Fotobok Bjarne Rundfloen by interface_media

RUNDFLOEN

Bjarne Rundfloen (1920-75) var maler, tegner og illustratør. Han ble født på gården Rundfloen i Søre Trysil, hvor han var bosatt i hele sitt liv. Han malte landskap, skogsinteriør og skildringer fra skogsdrift og liv i fjellet fra Trysil- og Femundtraktene og fra Lom, Gudbrandsdalen og Røros. Etter et opphold i Italia og Frankrike viste han i 1950 også lysfylte og fargefriske bymotiver. Han var utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens Kunstakademi, Oslo 1940–45.

– SKOGENS MALER

– SKOGENS MALER 9 788269 215908

«En annen ting som sikkert gjorde sterkt inntrykk på meg når det gjaldt senere å velge yrke, var en skolekringkastingstime på skolen. Vi fikk høre om Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Vi ble ført med i de forskjellige avdelinger og klasser på skolen. Dette fanget min interesse slik, at jeg allerede da sa at dit skulle jeg på skole, koste hva det koste ville.» - Bjarne Rundfloen

Bjarne Rundfloen i sitt atelier hjemme på Veltfloen, sittende i en stol han tegnet mønsteret til.

Skogen som katedral

Et klart blikk, en mann med glimt i øyet. Bildet på omslaget hvor Bjarne Rundfloen titter opp fra papiret, pirrer nysgjerrigheten. Hvem var denne mannen som brøt med forventningene, og valgte kunstens vei? Født i Søre Trysil for 100 år siden, i et samfunn preget av klasseskille og skognæring, ble livet i skogen hans hovedmotiv, og skogen hans katedral. Her hentet han sin inspirasjon og sine motiver fra. Bjarne Rundfloen var bare barnet da han bestemte seg for hva han skulle gjøre i livet. Han ville studere tegning. På Statens håndverks- og kunstindustriskole. Senere begynte han på Statens Kunstakademi. Før han vendte tilbake til sin barndoms skoger hvor han bosatte seg med sin kone, Else og etter hvert stiftet familie. Det er både en klisjé og et faktum at de store skogene i Trysil lokker fram det kreative i folk. Mange kunsthåndverkere, musikere, forfattere, scenekunstnere og lyrikere har kommet ut av disse skogene. Ikke like mange malere. Likevel var det et bevisst valg å velge kunstutdannelse fra den aspirerende kunstneren, Bjarne Rundfloen. Vel klar over at han kom til å bli ensom som kunstner, når han flyttet tilbake. Mange fra dette området har en spesiell trang til å uttrykke seg, og velger skogens språk til å formidle sin kunst. For Rundfloen var det en manifestasjon av det mange anså som skaperverket som fant veien til hans lerreter, uten at han dermed var en ivrig kirkegjenger. Da Bjarne Rundfloen valgte sin livsvei var Torleiv Moren den eneste som hadde etablert seg som maler før ham i Trysil. Moren var nesten ni år eldre enn Rundfloen. Som Moren hadde gjort før ham, søkte Rundfloen seg inn mot hovedstaden for å følge sin ambisjon om å bli tegner. Han startet på reklamelinja på tegning på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i 1940. Det var først etter det at han siktet seg inn mot å bli maler. Dette skjedde etter at han i ung alder ble inspirert av både lærer Ole Olsen på Lutnes, som både inspirerte ham og korrigerte ham i tegning, og en skolekringkastingstime som presenterte Statens håndverks- og kunstindustriskole.

Tegnetalentet lå der, tydelig fra ung alder. Gjennom gode tilbakemeldinger fikk han troen på at han kunne ha ei fremtid innen tegning, og bestemte seg der og da for at Statens håndverks- og kunstindustriskole var en skole han skulle studere på. Selv forteller han: «Jeg har alltid likt å tegne og rote med farger. Helt fra jeg var liten gutt og lå på maven på gulvet og rablet og fantaserte på grått innpakningspapir. På skula hadde vi en flink lærer som hette Ole Olsen. Han var flink og brukte tegninger på tavla til nesten all undervisning. I tegnetimene fikk vi utfolde oss fritt. Vi fikk tegne det vi sjøl hadde lyst på.»

