Hvem drepte birgitte tengs?

BJØRN OLAV JAHR (f. 1969) er forfatter, journalist og forlagsredaktør. I 2003 vant han SKUP-prisen for opprullingen av Finance Credit-skandalen. Han har tidligere utgitt Smarte skurker – grådige gubber. Historien om Finance Credit (2005) og Rus og Rolex. Historien om en narkoman i hvit snipp, i sam­ arbeid med Olaf Olsvik (2009).

21 måneder etter drapet arresterte politiet Birgittes jevngamle fetter for drapet. Etter tre uker i isolasjon tilsto han et drap han ikke husket å ha begått. Senere trakk han tilståelsen tilbake. Fetteren ble frifunnet i Gulating lagmannsrett, men samtidig dømt til å betale Birgittes foreldre erstatning. Tilbake sto lokalbefolkningen med ett spørsmål: Hvis ikke fetteren hadde drept Birgitte, hvem hadde da gjort det?

Birgitte Tengs-saken er en av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker. I Hvem drepte Birgitte Tengs? tegner den prisbelønte journalisten Bjørn Olav Jahr et levende portrett av et splittet lokalsamfunn, familier i oppløsning og en politietterforskning ute av kontroll. Og ikke minst presenterer han et realistisk scenario for hva som faktisk fant sted på Karmøy den skjebnesvangre vårnatten.

9 788205 486386 Omslagsdesign: www.koitz.dk

HVEM DREPTE BIRGITTE TENGS?

Foto: Agnete Brun

B J Ø R N O L AV J A H R

Natt til lørdag 6. mai 1995 ble 17 år gamle Birgitte Tengs drept, bare 500 meter hjemmefra. Den unge Karmøy-jenta ble seksuelt misbrukt og utsatt for brutal vold.

ET POTENSIELT SKADEVÅPEN?

«Det tok en stund før hun tenkte at dette kunne ha noe med drapet på Birgitte å gjøre, men etter hvert ble hun sittende og veie det i hånden.

Vekten var ikke all verden, i underkant av 400 gram, men det var perfekt å holde i hånden om man holdt i «håndtaket», og det kunne sikkert gjøre skade ved slag. I enden av håndtaket var det et rustent feste for en skrue – et sirkelformet, flatt og skarpt jernbeslag. Både hun og samboeren så for seg at drapsmannen kunne ha brukt det skarpe skruefestet til å hugge og stikke med. Lenger opp satt det et blankt, flyttbart beslag til å træ over skruefestet i overgangen mellom dørhåndtak og bildør. Gjennom avisen hadde Strømme oppfattet det som om Birgitte hadde kutt på kroppen og i hodet, og at et skaderedskap manglet.

Hadde hun nå funnet et slikt?»

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Printed in Sweden

Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 80 g Munken Print Cream Boken er satt med 11/13,6 pkt. Minion Pro Omslagsdesign: Henrik Koitz Omslagsfoto: privat ISBN 978-82-05-48638-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Bjørn Olav Jahr

Hvem drepte Birgitte Tengs?

En kriminaldokumentar

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bildet av Birgitte Tengs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 11

Del 1 – FORBRYTELSEN 1.

2.

3.

4.

Bryllupsfesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den siste timen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En uhyggelig lyd i natten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De siste minuttene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17 21 25 27

Del 2 – DEN FØRSTE UKEN 5.

6.

7.

8.

9.

10.

11.

12.

13.

14.

15.

16.

17.

18.

For svakt lys . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Funnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

På leting etter Karin Tengs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kripos ankommer åstedet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Betyr det at jeg aldri skal få se Birgitte igjen?» . . . . . . . . . . . . . . . .

Obduksjonsrapporten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Politiet besøker familien Espeseth . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Politiets strategi: bred etterforskning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Åstedet åpnes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avhør. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tips . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mistenkt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Uroen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det tar av på lærerværelset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

33 35 37 42 46 49 51 54 57 59 62 66 70 73

19. Begravelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

20. Etter begravelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21. Gymlæreren tar affære . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

76 82 85

Del 3 – JAKTEN TAR TIL 22.

23.

24.

25.

26.

27.

28.

29.

30.

31.

32.

Bilsporet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Morfars savn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kvinnelig gjerningsperson? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Livet uten Birgitte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Drapstidspunktet flyttes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«TIL DEG DER UTE SOM TOK LIVET AV JENTA VÅR!» . . . . . . .

En einstøing fra Skudeneshavn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lønning Direkte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nedtrapping . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En flott, grønn bil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Minnemarkering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

91 94 96 101 105 108 113 116 121 124 128

Del 4 – EN INTERESSANT MANN Politisekretæren tar saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Svært nær opp til et drapsforsøk» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Telefonsjikane, blotting og parykk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et potensielt skadevåpen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bunken snus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En spesielt interessant ener . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En spesielt interessant toer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Er noen uenig, skal det sies nå – ikke om noen uker … om det går galt» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

41. «Ikke akkurat Pamela Anderson» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

42. Nøkkelvitnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

43. Svensk psykiatri inntar Karmøy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

33.

34.

35.

36.

37.

38.

39.

40.

