilet. En rød pose flagret bak meg som flagget til en som vil overgi seg. Jeg stoppet ATV en, snudde meg og oppdaget hva som var skjedd. Poser var revet opp. Glass var knust. Hermetikkbokser rullet nedover bakken. Krydder, pasta og grønnsaksbiter lå strødd som i en bisarr postapokalyptisk matutstilling.
Jeg satt stille lenge. Betraktet griseriet. Så på meg selv. Jeg måtte smile: «Godt gjort, din smarting.» Jeg plukket opp det jeg kunne, og festet de siste hele posene så godt som jeg i utgangspunktet burde ha gjort. Da jeg kom opp til hytta, tok jeg med meg noen solide kasser og gode poser, snudde tilhengeren og kjørte rett ned igjen.
Som Hans og Grete hadde jeg en sti å følge, bare at det som lå strødd utover, ikke var brødsmuler, men melposer, tomatbokser og et veldig klissete glass honning som hadde eksplodert over mosen. Det kostet meg to turer, en knekk i selvtilliten og et glass med gode oliven som ikke var til å redde. Til slutt greide jeg imidlertid å rydde opp, pakke om og fikk en viktig lærepenge: Hvis du ikke tar deg tid til å gjøre ting ordentlig, taper du tid på å gjøre det om igjen.
«Da jeg åpnet døra, var det som å komme inn i en hytte der snekkerne hadde fullført jobben, lukket døra bak seg og ikke kommet tilbake. Alt var ferdig.
også en måte å våkne
på
EN VINTERMORGEN VÅKNET jeg tidlig med rumlende mage, jeg måtte på do. Jeg åpnet hyttedøra, gikk ut og oppdaget at hagen var tilfrosset. Det lå et tykt islag over det hele. Jeg var fortsatt i halvsøvne der jeg sto i bare boksershortsen. Jeg så bort på utedoen: «Det er bare åtte meter dit. Det kommer til å gå bra. Jeg skal være rask.»
Jeg tok et skritt, så et til, og det var nok. Foten ble borte under meg, og før jeg rakk å tenke, gled jeg nedover. Fort. Rett forbi utedoen, videre gjennom hagen, i stadig større fart. Hele tomta er en eneste stor skråning, og jeg føyk av gårde, barføtt og med veivende armer, praktisk talt naken, og hylte som om jeg befant meg på en berg og dalbane uten bremser. Jeg suste rett mot den lille skrenten der jeg vanligvis tømte dobøtta, der jeg ikke orker tanken på å se ned. Tanken på å lande midt i det hele var enda verre. Like før jeg nådde ned til skrenten, greide jeg å gripe tak i noen spinkle greiner som knapt var tykkere enn tommelen min. De holdt. Jeg klamret meg fast, barføtt og med dirrende bein i kulda, mens jeg lo og bannet om hverandre.
Deretter fulgte klatreturen opp igjen. Jeg lirket meg oppover bakken, fant flekker av gress og grus som ikke var islagt, skjelvende og full av adrenalin. Da jeg omsider kom opp og fikk igjen pusten, tok jeg på meg broddene. Med utstyret i orden gikk jeg mot utedoen igjen.
Da kom latteren for fullt. Jeg lo fordi jeg hadde skreket som om det sto om livet. Fordi ingen hadde sett det, og fordi jeg visste at jeg aldri, aldri mer skulle gå barbeint gjennom hagen om vinteren.
Først brodder. Så do.
onkel Benny
JEG TOK KONTAKT med nevøen min Archie og vennen hans, George. Dette er gode gutter med sterke rygger og lav terskel for å le. De var villige til å bli med på en ny type prosjekt, etter å ha vært teppeleggere en stund.
For meg var dette en mulighet til å dra dem ut av den vante tralten og lære dem noe annet: Hvordan man skreller et hus ned til skjelettet, hvordan man jobber med treverk, hvordan man kan lese et hus som om det var en historie. Jeg ønsket å gi dem muligheten til å oppdage mannen dette stedet kunne gjøre dem til. De var proppfulle av energi da de kom. Dagene var lange og lyse, og været var for en gangs skyld på vår side.
