70 |
KAPITTEL 10
og sammentrekninger i bronkialmuskulaturen, som ved astma, vil ekspirasjonen være hvesende, ekspiratorisk stridor. Hvesingen vil tilta i styrke med økende obstruksjon, og det blir tungt å puste ut.
Pustebesvær (dyspné) Pustebesvær kan deles inn i grader som lett, moderat og alvorlig dyspné. Det er viktig å konkretisere beskrivelsene av pustebesværet ettersom det kan være ulikt hva den som observerer, mener eller oppfatter som for eksempel «moderat dyspné». Konkretiseringer kan bidra til å gi alle som har med pasienten å gjøre, en felles forståelse av problemets grad. Beskrivelsen blir mer nøyaktig dersom den ledsages av andre observasjoner, som respirasjonsfrekvens, hudfarge, hoste og slimproduksjon, hørbare respirasjonslyder og så videre. Hvordan pasienten opptrer i forbindelse med dyspneen, er det også viktig å observere og dokumentere, ettersom stillingen han inntar, bruken av respirasjonsmusklene og om han er rolig eller urolig, ofte kan si noe om hvordan pasienten opplever besværet.
Eksempler på hvordan en kan beskrive og konkretisere pasientens pustepoblemer (se kapittel 9): • «Pasienten har lett dyspné. Han har ubesværet respirasjon i hvile, men blir tungpustet av å gå i trapper.» • «Pasienten har moderat dyspné. Han var tungpustet etter morgenstell/dusj og brukte lang tid på frokosten.» • «Pasienten er svært tungpustet, bruker hjelpemuskulatur i hvile og sitter hele tiden oppreist på sengekanten og støtter seg på nattbordet.» • «Pasienten er svært tungpustet. Han har hvesende, anstrengt ekspirasjon. Han er urolig og finner ikke noen god stilling. Respirasjonsfrekvensen er ca. 25 per minutt.»
101510 GRMAT Grunnleggende sykepleie 2 110101.indb 70
Det er naturligvis viktig å kunne angi pasientens egen opplevelse av pustebesvær. Opplevelsene kan være svært individuelle, og pasienter med tydelige forandringer i lungefunksjonen og synlig pustebesvær kan ha vent seg til en slik tilstand, og føler seg ikke tungpustet selv når pusten høres besværet ut for andre. Andre pasienter kan oppleve at det føles tungt å puste uten å ha synlige, kliniske tegn på dyspné.
Det er utviklet ulike måleinstrumenter, i form av skalaer, for at pasienten selv skal kunne angi hvor tungpustet han føler seg i en aktuell situasjon.
Slike instrumenter benyttes for å få inntrykk av pasientens opplevelse av sin dyspné ved ulike daglige aktiviteter eller anstrengelser, noe som vil kunne gi et bilde av hva slags funksjonsnivå og utholdenhet pasienten har til vanlig. De vil også kunne si noe om endringer i opplevelsen av dyspneen over tid. Noen skalaer har tallangivelser (numeriske skalaer, NRS), for eksempel fra 0 til 10, der pasienten skal angi graden av pustebesvær med et tall på skalaen. 0 representerer da ingen pustevansker, og 10 betyr at pasienten opplever ikke å få puste. Andre skalaer er ikke gradert med tall, men ytterpunktene på en 100 mm lang linje representerer henholdsvis «puster uten besvær» og «får ikke puste» (visuell analog skala, VAS). Denne typen skalaer kan imidlertid være vanskelig å bruke for pasienter med redusert syn eller kognitiv svikt. «Borgs skala» er en linje med flere gradsangivelser for hvordan det oppleves å puste (verbal deskriptiv skala, VDS), blant annet «svært lett», «ganske lett», «litt anstrengende» og «svært anstrengende», slik at pasienten lettere kan identifisere opplevelsen med et nivå (Dorman mfl. 2009, Dorman mfl. 2007, Cullen og Rodak 2002). Det er viktig at pasienten er mottakelig for informasjon om hvordan et slikt verktøy benyttes, når det presenteres for ham første gang. Derfor egner det seg dårlig ved akutt respirasjonsbesvær.
13.07.11 14.24