På tomannshånd: Viggo Kristensen

Nybakt pensjonist

Hver dag i 25 år gledet Viggo Kristensen seg til å gå på jobb på universitetet. Nå er han pensjonist. Hvordan blir livet uten radiografstudenter?

TEKST OG FOTO: TONE RISE

– Hvorfor ble du radiograf? – Det var egentlig på grunn av en profilert radiograf i Narvik, han het Arvid Urke, og inspirerte meg til å velge det yrket, sier Viggo Kristensen.

Han snakker dempet, men tydelig.

Narvik er byen han er født og oppvokst i, og han søkte seg til radiografi i Tromsø da utdanningen der var nesten ny, midt på 70-tallet. Men det var så mange søkere i forhold til plasser at han fikk avslag. Da ble det tre år med ingeniørstudier i Narvik før han kom inn på radiografi i Tromsø i 1979. – Hvordan var det på radiografistudiet? – Det var flott, men utdanningen var fortsatt i støpeskjeen, den var da bare seks år gammel.

Så ble det fire år som radiograf i Stavanger og deretter fem år i Trondheim. Der hadde han egentlig en kombistilling: 50 prosent av tiden skulle han jobbe som radiograf og 50 prosent skulle han jobbe med kvalitetssikring på det som da het Regionssykehuset i Trondheim. – Men i realiteten ble det nesten bare jobbing som radiograf, for det var så mangel på folk hele tiden, forteller Kristensen. – Jeg husker det kom et helt kull fra Oslo, det var vel en 15-20 stykker, og fikk jobb hos oss, legger han til og humrer av erindringen.

«Jeg husker det kom et helt kull fra Oslo, det var vel en 15-20 stykker, og fikk jobb hos oss.»

– Omfattende utvikling

Så bar det til Tromsø, der han jobbet et år som radiograf på sykehuset, før han begynte som høyskolelektor ved radiografiutdanningen der. Vi er nå kommet frem til 1993. – Den gang het det Høgskolen i Tromsø, men senere ble det Universitet i Tromsø.

Der trivdes han så godt at han ble i 25 år, til han gikk av nå i våres. – Det var en flott tid, sier Kristensen med et stort smil. – Med veldig mange gode kolleger. Anna Pettersen var jo der, hun var sjefen først, en veldig dyktig leder. Det var for øvrig hun som fikk meg inn der. Hun visste at jeg hadde realfagsutdanning.

Anna Pettersen ble senere forbundsleder i Norsk Radiografforbund, der hun satt i 18 år. – Hva vil du si om utviklingen av faget i løpet av de 25 årene? – Ganske så omfattende. Både fagmessig og når det gjelder den pedagogiske oppbyggingen av studiet. – Dog, mine fag, jeg underviste mye i fysikk og matematikk – var jo nokså statiske, men anvendelsen av både fysikken og matematikken med CT-ens inntog og datarevolusjonen ble annerledes. – Vi hører jo stadig at studiestedene får kritikk for å henge etter, og at de ferske radiografene ikke kan alt de bør, når de kommer ut i jobb. Hva tenker du om det? – Det er nok berettiget. Men vi har jo føringer fra departementet å forholde oss til. Dessuten tar det tid før det kommer nye og oppdaterte lærebøker, og før de som underviser, får oppdatert seg faglig. Derfor er det ikke gitt at man kan møte endringer så raskt som de har kommet i dette yrket. Det er nødvendigvis en viss treghet der som medfører at studiet kan komme i utakt med det praktiske livet, sier han og fortsetter: – Likevel er vi klar over utviklingen og prøver så godt vi kan.

At han snakker i presens forteller kanskje at han fortsatt ser på seg selv som en del av et vi på universitetet.

– Uansett var endringen enorm fra da du begynte til du gikk av 25 år etter? – Ja, det er en helt ny verden. I dag vil jeg si det er et veldig godt studium.

