Page 1

Geda-IHavetErDetKrokodiller_Geda-IHavetErDetKrokodiller 28.06.11 09.54 Side 1

Fabio Geda

I havet er det krokodiller er den gripende beretningen om en liten gutts tilværelse som papirløs flyktning, og den lange ferden som fører ham til en trygg tilværelse i Italia. Enaiatollahs reise er en dramatisk odyssé i et landskap der farene lurer bak hver sving – men også en verden av lojalitet og vennskap blant mennesker som deler den skjebnen det er å være på flukt. I et levende og spontant språk formidler I havet er det krokodiller dyp innsikt i menneskelivet – sett fra et barns bråmodne ståsted.

r e l l i krokodiller d o k o a r d e k G io a h I

b a F

ROMAN

Foto: Basso Cannarsa

«Geda makter å la oss erfare krig, vold, menneskesmugling, letingen etter et nytt liv … som en liten gutt ville gjort. Det er et barns historie, men voksne bør definitivt lese den.» Corriere della Sera

Enaiatollah er ti år da moren hans smugler ham ut av Afghanistan. Men en kveld Enaiatollah skal legge seg, sier moren med alvorlig stemme: Det er tre ting du aldri må gjøre i livet, Enaiat jan, uansett hva som skjer … Enaiatollah lover å aldri bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldri stjele. Morgenen etter har moren dratt sin vei. For første gang i sitt liv er Enaiatollah alene.

t e er d

I havet er det t e v

I havet er det krokodiller

«Liaqat sukket. Da får vi gå i dekning, sa han. Så langt unna sjøen som mulig. Og han sendte et lurt øyekast i retning Hussein Ali: For alt vi vet kan det komme en villbølge og angripe oss mens vi sover. Hussein Ali tok ikke poenget. Han nikket og sa: Eller en krokodille. Han sa det på alvor, med øynene vidt oppsperret. Det er ikke krokodiller i havet, sa Liaqat. Hva vet du om det? Jeg bare vet det, din dust. Du bare snakker fordi du har en stemme. Du kan ikke engang svømme. Det kan ikke du heller. Det er sant. Hussein Ali trakk på skuldrene. Det er derfor jeg er redd for krokodillene. Som ikke finnes. Skjønner du ikke det? Det finnes i-n-g-e-n krokodiller i havet. De lever i elver. Jeg ville ikke vært for sikker på det, hvisket Hussein Ali og så ut på havet. I det tette mørket der ute, sa han og flyttet på en liten stein med tåspissen, kan det finnes hva som helst.»

9 788205 412071

ENAIATOLLAH AKBARIS HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN

Fabio Geda og Enaiatollah Akbari

Fabio Geda er født i Torino i 1972, og når han ikke skriver, arbeider han med vanskeligstilte barn og ungdommer. Geda skriver for en rekke italienske magasiner og aviser og underviser i skriving og fortellerkunst. Han har tidligere utgitt to romaner, men det er først med I havet er det krokodiller at han har nådd ut til et internasjonalt publikum. I havet er det krokodiller er nominert til Strega-prisen 2011.


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

Fabio Geda

I havet er det krokodiller Enaiatollah Akbaris historie fra virkeligheten

Oversatt fra italiensk av Jon Rognlien


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

Originaltittel: Nel mare ci sono i coccodrilli Copyright © 2010 Baldini Castoldi Dalai editore B.C. Dalai editore Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Første gang utgitt av B.C. Dalai editore, Milano 2010 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaˇciarne BB s.r.o. Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 90 g Ensolux Cream (1,6) Boken er satt med Sabon 11/15 pkt. Omslagsillustrasjon: Winfried Bahrle Oversetter Jon Rognlien er medlem av Norsk Oversetterforening Etter ønske fra Enaiatollah Akbari er enkelte personnavn i boka endret ISBN 978-82-05-41207-1


