Hun stryker enda en gang tommelen over den bitte lille nesa på bildet. Hun setter seg i lotusstilling oppå dyna og biter negler. Det er blitt vanskelig å få tak i dem med tennene etter de siste timenes rastløse tygging. Hun frykter kvelden og natta. Er bildet av Åge nok til å stanse henne? Hva skjer når den plutselige og intense trangen etter å skade noen, igjen sprenger i brystet, hodet og fingrene og hun føler seg som et desperat dyr? Hun må ut herfra. For å se ham. Men også for å lete etter en annen. Som hun ikke vet hvem er, som hun faktisk ikke vet om eksisterer. For et par dager siden hadde hun våknet med et tydelig minne fra en drøm. Det var en dame med øyne som hen nes, ovale pupiller og splitt både oppe og nede. Først tenkte hun at det bare var akkurat det – et bilde fra en drøm, men i stedet for å blekne utover dagen slik drømmer pleier å gjøre, ble dama mer detaljert. Og det var som om Runa begynte å huske noe, få tak i en flik av et minne. Dama hadde kort, blondt hår og blå øyne. Og hun så snill ut når hun smilte. Men det skjedde noe mer, noe uhyggelig, som murrer akkurat så langt bak i bevisstheten at Runa ikke riktig greier å nå det. Drømmen hadde likevel fylt henne med håp, en uvant varme som løste opp noe av det harde og vonde. Tanken på at hun ikke er alene om ha feilfødt-øyne og et mørke som hun ikke forstår hvor kommer fra … Runa har bestemt seg for å finne henne. Hun har bestemt seg for å tro på at dama eksisterer. Det banker på døra. Det er Ragnhild, en pleier på moras 10
Farlig stille.indd 10
04.07.13 12.02