Haugianeren_NEW by interface_media

SAGT OM BOKEN

Svein Johnny Høiden. – Tidligere. Arbeiderparti ordfører i Rolfsøy i Tune og Hans Nielsen Hauge spesialist.

Svein Granerud – Tidligere leder for Normisjon i Norge. Dette var en bok jeg leste med stor glede. Be og arbeid viser at dette er haugianere som er underveis mot målet med glede. Sommerfugl symbolet gir mening og håp om et evig liv. Gunnar Prestegård. Tidligere Forlagssjef Luthersiftelsens Bokh. og Forlag as / Gen.sekr. i Indremisjonsselskapet. «Hans Nilsen Hauge har preget den norske samfunnsutviklingen i generasjoner, både åndelig og materielt. De mange som fulgte i hans fotspor, haugianerne, har vært med på å bygge det norske samfunn. Denne boka gir innblikk i noe av dette. Den er vel verdt å lese». Kjell Magne Bondevik – Tidligere Statsminister – leder av Oslosenteret for fred og menneskerettigheter.

HAUGIANEREN

Dette var inspirerende å lese! Her møter vi en av Hans Nielsen Hauges nærmeste venner og medarbeidere. Og vi får se hva det leder til når vekkelsen ikke bare fører til tro, men til frimodig handlekraft til beste for andre.

Hans Petter Foss

Her var det mye godt stoff jeg leste med stor glede. Det var mange saker og detaljer jeg ikke kjente til fra før. Denne boken blir helt klart et godt supplement til det store bilde av Hauge og Haugebevegelsen.

ISBN: 978-82-93679-02-8

Bok og Media AS

Hans Petter Foss

før 1804. Selv det å gi støtte til lønn for et par omreisende praktikanter ble han ikke med på, skriver Dag Kullerud i sin bok. Slik sett ble boken Tollef O. Bache senere skrev, svært viktig for etterhistorien om Hans Nielsen Hauge. I 1821 skrev Hauge sitt åndelige testamente, som bærer preg av hans helsesituasjon i hans siste leveår. Det var defensivt og hadde som viktigste mål å ta vare på det som var skapt. Det frigjørende nye var borte. Det har derfor vært til ikke så liten skade, og kirkehistorien og Hauges etterkommere har sett seg blinde på testamentet i stedet for på kjernen i det som gjorde at han sprengte alle grenser, skriver Finn Wiig Sjursen. Det var Guds ord og befaling som drev Hauge og hans venner til handling og vekkelse, som førte til et «nødsprinsipp» til å trosse Konventikkelplakaten. Haugebevegelsen hadde også startet en kvinnehær. Den ble borte noen år etter. Ved etableringen av organisasjonene som kom etter at Konventikkelplakaten ble opphevet, sees nesten bare menn. Kvinner hadde ikke lenger den samme friheten som var skapt under vennesamfunnet rundt Hans Nielsen Hauge. Om morgenen den 29. mars 1824 sovnet Hans Nielsen Hauge inn etter 14 dagers sykeleie, omgitt av sin familie og noen få av hans nærmeste venner. Hauge døde i trygg tro og overgivelse i Guds hender. Han ble gravlagt på Gamle Aker kirkegård. Tollef O. Bache var sorgtynget over at en av hans beste venner Tegning av Hans Nielsen Hauge Foro: HPF var borte. Han bestilte og betalte

for en minnestøtte med et relieff laget av presten Erling Grønland til Hans Nielsen Hauges grav, som står der den dag i dag. Det var Tollef som bestemte hva som skulle stå på gravstøtten.