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

Innhold

Afghanistan

9

Pakistan

30

Iran

62

Tyrkia

99

Hellas

133

Italia

160


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

NORGE

R

SVERIGE

U

S

S

L

A

N

N o r d s j ø e n

HVITERUSSLAND P O L E N

TYSKLAND

U

K

R

A

I

N

A

FRANKRIKE ØSTERRIKE

UNGARN Azovhavet

ROMANIA

AL

G E O R G IA

Istanbul

IA

HELLAS

Mytilene

ASERBAJDSJAN

ARMENIA

Ankara

Salma s Tabriz Van

Ayvalik T Y R K I A

Korint

v

Roma

S v a r t e h a v e t

BULGARIA

ha

IT

ke

pis

as

tk

De

Venezia

Torino

Aten

Qom

S Y R I A

Middelhavet TUNISIA

I

L

I B

Y

G

Y

P

T

de ha

S

R

U

D

A

N

t

E

ve

G

T

K

S A U D I A R A B I A

I

A

A E

N

R

S

J A

6

D


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

R

U

S

S

L

A

N

D

LAND K

K

R

A I N

A

S

A

K

H

S

T

A

N Lago Balhas

A

Lago d’Aral

KIRGISISTAN

De

Azovhavet

ke

pis

as

tk

US BE KI ST AN

ha

S v a r t e h a v e t

v

G E O R G IA

stanbul

TADSJIKISTAN ASERBAJDSJAN

ARMENIA

Ankara

TURKMENIST AN

Salma s Tabriz Van

yvalik T Y R K I A

Kabul Teheran

Herat

Qom

S Y R I A

Nava

AFGHANIST A N

Kandahar I

R

A

K

Esfahan

Quetta

Kerman I

R

A

N PAKIST AN

Y P

T

S A U D I A R A B I A

D

A

N

ve

U

M

ha

A

de

N

S

Det arabiske hav

t

O

G

0

7

km

800


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

AFGHANISTAN

Jeg hadde faktisk aldri, nei faktisk aldri, trodd at hun virkelig skulle gå fra meg. Det er bare ikke sånn at når du er ti år og legger deg til å sove en kveld, en kveld som så mange andre – hverken mørkere, med flere stjerner, stillere eller mer illeluktende enn andre – til lyden av muezzinenes sanger, alltid de samme, de samme overalt der det kalles til bønn fra toppen av minaretene, det er bare ikke sånn at når du er ti år – og jeg sier ti for å ha noe å si, fordi jeg vet ikke sikkert når jeg ble født, det finnes ikke noe folkeregister eller noe sånt i Ghazni-provinsen – altså, jeg sa at det er bare ikke sånn at når du er ti år, selv om moren din tar hodet ditt og holder det inn til brystet sitt i en lang stund før du sovner, lenger enn vanlig, og sier: Det er tre ting du aldri må gjøre i livet, Enaiat jan, uansett hva som skjer. Den første er å bruke narkotika. Det finnes stoffer som lukter og smaker godt, og de hvisker deg i øret at de kan gjøre slik at du får det bedre enn det er mulig å ha det uten dem. Ikke tro på det. Lov meg at du aldri gjør det. Jeg lover. 9


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

Den andre er å bruke våpen. Selv om noen skulle øve vold mot din hukommelse, mot dine minner eller dine følelser, fornærme Gud, jorden, menneskene, så må du love meg at hånden din aldri vil klemme rundt en pistol, en kniv, en stein, og ikke engang rundt en tresleiv til qhorma palaw, dersom sleiva skal brukes til å skade et annet menneske. Lov meg det. Jeg lover. Den tredje er å stjele. Det som er ditt, tilhører deg, det som ikke er det, gjør ikke det. De pengene du trenger skal du tjene ved å jobbe, uansett om jobben er slitsom. Og du skal heller aldri svindle noen, ikke sant, Enaiat jan? Du skal være gavmild og tolerant mot alle. Lov meg at du vil være det. Jeg lover. Sånn ja. Selv om moren din sier sånt som dette, og deretter hever blikket mot vinduet og begynner å snakke om drømmer, mens hun hele tiden kiler deg i nakken, om drømmer slik som månen, som gir lys til måltidet om kvelden, eller om ønsker – at man alltid må ha et ønske i sikte, slik et esel har en gulrot, og at det er når vi forsøker å oppnå våre ønsker, at vi finner styrke til å reise oss opp igjen, og at hvis man holder sitt ønske, uansett hva det handler om, høyt opp foran seg, en håndsbredd foran pannen, da vil det alltid være verdt å leve – altså, selv om moren din sier alle disse tingene med lav og underlig stemme når hun hjelper deg til å sovne, varmer hendene dine som glør og fyller stillheten med ord, hun som alltid har vært så knapp og kvikk for å holde tritt med livet, så 10


