FAKTA OM STEINKOBBEN
kroppslengde: maks. nesten 2 meter, hannen størst. vekt: opp til 120 (i ekstreme tilfeller ca. 150) kg. levealder: opp til 30 (maks. drøyt 40) år. paring: i juli, drektighetstid ca. 11 måneder. antall unger: 1. kosthold: fisk, blekksprut, krepsdyr.
Steinkobben forekommer i havområder på den nordlige halvkule (også i Stillehavet). Den europeiske utbredelsen strekker seg fra det nordlige Spania og helt opp til Nord-Norge. Arten er alminnelig langs hele norskekysten, og den er mest tallrik i Møre og Romsdal fylke. Det er også en liten, isolert bestand på Svalbard.
STEINKOBBE Phoca vitulina
Steinkobben – som er Bohusläns offisielle landsdelsdyr – er det sørlige Skandinavias i særklasse vanligste sel. Arten er likevel mindre tallrik i Norge enn mange tror – tellinger på 2000-tallet har konkludert med at det er godt under 10 000 steinkobber på norskekysten. Den vitenskapelige artsbetegnelsen vitulina betyr kalveaktig og viser til hodets runde form. Steinkobben er ganske stille av seg, og den vil ha en anelse varmere vann enn de andre nordeuropeiske selene. Det er først og fremst i kystområder man treffer på steinkobben. Selv om den i likhet med våre øvrige seler kan dykke til mer enn 100 meters dyp, trives den best i litt grunnere farvann, og området kan godt være beskyttet – et annet navn på steinkobben er fjordsel. Når steinkobben går på land, trives den like godt på svaberg og skjær som på sandstrender. Enkelte dyr trives også i havneområder – på engelsk kalles arten «harbour seal». Det hender også at steinkobben svømmer oppover elver, mange mil fra havet. Men siden de kan være under vann i opptil 20 minutter, kan de lett passere forbi et sted uten å bli oppdaget.
Foretrekker fisk En voksen steinkobbe spiser normalt 3–4 kg fisk per døgn. Hovedsakelig handler det om ulike arter av torskefamilien (torsk, sei, lyr, hvitting, osv.), men også sild er ettertraktet føde. I tillegg spiser den små blekkspruter samt reker og enkelte andre krepsdyr. Noen ganger
154
kan man til og med se steinkobber forsøke å ta sjøfugl, men som regel er denne jakten mislykket. Steinkobbens konsum av fisk har selvfølgelig ført til konflikter med fiskerinæringen. I Kattegat og Skagerrak har for eksempel selbestanden i lange perioder vært oppe i 15 000 dyr eller mer. Det innebærer at selen har spist over 50 tonn fisk per dag, noe som naturligvis får konsekvenser. Men enda større irritasjon har nok de selene forårsaket som har spesialisert seg på å plyndre og delvis ødelegge ruser og liknende. Ødeleggelsene har ført til at man har begynt å utvikle selsikre fiskeredskaper. Steinkobben var tidligere et viktig jaktbytte for befolkningen langs kysten. Menneskene var i praksis de eneste skapningene som selene trengte å frykte – i tillegg til spekkhoggeren. Seljakten ga kystbefolkningen skinn, spekk og kjøtt av høy kvalitet.
Ikke lett å være selunge Steinkobbehunnene yngler gjerne på små holmer med sandstrender i de ytre delene av våre skjærgårder. Ungene fødes i juni og er mørke som foreldrene, ikke hvite som hos våre øvrige seler, og de dier i 3–6 uker. Ammingen er en skikkelig slankekur for moren, som mister en tredel av sin egen vekt i denne perioden. Ungen øker derimot sin vekt fra 10 til 30 kg på den samme tiden, det vil si nesten én kilo per dag. Når den er blitt avvendt, må den klare seg selv. Det er også først da at den kan legge ut på lange svømmeturer i kaldt vann, noe som krever et beskyttende spekklag. Ungen gjen-
seler
Nordens pattedyr.indd 154
28.10.11 10.26