Tegning laget av Bjarne Rundfloen i 1933, 13 år gammel. Bjarne Rundfloen var født og oppvokst på den store skoggården Rundfloen i Søre Trysil. Her ble han fort kjent med skogslivet. Både tømmerhoggerne, hogsten og tømmerfløtningen som gikk i Trysilelva. Elva som buktet seg forbi hjemstedet hans, og lager en flo som navnet Rundfloen kommer av. Han vokste opp i ei brytningstid, som skulle endre livet i skogen. Uvisst er det om det lå en erkjennelse om det, da han valgte skogen og livet i skogen som sine hovedmotiv for sitt kunstneriske virke.

Det at han kom fra en større skoggård i Søre Trysil ga ham den økonomiske friheten han trengte for å velge kunsten som yrkesvei. I ung alder arvet han en skogteig, som betydde mye for at han fikk muligheter til å utforske kunstens veier. Om yrkesvalget sier Bjarne Rundfloen følgende i en liten tekst om det å være maler: «Selv om de fleste malere sitter i de vanskeligste økonomiske forhold, så tror jeg ikke de ville bytte med noe annet yrke. Dette å være fri, og få gi noe av seg selv oppveier mye av de materielle vanskeligheter.» Maleriene og tegningene står på egne ben, og kan betraktes og tolkes hver for seg. Det gir allikevel en dimensjon til Rundfloens kunstnerskap om en kjenner både kulturhistorien rundt livet i skogen i Søre Trysil, og de retningene som dominerte malerkunsten på tiden han virket. Selv om vi når vi etterhvert blir kjent med Rundfloens motivasjon for å male, skjønner at han ikke bare maler det han ser i skogen, men det han ser for sitt indre øye. Det er liten tvil om at han levde i ei spennende tid. Som kunst er et uttrykk for menneskets behov for erkjennelse, er fortiden framtidens byggestein. Det kulturhistoriske perspektivet har derfor en relevans for oss som 100 år etter Rundfloens fødsel ser på maleriene hans. De som levde og jobbet i skogen på denne tiden, så fremtiden komme med stormskritt. Endringene var rundt hvert et hjørne. Rundfloen var en heimstadsmaler. Med sine ofte hjemlige motivvalg gir han liv til en kultur som i løpet av få år endret seg, og delvis forsvant. Fram til midten av 60-tallet brukte han i all hovedsak oljefarger på lerret eller plate. En del av arbeidene fra studiereisene er utført i gouache. En maleteknikk som bruker dekkende vannfarger. Gitt at foreldrene, Karine og Ola Rundfloen hadde en stor skogeiendom skal man ikke se bort i fra at Rundfloen nøt en større frihet i sine utdanningsvalg enn mange av sine jevnaldrende. Fra han var liten hadde han tegnet og rotet med farger, så når muligheten åpenbarte seg synes det å være liten tvil om hva han ønsket å gjøre. Selv om han litt nølende fikk støtte fra foreldrene til å følge sitt ønske om å studere tegning på reklamelinja på Statens håndverks- og kunstindustriskole, så ble ikke valget bejublet hjemme. Det vesentlige for foreldrene var allikevel at han fikk seg en utdannelse.

Portretter Det var en sterk kjønnsdeling i samfunnet på den tiden Rundfloen vokste opp. Mennene jobbet i skogen, mens kvinnene hadde andre arbeidsoppgaver knyttet opp mot husholdningen og det å få mat på bordene til alle folkene som jobbet på gården. I Søre Trysil var det også et sterkt klasseskille. Flere store skogeiendommer hadde behov for mye arbeidskraft, og mange var sysselsatt i skogbruket. I det materialet som har vært tilgjengelig i forbindelse med skrivingen av denne boka, er det svært få portretter. Maleriet under, er et av få kvinneportretter vi ser blant maleriene hans. Det er et usignert portrett av moren, Karine Myrvang Rundfloen. I dette portrettet ser hun ned på tråden hun spinner på rokken. Øynene ser nesten lukket ut. Dette portrettet er i følge billedkunstner Magnar Rismyhr fra Elverum et svært vellykket portrett. Komposisjonen i maleriet viser styrke, kombinert med vellykket fargebruk, og lys og skyggevirkinger som gir en god effekt. Det viser etter Rismyhrs mening, potensialet Rundfloen hadde som maler.