Fra Hans Nielsen Hauges grav på Gamle Aker kirkegård i Oslo. På en av de fire sidene står: Intil sit siste aandedrag holdt han fast ved den troe det haap og den kjærlighet som han hadde søgt at yde ved tale og daad ved skrift og en christelig vandel. Foto: HPF

HAUGIANSK TANKEGODS OG HANDLING I PRAKSIS Tollef Olsen Bache og sønnen Niels Bache er lysende eksempler på betydningen av skapende arbeid og handel, selv om de og familiene deres kom utenfor det «gode» selskap i 1820 årene på grunn av «Bache-striden». Niels Bache, som tok over familiefirmaet etter Tollef, var av en helt annen støpning enn faren. Hans haugianske arv viste seg i hans liv og virke, men han var ikke som faren forkynnende. Niels var mer stillfarende, omgjengelig og godt likt av alle. Han bygde opp et industriimperium basert på faren Tollefs blomstrende handelshus. Den bevegelse som Hans Nielsen Hauge og hans menn reiste i Drammen, på Eiker og i hele området rundt, var verken sekterisk eller separatistisk. Målet deres tok sikte på å skape nytt liv innen den bestående kirke, ingen forfølgelse klarte å rokke den i så henseende. Det var kanskje nettopp denne lojalitet som gjorde at Hans Nielsen Hauges bevegelse senere ble anerkjent av kirken. Men som mye annet i disse årene, pekte Hauges og hans venners virksomhet fremover og hører den moderne tid til. Foruten religiøs frigjøring og individualisme hadde den også spiren i seg til en folkebevegelse som virket som en brekkstang mot kirkelig og politisk embetsmannsstyre. Det er et karakteristisk trekk ved Haugebevegelsen at de samtidig med sin klare forkynnervirksomhet også var svært dyktige organisatorer av industri og handel. Vi har flere 36

uttalelser fra Hauge om at tro og religiøs hengivenhet godt lot seg forene med å ivareta timelige behov. Hauge understreket også ved flere anledninger at han hatet dovenskap og at de late «ikke kunne behage Gud.» Det er sannsynlig at Hauges og hans nære venners forkynnelse var med på å påvirke og frembringe at mange av tilhengerne gjorde en bemerkelsesverdig innsats i norsk næringsliv, og at de omsatte sitt trosliv i praktisk utnyttelse av skapende evner på det materielle plan. Ett er imidlertid sikkert, mange av Hauges tilhengere viste eksempler på bemerkelsesverdige resultater både som gårdbrukere, handelsmenn og industrigründere. Det var kanskje ikke en tilfeldighet at Drammen og Eiker med sin driftige befolkning og sitt tidlige utviklede næringsliv, ble ett av de viktigste sentra for Hauge og hans tilhengeres åndelige og materielle virke. Og det ligger nær å spørre om ikke Hans Nielsens Hauges form for puritanisme og en akseptering av den oppdragende virkning ved materielt skapende arbeid, passet nettopp i Drammen, Eiker og i bygdene rundt. Hans Nielsen Hauge var Haugebevegelsens leder og samlende skikkelse. Hans betydning lå også i hans utrolige reiseog forkynnervirksomhet over store deler av landet. Hans evne til å starte opp eller gi inspirasjon til nye handelsvirksomheter og industribygging var unik, siden han villig delte ideer og informasjon om virksomheter han hadde besøkt både i Danmark og fra sine venner på forskjellige kanter her i landet. Nettopp her var Hans Nielsen Hauge avhengig av at «ilden» og inspirasjonen ble overtatt av lokale mennesker som kunne føre møte- og handelsvirksomhet ut i livet lokalt. Hauges kunnskap og innsats som industriskaper var trolig minst like stor som evnen han hadde som forkynner. De arbeidsrutinene og det bedriftsmiljøet han innarbeidet, tas frem og blir brukt som skolering av industriledere i dag. I Hauges bedriftskultur kan en skille ut fire komponenter: 1 Andakt eller en kort innledning til 37

