Stråleterapiutdanningen jubilerer

Stolt jubilant med rundt tall

Veien frem var krunglete, men for 30 år siden ble videreutdanningen innen stråleterapi her til lands en realitet.

TEKST: TONE AGUILAR

– Takket være videreutdanningen har vi i Norge i dag en stråleterapeutgruppe som faglig er på topp i Norden, og behandlingskapasiteten kan nå i større grad benyttes til pasientbehandling, sier Vidar Jetne til Hold Pusten.

Den pensjonerte medisinske fysikeren arbeidet på Radiumhospitalet, og han var en av ildsjelene som kjempet for at Norge skulle få sin egen stråleterapiutdanning. – Jeg var fra 1979 med i alle utvalg og arbeidsgrupper som jobbet for etableringen av utdanningen, forteller han.

Kampen bar frukter, og i januar 1987 begynte det første kullet på videreutdanning i stråleterapi ved Høgskolen i Oslo, i dag Oslomet.

Eneste lærer ved utdanningen den første tiden var Eric Sundqvist. Han har siden forblitt ved utdanningen og er i dag studiekoordinator. – Det var og er givende å organisere en utdanning som er så viktig for så mange, sier han overfor Hold Pusten og understreker: – Tenk hvor mange som har fått hjelp av våre stråleterapeuter!

Rekruttering og kvalitet

Jetne forteller om årene før videreutdanningen i stråleterapi ble en realitet. – Da jeg begynte som medisinsk fysiker på Radiumhospitalet i 1968, var det sykepleiere, som regel røntgensykepleiere, som utførte strålebehandlingene, mens doseplanleggingen ble gjort av ingeniører i samarbeid med oss fysikere, sier han.

Behandlingene ble gjennomført på betatroner, koboltapparat og røntgenterapiapparat. Den første lineærakseleratoren kom i 1969. – På samme tid ble de første engelske terapiradiografene ansatt, og de ble engasjert både i planlegging og utføring av behandlingene, sier Jetne og fortsetter:

– De engelske radiografene ble ofte bare kort tid i Norge samtidig som det ble vanskeligere å få de norske sykepleierne inn i dette teknologipregede yrket.

Løsningen ble å ansette ingeniører. – Etter at de første radiografskolene ble etablert, greide vi imidlertid å få inn et tre-måneders kurs i stråleterapi som avslutning på studiet ved Radiografskolen-Rikshospitalet, sier han.

Jetne var blant foreleserne i stråleterapikurset, og det gikk med mye tid til undervisning både eksternt og internt ved sykehuset. – Den store utdanningsbyrden motiverte oss til å arbeide for en norsk stråleterapiutdanning, presiserer han.

Personalet som arbeidet med stråleterapi ved Radiumhospitalet var organisert ved Avdeling for medisinsk fysikk, der Jetne først var daglig leder og deretter avdelingsleder. – Noe som motiverte til å legge ned en innsats for utdanning av yrkesgruppen, sier han og understreker: – Dette for å sikre fremtidig rekruttering. Dessuten var det nødvendig med godt kvalifisert personale for å sikre kvalitet i strålebehandlingen.

En faktor som fikk fortgang i prosessen med å etablere stråleterapiutdanningen, var at Riksrevisjonen i 1985 kritiserte at internundervisningen ved Radiumhospitalet gikk ut over behandlingskapasiteten. De anbefalte derfor å opprette en norsk utdanning av stråleterapeuter.

– Da tok først Radiumhospitalet initiativet til selv å starte en ett-årig videreutdanning, men dette ville ikke departementet være med på, sier Jetne.

I stedet kalte styret ved Høgskolen i Oslo og Akershus inn alle parter, og det ble satt ned et utvalg som skulle planlegge utdanningen som man tok sikte på å starte i januar 1987, hvilket også skjedde. – Studiestarten var vel nærmest et kupp, sier fysikeren og presiserer at det var behov for flere runder med Sosialdepartementet og Kulturdepartementet etter at utdanningen hadde begynt.

«Tenk hvor mange som har fått hjelp av våre stråleterapeuter!»

Eric Sundqvist

Det var og er givende å organisere en utdanning som er så viktig for så mange, sier Eric Sundqvist. Her er han sammen med to studenter i 2014.

FOTO: ANNE ELISABETH NÆSS

Et klokt valg

Eric Sundqvist, som fikk i oppdrag å være lærer og koordinator for utdanningen,

vektlegger at det var et stort behov for stråleterapeuter i Norge på 80-tallet.

Selv hadde han bakgrunn fra stråleterapiutdanningen i Umeå i Sverige og begynte etter å ha fullført utdanningen som stråleterapeut ved Radiumhospitalet i 1982. – Strålekapasiteten ved de tre stråleterapiavdelingene som eksisterte på dette tidspunktet, måtte utvides, og flere stråleterapiavdelinger skulle åpnes, i første omgang i Trondheim og Tromsø, forteller han. – Man måtte tenke på hvordan man skulle løse personellproblematikken.

