BARBEREREN
Det far aldri fortalte
2 | SKJULT FORTID
PETTER ANDERSEN
Barbereren
Det far aldri fortalte
Hun dro med gammeldags seilskip sammen med Joseph Conrad. Hun dro til Afrika sammen med Ernest Hemingway og til India med Rudyard Kipling. Hun reiste verden rundt mens hun satt i det lille rommet i den engelske landsbyen.
– Fra Matilda av Roald Dahl, oversatt av Thor Edvin Dahl
Akerselva ved Vaterlands bro, 1928. FOTO: ANDERS BEER WILSE/ NORSK FOLKEMUSEUM.
| SKJULT FORTID
Harald Andersen, 1908-1986
Forord
HARALD ANDERSEN (26) i samtale med Finn Ellingsen lille julaften 1934:
«Hadde man dengang satt mig inn på seks måneder, var det blitt en bra kar av mig også, men jeg fikk bare en liten fillestraff som ikke satte nogen skrekk i mig.»
Hensikten med denne historien har vært å forsøke å bli bedre kjent med min far, Harald Andersen, og livet hans før han traff min mor. I første del avdekker jeg deler av livet hans som jeg ikke visste noe om mens han levde. Det har ikke vært min hensikt å spekulere i årsakene til det han gjorde, eller hva som drev ham, langt mindre dømme ham. Jeg har bare ønsket å bli bedre kjent med ham.
Jeg er takknemlig for at han var i stand til å endre seg, og begynne på et nytt og bedre liv, – i andre del av denne historien. Det er ikke vanskelig å forstå at han valgte å holde fortiden skjult. Likevel dukket det til slutt opp en flik av fortiden som ble utgangspunktet for hele prosessen med utforskning og undersøkelser gjennom mange år. Det har til nå resultert i mer enn 200 dokumenter som beskriver 600 store og små hendelser, som hver har bidratt med biter til denne historien. Likevel er det fortsatt mye jeg ikke vet.
For ytterligere å bli kjent med bakgrunnen hans, har jeg i tredje del tatt med historien om morfaren, feltjegeren fra Värmland og farfaren, seminaristen fra Elverum, i tillegg til en rekke oversikter og lister. Snart 40 år etter at far gikk bort, savner jeg ham fortsatt.
Petter Andersen, oktober 2025.
Avisutklippene
ETTER AT MIN FAR , Harald Andersen, ble skilt i 1978, bor han alene i huset på Bekkelagshøgda i Oslo. Selv om han har fylt 70 år, har han kjøpt en gammel folkevognbuss og innredet den som campingbil med kjøkken og soveplass. Han bruker den på flere turer, men er lei av dårlig vær og tenker på å reise til varmere strøk.
Våren 1981 har jeg, sammen med en bekjent, startet et firma som tilbyr foto- og designtjenester til forlag og reklamebyråer. Vi har leid lokaler på Sofienberg i Oslo og jobber sent og tidlig med oppussing, innredning og oppdrag for de første kundene.
Huset på Bekkelagshøgda med postkassen der det anonyme brevet ble funnet.
Året etter har far fått diabetes og har et sår på foten som ikke vil gro. I mai blir han lagt inn på Aker sykehus. Det viser seg at såret har utviklet seg til koldbrann og foten blir amputert. Han får protese, men klarer seg likevel noenlunde bra.
FUENGIROLA
Det er 1982. Far har solgt folkevognbussen og kjøpt en gammel bil av merket DAF som han holder på å sette i stand. Han har leid en leilighet i Fuengirola i Spania og ber meg se etter huset på Bekkelagshøgda. I september får jeg postkort fra Spania om at han er kommet vel frem til Marina del Yate i Fuengirola. I oktober får jeg brev om at alt står bra til og at han har flyttet inn i ny leilighet. Han skriver: «Med hensyn til posten som er kommet til meg og som du har tatt vare på, kan du bare åpne brevene, noen kjærlighetsbrev er det nok ikke.»
UTEN AVSENDER
I begynnelsen av desember finner jeg et brev blant regninger og reklame. Det er adressert til ham, men har ingen avsender. Jeg åpner konvolutten, som ikke inneholder noe annet enn hele side 55 fra Aftenposten torsdag 2. desember 1982, pent sammenbrettet. Høyre spalte har tittelen «De harde 30-årene. (Sakset fra Aftenposten for 50 år siden.)» Der kan man blant annet lese om arkitekt Arnebergs planer for Akershusborgens istandsettelse, importregulering og toll på fisk og om 19-åringen Arne Skouen som debuterer med boken Gymnasiast på Aschehoug forlag. Neste notis i spalten er innrammet med blå penn.