arbeidsdagen, 2 Samtale, 3 Kompetanse, 4 Teknologi og økonomi. Samlet ga dette en sterk følelse av å høre til et fellesskap. I sine Danmarks-opphold satte Hauge seg inn i noe av industrivirksomheten som fantes der. Vennesamfunnet han hadde bygd opp, var et felleskap der både åndelige og materielle verdier ble utvekslet etter behov. Det er ikke mulig å forstå Hauges sterke sosialrevolusjonære samfunnsengasjement uten den dype religiøse motivasjonen som var og ble grunnlaget for nyskapning innen handel, industri, næringsliv og økonomi i hans samtid. Det var i denne tiden han ble opptatt av muligheten til å produsere papir, som han trengte til sin forlagsvirksomhet. Samtidig var han opptatt av at det kristne liv i verden skulle være et aktivt fellesskap av likestilte og likeverdige mennesker, kvinner og menn. Han utdypet dette i et brev fra 1801: «Hvordan kan vi følge Jesu ord om å la gjerningene lyse, når vi ikke arbeider og driver handel, slik at vi kan gjøre godt mot dem som trenger det.» På Østlandet var Drammen og Eiker, ja hele Buskerud, i en sterk vekkelse nærmest som en «reformasjon» både med tanke på lekmannens og bøndenes posisjon og talefrihet, men også i forhold til handel og industribygging. Norge våknet! Selv da Hans Nielsen Hauge ble satt i fengsel i 1804 og mange år fremover, opprettholdt haugianerne i dette området ikke bare den utbredelsen den hadde rundt dette tidspunkt, men den fortsatte å ekspandere og ble stadig sterkere. Det var i dette området mange av predikantene kom for å få åndelig påfyll og inspirasjon før de fortsatte sin gjerning. Mange fikk inspirasjon på Eker Papirmølle av Mikkel Nielsen Hauge og «Mor Inger», men mange dro også til Drammen og til Baches gård på Landfalløya. Selskaper og ny industri ble satt i gang med stort engasjement og iver. I det følgende skal vi se mer på haugianerne Tollef O. Bache og hans sønn Niels Baches virke i Drammensdistriktet. 38

TOLLEF OLSEN BACHE HAUGIANEREN FRA UVDAL I NUMEDAL Bonde, lensmann, kjøpmann, trelasthandler, sagbruker, skogeier, industrigründer

Foto: HPF

OPPVEKST OG UNGDOMSTID I NUMEDAL Vi vet ikke når husene på Bakke gård ble til, men stedet har vært bebodd for svært lenge siden. Arkeologer og historikere har ifølge Gards- og Ættesoga for Uvdal funnet spor etter bosetting på eiendommen allerede 1700 f. Kr. her oppe i fjellet. Gamle jernbarrer som er funnet på gårdsområdet, viser at her er det utvunnet jern på myrene oppover mot fjellet og brakt ned til garden. I boken «Ljåsmiing i Numedal» skrevet av Even Tråen står det: «Som en del andre steder i landet har jernet vore skipa ut frå utvinningsområdet i barrar og omset der det har vore marked for slikt.» Det er satt opp en «Gardsstein» på Bakke i nyere tid, som skal være et symbol som markerer «Gården til evig tid».

Jernbarrer funnet på eiendommen til Bakke gård «Gardssteinen» er satt opp av Magnus Bakke Deinboll. Foto: Magnus Bakke Deinboll – MBD.

Langt tilbake i tiden, det sies at det var rett etter Svartedauden, kom en mann fra en vestlandsfjord og slo seg ned i Rukkedalen i Hallingdal. Det var dårlig og skrinn jord, lite fisk i elven, karrig og steinete, men det var godt jaktterreng. Han må ha vært glad i fjell og ødemark. I dag ligger det tre Langslet-gårder på stedet hvor han slo seg ned. På 1660-tallet kom en kar fra Rukkedalen til Uvdal i Numedal. Navnet hans var Lars Olsen Langslet. Han slo seg ned på «godkanten» av Fønnebufjorden, lengst oppe i bakken. Han tok navn etter stedet, slik skikken var på den tiden – Lars Olsen Bakke. Her stiftet han familie og bosatte seg for godt. Tollef Olsen Bache ble født på gården Bakke i Updal (Uvdal i Numedal) i Rollag sogn i mai 1770. Hans foreldre var Ole Tollefsen Bakke (f.1733) og Anne Larsdatter fra Ulbåsen i Nore. De giftet seg i 1758 og fikk ti barn. De første fire