133 137 143 149 152 157 161 164 167 171 173

Del 5 – VI HAR HAM NÅ 44.

45.

46.

47.

Pågripelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Glasset som knuste» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fengslingsmøtet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Vi har sprengt 19-åringens alibi» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

179 184 187 191

48. To timer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

49. «Jeg har aldri løyet for deg, det har du kjærligheten min og mer til på» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

50. «Nytt alibi er borte» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

51. «Du tror jeg drepte Birgitte, du?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

52. «En fantastisk dyktig mann» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

53. «Tryggheten må finnes i samvittigheten» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

54. «Kaos er også en del av prosessen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

194 197 200 204 207 210 216

Del 6 – TILSTÅELSE OG DOM 55.

56.

57.

58.

59.

60.

61.

62.

63.

64.

65.

66.

«Den blanke siden»: En forklaring blir til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Nøkkelen til venterommet» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Han vil erkjenne for at han skal bli trodd»: En tilståelse blir til . . .

«Jeg var overlegen, hun var som en ting uten sjanse» . . . . . . . . . . . .

Tilståelsen: Fri diktning, eller så detaljert at den må være sann? . . .

«Saken kommer til å bli stående sentralt i norsk kriminalhistorie» .

En veske på avveie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kampen i kroppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vanskelige besøk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Håper du ikke tror at jeg har løyet for deg» . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Da er det tungt å gå tilbake til tomrommet på cella igjen» . . . . . . .

«Hvor er den samme Ståle når en desperat ungdom ber innstendig om noen svar?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

225 228 232 236 243 248 250 253 256 259 262 267

Del 7 – I RETTEN 67.

68.

69.

70.

71.

72.

73.

74.

75.

76.

77.

«Hvor sta skulle jeg være, egentlig?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kripos på offensiven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kripos på defensiven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et «jævla svin» eller «en korrekt og høflig ung mann»? . . . . . . . . . .

«Det går ikke an, det går ikke an» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Jeg føler at jeg prostituerer meg som politimann» . . . . . . . . . . . . .

Forsvarerbytte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Håndtaket blir manipulert . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Det er ikke så lett å forstå, men man får lyst til å tilstå» . . . . . . . . .

«Akter dere å bringe dette håndtaket inn i saken?» . . . . . . . . . . . . .

275 280 283 286 290 295 301 304 307 311 315

78. «Aktor i dommerkappe» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

79. Forsvarets sterke kort . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

80. «Politiets løpegutt» og politisekretæren fremprovoserer nye undersøkelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

81. Tre skumle menn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

320 323 331 335

Del 8 – EN FRI MANN 82. Frifinnelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

83. «Klar sannsynlighetsovervekt» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

84. Politiet går til aksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Epilog. Hvor står Birgitte Tengs- . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

345 353 358 361 373 381

Forord

5. april 2003 vant jeg norsk presses SKUP-pris i Haugesund for avsløringen av Norges største finansskandale, Finance Credit-saken. Samme dag holdt politispesialist Asbjørn Rachlew foredrag om politiets avhørsmetoder. «Bevis tar tid», sa Rachlew. «En tilståelse gjør ikke nødvendigvis det.» Politispesialisten snakket om oppklaringspresset politiet opplever i alvorlige straffesaker, og om faren for tunnelsyn, bekreftelsesfeller og det å låse seg til hypoteser. Som journalist var det lett å kjenne seg igjen. For ønsker vi ikke alle å få bekreftet den hypotesen vi har størst tro på? Og gjerne så raskt som mulig?

To og et halvt år senere, høsten 2005, møtte jeg fetteren til Birgitte Tengs – i boken har jeg kalt ham Espen Espeseth – i Madrid. Formålet med møtet var å lage en sak for Dagbladet Magasinet om falske tilståelser. Espen Espeseth ble siktet for drapet på sin 17 år gamle kusine snaue to år etter at hun ble drept 6. mai 1995. Etter tre uker i isolasjon tilsto han et drap han ikke husket å ha begått. Spørsmålene jeg ønsket svar på, var: Hvordan er det mulig å tilstå et drap en ikke husker å ha begått? Og hva foregår på politiets avhørsrom?

Espen Espeseth ble strafferettslig frikjent i Gulating lagmannsrett for drapet på Birgitte Tengs, men dømt til å betale hennes foreldre erstatning. Fagdommerne mente det var en sannsynlighetsovervekt for at han var drapsmannen. Erstatningsdommen førte til at Norge vinteren 2003 ble dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for å ha krenket Espen Espeseths rettigheter.

Jeg har kalt boken Hvem drepte Birgitte Tengs?. Målet har vært å kaste nytt lys over gåten. For hvem drepte egentlig Birgitte? Arbeidet med 9

saken har overbevist meg om at Espen Espeseth ikke er drapsmannen.

Det fantes grunner til at politiet fattet interesse for ham, men utover det er det vanskelig å se at de gjorde særlig mye rett overfor ham. Erstatningsdommen ga politiets etterforskning et godkjent-stempel. Det fantes det ingen grunn til; den har i sum vært katastrofal. Både evnen og viljen til å rette opp i egne feil har vært påfallende mangelfull. Politiets innsats er forsøkt belyst så objektivt som mulig i boken.

