Adventsstjernen

illustrert av

SHWAN DLER QARADAKI

24

KAPITLER

© 2020 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Design: Björk Bjarkadottir | Blæst Design Satt med Plantin og Abril display Papir: 130 g Arctic Volume Trykk og innbinding: Merkur Grafisk / Bokbinderiet Johnsen, Norge 2020 ISBN 978-82-03-26832-1

av

SIMON STRANGER

illustrert av

SHWAN DLER QARADAKI

1.

kapittel

Livet er et mysterium. Alt sammen begynte et sted langt bak stjernene du ser fra sove­rommet ditt, en tid før tiden selv ble til.

e n g a n g va r d e s e m b e r et annet ord for magi.

Desember var flakkende stearinlys og julepresanger som mamma og pappa smuglet inn i store bæreposer, og gjemte i klesskapet på sove­rommet.

Desember var snø som glitret og blinket på jordet bak låven, og aketurer som gikk så fort at snøen sprutet opp i ansiktet. Noen ganger veltet akebrettet sidelengs i bunnen av bakken, sånn at mamma og jeg ble liggende tett inntil hverandre og le mens kulda fra snøen brant mot kinnet.

Desember var måneden Vilde og jeg kalte dembester og kalember.

Jeg gledet meg til luciatoget på skolen og julesangene vi måtte øve på. Lukten av gløgg fra kjøkkenet og bakingen av pepperkaker og brune pinner, med mormors gamle oppskrift.

Mest av alt, nesten mer enn gavene på julaften, gledet jeg meg til julkalenderen, men sånn er det ikke i år.

Ikke, ikke, ikke i år.

7

I dag er det 1. desember. Jeg skyver dyna til side med et svosj og går barbeint bort til vinduet i nattkjolen. Himmelen har så vidt begynt å lysne over skogen og åkrene. Bare Venus er fremdeles synlig og skinner klart og tydelig, som en stjerne over låvetaket.

Jeg hører klirringen av tallerkener og bestikk på kjøkkenet og vet at pappa venter på å få vist frem kalenderen. Som om en julekalender skulle gjøre noen forskjell. Jeg kler på meg og går ned trappen. Forbi bildet av mamma i den grønne ullgenseren hun strikket til seg selv.

Forbi tegningen jeg laget av stjernehimmelen, med mamma og pappa og meg som står og holder hender ved siden av låven. Noen ganger får jeg lyst til å skumpe borti tegningen med vilje. Få rammen til å falle ned og knuse i trappen.

«God morgen, Stella!» sier pappa og kommer ut i døråpningen, med bustete hår som står til alle kanter. Ikke har han barbert seg heller, og buksene hans har en syltetøyflekk.

«Se hva som har dukket opp i løpet av natten», sier pappa og peker mot julekalenderen. Later som han er overrasket over at den plutselig henger på veggen, men det er det ingen grunn til. Han og mamma har alltid hengt opp julekalenderen den siste kvelden i november, etter at jeg har lagt meg.

Julekalenderen er en slags skattejakt. I hver lomme ligger det en lapp med en gåte jeg må løse for å finne ut hvor gaven er gjemt. En ny lapp og en ny skattejakt for hver dag, helt frem til julaften. Stort sett er det noe jeg trenger, som jeg uansett ville ha fått, som tjukke sokker, fargeblyanter eller en ny matboks. Likevel våknet jeg alltid full av forventning, løp ned trappen og var klar til å begynne skattejakten.

I år er det annerledes.

8

Jeg tar ut det sammenrullede arket som stikker opp av den første lommen.

«Er du spent?» spør pappa. Jeg nikker for pappas skyld og leser hintet om hvor den første gaven er gjemt.

For å finne skatten, husk, bruk huet!

Let i rommet som rimer på drue!

Pappa kikker over skulderen min og leser rimet høyt.

«Hm … hvilket rom er det som rimer på drue?» spør han.

«Nei, hva kan det være», svarer jeg og går inn i stua og kikker under bordet. Ingenting. Bak lenestolen ved peisen? Ingenting. Jeg går bort til sofaen under vinduet og ser at den ene blomsterpotten er flyttet på, sånn at den står halvveis skjult av gardinene.

Der! Kalendergaven ligger rett bak blomsterpotten, pakket inn i rødt gavepapir og pyntet med stjerneformede klistremerker av gull. Jeg skal til å ta av papiret da en bevegelse utenfor vinduet får meg til å vende ansiktet mot gårdsplassen.

Noe rører på seg der ute! Ved låven! Noen eller noe som skubber bort en grein fra et av grantrærne, og forsvinner rundt hjørnet. Det

9

går så fort, men jeg synes jeg så et glimt av et menneske. En arm med en grønn ullgenser. Den kjente jeg igjen med det samme.

