Norge. Rosenrot kalles enkelte steder for hårvokster, et navn som henspiller på bruk av den roseduftende jordstengelen til hårvask. Å vaske håret i et avkok rosenrot, eller kanskje enda bedre å gni hodebunnen inn med en olje med rosenrotekstrakt, skulle både gi god hårvekst og et velduftende hår. Det finnes svært få opplysninger fra eldre tid som tyder på at rosenrot har hatt noen utstrakt medisinsk anvendelse i Norge. Rosenrot var imidlertid kjent som et hudbeskyttende middel, og noen steder laget man en grøt av havremel og rosenrot som man brukte på forstuvinger og lignende. Fra Island, Grønland og Færøyene finnes angivelser av at friske, opphakkete røtter ble blandet med smør og brukt som salve på sår. For å dempe revmatiske smerter ble oppmalt rosenrot pakket inn i et stykke lintøy, varmet opp og lagt på de smertefulle stedene. På Island ble et avkok av de friske jordstenglene brukt til å vaske hodet med når man hadde hodepine, en bruk vi også kjenner fra Sverige på 1800-tallet. I flere svenske verk, blant annet Svensk Flora fra 1816, står det nemlig at roten brukes mot hodepine. Linné (s. 398) omtalte rosenrot som et astringerende middel som kunne brukes til behandling av brokk, utflod, hysteri og hodepine. Samene har hatt som tradisjon å koke rosenrot og drikke vannet som et urindrivende middel. I islandsk folkemedisin ble rotavkok betraktet som styrkemedisin, og det ble også brukt mot diaré, «blodsott», nyresvakhet og munnsår.
Rosenrot som mat Rosenrot er ellers blitt brukt som mat, både i Norge og andre nordlige land. I Alaska har inuittene anvendt rosenrot som grønnsak, og det hevdes at de fremdeles bruker den. Den blir kokt og blandet i gryteretter, eller bladene blir spist direkte. Fra Nord-Norge kjenner vi til at rosenrot har vært brukt som dyrefôr. Det var spesielt i vårknipa at man tydde til rosenrot som nødfôr. Rosenrot utmerker seg ved å være en av de tidligste vårplantene på kysten og var i tillegg så vanlig at den egnet seg for utnytting i større målestokk.
Rosenrot er en adaptogen urt Rosenrot har vist seg å ha tilsvarende egenskaper som ginseng Panax ginseng, og noen påstår
faktisk at den går ginsengen en høy gang når det gjelder effektivitet. Forskning omkring rosenrot har foregått i Russland i lange tider, og de siste årene har forskningsmiljøer også i vestlige land fattet interesse for denne planten. Rosenrot har nemlig en såkalt adaptogen virkning (s. 406), det vil si at den øker kroppens allmenne tilpasningsevne og dermed dens motstandskraft. Den virker på hele kroppen, og i motsetning til mange andre medisinplanter er ikke effekten knyttet til ett spesielt organ. Adaptogene planter har faktisk evnen til å tilpasse sin virkning etter kroppens behov. Som en adaptogen urt kan rosenrot bidra til å styrke kroppens immunsystem, bl.a. ved å øke produksjonen av og aktiviteten til spesialiserte celler, inklusive naturlige dreperceller og T-celler som bekjemper bakterier, virus og kreft. Og takket være urtens mangesidige egenskaper, fra økt energiproduksjon til antioksidantvirkning og DNA-beskyttelse, kan rosenrot øke kroppens evne til å motstå mutasjoner. Ved slike mutasjoner kan friske celler for eksempel bli til kreftceller, og adaptogener vil derfor kunne virke beskyttende mot kreft. Rosenrot regnes for å være den fremste av de adaptogene urtene og er derfor trolig den viktigste medisinplanten vi har her i landet.
Rosenrot demper kroppens reaksjoner på stress Særlig i forbindelse med stress og depresjoner har rosenrot vist seg å være nyttig. Forskning har vist at urten beskytter mot at det blir frigjort et overskudd av stresshormoner, særlig kortisol, adrenalin og noradrenalin. Dette er viktig da for mye av disse stresshormonene over for lang tid kan føre til at kroppen svekkes. Kronisk stress kan forårsake en rekke helseplager. Det kan dreie seg om midlertidige eller langvarige forandringer i hormonbalansen, fysisk svekkelse, dårlig hukommelse, mental ustabilitet, depresjoner, avhengighet av rusmidler eller andre stimuli, svekkelse av det generelle immunforsvaret, ustabil hjerterytme og i alvorligere tilfeller hjertesykdommer. Dessuten kan seksuallivet bli dårligere, vi eldes for tidlig, og vi blir mottakelige for en rekke alvorlige, kroniske sykdommer.
Bergk n a ppfa m ilien
121