«Akershus landsfengsel satt ibrand av fanger i oprør. Det værste mytteri i vårt fengselsvesens historie slått ned på en time. Politi med revolvere og køller besetter hele fengslet. Akershus omringet av gardister med skarpladtte geværer. Oprørslederen, straffangen Harald Andersen alias «Barbereren». 1
Hva er i all verden er dette og hvem er det som har sendt det? Det kan da ikke være far det er snakk om? Jeg ble mildt sagt overrasket og spurte meg selv om dette virkelig kunne være riktig. Jeg tok vare på utklippet, og tenkte veldig mye på hva jeg skulle gjøre med det. Skulle jeg våge å vise det til far når han kom hjem igjen? Jeg ville undersøke mer først.
JULEBESØKET
Jeg tenker stadig på far og det jeg har funnet i avisen. I motsetning til min mor, har jeg et hyggelig og greit forhold til min far, selv om vi aldri har snakket mye om vanskelige ting. Til tross for at han kanskje ikke var mors beste barn som ung, må jeg likevel innrømme at jeg synes dette er litt spennende. Var han virkelig kriminell? Jeg har en anelse om hvorfor han ble kalt «Barbereren». Jeg vil jo veldig gjerne få vite mer, men vet ikke om jeg tør å spørre ham rett ut.
Jeg får en innskytelse. Det er snart jul. Hva om jeg overrasker ham med et julebesøk? Jeg skriver og spør om hva han synes om at jeg kjører nedover og besøker ham til jul. Jeg får et hyggelig brev tilbake, blir ønsket velkommen og får gode råd om turen og hva jeg trenger å ta med. Lille julaften 1982 er jeg fremme i Fuengirola og vi feirer jul sammen dagen etter. Så reiser vi nedover kysten forbi Marbella og kommer nesten inn i Gibraltar. Etter noen dager reiser jeg hjemover. Jeg utsetter den vanskelige samtalen.
↑ Harald og undertegnede utenfor Gibraltar julen 1982.
← Det anonymt tilsendte, pent sammenbrettede utklippet fra Aftenposten, torsdag 2. desember 1982.
UNIVERSITETSBIBLIOTEKET
Det er blitt 1984. Jeg får ikke fred. Utklippet dukker stadig opp i tankene. Jeg må finne avisen dette sto i for 50 år siden. Det kan jo være feil navn eller kanskje bare en annen med det samme navnet?
I januar tar jeg turen til Universitetsbiblioteket på Solli plass. Jeg spør om å få se Aftenposten fra november 1932 og blir bedt om å fylle ut et bestillingskort. Etter litt venting kommer bibliotekaren med noen metallbokser. De inneholder mikrofilmer. Jeg får plass ved et leseapparat og blir vist hvordan det fungerer. Jeg setter på filmrullen og sveiver. De gamle avissidene flimrer forbi på skjermen. Og der, på førstesiden av Aftenpostens morgennummer onsdag 23. november 1932 finner jeg oppslaget det var referert til 50 år senere.
«Akershus landsfengsel satt ibrand av fanger i oprør i går. Det værste mytteri i vårt fengselsvesens historie slått ned på en time. – Politi med revolvere og køller besetter hele fengslet. Akershus omringet av gardister med skarpladtte gevær.»
Det var en lang reportasje med detaljert beskrivelse av de dramatiske hendelsene og med bilder av bevæpnet politi og soldater. Det sto ingenting om far på forsiden, men reportasjen fortsatte på side 6.
«5 av hovedmennene transporteres til Botsfengselet. Politiet hadde imidlertid allerede straks sikret sig fem av de verste optøimakere som i patrollvogn blev sendt til Botsfengselet. Blandt disse var efter sigende de fanger som hadde bemektiget sig fengselsnøklene, men hvor det var blitt av disse nøkler var det foreløpig ingen som visste. Det var som å lete efter en synål i en høisåte, – sa inspektør Saastad. En av hovedmennene er en drapsmann fra Kristiansand og en Oslogutt, som begge arbeidet på malerverkstedet.» 2
Omtrent slik satt jeg i timevis på Universitetsbiblioteket og sveivet på mikrofilmleseren på jakt etter reportasjen i Aftenposten. FOTO: YOUNES OG SORAYA
En oslogutt? Det er sikkert ikke far, det må være en annen. Etter å ha sveivet videre forbi sportssiden og annonsesidene, dukker aftenummeret opp. Og der, på forsiden, helt til høyre, er det bilde av en ung mann i bowlerhatt og håndjern. Det er far! Det er ingen tvil.