Bilde av et gammelt maleri av Bakke gård. Foto: HPF

barna døde før de ble to år. Det femte barnet Gunhild vokste opp. Dåpsdagen til det sjette barnet Tollef er i Uvdal stavkirke registrert med dato 13. juni 1770, vakkert skrevet inn i dåpsboken i menigheten, noe som var påbudt av myndighetene. Som eldste gutt fikk han odelsretten. Deretter kom Ole, Lars, Guri og Anne. Tollef har fortalt om sine foreldre at de satt i trange kår. Gården ga ikke så mye av seg. Likevel var det en av de bedre gårdene i Numedal. Det var bare 5 av gårdene i dalen som hadde gris, og Bakke gård var en av dem. Gården lå vakkert til på en flat hylle opp i den bratte og solrike dalsiden. Til gården hørte også flere husmannsplasser og setre. På oversiden av gården var det store skrinnslåtter, og nedenfor lå en av de beste kornåkrene i bygda. Ved folketellingen i 1801 bodde 26 mennesker på Bakke gård. Husmennene var da regnet med. Tollef O. Baches barndomshjem viser oss bildet av en norsk bondefamilie i enkle kår. Vi finner ofte en stor barneflokk, strengt oppdratt av gudfryktige foreldre i en familie som holdt sammen og vernet om hverandre med omsorg og kjærlighet. Hjemmet var en skole i samfunnsånd, med gjensidig respekt og felles arbeid i det daglige slit for å utnytte jordens muligheter. Over arbeidet lyste skinnet fra søndagenes strenge helligdagsfred hvor familien Bache hadde faste plasser eller benkerader i Uvdal stavkirke. Tollef sier om seg selv: «Jeg havde tungt for at lære og det gik meget smaat i det første med meg, at jeg blev saa vidt at jeg kunde læse en Bog. Dertil var vel Aarsagen, at jeg om Sommeren maatte vogte mine Foreldres Creature som jeg var tilvandt fra min tidlige Ungdom fra mit 7de til mit 14de Aar; siden kom jeg i strengere arbeid.»

Da Tollef var fjorten år, ble faren syk, og han ble sengeliggende helt til sin død. Tollef måtte som eldstemann overta ansvaret for gården. Tollef skriver: «Da mine foreldre havde bemærket, at jeg gjorde fremgang i Læsning, holdt de mig nogle Uger i Skole

Bache-familien hadde egne faste benkerader i Uvdal stavkirke, én for menn og én for kvinner. Bache-navnet er, om du ser nøye etter, malt inn. Til høyre er to hjemmelagede stoler fra Bakke gård, som har gått i arv. Foto: HPF og MBD.

Uvdal stavkirke er fra ca 1170

Stabburet står fortsatt på Øvre Bakke gård. Foto: HPF

for ogsaa at lære læse Skrift. Min Lyst, forent med Flid, gjorde at jeg snart heri blev noget kyndig. Uden Lærer begynte jeg saa at sige bagfra; thi i stedet for Bogstaber, skrev jeg straks Sammenskrift. Papir, Pen og Blæk var jeg ikke Eier af; istestedetfor Papir betjente jeg mig af Bjørkenæver; mit Blæk bestod i et Slags sort Farve, og min Pen var en tilspidset Træpinde. Naar jeg om Vinteren kjørte Hø og andre Gaardsfornødenheder, brukte jeg at skrive Bogstaver i Sneen.» 15 år gammel ble han konfirmert og gikk ut som bestemann, og dette ga ham lysten på mer lesning. Både da og senere hadde han en del religiøse grublerier. Han skriver: «I mit 15. Aar lod jeg mig indskrive til Konfirmation. Min Lærelyst, Flid og Frimodighed til at udtale mine Grunde gjorde, at jeg kom saa vidt i min Kundskap, at jeg den gang var den bedste af Konfirmantene. Dagen kom, da vi skulde gjentage Løfte, vore Faddere havde gjort for os; dette vidste jeg var brudt, da mange Syndevaner havde fængslet mig;