Våren 2013 kontaktet jeg tidligere politisekretær Grete Strømme.

Hun har siden høsten 1996 presentert alternative etterforskningsskritt for politiet. Uken før Espeseth ble frikjent i Gulating lagmannsrett, varslet Strømme retten om en alternativ gjerningsmann. Strømmes videre gjennomgang av saksdokumentene og tekniske spor kan gi viktige svar på drapsgåten, og hennes funn og hypoteser knyttet til hendelsesforløpet den natten Birgitte ble drept, virker overbevisende på meg. Politiet har avstått fra å samarbeide med henne. Det burde de ha gjort. I mine øyne er Strømme en varsler.

Jeg har hele veien forsøkt å ha Birgittes pårørende i tankene. Hennes foreldre, Karin og Torger Tengs, ble tidlig informert om bokprosjektet.

Jeg skulle gjerne ha pratet med dem om Birgitte. Det har de ikke ønsket.

At en samtale ville ha rippet opp i gamle sår, er ikke vanskelig å forstå.

Jeg tegner et fint bilde av Birgitte. Noe annet finnes det ingen grunn til.

Jeg beklager likevel at denne boken vil være vond for dem.

Jeg har i arbeidet med boken hatt tilgang til et omfattende materiale: avhørsprotokoller, dagbøker, politiets møtereferater m.m. De skriftlige kildene er de viktigste, de er forsøkt tolket på best mulig vis og i den konteksten de er nedtegnet. Jeg har anonymisert alle som ikke har en form for offentlig eller profesjonell rolle; de eneste unntakene er Birgitte Tengs og hennes foreldre. De anonymiserte navnene vil ved første gangs nevnelse stå i anførselstegn. Notene er ment å gi tilleggsinformasjon.

Stor takk til Ellen for enorm tålmodighet, masse oppmuntring og gode råd. Takk til Morten, Marianne og Stefan for viktig støtte i en kritisk fase av skrivingen. Takk også til Tor, Anja, Andreas og Robert for verdifulle innspill. Det samme har Cato Schiøtz, Jan Swensson og Audhild Solberg gitt. Stor takk til Trude Rønnestad for svært grundig gjennomgang av manus. Og en ekstra stor takk til redaktør Kjell Jørgen Holbye for nødvendig motstand, entusiasme og suverene råd.

10

Bildet av Birgitte Tengs

Natt til lørdag 6. mai 1995 ble Birgitte Tengs drept, bare 500 meter hjemmefra. Åstedet var en øde grusvei. Den unge jenta ble seksuelt misbrukt og utsatt for brutal vold. Hun ble bare sytten år. Birgitte Tengssaken skulle bli en av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker.

Det er særlig ett bilde av Birgitte som har festet seg i offentlighetens bevissthet: konfirmasjonsbildet, tatt to år før hun ble drept. Birgitte står på terskelen til voksenlivet; kanskje er det situasjonens alvor som avholder henne fra å smile? Men blikket hun vender mot verden, er åpent, nærmest drømmende. Det lange, gylne håret hadde fall, og den vakre rogalandsbunaden fremhevet en smal midje. Birgitte Tengs ser ut som en engel. Det var all grunn til å tro at hun gikk en lys fremtid i møte.

I mer enn tjue år har befolkningen på forblåste Karmøy levd med det ubesvarte spørsmålet: «Hvem drepte Birgitte Tengs?» Etterforskningsskandaler, en tilståelse som senere ble trukket tilbake, en frifinnelse med forbehold og eviglange familiefeider – alt dette har bidratt til at Birgitte selv er kommet i bakgrunnen. Det er konfirmasjonsbildet som representerer hvem hun var. Men i likhet med oss alle var Birgitte mer enn ett bilde kan formidle.

Det fantes et annet bilde av Birgitte, som også ble brukt under den innledende etterforskningen av drapet. Bildet var tatt en vakker vårdag bare to uker før drapet og viser en smilende Birgitte som sitter ved byfontenen i Haugesund og plasker i vannet med bare føtter. Hun er blitt to år eldre, håret er lengre og anlagt i en midtskill, og hun ser kraftigere ut enn på konfirmasjonsbildet. Hun hadde på seg olabukser og en knallrød 11

genser. Et steinkast unna fontenen ligger Vår Frelsers kirke, der Birgitte øvde på kirkeorgel én gang i uken. Drømmen var å bli organist.

Birgitte Tengs bodde nesten hele sitt liv på Sund, et lite lokalsamfunn på Karmøy utenfor Haugesund. Et trygt sted med grendeskole og 231 innbyggere, landlig beliggende fem kilometer vest for Karmøys «hovedstad» Kopervik. Religionen har alltid stått sterkt på Karmøy, og da Birgitte ble drept, fantes det 36 bedehus på øya. Et av disse lå på Sund, et annet på Avaldsnes, der Birgitte tilbrakte det som skulle bli hennes siste kveld sammen med gode venner.

