STRÅLETERAPIUTDANNINGEN
Stolt jubilant med rundt tall Veien frem var krunglete, men for 30 år siden ble videreutdanningen innen stråleterapi her til lands en realitet. TEKST: TONE AGUILAR – Takket være videreutdanningen har
vi i Norge i dag en stråleterapeutgruppe som faglig er på topp i Norden, og behandlingskapasiteten kan nå i større grad benyttes til pasientbehandling, sier Vidar Jetne til Hold Pusten. Den pensjonerte medisinske fysikeren arbeidet på Radiumhospitalet, og han var en av ildsjelene som kjempet for at Norge skulle få sin egen stråleterapiutdanning. – Jeg var fra 1979 med i alle utvalg og arbeidsgrupper som jobbet for etableringen av utdanningen, forteller han. Kampen bar frukter, og i januar 1987 begynte det første kullet på videreutdanning i stråleterapi ved Høgskolen i Oslo, i dag Oslomet. Eneste lærer ved utdanningen den første tiden var Eric Sundqvist. Han har siden forblitt ved utdanningen og er i dag studiekoordinator. – Det var og er givende å organisere en utdanning som er så viktig for så mange, sier han overfor Hold Pusten og understreker: – Tenk hvor mange som har fått hjelp av våre stråleterapeuter!
Rekruttering og kvalitet
Jetne forteller om årene før videreutdanningen i stråleterapi ble en realitet. – Da jeg begynte som medisinsk fysiker på Radiumhospitalet i 1968, var det sykepleiere, som regel røntgensykepleiere, som utførte strålebehandlingene, mens doseplanleggingen ble gjort av ingeniører i samarbeid med oss fysikere, sier han. Behandlingene ble gjennomført på betatroner, koboltapparat og røntgenterapiapparat. Den første lineærakseleratoren kom i 1969. – På samme tid ble de første engelske terapiradiografene ansatt, og de ble engasjert både i planlegging og utføring av behandlingene, sier Jetne og fortsetter:
20
– De engelske radiografene ble ofte bare kort tid i Norge samtidig som det ble vanskeligere å få de norske sykepleierne inn i dette teknologipregede yrket. Løsningen ble å ansette ingeniører. – Etter at de første radiografskolene ble etablert, greide vi imidlertid å få inn et tre-måneders kurs i stråleterapi som avslutning på studiet ved Radiografskolen-Rikshospitalet, sier han.
«Tenk hvor mange som har fått hjelp av våre stråleterapeuter!» Eric Sundqvist
Jetne var blant foreleserne i stråleterapikurset, og det gikk med mye tid til undervisning både eksternt og internt ved sykehuset. – Den store utdanningsbyrden motiverte oss til å arbeide for en norsk stråleterapiutdanning, presiserer han. Personalet som arbeidet med stråleterapi ved Radiumhospitalet var organisert ved Avdeling for medisinsk fysikk, der Jetne først var daglig leder og deretter avdelingsleder. – Noe som motiverte til å legge ned en innsats for utdanning av yrkesgruppen, sier han og understreker: – Dette for å sikre fremtidig rekruttering. Dessuten var det nødvendig med godt kvalifisert personale for å sikre kvalitet i strålebehandlingen. En faktor som fikk fortgang i prosessen med å etablere stråleterapiutdanningen, var at Riksrevisjonen i 1985 kritiserte at internundervisningen ved Radiumhospitalet gikk ut over behandlingskapasiteten. De anbefalte derfor å opprette en norsk utdanning av stråleterapeuter.
Det var og er givende å organisere en utdanning som er så viktig for så mange, sier Eric Sundqvist. Her er han sammen med to studenter i 2014. FOTO: ANNE ELISABETH NÆSS
– Da tok først Radiumhospitalet initiativet til selv å starte en ett-årig videreutdanning, men dette ville ikke departementet være med på, sier Jetne. I stedet kalte styret ved Høgskolen i Oslo og Akershus inn alle parter, og det ble satt ned et utvalg som skulle planlegge utdanningen som man tok sikte på å starte i januar 1987, hvilket også skjedde. – Studiestarten var vel nærmest et kupp, sier fysikeren og presiserer at det var behov for flere runder med Sosialdepartementet og Kulturdepartementet etter at utdanningen hadde begynt. Et klokt valg
Eric Sundqvist, som fikk i oppdrag å være lærer og koordinator for utdanningen,
Hold Pusten 3/2018