Vi begynte med rivejobben. Vi fjernet råtne kledningsbord, rev ut bulende vegger og tok taket forsiktig ned. Idet jeg løftet ned det siste flaket med bølgeblikk, forventet jeg nesten at himmelen skulle åpne seg. Men ingenting skjedde. Ikke dagen etter heller, eller dagen etter det. Det falt ikke en dråpe regn så lenge huset sto åpent mot himmelen – ikke før det nye taket var på plass. Vi snakker Vestlandet her. Noe slikt er nesten utenkelig. Det kjentes som om stedet passet på oss.
Vi lo mye. Spiste godt. Jeg lagde mat til dem om kveldene og fortalte historier fra da jeg var på deres alder. De ertet meg og kalte meg en einstøing. Jeg kalte dem sveklinger. De lærte raskt, og jeg var stolt av å vise dem hva jeg kunne. Det var noe helt spesielt med å ha dem der. De skapte en bevegelse i stillheten, de var stemmer
min norske genser
SOM JEG HAR VÆRT inne på, hadde jeg bodd høyt til fjells før jeg kom til Norge, så jeg visste alt om snø og kulde, og om å kle meg lag på lag. I det minste trodde jeg det. Men det var én ting jeg hadde gått glipp av, noe som skulle gi meg en helt ny opplevelse av vinteren: den klassiske norske genseren. Ved første øyekast ser den ut som en vanlig genser. Men når du har den på deg gjennom stormer, mens du hogger ved og i hverdagen, skjønner du at den er noe for seg selv. Norsk ull er ulikt alt annet jeg har brukt. Den er tøff og slitesterk, men ikke stiv. Den holder deg varm, men puster så godt at du ikke blir overopphetet. Den håndterer fuktighet på naturens vis, slik at den føles komfortabel selv om du svetter.
Men det som er aller mest unikt, er designet. Fargene. Mønstrene. Hver genser føles som et kunstverk. Noen er enkle, andre mer kompliserte. Noen er tradisjonelle, andre mer lekne. Men alle bærer denne stille styrken, en slags arv som er strikket inn i ullen.
I Storbritannia er strikking noe vi forbinder med bestemødre som sitter foran peisen. I Norge er det annerledes, her er det kult å strikke. Unge mennesker gjør det. Gutter og jenter. Og de kan sine saker.
Den første genseren jeg kjøpte, føltes som om den fant meg. Jeg var på vei til Oslo og kjørte gjennom Geilo, der jeg så en bruktbutikk. Jeg var ikke på utkikk etter noe spesielt, men der hang den på en stang som et fyrtårn. Du husker den scenen i en film når noen åpner en skattkiste og det gylne lyset stråler ut? Akkurat sånn føltes det.
ÅPNING MOT VERDEN
tretopphuset
DA BADSTUA VAR ferdig, var tiden inne for å virkeliggjøre en drøm jeg hadde båret på helt siden jeg kom til Luster: et tretopphus. Jeg hadde gjort et forsøk på eplegården, men det ble bare et lite skjul hevet over bakken. Denne gangen ville jeg gjøre det skikkelig.
Det manglet ikke på trær å velge mellom, Kroken har store og sterke trær som har stått stødig gjennom stormen i årtier. Plasseringen måtte være perfekt. Huset skulle ha den beste utsikten, være mulig å komme inn i uten vanskeligheter, og det måtte være forankret i de sterkeste stammene.
«Det manglet ikke på trær å velge mellom, Kroken har store og sterke trær som har stått stødig gjennom stormen i årtier.
Fordi jeg så for meg et hus av en viss størrelse, ville det ikke være nok med bare ett tre. Huset måtte spenne mellom flere trær og danne et nettverk som fordelte vekten mellom stammene. Det ga noen utfordringer. Trær er levende, så de beveger seg med vinden, de bøyer seg, de vokser. Hvis du låser trærne for stivt inn i en struktur, risikerer du at det bygges opp spenning som kan få dem til å brekke. Husets design måtte ta høyde for at trærne svaier.