Bedehus og bunad, kirkeorgel og konfirmasjon. Det var vanskelig å tenke seg annet enn at Birgitte var en overbevist kristen. Men hun hadde en søkende personlighet, hun ga uttrykk for at hun ikke helt visste meningen med livet, og at det ikke lå noen utpreget kristen tro i bunn i henne. Hun var blitt oppdratt og oppmuntret til selvstendig tenkning og valgte, ulikt ungdommer flest, å konfirmere seg borgerlig, i regi av Human-Etisk Forbund. Året før hadde hennes ett år eldre fetter tatt det samme valget.

Birgitte var svært snill og omsorgsfull. Da en venninne fikk spiseforstyrrelser i tolvårsalderen, oppsøkte Birgitte en tante for å diskutere hvordan hun kunne hjelpe henne med problemene. På ungdomsskolen hadde hun et godt lag med de skoletrøtte og tøffe gutta, de som andre kanskje ikke så på som annet enn bråk. Og da hun begynte på videregående, grublet hun mye over hvordan hun skulle få en klassekamerat til å oppsøke psykolog. Han røykte hasj, brukte ecstasy og satt mye inne for seg selv og spilte gitar.

Fra hun var femten, handlet livet om venner, forelskelser, turer og moro – slik det skal når man er ung. Birgitte hadde mye av alt og levde et aktivt liv. Hun fikk stor frihet hjemmefra, reiste på turer med venninner og forelsket seg hyppig. Hun var unik. Og hun var helt vanlig.

Kom hun hjem fra fest, så svarte hun som tenåringer flest, med et knapt «kjekt» eller «kjedelig» på foreldrenes spørsmål om hvordan hun hadde hatt det.

I dagboken var hun naturlig nok mer meddelsom. Like etter konfirmasjonen, sommeren 1993, skrev hun blant annet om da hun og to venninner traff noen sveitsiske motorsyklister i Mandal. De fikk sitte 12

på, og Birgitte mente de hadde vært oppe i 180–210 km/t på E18. De hadde drukket en del alkohol på turen, og hun hadde «rota» med en gutt fra Tau. Hun hadde fortalt ham at hun var 16, men han syntes hun var voksen som en 18-åring. Hun hadde likt ham. Til sammenligning var hun mindre begeistret for en fire år eldre gutt fra Åkra som ville ligge med henne i kameratens bil. Hun moret seg over at han ikke fikk seg et «nummer».

At hun ikke hadde kjæreste, var et sårt tema, og Birgitte likte det ikke når moren «ertet» henne for å finne ut mer. Men guttevenner hadde hun mange av, de så på henne som en fortrolig. «Det er så morsomt når gutter kommer på glid, så prater de i ett. De guttene jeg har opplevd det med er …», skrev hun og ramset opp. «Og jeg koser meg hver gang. Men du må alltid ha de for deg selv, det nytter ikke med folk rundt.» Like etter forelsket hun seg i en av guttevennene og la seg nærmest på kne for ham på ungdomsdiskoteket. Han sa at hun var grei – men forelsket, «det var liksom noe annet».12. april 1995 haiket Birgitte alene hjem fra en påsketur på Haukeli for å rekke en klassefest. Fire dager senere skrev hun«E’blitt fæl tildet nå» i dagboken.26. april 1995førtehuninn sitt siste dagboknotat: Hun var forelsket igjen, nå i en gutt i klassen.

Birgitte skulle ha gått sommeren i møte med en ung jentes forventninger og sommerfugler i magen.

Dessverre gikk det ikke slik.

Del 1

FORB RY T EL S EN

1

Bryllupsfesten

Fredag 5. mai 1995 Vi vet at klokken nærmet seg 19.00 da 17 år gamle Birgitte Tengs lukket utgangsdøren bak seg og begynte å gå østover langs Sundvegen i retning Skår fire kilometer vest for Kopervik. Hun hadde på seg en svart genser med rund hals under en flerfarget kjole i gult, svart, brunt og hvitt med brede, langsgående striper, og en helt ny, lys jakke med hette. Over skulderen bar hun en heklet veske. Sundvegen er smal og svingete og uten fortau, men Birgitte var vant til biler som kjørte for fort, og visste å passe seg. Dessuten var hun lommekjent.

Målet denne kvelden var en «bryllupsfest» på Karmel bedehus på Avaldsnes, en ungdomsfest kamuflert som liksombryllup. Etter om lag fem minutters rask gange skimtet hun både Gamle Sundsveg og det oransje huset til «Nina Fredriksen», hennes nærmeste venninne. De to hadde avtalt å ta følge mot Kopervik, der Nina skulle på kino for å se Lidenskapens pris med Brad Pitt, som hun syntes var så «snåle».

Birgitte var tidlig ute, så de avtalte at hun skulle vente på rommet til Nina mens Nina trente på sykkel på Gamle Sundsveg en 20 minutters tid; den halvannen kilometer lange grusveien egnet seg ypperlig til ulike former for trening og turgåing. Det gikk knapt en dag uten at Nina og Birgitte gikk tur der eller langs den nye Sundvegen. De snakket om alt og sto hverandre svært nær – de hadde vært venninner siden Nina var fem og Birgitte fire.