Sundqvist forteller at en sentral diskusjon forut for studiestart var om man skulle satse på to separate utdanninger, én til diagnostikk og én til terapi. Valget falt på en ettårig videreutdanning i stråleterapi. – Og tatt i betraktning hvordan dagens stråleterapi bygger på ulike bildemodaliteter, var dette et meget klokt valg, presiserer han.

Et problem var at det ikke fantes nok radiografer på denne tiden. – Flere radiografutdanninger måtte etableres, fortsetter Sundqvist. – Men dette ville ta tid derfor ble det den første tiden rekruttert både sykepleiere og bioingeniører.

For disse ble det dannet et forkurs. Forkurset for sykepleierne hadde søkelys på strålefysikk og biologi, og bioingeniørenes hadde søkelys på omsorg. – Vi skulle ikke bare rekruttere nye, men også heve kvaliteten på de som allerede jobbet som stråleterapeuter, understreker studiekoordinatoren.

For Sundqvist var det ellers viktig at utdanningen skulle være lokalisert ved klinikken og ikke på høgskolen. – Fordi det var helt essensielt for både studentene og meg å ha nærkontakt med klinikken, sier han.

Forventet mye

Å stå alene ved roret til den nye videreutdanningen medgir Sundqvist at i blant var vanskelig. – Spesielt utfordrende var den store variasjonen i kunnskap blant studentene, forteller han. – Noen var helt ferske radiografer, mens andre hadde lang erfaring innen stråleterapi, og det å finne en god balansegang slik at faget var interessant for alle, var ikke alltid like enkelt.

Det første kullet besto av ni studenter, og blant de første studentene i den norske videreutdanningen for stråleterapi befant Kristin Rambech og Hildegunn Aase seg. Hold Pusten har snakket med dem begge.

Rambech er i dag lektor ved NTNU sin radiografutdanning mens Aase er enhetsleder ved Avdeling for kreftbehandling ved Oslo universitetssykehus. – Flere av oss hadde jobbet med stråleterapi, så vi forventet oss mye, samt at vi var nysgjerrige og interesserte i faget, sier Rambech.

Selv hadde hun arbeidet med stråleterapi i halvannet år da hun begynte på videreutdanningen.

Medisinsk fysiker Vidar Jetne, nå pensjonist, var en av ildsjelene som kjempet for at Norge skulle få sin egen stråleterapiutdanning. Kristin Rambech var én av ni studenter i det første kullet da videreutdanningen ble etablert.

Interessen for stråleterapi ble vekket i grunnutdanningen. – Vi hadde i radiografutdanningen et kurs i stråleterapi som jeg synes var veldig spennende, forteller hun. – Så da jeg var ferdig utdannet radiograf, søkte jeg jobb på Radiumhospitalet for å begynne å jobbe med stråleterapi.

Også Aase ble interessert i stråleterapi mens hun gikk på radiografutdanningen. – Jeg tok radiografutdanningen i Bergen, og der var det veldig god undervisning innenfor terapi, sier hun. – Så allerede før jeg var ferdig med utdanningen hadde jeg bestemt meg for at det var dette jeg ønsket å jobbe med.

I likhet med Rambech fikk hun jobb som stråleterapeut på Radiumhospitalet.

Da tilbudet om å ta en videreutdanning i stråleterapi kom, var hun ikke i tvil. – Jeg hadde veldig lyst til å lære mer om terapi, planlegging av terapi, strålebiologi og så videre, medgir Aase.

I løpet av utdanningen synes hun at hun lærte veldig mye. – Og etterpå kunne jeg søke på mer krevende stillinger som ga meg fine faglige utfoldelsesmuligheter og flere utfordringer i jobbsammenheng, understreker hun.

Rambech legger på sin side vekt på at det var spennende å være med og forme en ny utdanning. – I og med at det skulle prøves ut og vi skulle gi tilbakemeldinger, fikk vi muligheter til være med og forme litt, sier hun.

Når det gjelder mulighetene som åpnet seg etter videreutdanningen, trekker hun frem to ting. – Den ene er den personlige utviklingen, og det andre er det formelle med nye stillingskoder og høyere lønn, fortsetter Rambech og poengterer: – Det viktigste var at det var morsommere å jobbe med faget etterpå når vi kunne mer.

Utvidet stråleterapikapasitet

Jetne trekker frem at de ni studentene i det første kullet samt de som sto for utdanningen, var dyktige og entusiastiske. – Og det var til hjelp da de fra politisk hold ville stanse utdanningen allerede etter ett år, sier han.

De første årene var det mye stridigheter med Sosialdepartementet og Kulturdepartementet. – Sosialdepartementet insisterte på at utdanningen skulle være bedriftsintern, og da ville ikke Kulturdepartementet ha noe ansvar for den i høgskolesystemet, forklarer han. – Enden på visa ble at Radiografutdanningen skulle gjennomføre utdanning som oppdragsundervisning med Radiumhospitalet som oppdragsgiver.