Mamma sin!

Det kan ikke stemme?

Eller?

Jeg kjenner hjertet slå raskere og blunker flere ganger.

Har jeg blitt gal?

Ser jeg syner?

Jeg legger ansiktet nærmere glasset. Greinen på grantreet ved låven vipper fremdeles opp og ned mens snøen drysser fra bar­nålene.

«Du fant den?» sier pappa. Han står plutselig like bak meg. Jeg skvetter til og snur meg mot ham. Bør jeg si noe? Jeg kan i hvert fall ikke si at jeg så mamma sin genser. Da kommer han til å tro at jeg er helt koko og sende meg til en psykolog.

«Jeg fant den», svarer jeg og holder kalendergaven foran meg.

«Pakk opp, så jeg får se?» sier pappa.

«Men … Du vet jo hva som er inni?» sier jeg, og pappa svarer Jo da, ja da. Likevel strekker han seg nysgjerrig frem for å se nærmere på lua jeg løfter ut av papiret. En mørkegrønn, håndstrikket lue.

«Er det mamma som har strikket den?» spør jeg.

Pappa nikker og ber meg ta den på.

«Sånn?»

Jeg trenger ikke engang spørre om jeg er fin, for pappa blir blank i øynene, nikker og sier at han må rydde og komme seg på jobb.

Før var oppvaskbenken alltid ryddig. Nå flyter den over av brukte hermetikkbokser, tomme brusflasker og skitne glass. I andre etasje tyter klærne ut av skittentøysdunken, som lava fra en vulkan.

«Ja, ja. Hva slags dag har du på skolen?» spør pappa og rydder vekk sin egen tallerken.

11

«En helt vanlig dag», sier jeg, og vet allerede hva han kommer til å si.

«Det er bare å ta med venner hjem etter skolen, Stella. Du vet det?»

«Ja da», sier jeg.

«Hva heter han nye gutten på nabogården igjen?» spør pappa.

«Han som flyttet inn i huset til Vilde?»

«Det spurte du om for noen dager siden også, pappa», svarer jeg.

«Unnskyld, men det er vanskelig å huske folk man ikke har møtt.»

«Han heter Markus. Han går i klassen, men jeg kan ikke plutselig bli venn med ham, bare fordi han har overtatt huset til beste­ venninnen min», sier jeg.

«Det går jo an å prøve? Hva med noen av jentene i klassen? Kamilla og de? Du pleide å være mye sammen med dem?» sier pappa og føyser smulene fra skjærefjølen ned i vasken med hendene.

Jeg trekker på skuldrene.

«Jeg synes du er litt mye alene, Stella.»

«Ja da», svarer jeg, på en måte som viser at han ikke skal mase mer, for da kommer jeg bare til å gå fra bordet og nekte å snakke med ham.

Det virker. Pappa snur seg mot oppvaskbenken igjen, og jeg skynder meg å titte ut på låven. Det kan ikke ha vært mamma. Jeg må ha sett feil. Kanskje det bare var et rådyr? Eller en rev? I så fall kan jeg kanskje se det på sporene i snøen, på vei til skolen.

«Jeg får komme meg ned på politistasjonen. Selv om det neppe kommer til å skje noe særlig i dag heller», sier pappa og prøver å smile igjen.

Det er sant. Det skjer nesten aldri noe alvorlig her i bygda. For noen år siden prøvde noen å sette fyr på asylmottaket. Da ble det masse styr, demonstrasjoner og motdemonstrasjoner, med fakkeltog og rasende folk, sånn at pappa måtte jobbe sent. Men det er lenge siden. Forrige gang han måtte rykke ut, var det for å redde en elg som

12

hadde tråkket gjennom isen i en innsjø, og som måtte dras opp med tau og lastebil. Ellers er det så lite som skjer her at pappa noen ganger tuller med at han må begynne å stjele ting selv, så han ikke blir arbeidsledig.

«Ha en fin dag, jenta mi», sier pappa i gangen.

«Du også», svarer jeg, og venter til han har kjørt.

Så skynder jeg meg å kle på meg og pakke skolesekken. Går bort til låveveggen og finner fot­ avtrykkene. Helt tydelige spor i den dype snøen. Det er ikke sporene til et rådyr eller en rev, men tydelige avtrykk av vinterskoene til et menneske.

Jeg så ikke syner!

Det er faktisk noen som har lusket rundt låven vår.

Men hvem?

13

2.

kapittel

En gang var hele universet presset sammen til en liten prikk, mindre enn en melketann i et glass med vann.