Mens hun ventet, skrev Birgitte en sangtekst som handlet om at hun 17

satt i en hage og ventet på en gutt. Da Nina kom tilbake, diskuterte de barneoppdragelse. Birgitte var opptatt av likestilling og ville oppdra barna sine likt, uavhengig av om de var gutter eller jenter. Nina var ikke enig, hun syntes oppdragelsen måtte baseres litt på kjønn. Birgitte fortalte at hun ville ha flere enn ett barn, og Nina tenkte at det nok skyldtes at hun var enebarn og savnet søsken.

Klokken var blitt omtrent kvart over åtte da Birgitte snørte på seg de brune støvlettene sine. Det knaste under føttene da hun og Nina tok inn på Gamle Sundsveg. Skulle man i retning Kopervik, var dette den raskeste veien. De skiltes ved Bygnes, der Birgitte skulle ta bussen videre til Avaldsnes. De skulle møtes igjen allerede dagen etter: Da skulle Birgitte hjelpe til i forbindelse med konfirmasjonen til Ninas lillesøster.

Like etter klokken 20.35 svingte Haugesundsbussen inn i busslommen på Bygnes. Birgitte viste frem busskortet og satte seg ved siden av en skolevenninne som også skulle på bryllupsfesten. Birgitte hadde blitt invitert av noen nye klassevenninner, og det var første gang hun skulle delta på en slik ungdomskveld.

Ti minutter senere steg Birgitte og venninnen av bussen på Avaldsnes og gikk innom en Esso-stasjon for å handle, Birgitte hadde med seg 40 kroner. Jentene ankom forsamlingslokalet, et grått mursteinshus med røde gardiner, nærmere klokken 21.00. Festsalen var nesten 300 kvadratmeter stor, hadde linoleumsgulv og var prydet med kors i de store takvinduene. Dessuten var et trekors oppstilt på et podium. De rundt 40 gjestene tok plass rundt bordet, som var formet som en E. Arrangørene hadde satt ut bordkort – akkurat slik man ville ha gjort det i et ordentlig bryllup. Brudeparet, som var forelsket også i virkeligheten, var plassert på hedersplassen, midt på det lengste bordet. Birgittes rolle var av det perifere slaget. Hun skulle være bryllupsgjest, og det var dekket til henne relativt langt ute på den ene siden.

Birgitte kjente nesten ingen av dem som var der, men det la ikke noen demper på festhumøret: Hun var glad i å møte nye mennesker. Skulle samtalene stanse opp, hadde hun alltids «Fredrik», som hun hadde blitt ganske godt kjent med. Han hadde vært medlem av ungdomsforeningen i et par år og kjente alle gjestene.

Maten var enkel, men god: kylling, ris og salat. Etter middagen satte en av guttene seg ved trommesettet i naborommet og begynte å spille.

18

Skyvedøren inn til rommet der instrumentene sto, var åpen, og under middagen hadde han sittet og beundret dem. Mens han spilte, kom Birgitte bort til ham. Han hadde lagt merke til henne under middagen, at hun var i godt humør, og at hun snakket med mange, selv om hun var ny i gjengen. Nå satte hun seg ved pianoet og spilte en kjent melodi, en slags folkemelodi. Gutten syntes hun var flink, og falt inn i rytmen.

Like før klokken 23.00 ble det danset ringdans. En av guttene på 14 år hadde ikke peiling på hvordan det foregikk, så Birgitte hjalp til og viste. På slutten av arrangementet ble deltagerne stående i ring mens de holdt hverandre i hendene. I midten sto «brudeparet». Så sang de alle: «Deg være ære, Herre over dødens makt! Evig skal døden være Kristus underlagt.»

«Hast du eine schöne Stunde gehabt?» spurte en av Birgittes nye venninner fra klassen på Skeisvang i Haugesund da festen var over. Birgitte nikket. Venninnen hadde lagt merke til at Birgitte i det siste hadde gått med et kors i halsen, sannsynligvis av sølv, og i kveld syntes hun Birgitte virket «veldig seg sjøl». Hun spurte Birgitte om hun ble hentet av foreldrene, men Birgitte sa hun ville haike til Kopervik for å se om hun traff noen kjente før hun gikk hjem.

«Du må ikke haike», sa venninnen.

«Det går sikkert fint», svarte Birgitte.

Etter en stund bestemte Birgitte seg likevel for å ringe hjem etter skyss.

Hun hadde bare en tier, og en venninne lånte henne penger til å ringe så hun slapp å ta hull på den. Birgitte fikk imidlertid ikke tak i moren og gikk dermed tilbake til den opprinnelige planen: Hun ville haike til Kopervik, og deretter, når de kom dit, spørre om de ville kjøre henne videre til Sund.

Fredrik fulgte henne til busstoppet. Det var fem minutter siden siste buss hadde gått, og Birgitte begynte straks å haike. Like etter, ca. klokken 23.40, stanset det en burgunderrød boble. Birgitte gikk bort til passasjersiden med Fredrik i hælene. Døren ble åpnet, og Birgitte holdt den åpen. Stereoanlegget sto på, og inne i bilen kunne Fredrik se tre jenter som røykte. Jenta bak rattet hadde nærmest blåsvart hår. Birgitte forsøkte å forklare veien til Sund, men etter en stund sa hun at de godt kunne slippe henne av i Kopervik. Hun ga Fredrik en klem, og de ønsket 19

hverandre god natt. Han begynte å gå hjemover idet han hørte bildøren smelle igjen. Da han snudde seg, så han bilen kjøre sørover i retning Kopervik.