Jeg bestilte spesielle tyskproduserte bolter som er designet for nettopp dette formålet. De skader ikke treets vekst, men etter hvert som årene går, vil treet sakte forme seg rundt stålet. Det vil
I Nidarosdomen strekker linjene seg oppover og utover. Da jeg sto under himlingen, var det som om tankene mine også bredte seg langt utover sine egne grenser. Katedralen er en påminnelse om hvordan god arkitektur kan forvandle menneskesinnet. Jeg ønsket å ta med den samme følelsen inn i tretopphuset. Jeg ønsket å skape et sted hvor både syn og tanker naturlig driver oppover, hvor fantasien gnistrer og kreativiteten vekkes. På bildet til venstre ser du inspirasjonen fra Nidarosdomen, som ga meg vinklene, men også tålmodighet og en visjon. Tretopphuset er ikke ferdig ennå, men du kan allerede kjenne den stille invitasjonen til å drømme større.
stramme grepet og gjøre hele strukturen enda sterkere. Med en forventet vekt på mellom tre og fire tusen kilo måtte jeg tenke som en ingeniør: Hvordan vil vekten fordeles trærne imellom, hvor mye tyngde overføres til bakken under dem, og hvordan får jeg alt dette til uten å skade skogen?
Så snart de tekniske spørsmålene var løst, gjensto en plan for estetikken. Hvordan vil jeg at det skal se ut? Hva ønsker jeg at folk skal føle idet de stiger inn? Trehuset var ikke bare noe jeg skulle bygge – jeg ville skape en opplevelse. Vi vokser alle opp med eventyr fulle av fantasi, om drager og fjerne land. Dette var min sjanse til å tenne den gamle ilden som de fleste av oss har latt brenne ned.
sirkelen er sluttet
DET SOM GIR MEG energi, er ikke å krysse ut punkt etter punkt på «to do»lista. I større og større grad har jeg hentet energi ved å se for meg gleden, freden og gnisten dette stedet kan gi noen andre. Jo mer jeg ga, jo mer levende følte jeg meg. Den gangen jeg tilbød en hjelpende hånd til en nabo. Den gangen jeg skar ut en liten gave uten noen spesiell grunn. Den gangen jeg snakket åpent om hva jeg har vært gjennom, og merket at det vakte gjenklang i andre – det var de øyeblikkene som fylte meg.
Vi lærer så ofte at mening skapes når vi oppnår noe for oss selv. Men jeg har funnet min mening i å bidra for andre. I å være til tjeneste. Dette fjellet, dette prosjektet, dette livet har blitt et fartøy. Et sted der det er hendene som bygger, men hjertet som fører. For når jeg gir, mister jeg ikke energi. Jeg får energi. Jeg blir mer av den jeg er, den jeg er ment å være.
Hvis det er én ting jeg nå vet med sikkerhet, er det dette: Du trenger ikke være den høyeste, raskeste, rikeste eller mest vellykkede. Du trenger bare å gjøre godt arbeid. Ekte arbeid. Med kjærlighet. Det er der energien bor. Det er der magien begynner.
invitasjonen
HER ER VI, VED veis ende i denne boka. Hvis du har lest helt hit, har du fulgt meg gjennom stormer, sagflis og stillhet. Og muligens har du, midt i alt dette, begynt å lytte til det som kaller inne i deg. For denne historien skulle aldri bare handle om en mann på en fjellgård. Den skulle handle om hva som skjer når du sier ja til noe som er større enn frykten. Når du velger å ta omveien. Når du bygger med dine egne to hender og ditt ene ville hjerte.
Denne gården har formet meg på måter jeg ikke kunne ha forestilt meg. Den har lært meg hvordan man bygger, men også hvordan man lytter. Ikke bare hvordan man holder ut, men hvordan man blir myk. Hvordan man kan elske det som er vanskelig. Hvordan man blir værende når det ville ha vært lettere å dra.
Jeg vet at jeg på ingen måte har alle svarene. Men jeg har lært dette: Jo stillere stedet er, jo høyere roper sannheten. Og hvis du kan holde ut ubehaget, forvirringen, den verkende stillheten, kommer noe til å forandre seg. Støyen legger seg. Stemmen som en gang skrek, blir til en hvisking. I den hviskingen hører du deg selv klart for første gang.
Da jeg kom til Kroken, trodde jeg at jeg skulle reparere en gård. Etter hvert har jeg skjønt at det var jeg som trengte reparasjon. Kroken lærte meg å bli den mannen jeg trengte å være.
Denne boken er ikke en bruksanvisning eller en guide. Den er et speil – det speilet jeg løftet opp foran mitt eget liv, i håp om at også du kunne kjenne deg igjen.