Mindre enn det svarte eplefrøet som du plukket ut av munnen ved frokostbordet, og spurte om vi kunne plante i hagen. Husker du det? Våren etter var du så skuffet over at frøet ikke hadde vokst, så vi kjøpte et epletre i butikken og plantet det mens du sov. Noen måneder etter este eplekartene utover, akkurat som universet, og nå er det store epler på treet hvert år.

Ingen vet hva som fantes før universet smalt, og ingen vet hvorfor, men plutselig eksploderte det, helt lydløst, for der hvor det ikke er luft, er det heller ikke lyd.

15

j e g s k y n d e r m e g t i l vinduet med det samme jeg våkner og

kikker ut mot låven, men ser ikke tegn til at det er noen der.

Hva hadde jeg egentlig trodd?

At mamma skulle stå på gårdsplassen og vinke?

Jeg fortalte ingenting om sporene til pappa i går kveld. Han hadde bare blitt livredd for at det var tyver i området, og nektet meg å være alene et sekund, og da hadde jeg i hvert fall blitt sprø. Jeg hører ham skru på vasken på badet og skynder meg ned trappen. Stopper ved bildet av mamma med den grønne ullgenseren. Den samme genseren som jeg så ved låven i går. Det er den. Jeg er nesten helt sikker.

Kanskje jeg faktisk så gjenferdet hennes?

Det er ikke mulig.

Er det vel?

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en søster eller en bror.

En jeg kunne ha delt alt med, fortalt om disse sporene til. En annen som forstod hvordan jeg har det, og som ikke bare trekker seg unna, eller later som de ikke ser meg, sånn som de gamle vennene fra klassen. Jeg går ned trappen og finner frem dagens kalendergåte.

Hvis du liker kake, og liker å smake, let på et sted der du pleier å bake.

Kalendergaven ligger på kjøkkenet, gjemt oppi skuffen med kjevlene.

Det er en slikkepott og mormors gamle oppskrift på brune pinner.

Det var mamma og jeg som pleide å bake. Om sommeren plukket

16

mamma rabarbra bak huset. Hun dro av skallet i lange strimler som kveilet seg sammen i spiraler på benken, som bitte små galakser.

Jeg fikk kutte opp rabarbraen og legge bitene i paiformen.

Ofte lagde vi sjokoladekaker til skoleavslutninger, og muffins med syltetøy til lørdagskveldene.

Eplekake på høsten, med de få eplene som kom fra treet vi plantet da jeg var liten.

Og til jul?

Til jul lagde mamma alltid en stor pepperkakestjerne som skulle henge i stuevinduet, og en stor boks med brune pinner. Noen ganger satte mamma på sanger hun pleide å høre på da hun var ung, svingte rumpa i takt med musikken og dultet hoften sin borti meg. I fjor jul var kakeboksene tomme. Mamma lå på sykehuset, og det var bare så vidt hun orket å smile.

Nå kan jeg ikke huske sist jeg bakte.

Mamma jobbet på solobservatoriet inne i skogen. Et hus med en kuppel til tak, store stjernekikkerter og massevis av bilder av universet.

En gang jeg var med henne på jobb, fortalte mamma at solen er en stjerne. En dag, om veldig, veldig lenge, kommer solen også til å vokse.

Den kommer til å stråle langt, langt utover i universet og skinne klarere enn noen gang, før den til slutt synker sammen og slukner.

Heldigvis er det flere milliarder år til, for solen er bare halvveis i livet sitt. Det var mamma også, da hun ble syk, sommeren for tre og et halvt år siden.

Jeg satt på rommet mitt og tegnet da mamma og pappa kom til­bake fra sykehuset etter å ha fått svar på prøvene. Mamma satte seg rett ned på gulvet med meg.

«Hva tegner du?» spurte hun.

«Stjernehimmelen», sa jeg og løftet arket mot mamma. En fargelagt tegning av låven og huset vårt. Med mamma, pappa og meg ute i hagen, og med blinkende stjerner på himmelen.

«Så fin!» sa mamma og strøk meg over ryggen. «Er det deg?»

«Ja, og det er deg og pappa», sa jeg og pekte.

Jeg likte egentlig de månedene som fulgte, for plutselig var mamma hjemme hele tiden. Ventet på meg da jeg kom hjem fra skolen og spurte om vi skulle finne på noe sammen.

I stedet for å bli redd eller sint ble mamma forvandlet til en sol.

I månedene før hun ble lagt inn på sykehuset første gang, smilte hun

19

mye mer enn før. Hun som pleide å jobbe masse, stresse og alltid ha hastverk. Nå hadde hun tid på en annen måte. Hun leste, strikket, bakte kaker og slikket i seg kakerøren rett fra slikkepotten.