Jeg har faktisk aldri sett bilder av far som så ung, men dette bildet er ikke til å ta feil av. Det verste er at han ligner på meg selv. Bildeteksten er ikke til å misforstå: «Oprørslederen, straffangen Harald Andersen alias Barbereren.»
Dette ble litt mye. Jeg må ut og ha luft – og en røyk. Stillheten inne på biblioteket erstattes av støyen fra trikken som dundrer over Solli plass. Jeg enser det likevel bare så vidt mens tankene raser. Er dette virkelig mulig? Har far virkelig sittet i fengsel? På Akershus festning? Som jeg skrev
NAZARIAN-BIBLIOTEKET.
DEL 1
Skjult fortid
Harde tider
HANS KRISTIAN ANDERSEN er 22 år og arbeider som smed på Grønland i Kristiania. Han har truffet en svensk dame som arbeider på hotell i Kirkegaten 36. Hun heter Gjertrud Lampe, er syv år eldre enn ham selv, og har to barn. Hans Kristian tar i mot begge barna som sine egne. Søndag 27. oktober 1907 gifter de seg i Paulus kirke på Grünerløkka. Småbruker og tidligere feltjeger, Gustav Lampe 4 er skrevet inn i kirkeboken som brudens far og lærer Hans Gunnerius Andersen som brudgommens far. 5
Sammen med barna Rolf på 6 og Trygve på 4 år, flytter de nygifte inn i en liten leilighet i tredje etasje i Paulus plass 1. Det er rett ved siden av kirken der de giftet seg. Her er de registrert ved folketellingen i februar 1908. Ikke lenge etter er Gjertrud gravid. De begynner å se etter et husvære med bedre plass for familien som snart skal bli fem. I løpet av våren flytter de til leilighet i tredje etasje i Markveien 53.
Klokken 6 om morgenen torsdag 16. juli 1908 får Gjertrud og Hans Kristian sitt første barn. Jordmor Thora Algarheim hjelper en liten gutt til verden på Rikshospitalet. Fødselen går bra og søndag 26. juli blir gutten døpt i Grønland kirke, og får navnet Harald. Det er ham denne historien skal handle om.
ARBEIDSLØSHET
Det første tiåret av det nye århundret var en vanskelig tid i Kristiania. Etterdønningen av eiendomskrakket i 1899 førte til kraftig nedgang i boligbyggingen og stor arbeidsløshet. Folketallet i Kristiania sank for første gang på lenge. Fattigforsorgen i Kristiania skrev i en rapport i 1902:
«Mange almindelige dagarbeidere, bygningsarbeidere og andre, selv fuldt arbeidsføre personer, har maatet understøttes, naar de havde familie at forsørge.» «Til arbeidsløsheden kom ogsaa dyrtid paa de almindeligste levnetsmidler og en streng, lang vinter.» 6 7
Kanskje Hans Kristian ble arbeidsløs som mange andre, men selv om han hadde arbeid som smed, har det åpenbart vært vanskelig for ham å forsørge kone, to smågutter og en nyfødt. Hva skal han gjøre? Skal han stramme inn livremmen ytterligere eller skal han forsøke å finne bedre betalt arbeid andre steder? Han gjør begge deler.
Markveien i 1904. Harald bodde i nummer 53 som nyfødt. FOTO: ANDERS BEER WILSE/OSLO MUSEUM
Trygve og pleiefamilien flyttet fra Lakkegata 71 i huset til venstre og til Jens Bjelkes gate 14 i huset til høyre.
ANDERS BEER WILSE/OSLO MUSEUM
Først går han til det dramatiske skrittet å sette bort Trygve. Det må ha vært hjerteskjærende. Trygve var 7 år i 1910 da han måtte flytte til Birgitte Hansen i Lakkegata 71 som pleiebarn. Hun var fra Gol i Hallingdal, var 53 år, enke og hadde to barn fra før. Det var Thorbjørn Hansen på 11 år og Osvald Henry Hansen på 19 år, som hadde fått jobb som lagerarbeider, og kunne bidra med inntekter. Året etter flyttet familien Hansen til Jens Bjelkes gate 14, rett på andre siden av innkjørselen fra Jens Bjelkes gate.