som Banden, Guds Navns Misbruk med flere Synder. Mit Hjerte var meget beklemt og Taarer, jeg stille fældte, lettede mig noget. Presten holdt før Katekisationen en opmuntrene Formaningstale, som satte Hjertet mere i Bevægelse, og deretter begyndte Overhøringen; siden førte han os til Alteret; førend vi gjentog Løftet, holdt han igjen en Tale om hvor viktig det var for os at holde det Løfte, vi da skulle aflægge. Ofte har denne Begivenhed været mig i levende Erindring. Efter Tjenesten var endt, samledes vi atter med Presten; han tog nu venlig Farvel med os og ba oss alle at iaktage det givne Løfte; derpå forærede han mig og nogle faa andre Jacob Scheinders Omvendelseshistorie.» Lesingen i Baches hjem var etter tidens forhold begrenset til religiøs oppbyggelseslitteratur. Etter konfirmasjonen var han vitebegjærlig og hadde åpenbart en svært mottagelig natur og god hukommelse, slik at han tok vare på sine kunnskaper. Men med sitt praktiske anlegg og sin livsnære natur ble han samtidig oppslukt av arbeid og jag for å skaffe seg egen inntekt. Allerede som ung viste han anlegg som forretningsmann. I vinterhalvåret dro han rundt som kremmer for å spe på leveinntekten. Dette ga ham lyst til å bli handels- og skreppekar. Han var både en arbeidsom og god salgsmann og sparsommelig. Hvert år la han penger til side. 26 år gammel (i 1796) overtok han gården Bakke som odelsgutt pga. farens sykdom. Da hadde han opptjent 250 daler som alle var lagt til side. Samme år ble han spurt om han ville overta som lensmannsombud i Nore og Opdal.

TOLLEF BLIR LENSMANN OG GIFTER SEG MED GURI SEVLE I Uvdal var det Røysland som var lensmannsgård på det meste av 1700-tallet. Den siste av Røyslands-lensmennene Tov Halvorsen Røysland hadde ingen sønn som kunne overta gården og lensmannsombudet. Men kona til Tov var søster av Tollefs far Ole Tollefsen på Bakke. Han har sikkert lagt inn et godt ord som gjorde at valget falt på Tollef O. Bache som ny lensmann. Tollef inngikk da en avtale om å overta som lensmann i 10 år mot å slippe militærtjeneste. Hadde Tollef blitt sittende som lensmann i hele perioden, var sikkert Bakke gård blitt oppgradert til å bli den nye lensmannsgården. Fast inntekt som lensmann og overtagelsen av farsgården Bakke ga Tollef mulighet for å stifte familie. Han giftet seg høsten 1796 med Guri Sebjørnsdatter Sevle fra Øvre Sevle gård i Nore litt lenger nede i Numedalen. Hun var 17 år – 9 år yngre enn han selv. Så skulle det vise seg at Tollef bare etter to-tre måneder snudde sitt eget liv og Guris fullstendig på hodet. Tollef var en utadvendt, munter og underholdende kar som satte pris på en lystig fest med god drikke. I bryllupet gikk det heller vilt for seg. Han drakk seg full. Han skrev senere: «Da fikk jeg erfare hvad det er å være slave av lastene, ja jeg var så nedslått, dels av nattevåk for å se til gjestene, dels av den tummel og larm som rådet, så jeg måtte erfare profetens ord: Akk visste du som går i syndens lenker hvor

hårdt det er, under syndens slaveri. Selskaper som har vin og brennevin i overflod, svekker ikke bare legemets krefter, men gir også en besværet samvittighet. Men da det samme året endte, kom det for meg en annen oppfatning av religionens sannheter, enn det jeg tidligere hadde sett.» «Bryllupet var stort og varte i 6 dager; av Ære og Forfengelighet,» skriver han selv og fortsetter, «straffen jeg fikk for hovmodigheten var slitsom og dyr, sammen med mine drikkende gjæster.»