Portrettet av moren, Karine Rundfloen, er usignert.

Portrett av malerens kone, Else. Dette maleriet er også usignert.

Det er ytterligere to kvinneportretter som har vært tilgjengelige i redaksjonens arbeide. Det ene er av Bjarne Rundfloens svigermor. Det andre er av Bjarne Rundfloens ektefelle, Else. Det skiller seg fra de øvrige portrettene Rundfloen malte. Han har gått mye tettere inn på ansiktet. Det er ikke noe miljøbilde. Vi ser ansiktet til en ung kvinne, med nedslått blikk, eller lukkede øyne. Dette er kvinnen som ble hans utkårede og livsledsager. Det er også usignert. Det er nesten noe maskulint i den unge kvinnens trekk, samtidig som langt hår og rød sløyfe for tiden var å regne som kvinnelige attributter. Else ble Bjarne Rundfloens kjære hustru gjennom livet, og de første sju årene de var gift bodde de på Larses i Skjærberget. Det var familiegården til Else, og de bodde der helt til de bygde seg et eget hus. Else og Bjarne var involvert i grendelivet på hjemstedet. Som ivrig idrettsmann var Rundfloen med på både friidrett og skihopping. Han lagde flere diplomer til konkurranser, både lokale og andre.

Sterke farger og et figurativt kvinnemotiv fra Rundfloens pensel.

Det at det er påfallende få kvinner i motivene Rundfloen malte, det kan som nevnt ha sammenheng med at livet i skogen var en utpreget mannskultur. De tilgjengelige motivene var menn, tømmerhoggere, fløtere og hestekjørere. Et annet maleri fra 1944 tar for seg en hverdagslig situasjon med en kvinne som går ut av et rom med en skål i hånden. Her har han valgt rødt og blått i forskjellige valører som hovedfarger. Særlig rødfargen som går over i oransje skaper en fin rytme fra kåpa til sjalet over hodet til kvinnen, kontrastert med grønn kjole, og blått i både døra, dørkarmen og i en dyprød dør, som går videre innover i huset. Hvor det i høylyset på dørkarmen er å skimte ei stripe blått. Det hele strammes opp med gul oker i beslagene på hoveddøra. Avslutningsvis vil jeg ta med portrettet Bjarne Rundfloen malte av sin far. Det er løst omtrent på samme måte som portrettet av moren, Karine. Et miljøbilde innomhus. Her ser vi for første gang at den portretterte har åpne øyne.

Portrett av faren, Ola Rundfloen, er også usignert og ett av få tilgjengelige portretter.

Det personlige uttrykket Bjarne Rundfloen var en hjemmekjær mann som så nytten av å trenge inn i landskapet han kjente og var glad i, da han skulle prøve å finne sitt maleriske uttrykk og kunstneriske identitet. Han uttaler selv: «Jeg lette fortvilet etter en form og et uttrykk som kunne passe meg selv - for det jeg så og ville gjenskape». Han har med andre ord en idé, og en trang til å skape noe han sterkt ønsket å formidle, men som han i lang tid ikke klarte å lande på det 1 viset han så for seg. Forsøkene og utforskningene ble mange. De tidligste oljemaleriene skiller seg fra det han malte senere, og på et tidspunkt endrer motivene seg. Han går fra skogsmiljø med folk, hester og tømmer, til skogsinteriør med nærmest dansende bjørketrær. I mange malerier er det tidvis synlig at han tidlig kjemper en kamp med lerretet. Vi møter en kunstner i utvikling. Han ønsker å utvikle seg. Etter hvert ser vi at han vender seg mot et mer stilisert uttrykk, hvor han introduserer mennesker og dyr stilisert i tømmerskogen. 1

Årbok for Trysil 1985; Mitt yrke 07.07.1969 (Hennie, s 56)