Overgangen fra høyskole til universitet gjorde studiet langt mer akademisk, minnes han. – Var det bra? – Ja, tror det. Heldigvis klarte vi å ta med det beste fra høyskoletiden. – Som hva? – Tett oppfølging av studentene. Det er ofte stor avstand mellom forelesere og studenter på universitetet. Det er det ikke hos oss. Vi kjenner studentene våre, vi vet hva som skjer i livene deres, og hvilke interesser de har. «Hun der har kjærlighetssorg. Han der spiller fotball». Det er viktig. og en styrke for læringsmiljøet at den menneskelige dimensjon gjennomsyrer studiet.

– Radiografer best egnet til å tyde bilder

Hvordan ser du på faget fremover? – Det er viktig at vi kommer inn i diagnostikken. – Radiografer er uten tvil den yrkesgruppen som er best kvalifisert til å ta videreutdanning innen å tyde bilder. – Tenker du da på konvensjonelle røntgenbilder av ekstremiteter? – Nei, alle modaliteter, alle type bilder!

Engasjementet gjør at han snakker både høyere og raskere nå. For å ta et eksempel: På medisinstudiet i Tromsø har legestudentene ti timer radiologi. Det er ingenting som tilsier at de skal være bedre kvalifisert enn radiografer til å ta en sånn videreutdanning.

Man må se på hvilken grunnutdanning som er best, det er radiografenes. De har en treårig, solid bachelor, de produserer bildene, de sikrer kvaliteten på dem og ser sykdom i bildene. – Radiologene vet vi innvender at de har en medisinskfaglig bakgrunn som dere mangler, hva sier du til det? – I radiografistudiet er det like mye anatomi som i medisinstudiet. Så det er ingen logisk brist i min påstand. – Nå ble de første beskrivende

Viggo Kristensen har tidligere blant annet vært tillitsvalgt i Norsk Radiografforbund. Nå sitter han i lovutvalget.

radiografene videreutdannet her i landet i våres, går det den veien at vi får en stor gruppe beskrivende radiografer, tror du? – Ja, fornuften vil seire, det vil tvinge seg frem. Å utelukke dem fra den delen av bildediagnostikken vil være å diskriminere radiografene.

«Radiografer er uten tvil den yrkesgruppen som er best kvalifisert til å ta videreutdanning innen å tyde bilder.» «Jeg har lest om de mange skipsvrakene jeg har sett når jeg har dykket. Det ledet etter hvert til at jeg skrev en bok om de dramatiske hendelsene i Narvik under krigen.»

Potetdyrking, skriving og båtbygging

At han er blitt pensjonist, betyr nok ikke at Kristensen kommer til å ligge på latsiden med det første.

Han blir kan hende hyppigere å se på småbruket i Vesterålen som har vært i familiens eie lenge og som han og noen søskenbarn nå eier sammen.

– Det er min barndoms paradis, og vi dyrker potet der, Gulløye og mandel, og vi fisker torsk, forteller han.

Og i Narvik, dit han nylig har flyttet tilbake, er han med på et prosjekt der de setter i stand den gamle lokalbåten «MS Skogøy», som gikk mellom Narvik og Svolvær da han selv var barn. – Et stort prosjekt som tidligst er ferdig om fem år, forteller han.

Dessuten har han planer om å få mer tid til å dyrke sin interesse for det skrevne ord, som han formulerer det. Han kan allerede kalle seg forfatter, da han i 2013 ga ut en bok om sjøslagene i Narvik under annen verdenskrig. – I alle år har jeg vært dykker. Narvik er et eldorado for dykkere og krigshistorie. Jeg har lest om de mange skipsvrakene jeg har sett når jeg har dykket. Det ledet etter hvert til at jeg skrev en bok om de dramatiske hendelsene i Narvik under krigen, sier han og fortsetter. – Jeg er veldig opptatt av historie, og har også skrevet en del artikler om nettopp historie for Årbok for Narvik. – Savner du jobben? – Ja, jeg savner å være sammen med 20-åringer. Å høre og se den livsgleden de viser. Jeg har alltid likt å være lærer, og jeg gledet meg bestandig til å på jobb, det var slik en glede i livet.

Han tar en pause før han legger til: – Men da jeg satte strek og gikk ut døra, gikk jeg med rak rygg. I visshet om at jeg har gjort mitt, og at det er en flott stab som fortsetter, nå også med yngre krefter. Det er riktig å slippe til yngre krefter. n tone.rise@holdpusten.no