GRÅBEINGÅRDENE
Leiligheten var på ett rom og kjøkken, så det var ikke mye plass til fire mennesker. Den lå i en fireetasjers murgård på hjørnet av Lakkegata og Jens Bjelkes gate, og var en del av det store boligkomplekset som gikk
FOTO:
under navnet gråbeingårdene. Det sto ferdig under byggeboomen på 1890-tallet og var eid av murmester Ole Olsen, kjent under tilnavnet Gråbein, muligens fordi han bodde på Gråbeinsletta på Sagene. Gråbeingårdene er skildret i romanen «Ulvehiet» av Oskar Braaten.
«Ulvehiet» er de største kasernene i denne delen av byen. Og de eldste. Og de styggeste, sier de som bor i gårdene kringom. Forgården ligger grå og trist og skummel mot gaten. Fasaden er ikke hvitkalket som på de andre gårdene, de nakne murstenene har mistet sin røde farve, de har suget til seg formeget av væte og røk og tåke, sot og støv har trengt sig inn i dem, de er blitt svarte.» 8
HARDE TIDER | 29
Barn i Lakkegata 71 en gang mellom 1925 og 1930. FOTO: ANDERS BEER WILSE/OSLO MUSEUM
Etterspørselen etter boliger i Kristiania var redusert til et minimum. Den omfattende boligbyggingen før århundreskiftet hadde ført til at mye av bygningsmassen stod tom. Husleiene i noen av de nye leiegårdene ble satt til null, og folk ble tryglet om å bli boende bare for å hindre forfall. 9
Det ble nødvendig å se etter andre inntektsmuligheter. Norsk tømmer hadde alltid vært en viktig handelsvare, men nå som det ikke lenger var stor etterspørsel etter byggematerialer, ble tømmer som råvare til papirindustrien desto viktigere. Langs Skiensvassdraget hadde det vokst frem flere fabrikker som trengte arbeidskraft. Dette har nok Hans Kristian også fått høre. Som smed kunne han kanskje ha muligheter for bedre betalt arbeid der.
SOLUM
Han bestemte seg for å flytte, og mandag 3. januar 1910 tok han med seg Gjertrud, Rolf og Harald til Solum i Nedre Telemark. 10 Gjertrud var gravid og Hans Kristian fikk jobb som vognsmed, muligens på Skotfos brug som en periode var den største papirfabrikken i Nord-Europa med eksport av avispapir til hele verden, blant annet til The New York Times.
I mars 1910 fikk Rolf og Harald en lillebror da Gustav kom til verden. I desember 1910 bodde familien i en arbeiderbolig på «tomt nr 7 til Feirings gade». 11 Det var en såkalt «barakke» for til sammen 17 mennesker fordelt på 3 husholdninger. Det kan ikke ha vært mye plass. Her bodde den svenske anleggsarbeideren Johan Eriksen med kone og 5 barn, papirfabrikkarbeider Jakob Larsen med kone og 3 barn og Hans Kristian, Gjertrud, Rolf, Harald og lille Gustav som ennå ikke var døpt. 12
I desember 1910 var Haralds farmor, «enke og pensionist» Ingeborg Kristiansdatter Andersen 46 år. Hun flyttet fra Nordre gate 14 på Grünerløkka til tredje etasje i Chr. Krohgs gate 10/12 på Vaterland. Huset lå nær Akerselvas utløp og boforholdene var neppe de beste. Som for mange andre hadde livet antakelig blitt vanskeligere for Ingeborg også, og hun måtte derfor finne seg et sted med lavere husleie. Dit flyttet hun med
30 | HARDE TIDER
datteren Randi Andersen, 20 år, som var syerske og fortsatt ugift og sønnen Jørgen Andersen, 12 år.
TROMSØGATA
Hans Kristian og familien ble ikke så lenge i Solum. De flyttet tilbake til Kristiania fredag 18. august 1911. Gjertrud var gravid igjen og de fant seg husvære i andre etasje i Tromsøgata 1 rett på oversiden av Sofienbergparken. Lørdag 6. januar 1912 fikk de en datter. 8 dager senere ble hun døpt Randi Ingeborg, antakelig etter farmor. I folketellingen for Kristiania for februar 1912 består familien av Hans Kristian på 27 år, Gjertrud på 35 år, Rolf på 11 år, Harald på 4 år, Gustav på 2 år og nyfødte Randi Ingeborg.