Mamma kom opp i sengen min om kvelden og leste eller fortalte historier fra barndommen sin. I butikken snakket hun plutselig med folk hun ikke kjente, selv om både pappa og jeg syntes det var litt flaut.

«Jeg har ikke tid til å vente», sa hun.

Det varte en stund. Så ble mamma verre og ble lagt inn på sykehus.

Da fikk hun oss til å love alt mulig. Hun brydde seg ikke om at pappa og jeg protesterte. Pappa måtte love at han skulle finne seg en ny kjæreste. Jeg husker hvor sint jeg ble da mamma sa det. Ny kjæreste?

Det var som om hun allerede hadde forlatt oss.

Og jeg, som lovet mamma å være masse sammen med venner? Det sa jeg bare for at hun ikke skulle bli lei seg. Ikke fordi jeg trodde på det selv.

Før var jeg mer sammen med de andre fra skolen, særlig beste­ venninnen min, Vilde, som bodde på nabogården. Alt forandret seg da mamma ble syk. Mange av vennene mine virket plutselig nervøse og sluttet å snakke når jeg nærmet meg. Som om sorgen var smittsom. I fjor sommer flyttet Vilde, fordi faren hadde fått seg jobb på Sørlandet.

Borte. Hun også.

Hvis mamma var som solen, er pappa og jeg forvandlet til to planeter. Ikke jorden, men to av de andre livløse klumpene av stein, som svever lydløst gjennom verdensrommet. Som Mars, kanskje, og Neptun. To livløse planeter som flyr i hver sin bane.

Jeg skynder meg bort til låven med det samme pappa har dratt. Det er ingen nye spor i snøen, men sporene fra i sted er skjeve i kantene, som om noen har prøvd å tråkke oppi de samme hullene igjen. Hvem?

20

Gården vår ligger på en høyde inn mot skogen. Det går ingen sti forbi, og den nærmeste naboen er Markus, han nye i huset til Vilde, på den andre siden av åkeren. Likevel er det noen som har tråkket rundt låven.

Kanskje det er en tyv som lusker rundt og venter til vi ikke er hjemme?

Kanskje jeg bør ringe pappa og si ifra?

Jeg følger fotsporene rundt hjørnet av låven. De fortsetter bortover langs låveveggen og inn mellom grantrærne. Jeg stopper opp.

Vurderer om jeg skal følge sporene videre. Om jeg tør.

I det samme hører jeg noen rope navnet mitt.

21

3.

kapittel

Fra øyeblikket etter The Big Bang blåste universet seg opp og este utover, som boblene i badekaret da du var liten. Husker du den gangen vi helte oppi så mye badeskum at boblene vokste over badekarkanten? At du dykket ned i skummet og kom opp igjen med en håndfull av bobler som sprakk mellom fingrene dine? Sånn var det med universet også. Det este utover til alle kanter, og boblene ble til galakser, stjerner, kometer og planeter. Som jordkloden du bor på.

stella? hallo!

Jeg kikker mellom trestammene og får øye på Markus. Han står på den andre siden av åkeren og roper. Kan det være han som har sneket seg rundt låven?

Markus og familien har bodd på nabogården siden i fjor sommer, men jeg har ikke blitt noe særlig kjent med ham, og aner ikke hva vi skulle ha snakket om.

Med Vilde var alt lett. Vi kunne snakke i vei om alt mulig. Foreldrene hennes var noen ganger og grillet hos oss på sommeren, og de var med på bordtennisturneringer på låven. Jeg var hjemme hos Vilde flere

23

ganger i uka og spiste middag eller overnattet. Vilde var den eneste jeg kunne snakke med om sykdommen til mamma uten at det ble rart, og hun var den eneste som forstod at jeg noen ganger bare ville tenke på noe helt annet. ­Men Markus?

Foreldrene har to dyre biler som står parkert foran huset. De jobber med et eller annet viktig, og det ser ut som det morsomste de vet er å trene og se pene ut. Nå står Markus på den andre siden av jordet og veiver med armene.

«Snarvei til skolen?» roper han og tror tydeligvis at det er derfor jeg runder hjørnet ved låven.

«Eh … Ja!» roper jeg og vinker halvhjertet tilbake. Kanskje han ville besøke meg? Kanskje han har gått rundt låven og hatt lyst til å ringe på, men ikke turt? Men hva med genseren jeg så?

Eller som jeg tror jeg så?

Det blir for rart å bare bli stående, og jeg vil ikke gå bort til ham heller, så jeg skynder meg å vinke før jeg runder hjørnet og tar den vanlige veien til skolen. Kamilla, Mari og Ina går ved siden av hverandre og småprater, tuller og ser ut som de øver inn en ny TikTok-dans.