Mens skogsinteriørene vi etterhvert ser mange av, abstraheres. Det vil si at de forenkles, i det han søker å gjengi det maleriske i opplevelsen. Motivene er fremdeles lett gjenkjennelige, og Rundfloen prøver å gjengi det lyset, de fargene og stemningen han opplever i skogen, eller på fjellet. Mot slutten av sekstitallet nærmest forlater han motivkretsen som har fulgt ham gjennom karrieren. Tømmerhoggerne, fløtningen og hesten. Han dras mer og mer mot skogsinteriør, det vi har kalt «dansende bjørker». Kanskje er det fordi han trives veldig godt på hytta han selv bygde i Drevdalen, eller så har endringene i skogen vært så stor, at de ikke er så interessante for ham lenger. «Her kan være mørkt, tungt, kaldt og knugende, men også lyst, lett og vennlig. Her bor mennesker som er enkle og sterke, og som naturen selv har formet til å passe inn her. Med et indre øye kan man se igjennom tingene, og føle at man bor midt oppe i det, og prøve å engasjere seg til å forstå de store omveltninger og problemer som omgir en», sier Bjarne 2 Rundfloen selv i noen refleksjoner omkring sitt virke som maler i Trysil. Betydningen av å dra ut i verden var ikke så stor, så lenge han kunne dra inn, i seg selv, og se med sitt indre øye. Dette er en holdning til kunst som mange utøvere har hatt både før og etter ham. Innenfor de fleste kunstarter. Den russiske, svært anerkjente filmskaperen Andrei Tarkovsky har formulert det på dette viset: «The main goal of any art is to find a personal means of expression. A language with which to express what’s inside of you.» Andrei Tarkovsky - Poetic Harmony Oversatt betyr det at kunstens hovedmål er å finne sitt personlige uttrykk. Med et språk som uttrykker det som er inne i deg. Rundfloen mente at det nok var en spesiell gruppe mennesker som søkte seg mot det skapende: «... det finnes en gruppe mennesker som har vanskelig for å innpasse seg i dette nøkterne og realistiske levevis. Deres følelsesliv, fantasi, trang til indre opplevelser og skapertrang, passer ikke inn i alt det materialistiske syn og verdimål de vanlige mennesker omgir seg med.» Her legger han grunnlaget for å definere sin plass i verden. Han tar stilling. Stiller seg utenfor den materialistiske søken etter velstand. Han søker de indre opplevelsene. Og vil gjennom sine bilder skape noe som speiler hans måte å se og tenke på.

Trysil årbok 1985 Tove M. Hennie side 56

«Hva kan det så bli av disse som som tenker og ser annerledes? Jo, de kan bli kunstnere f.eks. - lyrikere, forfattere, musikere, skuespillere, billedhoggere og malere». Denne boken er en feiring av at det i år er 100 år siden Rundfloen ble født. Den skal ta oss med inn i det landskapet, det miljøet og den kulturen som bragte den unge mannen fra Trysil til Oslo, og kunstutdanningene på Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens kunstakademi. Og ikke minst, tilbake til skogbygda Trysil igjen. Hvor hans søken etter egen kjerne ble i skogens katedral.

Je kom frå skog Je fekk et sinn å spelle på, je stemte det i skogen. Det rann en drøm i elv og å, det sken e von bak plogen. Je såg en gubbe, lut og sår, han gikk og sådde slitarår. Je fekk e bygd å lengte i. Så morosamt å kjøre rundt dal og berg, i ås og li, i dikt- og drømmeføre. Hår gang je svek mi myr, min mo, satt talatrosten att og lo. Je fann e gran å lute ved. Je såg e mor ved rokken. Det låg et tjønn og sang om fred, det græt i tømmerstokken. Et hjerte helste i e hand, ti fingre tok omkring en’ann. Je eig e tru hår dag og natt: Je kom frå skog – je dræg dit att. Dagfinn Grønoset

Dette er barndomskameraten Dagfinn Grønosets ord. Senere journalist og forfatter. Sammen utforsket de to guttene skogene og naturen på Lutnes, i Søre Trysil, ikke langt fra barndomshjemmene sine. Thor Solberg, skriver i Magasinet for alle: «Alt fra guttedagene var de veldig vare for naturen, for det som rørte seg øst ved grensa.» (Solberg, 1962, s. 13) Mens Dagfinn Grønoset valgte ordene for å forklare hva han så og følte, valgte Bjarne Rundfloen tegneblokken. Han så og opplevde det samme som kameraten og ville feste det ned på papiret med tegneblyanten, eller lerretet med malerpenselen. Disse to guttene hadde et vennskap som varte livet ut. Den sterke tilknytningen de hadde til skogen, som kommer til uttrykk i dette diktet, Je kom fra skog, kjenner vi igjen fra Rundfloens malerier.