Jetne understreker videre at utdanningen var viktig for de tre etablerte stråleterapisentrene ved Radiumhospitalet, Ullevål og Haukeland. – Men enda viktigere var nok utdanningen for stråleterapiavdelingene som ble opprettet i Tromsø i 1986 og i Trondheim i 1987, og for de fem avdelingene som de siste årene er etablert ved sykehus uten tidligere stråleterapimiljø, sier han.

Sundqvist sier de har klart å utdanne i takt med behovet for stråleterapeuter. – Men noen naturlige svingninger har det vært, avklarer han.

Blant annet i forbindelse med utvidelsen av stråleterapikapasiteten på 90-tallet. – Da ble det noen kull ved radiografhøgskolene i Tromsø, Bergen og Gjøvik også, og noe av dette kom til so følge av et samarbeid der forelesninger og veiledninger ble utført ved hjelp av videokonferanse, forteller studiekoordinatoren.

Jetne forteller at det i flere så ut til at Radiumhospitalet kunne satse på radiografer som den eneste profesjonsgruppen til stråleterapeutstillingene. – Men fram mot år 2000 fikk vi igjen problemer med rekrutteringer, og vi måtte ansette bioingeniører i tillegg til radiografer, sier han og legger til: – I samarbeid med Radiografhøgskolen ble det laget et forkurs som skulle kvalifisere bioingeniørene for opptak ved videreutdanningen.

Etter få år var det igjen stor nok tilgang på radiografer. – Inntaket av bioingeniører førte forståelig nok til konflikt med Radiografforbundet, avklarer Jetne.

Eneste lærer ved videreutdanningen i stråleterapi den første tiden var Eric Sundqvist. Han hadde bakgrunn fra tilsvarende utdanning i Umeå i Sverige. Her er han i 2017 ved det som da het Høgskolen i Oslo og Akershus. ARKIVFOTO: ANNE ELISABETH NÆSS

– Men jeg har i ettertid vært tilfreds med å se at det også blant de få bioingeniørene som ble tatt inn, har blitt førsteklasses stråleterapeuter.

Omsorg og teknikk

Videreutdanningen har i løpet av disse 30 årene utdannet 534 stråleterapeuter. – I dag utdannes det årlig 15-20 stråleterapeuter hvert år, sier Sundqvist.

Han avklarer imidlertid: – Når vi nå igjen står overfor en utvidelse av stråleterapiavdelinger og tatt i betraktning at flere stråleterapeuter nærmer seg pensjon, er mitt estimat at vi må øke dette til 20-25 utdannede per år.

For alle stråleterapeuter mener Sundqvist en av de største utfordringene er å være en god omsorgsperson til pasienter med en alvorlig diagnose samtidig som de jobber i en høyteknologisk avdeling. – I studiet fokuserer vi på dette både gjennom forelesninger, seminarer og praksis, understreker han før han legger til: – Men det er nettopp denne miksen mellom omsorg og teknikk som gjør stråleterapifaget så utrolig spennende.

Formidabel teknisk utvikling

Videreutdanningen har måttet tilpasse seg en enorm teknologisk utvikling. – Presisjonen i avlevering av stråledoser og nøyaktigheten er der hvor utviklingen har vært størst, sier Sundqvist.

– Stråleterapeuter trenger ikke lenger å beregne stråledoser og å stille inn felt manuelt.

Han forteller også at hvis noen tidlige på 80-tallet hadde sagt til han at man skulle kunne ta CT-bilder på behandlingsapparatet for å kunne vurdere om man hadde stilt inn riktig før man leverer stråledosen, så hadde han trodd vedkommende var gal. – Men utviklingen som har skjedd, bidrar også til at stråleterapeutene må ha stor fagkunnskap for å oppdage om det er noe som er feil, presiserer Sundqvist og utdyper: – Doseplanleggingshåndverket har forandret seg fra at man bygget opp en god dosefordeling ved hjelp av stråleretning, vekt, filter og kiler til at man måtte ha forståelse for hvordan man kan påvirke dosefordelingen ved invers planlegging.

Studiekoordinatoren understreker dessuten at stråleterapifaget og fagets utøvelse blir mer og mer automatisert. – Ferdigheter til å vurdere om noe er galt, og det å se helheten blir følgelig viktigere og vikigere, sier han.

Vidar Jetne vektlegger at bildebruken innen stråleterapi har blitt langt mer omfattende de siste 10-20-årene. – I første rekke er det CT som blir benyttet, men også MR og PET brukes for planlegging og oppfølging, understreker han.

I tillegg mener fysikeren at biologiske parametre i fremtiden vil bli mer kartlagte og at de kommer til å bli en del av stråleterapiens planlegging og oppfølging. – Noe som vil stille ytterligere krav til stråleterapeutene, fysikerne og onkologene, sier Jetne og fortsetter: – Jeg forutsetter at grunnutdanningen for radiografer blir endret i takt med utviklingen, og radiografibakgrunnen for de framtdige stråleterapeutene vil nok bli enda mer viktig. n post@holdpusten.no

«Jeg har i ettertid vært tilfreds med å se at det også blant de få bioingeniørene som ble tatt inn, har blitt førsteklasses stråleterapeuter.»

Vidar Jetne