De smiler og vinker, men jeg later som jeg er opptatt. Forrige gang jeg fikk en bursdagsinvitasjon fra en av dem, lot jeg som ingenting, kastet invitasjonen i søpla og sa ikke engang ifra til pappa. Jeg orker ikke å gå i flere sånne bursdager. Sitte der og føle at folk blir nervøse og stille i nærheten av meg, fordi de ikke aner hva de skal si.

Jeg vil heller være alene.

På veien ser jeg faren til Markus kjøre forbi. Moren til Markus sitter ved siden av, de stopper for å slippe meg over veien. De vinker ikke, ser sure og gretne ut, som om de har sovet altfor lite, eller kanskje de nettopp har kranglet.

24

Jeg krysser skolegården, går forbi de som aker i skråningen, og forbi Markus, som står alene ved inngangen med mobilen i hendene. Forbi alle sammen og inn i klasserommet, alene, så ingen skal merke at jeg finnes.

Synet av mammas genser og fotsporene ved låven gjør det umulig å konsentrere seg. Vi har KRLE, og siden det snart er jul, forteller læreren om Jesus. Hun viser bilder fra Jerusalem på smartboardet.

Forklarer at alle de tre store religionene stammer fra den samme religionen, og at de har sine viktigste byggverk rett ved siden av hverandre. Kristendommen, jødedommen og islam, sier læreren, og viser frem en moské på Tempelhøyden i Jerusalem. Den er bygget på samme sted som det jødiske tempelet skal ligge, rett ved klagemuren.

Læreren forteller at dette fortsetter å skape politiske problemer i vår tid, men jeg klarer ikke å følge med, for kuppelen minner meg om observatoriet der mamma jobbet. Selv om jeg vet at det ikke er mulig, fortsetter jeg å se for meg at det er mamma som går igjen.

Eller …

Kanskje hun aldri døde?

Kanskje begravelsen bare er noe jeg har innbilt meg? At jeg har sett den for meg så mange ganger at jeg til slutt tror det har blitt sant?

Nei, jeg har jo sett gravsteinen, mange ganger, senest for noen dager siden, da jeg gikk innom kirkegården etter skolen, uten å si noe til pappa. Det må være noe annet. Noe eller noen.

Farmor og farfar bor langt unna, på Vestlandet, men helt siden jeg var liten, har farmor fortalt historier om hjemsøkte hus og folk som går igjen. Hun tror virkelig på det, og pappa rister like mye på hodet hver gang og ber henne slutte å fylle hodet mitt med overtro. Hva om farmor har rett? Hva om gjenferd finnes i virkeligheten, og noen men-

26

nesker faktisk kan vende tilbake? Kanskje mamma har kommet tilbake som spøkelse? Jeg vet ikke helt om jeg skal bli redd eller glad.

«Ok, alle sammen!» sier læreren og klapper i hendene. «Siste opp­ gave i KRLE i år er å lage en presentasjon om Jerusalem. Alle må fremføre for resten av klassen. Dere kan finne bilder og informasjon på nettet», sier hun og viser oss hvordan. Vi får beskjed om å lage grupper på to eller tre. De vanlige vennegjengene samler seg raskt.

Markus dukker opp ved siden av pulten min.

«Skal vi være på gruppe?» spør han. Jeg ser litt forvirret opp i det åpne ansiktet hans, og nikker. Hvorfor ikke?

I samme øyeblikk ringer det ut. Alle begynner å pakke sakene sine og presse seg ut døren. Jeg klemmer meg forbi de andre jentene og kommer meg ut i skolegården. Markus tar meg igjen ute ved porten.

«Fant du en snarvei?» spør han. Jeg skjønner først ikke hva han snakker om, men så kommer jeg på at Markus så meg ved låven i morges.

«Eh … nei. Det ble den vanlige veien», sier jeg. Vi blir gående ved siden av hverandre på gangveien. Det kan ha vært Markus jeg så.

Han har i hvert fall en mørk vinterjakke.

«Det er så fint at det endelig har kommet snø», sier Markus.

Kanskje han mener det, eller kanskje han bare vil fylle stillheten.

«Ja», svarer jeg. Snøen knirker under skoene våre.

Knirk, knirk, knirk.

«Står du på slalåm? Eller snowboard?» spør han.

Knirk, knirk, knirk.

Jeg rister på hodet og vet ikke hva jeg skal svare. Alt jeg klarer å tenke på, er om det var Markus som snek seg rundt låven eller ikke.

Ansiktet hans røper ingenting. Det enkleste er selvfølgelig bare å spørre ham, men samtidig er det en rar ting å anklage noen for.