Birgitte kom raskt i prat med jentene i bilen. De var fra Haugesund og hadde bestemt seg for å ta turen «motsatt vei». Utestedet Costa var målet. Birgitte bekreftet at hun visste veien dit, men at hun ikke hadde vært der selv – hun var ikke gammel nok. Dessuten gikk hun ikke på byen, og ville uansett ikke ha gått på Costa. Det stred mot hennes prinsipper, sa hun; hun hadde hørt at stedet var et «kjøttmarked».

Jenta i passasjersetet snudde seg og spurte om ikke det bare var bra, og Birgitte svarte at «det hadde kanskje passet deg godt». Det var en munter og humoristisk tone i bilen, og da volumet på Cindy Laupers «Girls Just Want to Have Fun» ble flekket opp, sang alle fire med av full hals.

2

Den siste timen

Kopervik by night Å beskrive Kopervik som en helgeidyll ville være å lyve. Lensmannen hadde året før fått gjennomslag for døgnkontinuerlig bemanning i helgene, og for å ha en viss kontroll over gatebildet sto det ofte en patrulje i den østre enden av gågata. Patruljen fra Skudenes lensmannskontor, med tilhold lenger sør på øya, kjørte også innom Kopervik.

I tillegg byttet foreldre på å gå natteravn. Det lille tettstedet var preget av mye uvettig bilkjøring og fyll – også blant ungdommer langt ned på ungdomsskoletrinnet – og slagsmål var en del av bybildet. Det var åtte år siden Karmøy kommune hadde innvilget den første skjenkebevillingen, og nå fantes det fire vannhull i den lille byen. I den vestre enden av gågata ble det servert øl og vin på Torfæus Pub, Costa og Becks, mens Karmøy Hotell i tillegg kunne friste med brennevin. For dem under 18 år var det U99 som gjaldt. Der kostet det 15 kroner å komme inn, og de fleste ungdommene gikk dit for å danse. Denne kvelden var det tre natteravner på plass i sentrum. En av dem hadde steppet inn for Birgittes far, Torger Tengs, som var på sjøen.

Så langt hadde kvelden vært rolig, slik det gjerne var før midnatt. En del ungdommer hadde allerede tatt seg noen runder i gågata, blant dem 17 år gamle «Espen Espeseth», Torgers nevø og Birgittes fetter. Han hørte til en stor gjeng med idrettsungdom og var selv aktiv håndballspiller. Fredagskveldene fulgte et relativt fast mønster: håndballtrening 21

og kino med kompiser, gjerne etterfulgt av en burger på Kopparen eller Vegas. Noen runder i gågata var også obligatorisk.

Denne kvelden hadde Espen og fire kamerater sett Nobody’s Fool med Paul Newman. De var enige om at den var ganske kjedelig. Espen hadde pratet med kjentfolk i gågata, men da han fikk øye på Nina, bestevenninnen til kusinen, og «Hege Paulsen», så han en annen vei. Etter at Hege gjorde det slutt med ham et par måneder tidligere, hadde de unngått hverandre.

Idet fredag 5. mai var i ferd med å gå over til lørdag 6. mai, svingte en burgunderrød boble, 69-modell, opp på et platå foran Costa. Sjåføren hadde fått vite at bilen kunne stå der uten større risiko for å bli ramponert.

Birgitte steg ut av bilen og gikk opp trappen som ledet til den midtre delen av gågata. Her kunne hun raskt skaffe seg oversikt over bylivet.

Kopervik er Karmøys «hovedstad», geografisk plassert midt på øya. Med rundt 8000 innbyggere er det likevel en liten by, og gågata er ikke lang: Fra Torfæus Pub i vestre ende til Narvesen i østre er det om lag 200 meter. På motsatt side av Torfæus lå utestedet Becks. I midten av gågata var det en telefonkiosk og fire store benker, på folkemunne kalt «Firkanten», der særlig ungdommen samlet seg.

Rundt midnatt begynte ungdommene å strømme til sentrum. Mange hadde vært på U99 og kom gående nedover den trafikkerte Statsråd Vinjes gate, en del av den obligatoriske «rånerunden» for de mange karmøybuene som sverget til bil. På hjørnet av Statsråd Vinjes gate og gågata lå burgersjappa Vegas. Den hadde amerikanske flagg på hver side av navneskiltet, bil- og flipperspill – og en betjening som ikke var så nøye med ungdom som gjemte unna flasker med hjemmebrent.

En skolevenninne av Birgitte hadde blikket vendt mot nettopp Vegas da hun hørte et gledesutbrudd, etterfulgt av et utrop: «Knut!» Hun snudde seg og så Birgitte komme springende på skrå over gata mot Knut, en klassekamerat fra ungdomsskolen. Birgitte kastet seg om halsen på ham, og det hørtes ut som om hun sa noe slikt som at hun var glad i ham eller glad for å se ham. Knut oppfattet Birgitte som smilende og i godt humør, så godt at han på spøk spurte om hun hadde drukket. Hun hoppet nærmest av glede og virket ivrig etter å fortelle om hva hun hadde 22

gjort tidligere den kvelden. Knut spurte om hun hadde sett noen kjente, før han like etter småløp etter kameratene sine mot Kopparen.

