alkoholikere og narkomane forgiftet etter langvarig misbruk. Konklusjonen opplevde han som en ekstra belastning, en brennmerking, og han hevdet den var direkte feil: Skulde Hjerneblødning, som ikke har efterlat sig det ringeste Spor i min Mentalitet, kvalifisere til Indlægning? Mennesker med Hjerneblødning er ikke faa, Aareforkalkning ikke noget sjeldent og aparte Sygdomstilfælde.12
Straks etter at rettspsykiaternes erklæring forelå valgte riksadvokat Sven Arntzen med hjemmel i straffeprosesslovens § 85 å unnlate å reise offentlig straffesak mot den kjente forfatteren: Etter det resultat som de sakkyndige har kommet til, har jeg funnet at intet offentlig hensyn krever at tiltale reises mot siktede som snart er 87 år og som er praktisk talt døv.13
Påtaleunnlatelse regnes som den mildeste form for straffereaksjon, og derved slapp Arntzen å måtte leve med dikterens blod på samvittigheten. Beslutningen var ulogisk, fordi termen «varig svekkede sjelsevner» vanligvis ikke kvalifiserer til fritak for straffeansvar.14 Strafferettslig var personer med denne diagnosen tilregnelige og ansvarlige for sine gjerninger, men de ble ofte dømt til mildere straff på grunn av sin reduserte kognitive kapasitet. Hvis det var fare for gjentakelse, kunne «varig svekkede» få såkalt sikring. Men her var det andre hensyn å ta enn de strengt medisinsk-rettslige. Hamsun skulle tjene som et forsoningssymbol, et tegn på norsk humanisme og sjenerøsitet. Hamsun selv, derimot, protesterte kraftig mot at tiltalen ble frafalt. I et brev til riksadvokaten fra 26. juli 1946 skrev han: Hr. Riksadvokat! Samtidig som De offentliggjorde de Sakkyndiges Dom over mig lot De tilflyte Offentligheten en Erklæring om at De ophævet retsforfølgingen mot mig og undlot Paatale. Undskyld, men her handlet De igjen uten mig. De tenkte Dem ikke det Tilfælde at jeg kunde være utilfreds med denne Avgjørelse […] De mente jeg skulde være tjent med det slik, men det var jeg ikke, og jeg tror somme Mennesker vil gi meg Ret.15
NS-medlemmer stod etter Landssviksanordningen under kollektivt erstatningsansvar for den skade Norge var blitt påført under krigen. Hamsun hadde foran stortingsvalget i 1936 støttet Quisling offentlig og senere omtalt seg som «Quislings mann», men han nektet konsekvent for aktivt og bevisst å ha meldt seg inn i partiet. Noen hadde gitt ham et æresmedlemskap: nr. 26 000. Hamsun ble i desember 1947 stilt for Sand herredsrett og funnet skyldig. Han anket til Høyesterett, men tapte, og ble 23. juni 1948 enstemmig dømt til å betale en erstatningssum på kr. 325 000 til den norske stat, den gang en meget stor sum, som førte Hamsuns familie til randen av ruin.16 I dag regnes denne dommen av jurister som formelt feil. Advokatene Anine Kierulf og Cato Schiøtz konkluderer i sin gjennomgang av saken i 2004: Høyesteretts første argument for at han var NS-medlem – det forhold at han omtalte seg som Quislings mann – holder ikke, verken isolert sett eller som en del av en kumulativ vurdering. Høyesteretts drøftelse av Hamsuns eget syn på spørsmål om sitt forhold til NS er i det hele tatt oppsiktsvekkende summarisk og overflatisk. […] Hamsun må kort og godt ha vært ført opp som medlem uten noen foranledning fra hans side.17
Knut Hamsun opplevde at legene, riksadvokaten og dommerne tråkket på hans ære. Å skrive var nå som før et hjelpemiddel – for Hamsun det eneste som stod igjen. Hamsun litterære metode hadde alltid vært å skrive ned innfall, drømmer og refleksjoner på små papirlapper. Mens observanden satt innesperret på Psykiatrisk Klinikk, brukte han ledige sider og spalter i svigersønnen Hans Andreasens bok Manãna som papir til sine notater. Boken fikk han smuglet ut da han slapp ut av klinikken i februar 1946. I de neste to årene arbeidet forfatteren ivrig med å fullføre teksten. Manuskriptet til Paa gjengrodde Stier ble ferdig i slutten av juni 1948 og sendt til Gyldendal Norsk Forlag. Til tross for at Hamsun sterkt ønsket det, ble boken ikke publisert før i slutten av september 1949. Hvorfor? Forlagsdirektørens ambivalens
Erstatningssaken
Det kostet Hamsun en hard og lang kamp å få utgitt boken. Tidligere nazister var fortsatt hatet av mange, og forsøk på bortforklaringer av deres «unasjonale holdninger» ville man ha seg frabedt. Gyldendals direktør, Harald Grieg, saboterte i 1948-49 Hamsuns ønske om å få publisert boken på det forlaget Hamsun i 1925 hadde vært med på å stifte. Grunnene var dels personlige, dels politiske. Harald Grieg hadde i 1943 mistet sin bror, Nordahl Grieg, i et alliert bombefly som ble skutt ned over Berlin. Politisk var brødrene Grieg motstandere av nazismen. I 1941 hadde tyskerne internert forlagsdirektøren på Grini fangeleir på grunn av hans manglende samarbeid, og i stedet innsatt NS-medlemmet Tore Hamsun i stillingen. Direktør Grieg kjente den negative stemningen i opinionen mot Hamsun og alt nazistisk tankegods. På den andre siden stod respekten for Hamsuns genialitet.
Riksadvokatens påtaleunnlatelse i den offentlige straffesaken avgjorde ikke spørsmålet om det skulle fremmes et sivilt økonomisk erstatningssøksmål mot Hamsun på grunn av påstått medlemskap i NS. Dette spørsmålet lå under Erstatningsdirektoratet (ED) og justisminister Oscar Christian Gundersen. Der ble det besluttet å kreve økonomisk kompensasjon fra Knut Hamsun.
På grunn av deres forskjellige holdninger under krigen, hadde Grieg etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 ikke noen direkte kontakt med Hamsun.18 Synspunktene ble formidlet via brev og møter med Hamsuns advokat Sigrid Stray. Harald Grieg skrev til henne i et fortrolig brev i juli 1948:
Hamsun ønsket å gjøre rede for sine politiske vurderinger og motiver, og enten bli frikjent eller dømt uten avslag. Med påtaleunnlatelse tenkte han at folket ville betrakte ham som en stakkar og landsforræder, ikke som frikjent. Etter min oppfatning ser vi her et eksempel på at en avsender kan ha de beste hensikter med sin kommunikasjon, men har aldri full kontroll over hvordan utsagnene blir oppfattet og tolket av mottakeren. Når Hamsun ikke fikk anledning til å stå frem i retten og hevde sine standpunkter i en straffesak, opplevde han ikke dette som en «hjelp», men at han tvert imot var blitt gjort «forsvarsløs». Påtalemyndigheten og Hamsun kolliderte.
85