Ville han i det hele tatt ha innrømmet å gjøre noe sånt?

Knirk, knirk, knirk.

27

23.

kapittel

Det er noen som føler seg små og ubetydelige etter å ha sett opp på stjernene. Noen som stiller spørsmål ved hva vi gjør her, og hvilken betydning alt sammen har. For min del har det vært stikk motsatt.

Tilværelsen er et uendelig mysterium.

v i s e t t e r o s s i n n i b i l e n utenfor sykehuset. Pappa tar på seg

sikker­hetsbeltet. Jeg gjør det samme, men langsomt, som om ingenting vondt vil skje så lenge vi lar være å kjøre noe sted.

«Hva med Yousef? Tror du han kommer til å få bli i Norge? Etter det med kirken?» spør jeg.

Pappa svinger ut av parkeringsplassen. Han har et hardt uttrykk over ansiktet. Lener seg fremover for å se om det kommer biler. Det virker som han prøver å kjøpe seg tid mens han lurer på hva han skal svare, men ansiktet og stillheten sier egentlig alt. Det begynner å svi i øynene igjen.

«Har det ingenting å si?» spør jeg. Pappa rister på hodet.

«Nei. Det skal jo ikke være sånn at man må være en helt eller gjøre seg fortjent til å få opphold», sier pappa. «Myndighetene vurderer hvilke

205

land som er trygge, og hvilke som ikke er det. Hjemlandet til Yousef …»

«Men har du googlet det?» spør jeg. «Det er krig der hele tiden, og de som bor i området til Yousef, de …»

Jeg kjenner det svir mer og mer i øynene. Snørret i nesen løser seg opp, slik at jeg blir sittende foroverbøyd å snufse og blunke, og lete etter tørkepapir i hanskerommet, mens det jeg egentlig vil, er å sparke til noe. Skrike. Jeg drar ut et lite, mykt stykke papir og pusser nesen.

«Går det bra?» spør pappa.

«Ja, med meg. Men ikke med Yousef. Er det ingenting vi kan gjøre?» spør jeg.

«Dessverre», sier pappa. I samme øyeblikk begynner telefonen hans å ringe over anlegget. Det står Marikken på skjermen.

«Hei, Marikken!» sier pappa som skynder seg å legge til at han kjører bil sammen med meg.

«Hei, Stella», sier Marikken. Hun har en stemme som nesten synger mot slutten av hver setning.

Jeg later som jeg ikke hører noe. Pappa kikker raskt bort på meg.

«Beklager å forstyrre, men jeg tror jeg har funnet en løsning for Yousef.»

«Hva da?» spør pappa og kjører litt saktere.

«Jo, angrepene de siste dagene gjør at vedtaket må vurderes på nytt.

Det er selvfølgelig bare midlertidig», fortsetter Marikken, «men jeg tror kanskje jeg har funnet en annen, mer langvarig løsning.»

«Hva da?!» sier jeg og lener meg fremover mot høyttaleren.

«Der var du, Stella!» sier Marikken. «Jo, unge søkere, som Yousef, kan få forlenget oppholdstillatelse hvis de er i stand til å klare seg selv.»

«Hva betyr det?» spør pappa. «At man må ha en jobb?»

Jeg sitter så stille at jeg nesten må holde pusten.

206

«Ja. Tjene egne penger og ha et sted å bo», sier Marikken. Jeg sperrer opp øynene og rekker hendene i været. Pappa nikker.

«Men Yousef har vel ingen av delene?»

«Jo. Jeg snakket med et lite elektrikerfirma som trenger en lærling. De ville gjerne ta imot Yousef, og kunne garantere lærlingplass i ett år …»

«Er det sant?!» spør jeg.

«Ja, det er sant, Stella», svarer Marikken og begynner å le, antagelig fordi hun er så lettet selv også.

«Men hvor skal han bo?» spør jeg.

«Presten har en hybel i underetasjen som har stått tom lenge», sier Marikken. Det kommer litt skurr på linjen.

«Som han vil leie ut?» spør pappa.

«Ja, for én krone i måneden pluss elektriker-arbeid», svarer Marikken.

«Er det sant?!» spør jeg.

«Ja, jeg tror det skal gå», sier Marikken. «Men han må sitte i fengsel til saken er behandlet, siden han forsøkte å stikke av.»

«Så fantastisk! Tusen takk, Marikken», sier jeg. De legger på, og vi kjører videre uten å si noe.

207

«Én krone», sier pappa, rister på hodet og begynner plutselig å le.

Dette er den aller beste presangen jeg kunne fått. Jeg må fortelle Markus om hva som har skjedd.

«Pappa? Kan vi kjøre innom Markus på veien?» spør jeg.

