andre siden av fjorden er steile, ville og romantisk takkete. Av et dypt blågrønt hav rager de opp i en turkisfarget himmel. Mellom de spisse toppene flyter brede, solglitrende isbreer ned i fjorden.» Og Christiane lar seg fange mer og mer etter som ukene går, de tre overvintrerne legger ut på små utflukter i terrenget og til bistasjonene, og etter hvert blir dagene kortere. «De består egentlig bare av morgen- og aftenrøde». 16. oktober forsvinner sola. Og skal først komme tilbake den 25. februar. I mellomtiden er det nordlys og måne og snø som skal lyse opp verden, og mennene drar på tur. Christiane blir igjen alene i en rasende orkan, ni dager og ni netter i ett: «Hele landskapet var i opprør. Snøen drev som en bred vannstrøm over landet, over hytta og stod som en sky over det svarte havet.» Christiane sliter med ovnen, det er kaldt – og hun må grave seg ut av hytta, dag etter dag, for å hente smeltesnø. Da uværet endelig stilner, smyger en ny følelse seg innpå henne: «For første gang forstår jeg at alle ting får en annen mening når man står alene mot en mektig natur enn vi legger i dem i vår verden full av samhandling med andre mennesker. Jeg forstår nå at det i mange tilfeller kan være vanskeligere å bevare sin personlighet enn å bevare sitt liv i strid med elementene i Arktis.»
«Jeg kjenner den mektige ensomheten omkring meg. Der finnes ingenting som ligner på meg, ingen jeg kan møte ansikt til ansikt og som kan bekrefte min eksistens. Jeg kjenner at jeg mister grensene for mitt vesen i denne overveldende, sterke naturen. Og for første gang aner jeg hvilken guddommelig gave et medmenneske er.» De store tankene overmanner henne, men «Fyre i ovnen, tømme aske, hente snø, feie gulvet, det er arbeid som fører en tilbake til virkeligheten.» Og så kommer mennene hjem. Og polarnatta og mørket binder dem til hytta, alle tre. Hermann skriver og leser. Karl reparerer, snekrer, spikker, syr og fikser. Christiane har dessverre glemt hvordan man strikker hæl på ullsokker: «Mennene
219
KUNSTNEREN
Og Christiane er fortsatt alene. I stillheten etter stormen.