Nå la Birgitte armene om halsen på «Hanne», en av hennes beste venninner fra ungdomsskoletiden. Hanne hadde vært på U99 og danset sammen med tre venninner og hadde nettopp kommet til gågata sammen med en av dem da hun traff på Birgitte. Hanne fortalte at hun hadde sett Nina og en venninne, og Birgitte sa at de hadde vært på kino, og at det var dem hun så etter. Så spurte hun Hanne om hun hadde sett «Roger», gamlekjæresten til en felles venninne. Han hadde bil og hadde kjørt henne hjem ved flere anledninger.

Like etter ble Hanne oppmerksom på to andre venninner og snudde ryggen til Birgitte. Da hun snudde seg igjen, var Birgitte borte. En av venninnene hadde sett henne gå vestover i retning Vegas, burgersjappa.

I vestre ende, på en benk utenfor Torfæus, satt det en jevnaldrende jente som hadde felles tante med Birgitte. Hun la spesielt merke til Birgittes klær, de var «snåle» og pene, helt etter hennes smak. Da Birgitte nå nærmet seg henne, forberedte hun seg på å si hei, men da Birgitte var en meter unna, snudde hun på hælen og gikk innover gågata og tilbake mot Firkanten.

Birgitte var tynnkledd og på utkikk etter noen å haike hjemover med.

Kan det ha vært telefonkiosken ved siden av Firkanten hun beveget seg mot? Vi vet at hun hadde ti kroner da hun forlot forsamlingshuset på Avaldsnes. Senere var pengene borte. Kan Birgitte ha ringt noen? Og i så fall hvem?1 Klokken 00.07 kjørte en politibil med blålys forbi U99 og nedover Statsråd Vinjes gate i retning den vestre enden av gågata. Noen minutter tidligere hadde det kommet inn en melding om bråk på Esso-stasjonen på Avaldsnes: En kunde hadde vært så misfornøyd med oppvarmingen av pizzastykket at han nektet å betale. Nå holdt betjeningen på bråkmakeren.

Rett foran politibilen kjørte en 24 år gammel åkrabu og to kamerater i en grå Honda. Like i forveien hadde de to kameratene tatt en runde i Kopervik for å se etter kjente. 24-åringen hadde valgt å holde seg i bilen: Som åpen bifil risikerte han juling, og da han fikk øye på et medlem av Ludolf-gjengen fra Åkra, en liten og hissig fyr som var kjent for 23

å være voldelig i fylla, bestemte han seg for å bli sittende – med låst dør.

Det hadde ikke tatt lang tid før kameratene var tilbake i bilen, og like etter kom politibilen med blålys kjørende. Den 24 år gamle åkrabuen lot seg ikke stresse, selv om politibilen kjørte helt opp i bakenden hans. Til slutt kjørte han inn til siden rett ved Skoringen, ca. 55 meter vest for Torfæus. Han la merke til at føreren av bilen foran også hadde kjørt begge høyrehjulene opp på fortauet, og at en jente var på vei inn i bilen. Hun hadde langt, krøllete hår, og det så lyst ut. Den ene av åkrabuens kamerater observerte det samme, den andre var mest opptatt av politiets blålys.

De ble sittende en kort stund og vente på at bilen foran skulle kjøre ut, de var nysgjerrige og ivrige etter å følge etter politibilen. Det endte med at de kjørte først.

En gammel klassekamerat av Birgitte hadde også fulgt politibilen med stor interesse. Like før den dukket opp i synsfeltet, hadde han vært fokusert på Birgitte, som passerte Torfæus Pub i rask gange, rett ved der de tre guttene også straks skulle passere. Denne observasjonen, som politiet først fikk kjennskap til drøye tre måneder etter drapet, skulle bli den siste sikre observasjonen av Birgitte i live.

På samme tid kom en drosje kjørende motsatt vei, oppover bakken i retning Torfæus. Drosjen senket farten idet politibilen passerte. Fra baksetet observerte en 45 år gammel kvinne fra Åkra en grønn bil parkert utenfor Skoringen. På fortauet, ved siden av bilen, sto det en jente.

Det så ut som om hun snakket med føreren, før hun et kort øyeblikk så opp i retning av Torfæus, «som om hun tenkte seg om akkurat i det øyeblikket», mente kvinnen. Jenta var ung, lys og hadde langt, tykt og bølgete hår til skuldrene.

Det skulle gå et helt år før kvinnen meldte seg for politiet.

3

En uhyggelig lyd i natten

Et ungt kjærestepar, begge elever ved Utgarden folkehøgskole, var ute og gikk tur natt til lørdag 6. mai. De var lite ute på byen i Kopervik, det falt seg liksom ikke så naturlig å menge seg med de «innfødte», og ofte valgte de heller å gå tur. Noen ganger til Kopervik sentrum, men denne kvelden ville de gå en annen vei. Like etter at klokken hadde rundet midnatt, ble de passert av en syklist like ved Eide bedehus om lag halvannen kilometer fra Kopervik sentrum. Både syklisten og sykkelen var av eldre årgang, noe man kunne høre på knirkingen – iallfall når det gjaldt sykkelen.