VEKKELSEN, FORANDRINGEN, NYTT LIV I VENNESAMFUNNET Det må ha vært en spesiell vekkelses ild over Norge dette året. For det samme året som Hans Nielsen Hauge den 5.april 1796 fikk sin åndsåpenbaring i Tune i Østfold, skjedde det en kraftfull omvendelse for Tollef i desember i 1796 på Bakke gård i Numedal. Tollef og hans bror Ole hadde vært i et gravsamvær. Det var den omreisende predikanten Søren Nilsen Røer som talte under gravsamværet. Han var en god venn av Hans Nielsen Hauge. Da Tollef fikk vite at Røer ville være i bygda en tid, inviterte han Søren N. Røer til lensmannsgården på Bakke, der predikanten sang og talte for en stor forsamling. Omvendelsen som Tollef fikk under møtet med Røer, påvirket hele hans karakter, hans mål med livet og hans kraftfulle vesen. Han var blitt «født på ny». Tollef tok imot frelsen i Jesus der og da. Etter det var ikke Tollef til å kjenne igjen. Hele bygda var overrasket. «Når en kar som Tollef kunne bli frelst, kunne alle bli det,» ble det sagt. Selv fortalte han at det var som et lys ble tent i hans indre, et lys som ga ham nytt liv. Det lyset slukket aldri. Han forble i sin sterke og overbeviste tro hele livet. Etter omvendelsen fikk han en periode hvor han gikk inn i en intens fordypelse i Bibelen og ikke minst begynte han å tenke på den kallsopplevelsen og oppgaven han opplevde at Gud hadde gitt han. Han merket at hans samtaler påvirket

folk han møtte og skapte en åndelig lengsel hos mange. Han begynte å holde samlinger i hjemmet sitt, i egen bygd og i nabosognene – til kona Guris store fortvilelse. Det kan sikkert ikke ha vært enkelt for den 17 år gamle Guri som Tollef hadde giftet seg med tre måneder tidligere. Tollef var blitt en fullstendig ny mann. Han var totalt forandret og overgitt til det nye livet. Han gikk raskt ut i tjeneste som omreisende predikant og underviser av Guds ord. Han var en sterk formidler av en total omvendelse som førte til et troverdig liv i pakt med læren. Ved siden av dette skjøttet han pliktmessig sine tjenester som lensmann i Uvdal og ikke minst driften av farsarven, Bakke gård i Uvdal. Guri ble satt litt til side og overlatt til seg selv og husstellet. Hun var ikke fortrolig med Tollefs nye liv og alt det førte med seg. Hun var likevel trofast ved hans side og hadde sikkert et håp om at han skulle komme «til seg selv». Haugianerflokken ble etter hvert stor. Bakke gård var sentrum for haugianerbevegelsen i Uvdal og Nore med Tollef som den klare leder. Helt i starten var Bakke gård også stedet for husmøter. Etter det vi vet bygde haugianerne et eget hus for sammenkomstene sine rundt år 1800. Var det på grunn av hensynet til Guri? Man vet ikke helt når det skjedde, men høyst trolig skjedde det i bevegelsens første tid, da ilden brant som sterkest. Dette var rett etter at Tollef og hans bror Ole satt som ledere for de som hadde skilt lag med «det som hørte verden til». Huset ble bygd på Nordre Teigen og kan kanskje regnes som det første bedehuset i landet. Senere ble huset flyttet til Øvre Bakke gård, der den gamle møtesalen nå er dagligstue. Selve huset hadde et grunnplan med to små og ett stort rom. Selve stuen eller møterommet var vel 7 x 6 meter og 2,2 meter høyt. Taket hadde store bjelker med