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

er det likevel i denne situasjonen vanskelig å skjønne at det hun prøver å si til deg er: Khoda negahdar, adjø. Men sånn var det. Om morgenen, da jeg våknet, strakte jeg på armene for å få kroppen ut av søvnen og famlet til høyre for å finne trygghet i mammas kropp, den betryggende duften av huden hennes, som for meg betydde: våkn opp, stå opp, og alt det der. Men under håndflaten var det ingenting, og mellom fingrene fant jeg bare det hvite bomullslakenet. Jeg trakk lakenet til meg. Jeg snudde meg, med vidåpne øyne. Jeg reiste meg opp på albuene og prøvde å rope: Mamma. Men hun svarte ikke, og ingen andre svarte heller, i hennes sted. Hun lå ikke på madrassen, hun var ikke i salen der vi hadde sovet, salen som fortsatt var varm av kroppene som nå beveget seg rundt i grålysningen, hun var ikke ved døra, hun sto ikke ved vinduet og så på trafikken ute på gata, biler og kjerrer og sykler, hun drev ikke og pratet med noen, slik hun ofte hadde gjort i disse tre dagene, borte ved vannmuggene eller i røykehjørnet. Fra utsiden hørtes støyen fra Quetta, som er mye, mye mer bråkete enn min lille landsby, den smale stripen av jord, hus og bekker der jeg kommer fra, det vakreste stedet i verden, i Ghazni-provinsen (og jeg sier ikke dette for å skryte, men fordi det er sant). Liten, stor. Jeg tenkte ikke at det var byens størrelse som førte til alt levenet, jeg trodde det dreide seg om normale forskjel11


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

ler mellom nasjoner, sånn som med måten å krydre kjøtt på. Jeg tenkte at lyden av Pakistan var forskjellig fra lyden av Afghanistan, punktum, og at alle land har sin spesielle lyd, at det skyldes en masse ting, som for eksempel hva folk spiser og hvordan de beveger seg. Mamma, ropte jeg. Ikke noe svar. Dermed kom jeg meg ut fra teppene, tok på meg sko, gned meg i øynene og gikk for å finne sjefen som bestemte på dette stedet, for å spørre ham om han hadde sett henne. Da vi kom for tre dager siden, hadde han sagt at ingen gikk inn eller ut på samavat Ghazi uten at han merket det, noe jeg syntes var ganske rart, fordi jeg regnet med at også han måtte sove litt, innimellom. Solen skar inngangen til samavat Ghazi i to deler. I denne delen av verden blir sånne steder også kalt hotell, men de likner overhodet ikke på de hotellene dere tenker på, nei, nei. Mer enn å være et hotell, var samavat Ghazi et lagerbygg for kropper og sjeler; en silo der man kan stappe seg inn i påvente av å bli pakket og sendt til Iran eller Afghanistan eller hvor det måtte være; et møtested for å få kontakt med trafikanter – menneskesmuglere. Vi hadde vært på samavaten i tre dager uten å gå ut en eneste gang. Jeg lekte mellom putene mens mamma snakket med grupper av kvinner med barn, av og til med hele familier, folk hun så ut til å stole på. Jeg husker at hele denne tiden i Quetta holdt mamma ansiktet og kroppen innhyllet i burkaen sin, den burkaen som hun aldri hadde på seg hjemme hos oss i Nava når vi var sammen med tante og mors venner. Jeg visste ikke 12


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

engang at hun hadde burka. Første gang jeg så henne bruke den, var på grensen, og da jeg spurte henne hvorfor, smilte hun og sa: Det er bare en lek, Enaiat, kom inn her. Hun løftet opp en flik av drakten. Jeg smatt inn mellom beina hennes under det lyseblå stoffet, som om jeg stupte ut i et svømmebasseng. Jeg holdt pusten, men svømte ikke. Nå dekket jeg øynene med hånden på grunn av det skarpe lyset og gikk bort til kaka Rahim, sjefen, og sa unnskyld at jeg forstyrrer. Jeg spurte etter mamma, om han tilfeldigvis hadde sett henne gå ut, siden ingen kunne gå ut eller inn uten at han la merke til det, ikke sant? Kaka Rahim satt og leste en avis på engelsk, med litt rødt og litt svart, uten bilder, og dampet på en sigarett. Han hadde buskete øyebryn, og kinnene var dekket av tynt hår, som på en fersken eller en varulv, og ved siden av avisen på bordet ved inngangen sto det en tallerken full av aprikossteiner og tre store, oransje aprikoser klare til å bli spist opp, pluss en håndfull morbær. Mamma hadde sagt det: Det er masse frukt i Quetta. Hun hadde sagt det for at jeg skulle få lyst til å reise, for jeg er veldig glad i frukt. På pashtu betyr Quetta befestet handelspost eller noe sånt, et sted der man utveksler varer – gjenstander, liv, og så videre. Quetta er hovedstaden i Balutsjistan: Pakistans frukthage. Uten å snu seg blåste kaka Rahim røyken ut i sollyset og svarte: Ja, jeg har sett henne. Jeg smilte. Hvor gikk hun, kaka Rahim? Kan jeg få vite det? Bort. 13