Tilknytningen til skogen ble aldri brutt for Bjarne Rundfloen.

Livsreisens sorger og gleder Kulturen i Søre Trysil på Bjarne Rundfloens tid bar preg av at man ikke snakket mye om følelser, og personlige ting som opptok en. Kanskje kunne et ord eller ti falle etter noen drammer, hvis man følte seg ekstra modig. Utover det var samfunnet ganske lukket når det kom til det personlige. I 1946 giftet Bjarne Rundfloen seg med Else Nordgaard fra Larses i Skjærberget. De flyttet sammen på Nestestugua der, og Rundfloen etablerte et atelier. Der ble de boende rundt sju år. I 1947 fikk de det første barnet, Pål Erik. Han fikk hjernehinnebetennelse i 1949, og døde tre år gammel. Han ble sjuk da de var i Italia på en av Bjarnes studieturer. På det tidspunktet var Else gravid igjen, og datteren Siri ble født i 1950. Tre år etter kom Per Anders til verden i 1953. I 1956 ble lillebroren Frode født. Heller ikke han skulle få vokse opp. I en tragisk drukningsulykke der han og en kamerat hadde gått gjennom isen i 1960 prøvde Bjarne å redde barna. Han klarte ikke å redde sin egen sønn, men fikk opp sønnens kamerat av vannet og med det berget livet hans. Frode ble fire år gammel. I 1961 kom Tone til verden og i 1964, Gro. Sønnen Per Anders forteller at det nok var en skjellsettende opplevelse for ekteparet Rundfloen å miste to barn, men det ble aldri pratet om. Når han minnes barndommen så har han gode minner og synes det var et godt og harmonisk hjem å vokse opp i. Foreldrene var glade i hverandre og barna gjennom hele livet. 1952 bygde Bjarne Rundfloen et hus til seg og familien. I tilknytning til huset bygde han et atelier som han jobbet i resten av livet. Tomta på Veltfloen hadde han sett seg ut på foreldrenes eiendom, ei tomt med utsikt både nord- og sørover i elva. I 1963 satte han opp ei Trybohytte i Drevdalen i Trysil. Etter ei tid fikk han også bygd seg et atelier her. Dette stedet ble til stor glede for Rundfloen og hans familie, og vi ser at han etterhvert henter mye av sin inspirasjon fra den vakre og spesielle dalen.

Nettverk Det at Rundfloen var klar over at han kom til å bli ensom som kunstner i Trysil, betyr ikke at han som menneske var ensom. Rundfloen var sosial, og hadde mange venner og bekjente. Han var en aktiv idrettsmann og musiker i lokalmiljøet.

Etterhvert som familien etablerte seg på Veltfloen ble han en ivrig pådriver for Salongorkesteret. Det var et lokalt orkester som hadde øvinger på Veltfloen, og hvor Bjarne selv spilte piano. Han spilte også tenorbasun og baryton i Lutnes musikklag, som han også var leder for fra 1964 til 1974. Selv om Rundfloen nok kunne kjenne på et snev av ensomhet i forhold til å ha et lokalt kunstnermiljø i ryggen så klarte han seg. Han hadde etter endt utdanning knyttet kontakter flere steder. I Elverum fikk han kontakt med Elverum kunstforening, og Ledvin Bæk, mangeårig leder av kunstforeningen. Kontakten med Elverum kunstforening kan ha vært viktig med tanke på at han tidlig ble anerkjent i Elverum, og hadde mange utstillinger der. Fra hjemmet vet vi at han hver søndag hadde en liten pianokonsert, og at han var glad i musikk, og i å spille musikk.