«Selvfølgelig», svarer pappa. «Men husk at vi også skal rekke å pynte juletreet etterpå», sier han, og stryker meg over armen.

Jeg ringer på døren, venter litt. Moren til Markus åpner døren.

Hun har på seg en grå drakt med miniskjørt og hvit, nystrøket skjorte.

«Er Markus hjemme?» spør jeg.

«Vent litt», sier hun og går.

Like etterpå kommer Markus ut i gangen.

«Du kom hjem til meg», sier han og smiler.

I dag er det den nest siste kalendergåten. Jeg trekker lappen og leser:

Glede og sorg, kron og mynt.

Se nederst i boksen med jule …

Pynt! Jeg løper opp i boden og finner kassen med julepynt. Oppå esken ligger gaven: en julekule av glass.

Den kvelden pynter vi juletreet. Pappa lager gløgg, akkurat som før, og så pynter vi med julekuler i forskjellige farger. Vi henger opp kurver av flettet glanspapir som jeg lagde i 2. klasse, og legger små esker med rosiner i dem. Vi fester juletrelysene med små klemmer, på kvist etter kvist, helt til de små plastlysene dekker hele treet. Så henger jeg opp den nye glasskulen fra kalenderen.

208

Til slutt pakker pappa ut stjernen av den flate pappesken den alltid ligger i. Det var mamma som pleide å sette den på plass. Først som en spøk, siden hun jobbet med stjerner, men så ble det en tradisjon. I fjor ble det annerledes. Den jula forsvant i pipende maskiner, sykehus og mammas lukkede øyne, men nå er juletreet tilbake.

«Vil du sette på stjernen i år?» spør pappa og finner frem gardintrappen.

En skinnende blank messingstjerne med en metallspiral under, til å tre rundt toppen av treet.

Noen minutter etterpå står jeg inntil pappa, med armen hans over skulderen.

«Klar?» spør han, slik han alltid pleide å spørre.

«Klar», svarer jeg, slik jeg alltid pleide å svare.

Pappa bøyer seg ned og setter inn stikkontakten.

Plutselig lyser treet opp hele stua.

Og i toppen av grantreet skinner stjernen.

24.

kapittel

Kjære Stella. Dette blir den siste kalendergåten, men gåter finnes overalt. Og selv om dette blir den siste gangen jeg skriver til deg, vil jeg aldri forsvinne. Husk å se opp på de blinkende stjernene på himmelen og la dem minne deg om oss. Ikke med sorg, men med undring, takknemlighet og glede. Du er en stjerne, kjære Stella. La deg selv skinne.

julaften . jeg våkner av musikk nede på kjøkkenet igjen og kjenner

meg roligere enn jeg har gjort på lenge. I dag er siste dag i kalenderen.

Den som alltid er den største. Jeg skynder meg ned trappen og ruller ut den aller siste gåten.

I dag er endelig dagen Gaven ligger ute i …

«Hagen?» spør jeg pappa. «Hvor da?»

«Du får lete», svarer bare pappa. Jeg kler på meg og tar med en lommelykt. Kaster et blikk på låven av gammel vane, men der er det ingen som gjemmer seg lenger. Jeg kikker bak blomsterpotten ved

211

døren. Bak hushjørnet og under trappen i hagen. Til slutt legger jeg merke til at snøen har sklidd av lokket på putekassen som mamma kjøpte. Jeg åpner den, og der ligger gaven. En firkantet presang, pakket inn i gjennomsiktig plast for å beskytte den mot snøen. Jeg tar med meg pakken inn. River av papiret og ser at det er en notatbok. En notatbok fylt med mammas håndskrift. På utsiden står det: Til min kjære Stella.

«Hva fikk du?» spør pappa fra kjøkkenet. Stemmen er sånn halvveis fraværende, akkurat som den pleier. Først nå forstår jeg hvorfor pappa alltid spør meg hva jeg får. Det er ikke for å være morsom, eller fordi han har glemt det. Det er fordi det ikke er pappa som har pakket inn gavene!

Jeg går ut på kjøkkenet og viser ham boken. Tårene bølger seg vei opp gjennom brystet.

«Har hun skrevet en bok til deg?» spør pappa og sprekker i stemmen. Han gir meg en lang klem. Så forteller han om kalendergavene.

At mamma pakket inn alle gavene før hun døde. Rødt papir og gullstjerner rundt tjuefire pakker.

Pappa sier at dette er den aller siste, og at han er veldig spent på hva hun har funnet på i dag.

Jeg snufser og tørker vekk tårene.

«Vil du lese den alene?» spør han. Jeg nikker og går opp på rommet mitt.