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

Bort hvor da? Bort. Når kommer hun tilbake? Hun kommer ikke tilbake. Kommer hun ikke tilbake? Nei. Hva betyr det? Kaka Rahim, hva betyr det at hun ikke kommer tilbake? Hun kommer ikke tilbake. Da hadde jeg ikke flere spørsmål. Kanskje det fantes andre spørsmål som kunne passet, men jeg visste ikke om dem. Jeg ble stående taus og se på det hårete kinnet til sjefen for samavaten, men uten egentlig å se det. Det var han som begynte å snakke igjen: Hun ba meg hilse deg og si en ting, sa kaka Rahim. Hva da? Khoda negahdar. Bare det? Nei, én ting til. Hva da, kaka Rahim? Hun sa at du aldri må gjøre de tre tingene hun har sagt at du ikke skal gjøre. Moren min vil jeg kalle mamma. Broren min, bror. Søsteren min, søster. Landsbyen der vi bodde, nei, den vil jeg ikke kalle landsbyen, men Nava, for det er det den heter, og det betyr takrenne, for den er plassert i bunnen av et dalføre, klemt mellom to fjellkjeder. Så da mamma, en kveld da jeg kom hjem etter å ha lekt ute, sa: Gjør deg 14


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

klar, vi skal reise, og jeg spurte: Hvor da? og hun svarte: Vi skal reise fra Afghanistan, så tenkte jeg at vi sikkert skulle dra rett over fjellene, ikke noe mer, fordi for meg var Afghanistan det som lå mellom disse fjellene, det var disse bekkene, jeg visste ikke at landet var mye større. Vi tok en tøypose og fylte den med ett klesskift til meg, ett til henne, og noe å spise, brød, dadler. Jeg gledet meg vilt til å reise, jeg ville løpe og fortelle om det til alle andre, men mamma ville ikke det, og hun sa hele tiden at jeg skulle være flink gutt og ta det med ro. Tanten min, søster til mamma, kom innom, og de snakket sammen for seg selv. Så kom det en mann, en gammel venn av pappa, og han ville ikke komme inn; han sa vi skulle forte oss, at månen ennå ikke var kommet opp og at mørket var sand i øynene på talibanerne eller hvem det nå var vi risikerte å møte. Skal ikke broren min og søsteren min være med, mamma? Nei, de skal være hos tante. Broren min er liten, han vil ikke være hos tante. Søsteren din skal passe ham. Hun er nesten fjorten. Hun er voksen. Men når kommer vi tilbake? Snart. Når da, snart? Snart. Men vi skal jo spille Buzul bazi-turnering. Har du sett så mange stjerner det er i kveld, Enaiat? Hva har stjernene med dette å gjøre? 15


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

Tell dem, Enaiat. Det er umulig. Det er altfor mange. Du får begynne, sa mamma. Ellers blir du aldri ferdig. I Ghazni-distriktet, der vi bodde, bor det bare hazaraer, altså sånne afghanere som meg, med mandelformede øyne og flat nese, ikke helt flat, altså, men litt flatere enn andre neser, for eksempel flatere enn din, Fabio, typisk for de mongolske folkeslagene. Noen sier vi er etterkommere av Djengis Khans soldater. Noen sier at fedrene til våre fedre var koshanere, de opprinnelige innbyggerne i området, de legendariske byggmestrene som lagde buddhaene i Bamiyan. Og noen sier at vi er slaver, og de behandler oss som slaver. Å dra ut fra Ghazni-distriktet eller ut av provinsen, var ekstremt farlig for oss (og jeg sier var bare fordi jeg ikke vet hvordan det er nå, men jeg tror ikke det har endret seg mye), fordi ute blant talibanere og pashtunere – som ikke er det samme, neida, men som uansett alltid har vært slemme mot oss – må du være oppmerksom på hvem du møter. Jeg tror det var derfor vi dro om natten, vi tre: Jeg, moren min og mannen – denne mannen som jeg ganske enkelt vil kalle mann – som mamma hadde bedt om å følge oss. Vi gikk avgårde til fots, og i tre netter nøt vi godt av mørket og lyset fra stjernene – et lys som i et område hvor det ikke finnes strøm, er et veldig kraftig lys. Vi gikk i retning Kandahar. Jeg hadde på meg min vanlige, grå pirhan, vide bukser av bomull og en knelang jakke i samme stoff. Mamma 16