HARDE TIDER | 31
Som toåring bodde Harald med familien i Solum ved Skien. KART: SOLUM HERRED 1910.
Grønland
KRISTIANIA BEGYNTE SÅ smått å komme på fote igjen etter den turbulente tiden rundt århundreskiftet. Det var økt etterspørsel etter dyktige håndverkere og Hans Kristian fikk jobb som smed på Grønland. Familien bestemte seg for å flytte til Grønland og i 1912 fikk de leilighet i første etasje i Platous gate 2, med inngang fra porten, til høyre. Leiligheten inneholdt to beboelsesrom og et kjøkken. 14 Dermed kunne familien på seks mennesker ha fått bedre plass, men til å begynne med var de nødt til å ta inn losjerende. De leide ut det ene rommet til Arthur Hauge, 51 år og Anna Talette Karlsen, 59 år. Til tross for trangboddhet har familien åpenbart likt seg i Platous gate, eller «Plattogata» med tykk l, som Harald pleide å si. Her ble de i mange år, og derfor litt mer om gaten og om hvor navnet kommer fra.
→ Plan av første etasje i Platous gate 2. Her bodde Harald og familien på to rom og kjøkken i den lille leiligheten på bare 40 kvadratmeter til høyre for porten. TEGNING: OSLO PLAN- OG BYGNINGSETAT.
↙ Platous gate 2 avmerket på kart over Grønland fra 1938, der Harald bodde fra han var 4 år i 1912. KART: OSLO BYARKIV.
LUDVIG STOUD PLATOU
Ludvig Stoud Platou (1787-1833) var født i Danmark, var professor i historie og geografi og ble senere statssekretær. Han giftet seg i hemmelighet med Karen Lumholtz som arvet en stor formue. Den brukte de til å kjøpe Oslo Ladegård der de flyttet inn i 1820. Til Ladegården hørte ubebygde områder på sydvestsiden av Leret (Grønlandsleiret) nord for Munkeklostergaard.
Her anla han en gate sydover fra Leret og begynte i 1822 å parsellere ut tomter på begge sider. Festekontraktene inneholdt omfattende bestemmelser om bebyggelse, vedlikehold og anvendelse som skulle sikre høy standard i det nye strøket og slik unngå et nytt Enerhaugen, som ikke hadde det beste ryktet. Gaten ble først kalt Skibstedgaten og Ladegårdsstredet, så Nygaten, men fikk til sist navnet Platous gate etter utbyggeren.
Kunsthistoriker Truls Aslaksby mener at formen «Platous gate» er feil, siden det kan få det til å virke som gaten er oppkalt etter en eller annen berømt person, mens det i realiteten dreier seg om en samtidig folkelig oppkalling etter utbyggeren. 15
PLATOUS GATE
Etter alle bybrannene i Kristiania var det for lengst innført murtvang i byen. Grønland lå fortsatt utenfor området, men Platou visste at det bare var et tidsspørsmål før dette også ville gjelde der. I 1826 fikk han derfor i full fart bygget en toetasjes tømret leiegård på det østre hjørnet av gaten mot Leret. Det ble et stort hus på 34 x 17 alen med høy standard. Det inneholdt fire leiligheter på to rom og kjøkken med inngang fra Platous gate. Leiligheten som hadde inngang fra gården var noe større, med sengekammer og pikekammer i tillegg. Gården fikk adressen Platous gate 2.
Ved gatereguleringen i 1864 ble Platous gate forlenget på nordsiden av Grønlandsleiret opp til gartner Julius Siebkes hus i Urtegata 50. Tomter ble utparsellert og i siste del av 1800-tallet ble gaten bebygget med murhus etter murtvangen som ble innført i 1827. På østsiden av gaten ble det
Søndre del av Platous gate, der ungene lekte og slo på hjul.
FOTO: RUTH RAABE/OSLO MUSEUM
bygget et toetasjes murhus litt nedenfor Siebkes hus. Det overtok som nytt nummer 2 i Platous gate. Det var hit Hans Kristian og familien flyttet inn i 1912. Nr 4 ble bygget rett nedenfor mot Leret og var et stor fireetasjes hus. Til slutt ble det bygget to store fireetasjes hus i området mellom Siebkes hus og nr 2. De fikk adressene 2B - 2E.
