Utviklingspsykologi

0000 101984 GRMAT #46545AB.book Page 32 Tuesday, April 17, 2012 3:59 PM

Del 1

32

Teoretiske perspektiver og metode

giske og miljømessige forhold. Transaksjonsmodellen er sammen med hovedeffekter og interaksjonseffekter verktøy til å forstå utvikling med, enten det dreier seg om motorikk, personlighet, sosiale relasjoner, følelser, problemløsning eller annet. Utviklingspsykologiske teorier legger vekt på forskjellige forhold, men alle bærer i seg antakelser om hovedeffekter, interaksjonseffekter og transaksjonseffekter. Det er disse teoretiske antakelsene som gir innhold til utviklingsmodeller basert på transaksjon.

En transaksjonell forståelse av utvikling har konsekvenser for praktisk arbeid med barn, for hvordan man forstår og utreder barn, og legger til rette eventuelle tiltak. For eksempel viser studier av barn som er sårbare for å utvikle kognitive vansker, at stimulering ikke er noe barn trenger en fast mengde av.

Hvor mye og hvilken type stimulering som best vil fremme den kognitive utviklingen til et bestemt barn, avhenger av barnets fysiske, kognitive, språklige, emosjonelle og sosiale utvikling, og det mønsteret av rutiner, aktiviteter og samspill som barnet og omsorgsgiverne har utviklet. For å kunne legge til rette for optimal utvikling hos et barn som er sårbart eller lever under risikoforhold, er det nødvendig å ha kunnskap om mulige interaksjonseffekter og se utviklingen i sammenheng med både biologiske forutsetninger og miljøpåvirkningene i de virksomhetene og samspillene med omsorgsgiverne som barnet inngår i over tid – en transaksjonsprosess (Cicchetti, 2002; McKenzie og McDonough, 2009; Sameroff og Fiese, 2000).

Det følgende eksemplet fra Sameroff (1987) illustrerer bruken av en transaksjonsforståelse i praktisk arbeid med barn. En jente med passivt temperament hadde vært utsatt for redusert oksygentilgang under fødselen og viste noe sen språkutvikling i småbarnsalderen. Ut fra en hovedeffekttankegang kunne man for eksempel forklart utviklingen med at oksygenmangelen hadde forårsaket en hjerneskade som gav forsinket språkutvikling (enkel hovedeffekt), eller at den forsinkede språkutviklingen skyldtes både oksygenmangelen og at jentas noe passive temperament førte til at omgivelsene reagerte lite på henne (additive hovedeffekter). Ut fra en forståelse basert på transaksjon ville man sett etter mer tidsavhengige og komplekse årsaksforhold. Det var kanskje slik at moren ble usikker og engstelig for at det hadde tilstøtt den lille jenta hennes noe under fødselen, og derfor opptrådte lite konsistent i samspillet med henne. Samtidig kunne hjerneskaden ha gjort det litt vanskeligere for jenta å lære, og ført til at hun trengte

et tydelig miljø. Mangelen på et slikt miljø kunne ha ført til at jenta ble urolig, utviklet et uregelmessig søvnmønster og ble vanskelig å mate. Denne uroen kunne ha ført til at moren opplevde mindre glede ved å være sammen med jenta og derfor gikk mindre aktivt inn i samspillene og ikke snakket så mye til henne. Resultatet var at jenta ikke fikk de samme mulighetene som andre barn til å ta del i situasjoner som bidrar til å utvikle språk. Den forsinkede språkutviklingen var altså et resultat av gjensidig påvirkning med en serie av utviklingsmessig betydningsfulle hendelser.

Ut fra en transaksjonell forståelse var det ikke hjerneskaden som fulgte av redusert oksygentilførsel under fødselen, som førte til forsinkelsen i språkutviklingen. Den fysiske skaden på hjernen var liten og ville ikke alene ha hatt en så dramatisk påvirkning på utviklingen. Det var heller ikke morens engstelse for jenta som var årsaken. Mange foreldre er engstelige for barna sine uten at det får utviklingsmessig betydning, men engstelsen etter at jenta fikk hjerneskade, gjorde at moren handlet slik at jenta ble mer urolig og atferden hennes vanskeligere å forutsi, noe moren reagerte på med usikkerhet og passivitet. Heller ikke det at moren unngikk en del samspill med jenta, ville i seg selv ha ført til forsinkelse i språkutviklingen. Alle disse forholdene var medvirkende, men hver for seg hadde de sannsynligvis ikke hatt noen observerbar effekt i det hele tatt. Det var flere uheldige gjensidige påvirkninger over tid som førte til forsinkelsen. Forståelsen av hva som skjer i dette og de fleste andre typer utviklingsforløp, fordrer altså en transaksjonell tankegang.

Eksemplet til Sameroff forutsetter ikke interaksjonseffekter, men kan like godt illustrere gjensidige påvirkninger i form av hovedeffekter. Det er imidlertid sannsynlig at det i et slikt utviklingsforløp vil forekomme interaksjonseffekter. Et eksempel kan være at sammenfallet av hjerneskade og temperament bestemte hvordan jenta påvirket moren, og sammenfallet mellom engstelse og vanskeligheter med å lese datteren førte til morens påvirkning av datteren, det vil si til unngåelse og få reaksjoner.

Eksemplet til Sameroff handler om utviklingen til en enkelt jente. I anvendt utviklingsvitenskap blir den utviklingspsykologiske tenkemåten brukt i politisk og samfunnsmessig arbeid for å legge til rette institusjoner og tjenester slik at de fremmer utviklingsmulighetene til enkeltindivider, relasjoner mellom individer og samfunnet som helhet (Lerner, Fisher og Weinberg, 2000).