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

gikk med chador, men i posen hadde hun en burka som hun kunne ta på seg når vi møtte noen; en lur teknikk for å skjule at hun var hazara og for å gjemme meg. Den første dagen stanset vi om morgenen ved daggry for å hvile i et karavaneserai som i en tid må ha vært brukt som fengsel av talibanerne eller av noen andre, det kunne man se av gitteret for vinduene. Det var ingen der, og det var bra, men jeg kjedet meg, så jeg fant en klokke som hang i en lyktestolpe til å bruke som blink. Jeg samlet noen steiner og prøvde å treffe klokka på hundre skritts avstand. Til slutt traff jeg, men da kom mannen løpende bort til meg, tok tak rundt håndleddet mitt og ba meg holde opp. Den andre dagen så vi en rovfugl som sirklet over en eselskrott. Eselet var dødt (så klart), med beina klemt fast mellom to steiner. For oss var det helt ubrukelig, fordi det ikke var spiselig. Jeg husker at vi var i nærheten av Shajoi, som er den skumleste delen av Afghanistan for hazaraer. Vi hadde hørt at i dette området kunne reisende hazaraer, slike som oss, bli tatt av talibanerne og kastet levende ned i en dyp brønn, eller bli gitt til ville hunder som mat. Nitten mannfolk fra landsbyen min var forsvunnet på den måten på vei til Pakistan, og broren til en av dem hadde dratt for å lete etter broren sin, og det var han som fortalte om de ville hundene. Han hadde bare funnet klærne til broren sin, og inni klærne bare knokler, ingenting annet. Sånn er det hos oss. Talibanerne har et ordtak: Tadsjikistan til tadsjikerne, Uzbekistan til uzbekerne og Goristan til hazaraene. Det er det de sier. Og Gor betyr grav. 17


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

Den tredje dagen traff vi en masse mennesker som var på vei til et eller annet sted, de så ut til å være på flukt fra noe – en konvoi av kjerrer lastet med menn, kvinner, barn, høner, stoffer, vanntanker og så videre. Når det nærmet seg lastebiler som kjørte i vår retning, ba vi om å få sitte på, gjerne korte turer også. Hvis de var bra folk, stoppet de og tok oss med, men hvis de var slemme eller sinte på seg selv eller verden, kjørte de tett inntil oss og satte opp farten så vi ble fulle av støv. Så snart vi hørte lyden av en motor bak oss, fortet mamma og jeg oss ned i grøfta for å gjemme oss, eller bak noen busker eller steiner, hvis det var steiner som var store nok der. Mannen ble stående i veikanten og gjorde tegn til bilene at de skulle stanse. Akkurat som om han haiket, men han brukte ikke bare tommelen, han viftet med armene for å være sikker på at de skulle se ham og ikke kjøre ham ned. Hvis lastebilen stoppet og alt var i orden, sa han at vi kunne komme opp av grøfta, og mamma og jeg satte oss foran (det skjedde to ganger) eller bak, blant varene (det skjedde én gang). Den gangen vi satte oss bak, var lasterommet fullt av madrasser. Da sov jeg utrolig godt. Da vi var kommet til Kandahar, etter å ha krysset elven Arghandab, hadde jeg telt tre tusen fire hundre stjerner (et bra antall, synes jeg) hvorav minst tjue var store som ferskensteiner, og jeg var veldig sliten. Ikke bare det. Jeg hadde også telt antall broer som var sprengt med dynamitt av talibanerne, og utbrente biler og svarte stridsvogner etterlatt av de militære. Men jeg skulle ønske jeg kunne dratt hjem til Nava for å spille Buzul bazi med vennene mine. 18


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40 NOT PRINT READY!