NIKSEPINNER
Mellom Platous gate 2 og knausen opp mot Enerhaugen var det en bakgård der ungene kunne utfolde seg. Harald fortalte hvordan de lekte med niksepinner, kastet på stikka og slo på hjul nedover gaten. Harald Herlufsen (1904-1988) med tilnavnet Labben, var fire år eldre enn Harald og bodde også på Grønland. Han forteller om dette. «Våre leker laget vi som regel selv. Baller og fotballer laget vi av avispapir og hyssing. Skulle vi slå hjul, så var det vanligvis et båndjern fra en sildetønne. Niksepinne laget vi også. Vi la to (gate-)steiner på høykant med ei pinne over, og så brukte vi en annen pinne til å vippe med. Tok du i mot var det pol, og det ene laget gikk inn og det andre ut, etter samme regler som å slå ball.»
Når våren kom var det populært å slå på hjul. «Vi hadde ei leke – å slå hjul, med et jernhjul eller et sykkelhjul. Men å få tak i et sykkelhjul som ikke var skjeivt, var vanskelig. Så de fleste av vårs hadde en jernring som en smed hadde sveisa sammen og som vi slo på med en jernpinne. Så for hjulet foran og vi etter, slo på hjulet for å holde det i bevegelse, vi dro lange strekninger. Vi fikk god kondisjon av å løpe med ei pinne og slå på det hjulet rundt Grønland og Kutørje’ og alle steder». 16
PUDRETT
I Platous gate 2 var det do i bakgården. Som voksen hadde Harald alltid et flir om munnen når han fortalte om pudretten og vogna som kom og hentet etterlatenskapene i bakgården. Labben forteller også om dette. «Renholdsverket tømte, og så kom det en mann i blant å kasta litt kalk inni der for luktens skyld. Så kom det en annen mann med to bøtter og dro ut detta her og tømte det oppi ei vogn, pudretten dem kalte». 16
Pudrett var gjødsel produsert med ekskrementer som råmateriale. Christiania Pudretfabrik holdt til i Lakkegata 65. Hele kvartalet mellom Heimdalsgata og Herslebs gate ble brukt til stasjon for pudrettvognene. Pudretten ble lastet over på jernbanen og kjørt til Grorud stasjon. I årene rundt 1890 var det 70 renovasjonsarbeidere tilknyttet fabrikken. Etter som omfanget av virksomheten økte, ble lukten stadig mer plagsom. Det førte til at det ble vanskeligere for gårdeierne å få leid ut leilighetene i gårdene i nærheten. Etter klager ble virksomheten flyttet til Ulsholt i 1912, og etter hvert overtatt av kommunen og innlemmet i Renholdsverket. Gangstien mellom Grorud stasjon og Alnaparken, der pudrettfabrikken lå, fikk i 2007 navnet Poudretstien. 17
GRØNLAND ALMUESKOLE
Skolen ble bygget i 1868 som en del av et større byutviklingsprosjekt med kirke, politi- og brannstasjon på Grønland. Det var første gang at kommunen planla et helt lite service-senter for en bydel. For sin tid var det en flott og moderne skole som betydde en liten revolusjon av skoletilbudet for elevene på Grønland og områdene rundt. Skolen hadde 20 klasserom, et sangrom, kontorer og separate lærerrom, ett for lærerne og ett for lærerinnene. I begynnelsen hadde elevene 17 timers undervisning per uke. Året etter åpningen, sognet mer enn 1200 elever til Grønland skole og etter århundreskiftet måtte undervisningen deles i puljer på grunn av den store befolkningsveksten. Både skoleinspektøren og pedellen (vakt-
Pudrettvogner fra Oslo Renholdsverk på Sørenga i 1945-50.
FOTO: UKJENT/OSLO MUSEUM
mesteren) hadde leiligheter i hver ende av skolebygningen. De var plassert slik at inspektøren kunne holde oversikt med skolegården, mens pedellen hadde oppgaven med å hente gjenstridige barn som ikke kom på skolen. 18
Under tittelen «De mange skapsprengninger» uttrykker Aftenposten sin bekymring mandag 1. oktober. «Det har i den senere tid funnet sted usedvanlig mange skapsprengninger. Det ser ut til at innbruddstyvene, mer og mer gjør bruk av dynamitten. Eller er det en større bande drevne skapsprengere som er påferde for tiden?»