Det indre blikks manifestasjon Når det kommer til motivene er det uttalt og konstatert at hjemstedet med sine skoger, livet i skogen, fløtningen, skogsarbeiderne og hestene var viktig for Rundfloen. Lyset, og stemningen i skogen som kunne være var det ene øyeblikket, og brutal det neste, skildret Rundfloen uten sentimentalitet. Med årene ble også Drevdalen og atelieret han etablerte ved hytta han bygde der, betydningsfullt for ham. Fascinasjonen for miljø og landskap i Trysil kom til uttrykk i de fleste av hans arbeider. Det er kanskje ikke så rart. Han levde, pustet og virket i disse landskapene nesten hele sitt liv. Det var her han opplevde liv og død. Spørsmålet vi kan stille oss handler ikke bare om hva det er vi ser i bildene. Hva var det han ønsket å formidle? Det er ikke uten videre enkelt å svare på. Han har selv indikert at i tillegg til den faktiske avbildningen av motivet, ligger en annen dimensjon i bildene. En reise i hans indre. Han lar betrakteren ta del i det han ser med sitt indre øye. Det frigjør selvfølgelig kunstneren i sin søken etter motiv og uttrykk, samtidig som vi ser at han har latt seg binde av noen hovedmotiv, som han opp gjennom årene stadig kommer tilbake til. Mann og hest, skogsinteriør med «dansende bjørketrær» og skogsmiljø er et tema som går igjen i hans malerier. Etterhvert fant han fram til et uttrykk som gjør at mange i dag kan si at: «Det er en Rundfloen». Det har selvfølgelig sammenheng med paletten, og måten han komponerer sine bilder på. Det er med andre ord noe gjenkjennbart i arbeidene hans. Rundfloen har

tross sin tidlige død hatt en stor produksjon som mange, spesielt tryslinger og elverumsinger har et forhold til. I det øyeblikket man tror man har grep om Bjarne Rundfloens malerier, skjer det ofte noe uventet. Ikke voldsomt, men noe som gjør at man må se på bildene med nye øyne. Det kan være måten Rundfloen maler på (uttrykket), penselstrøkene eller en fargenyanse (sjattering). Selv om Rundfloen beveger seg innen sine etablerte motiver, ser man tidvis at han velger en annen måte å løse det på fra ett maleri til et annet maleri. Til tross for tilsynelatende motivlikhet. Det kan være en større grad av abstraksjon og en stilisering av motivet. Eller det stikk motsatte. Kanskje tilfører han en malerisk dimensjon og ender med et maleri nærmest lyrisk i utførelsen - stemningsfull som et dikt. Mens man i andre verk står ovenfor noe helt annet. Hvor motivene er rå, uslipte, og tidvis nærmest karikerte.

Tømmerstokken skal gi dybdevirkning, allikevel fremstår ikke personen som fremskutt, eller viktigere enn det felte tømmeret.

Kaos, men allikevel orden. Det har blitt sagt at all kunst er en balanse mellom realisme og stilisering. Rundfloen behersker å male det realistiske motiv, men i mange av skogsinteriørene og skogsmotivene både abstraherer og stiliserer han motivet. Måten han komponerer bildet på varierer, og i noen av bildene skaper han et motiv hvor verken mennesker, dyr eller natur er fremtredende. I noen av skogsmiljøbildene går mennesker og dyr ofte i ett med bakgrunnen. Det er en flathet i komposisjonen som tvinger betrakteren til å se maleriet som et sammenhengende hele. Det er ikke perspektivløst, men balansert uten at enkeltdetaljer er fremtredende. Retningen på linjene i et bilde er viktige for å skape uttrykket. Skråstilte linjer skaper spenning og bevegelse, noe vi kan se Rundfloen bruker mye i sine malerier. Tydelige eksempler er maleriene av tømmerfloker, eller i hogstmiljøene, hvor de felte trærnes stammer skaper spenningen i bildet.

Endringer Det interessante ved Rundfloens skildringer av livet i skogen og tømmerhoggerens hverdag er mangelen på både sentimentalitet og svulstighet. Livet i skogen bar preg av hardt manuelt arbeid. Hest ble brukt til å frakte ut tømmeret, og når Rundfloen skildrer det, er det uten sentimentalitet og svulstige virkemidler.

RUNDFLOEN

– SKOGENS MALER

– SKOGENS MALER 9 788269 215908