I Kandahar sluttet jeg å telle stjerner. Jeg sluttet fordi det var første gang jeg var i en så stor by, og lysene fra husene og gatelysene var veldig distraherende. Jeg var vel også altfor sliten til å fortsette tellingen. Gatene i Kandahar var asfaltert. Det var biler, motorsykler, vanlige sykler, butikker og mange lokaler der menn samlet seg for å drikke chay og prate, og bygninger som var enda høyere enn tre etasjer og med antenner på taket, og støv, vind og støv, og på fortauet var det så mye folk at jeg tenkte at det ikke kunne være noen igjen hjemme i husene. Etter at vi hadde gått en stund, stanset mannen og sa vi skulle vente mens han gikk for å avtale. Han sa ikke hvor eller med hvem. Jeg satte meg på en lav mur og telte bilene som kjørte forbi (de som hadde farge) mens mamma ble stående oppreist, urørlig, som om det ikke var noen inne i burkaen. Det luktet stekeos. En radio sendte nyheter om at i Bamiyan forsvant det stadig masse mennesker og at det var funnet et stort antall døde i et hus. En gammel mann med armene strakt opp mot himmelen gikk forbi og ropte khodaia khair, en bønn til Gud om å få fred. Jeg var sulten, men ba ikke om mat. Jeg var tørst, men ba ikke om vann. Mannen kom smilende tilbake, sammen med en annen mann. Dette er en god dag for dere, sa han. Denne mannen er Shaukat, og han tar dere med til Pakistan i lastebilen sin. Mamma sa: Salaam, agha Shaukat. Tusen takk. Shaukat, pakistaneren, svarte ikke. Dra nå, sa mannen. Vi sees snart. 19


Geda-IHavetErDetKrokodiller_Geda-IHavetErDetKrokodiller 28.06.11 09.54 Side 1

Fabio Geda

I havet er det krokodiller er den gripende beretningen om en liten gutts tilværelse som papirløs flyktning, og den lange ferden som fører ham til en trygg tilværelse i Italia. Enaiatollahs reise er en dramatisk odyssé i et landskap der farene lurer bak hver sving – men også en verden av lojalitet og vennskap blant mennesker som deler den skjebnen det er å være på flukt. I et levende og spontant språk formidler I havet er det krokodiller dyp innsikt i menneskelivet – sett fra et barns bråmodne ståsted.

r e l l i krokodiller d o k o a r d e k G io a h I

b a F

ROMAN

Foto: Basso Cannarsa

«Geda makter å la oss erfare krig, vold, menneskesmugling, letingen etter et nytt liv … som en liten gutt ville gjort. Det er et barns historie, men voksne bør definitivt lese den.» Corriere della Sera

Enaiatollah er ti år da moren hans smugler ham ut av Afghanistan. Men en kveld Enaiatollah skal legge seg, sier moren med alvorlig stemme: Det er tre ting du aldri må gjøre i livet, Enaiat jan, uansett hva som skjer … Enaiatollah lover å aldri bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldri stjele. Morgenen etter har moren dratt sin vei. For første gang i sitt liv er Enaiatollah alene.

t e er d

I havet er det t e v

I havet er det krokodiller

«Liaqat sukket. Da får vi gå i dekning, sa han. Så langt unna sjøen som mulig. Og han sendte et lurt øyekast i retning Hussein Ali: For alt vi vet kan det komme en villbølge og angripe oss mens vi sover. Hussein Ali tok ikke poenget. Han nikket og sa: Eller en krokodille. Han sa det på alvor, med øynene vidt oppsperret. Det er ikke krokodiller i havet, sa Liaqat. Hva vet du om det? Jeg bare vet det, din dust. Du bare snakker fordi du har en stemme. Du kan ikke engang svømme. Det kan ikke du heller. Det er sant. Hussein Ali trakk på skuldrene. Det er derfor jeg er redd for krokodillene. Som ikke finnes. Skjønner du ikke det? Det finnes i-n-g-e-n krokodiller i havet. De lever i elver. Jeg ville ikke vært for sikker på det, hvisket Hussein Ali og så ut på havet. I det tette mørket der ute, sa han og flyttet på en liten stein med tåspissen, kan det finnes hva som helst.»

9 788205 412071

ENAIATOLLAH AKBARIS HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN

Fabio Geda og Enaiatollah Akbari

Fabio Geda er født i Torino i 1972, og når han ikke skriver, arbeider han med vanskeligstilte barn og ungdommer. Geda skriver for en rekke italienske magasiner og aviser og underviser i skriving og fortellerkunst. Han har tidligere utgitt to romaner, men det er først med I havet er det krokodiller at han har nådd ut til et internasjonalt publikum. I havet er det krokodiller er nominert til Strega-prisen 2011.

I havet er det krokodiller  

Bare ti år gammel blir Enaiatollah Akbari etterlatt alene i en flyktningeleir i Quetta i Pakistan, etter at han har flyktet fra Afghanistan...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you