Kjære Stella. Livet er et mysterium.

Alt sammen begynte et sted langt bak stjernene du ser fra soverommet ditt, en tid før tiden selv ble til.

212

Jeg leser videre, linje for linje, side for side, stryker fingrene over ordene hennes og kjenner meg både glad og trist. Det er ikke alt jeg skjønner, men det er nesten som å høre stemmen hennes igjen.

Plutselig skriver hun om ting jeg hadde glemt, som da jeg fikk vann i gummistøvelen på Vestlandet, eller da jeg hoppet ned fra hemsen på låven. Tårene renner, men det gjør ikke vondt. Det er mer som om noe løsner, og at jeg slipper taket. Jeg leser videre om hvordan hun og pappa møttes, på nyttårsaften. Jeg leser de siste ordene og får lyst til å å legge kinnet inntil boken. La deg selv skinne.

«Stella?» roper pappa fra kjøkkenet. Jeg skynder meg å trekke pusten og se opp fra boken.

213

214

«Vi må gjøre oss klare til å kjøre!» roper han. Vi skal til observatoriet, til gudstjenesten. Jeg smiler gjennom tårene og stryker hendene over boken, før jeg skynder meg på badet. Legger fingeren mot speilet der mamma pleide å dukke opp.

I kveld skal jeg lese den på nytt, mamma.

Kuppelen på observatoriet synes på lang avstand. Selv om vi er tidlig ute, er det fullt av biler overalt.

Inne i salen er det et jevnt surr av stemmer, og jeg får sitte mellom Yousef og pappa. Markus sitter noen benkerader bak meg. Foreldrene hans sitter stivt rett opp og ned med hver sin mobiltelefon. Da Markus smiler til meg, legger faren bort mobilen, snur seg mot sønnen og legger armen rundt skulderen hans.

Presten har fått slippe ut av sykehuset og går opp på podiet, og snart stilner surret av stemmer, klakkingen av stoler og svisjingen av jakker. Folk kremter og legger vekk mobilene sine, mens presten stiller seg opp midt i observatoriet, under hvelvingen av taket over oss.

«Kjære alle sammen», sier han. «Aldri har jeg vært så takknemlig for å stå her foran dere som jeg er i dag. Og som dere vet, er det én modig, ung mann jeg har å takke for at jeg fremdeles er i live.»

Folk snur seg mot Yousef, og det bryter ut spontan applaus i noen sekunder. Yousef virker flau over all oppmerksomheten, for han kikker ned i gulvet og smiler forsiktig. Applausen stanser.

215

Til slutt drar folk hjem til husene sine. Alle bortsett fra Marikken og Yousef. De skal spise julemiddagen hjemme hos oss, før pappa må kjøre Yousef til asylmottaket, der han skal bo til hybelen er klar.

Jeg ser Venus skinne over tretoppene på veien hjem. Adventsstjernen som blinker og blunker.

Fra nå av skal alt bli noe annet. Mamma sa alltid at jeg var som en stjerne. At jeg måtte la meg selv skinne.

Nå skal jeg ikke holde igjen mer, mamma.

Fra nå av skal jeg skinne.

218

220

EPILOG Denne fortellingen er delvis resultatet av en reise til Palestina og Israel i 2011. Jeg stoppet innom flere palestinske flyktningleir og byer, på Vestbredden, i Betlehem og i ØstJerusalem. I tillegg snakket jeg med mange skolebarn, forfattere, redaktører og sjåfører.

Dem jeg møtte på veien, fra begge sider, var folk som bare ville leve livene sine i fred. Jeg har et håp om at de vil få ønsket sitt oppfylt i min levetid.

Fortellingen om flukten til Yousef er basert på deler av illustratør Shwan Dler Qaradakis sin egen flukt.

221

222

223

En jente uten mamma.

En gutt uten hjemland.

Sammen har de en stor hemmelighet de ikke kan dele med noen.

de lever to helt ulike liv . Stella, 11 år fra Norge, har en pappa

som er politi og en mamma som er borte. Yousef, 17 år fra Palestina, er en flyktning med avslag på oppholdstillatelsen. En iskald desemberdag møtes de på en låve, og under stjerne­himmelen flettes skjebnene deres sammen.

Adventsstjernen er en rørende fortelling om gåter, flukt og hjemløshet, men også om vennskap og tilhørighet, og om at advent er tiden for magiske øyeblikk.

En hjertevarm og tankevekkende kalenderbok fra en av våre viktigste samtidsforfattere, Simon Stranger.

Boka er laget i samarbeid med kunstner Shwan Dler Qarardaki, som selv kom som flyktning til Norge i 1999.

ISBN 978-82-03-26832-1

9 788203 268311