overlagte bord. Andre etasje som hadde like mange rom, var lavere under taket, og kunne brukes til kortere overnattinger. Etter det Magnus Bakke (1883-1971) har fortalt, ble et av de små rommene i første etasje brukt som skrifterom. Her kunne de som ville, legge frem syndene sine i åpenhet for de eldste. Det gale de hadde gjort, ble skrevet med gamle bokstaver inn i en tykk bok med skinnbind. Dette forteller han at han så da han var i barneårene. Det var skrifteboka. «Vi skjønte ikke så mye av det,» sa Magnus Bakke, «så boka ble ødelagt, for vi hadde ikke bedre vett og ønsket om å beskytte gamle ting var liten.» Hvor mange haugianerhjem det var i Uvdal mens Tollef og Ole var hjemme, vet vi ikke sikkert. Men i boken til Magnus Bakke nevner han opp nærmere tjue gårder. Ole Andreas Øverland skriver i det store historieverket sitt at Numedal i lang tid ble regnet som det mest religiøse området i landet. Guri Bache trivdes fortsatt dårlig med mannens åpne og engasjerte gudstro. Hun mistrivdes med alle reisene han foretok, alle vennebesøk og oppbyggelsesmøter i hjemmet deres, som hans tro brakte med seg. Dette ble en stor belastning gjennom hele ekteskapet deres. Det ble på mange måter et ulykkelig ekteskap, hvor mye var bygd opp på plikt knyttet mot ekteskapsløftet begge parter hadde avsagt. Til sist endte det med at hun ville ut av ekteskapet med Tollef. Dette var nok ikke kjent for folk flest.

VEKKELSESPREDIKANTER Hans Nielsen Hauge erklærte litt senere at «av alle hans Venner kunne ingen settes ved siden av Tollef O. Bache med Hensyn til at bedømme Lærdom og Aander.» Tollef dro en periode rundt som lekpredikant. Men hans stilling som lensmann og bestyrer av familiegården begrenset friheten til å reise. Derfor holdt han seg mest i bygda og ble den ubestridte haugianerlederen i Uvdal og Nore. Broren Ole Bache fikk en helt annerledes type omvendelse enn det Tollef hadde hatt. Ole måtte bruke god tid. Han var ikke så evnerik som broren Tollef, men han var omtalt som en stille, dypttenkende og varsom mann. Ole hadde også vært til stede i likferden i Nore, hvor Søren Røer hadde talt. Da Tollef inviterte Søren Røer til sin lensmannsgård Bakke for å tale der, satt Ole lyttende til talen og tvilte. Men etter å ha tenkt over budskapet han hadde hørt, ble han en glødende og trofast haugianer. Han viet hele sin tid til forkynnervirksomheten og ble en reisende predikant. Han hadde mindre sans for kombinasjonen med arbeid, økonomi og handelsvirksomhet slik som Tollef hadde. Ole Bache ble også en av Hans Nielsen Hauges beste venner, og han fór vidt omkring som forkynner. Han fikk mange gode venner i Hallingdal, ja på store deler av Østlandet. I 1802 reiste også Ole nordover sammen med Iver Olsen Gabestad. De var i Målselv og Bardu. De hadde med seg Hauges skrifter, som de ga bort. Da Hauge kom etter i fotefarene til disse ungdommene, mente han at de hadde lagt for

SAGT OM BOKEN

Svein Johnny Høiden. – Tidligere. Arbeiderparti ordfører i Rolfsøy i Tune og Hans Nielsen Hauge spesialist.

HAUGIANEREN

Hans Petter Foss

ISBN: 978-82-93679-02-8

Bok og Media AS

Hans Petter Foss