Ca. klokken 00.15, idet kjæresteparet var på vei inn i en krapp høyresving, hørte de en bil i stor fart bak seg. Gutten, som gikk ytterst, dro jenta med seg ned i grøfta, og like etter passerte bilen. Det var mørkt, veien var trang, og det hele gikk svært fort. Derfor var de ikke helt enige om det de hadde sett: Jenta mente bilen var en vanlig personbil, firkantet i formen med panser og bagasjelokk, mørkere i lakken enn hvit. Hun trodde ikke føreren hadde sett dem, og hun registrerte ingen passasjer i bilen. Gutten hadde vært opptatt av lysene på bilen. Han oppfattet at bilen hadde tente frontlykter, men kunne ikke huske noen ekstralys. Han mente at lyktene var runde. Når det gjaldt biltype, ville han tippe en Ford Taunus eller en Opel Kadett, men fargen husket han ikke. Han mente derimot at han kunne ha sett to personer, en mannlig bilfører med langt hår og muligens en kvinne med langt hår som satt lavt i passasjersetet.

Han sa også det hadde sett ut som om sjåføren viste dem «finger’n», og antok at det skyldtes at de gikk på den mørklagte veien uten refleks.

25

Det kjæresteparet derimot var helt enige om, var at bilen holdt altfor høy hastighet, og at den forsvant ut av syne da den svingte opp en grusvei mot høyre, en snarvei til Gamle Sundsveg. Hadde føreren valgt å følge veien videre til der Øygardsvegen krysset Sundvegen, ville de kunne ha fulgt bilen med blikket i ti til femten sekunder til. De så ikke mer til bilen etter dette, og var tilbake på folkehøgskolen i tide til at jenta rakk å kjøpe brus før hovedbygget stengte klokken 01.00.

En stund etter at bilen passerte det unge kjæresteparet, mellom klokken 00.30 og 00.35, lukket en 35 år gammel hjelpepleier seg ut fra et gult hus i den andre enden av Øygardsvegen. Det blåste lett bris fra vestnordvest da hun brått hørte en uhyggelig lyd. Hun mente den kom fra vest, i den retningen Sund lå i. Lyden skar gjennom marg og bein, følte hun, før hun tenkte at «nå måtte hun skjerpe seg».

BJØRN OLAV JAHR (f. 1969) er forfatter, journalist og forlagsredaktør. I 2003 vant han SKUP-prisen for opprullingen av Finance Credit-skandalen. Han har tidligere utgitt Smarte skurker – grådige gubber. Historien om Finance Credit (2005) og Rus og Rolex. Historien om en narkoman i hvit snipp, i sam­ arbeid med Olaf Olsvik (2009).

21 måneder etter drapet arresterte politiet Birgittes jevngamle fetter for drapet. Etter tre uker i isolasjon tilsto han et drap han ikke husket å ha begått. Senere trakk han tilståelsen tilbake. Fetteren ble frifunnet i Gulating lagmannsrett, men samtidig dømt til å betale Birgittes foreldre erstatning. Tilbake sto lokalbefolkningen med ett spørsmål: Hvis ikke fetteren hadde drept Birgitte, hvem hadde da gjort det?

Birgitte Tengs-saken er en av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker. I Hvem drepte Birgitte Tengs? tegner den prisbelønte journalisten Bjørn Olav Jahr et levende portrett av et splittet lokalsamfunn, familier i oppløsning og en politietterforskning ute av kontroll. Og ikke minst presenterer han et realistisk scenario for hva som faktisk fant sted på Karmøy den skjebnesvangre vårnatten.

9 788205 486386 Omslagsdesign: www.koitz.dk

HVEM DREPTE BIRGITTE TENGS?

Foto: Agnete Brun

B J Ø R N O L AV J A H R

Natt til lørdag 6. mai 1995 ble 17 år gamle Birgitte Tengs drept, bare 500 meter hjemmefra. Den unge Karmøy-jenta ble seksuelt misbrukt og utsatt for brutal vold.

ET POTENSIELT SKADEVÅPEN?

«Det tok en stund før hun tenkte at dette kunne ha noe med drapet på Birgitte å gjøre, men etter hvert ble hun sittende og veie det i hånden.

Vekten var ikke all verden, i underkant av 400 gram, men det var perfekt å holde i hånden om man holdt i «håndtaket», og det kunne sikkert gjøre skade ved slag. I enden av håndtaket var det et rustent feste for en skrue – et sirkelformet, flatt og skarpt jernbeslag. Både hun og samboeren så for seg at drapsmannen kunne ha brukt det skarpe skruefestet til å hugge og stikke med. Lenger opp satt det et blankt, flyttbart beslag til å træ over skruefestet i overgangen mellom dørhåndtak og bildør. Gjennom avisen hadde Strømme oppfattet det som om Birgitte hadde kutt på kroppen og i hodet, og at et skaderedskap manglet.

Hadde hun nå funnet et slikt?»