EKEBERGSKOGEN
Harald satt i varetekt og ble avhørt om de siste innbruddene og skapsprengningene. Han tilsto det meste, inkludert innbruddene hos Henriksen & Steen og i Christian Krohgs gate. Han fortalte til og med hvor han hadde gjemt tyvegodset, og det meste ble funnet av politiet. Det som manglet, skulle befinne seg i en sekk et bestemt sted i Ekebergskogen.
Harald var blitt to og et halvt år eldre siden sist han ble arrestert. Den gang ble han klippet helt snau før politiet tok bilde til forbryteralbumet.
Den store bygningen med tre etasjer på høyre side er Fuglesangs & Sønners vattfabrikk i Christian Krohgs gate 16 der Harald og Ivan ble oppdaget og arrestert under innbruddet i september 1928. Bildet er tatt fra Hausmanns bro mot Vaterlands bro i 1932. FOTO: RUTH RAABE/OSLO MUSEUM
Harald som 20åring i oktober 1928 etter innbruddet hos Henriksen & Steen
måneden før. FOTO: OSLO
POLITIKAMMER/ STATSARKIVET I OSLO
mot «mandfolkavstemningen» og å vise norske kvinners nasjonalsinn og ansvarsfølelse.
En uke etter folkeavstemningen leverte kvinnene nesten 280 000 underskrifter som var samlet inn på svært kort tid. Denne underskriftsaksjonen ble et vektig argument i det videre arbeidet for kvinnestemmerett, som ble kronet med seier i 1913. Selv uten Ingeborg, stemte 99,9 % av de stemmeberettigede for å oppløse unionen. 183
GRÜNERLØKKA
En kan bare spekulere på hvorfor Ingeborg bestemmer seg for å flytte fra hus og jord på Ringsaker. Kanskje hun lånte penger til eiendomskjøpet og likevel ikke fikk det til å gå rundt? Kanskje forpakteren også hadde problemer? Det var vanskelige tider for flere enn henne. Som mange på denne tiden flytter hun til Kristiania på jakt etter arbeid. Ingeborg er 40 år og flytter inn i første etasje i Stolmakergata 11 med Hans Kristian på 19 år, som nå er smed. Halvdan på 18 og Alfred på 16 år er begge smedlærlinger. Så er det Randi på 14, Hanna på 12 og Jørgen på 6 år. Det er ukjent hva som skjedde med Borghild som var syk.
Året etter flytter Ingeborg og barna igjen, men denne gang bare et kvartal, til Nordre gate 14, første etasje. Her bor de fortsatt i 1907, men det er trangt med seks mennesker i leiligheten. Som den eldste i søskenflokken er det nok en viss forventing om at Hans Kristian, som nå er blitt 22 år skal finne seg noe eget. Han har vært heldig og fått seg arbeid som smed, og har også truffet en dame som arbeider på hotell. Hun heter Gjertrud Lampe, er litt eldre enn ham og har to barn fra før, men de finner tonen og planlegger å gifte seg. Ikke lenge etter er Gjertrud gravid, og Harald, som denne historien handler om, kommer til verden torsdag 16. juli 1908. 234 | SEMINARISTEN
Kirkegaten 36 på hjørnet av Karl Johans gate der Gjertrud Lampe bodde og arbeidet. FOTO: MITTET & CO/OSLO MUSEUM.
Om forfatteren
PETTER ANDERSEN er født i Oslo i 1953. Etter studier i Trondheim med Lars Tiller, Roar Wold og Ramon Isern, var han på 1970tallet engasjert i virksomheten til Thesbiteateret i Tønsberg. I 1981 flyttet han tilbake til Oslo der han arbeidet som fotograf. I 1991 flyttet han til Nøtterøy der han arbeidet som ITleder i Tønsberg. I 2004 etablerte han foreningen Levende klassisk som i løpet av en 20årsperiode arrangerte en lang rekke konserter med klassisk musikk i Vestfold og Telemark. For dette arbeidet mottok han Tønsberg kommunes kulturpris i 2008 og ble utnevnt til æresborger av Tønsberg av ordfører Petter Berg i 2013.
Det var ham som i sin tid var hederlig barber om dagen – ansatt i en av byens mest kjente barberforretninger – mens han om natten drog ut på rov.
AFTENPOSTEN, 8. AUGUST 1932
ISBN 978-82-303-7334-7
